THOLUKUTHI MÅTER Å STÅ I KØ PÅ

Men etter hvert som dagene ble til uker og uker til flere uker og måneder, skjønte dyrene at køene ikke kom til å ta slutt med det første. De sa, de som skjønner seg på ting, at jidadanerne oppdaget at de plutselig sto nøyaktig på samme sted som der de hadde stått ti år tidligere i køene under årene med høyinflasjonskrise under Den gamle hestens styre, som man med hans fall og med Ny giv hadde trodd at var en ting som hørte fortiden til, tholukuthi sto i kø for de samme tingene som de hadde stått i kø for den gangen, som om fortidens gravkammer hadde åpnet seg og sluppet ut et stinkende, råtnende lik fra sitt indre. Og de sto der, jidadanerne, de ulykksalige barna av det ulykksalige landet, i de nye køene som også var gamle, ja, sto desorientert og tause og hjemsøkt av traumer fra tidligere køer. Kroppene deres husket ventestillingene fra tidligere og inntok dem mekanisk nå: sto på to bein med litt sprikende føtter. Nært beslektet med krigerposituren. Sto på alle fire, med kroppsvekten jevnt fordelt. Sto på bakbeina med ryggen støttet mot en vegg og halen stukket mellom beina. Sittende på fortauet. Sittende på huk. Støttet seg til veggen. Sov i kø. Sov tett i tett som varme brød i kø. Sov stående med ett øye åpent i kø.

Tholukuthi det var også de små, ja – neste generasjon, tholukuthi nasjonens fremtid, som sto og så og lyttet og lærte mange ting av køene. De unge lærte å telle til ti av kroppene i køene. De gikk videre til tjue, tretti, førti, femti – helt til hundre i køene. Så to hundre og tre hundre fire-fem-seks, ni hundre og så tusen i køene. De lærte addisjon og multiplikasjon i køene. Og hva lesing angikk, tholukuthi de mestret kunsten å dekode og oversette kroppsspråk i køene, og de forsto også hva som var de beste stillingene å stå i lange perioder i, tholukuthi hvordan man overlever en uryddig kø, den mest effektive måten å gjøre køståing til en produktiv øvelse på, hvordan man klemmer kroppen inn på altfor liten plass, hvordan man dytter og hvordan man ikke dytter, hvordan man faller uten å skade seg i køene. De lærte også andre ting i køene – hvordan man er tålmodig, hvordan man blir motstandsdyktig i køene. Av foreldre og voksne som ellers var frittalende og kritiske til Tuvys styre hjemme hos seg selv, de lærte å være tause og dempet i selskap med forsvarere, hvordan man sa ting man ikke mente eller trodde, hvordan man svelget sitt brennende raseri selv om det sved i halsen og brant inni en. Av høylytte voksne som også var uovervinnelige hjemme, lærte de å krympe og dukke seg og ikke drite seg ut i nærheten av forsvarere i køene, hvordan de skulle være til stede og samtidig ikke. Dag etter dag fulgte de unge nøye med på alle slags kropper for å se om det var mulig å virkelig stå så lenge, i så mange dager, mange uker, mange måneder i køene, tholukuthi uten å knekke, uten å gå i stykker, uten å gå av hengslene.

Tholukuthi tiden, som ikke stanser for noen, ikke engang vakre dronninger, gikk. Bit for bit begynte tålmodigheten og optimismen i køene å svinne. Tholukuthi dyrene ble bitre og fiendtlige i køene. De begynte å krangle og bite hverandre i køene. De leste ikke lenger aviser eller sjekket Twitter-meldingene fra den intelligente finansministeren i køene. De tok ikke lenger selfier i køene. De sluttet å twitre i køene. Dyr oppførte seg ubehøvlet mot de ansatte som betjente dem, og mot vaktene som forsøkte å holde orden på køene. De snek i køene. Lommetyver og ranere herjet i køene. Tholukuthi femaler ble antastet i køene. Dyr ble drittleie i køene. De havnet på grensen til fortvilelse i køene.

Sånn var det forståelig at de fant en tilflukt i hva, jo i minner om fortiden. Tholukuthi fortiden. De kastet seg ut i erindringseksperimentet med en så voldsom kraft at fortiden faktisk våknet til live. Og veldig forsiktig omgikk de de uønskede, innviklede og vonde bitene, men valgte heller å konsentrere seg om storheten. Og mens de sto i kø, ristet de på hodet og grep seg om hjertet og fortapte seg i en for lengst passert fortid som tiden og avstanden hadde lagt et gyllent skjær over og derfor virket enda mer gloriøs enn den noen gang hadde vært. Ja, tholukuthi den tiden lenge før alt raknet, da Nasjonens far for det meste var en ordentlig Nasjonens far som viste faderlig omsorg, og livet ikke bare var mulig, men også vakkert, og fremtiden var en slik lys ting man kunne glede seg til.

Som de klamret seg til den fortiden, selv om den egentlig var mest i hodet på dem. Og det er kanskje derfor de lette etter, grep etter minner om Nasjonens far når de kom hjem etter de miserable køene ved dagens slutt. De åpnet skap og kott og hentet ut gamle, flekkete aviser fra storhetstiden hans. De åpnet metallskrin og tok ut tykke fotoalbum fulle av bilder av ham. De sprettet opp hjemmelagede puter fylt med suvenirer om ham, takknemlige over at de ikke hadde tatt skrittet helt ut og brent dem slik de hadde vært fristet til å gjøre, der, da han ble kastet, da de var sanseløse av eufori over noe som fremsto som en ny og bedre tidsalder.

Tholukuthi alle disse tingene ga dem trøst og dempet smerten, og til deres frydefulle overraskelse brakte det Nasjonens far nærmere, på et vis. Faktisk begynte de å se ham i drømmene sine. Ansiktet hans var på utsiden av koppene deres når de drakk te, og etterpå lå han i bunnen av koppene, blant restene av teblader. De så ansiktet hans igjen i toalettskålen, både før og etter at de trakk ned. Det var også i sola og også i månen. De hørte stemmen hans i opptak av telefonbeskjeder. De så navnet hans skrevet i vinden.

Lagret i telefonen og skriblet på veggen og festet til kjøleskapet. Brodert på lommetørklærne og dukene. Sydd fast på innsiden av klærne og innsiden av pleddene. De luktet ham i maten de laget, i parfymen, i duftene av blomster og trær.

Han var i annenhver tanke de tenkte, og faktisk lengtet de etter ham, fantaserte om ham så mye at kraften i deres kollektive nostalgi ble så sterk at det fikk Nasjonens far til nok en gang å materialisere seg i en av de største køene i hovedstaden, ja, tholukuthi der var han plutselig, sto på bakbeina og sang den gamle revolusjonære nasjonalsangen. Og dyrene som sto i kø rundt i hele byen hørte de aller første tonene ikke med ørene, men med hjertene og tarmene, og snublet over hverandre da de løp etter stemmen. Den førte dem hele veien til hovedkontoret av Jidada Reserve Bank, og der fant de ham faktisk, midt i den tjukkeste køen, ja, Nasjonens far, tholukuthi ham og bare ham i egen person, og han så absolutt majestetisk ut, så ut som han hadde gjort i sin storhetstid.

Og Nasjonens far og nasjonens barn sto sammen og sang den gamle revolusjonære nasjonalsangen til den ble mer enn noe man sang, til den ble et levende, pustende vesen som snakket for seg selv, som fortalte hver og en av dem hva en nasjon egentlig var, hva frigjøring egentlig var, hva samhold egentlig var, hva demokrati egentlig var, hva verdighet egentlig var, hva likeverd egentlig var, hva borgerskap egentlig var, hva fred egentlig var, hva rettferdighet egentlig var, hva kjærlighet egentlig var, hva familie egentlig var, hva godhet egentlig var. Hver og en av dem forsto nasjonalsangen på en annen måte enn de hadde gjort før; og tholukuthi livet var rundt dem, og håpet var rundt dem, og løftet om alt godt var rundt dem.

Men så tok revolusjonssangen slutt, som alle sanger, som alle gode ting – tross alt er det ingen natt som er så lang at den ikke ender i daggry. Og nasjonens barn våknet opp fra sin kollektive fantasi, åpnet blendede øyne og så at Nasjonens far var borte med et blaff og ikke var noe sted å se, for i virkeligheten hadde han og eselet benyttet seg av det økende behovet han hadde for å være i nærheten av sine utenlandske leger, endelig flyktet fra det Jidada de nå kalte en katastrofe til fordel for luksushjemmet de hadde i Singapore, og hadde overhodet ingen lyst til å komme tilbake til det de nå anså som den stygge ruinen av et land av fæle utbyttere og utakknemlige barn av nasjonen som hadde slått seg sammen med forræderne mot dem. Tilbake i elendigheten de levde i fant nasjonens barn seg stående sultne og tørste og motløse og pengelense i køene, tholukuthi Tuvys øyne holdt øye med dem fra gamle valgplakater som lovte et nytt og bedre Jidada som de nå forsto, med en sønderknusende erkjennelse, at aldri ville komme, aldri var ment å skulle komme. Og tynget av en slik bør som en ikke kan legge fra seg, hang de med halen og skrapte med føttene og spyttet ut sinnet sitt på den varme asfalten og ble stående der, i den tette veven av køer, og grunne over sin skjebne, gruble over denne greia som het Jidada med en -da og enda en -da.

1. portrett av nostalgi

– Futhi vi hadde noen gylne år en gang. Da Nasjonens far var Nasjonens far og dette Jidada var et land-land. For en tid, for et liv! Men det varte ikke.

Jeg tenkte på dette så sent som i går kveld da jeg kom fra en kø til et hus uten strøm på grunn av stansen i strømforsyningen, hvor jeg ikke kunne trekke ned på do på grunn av stansen i vannforsyningen. Jeg begynte nesten å gråte da jeg tenkte tilbake på den gangen du i hvert fall kunne regne med at ting fungerte her i landet.

– Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg ville huske Nasjonens far med noen slags gode følelser, men da jeg så Tuvy presidere over den offisielle åpningen av et toalett med en hel delegasjon på slep, deriblant den såkalt geniale finansministeren, tenkte jeg på Den gamle hesten. Med ham kunne vi i hvert fall regne med sunn fornuft, som åpenbart er for mye å forvente av Tuvys regime! Og ikke bare det, han er frekk nok til å gi sanksjonene skylda for alle de økonomiske problemene! Det er virkelig bra at idioti ikke er dødelig, for da ville vi alle vært døde!

– Den nakne sannhet er at Nasjonens far var begynnelsen på problemene våre. La oss ikke glorifisere ham i dag fordi Tuvy har vist seg å bli en gedigen katastrofe; i så fall mister vi moralen av syne. Og det som gjør det enda verre, er at Den gamle hesten ikke engang er her for å oppleve den ruinen han selv skapte, han nyter sitt eksil i et vakkert, velfungerende land hvor han lever i luksus takket være rikdommene våre som han plyndret, nxaaa!

– Når vi snakker om bedre tider, hva med den gangen de hvite styrte landet, da? Altså, jeg vil ikke nødvendigvis huske alt fra den tiden, men jeg kan likevel ikke dy meg for å tenke at vi ikke brukte livet på å stå i kø på denne måten! Ligge hele natten og sove i bankkø, bare for å ta ut et par hundre dollar som en ikke engang får kjøpt noe ordentlig for, jeg mener, hva slags liv er nå det?

Jeg er svart, som du utmerket godt kan se, alle sønnene mine kjempet i krigen, en av dem kom ikke tilbake derfra, men jeg kan fortelle deg at det denne uavhengigheten har lært meg, er at svarte ikke vet hvordan de styrer et land! Fortell meg én ting som denne svarte regjeringen gjør en god jobb med, fortell meg bare én ting!

Aldri i evigheter hadde jeg trodd jeg ville få se og høre, i en svart republikk som denne, at svarte dyr skulle stå og være nostalgiske for en jævla kolonifortid. Dette er verdens sørgeligste dag, dette tar virkelig kaka!

Hvem var det som sa at det faktisk er mulig å få sin frihet, men ikke egentlig vite hva man skal gjøre med den? Og fortsatt være ufri? For det er visst akkurat det jeg hører.

– Det de sier er at ting i hvert fall fungerte på den tiden, vi sto i hvert fall ikke i kø eller klaget på strøm- og vannforsyning og slike ting. Ingen har sagt noe om å ville ha selve kolonistyret, med mindre jeg har gått glipp av noe, da.

– Det vi trenger er fullstendig forvandling, en overhaling av dette inkompetente, korrupte kjeltringstyret, med alle systemene og institusjonene. Bare fullstendig omorganisere og begynne på ny frisk og bygge opp fra grunnen av. Med intelligente, kompetente, uselviske, moralske jidadanere som forstår at lederskap er å tjenestegjøre og ikke er en måte å bli rik i en fart på. Jeg tror virkelig at en ny verden er mulig!

– Jeg trenger bare et visum for å komme meg vekk fra dette helvetet, jeg. Jeg bryr meg ikke lenger om hvor, jeg vil bare dra. Jeg har vært med på disse diskusjonene i hele mitt liv, og jeg er trett. Jidada her er en likkiste. Vi må bare begrave det en gang for alle, flytte et sted og si at nok er nok.

Det grunnleggende problemet er at vi fjernet de hvite kolonistene og byttet dem ut med svarte kolonister, som etter min mening er mye verre – de hvite kolonistene reduserte i hvert fall ikke landet til fillebiter som virker helt umulig å reparere.

– Jeg kan fullt ut forstå frustrasjonen over den nåværende regjeringen, og tro meg når jeg sier at jeg deler den. Men vi burde aldri, uansett hvor fordervet nåtiden er, godta den falske historien om at det er fordi vi blir styrt av svarte. Den eneste grunnen til at vi er i denne vanskelige situasjonen, er at vi blir styrt av udugelige, korrupte, egoistiske klovner som hater oss. Og det viktigste er at de må gå!

– Ok, la oss si at du har rett. La oss si at det nåværende styret er verre enn kolonistene. Spørsmålet mitt da er: Hvorfor i all verden kjemper dere ikke imot? Hvorfor er ikke jidadanerne i fullt opprør for å fjerne disse svarte kolonistene for enhver pris, som de gjorde med de hvite kolonistene? Fordi det er lettere å reise seg mot en hvit undertrykker enn mot en undertrykker som ser ut som din mors barn, ikke sant? Dere er noen skikkelige idioter, så derfor får dere de lederne dere fortjener!

– Det dyrene gjør er bare å si ord. Hva betyr ord når de verken kan eller vil konverteres til noe? Se her på dette trøstesløse bysentrumet. På alle disse trøstesløse køene. Med alle kuttene kuttene kuttene. Mangelen på jobber. Desperasjonen. Og så fortell meg hva som er vitsen med ord som frihet? Svart makt? Uavhengighet? Demokrati? Hvis de ikke gir deg noen verdighet. Hvis du fortsatt er undertrykt. De betyr ingenting, null!

Det som blir stående er at kolonifortiden var en vederstyggelighet i alle betydninger av ordet, jeg gir blaffen i hvor søtt du syntes det var, det ene lille brunsukkerkornet som iblant landet på den usle tungen din. Vi burde ikke glorifisere noe av det, for vi sitter fast her med denne kaka-regjeringen. Vi har utmerkede, dyktige, talentfulle, moralske jidadanere, både svarte og hvite, her og over hele verden, og du og jeg vet at de der ute over hele verden er opptatt med å forbedre og være en velsignelse for land som vet hvordan de skal sette pris på dem. Ikke fortell meg at de og alle oss her ikke kan forandre Jidada til det bedre. Så i stedet for å fortelle en sørgelig historie om oss selv som ikke engang er sann, la oss sette i gang og hver dag, hvert minutt, fortelle oss selv en ny historie, en bedre historie. En historie om hvordan vi planlegger å trekke ned den svarte kakaen som går i dress og får hele landet til å stinke og kaller seg selv en regjering, trekke den ned i do og ut i kloakken hvor den hører hjemme, for å kunne bygge et slikt Jidada som vi ønsker og trenger!

– Selv om jeg ikke likte Tuvy, tenkte jeg at jeg ville gi ham en sjanse, kanskje la ham bevise at han var verdt det. Det var et feilgrep, han forsøker ikke engang, han gir blaffen!

– Det du sier om svarte jidadanere som vil vende tilbake til en sørgelig kolonifortid – jo, det stemmer, men du er ikke ærlig. Saken er at dette svarte regimet er så elendig, så råttent at jidadanere faktisk er villige til å se gjennom fingrene med kolonialismens ondskap! Og det er det som er en skandale!

– Samme hva dere tror, er saken at disse køene ikke kan få lov til å fortsette, nossir! Noe må det bli forandring på!

2. tholukuthi portrett av kamper i kampen

Ok, så jeg har stått i kø overalt og hørt hva dyr snakker om. Og jeg spør meg hvordan det kan ha seg at jidadanere vil blåse ut om dårlig ledelse hele dagen og klare å unngå sakens kjerne. Og den sakens kjerne er at det faktisk er shonamaler som har kjørt denne nasjonen i grøfta! Vi er her på grunn av fæle svarte ledere, ja, men det må sies at de svarte lederne på samme tid også er etniske shonaer!

– Og det, ja dette, er intet annet enn hele sannheten! Shonaer kan simpelthen ikke lede et land! Det eneste de er gode på er korrupsjon, plyndring og vold! Bare se deg rundt; bak alt som har gått i stykker, står det en shona! Hvis ikke det er nok, så se på fortiden, på Gukurahundi-massemordene, det var shonaer!

– En sånn stammetenkning fører ikke til noe! Det er ndebeler i administrasjonen, vendaer, kalangaer og andre etnisiteter, som er like fæle, like korrupte, like voldelige. Sannheten er at vi alle har det i oss å gjøre stygge ting, iberegnet noen av oss som står her nå. Gi oss makt i fem minutter og se oss bli til ville beist!

– Faktisk finnes dette tøvet overalt, det er ikke bare Maktens sete! Gå til skoler, til sykehus, til supermarkeder, advokatfirmaer, universiteter, restauranter, barer – uansett hva du tenker på, til og med under steiner, er det shonamaler som styrer. Og så kan du gå og se på hvem som har tilgang på de mulighetene du kan tenke deg under Jidadas sol. Det er shonamaler, igjen, alltid shonamaler! Jeg hater det, det er stygt, og det må ta slutt!

For min egen del vil jeg gjerne si at når det gjelder shonamaler, så beklager, jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre etter det de gjorde mot meg i Gukurahundi. Bare det å høre shonaspråket bringer meg tilbake til den dagen og kaster meg ned i det dypeste mørke. Bare det å bo her i Jidada, som er mer eller mindre shonaland, gjør meg vondt. Men hvor kunne jeg ellers dra? Med hvilke dokumenter, for etter at de drepte foreldrene mine, nektet shonaene meg en fødselsattest! Fordi jeg ikke har dødsattester for foreldrene mine! Som de nektet meg, fordi utstedelse av dødsattester ville være en innrømmelse av at de myrdet foreldrene mine! Så de tok fra meg foreldrene mine, tok fra meg det livet jeg levde, tok fra meg statsborgerskapet!

– Du må være fra vettet hvis du virkelig tror at de få ndebelemalene i regjeringen betyr noe! Det er bare for syns skyld! For en illusjon om samhold! Vis meg en ndebelemal i Tuvys regjering som kan ringe noen her og nå og få noe til å skje her i Jidada? Ingen, null! For de har ikke noe makt! De er symboler!

Hvorfor er det sånn at når ndebelemaler snakker om Gukurahundi, lar de være å nevne at shonamaler som støttet opposisjonen også ble myrdet? At de også angrep deres region?

Selv denne såkalte Ny giv er bortkastet tid. Hva er nytt med shona overherredømme? Hvor mange ndebelemaler står på valgseddelen? Hva med vendamaler? Eller kalangamaler? Eller tongamaler? Andre etnisiteter? Og hvordan i all verden er det representativt for Jidada? Og er ikke nettopp dette grunnen til at fedrene våre reiste seg mot hvite undertrykkere i utgangspunktet? For å slåss mot hvitt overherredømme og erstatte det med et likhetssamfunn? Hvor er likheten, sier jeg?!

– For å være ærlig, hater jeg det når ndebelemaler snakker om Gukurahundi, de får det til å virke som en ndebele-shona-greie når det åpenbart ikke var det. Det var bare en spesialenhet av Den gamle hestens hær mot dissidenter. Det var aldri en slik stammegreie som de vil ha det til at det var, og det er definitivt ikke rettferdig å få det til å høres ut som om alle shonaer støttet det.

– Problemet med både shonamaler og ndebelemaler er at de oppfører seg som om det bare er to etnisiteter i Jidada, og at resten av oss ikke betyr noe. Begge gruppene kan dra til helvete for min del, Jidada ville vært et bedre sted uten noen av dere, nxaaa!

– Jeg skal innrømme at jeg ble oppdratt av stammetenkende foreldre som aldri sluttet å hevde at ndebelemaler av natur var voldelige, dovne, ubegavede, uutdannede, og det var visstnok grunnen til at de ikke satt i regjering. Først nå nylig har jeg lært ved å avlære, lese og generelt omskolere meg selv at den avdøde ndebelelederen Fader Jidada faktisk var en langt bedre leder enn Nasjonens far. I stedet for å få en sjanse ble han kriminalisert som dissident, demonisert, forfulgt og nesten myrdet under Gukurahundi. Hadde det ikke vært for denne etnisitetsgreia, så hvem vet, da kunne han ha vært det ene dyret som kunne bringe Jidada til storhet!

– Ndebeler må faktisk slutte med å få alt til å handle om shona og ndebele! Det er ren latskap å tenke sånn. Det neste du vil si er at grunnen til at det er tørke i ndebeleland, er at shonaer grafser til seg regnet!

– Hvis du virkelig tror at Gukurahundi ikke hadde noe med etnisitet å gjøre, futseki vele! Hvor mange dissidenter ble drept? Og hvor mange sivile? Når skal du få det inn i den tykke hodeskallen din at Maktpartiet med overlegg massakrerte sivile ndebeler i en fireårsperiode! Og at forsvarerne som massakrerte oss var shona!

Men hvem har fortalt deg at ndebelemaler er noe bedre? Tror du at dere ville vise dere å være en slags engler hvis dere faktisk var majoriteten i landet? Nei, det ville dere ikke, dere ville ha oppført dere akkurat likedan!

Khonapha dette er reelt. Se på shonaregionen, og så se på ikke-shonaregioner. Sammenlign deretter utviklingsnivåene. Det er en fortelling om ulike land i samme land!

– Jeg føler at ndebelemaler burde legge fortiden bak seg. Det heter fortid fordi det har skjedd, og bare fokuser på nåtiden og fremtiden. Husk også at det ikke var vi som drepte slektningene deres. Dessuten er drapsdyrene gamle og døde nesten uansett nå, og alle sammen vil snart være borte uten at noen blir holdt til ansvar. Det er hardt, men sånn er situasjonen.

– Ende vet du at hvis du her og nå dro dypt, dypt, dypt inn i hjertet av ndebeleland, ville du finne en shona skolestyrer som nesten ikke snakker ndebele, og du ville finne shonalærere med begrenset ndebelekunnskap som underviser elevene i ndebele. Og så lurer de på hvorfor vi har så dårlige eksamensresultater i ndebeleregionene.

Forresten, hvorfor snakker dyr om «shonaer» som om alle er en homogen gruppe? Du kan dele opp de såkalte shonaene i mindre grupper og innse at ikke alle har makt engang. Jeg er visstnok shona selv, men jeg er fattig og undertrykt, og jeg er sint på undertrykkerne mine!

– Det som blir stående er at Jidada har et problem med shona overherredømme, det er et faktum. Dere kan bare se dere rundt, så blir det tydelig. Dilemmaet vårt, hvis vi virkelig er interessert i et bedre Jidada, er å finne ut hvordan vi skal skape et likhetssamfunn der alle etnisiteter er på samme nivå.

– Nettopp, og mens vi holder på, la oss ikke glemme at alle disse etniske spenningene egentlig er et koloniprosjekt. Vi oppfører oss akkurat som koloniherrene mente vi burde oppføre oss, sørgelig nok selv lenge etter at de har reist!

– Så når skal ndebelemaler vedkjenne seg at vi er i denne båten fordi kongen deres solgte landet til kolonistene i utgangspunktet. Og for sukker, av alle ting!

– Ved bare å lytte til samtalen her er det tydelig at vi har et problem, og det er ikke et lite problem. Men vi kommer ikke noe sted før vi får ordnet opp i det. I stedet for å velge ledere ut fra deres kvalifikasjoner, kommer vi alltid til å være opptatt av å få rede på deres identitet så vi kan fatte våre forutinntatte valg. Og det sørgelige er at Maktens sete trives med disse spenningene! La oss våge å se oss selv på ny, Jidada, og gripe fatt i dette spørsmålet. Enighet gjør sterk.

– Som jeg er sikker på at vi alle vet, men bare ikke har lyst til å innrømme, er saken den at vi, alle sammen, er undertrykt av Jidada-partiets Maktens sete. Er det ikke slik at vi står sammen i disse køene uansett hvilken (bedrøvelig) etnisitet vi har? Leter etter mat sammen? Etter penger sammen? Og kom vi ikke hit på disse hullete veiene sammen? Forsøker vi ikke å overleve sammen? Er vi ikke arbeidsløse sammen? Dør på nedslitte sykehus sammen? Ser ikke barna våre en dyster fremtid i møte sammen? Dette er oss! Sammen!

– Vi må snakke ordentlig sammen for å finne ut hvordan vi skal ordne opp i våre stammekonflikter. Og ikke minst, gå et skritt lenger enn det og snakke om andre jidadanere som vi ikke bryr oss om at blir undertrykt, fordi vi har fortalt oss selv at de er ubetydelige. Femalske jidadanere. Skeive jidadanere. Jidadanere som lever med funksjonshemminger. Unge jidadanere. Innvandrede jidadanere. Jidadanere som staten har begått urett mot. Ellers er det bare ingen fremtid for oss.

– Min ærlige oppfatning er at dette spørsmålet om de vele stammene er en distraksjon. Som at alle kreftene vi kaster bort på det hele tiden i stedet kunne brukes på det vi har tenkt å gjøre med disse køene, og enda viktigere, om denne Tuvy som ikke fortjener en eneste dag i Maktens sete. Men her går vi og snakker om det vi alltid snakker om.

De sa, de som skjønner seg på ting, at jidadanerne holdt ut i køene, diskuterte og dissekerte og debatterte jidadanskhet, tholukuthi fortvilelsen og frustrasjonen og smerten og sinnet kokte dag inn og dag ut, dag inn og dag ut, dag inn og dag ut. Til en natt da nasjonens barn, som lå og sov i ulike køer som de nå gjorde de fleste netter, hørte kunngjøringen fra finansministeren,

Brilliant Nzinza, at prisen på drivstoffet de sto i kø for, drivstoffet som ikke fantes, drivstoffet som allerede var dyrt, over natten gikk opp hundre og femti prosent. Og om ikke det var nok, fikk jidadanerne også høre om en ny skatt på elektroniske transaksjoner, ja, tholukuthi på de pengene de ikke fikk betalt, på de surt opptjente pengene, på pengene de ikke hadde, på pengene som hadde vært stjålet fra dem. Og tholukuthi, blinde av raseri glemte dyrene uoverensstemmelsene sine, glemte etnisiteten, glemte alt som skilte dem, og reiste seg på bakbeina og brølte og freste i køene. Tholukuthi sinnet deres skummet og gurglet og sydet og piplet fra alle kroppsåpninger og forgiftet lufta. Og da Ny Giv, Hans Eksellenses nå så berømte papegøye, veldig tidlig på morgenen fløy sammen med det enorme koret sitt over den rastløse hovedstaden og sang den nå dypt avskydde Ny givsangen, sa de som skjønner seg på ting at fuglene pustet inn den forgiftede lufta fra køene og styrtet til jorda, skjelvende og med pusteproblemer, for aldri mer å skulle synge.

Og slik ble det at i Lozikeyi, og faktisk i bydelene rundt store byer over hele Jidada, strømmet horder av dyr ut i gatene den samme dagen som finansministeren kom med sin kunngjøring og trakk inn mot bykjernene, ikke for å stå i kø denne gangen, nei, men for å ta standpunkt mot køene. Tholukuthi biler, minibusser og trafikk på vei inn i byene hvor forretningene allerede er #nedstengt, blir dirigert til å snu, og der sjåførene ikke adlyder, blir kjøretøyene angrepet og satt fyr på. Det blir satt opp barrikader – hauger med bildekk, planker og skrot blir samlet inn, lagt i hauger midt i veien og antent, og opprørerne går av skaftet mens de ser hovedveiene brenne, jubler når svulmende skyer av svart røyk velter opp i Guds ansikt. Litt unna veiene blir butikker og supermarkeder metodisk gjennomsøkt og plyndret tomme på null komma niks – førsteprioritet er alt som kan spises, alt som er medisin mot sult, og straks maten er borte, tar plyndrerne alt de kan bære, tholukuthi de unge skoledyrene blir observert med penner og blyanter, linjaler og kladdebøker, som for å si at selv i denne kompliserte stunden er utdannelsen deres, fremtiden, det første de tenker på. Bilder og videoer sirkulerer raskt på sosiale medier etter som opptøyene utvikler seg, og jidadanere i Jidada og i alle verdenshjørner samler seg igjen på internettet og følger protestene.

Det som skjer, som aldri før har skjedd i Jidada med en -da og enda en -da, ja, tholukuthi det som skjer som er uhørt, er at for aller første gang i historien virker det som om opprørerne blir overlatt til seg selv, slik at en gang iblant, når de stanser opp og tar selfier midt i toyi-toyi-dansen, i ropingen, i plyndringen, i brenningen av ting – stiller opprørerne seg spørsmål som: «Er dette virkelig vårt eget intolerante Jidada hvor et dyr for ikke så lenge siden ikke kunne sette sin fot i gatene og demonstrere uten at forsvarere rev og slet i deg eller faktisk slo deg i hjel? Hvor er egentlig nasjonens fæle hunder her og nå? Hvor er kommandant Jambanja? Og hvorfor får vi i utgangspunktet lov til å farte rundt som vi aldri før har fått lov til i Jidada?» Tholukuthi det er ingen som kan svare på disse spørsmålene, så ryktene flyr som droner. At nasjonens hunder, ja, de samme forsvarerne som jidadanerne tok selfier med under Den gamle hestens fall, faktisk støtter protestene og har nektet å gå løs på massene i solidaritet. Ryktene om at det faktisk ikke er noen som styrer Jidada, siden Frelseren som vanlig er ute og flyr rundt i verden, og hans nestkommanderende, Judas Goodness Reza, som har vært syk i månedsvis av en uspesifisert sykdom, er utenlands og får medisinsk behandling.

Hva som enn er tilfelle, vet og forstår naturligvis jidadanere at et barn kan leke så mye det vil med morens bryster, men aldri noensinne med farens testikler, men opprørerne ignorerer det de alltid har visst og går etter farens testikler. For det virker tydeligvis som om dette tabuet nå er mulig i Jidada under Ny giv. Så opprørerne kaster seg over parkerte politibiler, velter dem, setter fyr på dem og ser dem brenne med både fryd og vantro, for hvem har sagt at regimet selv ikke kan falle hvis regimets symboler kan angripes som alt annet? De triumferende nasjonens barn trekker seg langt om lenge tilbake når de har slitt seg ut på å leke med farens testikler. De går på to bein tilbake til sine respektive bydeler som seierrike soldater på vei hjem fra krigen; tholukuthi holdningen deres, med stiv hals, halen høyt i været, ørene spisset, hornene innstilt, tennene blottet og blikket fullt av ild, sier de endelig er ranke og uredde – kommer regn, kommer ild, kommer sol, tholukuthi med dette nyoppdagede motstandsspråket vil de mane frem det nye Jidada som de ønsker seg, de vil reise seg og brøle og rase til virkelig forandring kommer og roper på dem.

Når de som skjønner seg på ting fortalte om det, sa de at forsvarerne kom hundesterke ut dagen etter de historiske protestene og ulte en kampsang. Tholukuthi jidadanerne hørte de første fryktelige tonene i lufta over bydelene og skyndte seg å låse seg inne i husene sine. Tholukuthi overhørt, en mørk sky dekket for sola og ble værende der, tholukuthi slanger og øgler pilte over de støvete gatene og kravlet ned i mørke hull, tholukuthi fugler fløy sin vei til fjerne reder, tholukuthi maur stilte seg på rekke og søkte ly i rennesteinen, tholukuthi mus og tusenbein og kakerlakker og fluer og edderkopper trakk inn i hemmelige kriker og kroker. De som skjønner seg på ting sa også at nasjonens barn forsøkte å logge seg på WhatsApp, på Twitter, på Facebook og fortelle verden om krigen som hadde kommet hjem til dem, men Maktens sete hadde gitt ordre om #nedstengtinternett, så det var ikke forbindelse, og uten forbindelse var det ikke mulig å slå alarm, eller be om hjelp, eller fortelle, eller vitne, tholukuthi ikke noe av dette, bare stillheten inni en geværkule.

– Jeg er ikke et hatefullt dyr. Jeg forsøker å være ren av hjertet. Men herregud som jeg hater disse forsvarerne! Jeg håper de dør, alle sammen, særlig han der kommandant Jambanja!

– Det som forbløffer meg er hvordan alle har drevet og mast om #nedstengtinternett som om det liksom ville ha reddet oss om vi hadde hatt internett. At noen kunne ha blitt så beveget, så opprørt over bildene og videosnuttene av det vonde som skjedde oss at de ville ha gjort noe. Eller at forsvarerne kanskje ville ha latt oss være i fred om vi hadde hatt internett. Det er bare så dumt.

Jeg bare satt der og ventet og hørte på alle de forferdelige lydene fra naboene. Jeg åpnet til og med døra for dem da jeg hørte dem utenfor. Jeg brydde meg ikke om å fortelle dem at jeg ikke hadde vært med på opptøyene, for dette har aldri vært hunder som brydde seg om justis. Eller fornuft, for den saks skyld. Og jeg gråt ikke engang da kommandant Jambanja voldtok meg, jeg ville faktisk heller le av det brutale sammentreffet i dette. Han voldtok meg under volden etter valget i 2008, og nå, nesten et tiår senere, voldtar han meg ikke lenge etter et tvilsomt valg. Om det overhodet finnes noen Gud, har han en syk humor, det må jeg si.

– Da de begynte å banke på døra, ringte jeg til broren min, Max. Han bor over gata for meg, men jeg vet ikke hva jeg tenkte at han kunne gjøre. Men samtalen gikk ikke gjennom. Det var det samme med WhatsApp. Facebook Messenger. Alt. Jeg forsto det selvsagt ikke. Jeg hadde ikke hørt om #nedstenging, skjønner du. Og når du plutselig blir koblet av når du er så vant til å være koblet på, er det som om himmelen faller ned. Men telefonen var bare begynnelsen på det. Da vi ikke ville åpne, slo de inn vinduene. Så kastet de inn en sånn dings med tåregass, hva er det det heter – jo, en sylinder. Du skulle ha sett som vi pilte ut, som rotter. Jeg og sønnen min. Jeg hadde skiftet til kirkeuniformen min da de begynte å banke på. Når jeg tenker tilbake nå, vet jeg ikke hvorfor jeg gjorde det. Og det forandret selvfølgelig ikke på noe. Vet du hva maktesløshet er? Du tror du gjør det, men jeg er ikke sikker på om du virkelig gjør det. Jeg kan ikke forklare det for deg, for det er en sånn ting som er vanskelig å beskrive. De banket opp sønnen min så voldsomt at jeg angret på å ha satt ham til en verden hvor jeg ikke kunne beskytte ham.

– De kom og omringet hjemmet mitt. Jeg telte minst et dusin med egne øyne. Jeg ble arrestert for å ha egget til vold på nett. Jeg oppfordret til en fredelig #blihjemme.

– Jeg stemmer ikke. Jeg går ikke i demonstrasjonstog. Jeg går ikke på folkemøter. Dette er Jidada med en -da og enda en -da, skjønner du, og jeg har ingen illusjoner. Men ga det meg noe beskyttelse? Nei, ma’am.

– Alt bare skjedde på en gang. Hele kvartalet her var plutselig fullt av bevæpnede forsvarere-forsvarere-forsvarere. Det minnet meg om krigen. Altså, jeg var veldig ung under krigen, men det er noen scener som dukker opp i bevisstheten nå og da. Jeg kjente nesten ikke igjen kvartalet vårt.

– Jeg kan ikke si annet enn at vi behandlet rundt tretti stykker for skuddsår på denne klinikken, og ni av dem fikk dødelig utgang. Jeg vet ikke hva tallene er for andre klinikker. Dessuten er det sikkert noen som ikke søkte legehjelp av frykt for å bli identifisert og straffet, eller av andre grunner. Ikke siter eller offentliggjør navnet mitt i offentlige fora, forresten, jeg vil ikke ha noe trøbbel, takk som byr.

– Hvis jeg kunne gjøre alt om igjen, ville jeg bare ha latt eselet styre som hun ville, hun ville i hvert fall ikke ha nedverdiget seg til noe så lavt som dette.

– Mitt spørsmål er: Hvor er SADC? Hvor er Den afrikanske union? FN? Hvor er alle organisasjonene som liksom skal passe på oss, hvor er resten av verden? Og hva må vi gjøre for at våre kropper, våre liv, våre drømmer, vår fremtid, endelig skal bety noe?

– Jeg stemte på Tuvy. Det henger et portrett av ham i stuen min, det er faktisk det første du ser når du kommer inn. Men forsvarerne nølte ikke engang. Ærlig talt trodde jeg de kom til å drepe meg.

– Du må si deg enig i at #nedstengingen gikk altfor langt. Jeg sier ikke at jeg går god for forsvarerne og det de gjorde. Men dyr ødela, plyndret, satte fyr på privat eiendom. Ok, så er det ting du er opprørt over, men hvorfor straffe dem som ikke har noe med det å gjøre? Så ja, etter mitt syn kokte det over, og begge sider er å klandre. Og absolutt ingen vant på det, når alt kom til alt.

– Underlig nok hoppet de over huset vårt. Kona og barna mine klarer ikke å slutte å snakke om dette mirakelet. Hva er vitsen med å fortelle dem det når de ikke tror det? Saken er at da jeg hørte at hundene kom, sprayet jeg salvelsesolje på porten og alle inngangene til huset vårt. Og jeg kan fortelle deg at jeg ikke var redd et øyeblikk under hele denne prøvelsen. Jeg visste vi var beskyttet av Jesu blod, som profeten doktor O.G. Moses sørger for å minne oss om.

– Jeg er syttiseks år gammel og har aldri opplevd virkelig fred, virkelig frihet her til lands. Og slik det ser ut, kommer jeg til å dø uten å få oppleve det. Men snart er jeg borte, har tilbakelagt veien min og endt min reise. Det blir opp til dere, de gjenværende, å se hva Jidada gjør med denne fryktelige giften; om det svelger den eller spytter den ut en gang for alle.

– Det vi burde gjøre er å boikotte Jidadas internettleverandører. De var absolutt ikke tvunget til å følge myndighetenes direktiv om #nedstenging av internett. Men de tok et valg. Om å stå med Maktens sete mot oss. De er medskyldige i undertrykkingen av oss. De er tilretteleggere. Og det sørgelige er at det er vi som gir dem kunder, det er vi som gjør dem rike, nxaaa!

– Jeg vet bare at Den gamle hesten og eselet ler av oss i denne stund, særlig eselet, med så mange som høylytt beskyldte henne for å være grunnen til så mange av Jidadas problemer! Men jeg håper Den gamle hesten selv ler noe behersket, med tanke på at det var han som satte oss i denne vanskelige situasjonen.

– Vi må finne ut hva vi skal gjøre med disse onde forsvarerne. Hvordan de angriper oss som om vi var steiner. Hvordan blodet vårt, tårene våre, overhodet ikke beveger dem. Disse monstrene kan ikke fortsette å mishandle oss, vi må gjøre noe!

Jeg er allerede på utkikk etter asyl. Jeg har forsøkt, Gud skal vite at jeg har forsøkt i alle disse årene. Og jeg klarer bare ikke dette lenger!

– Det sørgelige er at mens vi i bydelene gjennomgår dette, er det fredelig i forstedene. Er ikke landet vårt samlet? Lider vi ikke i fellesskap? Og hvis vi, i bydelene, lykkes med å styrte systemet, blir ikke det en forandring som vi alle kan nyte godt av?

Selv om de banker meg opp, er jeg ikke sint eller hevngjerrig. Jeg har allerede tilgitt dem. Når de hadde det travelt med å banke meg opp, hadde Gud det enda mer travelt og fortalte meg at Jidada trengte bønn. Vi må virkelig komme oss vekk fra gatene og flokke til kirkene og la Guds profeter frelse oss. Hvis du leser i Bibelen, vil du se at det som skjer med oss, står skrevet. Hvis du ser nøye på det, er Jidada virkelig ikke annerledes enn Egypt under Faraos styre. Og hvis vi gjør bot for våre synder og går i Guds stråleglans, skal vi også få se det lovede landet!

– Jeg tror faktisk at selv med dette resultatet bør ikke anstrengelsene våre avskrives som nytteløse. En oppnår ingenting uten strev. Dette er ikke et eventyr, det er det virkelige livet. Husk denne tiden som en tid da vi gjorde noe stort og viktig, at vi våget å ta til motmæle mot dette brutale regimet på akkurat det språket det forstår; den overdrevne maktbruken betyr faktisk at de hørte raseriet vårt, og de er bekymret. At vi ikke bare blåser ut hjemme på kjøkkenet eller i hagen og på sosiale medier lenger, men tar det live og direkte med dem. Og neste gang vi gjør opprør, lover jeg deg at vi skal vinne!

Det øyeblikket jeg fikk se kommandant Jambanja, visste jeg at vi skulle få svi.

Kommandant Jambanja ble født omtrent to minutter og tre sekunder etter Jidadas uavhengighet, og det, sa de som virkelig skjønner seg på ting, var en kilde til uuttalt, irrasjonelt bitterhet mot moren hans, Rosemary Soso, for det han kalte livmorens forferdelige timing, som ifølge den unge hunden faktisk nektet ham muligheten til å påberope seg, som de eldre kameratene kunne, å være født under frigjøringskrigen, og som ergo frarøvet ham muligheten til storhet, utvilsomt hans egentlige skjebne, siden hans egen far, kommandant John Soso, var en krigshelt, selv om han sørgelig nok døde rett før uavhengigheten og bare et par måneder før hans eneste sønn ble født og aldri skulle få se det landet han hadde kjempet så hardt for å frigjøre endelig bli fritt, og aldri skulle få se sønnen vokste opp der, ja, tholukuthi kommandant John Soso, hvis eldre brødre – store Simon, Philip, lille Simon, Matthias, Matthew, Jude, Judas, lange James, tjukke James, Bartholomew og Andrew, en gruppe på tolv, som disiplene, og alle med navn etter disiplene – var også, hver og en av dem, helter fra frigjøringskrigen, akkurat som deres egen bestefar, Jambanja Soso, krigshelt fra Den første frigjøringskrigen, også allment kjent i Jidada som Den første oppstanden, ja, tholukuthi

Jambanja Soso, som sammen med åndemediet Mbuya Nehanda hadde gitt inspirasjon til væpnet opprør mot koloniregimet inntil de ble lynsjet i 1899, men ikke før Jambanja forutsa den nøyaktige datoen, den nøyaktige ukedagen, og det nøyaktige året hans ennå ufødte lenders frukt skulle gripe til våpen og reise seg mot undertrykkerne og seire til slutt.

De sa, de som virkelig skjønner seg på ting, at moren til valpen, Rosemary, som selv var krigsheltinne fra frigjøringskrigen, som faktisk hadde møtt sin ektemal, sønnens far ved fronten, oppfostret deres farløse som det barn av krigere, av helter, som han var. Så de aller første ordene fra valpens munn da han kom i snakkende alder var ikke mamma eller melk eller hei, men en hel revolusjonær setning – «Jidada oppsto av frigjørernes blod», ja, tholukuthi teksten til en kampsang, for de eneste vuggesangene som lå naturlig for Rosemary å synge, var sangene fra fronten. Da valpen var blitt tre og et halvt år gammel, tholukuthi var det ingen allment kjente frigjøringskrigssanger, på noen av Jidadas språk, som han ikke kunne synge, i tillegg til nasjonalsangen.

De sa, de som skjønner seg på ting, at kommandant Jambanjas lekekamerater var gruppert i de faste kategoriene kamerat, kolonist, informant, forræder og fiende. I hans unge år gikk det ikke en dag uten at han havnet i minst ett klammeri, og han vant selvfølgelig alle sammen. Han var derfor i høyeste grad fryktet på lekeplassen og fikk oppnavnet Lille general Killton, selv om de sa navnet bak ryggen på ham til han oppdaget det ved et tilfelle han en ettermiddag bak supermarkedet Bambazonke, mens han julte opp en respektløs kalv som var tre eller fire år eldre enn ham, ja, tholukuthi den fortvilte kalven – som enten verken hadde hørt legenden om valpen så han ikke visste at han ikke måtte provosere ham, eller faktisk hadde hørt den, men nektet å tro på den – nå forbitt, blodig og redd for at han kunne ha brukket et bein eller to, tryglet og rautet: «Vær så snill, ikke drep meg, Lille general Killton, vær så snill, vær så snill!» Og det, ifølge dem som var til stede, fikk den forundrede valpen til å stanse opp, forlange en forklaring, og etterpå erklærte han for sine kamerater, informanter, forrædere og fiender at Lille general Killton var det eneste navnet han heretter skulle kjennes ved, i stedet for det ubrukelige oppnavnet Chief, som han hadde fått av sin kjedelige og fantasiløse bestevenn, den pene påfuglhannen Phumulani.

På barneskolen – som heller ikke var en enkel tid for alle rundt valpen, siden det nok en gang var i en periode av livet hans hvor han havnet i en slåsskamp på liv og død annenhver time – var yndlingsaktiviteten hans, faktisk en av de veldig få tingene som ga ham ro, forming, og spesielt maling. Med interessen for frigjøringskrigen, som utvilsomt stammet fra slekten og familiebakgrunnen hans, malte Lille general Killton turbulente, men realistiske, til og med oppsiktsvekkende bilder og berømte scener fra krigen, tholukuthi gjengitt med forbløffende presisjon takket være morens historier. Dette talentet ble supplert av en usedvanlig kunnskap om Jidadas frigjøringshistorie – noen få år senere, i begynnelsen av videregående, sa de som skjønner seg på ting at den unge hunden faktisk var kjent for å gå gjennom historiebøkene sine med rød penn og rette omhyggelig i kapitlene om frigjøringskrigen fordi han sa at måten de sa noen av begivenhetene skulle ha skjedd på, ikke var som det ble sagt.

Tholukuthi Lille general Killton endte sin elevkarriere da han gikk ut fra Lozikeyi videregående for siste gang en varm torsdag etter å ha bitt læreren i engelsk litteratur, mr. A.B. Sibanda, for at han hadde gitt ham strykkarakter på en omfattende prøve om verker av Chaucer, Shakespeare, Milton, Dickens, Hardy og Brontë. «Fedrene og forfedrene mine gikk ikke til krig så jeg kunne lese dumme fortellinger av de samme tyvene som tok landet vårt fra oss, undertrykte oss i mange tiår og spydde på kulturen vår, så finn bedre bøker å undervise i og ikke dette tøvet, herr lærer, vi er ikke lenger en koloni, og vi skal aldri mer bli en koloni!» bjeffet den unge hunden, grep den blå Dunlop-sekken og stolpret av gårde. Det var siste gang han var inne i et klasserom.

5. forsvar av revolusjonen, 1994

Ikke lenge etter var den unge hunden på vei hjem fra banken en ettermiddag, sittende på andre rad i en full buss med tungen slengende og høyre labb ut av vinduet. Han hadde stått i kø hele dagen for å heve foreldrenes månedlige krigspensjon – som han ikke hadde fått hevet, fordi staten nok en gang tydeligvis ikke hadde gjort midlene tilgjengelige, hvilket begynte å bli normen i Jidada på slutten av det tjuende århundre. Det var dødsstille i bussen, alle hadde ørene limt til radioen og hørte på Nelson Mandela – som hadde vært ute av fengselet i bare noen få år, hvor apartheidregimet hadde holdt ham innesperret i mer enn tjue år –holde sin første tale til nasjonen som president. Og da frigjøreren snakket om å bygge fred, velstand, slutt på kjønnsdiskriminering, ikke-rasisme og demokrati, begynte en rørt sau å gråte et sted bak i bussen.

Mens passasjerene ventet på at noen skulle be sauen holde kjeft så de kunne få hørt ferdig den historiske talen, og akkurat idet bussen nærmet seg trafikklysene på Third Avenue nær Shellstasjonen og verkstedet, tholukuthi akkurat der busser og taxier ropte ut til passasjerer som skulle ut til bydelene, var de plutselig midt i et hav av demonstranter. Flokker av dyr hadde tatt over hele gata, lot det til, og stanset all trafikken, det var biler og hjul overalt, pels og fjær overalt, røde skjorter og bannere overalt, hevede lemmer overalt, sanger og messing overalt, rop og skrik overalt.

Gateselgere pakket sammen varene sine og stakk av. Utålmodige sjåfører som var sure over å bli avbrutt av noe de ikke hadde gått med på frivillig, la seg på hornet og ga støtet til en så heftig kakofoni som bare inspirerte demonstrantene til å heve sine rasende stemmer. Lille general Killton, som før dette aldri hadde sett en protest med egne øyne, limte den kalde nesen til vinduet og gjorde store øyne, med tungen ut av munnen. Han leste plakater med teksten «Nei til ettpartistaten!» «Nei til økonomiske sabotører!» «Jidada-partiet = terrororganisasjon!»

«Økonomisk frihet for alle!» «20000++ døde i Gukurahundimassakren, aldri glemme!» Raseriet i lufta var så merkbart at det kunne ha fått en bil til å starte og sendt den i full fart bortover en travel motorvei. Energien gjorde at den unge hunden kjente hårene i nakken reise seg.

«Hayi, hayi, hayi hayi, kom igjen, få litt fart på, jeg har en rute å følge, man’ la, jeg har ikke hele dagen hawu, nxxx!» vrengte sjåføren ut av seg, en utålmodig okse med skarpe horn.

«Jeg vet ikke engang hvorfor jeg dro til byen, jeg skulle bare ha holdt meg hjemme. Hvem skal gi grisungen min mat nå som jeg sitter fast her på denne måten?» klaget en gris.

«Eish, det er derfor jeg hater denne pokkers veien man’ nxaaa, for hvis det skjer noe, kommer du ingen vei!» sa en gås.

«Men de slåss for dere også, kamerater, har dere lest slagordene?

Dessuten har de rett til å demonstrere og bli hørt, ngoba kanti er vi ikke et demokrati?» sa en stemme midt i bussen. Sjåføren tutet i hornet, og andre frustrerte sjåfører gjorde det samme.

«Vele hvem er alle disse dyrene, gutten min? Hvorfor ser de ut som om de har lyst til å spise noen?» sa eselet som satt klemt inntil Lille general Killton, og pirket ham i siden. Før han fikk mumlet at han ikke visste, lød den arrogante stemmen til en hane fra bak i bussen.

«De er Jidadas Opposisjonsparti! De er bare noen få år gamle, men de er her for å gi oss økonomisk og politisk frihet og etter hvert frigjøre oss. Se grundig på dem og fortell om dem i landsbyen, gogo – de er ekte revolusjonære,» sa hanen.

«Det bør de jammen gjøre, for jeg er redd for hva som vil skje om dette elendige landet fortsetter på denne høyst tragiske kursen,» sa hanens partner, en elegant høne med rød leppestift på nebbet. Et kraftig brøl brøt løs foran i bussen, og dyrene strakte hals og fikk se ryggen til et esel riste av voldsomme latterbyger.

«Opposisjon? Revolusjonære? De er ikke noe annet en uforstandige forrædere og nikkedukker for Vesten! Hvilken krig har de kjempet i? Var de ute i bushen i år etter år og blødde og døde for å frigjøre dette landet? La meg fortelle deg at Jidada ikke har tenkt seg noe sted, og ingen andre enn Frigjørerne skal styre! Vi kjempet ikke for å gi dette landet til regimeskifteaktører! Som også er idioter, hver og en av dem!» sa eselet over skulderen.

«Hvem kalte du idiot? Hvem kaller du idioter?» ville hanen vite og blåste opp fjærene.

«Deg, selvfølgelig. Og den dårlige etterligningen av et parti! Hva har du tenkt å gjøre med det?»

«Kom deg ut med en gang, ja, gå ned og la meg vise deg nøyaktig hva jeg skal gjøre med det, din hyenejævel!» galte hanen og slo med vingene.

«Ja, vis ham, vis dette faens eselet hvem du er, kjæreste, vis ham hva du gjorde den gangen i Makokoba,» egget høna.

Hoder snudde seg unisont for å se bak i bussen, for å forsikre seg om at det de hørte faktisk var det de trodde de hørte, tholukuthi som var at en hane utfordret et helt esel til å slåss, og at partneren hans egget ham opp. Og de snudde hodene oppdaget at det faktisk var riktig, fuglene gjorde seg klare til kamp. Foran i bussen ville eselet åpne døra, men da han oppdaget at den var låst, sparket han rasende til den og røsket i låsen.

«For helvete, sjåfør, hvordan åpner du denne jævla døra? Slipp meg ut, mal!» sa han.

«Parker den fjærkledde ræva di, ingen skal ut av denne bussen, er du fra vettet, uyahlanya kanti? Ser du ikke hva som foregår der ute?» drønnet sjåføren.

«Unnskyld meg, flytt dere, vær så snill, jeg må ut nå som vi står her så jeg kan vise dette asenet. Frue, kan du være så vennlig å la meg komme forbi?» sa hanen til eselet ved siden av ham.

«Vær så snill, søster, slipp ham frem, hører du ikke at han spør pent?» sa høna.

Men ingen flyttet seg; tholukuthi en buss er ikke et toalett hvor et dyr uten videre kan bestemme seg for å reise seg og gå ut. Først må sjåføren avgjøre om det går an å stanse. Så må konduktøren åpne døra. Så må passasjerene gå ut i tur og orden – den ene etter den andre, rad for rad, fra forrest til bakerst, og komme seg ut mens de som skal inn, står pent i kø ute.

«Du er heldig! Du er veldig, veldig, veldig heldig, faktisk vet du ikke engang hvor du heldig du er. Takk den oksen der for at han ikke slapp meg ut. For jeg skulle utgyte rødt blod i dag. Jeg er Lovejoy, sønn av Mahlathini fra Jahunda. Jeg lar meg ikke herje med på den måten!» sa hanen.

Før eselet rakk å fyre av et svar, hadde forsvarere kastet seg over demonstrantene. Og i det blodige, kaotiske øyeblikket fikk Lille general Killton et slikt adrenalinkick at han kjente kroppen sveve, og hadde det ikke vært for taket, kunne han utmerket godt ha skutt til himmels. Han opplevde scenen utenfor som om han ikke betraktet den fra et bussvindu, men mer som om han var midt i begivenhetene. Han hørte batongenes smokk-tjokksmokk, svisjene fra lange, slakke sjamboker, så våpnene bli hevet og senket, og de flyktende kroppene som hevet og senket seg. Han hørte den desperate lyden av hover som trommet mot betongen, så det glimte i tenner som sank inn i kjøtt, så de samme tennene bli dekket av blod. Og i en veldig nifs opplevelse hadde Lille general Killton åndsfraværende kjent med tungen langs sine egne tenner og oppdaget sjokkert den umiskjennelige, metalliske blodsmaken. Den natten sov ikke den unge hunden et øyeblikk; han lå i mørket og spilte scenen om og om igjen i hodet.

Allerede neste morgen troppet han opp i hovedkvarteret for forsvarsdepartementet, hvor han forsøkte å verve seg til militæret, men ble avvist. Ifølge rekruttereren manglet ikke Lille general Killton bare minimumskravet om videregående skole, han var også noen år yngre enn den lovlige vervealderen. Da han ble avvist på denne måten, fikk den sønderknuste ungdommen det kanskje voldsomste raserianfallet han hadde hatt i hele sitt liv. Han kastet seg gjentatte ganger mot veggen og angrep den med det massive hodet, de praktfulle tennene, labbene, ryggen. Han slengte seg på gulvet og rullet rundt. Han akte seg rundt på magen. Han krafset på teppet. Han bet i møblene. Han løftet hodet og ulte bedre enn en ulv. Han knurret ut i lufta, glefset til den med tennene. Han la hodet i gulvet og dyttet det rundt som en trillebår. Han la seg på siden og buktet seg vilt som en fisk på land. Og endelig, utmattet, reiste han seg opp, ristet seg og gikk bort til døra med halen mellom beina.

«Ved nærmere ettertanke har du nettopp fått meg til å ombestemme meg, kamerat, det er kanskje en mulighet. Det er noe jeg tror du vil like. Kan du komme tilbake mandag i neste uke, rundt lunsjtider? Jeg skal snakke med sjefen min,» sa rekruttereren, som var imponert av den hemningsløse oppvisningen av brutalitet, lidenskap, fyrighet, tåpelighet og ufornuft på samme tid.

7. tholukuthi forsvar av revolusjonen, 2008, og kommandant jambanjas fødsel Samtidig som han kunne skryte av en lysende karriere helt fra starten av, gjorde den unge hunden seg spesielt bemerket etter omtrent tolv år i tjenesten, under presidentvalget i 2008, da det ble klart at lederen for Jidadas Opposisjon var på randen til å vinne valget i en spektakulær omveltning som gikk helt på tvers av alt Maktens sete gjorde for å sikre sin egen triumf. Tholukuthi den enestående situasjonen krevde at Revolusjonen måtte forsvares som aldri før i Jidada. På dette tidspunktet var Lille general Killton medlem av Stjernestyrken, en fryktet, høyt spesialisert forsvarerenhet, og hadde mange års erfaring, og han hadde utmerket seg spesielt ved sin sensasjonelle kombinasjon av styrke, fryktløshet og brutalitet. Etter innsatsen i kampanjen, med tusenvis banket opp, hundrevis torturert, flere titalls døde, hundrevis voldtatt, ble den unge hunden forfremmet til nasjonalkommandant for Stjernestyrken, og da kvittet den beryktede hunden seg med det barnslige navnet fra barndommen og ble kjent som kommandant Jambanja, ja, tholukuthi Jambanja som oldefaren, helten fra Det første opprøret. Den unge hunden ble kanskje ikke født tidsnok til frigjøringskrigen, men det viste seg at han kom i rett tid til å forsvare Revolusjonen, og et helt tiår senere, da han ikke lenger tjenestegjorde for Nasjonens far, men for Nasjonens frelser, fortsatte kommandant Jambanja å utmerke seg.

KROKODILLEN

Da nyheten om en omstreifende krokodille begynte å skape bølger i Jidada, påpekte de som skjønner seg på ting at han faktisk først var blitt sett av barna i Lozikeyi under det #frierettferdigeogtroverdige valget, men at de voksne, som jublet ved tanken på forandring, ikke trodde på ungdommene da. Det ble sagt at krokodillen gikk fullt oppreist, tholukuthi var så høy at han truet med å skygge for sola. De sa også at han beveget seg med slik total letthet og smidighet at han kunne ha vært et landdyr, og videre sa de at han hadde fryktelige knivblader til tenner, og videre sa de at øynene hans var på størrelse med halvmåner, tholukuthi ett øye med farge som det nordkoreanske flagget på en god dag, og det andre med farge som det nordkoreanske flagget på en veldig dårlig dag, og videre sa de at han gikk med Nasjonens skjerf om halsen, tholukuthi fargene var så strålende at de kunne ha vært levende. På null komma niks ble observasjoner av krokodillen så vanlige at Jidadas sosiale medier summet fra morgen til kveld med bilder og videoklipp av skapningen som svinset uhemmet rundt etter eget forgodtbefinnende, følte seg absolutt hjemme overalt og alle steder, så det var tydelig at han hadde kommet for å bli.

Da krokodillen oppfattet jidadanernes underliggende engstelse, tholukuthi forsøkte han å berolige dem hver gang han fikk sjansen. «Ikke vær redd, jeg er faktisk snill, og jeg er til og med myk som ull,» sa han. «Selv tennene mine er ikke ekte tenner, de er falske, og dessuten er jeg egentlig vegetarianer,» sa han. «Mine medjidadanere, har dere noen gang sett meg i nærheten av vann? Hvis jeg hadde vært en ordentlig krokodille, ville jeg ha levd i et vann eller en elv,» sa han. «Vær så snill, stol på meg, og dessuten virkelig elsker jeg Jidada av hele mitt vesen, og med det mener jeg fra spissen av tennene mine og helt til halespissen,» sa han og slo med halen og flekket knivbladene sine i et gruoppvekkende smil.

Tholukuthi det var de ville fuglene – ordentlige våghalser som iblant deltok i den risikable sporten å hakke på ting som satt fast mellom krokodillens tenner når de fant ham liggende flat på Jidada-plassen, hvor han åpenbart likte å slange seg med den grufulle kjeften på vidt gap som om han ville forsøke å sluke sola. De bevingede skapningene visste om anledninger da krokodillen trass i sine insisterende løfter, plutselig hadde smelt igjen kjeften under disse tannrenseseansene og fanget de tillitsfulle vennene sine til døden. Så hver gang fuglene så ham ute på runden sin, begynte de å synge: «Pass opp, Jidada, her kommer krokodillen med de store, stygge tennene! Vil han nappe, vil han bite, vil han jafse-jafse-jafse?!» sa fuglene og slo hjul i lufta før de føk av gårde.

Ungene i Jidada plukket raskt opp melodien og sang den av full hals hver gang de fikk øye på den fryktinngytende skapningen, og lot sangen få følge av en improvisert luntende dans der de etterlignet bevegelsene til en kravlende krokodille; tholukuthi de kalte den for kroko-kravledansen. På null komma niks plukket de litt eldre ungene opp krokodillesangen og la til sin egen tekst. Så tok Jah Taks, en berømt dansehallsanger, og la på beats og gjorde en remix, og snart var sangen på alles dingser og ørepropper, den var på radioen, i drosjer, biler og busser, på puber og barer og kontorer og alle tenkelige steder i Jidada slik at sangen like gjerne kunne ha vært et nasjonalsang, en nasjonal vuggevise, et nasjonalt slagord og en nasjonal bønn på en og samme tid.

Nasjonens barn, med deres hang til å sette navn på ting, trengte ikke lang tid på å døpe denne perioden Krokodillens tid. Tholukuthi det var hva, jo det var de verste av tider, det var de versteste av tider. En tid da jidadanere, uansett hvem de var, endelig var enige om i hvert fall én ting: Tuvius Delight Shasha og hans Maktens sete var virkelig og i alle henseender en enorm, dundrende fiasko som hadde fjernet Den gamle hesten av ren egeninteresse, som åpenbart bare mente å holde nasjonen fanget i en skrustikke, som var fast bestemt på å trekke landet ned i do. Den voldsomme optimismen man møtte utnevnelsen av den berømte, geniale finansministeren og andre tilsynelatende progressive nye regjeringsmedlemmer med, hadde nå forduftet og blitt byttet ut med en bunnløs skuffelse fordi det var tydelig at denne gruppen med dyr, trass i deres begavelse og utdannelse og erfaring, trass i at de var politiske outsidere da de ble utnevnt, hadde vist seg å være kameleoner – slike skapninger som skiftet hudfarge for å gå i ett med omgivelsene. Tholukuthi straks de parkerte bakenden sin på Maktens sete, ble de selv Maktens sete fortere enn det tok for jidadanerne å spørre seg om det de så virkelig var det de så.

Nasjonens bedrøvelige tilstand var kanskje grunnen til at jidadanerne søkte tilflukt i det virtuelle livet. I rekordstore antall logget nasjonens barn seg på alle mulige online destinasjoner for å kunne flykte fra virkeligheten, finne trøst, lade opp batteriene, glemme skrikene inni seg, finne grunner til å smile og le og puste. Men selv i destinasjonene online fant de at de var hjemsøkt av det samme monsteret som de søkte å unnslippe, ja, tholukuthi av deres skjebne: den bedrøvelige tilværelsen under Tuvys regime; tross alt forble de jidadanere. Likevel, kanskje på grunn av undertrykkelsen de møtte i marken, på nettet, valgte nasjonens barn å ikke legge fingrene imellom mot Maktens sete. Så veldig snart ble det lagt merke til at Jidada faktisk ikke var ett land, men to land – det var selvfølgelig Land-landet, som var det virkelige, fysiske stedet hvor jidadanere gikk og bodde og sto i kø og led og ble plaget, og så var det Det andre landet, hvor jidadanere logget på og brølte og raste og ga utløp for frustrasjon.

Tholukuthi da regimet så hva som skjedde i Det andre landet, og uten tvil visste av den nylige bølgen med protester hvor det kunne havne hvis det fikk utfolde seg fritt, aktiverte det noe de kalte Internett-styrken – et ubehøvlet team av bøller, løgnere, fornektere, femalhatere, stammetenkere og malisiøse manipulatorer som ble dannet for å kunne håndtere det de kalte «trusselen på nett». Dette fæle, foraktelige teamet ledet av gemene, sadistiske medlemmer av Maktens sete, med prominente medlemmer av Tuvys regjering blant dem, som nasjonens barn kalte Gjødselbillene på grunn av de skitne knepene deres, for orddiareen de spesialiserte seg på, jobbet døgnet rundt med å fornærme, angripe, sabotere og underminere Jidadas nettbaserte motstandsbevegelse.

For nasjonens barn ga seg ikke så lett. I Det andre landet var de høylytte og uredde dissidenter og frihetsforkjemper som ikke var brakt til taushet. De var rede til å starte en revolusjon og frigjøre Jidada i Det andre landet. Tholukuthi de var i stand til hva som helst og alt mulig i Det andre landet. De sa ting til og om Frelseren som de aldri noensinne ville sagt til skyggen hans engang i Land-landet. De hadde så mange banebrytende oppfatninger, så geniale ideer i Det andre landet. Tholukuthi i Land-landet var jidadanerne simpelthen ikke de samme som de var i Det andre landet. De hadde absolutt null selvtillit, de krympet ved synet av makten i Land-landet. De våget ikke å heve stemmen mot regimet i Land-landet, nei, tholukuthi i Landlandet var jidadanerne bare skygger av dem de var i Det andre landet.

1. vi trenger nye navn

Det var omtrent på denne tiden Jidada våknet en alminnelig torsdag og oppdaget at den berømte hovedgata var blitt oppkalt etter ingen andre enn Frelseren. Yessir, mens nasjonens barn var opptatt i Det andre landet med å gjøre ting de aldri ville våge å gjøre i Land-landet, tholukuthi var tydeligvis også Nasjonens frelser opptatt med å gjøre noe som bare kunne gjøres i Landlandet og ikke i Det andre landet. Å se all slags trafikk stå i kø i en gate med hans navn den torsdagen, gledet Hans Eksellense så mye at han faktisk gikk hen og kalte opp en gate til etter seg selv. Og så forbauset han seg selv med også å oppkalle enda en gate etter seg selv. Og så en dag kom det til ham mens han satt på toalettet å ikke gi seg, men kalle opp enda en gate etter seg selv. Og ikke lenge etter det utfordret han seg selv til å kalle opp enda en gate etter seg selv. Og så fulgte han opp det med å gjøre hva, jo tholukuthi ved å kalle opp enda en gate etter seg selv. Og så var det en til og en til og en til og en til og en til og en til og en til, slik at på null komma niks het omtrent alle gatene, alle veiene, alle avenyene i Jidada Tuvy, ja, tholukuthi det var bare Tuvy, Tuvy, Tuvy og Tuvy overalt og Tuvy alle steder. Og med gatene omdøpt på denne måten slo det Frelseren at det var fornuftig å omdøpe byene hvor disse gatene befant seg, og når han tenkte seg om, skjønte han at det faktisk burde ha vært gjort før omdøpingen av gatene. Først ble navnet på hovedstaden i Jidada formelt endret til Tuvy City, og ikke lenge etter det døpte Frelseren om de andre byene i hele landet etter seg selv, ja, tholukuthi slik at Jidada faktisk ble en nasjon av Tuvy-byer. Og da han hørte navnene bli sagt høyt, frydet han seg så uendelig over følelsen av at han faktisk var synonym med Jidada. På denne tiden var det vanlig å høre et dyr si noe sånt som «Familien min er delt mellom Tuvy og Tuvy og Tuvy, og selv bor jeg i Tuvy, på Tuvy, ved siden av Tuvy, men jeg er født og oppvokst i Tuvy, så egentlig er jeg en Tuvy-gutt innerst inne.»

Omtrent på denne tiden begynte Frelseren å nyutnevne alle embetsmenn slik at alle statlige tjenestemenn i Jidada ikke bare var utnevnt av Tuvy, men de var også i Frelserens familie, nære venner og allierte, og enda viktigere, medlemmer av hans etniske gruppe, og aller helst medlemmer av hans klan, som betydde at alle sammen hadde blodsbånd til Tuvy. Og straks han var ferdig med de mest betydelige utnevnelsene, hørte Frelseren et spørsmål stille seg i hans store hode en klar, tidlig morgen mens han sto foran speilet og kledde på seg – ja, tholukuthi spørsmålet som ble stilt i hans store hode sa: Sønn av Zvichapera Shasha, mest foretrukne og fremgangsrike sønn av Buresi Shasha, ville det egentlig skade om du bare gikk hen og foretok de små utnevnelsene også, til et omfattende program som vil la deg sette hoven fast og bestemt på driften av hele denne nasjonen slik meningen er?

Tholukuthi Frelseren utnevnte matbutikkassapersonale. Han utnevnte søppelkjørere. Han utnevnte begravelsesagenter. Han utnevnte strippere. Han utnevnte rektorer. Han utnevnte tv- og radioverter. Han utnevnte vektere. Han utnevnte pastorer og prester og pipefeiere og piloter og pedagoger i tillegg til plattenslagere og professorer og prefekter. Han utnevnte vaktmestere. Han utnevnte liksminkører. Han utnevnte heisførere. Han utnevnte leger. Han utnevnte forsangere i band. Han utnevnte varepåfyllere. Han utnevnte gatefeiere. Han utnevnte nattklubbdørvakter. Han utnevnte regnskapsførere. Han utnevnte svartebørslorder og pengevekslere. Han utnevnte ordenselever. Han utnevnte restaurantkokker og oppvaskere. Han utnevnte hallikene i horestrøkene. Han utnevnte eiendomsmeglere. Han utnevnte strømmåleravlesere. Han utnevnte bygningsarbeidere. Han utnevnte bussjåfører. Han utnevnte gjengledere. Han utnevnte søppelkjørere.

Og akkurat som med de store utnevnelsene var også disse utnevnte i Frelserens familie, nære venner og allierte, og enda viktigere, medlemmer av hans etniske gruppe, og fortrinnsvis medlemmer av klanen hans. Og siden han selv og bare han hadde foretatt utnevnelsene, sa de, de som virkelig skjønner seg på ting, at selv i søvne, selv midt i et mareritt, selv midt i en krevende arbeidsoppgave, kunne Frelseren faktisk se på et kart over nasjonen og sette fingeren på et tilfeldig sted i en tilfeldig provins i en tilfeldig by og fortelle deg akkurat og ved navn – ned til intime detaljer som adresse, skonummer, vekt, yndlingsprogram på tv –hvem som hadde ansvaret for ditt og datt eller hva og hvilket som helst kontor, iberegnet deres spesifikke arbeidsbeskrivelse.

Frelseren stoppet ikke der; hver gang han hadde tid, passet han på å delta i det vidstrakte og varierte nettverket av utnevnelser, ikke bare for at dyrene aldri skulle glemme hvem de skyldte sin lojalitet, men også sørge for at driften av landet gikk glatt. Tholukuthi Tuvy troppet uanmeldt opp på lærermøter og overtok møteledelsen, og etterpå rettet han oppgaver og eksamener som tilfeldigvis skulle evalueres, og mens han holdt på, gikk han aldri glipp av anledningen til å gi A og A+ til elever med navn som fortalte ham at de tilhørte klanen. Han dukket opp på byggeplasser og holdt oppsyn med sementblandingen. Han dukket opp i landsbyer og delte ut uvurderlige råd om den rette måten å koke grønnsaker og så legge dem ut til tørk på taket, om den rette dybden av Blair-toaletter og den rette plasseringen av komposthauger samt feller for markmus. På teatre avholdt han auditioner og rettet på skuespillernes aksent og uttale. Han stakk innom regnskapsfirmaer og pusset dataskjermene og matet papir i papirmaterne og gransket regnskaper med stetoskop. Iblant ble han sett på sykehus hvor han sjekket hvor skarpe sprøytene var og slikket på medisinene for å teste styrken og dessuten telte pillene på pasientenes brett og tydet håndskriften til legene. På fabrikker monterte han deler og forseglet esker og klistret på merkelapper etter at han hadde forseglet eskene. På veiene kunne han bli sett kjøre ambulanse eller vareleveranser eller til og med dirigere trafikken samt telle hull i veien, og etterpå fant han frem målebånd og hyssing og målte omkretsen på hullene. Han ble observert mens han studerte værkart, koblet elektriske ledninger, leverte kvittering på bomstasjoner, så på at maling tørket på statlige bygg, sorterte ferskener og appelsiner og tomater og mais på gårder. Ja, tholukuthi i tillegg til at Frelseren reddet nasjonen, ikke bare styrte han den, men han tjenestegjorde også i aller høyeste grad.

3. du skal ikke lenger hete jakob. israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med gud og mennesker og vunnet.

Tholukuthi oppgraderingen av Frelserens titler var foreslått av viseministeren for korrupsjon, den ærverdige doktor Divine Jena. «Det er bra at ingen dyr her i Jidada kan tvile på hvem som hersker over nasjonen, Deres Eksellense, sir, som det bør være. Men etter min ydmyke oppfatning må dette i sin tur bli komplettert av relevante offisielle titler som både forsterker og minner nasjonen om hvem som styrer.» Så Tuvius Delight Shasha, sønn av Zvichapera Shasha og mest foretrukne og mest fremgangsrike sønn av Buresi Shasha, allerede kjent under titlene Nasjonens frelser, Nasjonens hersker og Veteran fra frigjøringskrigen, ble også offisielt kjent som Jidadas største leder, Korrupsjonens fiende, Åpner av forretninger, Giver av Ny giv, Økonomiens fikser, Ro og ordens innfører, Oppfinner av Nasjonens skjerf, frigjøringskrigens mest fremgangsrike veteran, Jidadas fremste magnat, Jidadas geni, Overlevende etter alle attentatforsøk, Vinner av frie, rettferdige og troverdige valg, Hovedsjefsutnevner, Respektert statsmal.

4. øynene hans på alt overalt

Da de som skjønner seg på ting nå sa at Nasjonens frelser var overalt, mente de at Nasjonens frelser var overalt. Tholukuthi Tuvy var plutselig å se på reklameplakater i alle Jidadas byer. Han var på pengesedler og mynter. På klesmerker. På frimerker. På sigarettpakker. På statlige bygninger. På esker med frokostblanding. På plakater bundet rundt trestammer og likeledes på plakater klistret på steiner. På esker med p-piller. På sekker med maismel. På statlige kjøretøyer. På snusbokser og bokser med morsmelkerstatning og bokser med tunfisk og på bokser med blekekremer og dessuten på bokser med maling. Han var på kondompakninger. På omslaget av skolebøker og så på omslaget av øvingshefter for skolen. På medisinglass. På sekker med kunstgjødsel. På eksamensoppgaver på alle nivåer og uansett fag. På dørene til offentlige toaletter. På busser. På pakker med teblader. Ved inngangen til kirker og bordeller og sykehus og barer og restauranter og fotballstadioner. På leketøysesker. På toalettpapirsekker. På bilskilt. På pakker med ris. Og så var han på flagget til Jidada, tholukuthi der, inni den røde stjernen, som var inni den hvite trekanten, hvor steinfuglen hadde vært. Han var på emblemene på barneskoleuniformene. På emblemene på uniformene for videregående skole. På bokser med morsmelkerstatning. På dunker med Mazoe. På insektmiddelpakker. På esker med tamponger. Nasjonens Frelsers ansikt var faktisk på alt, så det virket som om de små øynene hans fulgte med på nasjonens barn fra alle mulige steder og fra alle kanter og fra overalt i Land-landet, ja, tholukuthi Frelseren observerer sitt Jidada på nøyaktig samme måte som Gud holdt øye med hele sitt univers.

Mens Frelseren var oppslukt av det bisarre programmet som han og Maktens sete utbasunerte som «Reformasjonen», ble livet i Jidada bare mer og mer trøstesløst. Nok en gang dominerte nasjonen internasjonale overskrifter med hyperinflasjon, med knusende mat- og drivstoffmangel. Forretninger måtte stenge, og nye skarer sluttet seg til de gamle hordene med arbeidsløse. Vann, elektrisitet og helsehjelp ble luksusgoder. Sulten tok med seg behagelige puter, slo seg ned i hjemmene og nektet å gå sin vei. Fortvilelse, desillusjon og desperasjon kom med smarttelefonene sine og tok selfier med alle.

Når de som skjønner seg på ting sier at barnet som ikke skriker, dør på morens rygg, tholukuthi da mener de at barnet som ikke skriker, dør på morens rygg. I møte med et nådeløst, brutalt regime som kunne ha vært unnfanget ut av selve djevelens anus, bestemte nasjonens barn seg for å ta opp kampen. De var uttæret av det despotiske Maktens setes manøvrer, så de gikk forsiktig til verks i sin motstand. Tiden kalte på en ny taktikk, et nytt språk som ikke bare uttrykte nasjonens raseri, men også tvang Maktens sete og De utvalgte til faktisk å høre og føle dette raseriet akkurat der det gjorde vondt, tholukuthi midt i følelsessenteret deres. For selv stokkene og steinene visste at følelsessenteret ikke var hjertet eller leveren eller tarmene som det skulle ha vært for ethvert dyr med noe som lignet på en samvittighet, men snarere de fulle lommene deres; i Land-landet boikottet nasjonens barn Maktens setes bedrifter. Med dette nye språket sa de høyt at de nektet, de sa nei, de ville ikke lenger være med på å fylle lommene til skamløse plyndrere og fråtsere som gjorde seg rike på deres fattigdom, som gjorde suksess på deres lidelser.

Og mens denne boikotten foregikk i Land-landet, tholukuthi pågikk det i Det andre landet en makeløs kampanje for å avdekke korrupsjon. Rapporter av undersøkende journalister og bekymrede samfunnsborgere spredte seg og beviste det de fleste jidadanerne allerede visste, som var at Maktens sete, De utvalgte og familiene deres virkelig loppet nasjonen for enorme summer. Det ble delt bilder av hvordan de nonsjalant smuglet Jidadas edle mineraler ut av landet. De fortvilte nasjonens barn fulgte med på Instagram og Twitter og Facebook mens plyndrere brisket seg med sin overdådige livsførsel. Det ble rapportert om at enorme pengesummer som ble tappet fra Jidada, var syltet ned på konti i offshore-banker. Det dukket opp dokumenter som avdekket hvordan Maktens sete og De utvalgte hadde avledet og sløst bort svimlende summer som var ment for Jidadas sosialbudsjetter og andre livsviktige tjenester. Det dukket opp lydopptak hvor de la planer om hvordan de best skulle øke sin urettmessig anskaffede rikdom.

Vreden til nasjonens barn i Det andre landet overrasket ingen; tross alt er det treet som kjenner øksas hogg. Det fikk dem til å brøle og rumle i en elektronisk storm som nektet å legge seg. I massive antall fikk jidadanere i og utenfor landet #emneknagger som krevde Tuvys og Maktens setes avgang, til å trende. Og det raseriet, tholukuthi ingen ville si nøyaktig når det begynte å røre på seg og spre seg ut av Det andre landet og inn i Land-landet. Og ingen kunne si nøyaktig hvordan raseriet infiserte alt i sitt kjølvann som et virus etter at det hadde kommet til Land-landet. Det begynte å dukke opp i de trassige vuggesangene sunget av mødre som bysset utsultede spedbarn mens de visste innerst inne at Jidadas jord var fruktbar, i øynene til ungdommen som drømte om en fremtid hvor de skulle vokse til og bli hva de våget og drømte om uten å bli tvunget til å krysse grenser for å realisere de drømmene på fremmede lands iblant harde jord, i koret av lærere og skolefolk som sto i forfalne klasserom rundt i nasjonen og leste utdrag fra betydningsfulle tekster om frigjøring for nysgjerrige elever, i de mørke blikkene til jidadanere med arr som visste alt som var å vite om barbarismen i forsvarernes brutalitet, i granittansiktene som sto i Jidadas endeløse køer, i leken til barna som ikke fikk sove på grunn av mareritt om krokodillen som fortærte fremtiden deres, i blikket til den såkalte født fri-generasjonen som fostret en ny generasjon med barn som aldri ville oppleve virkelig frihet, i de rastløse positurene til tenåringer som aldri forsto hvorfor og hvordan foreldrene deres hadde kunnet tillate den katastrofen som Maktens sete var å undertrykke dem så lenge, i de sammenbitte kjevene til Jidadas arbeidsløse horder som hadde kjennskap til enhver krenkelse under sola, ja, tholukuthi det sinnet begynte å dukke opp i tekstene til dansehallartister som sang fra Jidadas bydeler, i mikrofonene til slampoeter som spyttet ut megetsigende rim i røykfylte barer over hele nasjonen, i replikkene til skuespillere som ga kropp og pust til Jidadas undertrykkelse og mulige frigjøring på scener rundt i landet, i de bitende vitsene til komikere som fikk publikum til å både le og gråte gjennom sammenbitte tenner på samme tid fordi satiren om lidelsene deres på samme tid var hysterisk morsom og hjerteskjærende, i ordene til forfattere som i tillegg til å snakke makten midt imot satt bøyd over blanke ark for å blø ut nasjonens smerte og sinne og drømmer og håp, i kristnes bønner hvor de ba Gud om styrke fordi de endelig så lyset, som var at de selv var den Guds sønn som de alle hadde ventet på, ja, tholukuthi raseriet forflyttet seg fra Det andre landet og spredte seg og smittet mange i Land-landet.

«Yeyi Siri, Siri, åpne den greia for meg,» sa Tuvy. Fordi han var rasende over de siste bøllestrekene fra de opprørske nasjonens barn, var han bryskere i tonen enn han pleide når han snakket med Siri. Det var tydelig for ham at ikke bare kjente de ikke sin plass, men de var ute etter å undergrave hans autoritet, trakassere ham ved enhver anledning og ydmyke ham i hele verdens øyne.

«God morgen, Tuvius Delight Shasha, sønn av Zvichapera Shasha og mest foretrukne og mest fremgangsrike sønn av Buresi Shasha, Nasjonens frelser, Nasjonens hersker og Veteran fra frigjøringskrigen, Jidadas største leder, Korrupsjonens fiende, Åpner av forretninger, Giver av Ny giv, Økonomiens fikser, Ro og ordens innfører, Oppfinner av Nasjonens skjerf,

Frigjøringskrigens mest fremgangsrike veteran, Jidadas fremste magnat, Jidadas geni, Overlevende etter alle attentatforsøk, Vinner av frie, rettferdige og troverdige valg, Hovedsjefsutnevner, Respektert statsmal. Hvilken greie kan jeg åpne for deg i dag?» Når han hørte Siri si navnet og titlene hans med den eksotiske stemmen, ble Frelseren litt roligere. Han gikk tilbake til skrivebordet og satte seg.

«Du vet den greia hvor de alltid snakker om meg med veldig korte setninger? Jeg vil gjerne forfølge dette anarkiet til dets utspring,» sa Frelseren og knakket i bordplaten med en hov.

Tholukuthi Siri, som en kunne vente av Siri, hadde åpnet Frelserens Twitter-side selv før han hadde kommet til slutten av setningen. Hesten satte seg opp. De hadde oppdatert bildet med et nytt foto hvor han nesten ikke kjente seg igjen fordi han så så ung og vakker ut. I bakgrunnen hang det jidadanske flagget –tholukuthi det nye med hans eget ansikt inni den røde stjernen inne i den hvite trekanten. Rett under det lille kalendersymbolet som sa Registrerte seg desember 2011, sto det 742 600 følgere. Hver gang Siri åpnet Twitter for ham, sjekket han dette tallet. Og hver gang slet han med å forstå det.

«Siri, Siri. Minn meg på hvor mange innbyggere det er i Jidada?»

«I 2017 hadde Jidada en befolkning på 16 529 904.»

«Og hvor mange følgere har jeg her på denne greia?»

«Du har for øyeblikket omtrent 742 600 Twitter-følgere, omtrent 257 400 færre enn for tre måneder siden, da du hadde en million følgere.»

Hesten kikket mot vinduet og tenkte. Under krigen, da han sloss for Jidadas frigjøring, hadde de ord for dyr av den sorten: dissidenter, overløpere, forrædere. Og de ble straffet, torturert eller til og med henrettet. Som er nøyaktig hva han ville gjøre med disse elendige beistene som hadde sluttet å følge Twitter-kontoen hans. Tholukuthi for å gjøre saken enda verre var det bare usle 742 600 dyr som fulgte ham, av en nasjon på nesten sytten millioner. Nøyaktig hvor var de andre 16 257 400? Hva drev de med, og hvem fulgte de hvis de ikke var her og fulgte sin leder?

«Hvis Twitter var et Land-land du skulle besøke, ville du ha lært deg meg,» freste han og viftet med en truende hov mot skjermen. Yessir, hvis Twitter var et Land-land, ville han hatt Forsvarere som patruljerte døgnet rundt, og enhver jidadaner som ikke fulgte ham, ville bli tatt hånd om på tilsvarende vis.

«Fortell meg hva de sier om meg i dag, Siri, hva sier de?» sa Frelseren. Det var ydmykende å måtte belage seg på å ha Siri til å lese Twitter for ham, men han foretrakk henne likevel fremfor ministrene hans, som iblant bare leste det de trodde han ville høre, og som var tilbøyelige til å lyve for ham, til å lese noen ting og hoppe over andre, hadde han etter hvert skjønt; men han kunne stole på at Siri fortalte ham ting som de var.

«Du, Tuvy! Hvordan kan du ha det stygge navnet ditt på hver eneste gate og ansiktet ditt overalt, men likevel ikke kan gi oss jobber! #MaktpartietMåGå!» Siri leste: «Jidada er åpent for publikum = Jidada er åpent for korrupsjon! #MaktpartietMåGå!»

Siri leste: «Vi er sultne Kamerat president! #MaktpartietMåGå!»

«Sett fri alle politiske fanger nå President! #MaktpartietMåGå!»

«Kodwa Tuvy sibili, forstår du egentlig hva ordet Lederskap betyr? Eller for den saks skyld at Setet ikke er et toalettsete?

#MaktpartietMåGå!» «Kamerat president, hva gjør du med arbeidsløsheten på 98 %? #MaktpartietMåGå!» Siri leste: «Tuvius

Delight Shasha, kunne du i det minste fortelle oss når du og de griske kumpanene dine blir ferdige med å plyndre, så vi kanskje kan planlegge tilværelsen deretter; altså, er det en ende i sikte?

#MaktpartietMåGå!» «Hvis vi hadde visst at dette var det vi ville få, ville vi bare ha beholdt Den gamle hesten, han var i hvert fall en mildere gift! #MaktpartietMåGå!» «Vi skjønner ærlig talt ikke hva du gjør der på Maktens sete, Tuvy, vær så snill og hjelp oss alle ved å TRE AV! #MaktpartietMåGå!» «Tre av, tre av, TRE AV #MaktpartietMåGå!»

«Ok, ok, slutt, Siri, nå holder det!» Frelserens ansikt var så rasende at det nesten ikke var til å kjenne igjen.

«Er det noe annet jeg kan hjelpe deg med?» sa Siri.

«Nei, det var alt, Siri. Resten er opp til meg, overlat det til meg. La meg vise disse opprørske nasjonens barn mitt sanne jeg, de har ingen anelse!»

Da de som kjente til saker og ting sa at Frelseren virkelig viste nasjonen hvem som styrte Jidada med en -da og enda en -da, mente de at Frelseren virkelig viste nasjonen hvem som styrte Jidada med en -da og enda en -da. Tholukuthi journalister ble hanket inn og aktivister ble hanket inn og medlemmer av Opposisjonen ble hanket inn. Dissidenter ble hanket inn og kritikere ble hanket inn og borgere som utøvde sine rettigheter ble hanket inn. Jurister som utfordret regimets tyranniske styre ble hanket inn og komikere som gjorde narr av Frelseren og Setet ble hanket inn og kunstnere som laget regimekritiske verker ble hanket inn. Tholukuthi lærere og tjenestemenn som etterlyste en lønn å leve av, ble hanket inn, og studenter som krevde tilgjengelig undervisning ble hanket inn, sammen med sykepleiere og leger som ba om utstyr og materiell for å kunne redde flere liv. Borgere som klaget i køer ble hanket inn, i tillegg til enhver som hadde uttrykt misnøye med regimet. Tholukuthi Jidadas skrekkelige fengsler ble overfylt av de forslåtte, torturerte og krenkede kroppene til nasjonens barn, for, som Tuvy sa det i en regle som gikk viralt, som utvilsomt var lagt ut for å minne nasjonen om hvem som hadde makten, og i hvilken grad: «Vi må aktes; vi er

Jidada; vi er grunnloven; vi er Maktens sete; vi er forsvarerne; vi er loven; vi er domstolene; vi er velgerne; vi er valgkommisjonen, vi er flertallet; vi er bedriftene; vi er telekommunikasjonen; vi er veiene; vi er hullene i de veiene; vi er broene; vi er kraftstasjonene; vi er fengslene; vi er kloakksystemet, vi er oksygenet, vi er ilden, vi er vinden, vi er vannet, vi er jorda, vi er hver eneste jævla ting du kan forestille deg, tholukuthi ALT!» skrek Frelseren med en uvirkelig røst som fikk barna til å klamre seg til mødrene sine. Men Tuvy var ikke ferdig. Tholukuthi han erklærte seg for president på livstid og sikret seg slik at han faktisk skulle herske og herske og fortsette å herske. Tholukuthi han utstedte en forordning som opphevet grunnleggende rettigheter. Og en annen som forbød statsfiendtlig aktivitet på internett. Han utstedte en annen forordning som forbød aviser, radio- og tvstasjoner som undergravde statens interesser. Videre oppløste han den bedrøvelige Opposisjonen ved forordning, ved siden av samfunnsorganisasjoner og institusjoner som ble ansett som «Mørke krefter». Han forbød det han kalte «skeive opposisjonelle tendenser», tholukuthi i betydningen aktivisme, demonstrasjoner, protester og alle slags politiske handlinger som ble ansett som fiendtlige til Setet og Maktpartiet, både i Land-landet og Det andre landet. Han forordnet at forsvarere måtte sette skrekk i tarmene til regimets fiender. Tholukuthi han omkalfatret på de øverste statlige embetene og satte de mest nådeløse forsvarerne til å bestemme.

Imens begynte stygge rapporter om krokodillens voldsomme sprell å spre seg rundt i Jidada som en skogbrann. Det var beretninger om at han brøt seg inn hjemme hos folk, tømte skap og skuffer og fortærte hver smule av mat som var å finne.

Beretninger om krokodillen som herjet i åkrene og ødela avlingene. Beretninger om krokodillen som strakte armene i været og rev ned strømkabler. Beretninger om krokodillen som lyttet på samtaler og bet alle som ytret seg mot Maktens sete. Beretninger om krokodillen som gravde opp veier og forårsaket forferdelige bilulykker. Beretninger om krokodillen som startet skogbranner. Beretninger om krokodillen som angrep alle som kledde seg i Opposisjonens farger. Beretninger om krokodillen som krevde penger av jidadanere, puttet dem i kjeften og tygde dem i biter hvis de nektet. Beretninger om krokodillen som rev til seg nyfødte fra mødrenes bryst fordi han sa at nyfødt kjøtt var en lekkerbisken. Det var åpenbart selv for stokkene og steinene at den skapningen som en gang hadde hevdet å være en ekte krokodille, at den var vegetarianer, at den var snill og til og med myk som ull, at den elsket Jidada, faktisk var en forferdelig djevel, ja, et grusomt, brutalt monster som drev et terrorregime hvor det aldri ville bli fred.