# FRITTRETTFERDIGOGTROVERDIGVALG

SIDEN DEN GAMLE HESTEN

POTUS @storebavianavUSA

Amerikanske valgobservatører vil være til stede under det kommende valget i Jidada fordi de har en kolossal tradisjon for å STJELE valg og IKKE RESEPEKTERE velgernes VILJE der borte. Og det er TRIST! Og veldig ILLE! Og IKKE demokrati! Det er DIKATUR!

GoldenMaseko @GoldenM

Svar til @storebavianavUSA

Det staves diktatur, bruh. DIKTATUR! Altså, du burde vite hvordan det staves siden det står i pannen din

SonofBulawayo @SonofByo

Svar til @storebavianavUSA

Sier en ukvalifisert fittetafser, løgner, juksemaker, bedrager, rasist, misogynist, bølle, grafser, og og og …

ComradeLiberator @CdeLiberator

Svar til @SonofByo

Og som twitrer fra stjålet land, yazi til frekkhet, nxaaa!

SmallHouse @MsMoyo

Svar til @storebavianavUSA

Takk, herr president. Demokratiet i Jidada er en farse!

#frittrettferdigogtroverdigvalg

LionofJidada @LOJ

Svar til @storebavianavUSA

Frelseren på livstid! Jidada-partiet på livstid! Vi skal

VINNE uansett hvordan stemmegivningen går, hva kommer du til å gjøre @POTUS? Få et trassanfall?

Innføre nye sanksjoner? #neitilregimeskiftepålivstid

Daddybilly @Daddybilly

Svar til @storebavianavUSA

Hør her, kom og legg ut dette etter at du vinner DITT neste valg, ellers kan du bare passe dine egne saker for øyeblikket.

Maktpartiet i Jidada @JPP

Svar til @storebavianavUSA

Vi tar ikke ordre fra Vesten! Og forresten, hvem observerer egentlig valgene deres? #aldrimerkoloni

MadeinJidada@MIJ

Svar til @storebavianavUSA

Og nøyaktig hva gir deg rett, herr sjefsfittetafser?

MaiFari @maifari

Svar til @storebavianavUSA

Takk for at du sier det som det er, herr president!

For min del har jeg aldri sett et fritt og rettferdig valg her ute! Og takk for valgobservatørene, vi må sikre prosessen. #frittrettferdigogtroverdigvalg

The Observer @Observer

Sett og hørt: Tuvy om valgobservatørene: «De burde gjøre jobben sin, men hvis de blander seg i våre saker, vil de dessverre måtte pakke snippesken sin.»

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Duckdudu @duckdudu

Svar til @Observer

Å shit! Å shit! #frittrettferdigogtroverdigvalg?

Loveisnotenough @uthandolwanivele

Svar til @Observer

Minner meg om en viss diktator jeg kjente en gang!

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Duckdudu @duckdudu

Svar til @uthandolwanivele

Gurrrrrrl – skåret av samme hud! MEN – den visse diktatoren du kjente er faktisk en prins i sammenligning. Følg med!

ItaiCB @ItaiCB

Svar til @Observer

Men hvordan kan Tuvy eller noen av Maktpartiets medlemmer vite hva observatørene faktisk gjør?

TheAfrican @TheAfrican

Svar til @Observer

Overraskelse! Leoparden viser sine egentlige flekker!

#GudvelsigneJidada

The Source Poll I @Source I

Hvem tror du vil vinne #valgetiJidada?

15 % Jidada-partiet

80 % Jidadas Opposisjonsparti

5 % andre

Soneni @Soneni

Svar til @Source I

Ærlig talt er påfuglen den best kvalifiserte til å lede oss til et fredelig, velstående, korrupsjonsfritt Jidada.

Synd du må tilhøre et politisk parti for å bli valgt til posisjon her i landet! Vi trenger virkelig en ny tankegang!

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Lookout @Lookout

Svar til @Soneni

Ikke sant? Vi har en godt kvalifisert kandidat, og dyrene bare, nei, vi kjenner ham ikke, han er ikke i vårt parti!

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Jojettilover @Jojettilover

Svar til @Lookout

La dem være, det kalles frihet til å velge!

Martin @Martin

Svar til @Source I

Ingenting å lure på. Tuvy kommer til å vinne med et overveldende flertall på minst 98 %

Daddybull @Daddybull

Svar til @Martin

Du har en idiotidemon!

Maidei @Maidei

Svar til @Source I

La meg bare si at hvis Tuvy vinner, flytter jeg. Jeg orker ikke fem år til med denne dritten, ikke på vilkår, beklager, det går ikke #Jidada mishandlerforhold

CdeHungwe @CdeHungwe

Svar til @Source I

Alle $$$ på Goodwill Beta! Fremtiden er her, du kan ikke stanse det! Og dessuten #Gudermed

Melizitha @Melz

Svar til @CdeHungwe Jepp. Vi trenger nye ledere, VÆRSÅSNILL. For øyeblikket ingen jobber, ingen $$$, ingen utsikter, ingen fremtid, ingen ordentlig skolegang, ikke helsestell, ingen rettferdighet, overhodet ingenting #forandringiJidadaforvierslitne

Thahegoat @Daddygoat

Svar til @Source I

Jidadas Opposisjonsparti. Ungdommen vil si fra!

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Mabhanzi @Mabhanzi

Svar til @Source I

Tuvy på livstid! Jidada-partiet på livstid!

#neitilregimeskiftepålivstid

Naledi @Naledi

Svar til @Source I

Ikke en jidadaner, men Opposisjonen har bedre kort. Ungdommelig, velutdannet parti med ideer versus gamlinger som har prøvd og feilet i årtier

#neitilregimeskiftepålivstid

NaMzi @NaMzi

Svar til @Source I

Hvil i fred Goodwill Beta og Opposisjonen. Vi skal begrave dere snart!

JahPeacock @Jahpeacock

Svar til @Source I

President Tuvy vil beholde makten. Faktisk er valget bare en formalitet, dere vet jo at vi fikser dette!

Primrose @Primrose

Svar til @Source I

Jeg skal stemme på Goodwill Beta #regimeskifte

#frittrettferdigogtroverdigvalg

Daddygaga @Daddygaga

Svar til @Source I

Tuvy! Maktpartiet! Jidada er rettmessig vårt, vi frigjorde det. Vi vil heller dø enn å overgi det til Vestens marionetter! #Jidadaiblodet #aldrimerkoloni

The Migrant @Themigrant

I det urbane landet Jidada vil Goodwill Beta vinne. I det landlige Jidada vil Tuvy vinne. #Enhistorieom toJidadaer

ChiefSabelo @ChiefSabelo

Forandring er på vei til Jidada, ingen kan stanse dette toget!

#Gudermed #frittrettferdigogtroverdigvalg

Verona I @veronaI

Her vil det skrives historie! Forbered dere på en ny president! En kan ikke fikse idioti, men en kan stemme det ut #Maktpartietmåfalle

Disgruntled @Disgruntled

Ber for et fredelig valg. Måtte Jidadas vilje skje, Amen

EksilJidadaner @eksilJidadaner

Lykke til, våre kjære brødre og søstre. Dere stemmer også for de av oss som ikke kan være der, og for fremtiden. Dette fikser dere! Velsigne valget! #frittrettferdigogtroverdigvalg

Ethel SV @EthelSV

Svar til @exiledJidadan

Dette er verken riktig eller rettferdig. Eksilbefolkningen må kunne stemme, det er vår rett. Det gjør meg vondt #frittrettferdigogtroverdigvalg

The Voice of Jidada @VOJ_NEWS

Jidada går til valg for første gang siden Den gamle hestens fall. Alles øyne på Jidada.

NaFungai @Nafungai

Svar til @VOJ_NEWS

Så ble det foretatt valgreformer? Det må ha gått meg hus forbi.

MovernShaker @movernshaker

#Jidada er du klar??? La oss avslutte det vi startet i 2017

#Jidada-partietUt

Nyasha @Nyah

Svar til @movernshaker

Gå og sett deg, du startet ikke en dritt i 2017. Tuvy og hundene gjennomførte et kupp, dere ble bare brukt for å pynte på det. Og nå kommer de til å fullføre det. SE og

LÆR.

New Patriot @NewPatriot

På tide å knuse Jidada-partiets despoti en gang for alle. Aldri mer her i Jidada med en -da og enda en -da bør ett parti kunne ødelegge og holde nasjonen som gissel i flere tiår!

#Regimeskiftenå #frittrettferdigogtroverdigvalg

Trymore @Trymore

Svar til @NewPatriot

Du kan drømme. Maktpartiet på livstid, du vil styre Jidada i drømme!

Freecat @Freecat

Fremtiden vil vinne. Forandring vil vinne. Punktum.

Jidadan @Jidadan

Svar til @Freecat

Twitter er ikke et land, min venn. Jidada er for Maktpartiet for alltid, vi stemmer i felten og vi vinner dette valget i felten, ikke på Twitter nei #aldrimerkoloni

Enorme reklametavler lyste mot Nasjonens far overalt han så. Han leste: «En Frelser er kommet.» «Stem på Tuvy for robust utvikling.» «Massenes stemme er Guds stemme.» «Tuvy leder oss til Det lovede landet.» Han leste: «Jobber, jobber og jobber, på ordentlig denne gangen.» «Rent, friskt vann, elektrisitet til alle.»

Han leste: «Tuvy leverer det Jidada du ønsker og trenger.» Han leste: «Stem på Tuvy for garantert overkommelige helsetjenester.»

Tholukuthi overalt hvor hans eget ansikt hadde vært i tiår på tiår på tiår på tiår, lyste nå den utbytterens utspekulerte ansikt –spottet ham, ertet ham, fornærmet ham. Heftige raseriflammer blusset i Nasjonens fars ydmykede hjerte, og han verket nok en gang etter å reise tilbake i tiden til det siste møtet i Den indre krets der avløseren og hans medsammensvorne hadde sittet rundt ham og snakket om patriotisme og overøst ham med det han nå vet var falsk smiger.

Han tenkte på hvordan han en gang for lenge siden hadde ventet tålmodig på at Judasene skulle tylle i seg mat og drikke til de lå flatt ut på gulvet med de oppblåste magene i været som de grådige fråtserne de var. Og da han følte at tiden var inne, gikk han på to bein foran i rommet, i strid med legenes råd, løftet forhovene i været og brølte: «Ned med forræderne! Død over kuppmakerne!» og med den største glede nøt han hvor skrekkslagne og forvirret de ble da hans Hemmelige vakttjeneste – nå som han visste bedre – dukket opp som ved et trylleslag med våpnene trukket for å slippe løs en slik kolossal våpenkraft, tholukuthi pepret dem med kuler i et voldsomt stormangrep til hver eneste en av de svarte djevlene var blitt knust til grøt.

Ved hvert eneste trafikklys durte Nasjonens far på uten pause, uten først å se seg til venstre og så til høyre, for selv om han ikke lenger satt i Maktens sete, hadde han fremdeles makthaverens instinkter. Selv så tidlig på morgenen var den organismen som var Jidadas hovedstad, allerede oppe og for lengst våknet til liv. Nasjonens far undret som han gjorde hver dag siden kuppet –Hvordan? Jo, tholukuthi hvordan hadde det seg at sola virkelig strålte med en intensitet han ikke hadde beordret, uten å brenne ut og styrte den forræderske nasjonen ut i det evige mørket det fortjente. Hvordan blomster blomstret naturlig og dessuten uten å rote med fargene. Hvordan lastebiler, biler, sykler, taxier og varebiler kjørte rundt uten å krasje i hverandre slik han en gang hadde forestilt seg at ville skje om han, av en hvilken som helst grunn, skulle bli fjernet fra Maktens sete. Hvordan fuglene fløy uten å falle ned fra himmelen. Hvordan elevene hadde riktig skoleuniform og visste hvilken skole de skulle til. Hvordan det hadde seg at oppstemt, glad musikk strømmet ut av de hastende bilene i stedet for hjerteskjærende sanger om sorg.

Hvordan en okse lente seg mot en stolpe og røykte en sigarett på forskriftsmessig vis uten å sette fyr på seg selv, ja, tholukuthi hvordan i all verden det hadde seg at Jidada, livet, utfoldet seg omtrent slik det alltid hadde gjort selv uten at han styrte.

I sentrum av byen bugnet fortauene av varer, varer, varer. Han så dyr legge ut varer på panseret og bagasjerommet og taket av parkerte biler. Han så dyr henge varer i trærne og overalt hvor det virket mulig å stille ut varer, og på null komma niks tholukuthi overalt bortsatt fra i lufta selv var det et svært, brokete marked med alle tenkelige varer: Jeans. Gasskomfyrer.

Tomater. Sko. Brød. Kjoler. Penner og blyanter. Såpe. Undertøy.

Matolje. Uniformer. Belter. Blomster. Øl. Appelsiner. Parykker.

Telefoner. Kasseroller og stekepanner og tallerkener. Lærebøker. Sponkurver. Bærbare radioer. Pelslysnende kremer.

Parfymer. Kondomer. Feiekoster. Søtpoteter. Kammer. Bildeler. Tannbørster og tannkremer. Brukte klær. CD-er. Løk. Bananer. Strømpebukser. Epler. Medisiner. Mais. Bilsetetrekk. Skogsfrukter. Legende urter. Preventiver.

Mens Nasjonens far sto og undret seg over om det han så faktisk var det han så, kom en ku med sidt skjørt og hvit hodebekledning bort til ham og sa: «Hva har du med til oss i dag, tante?» Kua kalte ham tante fordi han for å lure de stygge forsvarerne som voktet hjemmet hans, hadde tatt på seg konas hatt og kjole som forkledning, og han hadde valgt disse på grunn av lengden og fordi de matchet sommerfuglene, før han smøg seg ut med de døde kameratene, tholukuthi sommerfuglene på slep, og dro inn til sentrum.

Han skjønte ikke hva kua snakket om, så han snudde ryggen til henne og så ut på den travle gata, men selvsagt gikk det ikke lang tid før det dukket opp en and foran ham og sa: «Hva har du med til oss i dag, tante?» og det fikk den irriterte Nasjonens far til å skrike: «Hva feiler det dere usiviliserte beist? Kan en ikke få gå i fred på disse trøstesløse gatene uten å bli antastet?»

«Jeg beklager, jeg mente ikke å fornærme deg. Jeg bare prøver å få til en handel,» sa anda.

«Men hvorfor kommer du til meg for det? Og hvorfor i all verden må du plage folk på gata, i stedet for å gjøre forretninger på et ordentlig kontor? Og skulle ikke du egentlig ha vært på skolen? Og hva heter du, unge and, og hvem er foreldrene dine og hvor kommer de fra?»

«Jeg er ferdig på skolen. Jeg har en MBA fra Universitetet i Jidada. Jeg heter Knowledge Jele, sønn av Soneni Jele og Mpiyezwe Jele fra Bulawayo. Og dette er arbeidet mitt. Og alt dette er kontoret mitt,» sa anda og gestikulerte teatralsk rundt seg i lufta.

«Har du en høyere universitetsgrad, du?» Nasjonens far snuste mot det unge dyret. Anda nikket.

«Og den geita som lemper ut tepper fra den røde Mazdaen der borte, har en PhD i historie. Og den katten som selger ladere ved siden av ham, er ingeniør. Faktisk er en god del av de dyrene du ser her universitetsutdannet – utdann en jidadaner, få en utdannet selger.» Anda kastet hodet bakover og kvakklo, tholukuthi en lyd som hadde mye smerte og sinne og ødelagte ting i seg.

«Vel, jeg har alltid hevdet at utdannelse er makt. Men hvorfor er alle dere her ute og driver med salg på denne måten?» sa Nasjonens far.

«Jeg, selger? Aldri! Jeg er en pengeveksler,» sa anda og ristet på halefjærene med synlig stolthet.

«Men hva i all verden er en pengeveksler?» sa Nasjonens far.

«Jeg kjøper og selger valuta, som jeg jakter på fra morgen til kveld rundt i gatene her. Og jeg vet at med den fine kjolen du har på deg, har du definitivt noen dollar eller euro eller pund til meg, tante,» sa anda med et ivrig blunk.

«Men hvorfor kjøper og selger du valuta?» sa Nasjonens far perpleks. En bukk kom og sang det som nå lot til å være gatas kjenningsmelodi: «Hva har du med til oss, tante?»

«Enda en? Hvor mange er dere egentlig? Hvem sendte deg?» Anda kvakklo den forpinte latteren, og bukken lo med mens han vandret av gårde, som om han hørte en velkjent, elsket melodi.

«Vel, det er nok av oss, ja visst, jeg mener hvor kan et dyr gå når nitti prosent av befolkningen er arbeidsløse?» sa anda med et skøyeraktig smil i ansiktet.

«Men når ble det sånn?» sa Nasjonens far.

«Hvordan sånn?»

«Sånn som dette, en hel nasjon som driver med gatesalg, en hel nasjon som sier: Hva har du med til oss, hva har du med til oss – hva slags liv er det?» sa Nasjonens far og strøk en hov gjennom lufta.

«Det ble sånn i løpet av alle de årene det pokkers Maktpartiet satt med makten,» sa anda.

«Men jeg forstår ikke!» utbrøt Nasjonens far, kanskje henvendt til seg selv, eller kanskje henvendt til kameratene, eller kanskje til sommerfuglene.

«Men ærlig talt, da, hvor har du vært, tante?» sa anda og lot blikket gli nysgjerrig over Nasjonens far på jakt etter tegn på hvilken del av verden det gamle dyret muligens kunne ha vært spyttet ut av, for selv Jidadas tørre løv ville ikke ha kommet på å stille så naive spørsmål.

«Jeg? Jeg har aldri bodd noe sted og kommer aldri til å gjøre det. Vi kjempet for dette landet så vi kunne leve og dø her og ikke i fremmede lands villmark som gudsforlatte landflyktige. Du kan spørre dem, de vet det også,» oppfordret Nasjonens far og gjorde tegn mot kameratene bak seg.

«Spørre hvem, tante?» sa anda forskrekket.

«Jeg mener selvfølgelig kameratene rett der borte, de egentlige frigjørerne. Kamerater, kom og fortell denne unge anda hva han ikke vet.» Nasjonens far gestikulerte mot følget sitt. Anda så seg rundt på skikkelsene av jidadanere som allerede var i full vigør så tidlig på morgenen, ja, tholukuthi våkne og kvikke, for selv stokkene og steinene visste at dagene, tiden var slik at fortauene, gatene, byen ikke var noe sted for de dovne, at morgenstund hadde amerikanske dollar i munn. Han åpnet munnen for å si noe, ombestemte seg og vinket i stedet farvel til den gamle, åpenbart forvirrede hesten og skyndte seg av gårde, kanskje til kontoret som også var hele byen.

Prosesjonen ville ha gått forbi skolen om det ikke hadde vært for den falmede plakaten hvor det sto: «Jidada videregående skole – Kunnskap er makt» og en pil som pekte ut retningen. Institusjonen lå i utkanten av en bedrøvelig bydel. Nasjonens far førte an forbi stygge selgere med bedrøvede øyne som solgte mat langs det rustne gjerdet der det hang iøynefallende plakater med bilde av utbytteren, gjennom skoleporten, forbi det gruslagte feltet rundt flaggstangen hvor de falmede fillene av det jidadanske flagget vaiet i den svake brisen, forbi radene med nedslitte klasserom, forbi det tomme biblioteket med de knuste vinduene og hyllene som var delvis løsnet fra veggen, forbi den enorme, tørre hagen hvor bedene var fulle av blomster som hang med hodet i solskinnet.

Utenfor det som tydeligvis var lærerværelset, sto Nasjonens far og betraktet en gjeng på ti–tolv jenter som drev og tøyset, tholukuthi med uniformene heist opp så de avdekket lår de opplagt ikke ville at blinde skulle gå glipp av. De unge femalene viste seg frem, sannsynligvis oppmerksomme på sitt hengivne publikum. De reiste seg enda høyere, stakk ut brystet så langt de kunne uten at ryggen brakk i to, heiste opp uniformene enda litt til, vrikket på seg og spankulerte. Når de lo, tholukuthi fra lepper malt i alle regnbuens farger, var det en underlig lyd, myk som fuglefjær.

Og på den mykheten av fuglefjær ble tholukuthi Nasjonens far brakt tilbake til sin ungdom, ja, tholukuthi til den for lengst døde glanstiden da alle femalene var ute etter ham, da alle femalene sloss om ham, da alle femalene elsket ham, og de som ikke elsket ham, forelsket seg i ham, da alle femalene og mødrene deres og bestemødrene og til og med gjenferdene av oldemødrene deres ville ha ham, ja, tholukuthi den gangen han var ung og flott, da han ikke visste hva fred var fordi bokstavelig talt hvert eneste øyeblikk av livet hans var fylt av ståheien med skrikende femaler som stormløp mot ham, ville ha en bit av ham, tholukuthi forsøkte å dø døden for ham.

Han koste seg med dette minnet da han så at jentene nå hadde begynt å gå, tholukuthi de spankulerte av gårde slik Jesus måtte ha gått på Genesaretsjøen da han visste at hans egen far bestemte over vannet. Han fulgte etter dem til en enorm oppslagstavle hvor hver tomme var dekket av plakater med utbytteren og motstanderen hans. Han så jentene skifte på å posere foran oppslagstavla for å ta bilder med mobilen og dingsene sine. De fylte lufta med tøyseprat og latter og frydefulle hyl, stemmer som blandet seg i en frisk, kaotisk miks.

«Hei dere, jeg hørte at Frelseren gjorde enda en jente ved Universitetet i Jidada gravid!»

«Ja, det hørte jeg også, så bilder av henne på WhatsApp og Twitter. Hun er ikke så søt heller!»

«Jeg hørte at Frelseren faktisk har kjærester på alle universitetene i Jidada!»

«Jeg hørte at han reiser med femaler i det offisielle følget sitt!»

«Jeg hørte at han har mer enn tjue uekte barn, minst!»

«Men pikken hans må være helt rynkete!»

«Uæhh, du sa pikk!»

«Kuk!»

«Stake!»

«Fant!»

«Fallos!»

«Penis!»

«Morostav!»

«Dingaling!»

«Babymaker!»

«Aids-dispenser!»

«Anaconda!»

«Enøyd monster!»

«Den gamle, rynkete øgla til den nye gamle Nasjonens far!»

Jentene kauket og nappet hverandre i halen og kauket litt til. Tholukuthi de satt overskrevs på innbilte elskere og gjorde obskøne roterende og humpende bevegelser med de lealause hoftene og lot den obskøne dansen bli akkompagnert av overdrevne ekstatiske stønn. Nasjonens far, som ikke ventet å høre slikt prat fra barn, snudde seg bort i avsky, dypt forlegen, og undret: Men hva slags skole var dette? Hvem lærte ungdommene sånt grovt snakk? Og hvor var lærerne deres? Rektor?

Han stanset ved det første klasserommet som viste tegn til liv. Elevene hadde ikke tilsyn, og de fulgte ikke med selv da Nasjonens far, som var sjokkert over uroen, kremtet høylytt for å få oppmerksomhet. Ungdommene fortsatte med lurvelevenet selv da han dundret en hov i en pult og sa: «Stille! Stille! Jeg beordrer dere til å komme til ro øyeblikkelig!» Tholukuthi lurvelevenet fortsatte. I en krok sto en kattunge med bar overkropp på en pult og vrengte ut av seg en veldig grov sang, med en penn som mikrofon, akkompagnert av et lam som trommet på en papirkurv de hadde snudd. Rundt duoen hoppet og roterte frydefulle elever mens noen holdt mobilen sin i været, sikkert for å filme kaoset. Elevene satt på pultene og dinglet med beina. Elevene satt i små grupper og pratet. Elevene fiklet med elektroniske duppeditter. Elevene fikset seg opp. Elevene gjorde alt som ikke hadde noe med læring å gjøre.

Nasjonens far sto der og fordøyde kaoset med de ødelagte møblene. De knuste vinduene. Den gamle tavlen som flasset. Papiret som lå og fløt på gulvet. Gjengen med firfisler som smuglet kritt ut gjennom vinduet. Graffitien på veggene. Den umiskjennelige marihuanalukten. Rekken med enorme maur som holdt på å bygge en ambisiøs tue midt i klasserommet. Tre firfisler som paret seg på den midterste siden av en åpen bok. Nasjonens far hadde undervist en gang, ja, tholukuthi før han ble med i frigjøringskrigen, hadde han vært lærer, brakt lys til ungdyrenes bedrøvelig mørke hoder, formet dem til gode vesener, gode borgere, og til nasjonens fremtid, og derfor visste han hvordan en skole så ut og burde se ut, hvordan elever så ut og burde se ut. Jidada videregående skole så ut som en hurlumhei og elevene så ikke ut som elever, men som bajaser, mehe, ville beist. Langt om lenge kikket en gåsunge med et hode på størrelse med en småstein opp fra en fillete bok og sa: «God ettermiddag, har du kommet for å undervise oss?», og siden han ikke husket hvordan og hvorfor han hadde kommet til skolen og gått inn i klasserommet, sa Nasjonens far: «Men hvor i all verden er læreren deres?»

«Lærerne er i streik igjen,» sa gåsungen. «Hvorfor i all verden er lærerne i streik igjen?» sa Nasjonens far.

Gåsungen kaklet av latter, som om spørsmålet var det morsomste spørsmålet noensinne, men fikk raskt hentet seg inn. Nasjonens far dundret i pulten igjen for å få ro, men selvfølgelig til ingen nytte. Og da hun så av fremferden hans at det her var et dyr som var fullstendig uvant med uro, og enda mer med ikke å bli adlydt, fikk gåsungen medlidenhet med ham, fløy opp til en takbjelke og skrek: «Yeyi! Kan dere holde kjeft for faen, vi har en ny lærer eller noe!» Da hun kom ned igjen, satt alle elevene på plassen sin og fulgte med.

Tholukuthi stillheten hadde kommet så brått at Nasjonens far først ble stående der rådvill. Og mens han samlet tankene, satte en vakker, arrogant utseende ung geitebukk med flott, svart pels seg opp i sin fulle høyde og ropte fra bakerst i klasserommet: «Så hvorfor er du her, og hva har du kommet for å lære oss, du gamle?»

«Ut fra det jeg finner her, ser det ut til at tilstanden i utdanningssystemet vårt er i tydelig knipe,» begynte Nasjonens far. Ungdommene hylte av latter.

«Synes dere jeg er morsom? Er dere ikke bekymret for fremtiden deres?!» sa den tidligere presidenten og tidligere læreren vantro.

«Den avsatte tyrannen plyndret og utsugde fremtiden vår mens vi lå i vår mors liv, du gamle, så med mindre du er her for å lære oss hvordan vi kan tjene godt med penger raskt for å komme oss ut av det kaoset regimet hans kastet oss ut i, takker jeg for meg,» sa det arrogante kjeet og reiste seg fra stolen.

«Hei, jeg stikker til R.G. Mugabe Street, dere, jeg hører de har lærlingejobber i pengeveksling, hvem blir med?» sa kjeet til de andre elevene.

Resten av elevene jublet, og den unge geitebukken spankulerte rundt i rommet, kanskje oppmuntret av oppmerksomheten, og sang: «Hva har du med til oss, bror? Hva har du med til oss, søster? Hva har du med til oss, homie? Hva har du med til oss, Deres Eksellense, sir? Hva har du med til oss, Ny giv?» Applausen økte og truet med å få det falleferdige taket til å lette. Så begynte kjeet å trave mot døra, før han galopperte av gårde mens han sang «Hva har du med til oss»-sangen sin. Og klassekameratene ville være med, så de reiste seg som soldater kalt til kamp og løp, skrek, sang, lo, tholukuthi bajasene, meheene, de ville beistene styrtet ut gjennom døra, ut av porten og forsvant bortover den hullete veien.

Så motløs ble Nasjonens far av dette møtet at det var så vidt han kunne se veien for bare nerver, og kanskje de fornemmet dette, for sommerfuglene overtok prosesjonen og førte an. Han fulgte etter med halvt apatiske skritt, med kameratene rett bak seg. De forflyttet seg med dystert alvor som et begravelsesfølge bortover veien som skilte skolen fra bydelen, forbi dyrene som kappet gravsteiner under de tørre akasiene, forbi berget med uavhentet søppel, forbi de nye boligfeltene hvor ungene drev og hoppet over bekker av kloakk, forbi rekken med matbutikker, forbi drosjeholdeplassen.

Tholukuthi Nasjonens far registrerte knapt omgivelsene; hodet var fylt av urovekkende bilder av de stygge elevene, uten tvil avkom av slike stygge dyr som han hadde sett på fortauene i byen og som åpenbart ville vokse opp og få stygge unger selv, og slik og sånn ville den jammerlige syklusen fortsette. Men hvordan kunne det ha seg at det eksisterte en sånn skole i Jidada i utgangspunktet? Og hvor mange skoler var sånn, med så stygge barn? tenkte han. Og hva betydde det for nasjonens fremtid? Og visste faktisk de stygge skolebarna hvor hardt han og frigjørerne hadde kjempet for den utdannelsen som de nå pisset på? At Jidadas utdanningssystem liksom skulle være en skinnende ledestjerne for hele det afrikanske kontinentet?