THOLUKUTHI LOVET LAND

Simiso sto på den vanlige plassen i stua og strøk tøy da Destiny dukket opp med det misfornøyde uttrykket til en som ikke var helt utsovet. Hun ble stående i døråpningen og se på at moren strøk en prøvende hov over et uklanderlig glattet putevar. Simiso rynket pannen i konsentrasjon, presset jernet så hardt mot stoffet at brettet knirket. Geita tilhørte dem som betraktet stryking som noe mer enn en huslig plikt, snarere noe de gjorde fordi de likte det. Destiny kunne huske at moren før i tiden lette i skapene etter klær som kunne strykes på nytt, selv om de allerede var strøket. Hun husker at Simiso strøk alt rundt seg som kunne strykes – fra klær til sengetøy og duker til sofatrekk til gardiner til håndklær til bomullsundertøy, slik at en veldig liten Destiny engang levde med den hemmelige frykten for at moren en dag ville gå tom for ting å stryke og ende med å stryke henne.

Tholukuthi med det hun nå visste om morens fortid, om 18. april 1983, forsto Destiny endelig, og med en hul klarhet, at moren hele denne tiden ikke egentlig strøk klær eller stoffer, men snarere strøk noen deler av seg selv. Ja, det var hennes form for terapi, tenker Destiny, den eneste måten hun kunne håndtere traumene sine på. Og det betydde at i tillegg til at hun var blitt nektet rettferdighet i årtier, i tillegg til at den umåtelige smerten ikke var blitt anerkjent, hadde Simiso ikke fått noen egentlig helbredelsesprosess, som høyst sannsynlig er tilfelle for hundrevis av andre ofre. Og det er trist, hjerteskjærende, skandaløst, tenker Destiny der hun står ved døra og hisser seg opp. Hun tenkte på Simiso som hadde strøket nesten hele livet, lurte på hvor mange jidadanere som i denne stunden var oppe og strøk eller gjorde det de måtte gjøre for ikke å kollapse. Hun så Simiso gripe en lang, hvit tunikakjole – tholukuthi den samme kjolen som Destiny hadde hatt på seg da hun kom hjem fra USA – og riste den godt før hun fuktet den med vann fra en kopp. Den eldre geita vrengte kjolen, ristet den igjen og fuktet den igjen. Klokka på tv-benken slo ett med et bestemt ding.

«Du burde gå og legge deg igjen, Destiny Lozikeyi Khumalo, det er tydeligvis ikke noe for deg å våkne midt på natten,» sa Simiso uten å kikke opp fra strykebrettet.

Destiny dumpet ned på en sofa. Det overrasket henne at moren kunne høres så kvikk og levende ut på denne tiden av døgnet. Som de fleste av innbyggerne i Lozikeyi og faktisk i resten av Jidada var Simiso oppe og gjorde husarbeid på grunn av de nylige kuttene i energiforsyningen som hadde snudd om på dagen, slik at i timene mellom ti om kvelden og fem om morgenen var jidadanere som ellers ikke hadde råd til solcellepaneler eller generatorer, i full sving, tholukuthi benyttet seg av elektrisiteten før den ble skrudd av ved daggry i nådeløse sytten timer. I tillegg til den kroniske kraftmangelen begynte det sakte, men sikkert å bli rutine med vannmangel, slik at de som skjønner seg på ting allerede forutsa at Tuvys Nye giv på null komma niks ville gjøre Jidada til en verre ruin enn noe nasjonens barn noen gang hadde sett eller forestilt seg.

«Det er veldig vanskelig å sove med maskinene til SaSi, det er for mye bråk,» sa Destiny. Hun strakte ut beina foran seg og gjespet. SaSi var naboen vis-à-vis som drev en slags sveisebedrift hjemmefra, og noe av bråket fra maskinene gjorde det umulig for de nærmeste naboene å få nattero.

«Vel, sånn er det å bo i en sånn bydel. Men hva kan han gjøre da, når strømsituasjonen er som den er; dagene er ikke lenger hva de var.»

«Jeg vet det,» sa Destiny. Men det hun tenkte var at dette i bunn og grunn var problemet med Jidada – trangen til å normalisere Maktens setes middelmådighet; tholukuthi folkets vilje til å venne seg til noe som egentlig burde ha gjort dem mektig opprørt. Slik at Maktens sete i sin tur normaliserte folkets medgjørlighet og fortsatte noe som var omtrent som å drite i hodet på dem. Men hun holdt tankene sine for seg selv, strakte seg etter fjernkontrollen og skrudde på tv-en.

På skjermen leder en dresskledd Frelser, med visepresidenten Judas Goodness Reza og finansministeren Brilliant Nzinza på hver side av seg, en delegasjon på en rød løper, og prosesjonen flankeres av to kolonner med forsvarere som står med geværer pekende seremonielt mot himmelen. I bakgrunnen ser man et jetfly som Maktens sete åpenbart har kommet ut fra. Destiny, som nekter å se på statskanalen, skynder seg å skifte til en annen kanal.

«Hawu, jeg syntes jeg så noen Nasjonens skjerf for en liten stund siden, var det Tuvy? Sett det på igjen så vi kan se hva han bedriver,» sier Simiso. Tilbake på nyhetsprogrammet står Tuvy foran et toalett og ser viktig ut. Et knallrødt sløyfebånd går rundt hele det lille huset og er knyttet til en stor sløyfe ved inngangen. Næringsministeren og ministeren for ting står med en kolossal saks mellom seg og forsøker å overgå hverandre med smilene sine.

«Hva i all verden? Ser jeg virkelig det jeg ser?» sier Simiso og myser. Geita setter fra seg strykejernet og folder hovene over brystet. Nederst på skjermen står en løpetekst: «Jidadas president, Tuvius Delight Shasha, blir den aller første dritende presidenten som presiderer over åpningen av et offentlig toalett.» Stemmen til en nyhetsreporter forteller til klipp av Tuvy på omvisning på toalettet, Tuvy som tester en vannkran, som ruller ut toalettpapir, trekker ned et toalett og beundrer seg selv i speilet. Så kuttes det til Tuvy som snakker i en mikrofon.

«Kjære landsmenn, det er veldig lett å trivialisere et toalett, men slik jeg ser det, er det å gå på toalettet i bunn og grunn en jobb i seg selv. Språket vårt lyver ikke når det får oss til å si slikt som: ‘Jeg må gå do og få gjort mitt fornødne.’ For det en må, det er i bunn og grunn en slags jobb!» Forsamlingen brølte og jublet. Tuvy strålte, rettet på skjerfet og ventet til det ble stille.

«Så mens jidadanere etterlyser jobber, ønsker jeg å forsikre nasjonen om at vi, som dere kan se, er opptatt av å skape alle slags jobber, over hele linja. Forestill dere hvor mange som vil komme gjennom disse dørene her, for her er det åpent for publikum straks jeg har klippet av denne snora her!» sa Frelseren til tordnende applaus.

«Og når vi nevner jobber, blir vi selvsagt minnet om økonomien vår, som er alfa og omega i Ny givs prioriteringer, og spesielt for finansministeren vår, ellers bedre kjent som kamerat Doktor,» sa Frelseren. Han måtte slutte der på grunn av de oppglødde ropene: «Kamerat Doktor! Kamerat Doktor! Kamerat Doktor!»

«Det er derfor veldig, veldig viktig i denne avgjørende tiden for vår økonomi at vi minner våre vestlige venner på å hjelpe oss å zoome inn på vår prosjekterte suksess ved å la oss slippe de langvarige og lammende sanksjonene. Og det er like viktig at dere, mine landsmenn, inntar en klar posisjon mot sanksjoner, for de virker faktisk direkte inn på dere, og det er dere som lider mest under dem. Hver gang dere ser et problem med økonomien vår, uansett hvor lite, og hva det enn er, vil jeg at dere skal forstå at et sted, på et eller annet vis, har sanksjonene bidratt til det. Så jeg henstiller til dere å gjøre et poeng av alltid å snakke med én rungende, patriotisk stemme som vil gi gjenlyd i Vesten og overalt, og si: ‘Ned med sanksjonene!’ Kan jeg få høre et: ‘Ned med sanksjonene!’?»

«Ned med sanksjonene!» brølte Frelserens publikum.

«Jeg tror faktisk jeg lar noe av dette stryketøyet ligge og tar en litenanyana lur om en stund,» sa Simiso med et blikk på haugen med klær.

«Det er nok ikke feil, mor, et dyr trenger hvile. Vele kanti når sto du opp?»

«Før strømmen kom. Jeg og hertuginnen og Guds mor skal ta en tur på sykehuset og se til Makhumalo og Witness, som venter hvert øyeblikk som helst. Jeg vet ikke hvor lenge vi kommer til å bli der, så jeg vil få hvilt meg godt-godt.»

«Jeg skjønner, men er ikke legene i streik ennå?»

«Det er de; det var en måned i går,» sa Simiso, og Destiny plystret.

«Men etter det de sier, er sykepleierne på jobb, og kanskje noen turnuskandidater også, så vi håper det beste.»

«Hvilket sykehus?»

«Sally Mugabe Hospital. Det er der doktor Fengus arbeider, så jeg tenkte at vi kan stikke innom ham og se om han kan hjelpe oss med en kontakt før vi går. Jeg hater å si det, men det er best om du har noen på innsiden til å være behjelpelig. Hvis du vil bli med, skal vi dra herfra ngabo halv seks så vi rekker frem før visittid klokka sju.»

«Nei, bare gå dere, mor. Jeg blir engstelig av sykehus og medisinluktene der, med all den elendigheten.» Ute på gata sang en gateselger ut tilbudene sine med lystig røst. Geitene så på klokka samtidig.

«Yebana, førstemal til mølla får i hvert fall malt; jeg lurer på hva han selger på denne tiden av døgnet,» sa Simiso.

«Brød,» sa Destiny. Begge lo en trillende, glad latter.

«Hva vi får se i denne Nye given!» sa Simiso.

«Vel, Lozikeyi er oppe og i full vigør, om få timer er dyrene på vei til skole og arbeid, så hvorfor ikke tjene litt penger. Uansett går jeg ut fra at jeg er våken nå, kan like gjerne gå og begynne med dagens matlaging,» sa Destiny og reiste seg.

«Pass på å få brukt den okraen i den nederste skuffen, Destiny, det er ikke lenge før den blir dårlig, og vi kan ikke kaste mat.»

Gjennom de åpne vinduene fikk en frisk bris gardinene til å blafre og bar med seg duften av matlaging mens innbyggerne tilberedte måltider til familiene sine til de sytten timene de ville være uten elektrisitet. Inn drev også bruddstykker av Lozikeyilyder: Klirringen fra hertuginnens kjøkken på nabotomta. De fjerne stemmene til unge maler som drev rundt, som sannsynligvis lente seg mot Simisos Durawall-mur og delte sigaretter. En og annen bil som kjørte forbi. Skritt. Den elektroniske dunkingen av musikk. Nå virket det vanskelig å tro at det pleide å være slik i Lozikeyi at midt på natten hadde vært tiden for tyver og magikere og mørkets skapninger, og for de fleste var det en tid for å sove, da kroppen var trøstet med det som fantes å trøste den med før den ble overtalt til å sove slik at den kunne stå opp neste morgen og møte, bære, ta fatt på, gjennomleve, holde ut den nye dagen som kom.

Mr. Cheda, brødselgeren som hadde sunget brødsangen sin for hele Lozikeyi siden strømmen ble slått på, banket på stuedøra til hertuginnens hus ved siden av Simisos på en måte som fortalte at han var kjent der. «Det er Lærer-selger!» ropte han og annonserte oppnavnet som barna i Lozikeyi hadde gitt ham fordi han nylig hadde sluttet i jobben som mattelærer på Lozikeyi videregående skole for å bli gateselger. Tholukuthi fra midnatt og til de tidlige morgentimer gikk Lærer-selger rundt i bydelen og solgte brød, og i samme slengen tilbød han privatlærertimer og leksehjelp til elever mot et lite honorar, og etterpå skyndte han seg hjem for å sove i noen timer før han dro inn til sentrum og solgte brukte importerte klær resten av dagen. Hans tidligere elev Zwile, en kvikk kattunge som sa: «God morgen, mr. Cheda,» åpnet døra. Hun tok imot de to brødene han holdt frem mot henne og betalte for dem. Bak Zwile satt lillesøsteren hennes, Gloria, og stirret på en åpen arbeidsbok med åpenbar forakt.

«God morgen, Zwi, er du oppe ennå?» sa Lærer-selger.

«Ja, vi holder på å avslutte, så skal vi sove litt og stå opp igjen klokka seks og gå på skolen,» sa Zwile.

«Men hvorfor er miss Lozikeyi oppe, studerer hun til universitetet? Og hvorfor ser hun ut som om hun er klar til kanskje å bite en løve?» spurte Lærer-selger ertende og nikket til Gloria, som gikk på barneskolen fortsatt, i tredje klasse. De lo, og det fikk Gloria til å blåse seg opp og se olm ut.

«Hun vil ikke gjøre leksene sine, så hun bare sitter der og bruker en evighet. Gogo Mayo sa hun ikke får lov til å legge seg før hun er ferdig,» sa Zwile. Lærer-selger smekket irettesettende med tungen.

«Gloria, min venn. Hva er det jeg hører? Hvordan skal du kunne bli lærer når du ikke vil gjøre leksene dine?» sa Lærerselger.

«Jeg vil ikke bli lærer, jeg. De arbeider veldig hardt med å gi alle utdanning, men så tjener de ikke noen penger engang. Reason sa det er derfor du selger brød og klær nå, og det er derfor faren til Sam sluttet på universitetet for å reparere biler på Nummer To. Det jeg helst vil er å helbrede de syke,» sa Gloria og kviknet til for første gang.

«Hm, jeg skjønner. Men uansett må du fremdeles gå på skolen, ikke sant? Selv doktor Fengu kan fortelle deg at du må ha utdannelse for å behandle syke mennesker,» sa Lærer-selger med lærerstemmen sin.

«Vet du ikke at dr. Fengu ikke lenger har jobb? Golden Maseko sa det er fordi Frelserens Nye giv er kaka. Og forresten så vil jeg behandle folk slik hertuginnen gjør, så i stedet for skole vil jeg heller få opplæring av medier og lære om forfedre, tradisjonell medisin og kanalisering,» sa Gloria. Lærer-selger lo og støttet en hov mot dørkarmen.

«Jeg ser du vil skaffe deg en hodepine, Lærer-selger,» sa Zwile med en latter.

«Åh! Jeg ser dere har et ekstra stort problem i hundrede potens å bale med, så lykke til! Og hvordan går det med leksene dine?

Hvordan gikk det på kjemiprøven?»

«Det er ganske lett i dag, så det går bra. Men vi har ikke tatt den kjemiprøven, for ms. Jiji sluttet,» sa Zwile, plutselig nedslått.

«Hvor ble det av ms. Jiji?» sa Lærer-selger med en rynke i pannen.

«Hun dro til Dubai, tror jeg, for å undervise,» sa Zwile.

«Hm, det er interessant. Du har ikke tilfeldigvis WhatsAppnummeret hennes?» sa Lærer-selger.

«Jo, la meg hente mobilen, den ligger til lading,» sa kattungen og gikk til den andre siden av et vitrineskap. «Det betyr at vi blir liggende på etterskudd igjen, og det er eksamen om bare noen måneder, jeg skjønner ikke hvordan de kan forvente at vi skal stå,» utbrøt hun dystert.

Tholukuthi denne hardtarbeidende toppeleven gikk siste året på videregående, og drømmen var å bli lege som naboen og forbildet, doktor Fengu, selv om Lozikeyi videregående, som så mange fattige offentlige skoler rundt i landet, lot elevene lære naturfag til dels via forestillingsevnen og historiefortelling fordi det var umulig å få avholdt de nødvendige eksperimentene, siden skolen enten manglet kjemikalier og utstyr, eller ikke hadde generatorer for å holde kjøleskapene gående så de kunne oppbevare de dyrebare eksperimentene.

EN -DA OG ENDA EN -DA

Den gangen den unge naboen og beundreren hans var opptatt med leksene som hun håpet veldig at en dag ville tillate henne å følge i hans fotspor, sju hus lenger borte i veien, lå den selvsamme legen og drømte en stadig tilbakevendende drøm om å falle ned fra et høyt stup. Som vanlig våknet han i fullt opprør og brølte mens kona, Soneni, holdt ham etter hornene. Hun hadde et forkle over kjolen, og hun hadde mel over hele fronten. «Når skal du få gjort noe med disse drømmene, Future.» Hun snakket på en måte som fortalte at dette ikke var første gang hun sa disse ordene og at hun var lei av å si dem. Han flyttet henne til side som om hun var en koffert som sto på feil sted, og sto opp uten å si et ord.

«Du er lege, for Guds skyld – du må da vite at dette ikke bare kommer til å forsvinne av seg selv!» freste Soneni mot ryggen hans idet den forsvant. Huset var gjennomtrukket av karrilukt. Hun gikk ut på badet som om hun ikke hadde sagt noe og latet vannet sittende. Da han trakk ned, var det ikke noe vann. Han smelte igjen lokket, stanget hodet i veggen, pisket en frustrert hale gjennom lufta og ble stående en lang stund og se seg i speilet. Et trett, oppblåst ansikt stirret tilbake på ham med blodskutte øyne. Han kunne høre Soneni snakke med inntrengende stemme i telefonen. Han grunnet over speilbildet sitt og spisset ører for å høre hva Soneni sa, da han fikk øye på det enslige hvite hårstrået på haken. Han skvatt og lente seg nærmere speilet for å se nøye på seg selv. Tholukuthi han fant to til, skjult i den tette klumpen av hår, ristet på hodet og mumlet: «Faen, mal, helvete.»

«Det var MaDumane,» erklærte Soneni da han kom ut. Han gikk inn på soverommet og begynte å skifte. «Hun ville vite når vi kommer à jour med husleien.» Hun gikk etter ham og stilte seg i døra.

«Jeg vet ikke mani, wena gjør du?!» ropte han mens han kneppet skjorta. Han angret på tonefallet straks ordene kom ut av munnen hans, men så skyndte han seg å tenke på hvor urettferdig situasjonen var og merket at han ikke angret like mye; tholukuthi det var hva det var. Helt siden Tuvys Ny giv-regime hadde permittert ham og fem hundre andre leger uten lønn etter en fellesaksjon hvor de streiket og krevde lønnsøkning, bedre arbeidsforhold, drivstoff eller transport for å komme seg på jobb, hadde oksen vært en lettantennelig kruttønne med hale.

«Yazi njan’, du trenger ikke å ta den tonen med meg, far av Jabu, jeg er bare budbringeren,» sa Soneni med ulmende stemme og dasket halen over bakbeinet.

«Og jeg trenger ikke at du overleverer dumme beskjeder tidlig på morgenen, som om du ikke har vært her hele tiden og ikke vet hva situasjonen er, Soneni. Hvor tror du pengene vil komme fra, kanti? En elv?»

«Jo da, hvis dere har elver hvor det flyter av penger i landsbyen til moren din, så er det akkurat der de vil komme fra, Future!»

«Hva var det du sa om moren min, wena Soneni?» sa legen. Han så rødt, og virvlet rundt mot henne. Han hadde hodet senket, nakken dreid til siden og hornene perfekt innsiktet. Soneni reiste seg på to.

«Akkurat hva jeg sa! Og stol på meg, jeg vet akkurat hva situasjonen er, doktor Future Fengu!» snerret Soneni. Tholukuthi da han hørte henne kalle ham ‘doktor’, var det ikke nødvendig å fortelle ham hva som ville følge.

«Faktisk vet jeg det så godt at jeg advarte mot å komme tilbake til dette møkkastedet etter eksamen, for vet du hva, selv stokkene og steinene kunne se hvor dette landet var på vei, det var bare et spørsmål om tid. Men var det noen som hørte på meg? Nei, ma’am! Du var der og snakket om: ‘Jeg kom til Storbritannia for å få en utdannelse, nå har jeg fått det, så jeg måtte flytte hjem og bruke den til å bli en del av den forandringen jeg ønsker å se!’ Snakket om: ‘Jeg må være i nærheten av min gamle mor, jeg er hennes eneste sønn og hun belager seg på at jeg skal forsørge henne!’ Snakket om: ‘Jeg holder ikke ut rasismen, været, jeg kan ikke leve med dette uten å bli gal!’ Snakket om: ‘Alt begynner og slutter med Jidada, og ikke noe annet sted kan måle seg med hjemme!’ Så nei, doktor Future Fengu, du av alle dyr har ingen rett til å fortelle meg om noen jævla situasjon, og definitivt ikke i dag!» brølte Soneni. Hun stormet ut av soverommet, tholukuthi ulmende glør i blikket.

Idet hun kom inn i stua, gikk det opp for henne at hun faktisk ikke hadde fått sagt alt hun hadde behov for å si, så hun stanset, vred hodet uten å bevege resten av kroppen, og avsluttet med en stemme som Lærer-selger hørte, der han i det øyeblikket sto ved døra og gjorde seg klar til å banke på og selge brød til en av yndlingskundene sine: «Og vet du hva som svir, ut over det at jeg advarte deg om at dette ville skje, jo, det er at et uutdannet null som MaDumane skjeller meg ut på haltende engelsk, og å vite at om jeg ikke hadde kommet til denne ubrukelige ruinen av et land, ville jeg ha eid et ordentlig hjem i stedet for å bo i et høl hvor et dyr ikke kan gjøre noe uten at hele denne jævla bydelen vet om det! Fått den lønna jeg fortjener! Kjørt drømmebilen min på ordentlige veier! Og barna mine ville hatt en normal oppvekst i forvissning om at det ventet dem et anstendig liv! Ikke måttet leve med det uverdige i hver lønningsdag å skulle bestemme om jeg skal kjøpe mat, betale barnas skolepenger eller kjøpe klær til dem!» utbrøt kua, og stemmen holdt på å briste fordi tanken på barnas fremtid gjorde henne uendelig fortvilet.

Likevel fikk hun tatt seg sammen og blunket bort tårene; tholukuthi hun var ikke ferdig. «Jeg ville ha kommet langt nå, Future; jeg ville ha vært en å regne med, jeg ville ha vært som de vennene mine som ble værende og som lever ut drømmene sine. Om du bare hadde latt meg være med på å bestemme og ikke blitt den som alltid visste best, hvis du ikke hadde vært så oppsatt på, så besatt av et verdiløst land som aldri kommer til å gjengjelde kjærligheten din, om du bare hadde våget å sette barna først, som en normal forelder, doktor Future Fengu, men nei, hva gjorde du, du valgte dette vraket av et land hvor jeg i stedet for å sove om natten er oppe og lager mat! Du valgte dette!» skrek Soneni. Og da hun hadde satt ord på det som plaget henne, gikk hun ut på kjøkkenet og fortsatte matlagingen med sånn aggresjon at hele huset runget av det skrekkelige bulderet av raseriet hennes. Lærer-selger sto utenfor og holdt pusten, så mistet han motet og snudde før han hadde banket på.

Doktor Fengu, som hadde kledd på seg, lukket døra til soverommet og ble stående ubevegelig, anspent i hele kroppen, med konas stemme gjallende i hans indre øre lenge etter at hun snakket ferdig. Den konstante hodepinen, som hadde vært svak da han våknet, dundret nå som om sjelene til ublide forfedre hamret av hjertens lyst; tholukuthi en skjærende, kraftig smerte som fylte hele hodet. Han hadde lyst til å ta av seg hodet og legge det fra seg et sted, selv om det innebar å leve uten det, for det fikk ham til å føle seg tung, tung, tung. Han holdt det tunge hodet mellom hovene og klemte til. Da han satte seg på senga, satte tyngden seg sammen med ham som en trofast venn. Tholukuthi det var ikke det eneste som satt sammen med ham –konas bitterhet kom også og satte seg, og det gjorde også det han visste var hennes bunnløse sorg. Følelsen av at han hadde sviktet henne, at han hadde sviktet sine egne barn, at han på et vis hadde sviktet alle sammen, kom også og satte seg sammen med ham, ja, tholukuthi den uutholdelige følelsen han hadde levd med så lenge, som han kjente så godt. Så kom også angeren og satte seg sammen med ham, ja, tholukuthi den angeren over at det var for sent å rykke dem opp med roten, for sent å pakke sammen og dra et sted og kanskje begynne helt på nytt igjen, starte forfra, nå som han visste det han visste. Skammen fant veien til senga og satte seg også ned, ja, tholukuthi skam over at selv om han hadde kommet tilbake til Jidada for å kunne ta seg av moren, MaDlamini, var han nå ofte ikke i stand til å sørge for henne slik en sønn burde sørge for moren sin, ja, tholukuthi en enke som hadde ofret alt , som kunne ha ofret selv sitt eget bankende hjerte bare for å gi sønnen alle muligheter til å kunne leve et slikt liv som hun aldri fikk oppleve selv; ja, tholukuthi en erkjennelse som holdt ham våken om natten og gnagde i ham. Med en gang han tenkte på jobben sin, kom også smerten og satte seg hos ham, tholukuthi smerte fordi de straffet ham og kollegene simpelthen fordi de ba om rettferdighet, om verdighet. Og den smerten kom sammen med nok en smerte da han husket de mange pasientene han hadde sett dø en tragisk, unødvendig død av lidelser som kunne behandles, de altfor mange femalene som døde hver dag i barsel, de veldig syke som ble vist bort fordi de var for fattige til å kunne betale for seg på sykehuset. Skuffelse, i tillegg til sinne –på Tuvy, på Maktens sete – satt også sammen med ham, fordi det var akkurat de som var grunnen til at Jidada befant seg i denne fryktelige situasjonen, det var derfor han befant seg i denne knipa som iblant føltes som en lang, uendelig mørk natt, ja, tholukuthi de var grunnen til at han satt her i senga si, mens alle tingene som hadde kommet for å sitte sammen med ham vokste og tok opp plass og stadig mer plass, trengte ham til side, klemte seg mot ham med en overveldende tyngde som fikk ham til å lengte etter en sommerfugls problemfrie flukt.

ENDER I DAGGRY …

Rundt fem på fem om morgenen, et par minutter før strømmen gikk i Lozikeyi og hele Jidada med en -da og enda en -da, hørte Simiso, som allerede var påkledd og snart hadde drukket opp rooibos-teen sin, en slik lyd som fikk blodet til å isne. Geita reiste seg forsiktig opp i stuevinduet og sto der og forsøkte å unngå å skjelve, med spissede ører, tholukuthi lurte på om hun virkelig hørte det hun hørte. Da Destiny, som hadde lagt seg til å sove igjen, kom styrtende og sa: «Hva er det, mor, hørte du det?» rakte Simiso henne en tom Kango-kopp og sa med alvorlig stemme: «Jeg aner ikke, Destiny, men la meg gå og se, siden jeg allerede er påkledd.»

Da geita fant nøklene til porten og låste seg ut, var det stint av forvåkte dyr i pyjamas der, tholukuthi dyr som veivet med stekespader, dyr som vaklet mellom søvn og våken tilstand. Rundt dem dirret lufta av en slik voltaisk summing som fyrte opp selv den mørkeste natten. Den uryddige prosesjonen fulgte den tragiske lyden med gru, sakte, uvitende om hvilket hus den førte dem til. Da de som var til stede fortalte om det senere, sa de at Gloria, hertuginnens grandniese, så ut til å løpe i motsatt retning av mengden. De sa det var som å se en liten apparisjon, for det ene øyeblikket var kattungen synlig i lyset fra gatelykten, og en tynn stemme hylte: «Doktor Fengu tok en masse piller og tok livet av seg, doktor Fengu er død, doktor Fengu har dødd døden!» og i neste øyeblikk var hun borte, for strømbruddet klokka fem skjedde akkurat da, morgenmørket skjulte den lille kattungen, tholukuthi skjulte alle som var samlet ute på gata, slik at det kunne ha virket som om det som skjedde egentlig ikke skjedde.

Tuvy hadde ikke sittet lenge med makten før køene dukket opp som paddehatter i hele Jidada. De blomstret og utfoldet seg på bensinstasjoner. Utenfor dagligvarebutikker og supermarkeder. I banker og på busstasjoner. På passkontorer og sykehus og statlige bygg og overalt hvor dyrene oppsøkte tjenester i større antall. Ja, tholukuthi nasjonens barn var plutselig stuet sammen uten noen særbehandling i endeløse køer – de som hadde stemt på Tuvius Delight Shasha og Maktpartiet, og de som hadde stemt på Goodwill Beta og Opposisjonen, tholukuthi de som hadde stemt på andre kandidater og de som overhodet ikke hadde stemt, tholukuthi svarte så vel som hvite dyr, tholukuthi unge så vel som eldre dyr, tholukuthi jidadanere i alle yrkesgrupper på lik linje.

På grunn av den sterke optimismen med Ny giv, og også på grunn av tiårene med Den gamle hestens forferdelige vanstyre som hadde opplært jidadanerne til en tålmodighet av bibelske proporsjoner selv i de mest trøstesløse situasjoner, hadde køene til å begynne med vært preget av en utrolig orden, ja, tholukuthi i begynnelsen sa man at dyrene hadde vært tålmodige der de sto i kø. De holdt seg innenfor usynlig opptrukne linjer og imaginære markeringer og sto rett som rader av mais i køene. I begynnelsen, tholukuthi, sa dyrene sånt som: «Unnskyld meg, er dette bakerst i køen?» før de stilte seg opp. De passet på at de ikke tråkket på hverandre eller dyttet eller trengte i køene. De holdt hodet høyt, møtte hverandres blikk og smilte høflig i køene. De lot eldre og gravide og de som levde med funksjonshemminger få gå forrest i køen. De leste aviser og sjekket Twitter og sosiale medier etter den intelligente nye finansministerens oppdateringer om Ny giv-økonomien mens de sto i kø. I begynnelsen ble dyrene venner med hverandre i køene. De delte SoMe-profiler og fulgte hverandre i køene. De ga hverandre komplimenter for påkledning i køene. De delte mat og godteri i køene. De snakket om været og fotballagene sine og kjendiser i køene. De snakket om fremtiden og Ny giv og landene i Vesten som Hans Eksellense hittil hadde besøkt for å forsøke å skaffe midler til å få fart på økonomien i køene. De delte oppskrifter i køene. De ga hverandre råd av alle slag – om de beste stedene i byen, om hvordan man kunne dyrke vanskelige planter, om hvor man fant de beste stoffene i byen, om hvordan man oppdro de små i denne teknologiske tiden, om mekanikerne man hadde størst tillit til i byen, om hvordan man sparte på vannet når det var restriksjoner. Tholukuthi i begynnelsen pyntet til og med dyrene seg før de stilte seg i kø. De tok selfier i køene. De ventet på tur og snek ikke i køene. De rettet på Nasjonens skjerf de hadde om halsen i køene. De brøt brød i køene. De ba om Guds nåde, og om at han måtte veilede Frelseren mens han arbeidet hardt for å tjene og redde nasjonen i køene.