PORTRETT AV EN MORS KJÆRLIGHET

«Men er det virkelig deg, Destiny?» sier NaDumi og setter et vantro blikk i Destiny, og ikke for første gang. NaLove, en av Simisos nære venner fra Destinys barndom, har på seg en svart morgenkåpe med regnbuefargede bomber, selv på denne tiden av dagen. Destiny kommer ikke over at hun ser dette velkjente plagget; hun har nesten lyst til å hilse på den og spørre hvordan den har det. Den gangen, for nesten tjue år siden, da Loveness, datteren til NaLove, som nettopp hadde flyttet til Toronto – en av de første i nabolaget som emigrerte til Nord-Amerika – sendte morgenkåpen til moren, inviterte NaLove faktisk til teselskap for å vise den frem til både venner og fiender. Destiny er nesten sikker på at eselet hadde på seg den samme morgenkåpen da hun så henne sist. Og nå, et tiår senere, ser ikke NaLove og morgenkåpen hennes ut til å ha blitt det grann eldre.

«Det er meg, tante. Det er faktisk meg i egen person,» sier Destiny, og ikke for første gang.

«Ja, jeg vet at det er deg jeg ser. Men på samme tid kan jeg ikke helt tro at det er deg-deg-deg, altså du deg selv deg, jeg ser,» sier NaLove og stanger hodet lekent og forsiktig mot Destinys.

«Vel, du må bare tro det, dadwethu kababa, forfedrene er der og forfedrene er virkelige og forfedrene er nådige og forfedrene er store,» sier hertuginnen og banker stokken forsiktig i gulvet.

«Gud også, vi kan ikke glemme Den aller høyeste,» sier Guds mor, siden hun ikke holder ut å høre de døde bli hyllet mer enn hennes levende Gud.

«Men om bare moren din var her, om bare Simiso var her,» sier NaDumi og rister på hodet. Da moren blir nevnt, kjenner Destiny igjen den vekten som tidligere hadde truet med å kvele henne da hertuginnen ropte henne inn på soverommet mens de laget mat. Hun hadde funnet en rekke eldre dyr sittende med dystre miner i en pen rad langs senga som om de var i en likvake, og de ventet åpenbart på å henvende seg til henne. Destiny hadde nølt, lurt på om hun skulle sette seg på kne på gulvet eller sitte i den tomme stolen ved døra. Hertuginnen pekte på stolen.

«Vel, vi tenkte, kjære datter, at vi skulle ta for oss spørsmålet du helt sikkert har båret på siden du kom gående hit og oppdaget at porten der var låst,» sa hertuginnen og pekte med haken. Og Destiny, ille til mote av den plutselige vektigheten i kattens tonefall, av den gravalvorlige minen i alles ansikt, var blitt slått av en tanke som fylte hodet hennes med tåke, og hun klarte ikke å stanse tårene. Og de eldre, som visste hva de visste om betydningen av å vende hjem, gjorde ikke mine til å trøste geita. Tanken som hadde fått Destiny til å gråte, var at moren hennes var død, eller noe enda verre, selv om hun ikke kunne forestille seg hva som kunne være verre enn død.

«Men Simiso kommer til å bli så glad for å se deg, Destiny. Du aner ikke hvor veldig hun trengte dette mirakelet,» sa kamerat Nevermiss Nzinga.

«Si meg, kamerat Nevermiss Nzinga, hvor er moren min?» sa Destiny.

«Det, barnet mitt, er ikke et lett spørsmål å svare på, så vi kan ikke egentlig svare deg direkte,» sa kamerat Nevermiss Nzinga og flyttet vekten sin på en slik måte som sa det både var så mye å si og ikke en direkte måte å si det på.

Og der, tholukuthi sittende på senga med et hvitt dynetrekk som var siste skrik i Lozikeyi de første par årene av det tjueførste århundret, vekslet de eldre på å fortelle den hjemvendte datteren til deres søster-venninne hvor mye Simiso hadde lidd under sitt eneste barns plutselige forsvinning for nesten ti år siden. Hvordan det sendte henne ned i et dypt, tett mørke som fremdeles omsluttet henne så mange år etterpå. Hvordan Simiso i de bedre dagene av det mørket flakket rundt i bydelen som et utilfreds gjenferd og banket på dører. At om hun ikke banket på dører, stanset hun dyr i gatene, gikk bort til dem i butikker, i kirker, i ølhaller, i begravelser, bryllup, på folkemøter – hvor enn dyr samlet seg. At hun pleide å ta ut et falmet fotografi av seg selv og den savnede datteren og si: «Jeg heter Simiso Khumalo, og jeg leter etter den savnede datteren min, Destiny Lozikeyi Khumalo, har du sett henne? Jeg må finne henne. Uten henne får jeg ikke puste, uten henne kommer jeg til å gå fra vettet.» Hvordan Simiso på et vis klarte å leve videre i alle de årene, men dessverre ikke helt klarte å forbli helt vel bevart. Hvordan hun på de verste dagene vandret rundt i hele Lozikeyi – sang, gråt, lo, hylte, avhengig av hva slags form galskapen tok den dagen. Hvordan hun iblant rotet gjennom alle søppelkasser hun kom forbi, gravde etter Destiny i avfallet. Hvordan hun kunne forsvinne, først i dagevis, så ukevis, måneder – flakket rundt i hele Jidada til fots i all slags vær. Lette, kom tilbake først når den skjøre forstanden tilfeldigvis minnet henne på hvem hun var.

«Ja, det er virkelig synd at Simiso ikke var her da du kom hjem, Destiny, men ikke se så lei deg ut, kjære datter, jeg har noe på følelsen. Og du burde heller ikke miste håpet, du må tro,» sier Guds mor. Det blir stille et øyeblikk i hertuginnens stue, en innbitt stemning, for uansett hvor mye mat som er blitt spist, uansett hvor god den var, uansett hvor mye nabolaget har stilt opp på kort varsel for å gi den hjemvendte geita en spontan velkomst, uansett latteren, uansett historiene, så vet alle at ingenting av det er nok til å lindre den bitre smaken av Simisos fravær.

«Jeg hører deg, Guds mor,» sier Destiny tappert, og nå gjør alle de medlidende blikkene henne forlegen, og hun strever med å vekke et håp som ikke matcher desperasjonen i hjertet hennes.

For første gang siden samlingen begynte er geita sliten, plutselig overveldet av oppmerksomheten. Hun skulle ønske hun bare kunne reise seg og gå hjem til moren og fordøye situasjonen i enerom.

«Du vet at for ikke lenge siden i kirken vår – og dette kan hertuginnen bevitne, Destiny, for hun var der – profeterte profeten vår om hvordan Jidadas kommende storhet vil bli så oppsiktsvekkende at de fortapte barna vil vende tilbake,» sier Guds mor.

«Og her er et av dem,» sier NaLove.

«Her er et av dem, pris Herren, hvis veier er uransakelige,» sier Mrs. Phiri og reiser seg fra kroken ved døra og går ut.

Mrs. Phiri hadde vært Destinys barneskolelærer på Langeni, og hun fikk strålende resultater, men var fryktet av selv de dyktigste elevene for den legendariske grusomheten sin, så alle på skolen, kollegene hennes også, kalte henne Tyrannen. Tholukuthi hvis hun ikke vrengte ut av seg drepende fornærmelser, overfalt hun elevene med belter, batonger, pisker, stokker, linjaler, bambusrør, kobberrør, paraplyer og alt hun ellers fikk tak i, og hvis hun ikke overfalt dem, løftet hun dem opp etter ørene, eller fikk dem til å bite hverandre, eller satte hele klasser i gang med å løpe runder i skolegården, alt etter temperaturen på raseriet hennes der og da. Alle disse årene etterpå kan ikke Destiny begripe hvordan Mrs. Phiris stemme har bevart evnen til å få leveren hennes til å skjelve.

«Er det sant, Guds mor, at Nasjonens frelser virkelig kom til kirken deres?» sier NaDumi.

«Ja visst, NaDumi, han kom og snakket om Ny giv, sendte jeg deg kanti ikke bildene og videoen fra kirken over WhatsApp her om dagen? De som tror de skjønner seg på ting kan si alt de tror de vet, men Jidada er på vei til Det lovede landet, og Frelseren skal ta oss med dit. Og du skulle ha sett, NaDumi, hvordan hesten bare utstråler godhet og ydmykhet nje, et skinnende eksempel på lederskap selv. Og aller viktigst, hvordan han respekterer denne som hersker fra oven,» sa Guds mor og pekte på Gud.

«Nå, jeg vet ikke, Guds mor, men selv ser jeg ikke at det vil komme noen forandring fra Tuvy eller det korrupte, inkompetente partiet som har bevist for oss over førti år at det eneste de er flinke til, er å kjøre ting i grus, vold og plyndring, i bunn og grunn alt annet enn godt styresett. Hva gjør dem plutselig til frelsere? Når de og Den gamle hesten mer eller mindre er skåret over samme lest?» sier kua som hadde påtatt seg ansvaret for Destinys spising.

«Og det er så sant som det er sagt, mrs. Fengu. Og nøyaktig hvorfor vi skal stemme for virkelig forandring når det blir valg. Og straks vi har fått Opposisjonspartiet til makten, kan vi begynne å snakke om at vi har en ordentlig Frelser,» sier Mrs. Phiri og gjeninntar plassen sin. Da Destiny hører Tyrannen si navnet «mrs. Fengu», ser hun granskende på kua. Du husker henne nå, Destiny, du kjenner faktisk dette ansiktet, ikke sant? Hun kjenner ansiktet, husker hvordan kua og husbonden hennes, dr. Future Fengu, hadde kommet flyttende fra Storbritannia hvor de hadde studert, bare et par år før hun dro. Men tiden, og Jidada, har tatt litt glansen av kuas en gang så friske ansikt, det kvikke oppsynet som Destiny husker fra den gangen.

«Men er det ikke for tidlig for valg, da? Vi fjerner Den gamle hesten i dag, og i morgen gjør vi hva, jo styrter til valglokalene? Hva har vi det så travelt med? Er det ikke meningen at slikt skal ta tid?» sier NaLove.

«Det er travelt, NaLove, fordi Tuvy er ivrig etter å fremstå som legitim. Det ville du også ha vært om du hadde tatt makten i et kupp og var desperat etter å riste av deg stigmaet. Og selvsagt vet vi at han kommer til å vinne, som er grunnen til at han skal avholde dem i utgangspunktet og så fort – det er bare for syns skyld,» sier Sis Nomzamo. Hun og venninnen, Shami, har matchende røde T-skjorter med «De forsvunnes søstre» påtrykt med svarte bokstaver både foran og bak.

«Nei! Jeg sier nei! Det er bare ikke mulig at Tuvy vil vinne! Hvordan? Da Den gamle hesten falt og vi marsjerte, trodde du det var så han kunne herske over oss?! Vi feiret fallet til en tyrann vi hadde forsøkt og mislyktes med å fjerne, vi feiret retten til å utpeke vår egen president! Og jeg skal fortelle deg at vi har tenkt å avslutte det vi startet en gang for alle i dette kommende valget!» Mrs. Phiri har hevet stemmen på den måten som fikk klassen hennes til å sitte rett og holde pusten den gangen for lenge siden.

Minnet gir Destiny lyst til å le.

«Men, tror du virkelig, Mrs. Phiri, basert på det vi vet om de siste førti årene, at Tuvy og generalene utførte dette kuppet bare for å gi landet til Opposisjonen?» sier Sis Nomzamo. Stemmen har en slik stille ro som en som resonnerer med en stein, og Destiny beundrer eselets evne.

«Og med deres historie, at de kan plutselig avholde #frierettferdigeogtroverdige valg? Jeg forstår det desperate behovet for å tro at det skal komme noe bedre etter Den gamle hesten, men jeg er redd det simpelthen ikke kommer til å skje,» sier Shami.

«Jeg synes ærlig talt hele denne situasjonen er deprimerende, Mina. Og jeg skal ikke lyve, hvis jeg kunne finne et sted å dra til og legge denne galskapen bak meg, ville jeg ha gjort det øyeblikkelig,» sier Mrs. Fengu.

«Vel, la ham prøve å stjele dette valget. Det kommer til å bli krig! Det bare sier jeg, vi kommer til å gjøre opprør!» Mrs. Phiris stemme er besluttsom.

«Med hvilke våpen, mrs. Phiri? Og nøyaktig hvem vil slåss?» sier Shami.

«Vel, dyrene kan alltids skaffe seg våpen. Har ikke kamerat Nevermiss Nzinga her fremdeles sin Killjoy fra krigen? Og vi har frihetskjemperne blant oss, har vi ikke det? Hvem har sagt at de ikke har våpen?» sier Mrs. Phiri.

«Og det er sannheten. Vi er her. Og la meg fortelle deg, Mrs. Phiri, hvis noe begynner nå her i Jidada, vet du hvor du finner meg og Killjoyen min,» sier kamerat Nevermiss Nzinga og kvikner til.

«Sis Nomzamo, Shami. La det ligge, hvis dere ikke vil bli hese i stemmen. Tiden vil alltid tale for dere,» roper hertuginnen fra et sted ute på kjøkkenet.

«Vel, for i dag kan vi la det ligge, men bare fordi vi har et møte å gå til, ellers må disse samtalene tas,» sier Sis Nomzamo. Hun og Shami reiser seg samtidig og tar farvel.

«Hawu, dadwethu kababa, her kommer jeg ut med drikkevarer, og så er dere i ferd med å gå?» sier hertuginnen da hun dukker opp med et brett med drikke.

«Jeg skal drikke for dem, hertuginne, ikke vær redd, det er derfor jeg er her. Vil du ikke ha en kald øl, Destiny?» sier kamerat Nevermiss Nzinga, allerede i ferd med å strekke seg etter en kondensfuktig flaske Castle Lite.

«Jeg er så trett at jeg sikkert ville sovnet om jeg begynte å drikke, men takk, jeg tar et glass vann,» sier Destiny.

«En annen gang, hertuginne. Og velkommen hjem, Destiny. Ta deg en hvil,» sier Sis Nomzamo fra døråpningen.

«Ja klart, takk for det,» sier Destiny.

«Yeyi Nomzamo, før du går. Kodwa hvordan går det med den kusinen din, egentlig? Jeg mener Marvellous,» sier Guds mor.

«Futhi, du har stilt det spørsmålet jeg har hatt på tungen. Går det virkelig bra med henne? Jeg spør fordi den tausheten virkelig ikke ligner henne. Det er bare ikke den Marvellous vi kjenner,» sier mrs. Fengu.

«Vel, dere vet vel at hun nå er bare Søte mor, etter at universitetet tok fra henne den doktorgraden, som hun ikke hadde studert til! Men ellers, ikke si det er jeg som har sagt det, men det ser ut til at Marvellous –»

«Vær så snill, ikke si det, NaDumi!» sier Guds mor.

«Ihn, hva er problemet, kanti Theresa?» sier NaDumi.

«Jeg spurte spesielt Sis Nomzamo her, som er i familie med Marvellous og kanskje kan gi oss bedre beskjed,» sier Guds mor.

«Hawu, hanti, jeg skulle også bare fortelle det jeg har hørt, siden dette ikke er et hemmelig tema, Guds mor, lami jeg sa nje,» sier NaDumi og krymper seg.

«Det er best å ikke fare med sladder i slike situasjoner, Precious, selv Bibelen advarer mot det,» sier Guds mor. NaDumi er tydelig truffet, hun tar en lang slurk av sin Castle Lite og får det travelt med å rette på heklebrikken på nærmeste sidebord.

«Vel, tanten min, som nylig var på besøk, sier at familien prøver å akseptere det, og det er forståelig nok ikke så lett. Nasjonens far er fremdeles såret og vonbroten av det han ser som et utilgivelig svik, og helsa hans har skrantet siden kuppet. Marvellous holder motet oppe og klarer seg ikke så verst, og det overrasker meg ikke, hun er sterk, hun der,» sier Sis Nomazamo henvendt til alle i rommet.

«Det er vi veldig glad for å høre, Sis Nomzamo, hun kommer til å holde ut dette slik andre ting er blitt holdt ut. Vi skal huske på henne og be for henne,» sier Guds mor.

«Du må ha sluppet opp for krek å be for, Theresa. For min egen del har jeg overhodet ingen tanker eller bønner for det usle eselet, niks. Jeg mener hun fortjener alt det vonde som skjer med henne, og mer til!» Mrs. Phiri legger ikke skjul på sin forakt.

«Hawu, mrs. Phiri?» sier NaLove.

«Hva, NaLove? Det er sant! Og ikke for å være respektløs, Sis Nomzamo, men datteren til tanten din får ikke noe sympati av meg, niks. For er det meningen at vi skal glemme alt det hun har gjort? Marvellous var direkte fæl, og hun kan ikke skylde på

Nasjonens far eller Maktens sete, som vi alle vet er svarte djevler, men hun hadde et valg om ikke å slutte seg til de onde, særlig fordi de ikke pekte på henne med våpen og tvang henne til det, det er jeg sikker på. Vi har ikke glemt, og vi kommer aldri til å glemme. Og hun skal ikke få leke offer i dag bare fordi den skitne dammen hennes har tørket inn, som hun bare har godt av, spør du meg!» raser mrs. Phiri.

«Dadwethu kababa! Men nøyaktig hva gjorde Marvellous under kahle-kahle, mrs. Phiri, siden du og hele dette landet er i harnisk? Jeg vet hun oppførte seg som en idiot, men når var liksom hun makthaver? Og var ikke dette landet i dass selv før hun giftet seg med Nasjonens far? Og tror du ærlig talt at dette kuppet ikke ville ha skjedd om hun hadde vært Mor Teresa?» sier hertuginnen.

«Som jeg alltid gjerne sier, hertuginne, er det lettere å peke på en mislikt femal i stedet for å la stygge maler stå til ansvar. Vi ville heller gjøre det enn å pakke ut den egentlige og hele sannheten om hvordan vi havnet her, og gjøre den tunge jobben med å finne ut hvordan vi kommer oss ut av det. Men ganske snart vil Jidada innse at Marvellous faktisk er den minste av våre bekymringer, men jeg er redd vi da allerede vil være i krokodillekjeften, ikke at vi ikke allerede er i den, det er bare et spørsmål om –»

«Ok, ok, ok. Shami, nei, ikke enda en runde, vær så snill, vi har et møte vi skal på. Ha det bra, alle sammen!» sier Sis Nomzamo og drar bokstavelig talt med seg Shami; De forsvunnes søstre er endelig på vei ut, lenge etter det første farvelet.

«Og med det tror jeg at jeg også får gå. Men jeg trenger i hvert fall ikke å lage middag i kveld, jeg er forsynt som en kones slektning!» sier NaDumi.

«Men la oss ta en selfie til Lozikeyis Facebook-side først, jenter,» foreslår NaLove.

«Men vi har ikke forberedt oss engang,» sier Guds mor. Det er en halvhjertet protest, for den elegante sauen ser ut som om hun er et slikt dyr som alltid er klar for å bli fotografert, selv når hun sover. Og før Destiny – som ikke er på sosiale medier og ikke er interessert i at et bilde av henne skal legges ut på Lozikeyis side – rekker å protestere, er hun omringet av poserende eldre. Det er en scene hun ikke får til å stemme med Lokizeyi slik det var da hun reiste, før teknologien og sosiale medier tok bydelen med storm.

«Så, da er det gjort. Jeg må si at disse Samsung-telefonene tar fine bilder også. Ende, husker dere hvor mye styr det var å få tatt bilder den gangen vi ikke engang var på Destinys alder?» sier NaLove.

«Yeyi! Vi måtte planlegge flere dager i forveien. Bestemme påkledning. Samle inn penger – penger til transport inn til byen. Penger for å komme oss hjem fra byen. Og selvfølgelig penger til å betale fotografen. Det var å planlegge påkledningen. Sørge for at påkledningen var i upåklagelig stand. Sy det som måtte sys. Låne øredobber. Sko. Strømpebukser. Leppestift. Sminke. Bla gjennom gamle album for å forsikre seg om at en ikke brukte en tidligere positur. Bestemme seg for å øve inn en ny positur. Og så samle mot til å posere foran en fremmed. Samle mot til å dra inn til byen, til å holde maska når du ble bedt om å gå ned fra fortau som var forbeholdt hvite, til når du ble beskyldt for å være en kløhale på jakt fordi du hadde sminket deg!»

Og da de eldre, som allerede hadde reist seg, ble minnet om sin for lengst passerte ungdomstid, satte de seg ned igjen og mimret om fortiden. Tholukuthi fortiden. Og plutselig befinner hertuginnens stue seg førti, femti år tilbake i tiden. De strekker minnene så langt som hodet tillater, og når de ikke kommer lenger, kanaliserer de minnene de fikk overlevert fra mødrene sine, ja, tholukuthi de minnene inkluderte også minnene til mødrenes mødre og mødrene til de mødrenes mødre. Og med hode og munn sender de seg og hverandre tilbake til en fortid fra før Jidada ble Jidada, og så forbi den fortiden til de mange fortidene til mødrene og deres mødre, og så forbi den fortiden til fortid-fortid-fortiden, ja, tholukuthi til den gangen da steinene var så myke at du kunne klype dem og få blodet til å renne, da fjellene fremdeles vokste, da gudene gikk iblant oss, ja, tholukuthi den fortiden fra lenge, lenge, lenge før de grådige kolonistene kom med våpen og fordelte jorda mellom seg som om det ikke allerede var noen der, heiste underlige tøyfiller de kalte flagg og sa: La det bli Land-Land.