FORTID, NÅTID, FREMTID, FORTID

I begynnelsen da hun legger ut på de lange turene sine, som er bedre enn å sitte hjemme og vite at moren er der ute og føle at hun er grunnen til at moren er der ute, går Destiny ut hjemmefra veldig tidlig på morgenen. På det tidspunktet virker verden ute alltid forlatt, med unntak av de fremoverbøyde femalene som mishandler hagen foran hjemmet sitt med sopelimer av halm, for det er blant annet sånn de arbeidsløse husmødrene og husholderskene i bydelene beviser sin femalskhet og gjør seg fortjent til den medfølgende respekt – tholukuthi ved hvor velholdt hagene er, hvor strøkne verandaene er og hvor rent det er inne. Når de får se geita, stanser de de dansende kostene og retter seg opp i sin fulle høyde og hilser god morgen på rituelt vis. De spør henne ikke hvor hun har tenkt seg, for det ville vært slemt, for dette åpenbart enslige barnet til Simiso har siden hun kom ikke meddelt det grann annet enn den stillfarne kjensgjerningen om et nærvær så dempet at geita har sluppet å svare på de vanlige spørsmålene de hjemvendte pleier å få. Ingen i bydelen kan si at de vet hvorfor hun dro på den måten hun gjorde for alle de år siden, simpelthen forsvant, og hvor og hvordan hun har levd, så selv de mest ihuga sladrekjerringene i Lozikeyi, tholukuthi utspekulerte skapninger kjent for tunger så durkdrevne at de lett som ingenting kan lokke et lik til å røpe hemmeligheter ment for graven, til slutt gir opp og lar den fåmælte geita få være i fred. Men naboene undrer seg, står stille med sopelimene støttet mot støvete bein mens de ser på henne til hun forsvinner, over hvor lenge denne gåingen kommer til å fortsette, lurer også på om det kan være beslektet med morens galskap, for sies det ikke at den slags iblant går i arv?

Ellers er det ingen betydningsfulle forandringer i bydelen, så uansett hvor lenge de har vært borte, er hjemvenderne mer eller mindre garantert å finne stedet omtrent slik de forlot det. Bare at nå er Lozikeyi pyntet til trengsel med fargerike plakater og løpesedler til det kommende valget. Presidentkandidatenes friske oppsyn – Nasjonens frelser og opposisjonslederen Goodwill Beta – smiler og gliser og betrakter bydelen fra veggene på kjøpesenteret, det nedlagte busstoppet, klinikken, boligkontoret, fra stammene til store trær, på gjerdene til kirker og skoler, på store steiner, ja, tholukuthi slagordene og budskapene til de berømte kandidatene gjør alt de kan for å appellere til velgerne: «Bare frelseren kan redde Jidada!» «Bare ungt blod og nye ideer kan bringe Jidada til storhet!» «Stem på Tuvius Delight Shasha som president!» «Stem på Goodwill Beta som president!» «Stem på Maktpartiet til Maktens sete!» «Stem på Opposisjonen for virkelig forandring!» «Folkets stemme er Guds stemme, din stemmerett er din stemme, stem på Tuvius Delight Shasha, en frelser, VÅR frelser!» «Dette er ditt livs viktigste valg, stem klokt, stem på Goodwill Beta!»

I likhet med resten av landet har Lozikeyi dirret av håp og forventninger til det nevnte #frierettferdigeogtroverdige valget. Uansett hvor Destiny ser, er det en følelse av at man har passert vendepunktet allerede, at det lovede landet ligger rett foran dem. Tholukuthi den altfor velkjente valgstemningen fyller geita med en nagende uro hver dag, minner henne om fortiden. Tholukuthi fortiden. Faktisk tenker hun ofte at dette godt kunne være den fortiden, som om Jidada på et vis har sklidd ti år bakover i tiden som var full av mange ting, inkludert et så lovende løfte at Destiny, i likhet med mange andre, ble fullstendig revet med av det, tholukuthi grepet.

Og hvordan den følelsen også hadde vært som et sterkt narkotikum, Destiny, husker du det? Den pirrende muligheten?

Den gjenstridige drømmen om en fri fremtid i Jidada, som ventet rett rundt hjørnet? Hun husker, hvordan kunne hun ikke huske?

At selv om prosessen var alt annet enn fri og rettferdig, selv om Den gamle hesten var utropt av Gud til å herske og herske og fortsette å herske, protesterte rekordstore antall jidadanere trassig mot Maktens setes tyranni og strømmet til valglokalene, tholukuthi drevet av et håp som viste seg å være større, bedre, enn trusler, enn undertrykkelse, enn frykt. Hun husker at innbyggerne med stemmene sine – og hun som stemte for første gang – krevde forandring, ville ha et bedre Jidada, et nytt Jidada. Og at opposisjonslederen følgelig beseiret Nasjonens far i en spektakulær valgseier.

Hun husker også euforien som fulgte, også en eufori som hadde fordampet som urin på het sand da Den gamle hesten og Maktens sete, med daværende visepresident Tuvy i front, simpelthen hadde nektet å godta valgresultatet. Tholukuthi at Maktens sete i stedet for å gå av, hadde sluppet løs sine forsvarere for å forsvare Revolusjonen – som ikke foregikk på noen slagmark, men på kroppen til nasjonens barn, på hennes egen kropp. Hun husker, kroppen hennes husker. Tholukuthi den skarpe svien av tåregass som brant i øynene. Tholukuthi forsvarernes batonger som slo løs. Tholukuthi forsvarernes trampende støvler. Tholukuthi snerten fra forsvarernes pisker. Hun husker, kroppen hennes vil alltid huske hvor hardt hun kjempet for å få puste. Tholukuthi tortur, kroppen som ble skadet og smerten som fylte den slik vannmasser får en elv til å gå over sine bredder.

Hun husker at på slutten av den fryktelige krigen hadde den fremtiden de hadde håpet på, ligget knust, blødende. Hun husker, kroppen hennes husker. Så når hun går forbi det gamle Salukazimarkedet og går langs gjerdet til barneskolen i Lozikeyi, kan hun nesten ikke se hvor hun går, for tankene, som nå kverner opprørt, for den velkjente sorgen i hjertet, som nå er vekket og har reist seg på bakbeina, for smerten som nå legger seg om henne som et likklede. Dette landet, tenker hun med bitterhet. Dette landet! Dette landet! Men var det klokt av deg å komme tilbake, Destiny? Til det samme landet som knekte deg? Og på akkurat denne tiden som er så gjennomsyret av alt som minner deg om fortiden? Eller var det på grunn av Simiso du kom?

Nei, hun kom ikke spesielt på grunn av Simiso, men siden situasjonen er som den er, er hun likevel glad for å være tilbake. Og det var heller ikke et spørsmål om å være klok. Hun vendte simpelthen tilbake fordi det landet hun hadde flyktet til, akkurat som det hun hadde flyktet fra, hadde vist seg å ikke være et fristed.

Tholukuthi etter mange år i eksil, mange år med å si til seg selv at en kongssønn var et null i andre land, med å si til seg selv at når en løve var sulten nok, ville den spise gress, vendte hun nesen mot det landet hun hadde snudd ryggen til og sverget at hun aldri skulle sette sin hov i. Da må det å komme tilbake på denne måten gjøre at du føler deg ganske liten, Destiny, når du vet at du ellers ikke ville vært her om det var levelig der du var? Det er som det er, tenker hun, himmelfallen, og ikke for første gang, over det faktum at hun faktisk er tilbake i Jidada, over tanken på at hun hadde flyktet fra dette landet, for så bare å bli spyttet tilbake på jorda der.

Hun skrår gjennom Uhuru-parken, som i gamle dager var møtestedet for Lozikeyis unge elskere på grunn av de frodige plenene og de storslåtte trærne og blomstene i alle farger og fotografene med de klumpete kameraene som skulle ha ti dollar for et fotografi. Nå, et tiår senere, er den frodige plenen borte, og borte er de fargerike blomstene og borte er elskerne og borte er fotografene. Nederst i parken går hun langs den tjærebredde veien et kort stykke, fortsetter forbi boligkontoret ved siden av ungdomssenteret. Forbi det nedlagte busstoppet. Forbi Brødre i Kristus-kirken. Forbi det blå huset med det enorme guavatreet, hvor den sinte bestemorssauen som hadde bodd der, kanskje bitter fordi hun var tannløs, foretrakk å se guavaene modnes urørt til de råtnet og falt ned, så ungene i Lozikeyi begynte å gå på slang i treet før fruktene rakk å bli modne.

«Hawu, er det ikke Destiny i egen person?!» Og Destiny, overrumplet av den dype stemmen som kommer ingensteds fra som Guds stemme, skvetter, ser seg rundt før hun resonnerer at den må komme fra et sted bak den tette vintergrønnhekken på hennes venstre side. Hun har vært ute og gått i noen timer, og det siste hun har lyst til, er å stoppe for en prat i det hete solskinnet.

«Her, Simiso Khumalos barn, her borte!» Noen skritt lenger fremme kommer en gammel bukk i falmet blå overall og Arsenallue ut av en smal grind, lukker den bak seg og betrakter henne med et strålende smil. Hun går nærmere med langsomme steg og saumfarer hukommelsen for hvem han kan være. Tholukuthi hun finner ingenting.

«Det er virkelig deg, datter, se som du har vokst, yeyi! En voksen hunngeit nå! Sist jeg så deg var du så stor!» Nå ler den gamle bukken og viser med en hov. Hun ser uforstående på ham.

«Vil du fortelle meg at du har glemt meg?» sier han og rynker på nesen med påtatt misnøye. Før hun rekker å svare, røsker den gamle bukken i grinda og hoier: «NaMaMo! We NaMaMo! Kom ut og se hvem som er her, yebana!»

Det er først da hun hører bukken si «yebana» at Destiny husker ham – han er SaMaMo, nok en gammel venn av moren. For mange år siden hadde ordet yebana faktisk vært kallenavnet hans, for han brukte det så ofte. Som om hun faktisk hadde stått ved døra og ventet på å bli ropt ut, dukker NaMaMo – kona hans – opp med en gang. Hun er en nett, kompakt sau som går stolprende og ujevnt som en krabbe, rynker på nesen som om selve lufta lukter. Hun er kledd for formiddagens arbeidsoppgaver i gamle klær og et forkle og falmede, brune Bata tennissko. Hun stiller seg ved porten uten å gjøre mine til å komme ut derfra.

«Hvem er det, far?» sier hun og myser, og det går opp for Destiny at neserynkingen sannsynligvis henger sammen med dårlig syn.

«Yebana, NaMaMo! Ikke fortell meg at du virkelig ikke ser hvem det er?» sier SaNaMo.

«Hmmm, nei, det virker ikke sånn,» sier NaMaMo, rynker pannen og myser.

«Se etter en gang til, mor, ser du henne virkelig ikke?»

«Se med de gamle øynene, far? Jeg har fortalt deg at vi burde gå til legen på grunn av grå trost – gjøk – hva kaller de disse fuglene i øynene, barn?»

«Grå stær?» foreslår Destiny.

«Ja, det er det, grå stær, takk. Når jeg forteller deg at vi burde gå til legen på grunn av denne grå stæren, er det fordi jeg faktisk holder på å bli blind.» Det er et umiskjennelig hint av noe klagende i NaMaMos stemme.

«Vel, dette er barnet til MaKhumalo,» sier NaMaMo.

«MaKhumalo?» NaMaMo leter i hukommelsen, senker hodet og legger det på skakke mot Destiny.

«Ja, MaKhumalo selv.»

«Men hvilken MaKhumalo?»

«Simiso.»

«Simiso?»

«Yebana, mor, det neste du forteller oss er vel at du ikke hører!»

«Ihm, Simiso – Simiso – Simiso?» grunner NaMaMo. Nå ser hun opp som om hun leter etter Simisos ansikt på den blå himmelen, blant de kraftige hvite skyene.

«Å, den gærne geita? Selvfølgelig, ja, ja, ja, nå ser jeg henne,» og så snur hun seg mot Destiny som om hun ser henne for første gang, og gnisten fra erindringen får stemmen til å skinne, og NaMaMo sier: «Ah-ah, yeyi, hallo, mitt barn! Hvordan står det til med din stakkars mor nå?»

«Jeg vet ikke. Altså, hun er ikke hjemme og jeg har ikke truffet henne, så jeg aner egentlig ikke.» Destiny er ikke sikker på hva hun synes om at sauen kaller moren hennes gæren.

«Hun kommer tilbake, barn. På den ene eller den andre måten. Hun vet allerede at du er tilbake. Kroppen har sin egen måte å vite på,» sier NaMaMo.

«Men det du gjorde var ikke bra, Destiny. Å bare forsvinne på den måten nje! Og helt uten forvarsel! Det er ikke rart Simiso ble gæren, hvilken forelder ville ikke det?» sier SaMaMo.

«Hawu, SaMaMo! Barnet trenger ikke å høre slikt snakk, hvorfor prøver du å gi henne dårlig samvittighet?» sier NaMaMo.

«Det er akkurat slikt snakk hun trenger å høre, for hvordan skal hun ellers lære? Sannheten er at hun ikke gjorde det riktige den gangen, og nå er både hun og moren i denne kinkige situasjonen på grunn av –»

«Ye SaMaMo!»

«Nei, NaMaMo, la meg snakke ferdig. Hva var det nå jeg sa?»

«Du sa ‘på grunn av’ –»

«Ja, på grunn av det hun gjorde. Og nei, jeg lyver ikke, det er den hele og fulle sannheten. Og jeg må si det, Destiny, om du bare visste hvor Simiso har vært, hva du har utsatt henne for, i tillegg til det hun måtte tåle under oppdragelsen din, ville du ha tenkt deg om to ganger. Om bare disse barna visste hva de gjorde!» blåser SaMaMo.

Destiny er så lamslått av den uventede utblåsningen at hun nesten ikke kan høre NaMaMo unnskylde husbonden sin og råde henne til å gå. «Ellers kommer han ikke til å gi seg, men ikke bry deg om ham, dette er alderdommen som snakker, barnet mitt, han er ikke alltid seg selv lenger,» sier NaMaMo og vinker til Destiny, som allerede er på vei derfra, såret, men forsøker etter beste evne ikke å gråte. I enden av gata dreier hun til venstre og setter kursen mot den gamle Ngubentsha-veien – raskeste vei tilbake til morens hus. Hun har det for vondt, er for tynget av vekten av Simisos fravær til å fortsette vandringen.

Senere kaster hun seg over morens hus, tholukuthi skurer det fra øverst til nederst, for hun har alltid taklet smerte ved å vaske. Årene har fått det kasselignende huset til å krympe, den en gang så friske malingen på veggene har falmet, et ødelagt vindu er byttet ut med tykk klarplast, kjøkkeninnredningen mangler en skuff, kjøkkenbordet danser på føttene, møblene er generelt i ulike faser av forfall. Men det er en trøst for Destiny at det er det samme huset, fremdeles de samme møblene som i barndommen, for det gjør stedet hjemmekjent, er en forankring. Hun er derfor takknemlig for det gamle mahognibordet med plass til seks, glasskapet med fint porselen, det lave salongbordet og sidebordene, garderobeskapet på rommet hennes, dobbeltsenga med hodegjerde av metall og tre og nå en bunke murstein som erstatter ett av beina, esken med minner fra videregående. Hun er også takknemlig for hele galleriveggen i stua som Simiso har fylt med falmede fotografier av henne fra alle faser i livet, tenker geita og gransker de gamle fotografiene med en klump i halsen. Dette er deg, Destiny, som nyfødt, hvor du ligger og sover i en vogn i skyggen av et pæretre. Og her ligger du på magen og skal lære å krabbe, og du smiler med de to tennene du har i underkjeven. Der løper du etter sykkelen til postmalen. Her er du i den fiolette førskoleuniformen, stående på hjulet til en rød og hvit Dairibord iskrembil. Der er du i uniformen for førsteklassingene. Der er du igjen, her leker du husmor og serverer appetittvekkere i Coca-Cola-korker – biter av guava og fersken og mhagawuwe og mpumpulwane, i tillegg til tomater og spinat stjålet i hagen til NaBongis, naboen din, mens din lekeektemal Ncane og medhustru Destelia sitter på panseret av modellbilene hans. Og se, der er du noen år senere, du holder en pakke i været under en prisutdeling – på hele barneskolen var du alltid best i engelsk og ndebele. Der ligger du på gulvet i stua til MaDawu og ser på Tarzan på det første fjernsynsapparatet i hele kvartalet. Dette er deg og bestevennen din, Thandekile Moyo – dere var ikke i slekt, men så ut som to baller av en rumpe sammen; det var vanskelig å se forskjell på dere. Og her er du noen år senere med Thandekile, Tichaeva Mazarire, Shelly Kunene, Nonceba Makeleni og Sandra Gwatidzo på en klassetur til Matopo i sjuende klasse, hvor dere kikker ned på graven til Cecil John Rhodes. Her er du en skoledag dere fikk gå i hva dere ville, og du hadde box cut og smiler med leppestift på tennene, kledd i yndlingsskjorta i viskose og vide slengbukser. Dette er deg det første året du hadde mensen – det var det året vennene dine kalte deg Den sorte enke fordi du alltid var kledd i svart fordi du var overbevist om at uansett hvor påpasselig du var, ville det vises og gjøre deg forlegen. Og se, her er du pyntet til avgangsfesten på videregående, hvor Ncane kysset deg for første gang. Her er du, noen få år senere, uteksaminert fra universitetet. Her er du på ditt første politiske folkemøte, hvor du hørte den nå avdøde grunnleggeren av Opposisjonspartiet tale, selv om moren din hadde forbudt deg å ha noe med politikk å gjøre, av grunner du ikke kjente.

Hun holder på å vaske rommet sitt da hun finner CD-en stukket inn i et fødselsdagskort mellom bøkene sine, et stygt, hjemmelaget kort dekorert med røde og hvite hjerter på fronten. Hun ler, husker den dagen hun laget kortet til Simisos bursdag etter at hun hadde spist pengene hun skulle ha kjøpt kort for i butikken. CD-en er umerket, og hun lurer på om det er noe på den. Hun tar den med ut i stua, takknemlig for den eldgamle CD-spilleren som fremdeles står stolt plassert på barvognen under vinduet som en kjær relikvie, fordi Simiso tilhører den generasjonen som simpelthen ikke vil kvitte seg med ting uansett hvor mange ganger de dør. Hun skrur på spilleren, åpner skuffen, blåser kraftig inn i sprekken i tilfelle det er støvpartikler der inne. Hun legger på CD-en, dytter forsiktig igjen skuffen og trykker på Play.

Hun er ikke forberedt på stemmen som skytes ut fra den gamle boksen med kraft som en foss. Den får henne til å rygge bakover til hun lander flatt på sofaen, felt av de voldsomme kreftene til vannet, og der blir hun sittende, tholukuthi drukner i Brenda Fassies stemme, drukner i sangen «Memeza», som også er en klagesang over en fraværende mor, drukner i fortiden, drukner i nået som er fullt av morens fravær, drukner i fremtiden som hun vet i høyeste grad kommer til å bli en blodig elv av brustne håp, akkurat som den vonde fortiden. Tholukuthi fortiden. Men hun synker ikke, nei. For Brenda Fassies stemme løfter henne i trygghet og plasserer henne på tørr grunn, runger og runger og slutter ikke å runge før geita skjønner at stemmen ikke lenger kommer fra relikvien, men fra et annet sted, og det andre stedet er faktisk hennes egen stemme.

Du synger fremdeles, Destiny, da du åpner inngangsdøra og går ut – tholukuthi svever, egentlig, for av kroppen din, av bevegelsene, virker det ikke som om du faktisk går, eller at du gjør det for egen maskin. Og stemmen din – Destiny, tholukuthi en pine så knusende at hertuginnen og kamerat Nevermiss og Guds mor og NaDumi og mrs. Phiri og MaNkala og NaLove og NaGugu og Mai Tanaka og Sarudzai og Soneni og de av din mors naboer hører det i tarmene og går ut av husene sine som i en transe, ja, tholukuthi slipper det de holder på med enten de vil det eller ei – stemmen din gir dem verken tid eller valg eller tilllatelse.

Og de følger den stemmen hele veien til det lille inngjerdede huset på hjørnet, hvor de kommer inn gjennom porten og samler seg på den åpne plassen med tårer i øynene og griper seg om hjertet og ser på at du synger, Destiny, ja, tholukuthi står der med tårer i øynene og griper seg om hjertet og ser deg synge og synge og synge og synge og synge – tholukuthi synger synger synger synger synger synger synger, til endelig, når det ser ut som om himmelen skal sprekke av lyden av stemmen din, du slutter. Ingen er forberedt på den heftige flommen som etterfølger sangen – det er som om en enorm demning har bristet et sted inni deg, Destiny. Tholukuthi tårene strømmer. De renner. De flommer. Men la dem komme, ja, tholukuthi gråt du, Destiny du, du hjemvendte datter av Simiso, du skadde Jidada-barn som det ble begått urett mot, gråt, bare gråt. Tholukuthi gråt.

Det er Guds mor som begynner å be. Sauen ranker kroppen på de tynne bakbeina og vender ansiktet mot himmelen. Og hun hever høyre hov høyt opp i lufta som om hun kjenner på temperaturen og sier: «Kjære Far Ebenezer, den ene og eneste store Gud,» tholukuthi stemmen er et gjallende ekko som kunne ha kommet fra dypt nede i jordas indre. Og Guds mors bedevenner, Lozikeyis Krigere for Bønn – troende femaler som har levd med hverandre så lenge og reist langs alle slags veier, langs allfarveier av alle slag i all slags vær så de er synkronisert i både våkne stunder og i søvne – løfter lemmene over hodet og tilber sammen med sin søster. Og de sammenflettede stemmene runger og runger og stiger helt opp til himmelen. Og de er ikke beskjedne stemmer, nei. De trygler ikke, som det er typisk for stemmer henvendt til Gud, nei. Tholukuthi slik Lozikeyis Krigere for Bønn høres ut, kunne de gjerne vært Guds overlegne søster-koner. Og det er kanskje derfor han hører, ja, tholukuthi Gud hører og Gud lytter og Gud deltar. Vant som han er med å være publikum til alle slags miserable bønner, ja, tholukuthi til å høre en påkallelse hvert sekund, hvert minutt, hver time, hver dag, hver uke, hver måned og hvert år og hvert tiår og hvert århundre i tusenvis på tusenvis med år, forstår han liksom at dette ikke er en bønn-bønn, men en bønn-erklæring. Og at det ikke kan ignoreres. Og at det ikke kan vente på å bli redigert.

De som var der skulle senere fortelle dem som ikke var der at først ble lufta veldig tung av den overveldende duften av frangipani. Og de så seg desperat rundt overalt rundt seg og undret seg, spurte seg og hverandre om det de luktet virkelig var det de luktet – som det var, og som i seg selv var et mysterium, siden det ikke var et eneste plumeriatre i hagen eller noe sted i nærheten – da Destinys mor dukket opp midt i den verdensomveltende bønneseansen som om hun hadde vandret ut av frangipaniduften, ja, tholukuthi kommet til syne som et syn, som et mirakel, som et direkte svar fra Gud, som om Jesu far virkelig hadde mottatt bønne-erklæringen, trykket på svarknappen, lagt ved Simiso og trykket på Send.

De skulle også si at slik de husket det, var smijernsporten lukket, men at Simiso simpelthen hadde vandret gjennom uten å behøve å åpne den, ja, tholukuthi passert uanstrengt gjennom som om kroppen hennes besto av luft. De skulle også si at den røde kjolen var borte, som var møkkete etter at hun hadde levd på gaten, langs veien, i Jidadas kriker og kroker og hvor nå ellers den lange jakten på den savnede datteren hadde brakt henne. De skulle også si at geita faktisk lyste som Moses på Sinaifjellet, ja, tholukuthi lyste så sterkt at man måtte myse for å kunne se henne ordentlig.

De skulle også si at alle stemmer stilnet, bortsett fra Lozikeyis Krigere for Bønn, men bare fordi øynene enten var limt til

Guds ansikt der oppe eller var tett lukket i konsentrasjon, ja, tholukuthi brøt den konsentrasjonen først da de kjente at lufta endelig ga etter og bikket over, følte det umiskjennelige Guds nærvær i de letteste vibrasjoner. Som var da de så seg rundt og fokuserte blikket som om de hadde vært blinde i hele sitt liv og først nå fikk se for aller første gang. Og Guds mor og de andre Bønnekrigerne så at bønnene deres var blitt hørt, for der, rett foran dem, sto Simiso, ja, Destinys mor i egen høye person, tholukuthi et levende mirakel de kunne ta og føle på.