VALG I LOZIKEYI

Og så, endelig, like uunngåelig som daggry etter natt, kommer valget som Jidada hadde ventet så lenge på, og finner at mange av oss ikke hadde fått blund på et øye og fordrevet tiden på sosiale medier, sjekket hvordan det sto til med hverandre, strammet opp hverandre. På WhatsApp ser vi bilder av velgere som stilte seg i kø straks det ble lyst ute på landet fordi de måtte tilbakelegge store avstander for å komme til valglokalet, og vi takker dem for oppofrelsen. På Twitter, Facebook og Instagram hører vi fra jidadanere i diaspora som er sinte, som er sønderknust over ikke å få lov til å stemme når deres økonomiske bidrag har holdt Jidada gående i alle de år; vi sier de ikke må fortvile, at vi stemmer for forandring på deres vegne. Tuvy og Maktens sete kan ha fått fjernet Den gamle hesten, men i dag er det deres tur til å bli fjernet – når vi sier at vi vil ha total forandring, mener vi at vi vil ha hele det udugelige Maktpartiet ut og vekk.

Vårt valg og Jidadas valg, president Goodwill Beta, minner oss i en tweet om at #Gudermedossvivilvinne. Vi har trua; med Gud på vår side vil vi virkelig vinne frem; på denne tiden i morgen vil Tuvy ha blitt trukket ned i historiens toalett og president Goodwill Beta er president for dette Jidada med en -da og enda en -da som det seg hør og bør, den ekte Frelserpresidenten, den demokratisk valgte sådanne, den Guds-salvede. Venner fra fjerne og nære land ønsker oss lykke til, ønsker oss den forandringen vi fortjener og har ventet på i lange tiår, noen av oss hele livet. Valgobservatører twitrer ønsker om et #frittrettferdigogtroverdigvalg. Mange tilskuere ønsker oss et #frittrettferdigogtroverdigvalg. Våre afrikanske søsken i fjerne og nære land ønsker oss #frittrettferdigogtroverdigvalg. Norges ambassadør i Jidada, i tillegg til ambassadørene fra Finland, fra Canada, fra Island, Sveits, Australia, Irland, Danmark, New Zealand ønsker oss alle et #frittrettferdigogtroverdigvalg, og det føles godt å vite at alle verdens viktigste demokratier følger med på Jidada. I dag, mens hele den vide verden følger med, vil vi knuse Jidadas despoti, innlede en ny epoke en gang for alle.

Senere, da vi endelig går ut, er det en fryd å se at hver eneste blomst, også dem som ikke har blomstret på årevis, visstnok hadde blomstret over natten, slik at Lozikeyi strutter av alle slags farger og dufter – selve jorda er her ute og pynter seg til valget. Over oss er Lozikeyis himmel en slik asurblå farge som du bare får lyst til å strekke deg etter og slikke. Vi har det travelt med å beundre himmelen, snakke om hvor riktig det er for en slik dag, da vi ser en mørk sky av fugler trekke over oss, på vei nordover, og vi trenger ikke å bli fortalt at det er Tuvys papegøye, Ny Giv, og hans vanvittige kor. Men i dag, fordi selv stokkene og steinene vet at tiden er inne, er fuglene tause som snegler. Og etter i dag må de bare synge nye sanger; Tuvy skal få sin nye dag av oss. Dette fyller oss med slik fryd at vi ler høyere enn den dagen Den gamle hesten ble felt.

Valglokalene åpner ikke før om minst en time, men gatene i bydelen er allerede fulle av kropper som står på to for forskjellige stemmelokaler. De som ikke vil ha noe med valget å gjøre overhodet, står foran porten sin og ser oss gå og utføre borgerplikten vår. Om sant skal sies, er de dyrene her det perfekte eksempel på en del av det som feiler Jidada; det er ikke bare det elendige Maktens sete, for hvordan, under Jidadas himmel, når man vet hva som står på spill, kan du stå over en så avgjørende begivenhet? Og hvordan i all verden vil det bli forandring noen gang om du ikke går til stemmelokalet sammen med resten av oss for å stemme for den forandringen? Og hvordan har det seg at du vil bo i et bedre land når du ikke selv forsøker å være dette som er bedre, når du villig oppgir retten du har til å forme det landet?

Vi er så fulle av håp, så oppblåst av spenning at vi ikke helt greier å gå. Så nei, da går vi ikke, hva gjør vi, vi svever hele veien til stemmelokalene. På Lozikeyi videregående skole, vårt anviste valglokale, er De forsvunnes søstre i ferd med å holde en slags demonstrasjon. De er blitt mer enn tre ganger så store, og nå har de faktisk noen maler i bevegelsen. Vi ser Sis Nomzamo og Shami og Nothando og Dodo og NaMzi og Marcus og MaThebe og Chenzira og Qhawe blant demonstrantene. Selv gamle dyr som Gogo Manyathi og Nkiwane og Banda står og steiler langs hele porten i de røde T-skjortene de er kjent for, og over hodet holder de de vanlige plakatene med bilder og navn på Jidadas forsvunne. Vi hører de sinte ropene om «Uten reformer, ingen frie, rettferdige, troverdige valg! Uten reformer, ingen frie, rettferdige, troverdige valg! Uten reformer, ingen frie, rettferdige, troverdige valg!» De ser på oss som om vi ikke er her for å stemme for forandring, som om vi er her for å forråde Jesus Kristus, så vi spidder dem med blikket, for selv stokkene og steinene vet at den lille demonstrasjonen deres er en bløff.

Stort sett skjønner vi hva De forsvunnes søstre generelt forsøker å gjøre. Hva de står for og alt, men det at de kommer ut på denne måten den dagen vi skal ha et harmonisk valg, er simpelthen unødvendig og upassende, selv Bibelen forteller oss at det er en tid for alt, en tid til å fødes og en tid til å dø, en tid til å plante og en tid til å la jorda få være i fred. I dag er tiden til å la jorda få være i fred. Men vi nekter å gi De forsvunnes søstre makt til å fremprovosere en konfrontasjon, selv om de åpenbart ikke vet hva det er tid for; vi er her av én grunn og bare den grunnen – for å stemme på et nytt Jidada i et #frittrettferdigogtroverdig valg, og det er nøyaktig det vi skal gjøre. Men nå har vi sett med våre egne øyne at det de sier om denne gruppen, kanskje er sant likevel. Kanskje de trenger ektemenn og unger og hjem for at de ikke skal bli til sjenanse ute i gatene. Og hva de som har ektemenn angår, kanskje de mennene må gjøre en bedre innsats med å innprente Guds lov for å holde femalene sine i ørene, som profeten dr. O.G. Moses alltid sier, tross alt. Og kanskje de trenger en eller to forsvarere her ute akkurat nå for å få orden på dem, for å sette dem på plass, tross alt.

Inne på Lozikeyi videregående skole blir vi møtt av smilende valgarbeidere som er så høflige, så krypende at vi kunne ha vært her for å betale en heftig brudemedgift for en femal henvist til salgsstativet med trippelt nedsatte varer. Tholukuthi de behandler oss som noe dyrebart; vi føler oss som Fabergé-egg, som testiklene til store konger. Stolte står vi i kø. Vi hilser på de andre velgerne, vi smiler til hverandre, vi stanger hoder, vi snuser på hverandre. Vi er glade for å se dyr som ikke sto i kø sammen med oss forrige gang det var valg og gangen før det. Vi er fornøyde med å se dyr som har ledd av oss og tatt oss for å være tåper da vi trasket til valglokalene i tidligere valg. Vi er oppglødde over å se dyr som nettopp har fylt atten stille seg i kø for å stemme – det er slik vi får den forandringen vi vil ha, det er slik vi viser Tuvy og det forferdelige Setet hvem som egentlig har makt i Jidada.

Køene forflytter seg. Vi forflytter oss. Og køene forflytter seg. Og vi forflytter oss. Vi ser Glory, som selger frukt fra en trillebår utenfor supermarkedet SPAR, trille moren sin, som har vanskelig for å gå, forrest i køen. Vi klemmer oss mot veggen for å gjøre plass, og moren til Glory, som åpenbart ikke har hørt regelen om å være stille, snakker høyt og klart om hvordan hun har sett valg komme og gå i Jidada med en -da og enda en -da, og hun har ikke sett et så fredelig valg før. Hun forteller oss med høy og klar stemme at hun er her for å votere bort tyranniet, og at etter at hun har stemt, kan hun gå hen og dø, for da har hun gjort jobben sin. Vi glemmer regelen om stillhet og applauderer henne som om det er hun som er den påtroppende presidenten, som om hun allerede har vunnet. Vi fortsetter å applaudere til hun og sønnen hennes forsvinner inn på klasseværelse 5B.

Da de kommer ut en ti–femten minutter senere, er det Glorys mor som skyver trillebåren og Glory som sitter oppi. Hun smiler bredt og nikker og vifter med halen og ler på samme tid, og i pannen har hun et stort klistremerke hvor det står «Jeg har stemt». Vi jubler for henne igjen. Og så begynner Glorys mor å grynte-gråte, overveldet, ute av stand til å styre seg. Vi ser Glory løfte henne opp og legge henne i trillebåren som om hun er de vannmelonene han selger utenfor SPAR for fem dollar stykket, og triller henne av gårde med et unnskyldende smil. Vi ser andre oppglødde velgere komme svevende ut etter å ha stemt.

Blant dem ser vi den terroristdjevelforsvareren kommandant Jambanja, tilsynelatende hjemkommet etter at de hadde gravd gull i Midlands-provinsen, hvor de som skjønner seg på ting sier at machetesvingende kriminelle gjenger og illegale gruvearbeidere slakter hverandre over gullet i stor stil. For en gangs skyld har terroristen ikke på seg den stygge uniformen han bruker hver dag og hele tiden i all slags sammenhenger, i all slags vær.

Da vi ser kommandant Jambanja, blir det dødsstille i køen – sinnets stillhet, stillheten til tidligere sårede dyr som kjenner arrene våkne og verke da de får øye på angriperen sin. Vi freser; om bare det var sånn at sinne kunne ta fyr, ville vi absolutt ha utradert hele dette stemmelokalet med raseriet vårt, så sterkt hater vi denne bølla som har terrorisert oss i årevis på Maktens setes vegne. Vi står der og skummer innvendig, putrer innvending, blør innvendig, da Dingi spretter ut fra sin plass i køen og slår hatten tvert av terroristens hode.

«Ja da. Vi skal til å votere ut den diktatorsjefen din, du forpulte hyene, så ta den der og stikk den opp i den stinkende ræva di?!» snerrer Dingi mot forsvareren før noen av oss rekker å reagere, og værhårene dirrer av raseri.

Et kort øyeblikk ser den bitte lille Dingy kjempestor ut i sin vrede, han kunne vært en skikkelig løve som kan tråkke i hjel og fortære. Vi reiser oss på to, står inn mot veggen og ser på morderen og lurer på hva han kommer til å gjøre – dette må være første gang i historien noen snakker til ham på denne måten og overlever lenge nok til å avslutte setningen, og vi er, for å si det som det er, vettskremte. Vi hører Satans sønn puste dypt og jevnt, puste dypt og jevnt, puste dypt og jevnt, hans egne ulmende øyne slipper aldri Dingi, ørene er spisset, halen som en stokk. Udyrets ansikt er vanligvis en tom tallerken – ingenting på den som røper hva han vil gjøre, men vi forestiller oss fremdeles at blodet kommer til å flyte. Men så, til vår enorme lettelse, plukker han opp hatten med tennene, stikker den under armen og spankulerer av gårde som om han nettopp har kommet på at han skulle noe viktig.

«Sånn ja. Gå din vei og fortsett å gå, pappapuler, ngoba på denne tiden i morgen er du også arbeidsløs, for vi skal gjenerobre Jidada!» skryter Dingi. Udyret saktner farten. Vi holder pusten, ser for oss at han snur seg og får Dingi til å forsvinne. Så går Phumlani bort til Dingi og ber ham ta det med ro, vil han utsette seg for å bli drept? Men dette får den lille katten til å hisse seg opp.

«Ta det med ro for hva da, wena Phumlani, når denne villmalen her og hans like har terrorisert oss i hele vårt miserable liv?! Ikke se på meg på den måten, dere vet det er sant! Fortell meg at det ikke var denne skitne råtassen og kobbelet hans som nesten slo oss i hjel under valget i 2008, som forsvant Bornfree til valget i 2013! Fortell oss hvordan du tok livet av ham, din morder, fortell oss hva du gjorde med liket, ditt monster! Fortell oss hva du gjorde med fetteren min så vi i hvert fall kan begrave ham, så hans gamle mor kan få dø i fred, i det minste!» skriker Dingi til forsvareren i tilbaketrekning. Vi holder pusten mens vi ser hunden gå forbi den siste klyngen med klasseværelser, forbi hibiskushekken, skrå gjennom en forsamlingsplass med det falmede jidadanske flagget hengende slapt i lufta, så ut av porten og forbi De forsvunnes søstre til han er forsvunnet av syne.

Stillheten vedvarer lenge etter at forsvareren er borte og lenge etter at Dingi har roet seg ned. Vi hater forsvareren for at han våger å vise seg her og spolere gleden vår, og vi hater Dingi for at han minner oss om hva vi heller vil parkere i fortiden. Dikene inni oss truer med å gi etter og briste, men vi holder fast. Vi står imot. Så vi kan i det minste få gjort det vi har ventet på hele natten, det vi i alle disse fryktelige årene har ventet på å få gjort. Det er ikke et øyeblikk vi kan forklare, for det er så vanskelig å beskrive det. Vi kommer først i køen. Valgarbeideren sier: Vær så god neste. Vi reiser oss på bakbeina, vi trekker pusten, vi går inn. Valgarbeideren sier: ID takk, vi viser ID. Han bekrefter opplysningene våre, nikker. Han peker ut avlukkene våre, gir oss instrukser. Vi går inn. Vi konfronterer avlukkene. Dikene inni oss truer med å gi etter igjen, men vi holder stand igjen. Vi holder stand og stemmer for forandring, endelig. Endelig stemmer vi uten frykt, for det nye Jidada vi ønsker oss, endelig.

Tilbake i Lozikeyi blir vi møtt av en gjeng unger fra nabolaget som løper som vinden og fyller gatene med så skingrende, livredde hyl. Vi holder om de skjelvende kroppene for å roe dem ned, hører dem fortelle om at de lekte i det lille bushområdet bak boligkontoret da de ble angrepet av en krokodille. Vi hyler av latter da vi får høre dette. Denne krokodillen dere så, er dere sikre på at det virkelig var en krokodille? sier vi. Han var virkelig en krokodille, sier de. Og hva gjorde krokodillen? sier vi. Krokodillen sang og lo og danset og lekte med skjerfet sitt, sier de. Jaså? Og nøyaktig hvordan så dette skjerfet ut? sier vi. Skjerfet til krokodillen var akkurat likedan som skjerfet til Nasjonens frelser, sier de. Hmm, men det er ikke egentlig krokodiller i Lozikeyi, hvordan visste dere at det var en krokodille? sier vi. Fordi vi har sett krokodiller på Google, sier de. Hmm, og hvor stor var krokodillen? sier vi. Krokodillen var like stor som Giganten Goliat, sier de. Og sa han noe til dere, denne krokodillen? sier vi og forsøker å ikke dø av latter. Krokodillen sa: La oss leke Ta flagget, sier de. Og hva sa dere? sier vi. Vi sa: Vi kan ikke den leken, sier de. Og hva sa han? sier vi. Krokodillen sa: La oss leke Land-leken, jeg vil være Jidada med en -da og enda en -da, sier de. Jaså? Og hva sa dere? sier vi. Vi sa: Nei, du er en krokodille og du kommer til å spise oss, og så bare løp og løp og løp vi – kommer dere til å finne og drepe ham? spør de oppskakede ungene, og frykten lyser av ansiktene deres. Vi brister i latter. Vi forteller dem at de har sett for mange YouTubevideoer. At det ikke er krokodiller i Lozikeyi, og hvis det faktisk skjedde og han var virkelig og han faktisk viste seg, ville hele bydelen fange ham og rive ham i fillebiter og filler av biter. Vi skjærer grimaser, ungene glemmer krokodillen, ler og ler og fyller Lozikeyi med den gylne fryden sin.

Den dagen lærer vi at det vanskelige ved et #frittrettferdigogtroverdig valg er å vente på resultatet etterpå. Tiden beveger seg som en sløv snegl. Vi sjekker WhatsApp for oppdateringer, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Vi er så spente, tholukuthi så rastløse at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Vi vasker hjemme, selv om det allerede er rent, men det er noe å henge fingrene i. Vi vasker klær, tørker dem, stryker. Vi lager moodboards for ting vi har lyst til å gjøre, for de dyrene vi gjerne vil være i det nye Jidada som venter rett rundt hjørnet, vi skriver Post-it-lapper til våre fremtidige jeg. Vi sjekker WhatsApp, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Vi sender meldinger til venner og slektninger, og når vi slipper opp for noen å sende meldinger til, sender vi meldinger til tilfeldige fremmede. Vi sjekker WhatsApp, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Sjekk sjekk sjekk sjekk sjekk. Tholukuthi sjekk. Vi teller trærne, så teller vi bladene på trærne som vi allerede har telt, og etter det teller vi gresset. Vi sjekker WhatsApp, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Vi sjekker WhatsApp, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Når natten faller på, er vi nesten frynsete av nerver; det er Golden Maseko som redder oss ved å legge ut på WhatsApp-gruppa for nabolaget at vi kan komme hjem til ham på valgvake.

Vi samler oss i kunstnerens hage og holder flasker med Castle Lite og Zambezi og Lion og snakker om det kommende Jidada som vi stemte for. Vi lurer på hvordan vi skal ta imot det, hvordan det vil betrakte oss, hvordan vi skal se på det. Vi tenker på hva Tuvy gjør i det øyeblikket, om han kan lukte den uunngåelige nye dagen som skal komme for ham. Vi ser for oss at de store tennene tygger på skjerfet av engstelse, spør hverandre hva den såkalte Frelseren vil gjøre med det formodentlig magiske skjerfet etter at den nye dagen gryr, og vi holder på å dø av latter når vi forestiller oss hvor nedslått han kommer til å bli. Vi sjekker WhatsApp, vi sjekker Twitter, vi sjekker Facebook. Vi lurer på hvordan vår kommende, valgte president – president Goodwill Beta – i dette øyeblikket gjør seg klar til å bli folkets virkelige president, om han vet hva han skal ta seg til kvelden før Jidadas kommende storhetstid. Tholukuthi et sted i gata hører vi en okse bure sin frustrasjon; katter mjauer til svar, sauer breker, ender kvekker, esler skryter, geiter breker, hester vrinsker, griser grynter, høns klukker, påfugler skriker, kyr rauter og gjess kakler – den pinefulle ventingen på resultatet får Lozikeyi til et kort, vanvittig øyeblikk å runge.

Det er rett over midnatt da Sotsha-Sotsha kommer med et smertefullt brøl, tholukuthi får oss til å reise oss på bakbeina og rykker oss ut av dagdrømmene om storhet. Vi ser bukken se på telefonen sin, og kroppen hans skjelver, ansiktet er fordreid av en åpenbar skrekk så det ser forferdelig, fremmed, vilt ut. «Hva er problemet, Sotsha, vinner Tuvy, eller hva?» roper en engstelig stemme. Det blir stille-stille-stille i hagen til Golden Maseko, alles blikk er på Sotsha; vi vil vite hva det er, men vi har ikke lyst til å vite det. Da han endelig reagerer, sleper han seg ut av hagen som om hvert grann med energi er blitt tappet ut av ham, de store øynene er tomme, han har halen mellom beina. Vi går til side for å slippe ham forbi, ser ham forsvinne ut i natten uten å ytre et eneste ord.

Da vi våger å se på telefonene våre, finner vi videoen som er over hele WhatsApp, Twitter, Facebook – overalt. Vi er fulle av uro, men trykker på Play. Vi ser en hvit forsvarer i blå uniform. Vi ser forsvarerens våpen. Vi ser forsvarerens våpen rettet mot ryggen til en flyktende, ubevæpnet, svart bror. Vi trenger ikke lenger å bli fortalt at det vi ser på er Amerika, og vi er ikke engang overrasket. Før vi kan bekrefte for hverandre at det vi ser faktisk er det vi ser, hører vi en serie med skudd fra forsvarerens revolver; vi teller en-to-tre-fire-fem-seks-sju-åtte skudd avfyrt av forsvareren mot ryggen til den flyktende, ubevæpnede svarte broren. Vi ser den svarte broren ligge ubevegelig. Vi trenger ikke å bli fortalt at den svarte broren er død. Vi ser forsvareren brøle til det svarte liket han nettopp har drept at han må legge hendene på ryggen, og vi er ikke engang overrasket. Vi ser den drepte svarte kroppen ligge der urørlig. Vi ser forsvareren bakbinde det svarte liket, som om det var farlig og måtte uskadeliggjøres, og vi er ikke engang overrasket. Vi ser et par andre forsvarere komme løpende til åstedet, og vi ser at ingen av dem ser til den myrdede svarte, og vi er ikke engang overrasket. Vi ser at de snakker sammen, den myrdede svarte ligger ved føttene på dem som en avling de har høstet, som en stor, svart haug med ingenting. Lenge etter at vi har sett videoen, lenge etter nattemørket har trukket seg tilbake og himmelen over Lozikeyi har begynt å lysne, blir vi stående i hagen til Golden Maseko, står i taushet og klarer ikke å røre oss på grunn av alvoret inni oss, lurer på hva vi skal si denne gangen, vet ikke hva vi skal si denne gangen, til vi ser Golden Maseko bøye nakken og sakte løfte lemmene mot himmelen. Vi faller sammen. Vi bøyer nakken. Da språket endelig finner oss, er det den myrdedes ord som strømmer ut av strupen vår og fyller Lozikeyi-natten, ja, tholukuthi de siste fire ordene vi hadde hørt svarte amerikanske brødre si om og om igjen når de trygler drapsmenn om nåde for livet i den enkleste, mest desperate bønnen man kan tenke seg – jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke puste jeg får ikke

Det er morgen, vi er oppe. Den dagen valgresultatet skal annonseres. Dommens dag. Forandringens dag. Demokratiets dag. Vi ser på klokka. Vi traver frem og tilbake. Vi oppdaterer Twitter og vi oppdaterer Twitter. Vi ser at navnet til den svarte broren trender og trender og trender. Vi traver og traver og traver og traver. Tiden slentrer, sleper seg, krabber, men det er tross alt en måte å forflytte seg på, løping fører ikke alltid til mål. Vi oppdaterer Twitter og vi oppdaterer Twitter. Vi ser den svarte brorens navn trende og trende og trende. Sommerfuglene kommer med sola. Vi gjesper vi gaper vi glor, lurer på om det vi ser faktisk er det vi ser. Røde sommerfugler overalt; dyprøde vinger overalt; vi kunne ha sett blod danse i lufta. Vi strømmer ut i gatene, hvor vi ser hver eneste av blomstene som sto i flor i går, som vi beundret i går, som fylte Lozikeyi med skjønnhet og parfyme i går – har tørket inn og falt til jorda, overalt et trist teppe av døde blomster. Tarmene våre kryper sammen, hopper opp i brystet. Vi står der og lurer på om det vi ser virkelig er det vi ser da sommerfuglene begynner å fly sin vei. Vi følger etter dem. De flyr sin vei og vi følger etter. Senere skal vi snakke om hvor underlig dette var, hvordan det føltes som om vi ikke fulgte etter dem av egen vilje, som om vi ville ha fulgt etter dem enten vi ville det eller ei.

Hvor finner vi oss selv, hvor bringer sommerfuglene oss? De tar oss med til hus nummer 635, som selvsagt er hertuginnens hus, som faktisk passer utmerket, for det er ingen andre steder vi kan gå, vi vil gå, for å få tolket slike underlige fenomener. Hos hertuginnen ser vi sommerfuglene slå seg ned i Eden – som er det ungene kaller hertuginnens hage på grunn av den forbløffende overdådigheten av vekster, de fleste planter vi ikke har sett andre steder. Selv hertuginnens hus er dekket av en slags underlig slyngplante. Vi har ingen anelse om hvordan noen faktisk kan ha en slik produksjon i en bydel, med tanke på de små tomtene og vannmangelen, men her er et Eden som blomstrer og trives midt i Lozikeyi – en skrullete hage som er evig grønn og fargerik uansett årstid. Vi ser sommerfuglene sveve bort til Nehandatreet og begynner å lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande lande, og et øyeblikk er Eden en slags underlig flyplass hvor røde vinger flagrer overalt.

Vi er overrasket, men vi er ikke overrasket over at sommerfuglene av alle trærne i Eden valgte Nehanda-treet; selv stokkene og steinene vet at det er et spesielt tre – hertuginnen har fortalt oss at hun plantet det fra frøene av selve det treet hvor Mbuya Nehanda ble hengt av britene under kampen for uavhengighet, lenge, lenge, lenge før vi ble født. Treet bærer noen underlige belger – ungene kaller dem Nehandas bein på grunn av den underlige formen, fargen som er som blekete knokler, men akkurat nå er det umulig å se noen del av treet på grunn av sommerfuglene. De blant oss som er fundamentalistiske kristne, de som tror på kirkeledere som profeten dr. O.G. Moses, irettesetter og fordømmer hertuginnen som en barbarisk hedning og til og med heks, som praktiserer djeveltilbedelse og hedenskap, går med en gang, for de vil ikke fornærme sin Gud og lederne sine.

De av oss som ikke er kristne, eller som har én fot i kristendommen og den andre i urreligionen vår fordi vi vet hva vi vet, blir værende. Vi tar ikke lett på hertuginnen – hvis egentlige navn, Nomadlozi, betyr ‘med forfedrene’ – vi vet at katten er en sangoma, et åndemedium, som har spådommens og helbredelsens gave og kan kommunisere med forfedrene. Vi har sett mediet behandle kjente og unevnelige lidelser. Vi har sett henne forutsi været. Vi har sett henne bruke urter for å hjelpe livmorer med unnfangelse. Vi har sett henne overlevere budskap fra de avdøde til de levende. Vi har sett henne tolke de underligste drømmene våre og tyde unaturlige fenomener. Vi har sett henne snakke til ville dyr og fugler og gjødselbiller og levende organismer av alle slag. Vi har sett henne identifisere underlige planter naturforskere har vist henne og fortalt dem hva de kan brukes til. Vi har sett henne mane frem virvelvinder og lyn i sine sjeldne anfall av virkelig sinne. Vi har sett henne komme ut av sin Nkunzemnyama, sin rasende okse-forfar hvis ånd har tatt bolig i hertuginnen siden hun tok imot sitt kall, før mange av oss ble født.

Vi ser hertuginnen komme ut av huset sitt, kledd fra topp til tå i tradisjonell drakt. Hun holder en tradisjonell stav og pisk. Ansiktet er hvitmalt. Hun ser på alt med en ugles intense blikk. Rett bak mediet sitter to av assistentene hennes med trommer mellom beina som de slår på med tykke stikker. Så kommer de neste to, bærende på en kurv mellom seg. Fulgt av hertuginnens grandnieser Zwile og lillesøsteren Gloria. Den siste som kommer ut er Gogo Moyo, som bærer en tent blått lys. Vi ser prosesjonen stanse under Nehanda-treet, som nå er kledd i røde sommerfugler fra topp til tå. Vi går nærmere. En av trommerne vinker oss inn i Eden. Vi går inn i Eden og danner en sirkel.

Vi ser hertuginnen danse, kroppen beveger seg smidig som et dyr et helt århundre yngre. Hun svaier og rister og tramper og hopper og kryper sammen og flyr. Snorer med fargerike perler går på kryss og tvers over brystet hennes; de hopper og rister for hver bevegelse hun gjør. Hun danser helt til hodepynten av løvehud, dekorert med et horn og kauriskjell, faller av. Vi ser hertuginnen stanse foran lyset, løfte ansiktet og brøle, fylle himmelen med et rop på forfedrene. Det er her vi tramper og klapper for å hjelpe henne med å kanalisere åndene. Trommerne går berserk på trommene, fyller Eden med en lyd vi vet blir hørt over hele Lozikeyi. Gogo Moyo begynner på en tradisjonell sang som alle kan, og vi slutter oss til.

Da trommene er på kokepunktet, ser vi hertuginnen falle på bakken og begynne å skake skake skake skake skake skake skake skake skake. Skake. Hun faller i transe, og når som helst nå vil Nkunzemnyama, forfaren hennes, komme. Hertuginnen uler, kaster på seg, vrir seg. Hun stønner som om hun er i ferd med å føde, puster som om hun trekker åndedraget sitt helt ned fra himmelen. Ansiktet er i opprør, det dannes grotter på pannen hennes, tennene er sammenbitt, øynene smale.

Nkunzemnyama kommer tordnende med et så formidabelt raseri at bakken skjelver. Uansett hvor mange ganger vi har sett ham komme, løfter tarmene våre seg for hver gang. Vi ser oksen fly, styrte mot Nehanda-treet, sirkle rundt det i et anfall av galskap før den galopperer tilbake til forsamlingen. Vi gjør plass. Gogo Moyo, som også er hertuginnens forfedrekone, og derfor også Nkumzemnyamas kone, kneler foran ham og begynner å synge velkomstsangen hans. Vi synger med. En assistent dukker opp med en kalebass med tradisjonelt øl, som Nkunzemnyama løfter opp og tømmer i en eneste grådig innånding. Gogo Moyo tar kalebassen og ululerer. Trommene stilner.

Vi har hørt Nkunzemnyama snakke mange ganger før, men vi husker ikke stemmen hans som høres ut som om den har sår i seg. En stemme av rå hjertesorg. Vi hører ham fortelle oss at han og sommerfuglene har reist langt, fra de dødes land. Vi vet at Nkunzemnyama selv er fra det landet, men siden vi aldri har sett eller hørt sommerfuglene før nå, løfter vi blikket mot Nehandatreet og holder dem der. Vi hører Nkunzemnyama fortelle oss at sommerfuglene en gang var dyrevesener som oss, som en gang hadde levd i Jidada som oss til de ble massakrert bare et par år etter Jidadas uavhengighet. Når vi hører dette, kryper tarmene våre sammen, hopper opp i brystet. Mange av oss kjenner denne historien, eller kjenner til den, men den er for tung til munnene våre, vi har svelget den så den blir liggende begravd inni oss, der vi oppbevarer det vi ikke har språk for, som vi ikke vet hvordan vi skal møte.

Vi ser også Simiso falle inn mot datteren sin som en sekk mais. Golden Maseko og Mthokozisi hjelper Destiny å bære moren til utkanten av Eden for at hun skal få litt luft; noen historier vil feie et dyr over ende. Vi hører Nkunzemnyama fortelle oss at de døde gjerne vil vite hvor rettferdigheten er, alle disse tiårene senere. Vi senker blikket, vi bøyer hodet. Vi hører Nkunzemnyama fortelle at de døde gjerne vil vite hva det er blitt av morderne deres alle disse tiårene senere. Vi svelger hardt. Vi hører Nkunzemnyama fortelle oss at de døde gjerne vil vite når de skal få en ordentlig begravelse. Vi svelger hardt. Vi hører Nkunzemnyama fortelle oss at de døde gjerne vil vite når vi skal holde ordentlige seremonier for at de skal få fred. Vi svelger hardt, og vi svelger hardt. Vi hører Nkunzemnyama fortelle oss at de døde gjerne vil vite når deres etterkommere vil få kompensasjon for smerten og tapet. Vi svelger hardt, vi svelger hardt. Vi hører Nkunzemnyama beordre oss til å løfte hodet og se på de døde. Vi løfter hodet, vi ser ingenting på grunn av hete skammens tårer.

Vi ser Nkunzemnyama sprette opp med et hestebrøl og lette, med halen som et spyd i lufta. Han virvler og virvler og virvler. Vi rygger forsiktig. Han brøler og brøler og brøler, og den forpinte, monotone vreden gir gjenlyd i Lozikeyi. Vi dukker oss.

Trommerne dasker og maltrakterer og klasker på trommene, får dem til å bjeffe; vi ser Nkunzemnyama ta sats, så vidt ta seg i å stange ned en av dem. Vi dukker. Gogo Moyo fremsier forfedrenes lovprisningsnavn, og vi messer sammen med henne. Oksen blir roligere da han hører lovprisningsnavnene, en hel slektshistorie som sporer opphavet hans helt til klanens begynnelse. Vi ser ham trekke bakover, sakte-sakte-sakte-sakte-sakte, og nå er buringen redusert til lave, gutturale toner. Vi ser ham sitte og vugge frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake og slå halen i bakken. Så ser vi ham bli helt rolig, en storm som har rast fra seg. Vi puster ut. Nkunzemnyamas avskjed kommer brått og raskt og uten å ta farvel. Vi ser bort på Nehanda-treet og oppdager at sommerfuglene også er forsvunnet. Trommerne trommer et rolig tempo for å hjelpe hertuginnen med å finne veien tilbake fra åndenes rike. Vi ser mediet vri og vende på seg, som om det frigjør seg fra et kraftig grep. Vi ser henne fokusere med usikkert blikk, som om hun ikke vet hvor hun er, som om hun våkner i feil land. Vi ser hertuginnen reise seg på ustø bein, ser fullstendig utmattet ut, ser ut som om hun nettopp har steget ned fra det høyeste fjellet. Hun gjør ikke tegn til å gjenkjenne oss, kanskje er hun ikke oppmerksom på omgivelsene sine. Trommene stilner, myktmykt-mykt-mykt-mykt, som lyden av sommerfuglvinger. Vi ser Gogo Moyo legge et hvitt klede over hertuginnens skuldre og følge henne tilbake til huset med hjelp fra en assistent. Vi står der og ser på dem da himmelen plutselig blir mørk av den største fugleflokken som noensinne har strøket over Lozikeyis himmel, og så, før vi kan spørre oss hva det kunne bety, blir vi overfalt av den fryktelige lyden av seierssangen for Tuvys Ny giv.

Tilbake i gatene blir vi møtt av den bitre nyheten om det vi allerede vet når vi kommer ut fra Eden. Rundt oss koker resten av Lozikeyi på grunn av den uutholdelige kunngjøringen om Tuvys valgseier. Overalt reiser rasende beboere seg på to bein og slår seg for brystet og skjærer tenner og tramper i bakken og brøler mot himmelen. Selv de små blotter gommene og hyler.

Selv kakerlakkene og fluene og edderkoppene og gjødselbillene og maur og firfisler og mygg og skapninger som ikke hadde noe med avstemningen å gjøre, freser. Og da S’bangilizwe begynner å synge den populære protestsangen: «Inn i Oyenzayo, Siyayizonda,» blir vi fyr og flamme. Raseriet vårt fører oss ut på hovedveiene og pisker oss mot bykjernen, pisker opp og tiltrekker seg flere sinte flokker på veien, så da vi kommer til byen for å forsvare stemmene våre, er vi et rasende, virvlende hav som brøler, akkurat som det står i sangen, om vårt hat til dette som Tuvy gjør, dette som Maktens sete alltid har gjort. Inn i ‘yenzayo, Siyayizonda! Inn i ‘yenzayo, Siyayizonda! Inn i ‘yenzayo, Siyayizonda! Inn i ‘yenzayo, Siyayizonda!

I byen står vi under det enorme jakarandatreet som blomstrer uansett årstid. Det var akkurat her vi sto under den historiske marsjen etter Den gamle hestens fall. Det var akkurat her vi stanset for å ta selfier sammen med soldatene. Det var på dette stedet vi drømte om et nytt Jidada. Og mens vi står der, tar det enorme jakarandatreet, selv uten et vindpust, uten at noen rister i det, uten noen grunn vi kan vise til, og bare slipper hvert eneste ett av de pene fiolette kronbladene sine. Og før vi kan spørre hverandre om det vi ser virkelig er det vi ser, er vi dekket av verdens mykeste blomster. Vi holder pusten, vi puster ut, vi reiser oss på to. Vi er formidable i vår vrede, vi ser prektige ut i vårt raseri.

Og mens vi fremdeles står under det enorme jakarandatreet, nå kledd i fiolette blomster, kaster vi vidåpne blikk på Jidadas hus, hvor vi tydelig kan se Tuvys Ny giv-flagg der det svære Jidada-flagget pleide å vaie. Vi ser også tydelig de nymalte symbolene med en hest, en forsvarer og et gevær der de gamle, falmede symbolene med en hest, en forsvarer og et gevær hadde vært. Vi ser tydelig det store portrettet av hesten Tuvy der det store portrettet av Den gamle hesten hadde vært. Og vi forstår at forandringen som vi trodde hadde vært skriften på veggen, den forandringen vi så desperat håpet på og ville se og faktisk så for oss overalt til den ble virkelig, den forandringen som skeptiske medjidadanere advarte oss mot, som De forsvunnes søstre og andre har tvilt på siden kuppet, bare var en illusjon. Og det trengs ikke mer enn at Notagain kaster en stein og river det stygge portrettet av Tuvy i bakken, som vi gjorde med Den gamle hestens portrett her i fjor. Vi skriker, vi brøler, vi stormer frem.

Vi har ikke tid til å spørre hverandre om det vi faktisk ser virkelig er det vi ser, for plutselig er vi omringet av svermer med forsvarere, forsvarere, forsvarere. Tiden skjener, gjør et hopp bakover. Vi snubler i våre egne håp, vi vakler, styrter inn i en rød fortid som vi nå vet at har vært der hele tiden, ligget på lur som en krokodille. Og før vi rekker å spørre oss om det vi ser faktisk er det vi ser – er krigen et faktum. Slik den var et faktum ved forrige valg, akkurat slik den var et faktum ved valget før det, slik den var et faktum ved valget før det igjen, ja, tholukuthi som den alltid har vært et faktum. Vi hører den altfor velkjente klaskelyden av hardt våpen mot kjøtt, skudd, skrik. Panikk, kaos, stanken av Revolusjonen som forsvares, skrik. Sårede kropper, blod i gatene, blod i rennesteinen, skrik. Kropper – en, to, tre, fire, fem, seks, sju – faller døde om, skrik. Oppe på himmelen får skyene farge som blåmerker. Og lufta er så het, så tett av tåregass at vi ikke kan se, vi får ikke puste.