KNOKLENE MINE VIL REISE SEG PÅ NYTT

Den dagen man minnes Jidadas forsvunne, vanligvis simpelthen kalt Minnedagen av dem som holdt den i hevd, kom dette året slik den hadde kommet de siste par årene siden De forsvunnes søstre innstiftet den. Selvfølgelig var det ikke en landsomfattende begivenhet, men det hindret ikke befolkningen i Lozikeyi i å være en del av det enten de ønsket det eller ei – tholukuthi mange av de opprinnelige medlemmene bodde i bydelen, så derfor fant dagens markeringer naturlig nok sted i Lozikeyi, som dermed absorberte Minnedagen som en del av sin rytme. Aktivitetene ble avholdt i Uhuru-parken og ble avsluttet med en lang marsj til Maktens hus i sentrum av byen, hvor Minnedagen forutsigbart nok endte med at de som gikk i toget ble banket opp og arrestert etter at de hadde levert nok en henstilling til Maktens sete om å gjøre rede for Jidadas forsvunne.

Tholukuthi størrelsen på folkehavet som fylte Lozikeyi den dagen var muligens en kombinasjon av at bevegelsen var i oppsving og at Minnedagen det året falt på en tid med sterke antistatlige følelser, slik at begivenheten, i likhet med alt annet som var imot Maktens sete, trendet sterkt på sosiale medier og fikk mer oppmerksomhet enn den pleide. Slik at da dagen opprant, visste til og med stokkene og steinene hvilken dag det var. Så den lørdagen var Lozikeyi helt uforberedt på trafikken som fylte gatene på omtrent det tidspunktet innbyggerne spiste lørdagsfrokost. De trengte ikke å bli fortalt at folkehavet i bydelen deres var et slikt folkehav som de absolutt måtte bli en del av, så de reiste seg, snudde ryggen til frokosten helt uten motforestillinger og vendte deretter nesen mot Uhuru-parken.

Når de som var til stede fortalte om det, sa de at etter den sedvanlige åpningsbønnen til den tradisjonelle guden Nkulunkulu av et ungt åndemedium, fulgt av utdeling av drikke til forfedrene, begynte programmet med en sang av Queen Black, og da konferansieren nevnte akkurat det navnet, spisset publikum ører, reiste seg på to, logret med halen, så på hverandre og så på scenen, for navnet Queen Black åpnet de støvete skuffene i erindringen deres og fisket opp et lenge bortgjemt idol som hadde klatret til berømmelse for sine provoserende protestsanger de første par tiårene av Jidadas uavhengighet.

Det var på høyden av Queen Blacks storhetstid at fansen hans en alminnelig fredag våknet til nyheten om sangerens plutselige flytting til Perth i Australia. De som virkelig skjønner seg på ting sa at Queen Blacks dramatiske avreise fra landet visstnok kom etter mer enn noen få advarsler fra Maktens sete om musikken hans, men det forklarte ikke helt hvorfor han aldri mer utøvde sin kunst fra sitt trygge eksil, aldri mer sang trass i sin enorme begavelse, trass i utallige bønner og henstillinger fra den sørgende fansen. Kunne dette virkelig være deres naturtalent Queen Black som hadde husket stemmen sin og funnet veien hjem?

Det var faktisk Queen Black, hjemvendt. Før publikums begeistring hadde lagt seg, steg den umiskjennelige stemmen til dette naturtalentet opp som en voldsom virvelvind. Tholukuthi virvelvinden var en påkallelse og en kunngjøring og et rop og et spørsmål og et opprør og et tegn og en bønn og en tirade og en vekker og et ul og et brøl og et våpen og en offergave og mange andre ting på samme tid. Tholukuthi virvelvinden kalte på Jidadas forsvunne og runget og runget. Tholukuthi virvelvinden spurte forsamlingen av nasjonens barn nøyaktig hva de hadde gjort, hvor de hadde vært, da hver og en av de forsvunne ble forsvunnet.

Tholukuthi virvelvinden ville vite nøyaktig hva nasjonens barn hadde foretatt seg etter at hver og en av Jidadas forsvunne ble forsvunnet. Tholukuthi virvelvinden lurte på hvordan det hadde seg at nasjonens barn syntes det var mulig å le og danse og elske og finne glede og i bunn og grunn fortsette å leve et liv mens de forsvunne forble forsvunnet og ikke gjort rede for. Tholukuthi virvelvinden spurte hva slags vesen det nevnte Maktens sete var, som overhodet ikke hadde motforestillinger mot å forsvinne sine egne barn. Tholukuthi virvelvinden sa til Maktens sete at hver eneste en av de forsvunne ikke var en stein, nei, men noens sønn, noens datter, noens mor, noens søster, noens bror, noens far, noens onkel, noens tante, noens søskenbarn, noens venn, noens elsker, noens partner, noens kone, noens ektemal, noens nabo, noens noen, tholukuthi alle noens noen. Og virvelvinden forlangte at Maktens sete skulle bringe tilbake, gjøre rede for hver og en av Jidadas forsvunne. Og virvelvinden forlangte av dem som har ører å høre med at de aldri måtte hvile, aldri måtte bli tause før Maktens sete brakte tilbake og gjorde rede for hver eneste en av Jidadas forsvunne.

Destiny kjenner virvelvinden røske i morens tak og vinduer mens hun står i dusjen, så hun skynder seg å bli ferdig. På null komma niks har hun skiftet til en lang, hvit tunikakjole og slenger ting opp i sekken sin. Mens hun holder på med dette, roper hun til moren som ikke svarer, for selv på denne tiden av dagen, trass i virvelvinden som tydeligvis røsker i alt, er Simiso fremdeles hensunket i den dypeste søvn fordi hun hadde holdt seg våken helt til daggry og strøket hvert eneste laken og gardin hun eier. Da Destiny kommer frem til Uhuru-parken, har virvelvinden lagt seg. Over høyttaleren inviterer Sis Nomzamos stemme publikum til å komme opp og minnes de forsvunne ved å fortelle sine historier, ved å si navnene deres høyt.

Selv med det tette folkehavet får Destiny klemt seg langt foran og finner et sted å stå ved siden av et gammelt par, en and og en høne i matchende oransje T-skjorter, som klemmer seg sammen for å gjøre plass. Over høyttaleren fortsetter Sis Nomzamos stemme å lokke og oppmuntre til å snakke om betydningen av å holde minnet om de forsvunne levende, for å gjøre det, sier hun, er å arbeide mot glemselen. Tholukuthi når hun hører Sis Nonamzamos oppfordring, vet Destiny, hun kjenner det i tarmene, at hun er den som er spesielt kalt. «Hører du det, kjære? Mot glemselen, akkurat som vi snakket om i går kveld,» sier anda og dulter til partneren sin. «Og mot utvisking,» sier høna og dulter ham tilbake. «Og det er sannheten,» legger Destiny til og nikker gjentatte ganger. Men hvordan føles det, Destiny, å være her, i en slik forsamling, med tanke på hva du vet om Jidada? Med tanke på det du vet om det forgangne? Med tanke på det du opplevde? Er du ikke redd? Nei – siden besøket i Bulawayo, siden hun satte seg ned for å skrive, har hun valgt å ikke være redd. Det er sånn hun kan heve seg over fortiden, sette sammen det som var ødelagt, dette er hennes måte å drømme fremtiden på.

Trass i Sis Nomzamos oppfordringer forblir publikum svøpt i et slør av sjenanse. De tar seg tid til å se om dette er noe de kan gjøre, for det er ingen enkel sak, det er mange slags avveininger å foreta. Tholukuthi tester at tungene deres er sterke nok til å bære vekten av navnet til en kjær person som har blitt tung av sorgen. Tholukuthi sjekker at stemmen vil fortelle historien fra begynnelse til slutt uten å snuble. Tholukuthi forsikrer seg om at de kan komme seg helskinnet til podiet, uten å få kalde føtter og bli stående urørlige, uten å snuble i smerten sin, uten å se seg tilbake og bli til salt. Tholukuthi forsikrer seg om at når de står på podiet, vil de faktisk kunne møte publikum uten å rakne.

Det er mens publikum grunner over alle disse avveiningene at de ser Destiny gå på to bein til scenen, rett i ryggen, med skuldrene bakover, hodet høyt, tholukuthi går slik Simiso går, som hun forteller henne var hvordan hennes egen mor, Nomvelo Mary Khumalo, gikk. Folkehavet applauderer geita med den respekt som de som går først i enhver utfordring fortjener, med tanke på at de gjør noe ikke alle kan gjøre, tholukuthi det er en egen type. Destinys notatbok er allerede åpen da hun står på scenen vendt mot publikum, lener seg litt mot mikrofonen, rolig trass i de mange hundre øynene som ser på.

Hun hilser på publikum og forteller dem at hun vil lese et utdrag fra en kommende debutbok, Jidadas røde sommerfugler, nylig antatt for utgivelse og dedisert til minnet om hennes myrdede familie, deriblant Butholezwe Henry Vulindlela

Khumalo, hennes bestefar, som forsvant den 18. april 1983. Da datoen blir nevnt, kjenner mengden kollektivt at tarmene deres kryper sammen, hopper opp i brystet, for året 1983 er for mange et gammelt, verkende sår. De beveger tungene, tester halsen, føttene, knærne. Tholukuthi vurderer igjen avstanden til scenen, så de skal være klare til å etterfølge geita når hun er ferdig, for de har også noe de skulle ha sagt om 1983, om 1984, om 1985, om 1986, om 1987, de vet noe om år som 2005, 2008, 2013, 2018, 2019, ja, tholukuthi de vet noe om mange andre år.

Når de som var der senere fortalte dem som ikke var der om dette, sa de at Destiny var midt i opplesningen av fortellingen om bestefaren sin som var blitt skutt av forsvarerne og kastet inn i en jeep som en skitten fille for aldri mer å bli sett, da forsvarere stormet Uhuru-parken. At mengden umiddelbart fikk vinger, spredte seg og fløy bedre enn vinden. At femaler og panikkslagne ungdommer skrek og fylte lufta med den rene skrekkens poesi. De som var der fortalte senere dem som ikke var der at midt i det grufulle kaoset forsøkte De forsvunnes søstre å rive med seg Destiny ned fra scenen, men at Destiny bare sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At Gloria og de unge vennene et øyeblikk sto på kanten og skrek at hun måtte løpe: Løp, Sis Destiny, løp! – men at Destiny bare sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At enkelte blant publikum forsøkte å bære henne i sikkerhet, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At kommandant Jambanja bjeffet at hun måtte gå ned fra podiet og legge seg på magen med ansiktet ned, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At kommandant Jambanja skjøt et varselskudd i lufta, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At kommandant Jambanja pekte med våpenet sitt og bjeffet trusler og fornærmelser, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At kommandant Jambanja, sønn av kommandant John Soso, trykket på avtrekkeren, men at Destiny, datter av Simiso

Khumalo, sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At skuddet gjenlød og gjenlød og gjenlød til forsvar for Revolusjonen, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At skuddet som var avfyrt av kommandant Jambanja, sønn av kommandant John Soso, fløy og gjennomboret Destiny, datter av Simiso Khumalo, i brystet, på venstre side, tholukuthi akkurat der hjertet er, og kom ut på den andre siden, men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At restene av mengden av lokalbefolkningen fra Lozikeyi, som nå sto på trygg avstand, skrek: Han skjøt! Han traff henne! Ubevæpnet! Kommandant Jambanja skjøt nettopp ungen til Simiso! men at Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde. At brystet av Destinys hvite kjole ble dyprødt-dyprødt-dyprødt, men tholukuthi Destiny sto der og leste med den stemmen som var full av de døde, og leste med den stemmen som var full av de døde, og leste med den stemmen som var full av de døde, og leste med den stemmen som var full av de døde. Og det var omtrent to minutter og tretten sekunder etter at hun ble skutt at Destiny nådde slutten på passasjen med den stemmen som var full av de døde. Og så sa hun takk. Og først da falt hun ned med ansiktet først, tholukuthi hjertet allerede stille, allerede lydløst som inni et frø.

Da de som var der fortalte dem som ikke var der at Destinys vake ble avholdt i total stillhet, tholukuthi det de mente var at Destinys vake ble avholdt i total stillhet. At ikke ett ord ble uttalt for noe eller noen grunn av noen. At ikke engang en bønn, ikke en begravelsessang ble hørt. Det var ingen sorgtunge sukk, ingen snufs. Hvis tårer ble felt, var det lydløse tårer. Hvis noe måtte sies, så dyrene hverandre inn i øynene uten å blunke, helt til det som måtte kommuniseres var uttrykt og forstått uten skygge av tvil. At selv pustingen ble gjort i stillhet. At kroppene beveget seg stille som skygger. At selv da Gloria og de unge vennene hennes knyttet sammen de gamle tennisskoene sine og slengte dem opp mot strømledningene, sa de ikke et eneste ord, og at tennisskoene fløy i stille stillhet og ledningene også fanget dem i stillhet. At i nabohuset, inne i Eden, da hertuginnen falt i transe og Nkunzemnyama dukket opp blindet av det rødeste raseri, var den skrekkelige vreden hans aldeles stum, og trommene som tok imot var lydløse trommer. Og at fluene også var stille og kakerlakkene var stille og myggen var stille og musene var stille og fuglene var stille og sikadene var stille og sirissene var stille og alt var stille, det var bare stille, tholukuthi stille-stille-stille.

De som var der fortalte dem som ikke var der at det var midt i den stillheten at Simiso taust ba Golden Maseko komme med en greie med rød maling og en pensel, og Golden Maseko kom i taushet med en greie med rød maling og en pensel. Så ba Simiso Golden Maseko, fremdeles taust, bli med henne ut av hagen med greiene, og Golden Maseko fulgte taust etter henne ut av hagen med greiene. Og der sto Simiso og så lenge på muren som om hun lyttet til den. Og så stirret Simiso Golden Maseko inn i øynene, og de ble stående sånn, Simiso så inn i Golden Masekos sønderknuste øyne, og Golden Maseko så inn i Simisos sorgtunge øyne, ja, tholukuthi Simiso uttrykte for Golden Maseko i taushet akkurat hva hun trengte at han skulle gjøre og Golden Maseko forsto hver eneste instruks i taushet. Og så begynte Golden Maseko å male i taushet. Og Golden Maseko malte i taushet og

Golden Maseko malte i taushet og Golden Maseko malte i taushet og Golden Maseko malte i taushet og Golden Maseko malte i taushet.

Og da Golden Maseko endelig tok et skritt tilbake fra muren, var det for å avdekke en rød sommerfugl, og under sto navnet Destiny Lozikeyi Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Nomvelo Mary Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Nkosiyabo Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Nkanyiso Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Zenzele Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Njube Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Thandiwe Khumalo. Og ved siden av var det en annen sommerfugl, og under sto navnet Sakhile Bathakathi George Khumalo.

Og slik begynte det som snart skulle bli kjent som De dødes mur. Før Golden Masekos maling hadde tørket, kom dyr og malte i taushet en ny sommerfugl, og under skrev de navnet på en kjær slektning som var blitt myrdet av Maktens sete helt siden Jidada ble Jidada med en -da og enda en -da. En etter en kom dyrene i taushet og malte i taushet og skrev i taushet og gikk i taushet. Så to og to, så tre og tre, fire og fire, fem og fem. Så mange og mange. Først var det bare dyr fra Lozikeyi, men med sosiale medier som er som de er, ble bilder av muren delt og begynte å trende, og veldig snart dukket det opp dyr fra fjern og nær. De kom i taushet. Og malte røde sommerfugler i taushet og skrev navnene på sine døde i taushet. Tholukuthi det var mange navn. Og snart var hele Simisos Durawall-mur rød av sommerfugler, med navnene på de døde.

De dødes mur ble raskt et anerkjent landemerke, slik at bydelene rundt Lozikeyi kalte den Lozikeyis dødes mur, og i Lozikeyi ble den kalt Simisos dødes mur, eller Destinys dødes mur, alt etter hvem som snakket. Det var vanlig å høre dyr si: «Bare fortsett rett frem. Men hvis du ser De dødes mur, må du snu, for da har du gått for langt, for det ligger før De dødes mur,» eller: «Bare se etter Destinys dødes mur, den er det umulig å ta feil av, det spiller ingen rolle at du ikke vet hvordan den ser ut, du skjønner det når du ser den, og når du kommer til neste kvartal på venstre side, ring, så kommer jeg ut og møter deg,» eller: «Hvor møttes vi for første gang? Vi satt ved siden av hverandre på møte i Frigjøringssoldatene, men den første gangen jeg så henne var ved Simisos dødes mur. Og jeg bare visste at hun var den rette.»

De dødes mur ble en egen greie, med sitt eget liv. Selv dyr som ikke hadde myrdede slektninger kom for å se muren. De kom og sto eller satt, stirret og stirret på navnene til de døde i taushet, og gikk i taushet. Pastorer og forkynnere og prester kom med biblene sine og åpnet dem i taushet og leste dem i taushet og gikk i taushet. Ungdommer kom og sto sjenert foran muren og så på sommerfuglene og navnene på de døde i taushet. Turister som besøkte regionen føyde Lozikeyi til listen over ting å gjøre, og de kom også og sto ved muren og så. Og siden de var turister tok de selvsagt bilder, men de gjorde det i taushet. De dødes mur ble omskrevet i reportasjer av medier fra hele verden, hvor den faktisk ble kalt Jidadas dødes mur.

Og det var opplagt på grunn av den påfølgende og pinlige internasjonale oppmerksomheten at Jidadas desinformasjonsminister Dick Mampara, propagandaministeren Elegy Mudidi og hele teamet deres av gjødselbiller gikk av skaftet og spydde gift og fordømmelse i Det andre landet. Tholukuthi De dødes mur ble fordømt som propaganda ment for å piske opp en politisk stemning mot en grunnlovsmessig valgt regjering. Dermed ble det gjort til en forbrytelse for private borgere å skape uautoriserte minnesmerker på Jidadas jord. Nasjonens barn ble advart om at det var en forbrytelse å reise til Lozikeyi i den uttrykte hensikt å tegne en sommerfugl eller skrive et navn, eller begge deler, på den ulovlige Dødes mur. Og så ble det gjort til en forbrytelse for tilreisende å befinne seg innenfor hundre meter av De dødes mur. Og så ble det gjort til en forbrytelse for både fastboende og tilreisende å befinne seg innen femti meter fra De dødes mur. Og så gikk det ned til førti meter. Og så gikk det ned til tretti, tjue, ti meter. Og så ble det en meter.

Da ingenting av dette viste seg å være virksomt, ble det gjort til en forbrytelse for alle å være i besittelse av, bruke eller selge rødt blekk. Og så ble det gjort til en forbrytelse å beherske kunsten å tegne en rød sommerfugl. Dyr med etternavn som matchet navn på De dødes mur ble etterforsket. Og så adresserte Maktens sete for aller første gang i historien de døde selv i en erklæring som de kringkastet til alle nasjonens gravlunder og himler og luft, og minnet dem om at da Maktens sete som sto over alle Maktenes seter fant på slagordet «Hvil i fred», betydde det hva, jo det betydde at de døde skulle holde fred og opprettholde orden som gode døde kamerater og ikke bli en levende situasjon. Erklæringen sa også at om det viste seg at de døde virkelig hadde navn som matchet navnene på De dødes mur, ville de bli gravd opp og få sin straff for de døde, for selv om Jidada generelt respekterte de døde som de kulturelle normene tilsa, ville ikke Maktens sete finne seg i at de døde var respektløse i et åpenbart forsøk på å undergrave en levende, pustende, grunnlovsmessig valgt regjering.