KOMMANDANT JAMBANJA OG DE SJU FORSVARERNE

Selv stokkene og steinene som så forsvarerjeepen kjøre i full fart bortover den lengste veien i Lozikeyi denne sene ettermiddagen, visste at den bare kunne være på vei til hus nummer 636 med den oppstandelsen som Simisos dødes mur skapte, tholukuthi både i Det andre landet og i Land-landet. Da de så kommandant Jambanjas umiskjennelig kantete hode stikke ut av vinduet foran med det karakteristiske hvite tørkleet, ble innbyggerne i Lozikeyi ikke bare minnet på mordet på Destiny, men visste også at trass i Simisos knusende tap, ville ikke den hardt prøvede geita unnslippe forsvarerne uten ydmykende fornærmelser, uten å tåle bank og bitt og kanskje til og med en arrestasjon, selvfølgelig avhengig av hundenes humør og de logrende halenes innfall. Tholukuthi innbyggerne i Lozikeyi sto og så støvet legge seg lenge etter at forsvarerjeepen hadde dundret forbi; de hang med halen og ristet på hodet og sukket sorgtungt slik jidadanere overalt har gjort, for når alt kom til alt, hva kunne dyrene egentlig gjøre under Jidadas himmel i Land-landet annet enn å henge med halen og riste på hodet og sukke sorgtungt når de sto overfor nasjonens ondskapsfulle hunder?

De som var der fortalte dem som ikke var der at kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som var ute etter Simiso, hoppet ut av jeepen selv før den hadde parkert, tholukuthi bare harde ansikter og knurring og snerring og strittende bust. At det ondskapsfulle kobbelet fulgte kommandant Jambanjas eksempel og skred først frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, tholukuthi gransket De dødes mur. Og fordi kommandant Jambanja aldri noensinne utførte oppdragene sine uten publikum, for at legenden skulle fortsette å vokse, stoppet kobbelet følgelig og løftet et bein i perfekt synkroni og lot oppsiktsvekkende urinstråler som det høvet seg belgiske hingster, danse på muren, og det gjorde de mens de ulte så øredøvende at hele nabolaget kom ut for å se hva dette oppstusset var for noe. Og da de fikk se dette skuet som smertet dem, men ikke nødvendigvis sjokkerte dem, hang Lozikeyis innbyggere med halen og ristet på hodet og sukket sorgtungt, så sorgtungt.

De sa, de som skjønner seg på ting, at det var mens kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso, var inne i hus 636, at en kraftig, hylende vind feide gjennom Lozikeyi. Den pisket opp jorda og fikk husene til å riste og rev løs tak og føk inn gjennom åpne vinduer og veltet løse ting før den smelte igjen dørene. Den løftet dødt løv og støv og rusk og kastet det i været. Den rev klesvask av tørkesnorene og forsøkte å stjele klærne av kroppen til lamslåtte dyr som klumpet seg sammen for å søke beskyttelse. Inne i Eden fikk det småkryp til å pile i ly og ristet på trærne og fikk bladene til å fyke. Tholukuthi den strippet Nehanda-treet for alle belgene og strødde dem over hele bydelen så da vinden plutselig la seg, like uforklarlig som den hadde begynt, lå Nehandas knokler, som barna kalte de underlige belgene med farge som hvitnede knokler, over hele Lozikeyi. Det var det bare barna som la merke til, for det lå i deres natur å være oppmerksomme på små ting; ellers var de voksnes øyne limt til hus nummer 636.

De som var der fortalte dem som ikke var der at kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso, ikke var så lenge inne i huset hennes, som om hun hadde ventet på dem der. Det var en skikkelig hurtigaksjon, de var inn og ut med fangen selv før pisset deres hadde begynt å tørke på De dødes mur. Tholukuthi Simiso hadde trukket seg tilbake til huset rett etter at hun fikk Golden Maseko til å skrive navnene på de døde på muren, og hun ble aldri mer sett ute. Og geita kunne faktisk ha fortsatt å leve i sorgens fryktelige ensomhet om det ikke hadde vært for den gjenstridige kjærligheten til hertuginnen, Gogo Moyo, Guds mor, kamerat Nevermiss Nzinga, bønnekrigerne og de gamle femalene i Lozikeyi generelt, som standhaftig skiftet på å besøke henne. Og nå gikk Simiso – hun var kledd i en svart sørgekjole og matchende hodetørkle – mellom forsvarerne, tholukuthi fire stykker travende i fortroppen, tre rett bak henne, og selvfølgelig kommandant Jambanja som dannet baktroppen som en alfabavian. Og fordi nabolaget ikke hadde sett Simiso på lenge, stakk det i hjertet og de holdt pusten ved synet av henne, tholukuthi over hvordan geita hadde blitt så mye eldre med slik knusende fart på så kort tid.

Da de fortalte det, de som var der, sa de at det ene øyeblikket eskorterte kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso, fangen mot den ventende jeepen med den typiske selvsikre arrogansen man så hos Jidadas forsvarere overalt – med brystet ut, neser som snuste i lufta, hengende tunger, halen i været. Og det neste øyeblikket, hva, jo det neste øyeblikket materialiserte De forsvunnes søstre i de røde T-skjortene seg fra løse lufta og sto plutselig fremst i mobben, ranke, uredde. Og vips, før du rakk å si «Voff!» sto kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso, midt i øyet av en forferdelig orkan som, lot det til, simpelthen hadde materialisert seg ut av intet.

Tholukuthi mobben, som også var orkanen, legemliggjorde en så ufattelig høytidelighet, en total taushet som ikke var så ulik den utsøkte tausheten som De dødes mur generelt var blitt skapt med. Og det den mobben gjorde – siden det var en rolig mobb –var simpelthen å la lemmene deres stå for kommunikasjonen, og samtidig, den kommunikasjonen med lemmene ble utført med en besluttsom fred som nesten var vakker, til og med elegant i sin metode, hypnotisk i sin ynde, som om de gjorde noe gjennomført hellig. Og tholukuthi, stilt overfor den rolige mobben hadde ikke kommandant Jambanja og de sju forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso tid til å si voff. Til å sparke bakut. Til å bite. Til å snerre. Til å knurre. Til å kalle på forsterkninger. Til å forklare seg. Til å bli overrasket. Til å trygle. Til å forhandle. Til å be om unnskyldning. Til å trekke seg tilbake, med unntak av en senete hund som på et vis mirakuløst nok greide å klemme seg ut gjennom orkanens øye og forsvinne.

Og da den rolige mobben endelig stanset kommunikasjonen med lemmene sine, var det nesten ingenting igjen av kommandant

Jambanja og forsvarerne som hadde kommet for å hente Simiso, ja, tholukuthi hver eneste en av hundene var redusert til en bedrøvelig haug med kjøtt, og så til en grøt, og til slutt til en flekk, slik at det eneste som gjensto etter orkanen var bare flekker, biter av pels og ørsmå stykker av knuste tenner. De sa, de som var der, at i motsetning til seierrike mobber overalt, jublet ikke denne mobben, nei. De feiret ikke, nei. De danset ikke og spratt av fryd, nei. De sang ikke, nei. De var en orkans absolutte stillhet som etter at den hadde utøvd sin voldsomme vrede og tømt seg, stanset opp for å komme til krefter igjen.

Imens ble Maktens sete og De utvalgte overrumplet av den urovekkende nyheten fra Lozikeyi, som på mange måter var bisarr og manglet sidestykke i hele historien til Jidada med en -da og enda en -da. Mange av dem, deriblant Frelseren selv, kunne faktisk ikke finne den bedrøvelige lille bydelen på et kart. Men likevel, her satte lille, ubetydelige Lozikeyi fart på Maktens sete så de kunne finne ut om det de hørte faktisk var det de hørte. Frelseren og hans Indre krets, som omfattet slike som visepresidenten, Judas Goodness Reza, Elegy Mudidi, Dick Mampara, ministrene for vold og orden, generalene i hæren, forsvarersjefen, og, sannelig, Jolijo, sammen med fire av hans mest erfarne magikerassistenter, samlet seg til krisemøte på kort varsel. Til stede var også Maxwell Ngoma, den sjuende hunden, som hadde unnsluppet, som nå satt med en blodig fille rundt hodet.

«Hvor er de forbannede anførerne? Gi meg anførerne nå! Og jeg vil at denne greia skal kveles i starten med slik kraft at dette ubetydelige Lozikeyi ikke kommer til å vite hva som traff dem!» tordnet Frelseren og så ut som en katastrofe i ansiktet.

«Øh, Deres Eksellense, sir. Vel, altså, hvordan skal jeg få sagt dette. Det ser ikke ut til å være noen anførere, sir,» sa propagandaministeren. Stemmen hørtes ut som om den befant seg under stolen hans.

«Er du gal, du Mudidi?! Hva mener du med at det ikke er noen anførere?! Hva er det for slags tåpeligheter?!» Spyttet fløy ut av Frelserens munn og døpte de forsamlede kameratene, som ikke blunket.

«Med all respekt, Deres Eksellense, sir, jeg mente, jeg sa, jeg bare –»

«Se på dette taket, din idiot, bare se!» Frelseren hoppet opp på det lange mahognibordet før Mudidi rakk å snakke ferdig. Han grep den forbløffede kattens lille hode og vippet det opp mot taket, hvor en svart kolonne av maur gikk i prosesjon, tholukuthi på vei til en skilsmissefest. Rundt bordet vekslet forundrede kamerater nervøse blikk.

«Selv de maurene du ser der, krabber ikke bare på måfå! De følger mauren som går forrest! Og den mauren der i fronten er den fordømte anføreren! Hvis jeg her og nå skulle skru opp den kranen der, ville det første vannet som kom, vann nummer én, være anføreren! Hvis du satt på et toalett her og nå og dreit, Mudidi, ville den aller første klatten med kaka være anføreren! Hver eneste ting under sola har en anfører, Mudidi! Hver. Eneste. Jævla. Ting! Noen oppildnet de respektløse idiotene til å gjøre det de gjorde! Og jeg vil ha den brannstifteren anholdt, ellers gjør jeg det jeg gjorde i krigen, ellers skal jeg vise hver eneste en av dere hvorfor de kaller meg Tuvy!» eksploderte Frelseren og slapp taket i Mudidi.

«Med all respekt, sir, for det første, jeg mener aller først, tror jeg ikke du helt begriper hva som skjedde der i Lozikeyi, Deres Eksellense. Spør meg, og jeg snakker ikke om rykter, for jeg var der, som du kan se, jeg var der sammen med kommandant Jambanja selv,» sa den unnslupne forsvareren og pekte på bandasjen sin med en blødende pote. Stemmen hans sa at dette var en beretning han i resten av sitt dyrebare liv ville gjenfortelle uten å bli lei.

«Og hvem faen er du?! Og hvem fortalte deg at du kan åpne den stinkende munnen din når det passer deg rundt her?! Tror du dette er et jævla toalett?!» skrek Frelseren.

«Beklager, Deres Eksellense, sir. Det – er den overlevende forsvareren som – unnslapp mobben. De hadde dratt dit for å hente den problemgeita. Hun med den, eh, ulovlige Dødes mur, sir,» sa Mampara.

«Så du er den dumme bastarden som ikke vet hvordan man anholder et ubevæpnet dyr, attpåtil en bedrøvelig, ubetydelig, aldrende femal? Hvem lærte opp deg? Og hvordan klarte du og ikke noen av de andre bedrøvelige idiotene å unnslippe? Hvem faen er det du jobber for?!» brølte Frelseren og spiddet den stakkars forsvareren med kalde øyne. Maxwell Ngoma åpnet munnen og lukket den, så kikket han hjelpeløst på sjefene sine, Mampara og deretter Mudidi, som begge så vekk. Frelseren pekte på et glass, og ordensministeren skyndte seg å løfte det opp, fylte det fra en flaske med Jameson, ga det til Frelseren som tømte det. Ministeren fylte det opp på nytt.

«Det som ser ut til å skje, Deres Eksellense, er at du har misfornøyde og kriminelle som nok en gang, og åpenbart oppmuntret av Vesten, viser manglende respekt for Maktens sete ved å agitere for regimeskifte. Så mye vet vi, stemmer ikke det, kamerat?» sa voldsministeren henvendt til forsvarersjefen.

«Ja, det, selvsagt. Men det som også skjer, hvis jeg får lov, kamerater, er noe jeg oppriktig talt har problemer med å sortere. Hvilket er at det helt ut av det blå ser ut til å ha skjedd en –hvordan skal jeg formulere det – underlig forandring i disse beistene. Jeg er sikker på at hele verden er sjokkert over dette, for det er definitivt ikke typisk jidadansk å gå løs på forsvarere, for ikke å snakke om å tenke på å gjøre det som skjedde. Det var det i hvert fall ikke da jeg var general,» sa Judas Goodness Reza. Visepresidenten hadde nettopp kommet tilbake etter noen måneder i Kina, hvor han hadde reist for å få tatt en uidentifisert operasjon, og var åpenbart ved dårlig helse.

«Akkurat det jeg tenkte selv, kamerat visepresident. Og jeg må si at dette veldig raskt har gjort forsvarerne nervøse, etter det jeg har hørt fra forsvarerkommandanter over hele landet. For en del av det som faktisk gjør det mulig for å oss å gjøre jobben vår, og gjøre den effektivt, er å stole på den naturlige frykten som disse dyrene har for forsvarerne, for Maktens sete. Og alle i dette rommet vet hvor hardt vi har arbeidet for å innprente og pleie den frykten over flere tiår. Det føles nesten som om det ikke er de jidadanerne vi kjenner som vi har med å gjøre, men splitter nye dyr fra en annen planet,» sa forsvarersjefen.

«Tøv! Det rene, skjære, absolutte tøv! Dette er ikke helt nye dyr! Og den frykten er der! Den har ikke noe sted å gå. Den ligger i blodet på hver eneste jævla jidadaner som lever og puster på denne jorda! Det er det vi har arbeidet så hardt for helt fra starten av, hva i hule heiteste tror du ellers at poenget med Gukurahundi var?! Tror du vi lekte? Så gå og finn den fordømte frykten, kamerat! Og jeg vil ha den tilbake der den hører hjemme, kjapp kjapp, hører du?! Kjapp kjapp!» brølte Frelseren.

«Yessir, yessir,» sa forsvarersjefen, tholukuthi yessir-et med bare munnen, for han hadde en stygg følelse av at dette var lettere sagt enn gjort.

«Øh, det jeg faktisk tenkte selv –» Tholukuthi dette var Jolijo, som helt siden møtet begynte hadde sittet som et nyklekt egg og ventet på det riktige øyeblikket til å få et ord med i laget.

«Det jeg tenker, din smarte idiot, er hvordan i all verden du og det bedrøvelige følget ditt, hele hva – to hundre, tre hundre av dere i hver eneste jævla krok i hele det jævla landet, ikke så dette komme, når jeg betaler dere penger, og det er altså ikke småpenger, for å se det komme! Hva er det du spår om?! Hva betaler jeg deg for?!» boblet og kokte Frelseren. Jolijo og kollegene hans senket hodet og krympet til de var på størrelse med maur.

«Det jeg trenger at du og det ubrukelige kaka-følget ditt skal gjøre, er å gjøre det du spiser pengene mine og blir feit for! Jeg vil ha alle dere mutier på det jævla Lozikeyi, og jeg vil ha kontroll på den satans bydelen selv om det skulle innebære å gjøre hvert eneste beist der inne til en jævla zombie! Og hva alle dere gjelder, vil jeg at alle som er igjen i den satans bydelen innen dette tidspunktet i morgen, skal vite hvem som bestemmer! Vis dem ild, hører dere?! Jeg sa ild, gi dem skikkelig ILD!»

Nei, vi dro ikke av gårde den dagen. Vi ble værende, holdt vakt, ventet. Det var ikke bare for å verge Simiso, men også for å vise forsvarerne, for å vise det onde regimet at vi var absolutt blottet for frykt nå, at vi var der for å møte det som skulle ha vært møtt for evigheter siden, at vi var en helt ny art. Og hvis noen syntes oppmøtet var massivt, bare vokste det gjennom natten. Dyrene strømmet til i bølger og bare fortsatte å komme. Tholukuthi fra fjern og nær, fra steder vi aldri hadde hørt om, steder vi ikke engang visste at eksisterte. Det var jidadanere i alle aldre, alle sjatteringer, alle kjønn, jidadanere fra alle mulige etniske grupper, jidadanere fra alle mulige trosretninger og religioner, jidadanere fra alle yrker og profesjoner og økonomiske sjikt, jidadanere fra enhver kategori som ble brukt til å definere jidadanskhet – de var der, alle sammen, de kom, og vi sto sammen og samlet.

Og det vi lærte, den myriaden av oss som var samlet og sto sammen den natten, var at det ikke var nok å si at kjærligheten til Jidada var i deg bare fordi du var født i Jidada. Vi oppdaget at den sanne, den egentlige kjærligheten til nasjonen var å komme sammen som vi gjorde der og da, som vi hadde gjort tidligere for Simiso. At det som virkelig telte var å møte opp for hverandre, var å nekte å være taus, var å aktivt kjempe for det som var riktig, var å kreve rettferdighet for dine medborgere selv om du ikke nødvendigvis var enig med dem eller hadde deres synspunkter, selv om de ikke var naboen din eller din etniske gruppe eller ditt politiske parti eller din religion. Tholukuthi den natten, utenfor Simisos hus, ved De dødes mur, oppdaget vi at den eneste måten å bli et bedre Jidada på, var ved faktisk å begynne med å bli hverandres skatter. Og den oppdagelsen, den lærdommen gjorde at vi forelsket oss i hverandre; vi så hverandre inn i øynene og kommuniserte, i taus taushet, kjærligheten vår, solidariteten.

Det var selvsagt nok en natt med strømbrudd, men Nehandas knokler, som tidligere var spredt over hele Lozikeyi av den ulende vinden, steg nå opp i lufta og glødet sterkere enn månen og la et underlig, mytisk lys rundt oss. Imens fortsatt jidadanere å komme. De strømmet til i så store antall at vi trodde Lozikeyi ville rakne i sammenføyningen. Siden de nyankomne hadde gått glipp av det som skjedde, ble historier om ettermiddagens begivenheter fortalt og gjenfortalt helt til de som ikke hadde vært der begynte å føle at de faktisk hadde vært der, vært en del av orkanen. I sin tur fortalte de historiene til de som kom etter dem, som om de selv hadde vært en del av orkanen, til hver og en av oss som var samlet der den natten, følte det som om vi hadde historien om den ettermiddagen i blodet, slik at vi aldri, noensinne ville glemme det.

Fordi selv en nydelig sang faktisk kan gjøre sangeren lei og utmatte danseren, gikk vi over fra ettermiddagens begivenheter til andre historier, ja, tholukuthi beretninger om hva som hadde skjedd med oss andre ganger i løpet av de lange årene med vårt Jidada med en -da og enda en -da. Vi hørte og fortalte historier om smerte, historier om Maktens setes brutalitet som var så umulige å fortelle at de hardt prøvede dyrene iblant bare løftet ansiktet og stirret på de lysende Nehanda-knoklene. Tholukuthi gjennom disse beretningene lærte vi at det faktisk var mange opplevelser som var utelatt fra Maktens setes historier om nasjonen, som var ekskludert fra Jidadas store historiebøker. At nasjonens historier om storhet var langt fra den hele sannheten, og at Maktens setes sannheter noen ganger faktisk var halvsannheter og usannheter samt overlagte strykninger. Og i sin tur fikk det oss til å forstå betydningen ikke bare av å fortelle våre egne historier, våre egne sannheter, men av også å skrive dem ned, så de ikke skulle bli tatt fra oss, aldri endret, tholukuthi aldri strøket ut, aldri glemt.

Og så kom historiene som også var bekjennelser. Og i historiene som også var bekjennelser, lærte vi den edrueliggjørende sannheten om oss selv, tholukuthi som var at selv da vi ble undertrykt av det onde regimet, hadde vi også på mange måter gitt det løyve, tillatelse, til å gjøre det. Ja, tholukuthi vi hadde faktisk hjulpet det, selv om det ikke nødvendigvis var vår intensjon å påføre oss selv, påføre hverandre den smerten som vi endte med å måtte bære i årevis, i flere tiår. Vi hadde stemt på regimet om og om igjen, vel vitende om hva slags monster vi stemte på. Vi hadde hjulpet det å vinne fingerte valg. Vi hadde sittet og jublet på hatefulle folkemøter som fornærmet våre medjidadaneres verdighet. Vi hadde gått med regalier prydet med de korrupte ansiktene til dem som brødet ut av munnen på oss og som daglig tråkket støvlene så hardt mot halsen vår at vi ikke fikk puste. Vi hadde gått med ansiktene til bøller, mordere, tribalister, voldtektsmaler, plyndrere og alle mulige slags kriminelle på kroppen. Vi hadde trådt til side og sett på mens forsvarere banket opp, slaktet, voldtok, tok, forsvant, myrdet uskyldige i denne lange, fryktelige tiden, og noen ganger ga vi til og med ofrene skylda for at de utsatte seg for situasjoner der forsvarerne måtte skade dem. På sosiale medier fulgte vi feeden til plyndrere og lovpriste den luksuriøse livsstilen som var finansiert av Jidadas stjålne rikdom. Vi hadde gitt bestikkelser av alle slag og vært med på alle former for korrupsjon så rytmen i livet vårt skulle flyte uanstrengt. Vi hadde sett i motsatt retning og trukket på skuldrene da grunnloven vår ble krenket om og om igjen. Tholukuthi våkne, ydmyke, skamfulle, dypt forlegne over alt vi hadde gjort for å bidra til vår egen undertrykkelse, spyttet vi i bakken og sa: «Med disse grusomme arrene har vi fått vonde lærepenger for et helt liv og skal ikke gjenta dem.»

«Glory, glory, glory hallelujah, mine kjære jidadanere!» Det overrasket oss ikke å se profeten dr. O.G. Moses dukke opp i folkehavet som en slags englegris. Han så uklanderlig ut i hvite, løstsittende gevanter. Kjendisprofeten bar på en bibel og en utsmykket gyllen mikrofon og hadde åpenbart kommet forberedt på å tale til oss. Vi så ham kikke på oss med de lysende øynene, så ham reise seg og innta den hellige posituren. Vi så ham fremføre en oppsiktsvekkende tale i tunger: «Rabhasha zuzure hallafashata hahikila bayanga hahiyahayiya halabratiga olosha makwekwegwena bikibongbongbong sindomande makhibhozhay halakasha meyoncejayancebhoyonce!» Og så så vi, som på signal, en okse angripe Jidadas mest berømte kjendisprofet, løfte ham på hornene og slenge ham skrikende opp i lufta så det faktisk så ut som om han ville komme til himmelen. Vi brølte og jublet i voldsom applaus som sa at vi var ferdige med falske profeter og falske religiøse ledere som loppet oss for våre surt opptjente penger i Guds navn, som kollaborerte med Maktens sete for å holde oss undertrykt ved å fortelle oss hvem vi skulle stemme på, ved å fortelle oss den åpenbare løgnen at lederne våre var utvalgt av Gud, ved å fortelle oss at vi måtte holde oss unna politikken. Vi ønsket oss en revolusjonens Gud, en frigjøringens Gud, en rettferdighetens Gud, en antikorrupsjonens Gud, en radikal Gud som kunne inspirere oss til å bygge det paradiset vi fortjente her på jorda, ja, tholukuthi i selve Jidada med en -da og enda en -da.

Og med profeten slengt til side som en fortapt demon fortsatte vi med manifestasjonene våre. Vi begynte med ungdommene og fortsatte å høre tanker og drømmer om hva slags paradis vi ville se og bo i her på jorda, i vårt eget Jidada. Tholukuthi vi hørte bare på vanlige dyr og ikke politikere, for vi hadde endelig våknet til det faktum at Jidada med en -da og enda en -da var den fryktelige tragedien og det forbryterske åstedet det var delvis på grunn av det veldig forskrudde politiske systemet som vi hadde vært fastlåst i kjeven til, blødende og såret, i flere tiår. Nå forsto vi at vi ikke trengte å følge udugelige ledere, men kunne være deltakere i et system som tjente oss, at vi måtte ta livene våre tilbake, ta tilbake makten vår, skjebnen vår fra egoistiske, korrupte og griske politikere som ikke visste noe om å tjene landet, om kjærlighet til nasjonen, om borgernes verdighet.

Når de som skjønner seg på ting sier at kolonimaktene ga Afrika hennes uavhengighet, men ikke hennes frihet, tholukuthi er det de mener at kolonimaktene ga Afrika hennes uavhengighet, men ikke hennes frihet. Vi visste, der vi sto sammen den natten, utenfor Simisos hus, ved De dødes mur, at akkurat slik Jidadas Maktens sete og De utvalgte hadde plyndret og loppet nasjonen for dens rikdom siden den såkalte Uavhengigheten, så fortsatte også våre tidligere kolonimakter å plyndre og loppe Afrikas kontinent, slik de hadde gjort i de mange tiårene de hadde hersket over oss. Vi var ikke blinde for hvordan Vesten, som elsket å «redde» Afrika og kunngjøre hvert initiativ for hele verden, gjorde det med ett lem mens de manipulerte, plyndret og loppet oss med resten av lemmene, slik at mer penger faktisk strømmet ut av kontinentet enn det som dryppet inn. Vi trengte ikke å bli fortalt at det ikke var noen tilfeldighet at vi var bundet av de ubevegelige lenkene til en uhyrlig gjeld til de samme nasjonene som ellers belaget seg på vår rikdom for sin velstand. Det var ikke utilsiktet at multinasjonale konserner hvert år høstet og skipet ut kolossal profitt fra Afrika og tilbake til deres land, slik tilfellet hadde vært i kolonitiden. Selv stokkene og steinene kunne fortelle deg at den afrikanske jorda til enhver tid ulte og ristet og bølget av utvinningen av de edle mineralene som sjelden kom dens egne, usle barn til gode. Ja, tholukuthi visste vi det ikke bare var for de stygge djevlene som styrte over oss at vi slet og led uten henstand i ødeleggende sykluser av fattigdom, av underutvikling, av ustabilitet, av korrupsjon, av sykdom, av ydmykelser, av smerter, av død. Så den natten, utenfor Simisos hus, ved De dødes mur, sverget vi på at vi ville føre nok en krig for Afrikas andre frigjøring fra nykolonialistisk undertrykking. Fra utnyttelse. Fra plyndring. Fra vestlig overherredømme. Fra ydmykelser. Fra mishandling. Vi ville ha ekte frihet. Vi ville ha de griske, naskende labbene vekk fra rikdommen vår. Vi ville ha rettferdighet. Vi ville ha en ny verden; vi ville ha en splitter ny verden så veldig at vi ikke sov et øyeblikk den natten. Vi ble stående og drømme, drømte med hjertene, med tarmene, med munnene, med forestillingskraften vår; vi drømte til vi faktisk kunne se at det nye Jidada, det nye Afrika, den nye verden som vi lengtet så sterkt etter, begynte å materialisere seg rett foran øynene på oss og sveve rett over Mbuya Nehandas knokler, tholukuthi så nær at det praktisk talt var innen rekkevidde.