JIDADAS RØDE

Hun begynner å slappe av etter at hun kommer ut på A6, det lange strekket av motorveien som ifølge Golden Maseko vil bringe henne til Bulawayo på under halvannen time. «Det er omtrent umulig å ta feil – bare kjør A6 til du kommer til den første avkjøringen. Det vanskelige er å finne frem til landsbyen etter at du tar av, men bruk din gudegitte GPS og sørg for at du kommer tilbake ngoba jeg kommer til å holde pusten mens jeg venter. Jeg mener, mens jeg venter på bilen min. Mens jeg holder pusten.» Golden Masekos sonore røst i ørene hennes. Hun smiler ved tanken på de flotte hornene, det vakre ansiktet, måten han biter seg i underleppen på når han tenker, måten han ser på henne på fra mørke brønner av noen øyne som gjør at hun vil drukne i ham, en svak duft av maling som alltid henger ved ham fordi han omtrent bor i atelieret sitt halvveis nede i gata i morens kvartal. Golden Maseko. Det at han finnes i livet hennes, og dette navnløse som dirrer mellom dem, er uventet og spennende og skremmende på samme tid.

Hittil er veien like fin som han lovte – tholukuthi fri for hullene som plager bydelene og de fleste veiene i byene og gjør det nødvendig for et dyr å kjøre i fylla for å unngå de ubeleilige små gropene. Og selvfølgelig, siden det er søndag morgen er det nesten ikke trafikk; det er strekk hvor hun føler seg alene på veien, som gjør at en del av henne ønsker at Golden Maseko hadde blitt med. Ja, Golden Maseko, som åpenbart liker deg, Destiny, som mer enn liker deg, og som du blir nødt til å gjøre deg opp en mening om før eller senere, ikke sant? For hvor lenge skal man la et dyr vente, egentlig, og tross alt, hvorfor be dem vente i utgangspunktet, når livet er så kort og det er så mye leving og elsking å gjøre?

Hun rister på hodet for å klarne tankene. Det er sant, hun kan ikke si at hun ikke liker ham også, faktisk forbauser det henne at hun liker ham en god del, eller faktisk ganske mye mer enn en god del, om hun skal være ærlig mot seg selv. Siden den dagen han nylig kom for å fikse morens kjøkkenskap, har han krøpet inn i hjertet og hodet hennes med en letthet som fremdeles overrasker henne. Den dagen hadde Simiso glemt avtalen deres og var ute og besøkte Guds mor og kamerat Nevermiss Nzinga, oppdaget han. Golden Maseko hadde blitt værende for å gjøre jobben, og mens han holdt på, snakket han med Destiny som om de allerede kjente hverandre, som om de gjenopptok en samtale de hadde begynt på for lenge siden. Og den dagen måtte Destiny le for første gang siden Simiso fortalte henne om 18. april 1983. Og han hadde fått henne til å le mange ganger siden da, og selv uten å vite det skulle han redde henne fra en bunnløs sorg. Hun smiler og smiler igjen ved minnet.

Rundt henne er det skjønnhet, skjønnhet, skjønnhet –landskapet folder seg ut i felter av frodig grønt oppbrutt av forrevne steinformasjoner og nå og da massiver av dramatiske fjell som strekker seg opp mot den uavbrutte himmelen. Overalt hvor hun ser, blir hun nesten felt av en uforlignelig perfeksjon som hun ikke kan sette ord på. Og ved siden av den perfeksjonen en ro som får henne til å føle seg som om hun er det eneste dyret i live der og da. Det er en knusende storslagenhet, i den grad at Destiny lover seg selv at hun skal ta seg bryet med å reise ut av Lozikeyi oftere og åpne seg for denne typen fortryllelse. Om det hadde vært mulig å bare bli der, ville hun aldri ha stanset bilen –hun ville bare ha fortsatt å kjøre, tenker hun, fra det sødmefylte dypet av en nesten hypnotiserende fart, og nå er hun ikke oppmerksom på noe annet enn skjønnheten som strekker seg så langt øyet kan se, ja, tholukuthi hoven blir tyngre på gasspedalen som om all denne storslagenheten hviler på det. Det er en oppkvikkende følelse, så nær det å fly som hun noensinne har vært, til å glemme det vonde nået og legge den stygge fortiden bak seg. Jo, men du kommer også til å legge livet ditt bak deg om du ikke er forsiktig, Destiny, i tilfelle du ikke vet at fart dreper, så sett ned farten og kom deg til bestemmelsesstedet i live.

Skiltet med «Bulawayo 10 km» kommer overraskende på henne –hun synes ikke det føles som om hun har vært så lenge på veien. Jo, du har faktisk vært så lenge på veien, Destiny, og dessuten er det en relativt kort strekning som du praktisk talt har fløyet mesteparten av tiden. Og det var bra du bremset da du gjorde det, ellers ville du ikke ha sett avkjørselen. Bulawayo-BulawayoBulawayo. Hun sier navnet høyt, lar det bli liggende i munnen, tenker, og ikke for første gang: For et mørkt, mørkt navn. I betydningen hvor man blir drept, hvor det drepes. Ja, tholukuthi et illevarslende navn som har fått Destiny til å gruble i det uendelige på hva navn bærer bud om, den fryktelige sannsynligheten for at begivenhetene den 18. april 1983 og de mørke årene etterpå ville virkeliggjøre navnet. Og om bare en kort stund, tenker hun og saktner farten litt, skal hun stå på Bulawayo-jord. Et slags hjem, jo, men også en ruin. En slakteplass. Med massakre. Med ødeleggelse og desperasjon. Med blod og tårer. Med oppløsning. Med utslettelsen av familier og familiebånd. Men er det faktisk en god idé, Destiny? At du kjører til Bulawayo på denne måten, og dessuten alene? Er du sikker på at du er sterk nok til dette? Vil du kunne håndtere det? Hun kommer til å finne ut av det, om bare en kort stund, hun kommer til å vite helt sikkert om dette var en god idé, om hun er sterk nok. Hvis ikke, tenker hun og kaster et blikk i bakspeilet, hvis sorgen fra de siste månedene ikke tok livet av henne, og på et tidspunkt trodde hun faktisk at hun kom til å dø av den, kommer ingenting til å gjøre det.

I dagene rett etter at Simiso fortalte historien om Gukurahundi, hadde hun gjort alt hun kunne for å holde seg uberørt, for hun ville ikke at hennes egne kvaler skulle gjøre moren lei seg. Det var en voldsom anstrengelse, tholukuthi Destiny hadde ikke riktig visst hva hun skulle gjøre med den plutselige oppdagelsen av en hel familie hun ikke hadde visst at hun hadde, og samtidig håndtere den ufattelige skrekken over deres brutale skjebne. Var det meningen hun skulle begynne med å feire det faktum at hun faktisk hadde en familie, trass i det hun hadde trodd under oppveksten, til og med en stor familie? Men nøyaktig hvordan skulle hun feire dem hun ikke hadde noen minner om, og gjøre det i forvissning om at hun også måtte sørge over dem? Og med tanke på det som var blitt gjort mot dem, hvordan skulle hun begynne å leve med det grusomme såret, hva skulle hun gjøre med smerten, sinnet, når hun visste at de som massakrerte familien hennes ikke bare var på frifot, men fremdeles satt i Maktens sete, aldri var blitt stilt til ansvar, og tilsynelatende aldri skulle bli stilt til ansvar, som i bunn og grunn betydde at de alle ville dø sin død og forlate den fysiske verden uten noen gang å stilles for retten, som i bunn og grunn betydde at livet til de myrdede, de brutaliserte, de urettmessige angrepne, ikke betydde noe. Og hva gjorde det med hennes forhold til Jidada, til dette landet som allerede hadde såret henne på så mange ufattelige måter? Hvor skulle hun begynne, og hvordan?

Midt i all den smerten og sorgen og forvirringen var det de innviklede følelsene for Simiso. Jo, morens egen smerte og tap og sorg var hinsides fatteevne, og Destiny visste at hun aldri virkelig kunne begripe hva Simiso hadde gjennomlevd og båret og holdt ut, hva hun fremdeles måtte leve med, for hvem kunne virkelig legge en slik fortid bak seg? Og jo, da hun fikk høre om 18. april 1983, forsto Destiny fullt ut og for første gang hvem Simiso egentlig var, fikk henne til å sette pris på de sidene ved moren som hun før dette ikke helt hadde forstått. Men samtidig kunne hun ikke legge bort sinnet og krenkelsen over at Simiso hadde skjult sannheten for henne i alle disse årene, tholukuthi fått henne til å tro at hun var barn av et enebarn og ikke hadde annen familie. For så en dag bestemme seg for å slippe den fryktelige bomben som forandret hvem Destiny trodde at hun var, helt uten å forberede henne. Og om ikke det var nok, gå hen og erklære saken for avsluttet, nekte å svare på noen spørsmål som kunne hjelpe Destiny å håndtere de rystende opplysningene.

«Jeg har fortalt deg alt jeg hadde i meg å fortelle deg, Destiny, og det tok meg alle disse årene. Jeg har ikke noe mer å si om dette,» sa Simiso. Destiny hadde funnet moren i stuen, hvor hun sto og strøk. Hun hadde satt seg borte ved døra, og etter litt småprat ba hun liksom tilfeldig Simiso fortelle henne hvordan søsteren, Thandiwe, hadde vært, ja, tholukuthi Destiny spurte i håp om at samtalen ville åpne seg på naturlig vis og la henne lære mer om den familien som hun hadde spørsmål nok til å fylle flere bøker om.

«Men jeg forstår ikke, mor. Det er egentlig bare et enkelt, ukomplisert spørsmål, for det er jo altså ikke sånn at du ikke bodde sammen med søsteren din i nesten femten år før Gukurahundi.

Jeg er sikker på at det er fine ting, til og med vakre ting du kan dele om henne og alle søsknene dine, så jeg i hvert fall kan få vite hvem familien min var,» sa Destiny. Et ubehagelig øyeblikk sto Simiso som lammet, som om Destiny hadde helt en bøtte isvann over henne.

«Sa du nettopp ‘Det er et enkelt spørsmål’ til meg, wena Destiny?»

«Jeg beklager, mor, jeg mente det ikke sånn. Jeg mente bare –»

«Du våger ikke å åpne munnen og fortelle meg at søsteren min eller noen i familien min er enkle spørsmål! Du våger ikke, hører du?!» bjeffet Simiso og skaket av raseri, mens hun pekte på Destiny med strykejernet.

«Jeg er lei for det, mor,» sa Destiny, sjokkert over morens sinne.

«Du er ikke lei deg! Du kan ikke være lei deg! Du vet ikke hva det betyr å være lei seg! For du har ingen anelse, du vil aldri vite, hva som foregår her! Og her. Og her!» sa Simiso og pekte med det varme strykejernet på tarmene sine, så på hjertet, så på hodet, tholukuthi holdt jernet så nær at hun ville ha svidd sitt eget skinn om hun hadde vært noen centimeter nærmere. Og Destiny, oppe fra stolen, forvirret, redd, sønderknust over at hun hadde gjort Simiso vondt uten å ville det.

Og senere, etter at begge hadde grått, først hver for seg, og så sammen, ba Destiny om forlatelse og lovte Simiso at hun aldri mer skulle bringe dette på bane. Jo, for etter å ha tatt deg tid til å tenke ordentlig over reaksjonen til moren din, Destiny, hadde du faktisk husket det du hadde glemt i din vrede, tholukuthi som var at du en vakker dag hadde forlatt Jidada i hele ti år uten å si farvel til Simiso, uten noen forklaring, og på de ti årene uten et brev eller telefon eller noe. Tholukuthi på grunn av ting du aldri noensinne kunne sette ord på uansett hvor mye du forsøkte.

Hun kjører av og stanser på den første rasteplassen hun ser, hvor en liten gruppe gateselgere sitter med varene sine i skyggen av et svært akasietre. Hun fisker et par sedler opp av vesken – for i det minste å kjøpe noe før hun spør om veien. Men det er litt dumt, da, Destiny – ville du selv ha bedt om penger fra et dyr for å forklare dem veien? Hun trekker på skuldrene, putter pengene i brystlomma på jeansskjorta. Det er en hyggelig ting å gjøre, tenker hun, og siden økonomien er som den er, er det aldri feil å gi.

Hver eneste en av selgerne ser på henne med ivrig forventning, og det stikker i henne fordi hun vet hun ikke kan hjelpe alle. Hun bestemmer seg for en gammel påfuglhunn, kanskje på grunn av alderen, og dessuten fordi hun har med seg en kjempesøt liten en, sannsynligvis et barnebarn hun passer, som sitter oppslukt av lekene sine. Destiny hamstrer forskjellige frukter – en boks hver av umtshwankela, amazhanje, umqokolo, uxakuxaku, umviyo, umbumbulu, umnii, og så to frukter fra baobabtreet fordi hun husker at Golden Maseko en gang fortalte henne at det var yndlingsfrukten hans. Disse er ville frukter, så det er ikke lett å finne dem i byen med mindre man drar til markedet, så Destiny fryder seg over kjøpet, for mange av disse har hun ikke smakt på over et tiår.

Påfuglhunnen pakker ned innkjøpene til kunden med en ny munterhet, åpenbart fornøyd med handelen. Og barnebarnet, som om han oppfatter bestemorens glede, som om han forstår hva det betyr, begynner å synge sangen som det virker som om alle barna i Jidada liker, enten de forstår teksten eller ei: «Pass opp, Jidada, her kommer krokodillen med de store, stygge tennene! Vil han nappe, vil han bite, vil han jafse-jafse-jafse?!»

«Hysj, demede, tåpelige unge! Hvor mange ganger må jeg fortelle deg at ingen har lyst til å høre den dumme sangen!» skjenner påfuglhunnen. Ungen gjemmer ansiktet bak lekelastebilen, liksom sjenert.

«Lykke til med det, bestemor. Dette er visst tiårets barneslager, og i mellomtiden danser voksne til den på fest, kunzima,» sier Destiny.

«Hayibo! Som om det ikke fantes bedre sanger å synge! Og Gud hjelpe oss med denne krokodillen som vil drepe oss alle,» sier bestemoren med en ny heftighet i stemmen.

«Jeg undres, bestemor, på om du kunne hjelpe meg med å finne veien?» Destiny skynder seg å bytte tema, for hun føler seg skyldig.

«Hvor har du tenkt deg hen, barn?»

«Til Bulawayo. Landsbyen. Jeg tror ikke jeg er langt unna, men jeg vet ikke akkurat hvor den ligger.»

Påfuglhunnen har lagt fruktene i hver sin pose, og nå putter hun alle i en stor plastpose som Destiny tar imot. Ellers sier ikke den gamle noe, som om hun ikke har hørt spørsmålet. Og Destiny er forundret, lurer på om hun har sagt noe galt, men forstår ikke hvordan hun kunne ha gjort det med det enkle spørsmålet, plukker rastløst på posen for å fylle den pinlige pausen.

«Og nøyaktig hva har du tenkt å gjøre der i Bulawayo, barn?» sier påfuglhunnen da hun endelig svarer.

«Familien min kommer derfra. Jeg mener, kom derfra. Men jeg har aldri vært der selv, jeg vil bare dra dit og se,» sier Destiny.

«Bulawayo er en spøkelseslandsby nå. Ingen bor der.»

«Å, jeg skjønner,» sier Destiny. Dette har ikke Simiso sagt noe om, og det er ikke en mulighet som har falt henne inn. Hun kjenner at hun burde ha studert litt mer, undersøkt nærmere. Som om hun er et underlig objekt i et laboratorium.

«Jeg tror jeg vil dra dit likevel, bare for å ta en kikk, siden jeg allerede er her,» sier Destiny.

«Dette barnet forsøker å finne veien til Bulawayo, kan noen fortelle henne hvordan,» sier påfuglhunnen ut i lufta.

Og etter at hun har båret frukten bort til bilen og kommet tilbake med mobilen og passet på å lagre veibeskrivelsen, tar Destiny farvel.

«Fortell oss hvem du er før du går, barn,» sier påfuglhunnen.

«Jeg heter Destiny.»

«Hvem, og av hvem?»

«Destiny Lozikeyi Khumalo, av Simiso Khumalo, og Simiso Khumalo av Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo og Nomvelo Mary Khumalo fra Bulawayo. Jeg mener, det som var Bulawayo.»

«Hva er det du forteller meg, barn?» Påfuglhunnens stemme er inntrengende og bydende nå, og hun mønstrer Destiny opp og ned som om hun ser henne for første gang. Og Destiny, som er forbauset over spørsmålet hun ikke helt vet hvordan hun skal svare på, etter den plutselige forandringen hos den gamle, skraper i jorda og smiler forlegent.

«Forteller du meg at du er barnebarnet til Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo, du? Bonden? Selveste forretningsmalen fra Bulawayo? Guvernøren vår?» Påfuglhunnen reiser seg og rister på skjørtene.

«Ja, han er, var, bestefaren min. Men jeg husker ham ikke, jeg var liten da han – da det som skjedde, skjedde,» sier Destiny. Det overrasker henne hvor vanskelig det er å si ordet Gukurahundi, at hun ikke greier å navngi det som har brakt henne hit på leting etter de døde.

«Ah-ah-ah-ah-ah! Yeyi! Kom hit, barn, kom hit!» Påfuglhunnen går rundt og rundt om Destiny nå, stryker på henne, kjenner på henne, klapper på henne.

«Og hvem har vi her, mor til Ellis?» sier en gammel ku i svart kjole som er på vei mot dem. Resten av selgerne, som alle er betydelig yngre enn kua og påfuglhunnen, har reist seg og begynner å stimle sammen om de to.

«Dette, Simangele, er barnebarnet til Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo selv,» sier påfuglhunnen henvendt til kua.

«Ah-ah-ah-ah-ah-ah, yeyi! Hva er det du forteller meg, mor til Ellis? Mener du vår egen Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo?!» sier kua, smal i blikket. Sjokket i stemmen er ikke til å ta feil av.

«Jeg mener vår Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo,» sier påfuglhunnen.

«Sønn av Nqabayezwe Mbiko Khumalo og Zanezulu

Hlatshwayo Khumalo?!» sier kua.

«Sønn av Nqabayezwe Mbiko Khumalo og Zanezulu

Hlatshwayo Khumalo,» sier påfuglhunnen.

«Gift med Nomvelo Mary Khumalo og far til Nkosiyabo, Zenzele, Njube, Simiso og Nkanyiso Khumalo?!» sier kua.

«Gift med Nomvelo Mary Khumalo og far til Nkosiyabo, Zenzele, Njube, Simiso og Nkanyiso Khumalo,» sier påfuglhunnen.

«Ah-ah-ah-ah-ah! Futhi yeyi! Mirakel-mirakel-mirakel! Dette er et mirakel i seg selv!» sier den gamle kua og reiser seg på bakbeina, med møye på grunn av sine gamle ledd, og klapper med forhovene.

«De døde er ikke døde, ære være forfedrene!» sier en katt som åpenbart er for ung til å kjenne navnene som blir nevnt, men likevel er rørt av dette mirakelet i veikanten.

«De døde er ikke døde!» istemmer gruppen.

«Sitt her, barn, sett deg, sett deg, vær så snill og sitt og la oss se ordentlig på deg! Ah-ah-ah-ah-ah! Yeyi! Og aller først, her skal du få igjen pengene dine – vi våger absolutt ikke å skulle la Henry Vulindlela Khumalos eget blod betale for noe på denne Bulawayo-jorda, ikke etter alt han gjorde for oss i denne regionen. Nei, nei, nei – ta dem, vi insisterer, vær så snill, her er pengene dine, det er ikke ofte en får anledning til å takke de døde! Mirakel!» strømmer det ut av påfuglhunnen.

Og er det ikke fantastisk, Destiny? At alle disse årene – nesten førti år, for å være nøyaktig – etter mordene på familien din, er det dyr som fremdeles sier navnene deres? Som fremdeles synger dem med den samme pusten som de synger de levende? Ja, det er fantastisk, tenker hun. Og sannsynligheten for det, hva er den sannsynligheten? Hva er egentlig sannsynligheten? Gjentar hun om og om igjen for seg selv, mens tårene holder pusten i øynene hennes. Hun sukker uendelig tungt, og ikke for første gang siden hun kjørte videre tenker hun på at da hun forlot rasteplassen, hadde dyrene holdt henne slik jorda holder trærne med de dypeste røttene.

Hele opplevelsen hadde føltes som en gave som ikke kunne ha kommet på et bedre tidspunkt, alt ved det var surrealistisk og perfekt, bortsett fra at Simiso ikke hadde vært der og opplevd det sammen med henne. Hun hadde vurdert å spørre moren om å bli med, men så hadde tanken på den stygge konfrontasjonen mellom dem – som nå var tilbakelagt, men likevel sto friskt i minne – hadde fått Destiny til å ombestemme seg, og hun hadde endt med ikke å fortelle Simiso noe om turen, bare at hun skulle låne Golden Masekos bil for å besøke gamle venner utenbys og skulle komme tilbake sent på ettermiddagen. Kanskje en annen gang, kanskje på et bedre tidspunkt – tenker hun, håper – om et slikt tidspunkt skulle komme, ville hun absolutt ta med moren.

Hun er på utkikk etter den hvite broen mellom Mpilo og Bulawayo. Hun fikk vite at rett etter at hun kom inn i Bulawayo, ville hun få se det utbrente skroget av en buss som hadde tilhørt bestefaren hennes og ble satt fyr på av forsvarerne i 1983, med bussjåføren og konduktøren innestengt etter at de tok fra dem klær og penger. Det er bussen som vil vise henne at hun har nådd bestemmelsesstedet. Hun holder hardt om rattet som for å hindre at det skal falle av, føler det velkjente sinnet som i det siste aldri har vært langt unna. Nå er sinnet forsterket av det faktum at hun etter å ha brukt litt over to timer på å høre de eldre bytte på å fortelle henne historier om familien hennes, nå har en bedre fornemmelse av hvem de var – de er ikke lenger vage skikkelser. Tholukuthi nå kan hun se dem for seg: en bestemor, Nomvelo Mary Khumalo, som man sa hadde vært vakker som en soloppgang i sin ungdom, en hengiven mor som hadde holdt familien samlet mens ektemalen var i krigen, som samordnet med de andre i landsbyen for å sende mat og andre nødvendighetsartikler til frihetskjemperne, hvilket kolonimakten selvfølgelig erklærte for å være en forbrytelse, en bestemor som aldri ville vise bort noen som var i nød, selv om hun var en slik fordomsfull kristen som så morskt på urreligioner. Tholukuthi en onkel, Nkosiyabo, som var eldst og derfor oppdratt til å følge i farens fotspor som bonde og forretningsmal, og som innimellom kjørte buss for faren og lot eldre få kjøre gratis. Og den neste onkelen etter ham, Njube, som var vakker og som alle de unge femalene ville gifte seg med, som delte morens hengivenhet til Gud og som spilte gitar i kirken. Og den siste og yngste onkelen etter Simiso, Nkanyiso, som fremdeles gikk på barneskolen og var kjempegod til å spille fotball. Og tanten etter ham, og familiens yngste, Thandiwe, som Destiny fikk høre at hun lignet veldig på, som elsket blått da hun var barn og ikke ville gå i annet enn blått og kalte seg Blue, og som ville bli lærer når hun ble stor og øvde seg både på farens frangipani og på steiner og blomster og gress i landsbyen.

Er det ikke flott, Destiny, hvordan historier kan vekke opp de døde, som om de ikke er døde, men lever i munnen vår og bare venter på å få liv av tungen vår? Det er faktisk sant, tholukuthi før hun stanset på rasteplassen var navnene det eneste hun visste om de døde familiemedlemmene, foruten det lille hun hadde hørt om besteforeldrene. Men nå, med de historiene hun nettopp fikk høre, føles de mer virkelige; hun kan faktisk se dem for seg, snakke om dem. Bare at de selvsagt ikke er her, de kommer aldri til å være her slik de skulle ha vært, slik de fortjener å være, ja, tholukuthi onkel Nkosiyabo er ikke her som den forretningsmalen og bonden han var i ferd med å bli og muligens ville videreføre farens arv ved å bidra til utviklingen av regionen. Onkel Zenzele er ikke her som den legen han kunne ha blitt. Onkel Njube, onkel Nkanyiso og tante Thandiwe, besteforeldrene hennes – ingen av dem – er her og lever sine liv, i likhet med tusener på tusener av andre myrdede uskyldige. Denne erkjennelsen vekker sinnet som lå på lur. Hun biter sammen kjeven, blunker vekk hete tårer. Hun vet hun ikke må gråte, for om hun begynner å gråte, er det ikke sikkert hun finner krefter til å fortsette til landsbyen. Hun puster dypt inn, ruller ned vinduet. Bulawayo-lufta strømmer inn, og den bærer med seg lukten av jord som fyller henne med noe sterkere enn lengsel.

Hun har opplevd absolutt stillhet, men stillheten i Bulawayo er et fremmed land. Det overvelder henne med en så ufattelig tyngde at hun kunne ha svelget et fjell. Tholukuthi å vite at det er bare hun og de døde som er her, tholukuthi å vite at det er bare hun og de forurettede gjenferdene som er her, tholukuthi å vite hva som skjedde her, at det på dette stedet er en fortid som alltid vil være til stede, tholukuthi aldri vil bli tilbakelagt. Og det er kanskje derfor, mens hun står der og konfronterer den døde landsbyen, den rastløse sjelen hennes bare begynner å mane frem spøkelser, ånder, villdyr, fryktelige ting hun har sett i skrekkfilmer, overnaturlige hendelser hun har hørt om. Det er mens tankene hennes maner frem ting at det et sted i det tørre gresset – eller er det de kolossale mopanetrærne som fyller lufta med en terpentinaktig lukt, eller kanskje det er den tause jungelen som har svelget Bulawayo – oppstår en så høylytt rasling at tarmene hennes kryper sammen og hopper opp i brystet.

Plutselig er hun mo i knærne av skrekk, griper seg desperat om hodet, har hjertet i halsen, lukkede øyne så hun ikke ser hva slags vesen som rasler og kommer for å ta henne. Og fordi hun ikke er et slikt dyr som dør i stillhet, skriker hun av all den kraften hun har i lungene: «May’babooooo!» Tholukuthi fra et sted i det indre av den tause jungelen, svarer et ekko: «… babooooooooo!!!» –den uventede lyden skremmer henne enda mer enn raslingen, enda mer enn hun allerede er skremt, så nå begynner hun virkelig å skrike vilt og uhemmet: «May’babo! May’babo! May’babo!» og ekkoet svarer flittig: «… babo! … babo! … babooooooooo!!!»

Ah-ah, Destiny! Rolig, rolig, hva er det du gjør? Du kom da vel ikke helt hit for å mane frem ting som ikke finnes og skremme vettet av deg selv. Det er bare en rasling, husk at du deler denne jorda med andre vesener, er det ikke lurt å la dem leve sitt liv mens du lever ditt? Hun åpner først et forsiktig øye, så det andre, og ser seg rundt som en tyv. Hun trekker pusten dypt. Hun trekker pusten dypt en gang til. Og en gang til. Og enda en og enda en og enda en. Og gradvis blir hun roligere, stilner. Kjenner tarmene legge seg på plass. Så smiler hun, rister på hodet, flau. Så rister hun på hodet igjen, ler av seg selv. Ekkoet ler av henne, ler enda mer.

«Så dere det, bestemor, bestefar? Så dere det, onkel Nkosiyabo, onkel Zenzele, onkel Njube, onkel Nkanyiso, tante Thandiwe? Jeg lurer på hvem jeg ligner på, for Simiso har ikke et feigt bein i kroppen!» sier Destiny. Og hun ler av seg selv igjen – og ekkoet ler – tenker på Simiso, som aldri blir redd, som aldri får panikk, som aldri bryter sammen. Og så ler hun litt til, høyere, og ekkoet ler enda mer, og fordi hun ikke er redd det nå, forestiller hun seg at det til og med kunne være de døde som ler av henne, med henne, tholukuthi de døde som ikke er døde.

«Aller kjæreste slekt, jeg hilser dere, med kjærlighet, de av dere med navn jeg kjenner og de av dere med navn jeg ikke kjenner, jeg hilser dere, alle sammen, med kjærlighet. Mitt navn er Destiny Lozikeyi Khumalo, barn av Simiso Khumalo, av Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo og Nomvelo Mary Khumalo fra dette området her, og jeg er kommet for å vise min respekt.» Hun begynner, forbauset, tross alt, over hvor lett det er å snakke til de døde. Og når hun først begynner, tholukuthi greier hun ikke å slutte, for det er så mye å si til slektningene hennes, så veldig mange ting å si. Og Destiny Lozikeyi Khumalo snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde og snakker til de døde – ja, tholukuthi snakker til de døde til hun glemmer tiden og tiden glemmer henne, til hun mye, mye, mye senere kikker opp og ser at hun er badet i det røde dåpsregnet av tusener av flagrende sommerfugler, i den myke fossen av hviskende vinger.

Hun kommer tilbake til Lozikeyi rett før solnedgang og finner Simiso i ferd med å ta ned klesvasken fra tørkesnora. «Du går som om du svever, om jeg ikke visste bedre, ville jeg ha sagt du var på vei for å treffe en forbudt elsker, men Golden Maseko har vært her i hele ettermiddag,» er ordene Simiso tar imot henne med, og hun snakker rart på grunn av klesklypen hun har mellom tennene.

«Mor!» sier Destiny og bråstanser på kjøkkenet, fullstendig overrumplet. Hun lar posen med frukt bli stående og flykter ut på rommet sitt, hvor hun kaster seg på senga med ansiktet ned, flau, og tenker: Hva i all verden gjorde Golden Maseko her, siden han visste hun var ute, og nøyaktig hva har han sagt til Simiso?

Ah-ah, men hva i all verden hadde du ventet, Destiny? At du skulle bli den første i hele denne vide verden til å gjemme en ting med horn i en sekk? Og fra moren din, til og med? Og dessuten, hvis Simiso vet det, er det veldig sannsynlig at alle vennene hennes også vet det, så det så! Men på den annen side, er det noe å bekymre seg over, og hva så om noen vet det? Det spiller ingen rolle; livet er så kort, og det er så mye leving og elsking som må gjøres. Og det er sant, tenker hun, snur seg over på ryggen og smiler til asbesten. Neste gang hun treffer Golden Maseko –som var ute da hun leverte tilbake bilen hans – skal hun si ja til det forholdet han har bedt om. Jo, livet er så kort, det er så mye leving og elsking som må gjøres.

Hun står opp, fremdeles med et smil, og tenker hun vil ta en dusj og skifte. Og det er da hun ser, for første gang, rett over bokhylla, tre mellomstore, fargerike malerier som ikke var der da hun dro til Bulawayo. Det er et maleri av forfatteren Yvonne Vera, og under er det et sitat fra den første romanen hennes, Nehanda: «De døde er ikke døde,» sier det korte sitatet. Og på hver siden av Yvonne Vera er det malerier av Queen Lozikeyi og Mbuya Nehanda, alle signert «Golden Maseko». Destiny ser på dem med ærefrykt.

«Er de ikke vakre?» Simiso fyller døråpningen. Destiny er overveldet, nikker.

«De er ment å være en bursdagspresang. Jeg ba vennen din om å henge dem opp selv.» Simiso smiler et smil som Destiny ikke har sett på en stund.

«Gratulerer med dagen, datter, kom hit, du har vel ikke glemt at det er bursdagen din, har du vel?» Simiso omfavner Destiny.

«Takk, mor, det er visst blitt sånn at hvis jeg ikke blir minnet på det, glemmer jeg det faktisk. Så hvor er presangen min?»

«Å, hysj med deg. Du bærer et dyr i livmoren, du føder det, du holder det i live, og så er det så frekt å kreve en bursdagspresang attpå!» Destiny ler og klemmer moren tett, tettere. Og hvordan kan det ha seg at hun ikke har merket hvor mye mindre Simiso har blitt, at moren faktisk ikke er ung lenger? Og mens hun holder om moren, husker hun omfavnelsen fra de eldre på rasteplassen på veien til Bulawayo. Og så husker hun Bulawayo. Og så husker hun den lange samtalen med de døde. Og så kjemper hun mot tårene. Og så holder hun enda tettere om Simiso.

«Ok, det er nok nå, du kommer til å brekke beina mine. Og vær så snill og ta et bad, du lukter som mopanetrær!» Simiso dytter henne forsiktig fra seg.

«Vel, Simiso Khumalo, fordi du bar meg i livmoren, fordi du fødte meg, fordi du holdt meg i live, og selvfølgelig, fordi du brakte den absolutt gylne Golden Maseko inn i livet mitt, vær så god og finn noen sjeldne frukter på kjøkkenbordet.» Destiny slipper taket i moren.

«Vel, takk, det er på tide at jeg får en smule takknemlighet, og det er deg vel unt, barn!» Igjen smiler Simiso det smilet som Destiny ikke har sett på lenge, tholukuthi rister på hodet, ser datteren inn i øynene som om hun ser på den mest dyrebare skapningen hun noen gang har sett, for Destiny er virkelig den mest dyrebare skapningen Simiso noen gang har sett. Og så brister Simiso i latter.

«Hva, hva er det du ler av?» sier Destiny forbløffet. «Ingenting. Kan ikke et dyr le i sitt eget hjem?»

«Kom igjen, mor.»

«Vel, du minnet meg om bestefaren din et øyeblikk der, med den pennen bak øret.»

«Hva? Hvilken penn bak øret?» Destiny løfter hånden; hun sjekker venstre øre, sjekker høyre øre, tar ut den slanke Parkerpennen og ser på den som om hun aldri har sett den før, for hun har faktisk aldri sett den før.

«Hmmm, så rart! Jeg har definitivt ikke satt den der.» Destiny er forbløffet. Hun trykker på knappen, undersøker den svarte, slanke pennen, lukter på den, slikker på den.

«Hva mener du med at du ikke satte den der? Kom hit med den, la meg se.» Simiso tar pennen. Så slipper hun den som om det var en glovarm kullbit. Hun dumper ned på senga og ser ut som om hun har sett et spøkelse.

«Hva er det, mor?»

«Hvor har du fått tak i denne pennen, Destiny?» Simiso, som aldri blir redd, som aldri får panikk, som aldri bryter sammen, høres faktisk engstelig ut, nesten panisk. Og hun kikker ned på pennen – i seg selv en alminnelig gjenstand – som om hun faktisk ser noe så ufattelig som en svart pave.

«Jeg vet ikke, mor, helt ærlig. Jeg har aldri sett den før.»

Destiny tar pennen og studerer den på ny.

«Dette er den type penn som bestefaren din skrev med, Destiny. Han kom hjem fra krigen med en hel eske sånne og ville aldri bruke noe annet. Jeg husker til og med den pussige logoen.

Han kalte dem lykkepennene sine.» Og nå er det Destinys tur til å sette seg på senga og se ut som om hun har sett en svart pave.

Destiny, som ellers aldri har sett på seg selv som en seriøs forfatter, setter seg neste morgen ned ved et lite skrivebord ved vinduet, mens Queen Lozikeyi og Yvonne Vera og Mbuya Nehanda ser på henne fra Golden Masekos malerier, og begynner å skrive med bestefarens svarte Parker-penn den historien Simiso fortalte henne om 18. april 1983, i kombinasjon med sin egen historie fra 2008, i tillegg til historien om de ti årene hun var i eksil; tholukuthi det tiåret hun ikke fortalt en levende sjel om. Hun skriver også om turen til Bulawayo, og om det Jidada hun gjerne skulle ha sett, fremtidens Jidada. Bokstav for bokstav, ord for ord, linje for linje, avsnitt for avsnitt, side for side skriver hun fra nåtiden og inn i fortiden, inn i morens og familiens fortid, som også er Jidadas fortid, så tilbake til nåtiden igjen og videre til en fremtid en kan håpe på, ja, tholukuthi fortiden og nåtiden og fremtiden utfolder seg simultant på sidene til hun glemmer tiden, til dagene glir i ett og hun ikke kan skille dem fra hverandre. Hun skriver og hun skriver og hun skriver og hun skriver og hun skriver og hun skriver. Tholukuthi skriver.

Hun kommer ut fra rommet sitt den sjuende dagen, som Guds mor senere skal si at fikk henne til å tenke på hvor lang tid Gud trengte på å skape alt. Simiso skyller grønnsaker i vasken da Destiny prikker henne på skulderen og gir henne den tykke svarte notatboka. Tholukuthi Simiso som tar imot notatboka og stråler. Simiso som trykker notatboka mot brystet som om det var en nyfødt baby. Simiso som trekker bort en stol og setter seg ved kjøkkenbordet. Simiso som trykker nesen mot en tilfeldig side og puster dypt inn. Simiso som blar opp den den første siden og leser tittelen, Jidadas røde sommerfugler, og under den: «Til de døde, som ikke er døde,» og blunker bort tårer. Simiso som blar om til den neste siden hvor det står «Første kapittel», og bøyer hodet som i bønn. Simiso som begynner å lese. Simiso som blar om til den andre siden og fortsetter å lese. Simiso som blar om til den tredje siden og fortsetter å lese. Simiso som blar om til den fjerde siden og fortsetter å lese. Simiso som blar om til den femte siden og fortsetter å lese. Simiso som ikke hører Destiny si: «Mor, du må ikke lese hele, altså, jeg ville bare vise deg at jeg ferdig.» Tholukuthi Simiso som ikke kan, ikke greier å legge fra seg Jidadas røde sommerfugler, som om den var selve livets brød.