ANDRE UAVHENGIGHET

FORSVARERNE I FULL STYRKE, OG TING ÉN, TING TO, TING TRE, TING FIRE OG TING FEM

Tholukuthi morgenen opprant med forsvarere som strømmet inn i Lozikeyi slik forsvarere alltid hadde strømmet til rastløse steder over hele Jidada med en -da og enda en -da. De kom i store antall – bataljon på bataljon bevæpnet med utstyr skapt for virkelig krig. De som skjønner seg på ting sa at i motsetning til tidligere, på andre rastløse steder, var det ikke frykt forsvarerne kjente i Lozikeyi-lufta denne tidlige morgenen, nei; tholukuthi det var fryktløshet. Det var ting én. Den andre tingen som var annerledes enn tidligere ganger, på andre rastløse steder, var størrelsen på folkemengden – som om hele Jidada hadde kommet og klemt seg tett sammen i bydelen som saltkorn i en sekk. Det var ting to. Ting tre var at mengden sto som mengder aldri før hadde stått i møte med bevæpnede forsvarere; tholukuthi de sto som om de ventet, forventet, en fryktelig orkan som hadde rukket å samle krefter etter sin første herjing og slik visste at den var enda mektigere enn før. Ting fire var en gigantisk barrikade –berg av kampesteiner som blokkerte hovedveien ut av Lozikeyi.

Tholukuthi overrumplet og fullstendig uvant med alle disse tingene tråkket forsvarerne langsomt på bremsen i bilene sine og snuste ut i lufta, spisset ører og slikket seg på nesen, liksom kalkulerende. Og nå som de kunne se mengden klart, skjønte de enda en ting som var annerledes enn før, som var at mengden foran dem og rundt dem faktisk var forberedt på å dø. Dette var ting fem.

Forsvare en revolusjon, å ja? Når vi alle faktisk vet at det er en farse vi forsvarer?

– Dere kan si hva dere vil til dere selv, kamerater. Men det der borte: de jidadanerne er ikke krigshissere, og det vet dere. Det de ønsker, er forandring. De jidadanerne vil ha slutt på korrupsjonen. De jidadanerne vil ha slutt på vannmangel og strømstans og køer. De jidadanerne vil ha en lønn det går an å leve av. De jidadanerne vil ha verdighet. De jidadanerne vil ha rettferdighet. De jidadanerne vil ha et bedre liv her hjemme, så de ikke må dra og trygle og skrape for det på steder hvor de ikke er ønsket. Og det, etter min mening, er Revolusjonen som enhver ved sine fulle fem, med det rette sinnelaget, den rette etikken, burde forsvare!

Feiret vi ikke sammen med disse dyrene etter at Setet brukte oss til å bli kvitt Den gamle hesten? Tok selfier sammen med dem i et nytt Jidadas navn? Og nå er meningen at vi skal hva, jo massakrere dem, fordi? Fordi de ber om noe bedre?

Fordi de simpelthen vil puste i et formodentlig fritt land? Det er et spørsmål jeg stiller meg selv når jeg tar på og av meg denne forbaskede uniformen: Hvor ble det av Revolusjonen, kamerater, hvor ble det av den?

– Jeg, jeg kan bare ikke, med god samvittighet, åpne ild mot den folkemengden. Du vet og jeg vet at jidadanerne er ikke dårlige dyr. Og du vet og jeg vet at det er ordentlig onde, fæle beist i Jidada som er ansvarlige for denne situasjonen som bringer denne folkemengden hit og som bringer oss hit. Og du vet hvem disse fæle beistene er, og du kan ikke si navnene deres, og du vet til og med hvor de bor. Men du vil heller spille dum, late som om du ikke vet hvem den egentlige fienden er. For det er mye lettere å drepe uskyldige enn å gjøre det vi alle vet må skje om vi skal bli virkelig frie!

– Virkeligheten, kamerater, er at disse dyrene som har møtt opp her, ikke er noen underlige skapninger fra en annen planet. De er våre egne. Og dere vet alle at dere har slektninger i den mengden. Vennene og naboene deres er i den mengden. Husvertene. Menighetsfeller. Lærerne til barna deres. Sykepleiere og leger dere går hos. Alle er gode, skikkelige samfunnsborgere. Hver eneste en av dem vet at de kan dø i dag. Alle er forberedt på at de kan dø i dag. Ikke direkte for Setets hånd, men for vår, på dets vegne. Mitt spørsmål er: Når skal vi lære avsky?

– Det jeg vet er at jeg virkelig ikke vil bli trukket inn en sånn orkan som jeg ser for meg her. Det jeg vet er at hvis det er min sikre død, som etter at jeg har hørt hva som skjedde med kommandant Jambanja og de sju – og dette er kommandant Jambanja vi snakker om – altså, jeg vil bare ikke gå noe sted i nærheten, jeg har ikke sagt at jeg er tapper, og tross alt har et dyr bare det ene livet å leve. Bare ett liv, ett!

Den sørgelige sannheten er at om de virkelige frigjørerne av dette landet hadde vært i live, hvis skjelettene deres reiste seg på nytt, ville de så avgjort ikke ha sittet her sammen med oss, de ville ha vært der borte, stått klare til å dø sammen med den folkemengden. For det, der borte, er riktig side. Den moralske siden.

– Jeg husker at jeg var så naiv da jeg først tok på meg denne elendige uniformen. Jeg trodde faktisk jobben min ville bli å beskytte og tjene. Er det det godes tjeneste jeg skal utføre nå? Nei. Er det realt, er det rettferdig, er det verdig, er det snilt? Nei. Vil det gjøre noe for meg eller gjøre livet mitt bedre? Nei.

– Vel, her er et scenario. La oss si at vi og dette folkehavet barker sammen og at mange av oss blir drept. Tror du Setet og De utvalgte ville grått for noen av oss? Tror du de vil komme i begravelsen vår?

– Jeg vet ikke hva andre her tenker, men sånn jeg ser på livet, er det en mening med alt som skjer. Jeg tror Gud plasserte meg her i dag, i denne bilen, med denne folkemengden, og den grunnen er å manifestere hans storhet. Ta den riktige avgjørelsen.

– Jeg følger mange aktivister på SoMe, og jeg bor ved siden av to Forsvunnes søstre. Og du vet, uansett hva Setet og De utvalgte kaller det, identifiserer jeg meg med de fleste tingene som de, og resten av nasjonen, kjemper for. For sannheten er at jeg også ønsker meg og tror på de tingene. Så under denne uniformen er jeg ett med den folkemengden.

Dette er hvem vi er: Sultende, fattige lærere demonstrerer fredelig, og vi kaster oss over dem. Sykepleiere og leger streiker for en lønn å leve av, og vi kaster oss over dem. Aktivister marsjerer for forandring, vi kaster oss over dem – jager dem, banker dem, slakter dem, arresterer dem, forsvinner dem, om og om igjen. Når skal det ende? Hvor kan vi vente at dette landet skal forandre seg til det bedre når vi daglig tråkker på halsen til dem som arbeider for forandring? Og nøyaktig hva gjør det for oss? Hvor bringer det oss? Og hva har vi å vise for det? Og hvem sine interesser er det egentlig vi tjener, og hvorfor?

– Hvis jeg for min del skal være ærlig, så beundrer jeg denne folkemengden for at de ikke lar seg skremme. Hvorfor i all verden kan ikke vi gjøre det samme? Nøyaktig hva er det som stanser oss? Og om ikke nå, så når?

– Hvis det hadde vært noe igjen av kroppene til kommandant Jambanja og de sju, tror du Setet ville ha begravd dem på Frigjørernes plass? Ville de ha gitt dem en æresbegravelse? For at de forsvarte Revolusjonen?

– Er det ikke Frelseren som under innsettelsen sa: «Massenes stemme er Guds stemme?» Er det noen av dere som vet hvorfor og når og hvordan den guddommelige stemmen plutselig er blitt fiendens stemme? Hør her, hvis dere alle senker våpnene nå og lytter til den mengden, er det Gud som snakker. Jeg er ikke religiøs eller noe, men Gud brøler akkurat nå. Om et bedre land, om et bedre Jidada. Spørsmålet er om vi vil eller ikke vil være en del av det? Som også er spørsmålet om hvem vi egentlig er.

Da jeg tok på meg denne uniformen i dag tidlig, spurte jeg meg selv når jeg sist tok på meg splitter nye bukser, nytt undertøy, noe som helst nytt. Og jeg kan ærlig fortelle deg at jeg ikke kunne huske det. For vi blir ikke betalt godt nok til å ha råd til et normalt liv. Men hvordan har et Maktens sete som ikke vil betale oss en lønn det går an å leve av, ha råd til å betale for nytt utstyr og våpen? Hvor mange millioner har blitt brukt på våpen og utstyr siden Tuvy kom til makten? Og hvorfor trenger vi egentlig disse våpnene, som om landet faktisk er i krig? Og hvor mye fikk du utbetalt sist måned?

Har noen faktisk tenkt på det at om vi ikke var forsvarere, ville vi definitivt ha stått der ute? Sammen med mengden? Sunget de samme sangene?

Og mens vi er i gang, kan vi reflektere over, jeg mener virkelig, alvorlig reflektere over det faktum at denne mengden faktisk er forberedt på å dø og at vi ikke er det, nok en gang reflektere over de tingene som denne mengden er forberedt på å dø for, og veie de tingene mot vår egen situasjon? Og etter at vi har gjort det, la oss gå enda lenger og reflektere over, jeg mener, virkelig, alvorlig reflektere over, Revolusjonens matematikk.

Og ja visst, Forsvarerne satt i kjøretøyene sine og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk, og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk og reflekterte over Revolusjonens matematikk.

Da de som var der fortalte om det, sa de at det som skjedde var at de så en pitbull idet den hoppet ut av en av bilene forrest i følget, tholukuthi med forlabbene i været for å vise at han var ubevæpnet. Og så gikk han til en klarning, hvor han bøyde seg frem og rolig begynte å snøre opp støvlene, som han sparket av seg, fulgt av sokkene. Og etter støvlene og sokkene, beltet. Og etter beltet tok han av seg hjelmen. Og etter det kneppet han opp jakken og ristet den av seg. Deretter tok han av seg underskjorta, og til slutt trakk han ned glidelåsen i buskene og rev dem av seg. Da de som var der fortalte det, sa de at den nakne forsvareren, som nå gråt åpenlyst, hvilket var enda mer sjokkerende enn at han tok av seg klærne, langsomt gikk bort og sluttet seg til den nærmeste flokken, hvor han uten å si et ord bukket lett, holdt potene mot hverandre i en fredsgest, og så snudde han seg for å møte kameratene sine, i likhet med mengden. De sa, de som var der, at lufta på dette tidspunktet var så spent at du faktisk kunne skjære i den, og mengden spurte seg om det de så faktisk var det de så. Tholukuthi det var noen i mengden som instinktivt ville kaste seg over forsvareren og gjøre mot ham det de hadde gjort mot kommandant Jambanja og de sju forsvarerne dagen før, men de ble stagget, var forvirret, til og med desorientert, av hundens fredsgest, av det faktum at han hadde tatt av seg forsvareruniformen og snudd ryggen til kameratene sine for å stå sammen med massene, gråtende. Det var overhodet ikke en situasjon de hadde forventet, og fordi de ikke hadde forventet den, hadde de ikke diskutert det, og fordi de ikke hadde diskutert det, var det ikke så opplagt hvordan de best skulle håndtere det.

Og så skjedde det igjen. De sa, de som fortalte om det, at en lang ridgeback et sted midt i følget rolig hoppet ut av bilen sin og begynte å kle av seg, plagg for plagg, og da han var kvitt uniformen, gikk han gråtende bort og sluttet seg til mengden slik kameraten hadde gjort før ham. Tholukuthi den neste hunden kledde av seg før den andre hunden sluttet seg til mengden, og at før den tredje hunden hadde kledd av seg, hadde den neste lagt fra seg våpenet, hoppet ut av bilen og kledde også av seg, og før den neste var ferdig med å kle av seg, var en ti–tolv stykker i gang med det samme. Og at disse hundene sluttet seg til mengden, ja, tholukuthi gråtende, trykket potene mot hverandre i et tegn på fred, og så snudde de seg mot kameratene sine.

Tholukuthi de vantro nasjonens barn betraktet dramaet som utfoldet seg med titalls på titalls på titalls av Jidadas forsvarere som la ned våpnene og sluttet seg til dem. De spurte ikke hundene hva de gjorde og hvorfor de gjorde det eller noen andre spørsmål, nei. De så på i taushet til hvert eneste kjøretøy var tomt for forsvarere. De som fortalte det sa at dette godt kunne ha vært et slikt Hva nå?-øyeblikk, ja, tholukuthi når mengden og hundene ville stå der og se på hverandre og lure på hva, om noe, som ville skje etter denne begivenheten som ingen av dem hadde ventet da de kom til Lozikeyi.

Men så tok hundene, rolig og useremonielt, og satte fyr på haugene med uniformer, ja, tholukuthi ba mengden trekke seg på trygg avstand før de satte fyr på hvert eneste symbol og våpen og forsvarsapparat. Og mengden fortsatte å observere i taushet, fullstendig uforberedt på dette, slik de også hadde vært uforberedt på det som gikk forut. Tholukuthi hundene brente opp alt. Og da nyheten spredte seg over hele landet at bataljonene med forsvarere som var blitt sendt mot den største forsamlingen noensinne av nasjonens barn, faktisk hadde lagt ned våpnene, kvittet seg med uniformen, sluttet seg til massene, og så brente alt, tholukuthi forsvarere over hele Jidada, som om de våknet av den dypeste transe, gikk løs på alt som hadde med forsvaret å gjøre og ødela det, slik at institusjonen Forsvaret, som den hadde vært kjent som under tiårene med Maktens setes styre, i løpet av noen timer endelig falt.

Det neste som skjedde ga nasjonens barn en lærdom de angret veldig på at de ikke hadde fått med seg før. Som var at det er fullt mulig å leve et helt liv i skrekk for et mørke som faktisk ikke skjuler annet enn blomster og gresshopper og duer og tannløse krokodiller. For uten forsvarernes beskyttelse var Maktens sete og De utvalgte – plutselig, og uten noe som helst forvarsel –sårbare, svevende i et vakuum, uten fast grunn å stå på, tholukuthi fanget i et Jidada med stengte flyplasser og utilgjengelige grenseoverganger, uten noe sted å flykte til. Selv ikke rikdommen de hadde stjålet, ville redde dem. Og i en underlig omvending ble nå de tidligere undertrykkerne infisert og kuet av den frykten som hadde rammet nasjonens barn i nesten hele Jidadatiden. De ble summarisk hanket inn, plukket opp som møkkete søppel, slengt inn i skranglete varebiler og fraktet til de samme skrekkelige fengslene hvor de i sine stormaktsdager rutinemessig hadde sendt virkelige og innbilte fiender for å råtne bort.

Når de som skjønner seg på ting sier at det finnes ingen natt som er så lang at den ikke ender i daggry, tholukuthi hva de mener er at det finnes ingen natt som er så lang at den ikke ender i daggry. Nasjonens barn – nok en gang den voldsomme orkanen som hadde samlet krefter – stormet gjennom de massive veggene i Maktens hus og ropte på Tuvy. De som kom inn gjennom vestporten stanset opp i den berømte skulpturhagen som Frelseren likte å kalle Herskernes helligdom, ja, tholukuthi en spektakulær oppvisning av statuer i naturlig størrelse av noen av Afrikas beryktede Nasjonsfedre i svart granitt som skinte mot frodige røde flammeliljer. Tholukuthi orkanen gikk løs på de imponerende steinstøttene. Den rev ned og trampet på og knuste. Og ned kom Nigerias tyrann og ned kom Ugandas tyrann og ned kom Kameruns tyrann og ned kom Den sentralafrikanske republikkens tyrann og ned kom Eritreas tyrann og ned kom Eswatinis tyrann og ned kom Sudans tyrann og ned kom Algeries tyrann og ned kom hver eneste herskende afrikanske tyrann, ja, tholukuthi på et øyeblikk ble Herskernes helligdom knust til brokker, brokker, brokker.

Samtidig sto Frelseren lamslått og forvirret ved synet av orkanen. Jolijo og hans følge av magikere hadde forsikret ham om at han var trygg og uangripelig bak de massive veggene i Maktens hus, for de var blitt forsterket med de virkningsfulle trylleformularene slik at om de usle nasjonens barn nærmet seg, ville en uoverstigelig sjø omringe residensen, ja, tholukuthi en fryktelig sjø full av utsultede krokodiller i større antall enn de bedrøvelige opposisjonelle. Men her var de forrykte dissidentene, her med et bunnløst, dumt raseri i blikket. Frelseren, som var en naturlig fiende av frykt, reiste seg på to i sin fulle mankehøyde, som var på hele to meter, og konfronterte mengden med ulmende, ufravendte øyne. Tholukuthi ikke ett, men to Nasjonens skjerf rundt halsen – det ene gikk én vei, det andre gikk andre veien, hvor det andre ikke gikk, ja, tholukuthi sto trassig og i fornektelse og flankert på begge sider av sønnene sine, som ellers ikke lot til å dele farens selvtillit og derfor sto der på alle fire, med bukser som var våte, men ikke av vann, og skalv som løv i en rasende storm og lurte på om det de så virkelig var det de så.

De sa, de som skjønner seg på ting, at i akkurat det øyeblikket Frelseren sto ansikt til ansikt med orkanen, sto barna som var igjen i Lozikeyi, som var etterlatt der sammen med de veldig gamle på grunn av alderen, ansikt til ansikt med krokodillen.

Inspirert av den foregående dagens hendelser, tholukuthi hadde ungdommene våket utenfor Simisos hus ved De dødes mur. Og mens de ventet på at de voksne skulle komme tilbake med det de sa ville bli et «nytt Jidada på ordentlig denne gangen», gjorde barna det de var best på, nemlig å leke.

Tholukuthi med dagens kaos hadde krokodillen grepet sjansen til å slå til i Lozikeyi. Han fant barna midt i en lek som het Konsert, hvor de skiftet på å mime til Queen Black, den hjemvendte sangeren som hadde opptrådt rett før kommandant Jamanja skjøt og drepte Destiny i Uhuru-parken på Minnedagen, og som de kunne sangene til utenat fordi foreldrene de dagene de snakket om fortiden spilte dem i det uendelige, til de måtte blunke vekk tårer. Alles øyne var på den provisoriske scenen da Mathapelo, som sto for tur til å synge, pekte og skrek. Og barna kikket bak seg på Brobdingnagian Krokodille, som var større enn Goliat i Guds mors historier, som gliste med de vidgjetne knivbladene av noen tenner, som så på dem med de enorme øynene, tholukuthi ett med farge som det nordkoreanske flagget på en god dag, og det andre med farge som det nordkoreanske flagget på en veldig dårlig dag.

«Dere kan løpe, men dere kan ikke gjemme dere!» skrek krokodillen og lo en latter som fikk De dødes mur til å riste og fikk fuglene til å skvette i alle retninger og slangene og firfislene til å pile over gata. Tholukuthi barna stirret skrekkslagne mens det enorme beistet reiste seg og begynte å lunte rundt mens han skar tenner.

Da Reason fortalte om dette senere, sa han at det var da krokodillen la seg ned på magen at han fikk ideen til den berømte kroko-kravledansen. Den hurtigtenkende grisungen skrek kroko-kravle! og så kastet alle barna seg på bakken, luntet som en krokodille og ristet og shaket og sang den berømte krokodillesangen: «Pass opp, Jidada, her kommer krokodillen med de store, stygge tennene! Vil han nappe, vil han bite, vil han jafse-jafse-jafse?!» Barna sang tappert, men skrekken i stemmene var til å ta og føle på. Og krokodillen ble overrumplet ved synet av barna som danset dansen hans og sang den sangen som ble sunget overalt og danset overalt og var likt overalt, og det hadde gjort ham så berømt at de til og med visste om ham på WhatsAppen og Twitteren og generelt på internettet, og glemte seg. Tholukuthi den forferdelige skapningen danset.

Og da de så ham danse, hevet barna stemmene og klappet mer for ham enn de hadde klappet for noe i sitt korte liv, ja, tholukuthi klappet med et håp om at skapningen kanskje kunne bli sjarmert til å la dem få leve. Og et øyeblikk lot det til å virke. Krokodillen, som var vant til at dyrene stakk av gårde ved første glimt av ham, som aldri var blitt sunget for, aldri klappet for, aldri blitt jublet for, smilte det bredeste smilet noen krokodille har smilt noe sted. Han danset shimmy. Han ristet. Han slo med halen. Og smilte. Og danset shimmy. Og ristet. Og slo med halen. Og smilte. Og danset shimmy. Og ristet. Og slo med halen. Og smilte. Og danset shimmy. Og ristet. Og slo med halen. Og smilte.

KAMERAT NEVERMISS NZINGA: THOLUKUTHI KAN DEN

Da barna senere fortalte de voksne om det, sa de at krokodillen henga seg så totalt til dyrkelsen at det tok en stund før det gikk opp for ham at sangen, jubelen, applausen hadde stanset. At det rundt ham var samme stille stillhet som inni en geværkule. Og at en ufortrøden gammel høne kledd i helsvart hadde rettet et våpen mot hodet hans. Ja, tholukuthi nesten førti år etter at hun fyrte av sitt siste skudd – som ble skutt i lufta – for å feire at et nytt Jidada var født og markere slutten på frigjøringskrigen hun hadde sluttet seg til som tenåring, rettet kamerat Nevermiss Nzinga, den ufeirede krigsveteranen, våpenet sitt Killjoy mot krokodillens hjerne, lukket det venstre øyet og trykket på avtrekkeren. Og fordi kamerat Nevermiss Nzinga faktisk aldri bommet, danset og hylte krokodillen med en aldeles himmelropende vrede. Tholukuthi barnas tarmer krøp sammen, hoppet opp i brystet. Kamerat Nevermiss Nzinga fikk inn to velplasserte skudd til – en oppfølger i hjernen, og et annet i ryggraden. Tholukuthi krokodillen rykket til én gang, rykket til to ganger, rykket til tre ganger, rykket til fire, fem, seks ganger, så ble den stille. Og absolutt lamslått kikket barna på hverandre for å se om det de så virkelig var det de så, og da de fikk bekreftet at det var det, brøt feiringen løs.

Og mens barna i Lozikeyi, utenfor Simisos hus, ved De dødes mur, feiret slutten på krokodillens terrorregime, tholukuthi nærmet orkanen seg Frelseren i Maktens hus, hundrevis av kilometer unna. De som var der sa at da sannhetens øyeblikk stirret ham i ansiktet, vrinsket Frelseren med en så heftig kraft at glassrutene rundt i hele Maktens hus sprakk. Men orkanen blåste, og den ville ha fortsatt å blåse om ikke Frelseren hadde skreket en underlig besvergelse, revet i skjerfene sine og kastet dem på bakken mellom seg selv og orkanen og fått den til å bråstanse.

Ja, tholukuthi orkanen bråstanset fordi selv stokkene og steinene kjente til Frelserens kjærlighet til trolldomskunst, visste at Nasjonens skjerf ikke var et alminnelig skjerf, men en grusom talisman, og at akkurat slik Moses’ stav var blitt til en slange, kunne også skjerfet bli til noe fryktelig, ja, tholukuthi sannsynligvis et vesen som var enda mer gruoppvekkende enn Moses’ slange. De engstelige massene så på skjerfene. Deretter på hverandre. Deretter på skjerfene. Deretter på hverandre. Deretter på skjerfene. Deretter på hverandre. Så hylte de av latter – skjerfene viste seg å være bare skjerf, laget av alminnelig ull. Tholukuthi orkanen blåste opp igjen; det uunngåelige daggryet hadde endelig kommet til Frelseren.

Når de som var der senere fortalte om det, sa de at det var i det øyeblikket en massiv sverm med røde sommerfugler materialiserte seg fra løse lufta og inntok Maktens hus. At svermen var så enorm at de måtte kjempe for å se gjennom kaoset av flagrende vinger i dyprødt-dyprødt-dyprødt, som gjorde lufta så tett at det ble tungt å puste. At før mengden kunne spørre seg om det de så faktisk var det de så, landet hver eneste av de røde sommerfuglene på Frelseren, ja, tholukuthi Frelseren, som brølte og vrinsket og sparket og slo ut i lufta da de omsvermet ham på den måten. Kraftfulle var Tuvys grufulle hyl mens han skrek at de røde sommerfuglene måtte komme seg av ham, mens han tryglet om at nasjonens barn måtte få sommerfuglene av ham. Tholukuthi ingen grep inn. Tuvy sloss og veivet og kauket og gråt og ba til bevegelsene hans ble matter og mattere, til han sjanglet som en fyllik, til han vaklet og falt til jorda som en kolossal haug med møkk, og lå der og hev pipende etter pusten. Og først da lettet de røde sommerfuglene og fløy av gårde like uforklarlig som de hadde kommet.

Og slik ble Tuvius Delight Shasha, bedre kjent som Tuvy, sønn av Zvichapera Shasha og mest foretrukne og mest fremgangsrike sønn av Buresi Shasha, Nasjonens hersker og Veteran fra frigjøringskrigen, Jidadas største leder, Korrupsjonens fiende, Åpner av forretninger, Giver av Ny giv, Økonomiens fikser, Ro og ordens innfører, Oppfinner av Nasjonens skjerf, Frigjøringskrigens mest fremgangsrike veteran, Jidadas fremste magnat, Jidadas geni, Overlevende etter alle attentatforsøk,

Vinner av frie, rettferdige og troverdige valg, Hovedsjefsutnevner og Respektert statsmal grepet i den sørgelige tilstanden og kjørt av gårde for å være sammen med kameratene sine i Jidadas mest beryktede skrekkens helvete, hvor hele gjengen måtte avtjene lange straffer for forskjellige forbrytelser, uten mulighet til å bli fri igjen så lenge de levde. Maktens sete i Jidada hadde endelig falt.

De sa, de som var der, at etter at Tuvy ble pågrepet, og etter at de hadde hørt om krokodillens skjebne i Lozikeyi, at folkemengden i motsetning seierrike folkemengder overalt, ble taus igjen. Nå var det tausheten til en orkan som etter å ha sluppet raseriet sitt løs, og samlet krefter, og kommet tilbake for å ødelegge en gang til, dvelte i tilfelle den måtte krysse sine spor. Det var mens orkanen dvelte, på vakt, at nyheten om Den gamle hestens død spredte seg over hele Jidada. Ja, tholukuthi, den udødelige Nasjonens far, han og bare han, han som stadig gjenoppsto som Jesus, men fortsatte å gjenoppstå og gjenoppstå og gjenoppstå, ja, tholukuthi mange, mange flere ganger, i motsetning til Jesus som bare hadde gjenoppstått én gang, hadde endelig møtt sitt siste daggry, og ikke bare endelig møtt sitt siste daggry, men møtte sitt siste daggry i et fremmed land, hvor han hadde fått medisinsk behandling fordi Jidadas forfalne sykehus, det hadde han sagt mange ganger, var så ubrukelige at et dyr dro dit for å dø. Og da de fikk høre om dødsfallet til Nasjonens far, for aller første gang siden de reiste seg som Nehandas knokler den dagen kommandant Jambanja og de sju forsvarerne kom for å hente Simiso, brøt nasjonens barn sammen og gråt.

Nasjonens far, allerede godt i gang med reisen til de dødes land, ventet sammen med andre nyankomne utenfor en stor teglsteinsbygning med et blinkende gult neonskilt med ordet «innskriving» over døra, da han så sin sørgende nasjon rett foran seg, tholukuthi som om det hang en usynlig skjerm i lufta. Og da han så dem gråte for ham på den måten, hans høyt elskede barn, utrøstet og utrøstelige, tholukuthi kjente Nasjonens far hjertet briste – som var den andre gangen det brast, den første var selvsagt mens han levde, der, den dagen med kuppet, da tronranerne fjernet ham og barna feiret. Men hjertesorgen denne andre gangen var intens sammenlignet med den første, så Den gamle hesten grep seg om sitt sårede hjerte, overbevist av smerten om at han kom til å dø igjen, dø en gang til, dø enda en gang, dø en ny død. Tholukuthi han ga fra seg det mest hjerteskjærende skriket noen hadde hørt i Innskrivingssenteret, og Innskrivingssenteret fikk høre skriking nok hele dagen lang. Men ingen forbarmet seg over ham, ikke før han var nesten svimeslått etter å ha dunket hodet mot den harde jorda, da en ape i en lang, hvit kjole og et uleselig navneskilt som matchet leppestiften hennes, kom bort til Nasjonens far og sa: «Fortell meg, hva er problemet her?» Og Nasjonens far pekte og sa: «Det er mitt Jidada, det er min nasjon. Ser du hvor lei seg de er? Ser du hvordan de lider? Jeg kan ikke bare dø en død og forsvinne, jeg må bli repatriert, jeg må tilbake til dem.» «Men hvorfor det?» sa den forundrede apen. «Men hvorfor? Mener du at du ikke kan se det?» sa Den gamle hesten og pekte oppgitt. Og det var da apen, med et ansikt fylt av en sympati som ikke matchet stemmen hennes, sa: «Å, kjære venn! Stumpen! Stakkars deg! Bli med meg, bare kom.»

Han fulgte etter apen gjennom en endeløs labyrint. Da de endelig kom ut, så han at de var på et velkjent sted, og det stedet var velkjent fordi de var i gatene i det eneste landet han elsket høyest. De gikk ikke, han og apen, nei, tholukuthi de svevde, som sommerfugler. Og Nasjonens far var så glad for å være tilbake i sitt elskede Jidada med en -da og enda en -da at han faktisk glemte at han var død og begynte å synge nasjonalsangen av full hals, den gamle revolusjonære sangen. Og det rørte ham å se dyr som elsket ham av hele sitt hjerte, som ikke kunne takle hans for tidlige bortgang; de husket mellom passende gråteanfall hvem han var og hva han hadde betydd og stått for og hva han hadde gjort for dem og hele Jidada og til og med for hele Afrika selv. Men ikke før han og ledsageren hans hadde begynt å bevege seg dypere inn i folkehavet, før han skjønte at noe var fryktelig galt. For han så tydelig, for første gang, at all ødeleggelsen, gråten, alle de flommende tårene, kroppene som led – alt det som hadde fått det stakkars hjertet hans til å briste – tholukuthi ingenting av det var for ham. Han hørte folkemassene fortelle utenlandske journalister at de bare gråt for seg selv. At de var sønderknust på egne vegne over alt han hadde gjort mot dem, erklærte de, over pinen han hadde tilført livet deres, hevdet de, over de ruinene han hadde forlatt Jidada i, rev de av seg, over det faktum at han hadde sluppet straff for forbrytelsene sine, men døde uten noensinne å bli dømt for massemordene, for folkemordet, løy de, for forsvinningene og dødsfallene og torturen og de ulovlige arrestasjonene i sin regjeringstid, påsto de, for korrupsjonen og rettighetskrenkelsene og så mange andre stygge ting som de diktet opp og fremsatte fordi han ikke lenger var der og kunne tale sin sak, ting de aldri nevnte mens han hersket og hersket og hersket.

Vondskapen hos nasjonens barn knuste ham, utakknemligheten deres såret ham, forakten deres gjorde ham sint. Tholukuthi hjertet hans brast nok en gang, for tredje gang. Forrådt, rasende, såret, fornærmet, med hjertet i fillebiter, Nasjonens far, Frigjøreren, Pan-afrikaneren, Sjefkritikeren av Vesten, Fiende av sanksjoner, Fiende av homofile, Motstander av Opposisjonen, Forhenværende lærer, Korsfarer for utdannelse og økonomisk styrking, ja, han og bare han i egen person, åpnet munnen for å tale til den bedrøvelige nasjonen, for så å oppdage at han var død, de kom ikke til å høre ham. Så han bare freste inni seg, sørget inni seg, blødde inni seg. Han angret på at han hadde dratt dit, for han kunne se at han hadde begått en stygg feil.

Så da apen sa: «Har du sett nok, vennen, er du klar til å gå?» nikket han. «Bare ta meg med vekk fra disse slemme barna som ikke er noe takknemlige for alt jeg har gjort for dem, som er løgnere av verste sort, som ikke eier anstendighet slik de snakker stygt om de døde, noe som er simpelthen u-afrikansk! Ta meg med til moren min, jeg vil til moren min i himmelen!» utbrøt Nasjonens far. Og for første gang kikket apen granskende på ham og sa: «Å, vennen! Søte deg! Stakkars liten! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette, men jeg synes heller ikke du bør komme dit og bli overrasket. Saken er at jeg faktisk ikke kan ta deg med til moren din, for det er ikke noen himmel for tyranner som deg, skjønner du. Det som vil skje er at du skal, hvordan skal jeg si det, møte ofrene dine, og etter at du har møtt alle sammen, selvfølgelig avhengig av hvor mange som venter på deg, ja så, vel, derfra er det bare Helvete, skjønner du, vennen min,» sa apen. «Hva i helvete mener du med Helvete?» skrek Nasjonens far, rasende og redd på samme tid. Men apen hadde forsvunnet. Og han ble ført bort av en mystisk kraft han ikke kunne se, ikke kunne kjempe mot. Tholukuthi det aller siste Nasjonens far hørte fra det eneste landet han hadde elsket høyest, var en stygg stemme som sa: «Djevelen er død! Han er død! Vi gråter fordi vi etter de siste begivenhetene endelig kan si at dette er slutten på en epoke og en feil! Nå kan vi begynne på nytt. Puste igjen. Drømme igjen. Djevelen er død, ære være, han er død!»

Og allerede morgenen etter at Nasjonens far døde, braste Lozikeyis barn inn i Golden Masekos atelier uten å banke på, uten å si god morgen, og med logrende små haler og hodet nikkende opp og ned, kastet et hvitt laken til maleren og forlangte at han måtte male et flagg til dem.

«Brems litt nå, vent, på dette her? Hvor har dere stjålet det?» sa Golden Maseko og så nøye på lakenet. Han hadde levd i en evig tåke av knusende bedrøvelse siden hans Destiny døde, og nå forsøkte han å skjule sorgen sin for de små.

«Men vi har ikke stjålet det, Simiso ga det til oss,» sa gjengen i kor. Noen av dem hadde en penn stukket bak øret.

«Hmmm, ga Simiso dere dette fine lakenet til å leke med?» sa Golden Maseko.

«Ja! Det er ikke til å leke med, det er til å lage et flagg. Vi fortalte henne hva det skulle være til, og hun ga det til oss,» sa gjengen.

«Jeg skjønner. Men jeg vet ikke helt, jeg har altså ikke malt på et laken før,» sa Golden Maseko. De ble lange i maska, alle som en.

«Ja vel, da. Fortell meg hva dere vil ha på det,» sa kunstneren og strakte seg etter skisseblokken sin.

«Ok, ok, ok. Så du kan begynne med å tegne en brann her, ja, her. Og den må se ekte ut, sånn at når du ser den, kan du kjenne varmen i blodet, som et ordentlig, levende bål,» sa Gloria. «Og den bør også se ut som om den blomstrer, kanskje som en svær, rød lotus,» sa Sydney. «Og gjør den til en vakker brann, for en lotus er vakker, du har aldri sett en stygg lotus,» sa Nomatter.

«Pass på at den viser at den også er en sånn brann som utsletter de tingene som ikke lenger er til nytte, slik at det er en brann som også renser, som varmer uten å brenne, som lyser opp uten å blende,» sa Tha Dope Poet. «Og så må du ha med sommerfugler der et sted, kanskje rundt bålet, røde sommerfugler,» sa Cebisani. «Men kanskje ikke ha med en hel flokk sommerfugler, så de ikke fyller alt sammen,» sa Prince. «Selv bare én sommerfugl er nok så lenge vi kan se på den og vite at den er en sommerfugl, en rød sommerfugl, som Cebisani sa,» sa Jealous. «Husk på å ha med alle fargene i en brann også, for en brann er ikke bare én farge, det fortalte Tyrannen oss på skolen,» sa Dzikamai. «Du må selvfølgelig ha med knallrødt, det er viktig, for rettferdighet,» sa Hardlife. «Så har du hvitt, for fred, fred er også veldig viktig,» sa Pfuluwani. «Det blå er for medfølelse,» sa Brendon. «Og oransje, for velstand,» sa Lele. «Og knallgult, for integritet,» sa Takudzwa. «Og så må du passe på at alle de fargene der forteller dem som ser det at de også representerer alle slags jidadanere, hvem eller hva de enn er, det er også viktig – et Jidada for alle og enhver uansett hva som skiller dem, og alle er likeverdige,» sa Brilliant. «Og så etter at du har tatt med alt det, må du passe på at det er en brann som brenner hele tiden,» sa Karabo. «Han mener som en evighetsflamme,» sa Roland. «Hva mer?» sa Nyarai. «Jeg synes vi skal ha med et tre også, trær er liv,» sa S’khonapha. «Det beste treet må være Nehanda-treet,» sa Last. «Ja, Nehanda-treet, og vær så snill og få med Nehandas knokler så vi ikke glemmer å reise oss og frigjøre oss som kamerat Nevermiss Nzinga, som de voksne endelig gjorde, og så vi ikke glemmer de andre døde,» sa Kgosi. «Han mener forfedrene, og de er ikke døde, det fortalte Sis Destiny, og hertuginnen var enig,» sa Gloria. «Lag det akkurat slik vi har sagt, Golden Maseko,» sa Simba. «For hvis du ikke lager det akkurat slik vi sa, kommer vi til å saksøke deg, vi vet hvilke rettigheter vi har,» sa Challenge. «Og så må du finne en stang som sånne de bruker til flagg,» sa Konanani. «Ja, og en snor, for vi vil ikke ha noe lekeflagg, vi vil ha et ordentlig flagg,» sa Kendra. «Et ekte flagg,» sa Sibusiso. «Så skal vi vise deg hvor flagget skal være,» sa Nqobile. «Og bli fort ferdig, Golden Maseko, for vi har ting å gjøre,» sa Matha.

Et par dager senere, tholukuthi en dag som i fremtiden skulle bli feiret som Jidadas nye uavhengighetsdag, ble Golden Maseko ferdig med å utforme barnas flagg akkurat som han var blitt instruert om. Prosessen med å arbeide med dette verket hadde løftet den tunge sorgen i hjertet hans og fylt det med en letthet han ikke hadde kjent siden mordet på Destiny. Og selv om bedrøvelsen fortsatt var der som en trofast skygge, hadde tåken lettet, og han kunne se. Han heiste flagget rett ved De dødes mur, plantet flaggstangen like innenfor Simisos hage. Han var så forelsket i det nydelige verket han hadde skapt at han fikk barna til å posere med flagget. Maleren var nesten klar til å ta bildet da kamerat Nevermiss Nzinga, som sammen med vennene sine hadde sittet og drukket te med Simiso, kom ut av hus nummer 636 for å se hva alt oppstusset dreide seg om. Og da kamerat Nevermiss Nzinga så flagget, ropte hun at søstervenninnene måtte komme ut, og ut kom hertuginnen og Gogo Moyo og Guds mor, Bønnekrigerne, Sis Nomzamo, mrs. Phiri, mrs. Fengu og endelig Simiso.

Og fra husene rundt kom andre naboer, tholukuthi mødre som lot kasserollene bli stående på kokeplatene, og ut kom de nydelige barna deres, og ut kom besteforeldrene til de nydelige barna, tholukuthi gamle, men glødende av nytt liv, og nysgjerrige forbipasserende på vei til SPAR supermarked eller besøk eller ærender eller hva de nå skulle, stoppet også for å se, for det var fritt frem å se i Lozikeyi, og så kom de ut, Lozikeyis fugler og maur og slanger og kakerlakker, fluer, mus, gjødselbiller, tusenbein og insekter, og ut kom sola fra de dype gjemmene av skyer hvor den gravde seg ned mesteparten av dagen, og ut kom de døde, som ikke var døde, anført av Destiny selv, flankert av dr. Future Fengu og bestefaren hennes Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo, selv om ingen andre enn hertuginnen kunne se dem, og som gled av gårde for å holde flagget oppe, selv om det ikke var nødvendig å holde det oppe, og sang lovprisninger av de levende for at de hadde mot til å frigjøre seg etter så lang tid – tholukuthi med øynene som kunne se gjennom tiden, kunne de døde allerede skimte den storheten som ventet Jidada nå som ondskapen endelig hadde falt.

Vanligvis ville det ha vært en bedre forsamling, en større forsamling, men det var sent på ettermiddagen og de eldre skoledyrene hadde ennå ikke kommet hjem fra skolen, og de voksne var på de nye jobbene som hadde blomstret opp i det siste og fremdeles blomstret og endelig fikk jidadanerne inn fra gatene, inn fra verandaene, på beina, opp av stolen, ut av fortvilelsen, ned fra fattigkjerrene, men det spilte ingen rolle for fremdeles, en kort stund etterpå, da bildene og videosnuttene av barna med Lozikeyis flagg gikk viralt på sosiale medier, tok de nye arbeiderne pause i de ulike jobbene og samlet seg rundt dingsene sine og så flagget flagre mot den strålende blå himmelen, ja, tholukuthi så på med summende hjerter, for de gjenkjente det nye flagget de hadde ventet på.

Og hver og en av dem – tholukuthi de som samlet seg under barnas flagg i Lozikeyi, utenfor Simisos hus, ved De dødes mur, og de som så på flagget fra dingsene sine i de ulike hvorsomhelstene i Jidada med en -da og enda en -da, kjente at kroppen tok imot en gave av velvære fra Nehanda-treet, med hvite frukter som minnet dem om at også de var Nehandas knokler som hun en gang hadde forutsett at ville stige opp. Og hver og en av dem følte seg varmet av den vakre lotusbrannen. Og hver og en av dem hørte flammene fra det bålet flakke og blafre og brøle i sitt eget hjerte. Og hver og en av dem forsto at det de hørte der i hjertet var den nye nasjonalsangen, tholukuthi en sang som forteller om en slik storhet som brenner evig og gløder av levende lys.

Tholukuthi slutt.

Jeg ønsker å takke, i tilfeldig rekkefølge: Verdens jidadaer, som kjemper for frihet på mange fronter – A luta continua.

Min bestemor Elizabeth Moyo og den miserable ♥ sønnen hennes, Noel Robison Tshele; alle de historiefortellerne jeg har kjent og alle historiefortellerne de har kjent; alle mine skrivelærere og deres skrivelærere. Hvordan det må en landsby til, hvordan dere alle bidrar til denne boka, så takknemlig jeg er. Ngiyabonga m’na.

Alle leserne mine; tholukuthi vi møtes igjen. Kjærligheten og støtten fra dere gjør meg fremdeles ydmyk.

Den zimbabwiske søsteren jeg møtte i Francistown i Botswana i 2018, da vi begge var ute og handlet mat. Til ingqobe, for å ha minnet meg på hva historiefortelling kan bety, og for å stole på skriveuttrykket mitt.

Jeg er takknemlig for stemmene til mine medborgere på sosiale medier for at de har hjulpet meg å lodde stemningen rundt noen av temaene i boka. En spesiell takk til nyhets- og analysegjengen på WhatsApp for at de lot meg være flue på den glitrende, horisontutvidende veggen deres.

Jeg står i gjeld til mange inspirerende zimbabwere hvis arbeider har beriket dette prosjektet, deriblant Zenzele Ndebele, Sipho Malunga, Alex Magaisa og Hopewell Chin’ono. Jeg vil også nevne kunstnerkolleger jeg beundrer: Peter Godwin, John Eppel, Christopher Mlalazi, Owen Maseko, Novuyo Tshuma og selvfølgelig den uforlignelige og ofte ihukomne Sis Yvonne Vera, for de taushetsbrytende verkene deres – umkhulu lomsebenzi, mye, mye kjærlighet og respekt.

Laura Tisdel, Becky Hardie, Nicole Winstanley – de fremragende redaktørene mine. For at dere forsto hva jeg ville og sørget for at jeg leverte fra meg den best mulige versjonen. For oppmerksom og grundig lesning, for tillit og urokkelig engasjement, for at dere stolte på meg, tholukuthi for den absolutte fryden det var å arbeide med dere. Takk føles så utilstrekkelig.

De dyktige Kym Surridge, Nicole Wayland og Jane Cavolina, manusvasker og korrekturlesere, for at dere fikk Den gamle hesten til å synge: jeg bøyer hodet. Alle i produksjonsavdelingen på Viking, info, salg og marked – min oppriktige takknemlighet.

Jin Auh, min forkjemper, du er en knupp. Fordi jeg er i de besteste hender.

Alba Ziegler-Bailey, Charles Buchan og alle i Wylie Agency. Alle mine redaktører og forleggere for at dere gir arbeidet mitt gode hjem.

Eavan Boland – bath’ umuntu ubongw’ esefile, kjæreste Eavan, takk, lala ngoxolo. Elizabeth Tallent, Christina Ablaza og tidligere kolleger og studenter ved Stanford Creative Writing Program.

Hodder Fellowship ved Princeton. J.M.D. Manyika Fellowship, professor Henry Louis Gates og Krishna Lewis ved Hutchins Center for African & African American Research ved Harvard University. Lannan Foundation og Douglas Humble