THOLUKUTHI EN GANG PÅ DISSE SKINNENE

Jernbaneskinnene rykket Nasjonens far ut av den bitre dagdrømmen. De gikk på kryss og tvers, sprikte og strakte seg ut fra stasjonen – som nå lå der nedlagt – så langt øyet kunne se, ja, tholukuthi gikk fremover, ikke inn i fremtiden, men inn i fortiden. For Nasjonens far virket det nå som om det var lenge siden at frigjørerne, midt oppi frigjøringskrigen, organisert i små, samkjørte grupper, ville gå til angrep på denne jernbanen og mange andre som denne rundt i landet – de sprengte godstog, hindret trafikken, ofte ble det stans i dagevis mens de forsøkte å avskjære det despotiske kolonistregimet. Og det lot til å være enda lenger siden de hadde fjernet forfedrene med makt fra dette landet for å gjøre plass til kolonistene som trengte seg inn. De ble ikke bare kastet ut – de måtte også tåle vold og uverdig tvangsarbeid, billig arbeidskraft, ja, tholukuthi ble tvunget til å anlegge den samme jernbanen som hadde presset dem vekk fra jorda deres, jorda som etterkommerne deres tiår og tiår og tiår senere måtte gå til krig for å frigjøre.

Men det virket heller ikke lenger siden enn i går at et frigjort Jidada også blomstret på jernbanen. Togene kom fra rundt i hele landet. De fraktet kull. Asbest. Gull. Jernmalm. Platina. Sement. Kunstgjødsel. Klær. Bomull. Togene fraktet tobakk. Hvete. Kaffe. Sukkerrør. Mais. Peanøtter. Togene kjørte til Botswana. Sør-Afrika. Kongos demokratiske republikk. Zambia. Angola. Mozambique. Ja, tholukuthi togene fraktet rikdommene fra Jidada med en -da og enda en -da, Jidada, den daværende Afrikas brødkurv, Jidada, den gangen en skattkiste med grenseløs naturlig rikdom.

Tholukuthi Nasjonens far sto på skinnene og kunne faktisk høre det – togenes opprør – en desperat vibrasjon som fikk jorda til å skjelve. Skingrende tuting som skar gjennom lufta. Damp som hveste med total arroganse for Guds åsyn, og overalt, et tsjugga-tsjugga-tsjugga fra metallbeistet som for gjennom landskapet. Den spennende lyden førte Nasjonens far av gårde, fylte ham med slik glede at han brøt ut i trav, og så løp han –tholukuthi han var et galopperende tog. «Hva har du med til oss, bror?» sang han mens hovene dundret i bakken. «Jeg har med platina og jern og kull,» sang han. «Hva har du med til oss, bestemor?» sang han. «Jeg har sukker og bomull og tobakk,» sang han. «Hva har du med til oss, tante?» sang han. «Jeg har med hvete og mais og poteter fra Afrikas brødkurv,» sang han. «Hva har du med til oss, kamerat?» sang han. «Jeg har med ordentlige Jidada-penger!» sang han, og der var han, en pil i vinden, lynte over jordet og galopperte i vei, tholukuthi ikke inn i fremtiden, men inn i Jidadas ærerike fortid.

Det var kameratenes og sommerfuglenes sang som vekket ham. Beina hans verket etter galoppen gjennom det åpne landskapet. Han så seg rundt og skvatt, stablet seg på beina. Rundt ham var alt rødt som sommerfuglene, som blod – tholukuthi røde trær, rødt gress, røde blomster, rød jord, røde steiner, selv himmelen var dyprød. Nasjonens far hadde sett mye rart i sitt lange, begivenhetsrike liv, men aldri noe som dette. Og fordi hele bildet liksom slo ham som like absurd som det var forbløffende, klarte han ikke å stå imot trangen til å le. Og slik lo han, etter et øyeblikk å ha glemt smerten i de gamle leddene, da han så de første sommerfuglene forsvinne ned i jorda. Rett til venstre for ham var det et svært rødt tre med flate, brede blader og runde frukter. En rød maurtue vokste under treet, og fra der han lå, så det ut til at maurtua var åpen på toppen, som var der rekkene med sommerfugler forsvant inn, sverm etter sverm etter sverm, til den siste var borte.

Det plutselige regnet overrasket ham. Fordi oldemoren hans hadde vært regnmaker og kjente regnet slik noen dyr visste av lyden av hovene hvem som kom – visste han hva slags regn det var. Gukurahundi – ja, tholukuthi det tidlige regnet som skyller vekk frøskallene før vårregnet. Bare at dette regnet var blodig, i likhet med alt annet. Han reiste seg og gikk mot treet med de rare fruktene, i håp om å søke dekning, men oppdaget til sin overraskelse at trass i dekket av tykke blader, regnet det like kraftig under treet som det regnet utenfor det. Det var ikke noe annet ly. Før han så maurtua foran seg sprekke opp og de døde kameratene begynte å gå inn. Han fulgte etter dem.

Til hans overraskelse var verden under jorda et landskap med trær og gress og blomster og steiner og fjell, akkurat som jorda der oppe. Sommerfuglene og de døde kameratene var ingen steder å se. Tholukuthi stillheten som hilste ham var som inni en geværkule. Han så seg rundt, samlet seg, og så oppdaget han til sin skrekk at han var omgitt av blodige kropper, ja, tholukuthi skadde kropper, maltrakterte kropper, opphogde kropper. Det var brente kropper, rundjulte kropper, voldtatte kropper, blødende kropper. Han så lik av gravide femaler med magene skåret opp og fostrene dinglende ut. I åpne massegraver så han lik fulle av kuler. Og overalt – blod, strømmer med blod. Den varme lufta stinket av råtnende kjøtt, gjallet med forferdelige skrik om hjelp. Han hørte skrik og ul preget av ren skrekk, hørte desperate bønner og trygling. Støyen samlet seg til en så overveldende storm av lyd at han trodde hodet hans skulle sprekke.

Et regn av skudd fikk slutt på den grusomme lyden. Nasjonens far la ørene bakover og lyttet med skjerpede sanser og bankende hjerte. Han hørte flere skudd, fulgt av vedvarende hundeglam. Og så kom flokkene med forsvarere i røde alpeluer travende, stilte seg i formasjon og gjorde honnør. Han dro kjensel på spesialenheten kalt Den femte brigade og slappet av umiddelbart. Disse hundene var virkelig blodhunder – tholukuthi de hadde blod på uniformene, blod på støvlene, blod i ansiktet, blod på tann, blod på våpnene. Den rødøyde kommandanten avfyrte en salutt, og troppen brøt ut i en orgie av sang og dans: «Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Dhi – Dhikondo Dhiiiiiiiiiiiiiii –» Ja, tholukuthi Revolusjonens forsvarere og Nasjonens far danset og hoppet og ulte og skrek i seiersberuset feiring, danset selv da et blodig styrtregn brøt løs, danset selv mens en stor rød elv steg rundt dem, tholukuthi skylte opp flere lik, lik på lik.

Han våknet oppå bakken, på land igjen, fremdeles omgitt av alt det røde, av den fryktelige stillheten inni en geværkule. Han følte seg våt, gjennomvåt, og da han så etter, oppdaget han at han var gjennomtrukket av blod. Med et skrekkslagent hyl spratt han opp, for bare å finne at han var omgitt på alle kanter av døde, bablende spedbarn. «Hva vil dere meg? Pell dere tilbake til der dere kom fra,» sa han og gikk hurtig bort fra de små. Det røde landskapet strakte seg så langt øyet kunne se rundt ham, grenseløst, blodig, blodig grenseløst. Nasjonens far gikk i trav, så i galopp, og sjelen var fylt av frykt. Tholukuthi de små babyene steg opp i været og fulgte etter ham. Han galopperte av gårde fortere enn et tog fortere og fortere og fortere, fortere og fortere og fortere, fortere og fortere og fortere, fortere og fortere og fortere – men så bare strakte det blodige landet seg enda lenger ut og fortsatte å ekspandere, så det føltes for Nasjonens far som at han løp inn i det rødes veldig grusomme hjerte.