PROFET FOR ET #FRITTRETTFERDIGOGTROVERDIG VALG

Og siden Frelseren allerede hadde vunnet og derfor hadde absolutt ingenting å tape, prekte han evangeliet om #frierettferdigeogtroverdige valg, selv om det føltes som en idiotisk manøver – tholukuthi han hadde ikke sett det skje på så lenge i Jidada at det var nesten absurd å omfavne konseptet. Men hesten hadde satt seg dette fore, for alles øyne var på ham og Ny giv. Med hjelp fra de skarpe unge kameratene i Setet, lærte han på null komma niks å snakke om #frierettferdigeogtroverdige valg med slik innlevelse at han til tider hørtes ut som om han var medlem av Opposisjonen selv. Og Opposisjonen, tholukuthi en bedrøvelig Opposisjon som for det meste aldri egentlig hadde opplevd friheten til å være, til å eksistere, som aldri hadde sluppet å bli forfulgt av Maktens sete, aldri ikke vært marginalisert, forfulgt, torturert, fengslet, kidnappet, til og med myrdet, svelget og omfavnet dette uventede evangeliet og holdt godt fast i det. Og hvordan kunne de la være? Tholukuthi når vestlige observatører for første gang i mals minne skulle få lov til å overvåke prosessen? Når de holdt folkemøter uten å måtte søke og få innvilget tillatelse fra myndighetene? Når de kunne holde de møtene i fred og uten at forsvarerne kom for å avbryte og arrestere talerne? Når de kunne ha disse møtene fra morgen til ettermiddag eller hvor lenge de ville, når de uten frykt kunne gi uttrykk for hva de hadde på hjertet? Når de kunne spå og erklære seieren på forskudd hvis de ville? Yessir, tholukuthi Opposisjonen fikk smake sødmen i denne lenge forsinkede ideen om frie og rettferdige og troverdige valg som en forbuden frukt, holdt det søte i munnen, nøt det, og da de endelig motvillig svelget det, kjente at det fylte magen med et håndfast håp om et for første gang virkelig fritt Jidada med en -da og enda en -da, der det var mulig å vinne presidentvalget og ta makten.

Selv stokkene og steinene vil fortelle deg at et dyr ikke bare kan kreve forandring uten å gestalte det selv, og at den forandringen må begynne på toppen og så spre seg nedover til resten av folket. Tuvy forsto følgelig at som interimspresident, som Nasjonens frelser, måtte han personlig manifestere denne Nye given for å kunne sette et tydelig eksempel for dyrene sine, og sette et tydelig eksempel for dyrene gjorde han. Nasjonens frelser hadde alltid vært en morgenfugl, med klokka satt på 05.00. I Ny givs ånd forandret han vekkingstidspunktet til 04.59 – yessir, tholukuthi vekkerklokka hans skulle for aller første gang på nesten førti år ringe på et annet tidspunkt. Og han skiftet plass i senga med sin kone, Matilda, så han nå våknet på høyre side av senga i stedet for på venstre. Og selv om han ikke hadde rørt en bok siden skoletiden unntatt ved en tilfeldighet, hadde han et helt bibliotek hjemme hos seg selv, hvor alle kunne se det, og en gang iblant tok han seg tid til å telle bøkene. Og selv om han ikke likte tanken på internett, gikk han omsider med på å få installert det på mobilen sin, og på den greia på skrivebordet, og en gang iblant åpnet han dem så han kunne se, følge, overvåke, holde rede på hva nasjonen gjorde og sa. Og han byttet ut sålene på alle skoene sine så man bokstavelig talt kunne si at han tok helt nye skritt hver gang han gikk. Og han sluttet å bruke fraser som «jeg vet ikke», «jeg tror», «jeg er ikke sikker» og byttet dem ut med det motsatte – «jeg vet utmerket godt», «jeg er helt sikker», «jeg er aldeles overbevist» –og var faktisk glad for å oppdage at på denne måten, tholukuthi viste det seg at han visste alt som var å vite om alt og alle ting, og det igjen viste at ord faktisk betydde noe. Bevæpnet med disse personlige forandringene som lot ham demonstrere en ny måte å være på, en ny måte å gjøre ting på, tholukuthi følte Nasjonens frelser seg rede til å lede Jidada til nye høyder av storhet.

Og det var i Ny givs ånd at Tuvy, med Nasjonens skjerf rundt halsen, sto foran et folkemøte en lørdag morgen for å komme med den storslåtte erklæringen om at han og Maktpartiet gikk til krig mot korrupsjon, og ikke bare det, men de skulle også vinne krigen. Og da dyrene hørte dette, sto de tause og slo forsiktig med halen og grunnet på det. Det var ikke det at innbyggerne ikke ønsket seg et korrupsjonsfritt land; det var bare det at med hensyn til Jidada med en -da og enda en -da, var korrupsjon som en av -da-ene; de kunne simpelthen ikke forestille seg landet uten den, ja, tholukuthi de pustet den, de spiste den, de drakk den, de sov på den – den var i alle aspekter av livet deres, innbefattet i deres egne hjem.

Tuvy merket motstanden på Jidada-plassen helt inn i skjerfet – den greia var, som Jolijo sa, en sensor. Følgelig kommuniserte den at selv om dyrene var villige til å høre, strevde de veldig med det bildet han tegnet opp for dem. Men det tok overhodet ikke motet fra Frelseren. Han skulle få dem til å se, som en god leder; han ville få dem til å forandre mening.

«Mine kjære landsmenn. Hvem blant dere passerte en veisperring på vei hit til møtet, eller har ellers blitt stanset uten grunn og fått en urettferdig bot eller et forelegg, siden vi innførte Ny giv? Fikk vi ikke slutt på hver eneste en av de korrupte veisperringene, ja, eller nei?» Tuvy utfordret dyrene, reiste seg på to og stirret ut over forsamlingen mens han ventet på det eneste svaret, det nei-et han visste ville komme, for dette var ikke et spørsmål med flere mulige svar. Og nei-et kom, yessir, tholukuthi nei-et kom ikledd den mest jublende applaus, jubel drevet av ros, av glede og takknemlighet, for det var virkelig sannheten og ingenting annet enn sannheten.

Veisperringene som hadde spredd seg over hele Jidada de siste fem årene – eller var det åtte år? ti? – tholukuthi de siste gud vet hvor mange årene, falske veisperringer hvor forsvarere flagget ned annenhver bil, mobbet, plaget og terroriserte sjåførene, så etter alt fra brannslukkingsapparater og deres nøyaktige plassering, reservehjul, manglende lys og manglende speil, de røde plasttrekantene, radiolisenser, lufttrykk, speedometerets tilstand, tholukuthi om du hadde det riktige krysset til dekkskifte, de grønne, selvlysende vestene, løse bolter, om skiltene var forsvarlig festet, lovlig antall passasjerer i bilen, yessir, tholukuthi hundene fant alltid noe feil, for de endret trafikklovgivningen på stedet og i hodet og etter de logrende halenes forgodtbefinnende, fast bestemt på å loppe de stakkars sjåførene, som var tvunget til å betale kontant på stedet, som de gjorde hver gang de kjørte og hver dag og hver uke og hver måned og hvert år etter hvert år, til jidadanerne en alminnelig morgen, som skulle vise seg å bli alt annet enn alminnelig, satte seg i bilen og kjørte til arbeidssteder eller bedrifter eller hvor de nå skulle med en følelse av at kanskje noe var galt, men ikke greide å sette fingeren på nøyaktig hva det var som var galt før de mentalt gikk gjennom reiseruten og etter hvert innså hva det var som var galt, tholukuthi som var at de hadde, for aller første gang på årevis, kjørt langs Jidadas hullete veier uten å måtte stoppe for en eneste veisperring, og så vantro var de at de faktisk satte seg inn i bilen igjen og kjørte helt hjem igjen bare for å se, og det så de virkelig, de så at yessir, tholukuthi det var ikke en eneste politi-forsvarer som loppet dem for deres surt opptjente penger til fordel for Jidadas forbaskede trafikkpoliti.

Og med den påminnelsen så dyrene ideen om et korrupsjonsfritt Jidada med nye øyne, for – hvis korrupsjon langs veiene ikke bare var blitt fjernet, men var blitt fjernet på et øyeblikks varsel, hvorfor skulle ikke Ny giv gå hen og på samme måte fjerne den overalt ellers, siden den tydeligvis visste hvor og nøyaktig hvordan den skulle fjerne den?

«Enn videre, mine kjære landsmenn. Dere vet og jeg vet at de irriterende veisperringene bare var en liten del av det. Den store delen var hva? Yessir, bare si det; dere vet dere tripper etter å si hva den store delen var. For å gi dere et hint, så har vi fjernet den også, den store delen, som korrupsjon, når ingen trodde at den faktisk kunne bli fjernet fordi den hadde makt over sola. Hjelper det litt? Får det en bjelle til å ringe?» sa Tuvy. Nasjonens skjerf forkynte en endret, positiv atmosfære, og det hadde det jammen rett i.

Deltakerne på folkemøtet klarte ikke mer, Frelserens ord hadde skutt dem tilbake til den uforglemmelige, den gylne dagen da alt forandret seg, da et Nytt Jidada steg frem majestetisk som en regnbue når de minst ventet det. Nå, næret av minnet om den dagen med deres nylige frigjøring, danset dyrene og trampet i bakken til den skalv. De rautet, de mjauet, de brekte, de buret, de kvekket, de skrøt, de vrinsket, de gryntet, de klukket, de skrek, de kaklet.

Og Tuvy så den bølgende bevegelsen av pels og fjær i fargerike partiregalier og fortapte seg i fryden over å se ansiktet sitt på brystet og ryggen og hodet til tilhengerne, tholukuthi på femalenes storslagne pupper, de vellystige hoftene og bakendene og magene. Det var en tradisjon som hadde stått sin prøve, som ble praktisert over hele det storslagne afrikanske kontinentet av Nasjonsfedre som visste hvordan man hersket, som forsto dette med godt styresett, tholukuthi hvor det fulgte at ansiktet til den som hadde makten, også måtte finnes på dyrekroppene på slike folkemøter og mens de levde sine hverdagslige liv. Og dyr stemte vanligvis i overensstemmelse med hvilket ansikt som var på klærne de brukte, i overensstemmelse med hvem sitt navn og hvilke partifarger som prydet sekkene med gjødsel, maismel, poteter, på pakningene med sukker og andre slike godsaker de hadde fått utdelt før valget.

«Mine kjære landsmenn. Jeg er glad jeg har røsket opp i hukommelsen deres, og dere skal ha vel bekomme. Jeg håper jeg har overbevist dere om at vi virkelig vil bli kvitt korrupsjonen. Som jeg sa, vi går til krig mot den. Siden vi vant en krig som var så voldsom, så brutal som frigjøringskrigen, hva i Den nye given vil hindre oss i å vinne denne lille krigen her og følgelig frigjøre Jidada på nytt?» sa Tuvy.

Dyrene var overbevist og samtykket med sin nye president med hjerte og tarmer. Og hvis Jidada virkelig kunne vinne krigen mot korrupsjon, som Frelseren sa, vel, hva i all verden kunne de ikke gjøre, hvor kunne de ikke gå, med denne Nye given? Alt var virkelig mulig. Velstand. Likeverd. Verdighet. Rettferdighet. Frihet. Alt de hadde kjempet for, bedt om, grått om, lengtet etter, sett venner og familie krysse grenser for, og noen ganger til og med dødd for, yessir, tholukuthi en storhetstid var mulig.

Men Den nye given kom ikke til å skje uten Vestens penger. Selv med de enorme naturressursene, selv om det var et av de rikeste landene på Afrikas rike kontinent, var Jidada med en -da og enda en -da likevel ikke noe mer enn en tigger, et bedrøvelig vrak av et land som strever med å stå på sine vaklende føtter, tholukuthi med behov for veldedighet fra de selvsamme landene som en gang hadde undertrykt og fremdeles undertrykte det og dets like. Så Tuvy gjorde det mange av kontinentets Nasjonsfedre hadde gjort og ville gjøre – han dro på tiggerferd til Vesten.

Men du ville ikke ha sett at han var en tiggerpresident bare ved å observere ham på tiggertoktet. Nasjonens frelser kunne tigge med stil. Og ingenting sa stil som et eksklusivt privatfly og et enormt dyrefølge på størrelse med to fotballag. Ingenting sa stil som alltid å være på vingene, slik at de som kjente til saker og ting ville fortelle deg at den nye presidenten av Jidada mer sannsynlig ville påtreffes i lufta enn på bakken, mens de som virkelig, virkelig skjønner seg på ting sa at han en gang visstnok hadde sagt – tholukuthi ordrett, faktisk – at hvis Gud regjerte over et helt jævla univers fra lufta, var det overhodet ingen grunn til at ikke han kunne regjere over et land med størrelse på bare 390 767 kvadratkilometer fra den samme lufta en gang iblant.

Frelseren deltok på toppmøter, deltok på konferanser, deltok på møter, fora og slike funksjoner med selvtillit som en honninggrevling, trygg i vissheten om at i Jidada var tiden inne for Ny giv, og forandringen hadde kommet til landet og han var den som brakte den; det var overhodet ingen grunn til at Vesten ikke skulle støtte ham. På disse tiggerferdene, bevæpnet med kunnskapen om at ord var makt, med Nasjonens Skjerf om halsen, la ikke Tuvy fingrene imellom: Jidada er like åpen og klar som en femals honningkrukke, sa han. Den som ikke forsyner seg av den en gang så vidgjetne Afrikas kurv, vil bli tvunget til å høste fra en gold ørken etter at andre har høstet, ville han si. En investor som ikke investerer i Jidada, er som en vase uten blomster, sa han. Jidada akkurat nå er som en jordnøtt, kom og knekk den og oppdag mulighetene inni den, sa han. Det er ikke kø foran

Jidadas porter, så hvorfor vente? sa han. Jidada er som en hånd, og ingen hånd under Guds jord har noen gang vasket seg selv med godt resultat, sa han.

Imens, tilbake i Jidada, så innbyggerne opp på nasjonens himmel etter privatfly som kostet mer enn det ville ha kostet å reparere noen av veiene deres, sende noen av barna på skolen, kjøpe medisiner til de nedslitte sykehusene, avhjelpe mangelen på drivstoff. De telte de gangene Frelseren kom tilbake for så å dra igjen og igjen, fly opp og ned igjen og igjen, med dokumentmappen full av løfter fra Vesten igjen og igjen. De ventet tålmodig fordi de visste at gode ting kom til den som ventet, og dessuten hadde Den gamle hestens regjeringstid spesielt lært dem kunsten å vente. Tholukuthi de var utrolig gode til det, de var fremragende.

De som ser den slanke geita i den lange, hvite tunikakjolen og med en svart sekk på ryggen, tholukuthi som sleper på en svær fiolett skallkoffert langs den lengste veien uten navn, gjør et opphold i det de holder på med og betrakter henne inngående, som om de hele tiden har visst at hun skulle komme og har ventet i dagevis. De har allerede dratt kjensel på – fordi de har blitt eksperter på det – det distinkte ganglaget til en nylig hjemvendt eksiljidadaner, som om hun minner jorda på at hun har trådt på den før, ja, tholukuthi at hun i høyeste grad er et barn av jorda og ikke en fremmed. De ser også, av ganglaget, av holdningen, at hva nå enn som var grunnen til at denne hjemvendte krysset de grensene hun krysset, var den smertefull, enda tyngre enn bagasjen er.

Men selv om de har blitt eksperter på hjemvendte, kan de som bor i Lozikeyi likevel ikke vite alt som er å vite. Mens de nøye følger med på geitas møysommelige ferd, har de for eksempel ingen anelse om at da hun landet på Jidada regionale flyplass for bare et par timer siden, visste hun med det samme ikke hvordan hun skulle gå frem på denne jorda hun en gang hadde sverget på at hun aldri ville sette sin hov på igjen, hvordan hun skulle puste inn den lufta hun en gang hadde avsverget, for å vende hjem er én ting, og det å ankomme er noe helt annet. At straks hun kom ut av flyplassen, hadde hun stilt seg i skyggen av et meliatre, nær stedet hvor statuen av Den gamle hesten hadde stått, og grått.

De har ingen anelse om at hun ble igjen der til flyplassen ble tømt og det så ut til at hun var den eneste gjenværende, som en siste, enkelt overlevende etter en apokalypse, ja, tholukuthi sto der under meliatreet som hun ikke hadde sett på mange år fordi det ikke vokste i den fremmede jorda hvor hun hadde søkt tilflukt, dette treet med de gule, klinkekulestore uspiselige fruktene som stinket i det bedøvende solskinnet, treet med de sprikende greinene hvor hele maurkolonier myldret, treet som strakte seg opp mot Guds ansikt, ja, tholukuthi hun hadde blitt stående der, sto der med bagasjen sin og gråt, til en flyplassarbeider langt om lenge hadde gjenkjent i geitas tragiske positur, i lyden av den såre gråten, den helt bestemte klagen til en hjemvendt som er skadet på en bestemt måte av de skadde tingenes land, gikk bort til henne og varsomt, varsomt, tholukuthi så, så varsomt at hun kunne ha desarmert en bombe, grep kofferthåndtaket og satte den ned på den røde jorda der, og så tok av henne sekken og satte ned den også, og så varsomt, igjen varsomt, så varsomt at geita nesten ikke merket det, tok henne i armene og holdt rundt henne til hun fikk uttømt hjemvendingens flommende strøm.

Og nå, et par timer senere eller så, manøvrerer den hjemvendte den hullete veien uten navn og kjenner de vurderende blikkene til dyrene som følger med henne fra gata, fra hagen, bak gardinet, fra biler på tomgang, fra skyggen under parasoller, bak hjørner. Hun tenker at hun bare burde ha tatt en privat taxi – en tanke hun hadde slått fra seg fordi hun ville ta seg god tid på veien til bydelen Lozikeyi, hvor hun vokste opp, hvor moren fremdeles bor, og som tilfeldigvis også er hennes navnesøster, for Lozikeyi er faktisk mellomnavnet til geita, tholukuthi både geit og bydel var oppkalt etter ndebeledronningen av det sørvestre Jidada i førkolonitiden. Og det var godt tenkt, lenge savnede datter av Simiso Khumalo, for det å ta offentlig transport ga deg den ekstra tiden du trengte på å forberede deg, på å stålsette seg, for selv om du har hatt flere uker, selv om du hadde den lange reisen – var det likevel ikke nok til å finne ut hvordan du skulle vise ansiktet ditt til en mor du ikke har sett, for ikke å si snakket med, på ti lange år.

Til sin lettelse får hun gå i fred, for, resonnerer hun riktig, hun har vært borte så lenge at det sannsynligvis ikke er noen som vil kjenne henne igjen. Men bydelen selv nekter å være en passiv tilskuer til denne hjemvendingen. Så Lozikeyi retter seg opp i sin fulle høyde, draperer sitt mest fargestrålende sjal over brede skuldre slik at denne hjemvendte også kan verdsette hennes fulle prakt, i tilfelle eksilet, som er kjent for iblant å forhekse minnene om barna hennes, har fått henne til å glemme det. Og Lozikeyi pisker opp en sånn sonisk fest at det summer i geitas hode: tholukuthi musikk konkurrerer fra gjallende radioer og høyttalere; en kakofoni av stemmer stiger, faller, dør hen og stiger igjen; biler stotrer, brøler, brummer og pisker opp støv; lekende barns hyl og sang gir lufta farge av den uhemmede gleden deres; der er det kilende utropet til en voksen femal i gledens stund; rop fra selgere som falbyr varer; et fly som passerer lavt over dem; fra hekkene et kaotisk orkester av sikader, bier, sirisser, gresshopper og fugler. Så kaster Lozikeyi på sjalet, retter på det, og lufta er ladet med duftene av mat som blir tilberedt til lunsj; det kommer et og annet blaff av urter og sigaretter; så lukten av moden guava, ferskener, duften av gardenia, den kraftige stanken av søppel som brenner; den mugne eksosen til en harkende bil. Og selvfølgelig vil Lozikeyi aldri i evighet la sjansen gå fra seg til å vise frem sine blomstrende døtre, som strutter med sin ungdoms gryende prakt, stiller seg rakrygget på to i solskinnet, med en skjønnhet som er en oppfordring til bønn for beundrere av alle slag som står oppstilt over hele bydelen og venter på å få boltre seg i en prakt så potent at det vil henge igjen hos dem hele dagen og hjemsøke dem i søvnen, ja, tholukuthi etterlate seg en knusende ettersmak i munnen så de våkner desorientert og helt ødelagt. Så er det mer tilfeldige kropper av selgere som sitter i krokene med varene sine; kundene som kommer og går og kommer og går; de smidige kroppene til barna som løper etter baller og setter opp drager og sykler og leker alle slags leker på hele den svære lekeplassen som egentlig er gata. Og geita, når hun ser Lozikeyi slik hun insisterer på å bli sett, manøvrerer kofferten rundt alt som foregår, gjennom et bedøvende inferno som steker stykkene av tjærebredd vei så de blir myke og svir henne i pannen for riktig å ta i, og kjenner at noe som har ligget sammenkrøpet inni henne i de ti årene hun har vært borte, endelig retter seg ut.

Når hun kommer hjem til morens hus, er porten låst. Forundret røsker geita i den kraftige hengelåsen, som henger under husnummeret som er malt på døra. Selve smijernsgitteret er en nyanskaffelse som ikke var der da hun forlot huset den gangen for mange år siden, i likhet med den hvite Durawall-muren som omgir hele huset. Det som faller geita inn mens hun fordøyer disse forandringene, fyller henne med en flyktig panikk – moren bor der ikke lenger, huset har fått nytt eierskap. Men hvordan?

Hun ser på den låste porten, lurer på hva hun skal gjøre, hvor hun skal gå, da lufta plutselig begynner å runge av et voldsomt fuglekor. Og slik geita står der og er forbløffet over denne lyden som ikke ligner noe hun har hørt før, flyr en svær flokk av fugler i alle farger i lufta og formørker himmelen over Lozikeyi. Nå har geita tydet den underlige messingen av «Ny giv – Ny giv – Ny giv», tholukuthi det kaotiske ekkoet blir hengende i lufta lenge etter at den svære flokken har strøket av gårde og forsvunnet, mens geita undrer seg over om det hun nettopp har sett og hørt faktisk er det hun nettopp har sett og hørt.

«Det er Ny Giv-koret. Ny Giv er den nye presidentens kjælepapegøye. De synger Ny giv-sangen. Jeg og vennene mine har lært oss Ny giv-dansen. Vil du at vi skal vise deg? Kommer du langveisfra?»

Geita gløtter ned og ser en liten kattunge som kikker opp på henne, kortpustet etter flommen av sine egne spørsmål. Den barpotede lille katten er så utrolig møkkete at det ikke lenger er mulig å se hva slags farge hun har på kjolen, som har sidene kjekt stappet ned i beinåpningene på trusa. Like i nærheten er vennene til kattungen, og de er like oppsiktsvekkende skitne. Geita smiler, husker, ser nå for seg glimt av sin egen barndom i disse samme støvete gatene for mange, mange år siden.

Etter at kattungen har mønstret nykommeren nøye, noe som muligens har gjort henne sjenert over sin egen fremtoning, trekker hun kjolen opp av trusa og forsøker forgjeves å børste den ren foran.

«Hei der, hva heter du?» sier geita med et smil.

«Gloria! Gloria! Wena! Sa jeg ikke at du skulle ta et bad og vaske den møkkete kjolen for en evighet siden, angutshelanga?!»

Denne nye stemmen kommer fra nabohuset, hvor en tynn gammel katt i en omfangsrik gul kjole og med fargerike perler rundt halsen og poteleddene står i døra og tar et kjølig overblikk over scenen, tholukuthi med en pote i siden, den andre på en stokk. Hun kunne ha snakket til nykommeren og ikke den nevnte

Gloria, for det direkte blikket hviler på geita, ja, tholukuthi mønstrer den fremmede åpenlyst, usjenert slik eldre kan gjøre, for de er i en fase av livet da de generelt forstår at en rekke ting, deriblant høflighet, er bortkastet tid. Og hun tar ikke feil, for hun sparer seg åpenbart for den unødvendige jobben med å vente på å finne ut hvem hun er, denne unge fremmede ved naboens port, og hva hun vil, for geita kommer simpelthen bort til henne uten å bli bedt om det.

«God dag, bestemor, hvordan står det til?» sier geita idet hun går bort til henne.

«God dag, barn. Og tittelen er hertuginne. Bare bra med meg hvis det er bra med deg?» Dronningen setter blikket i geita med smale, intelligente øyne. Hun er imponert, for i motsetning til dagens bedrøvelige unge, som skamløst kan bombardere et dyr med spørsmål uten å hilse ordentlig først, tholukuthi er det her en som tydeligvis hadde fått ordentlig oppdragelse.

«Det står bra til med meg, takk. Og hvordan har de andre det?» sier geita. Det er verken mur eller gjerde rundt kattens hus, slik det er rundt morens. Geita er forbløffet over den voldsomme eksplosjonen av planteliv. Hele hagen er tilsynelatende et kaos av trær, busker, grønnsaker og blomster i alle farger, og huset i rød murstein er selv nesten helt dekket av et teppe av slyngplanter. Det var definitivt ikke sånn det hadde vært da hun reiste, da naboen Sis jo bodde der.

«Alle de andre har det bra. Står det bra til der du kommer fra?»

Dronningens stemme bringer geita tilbake fra den frodige hagen.

«Det var bra da jeg dro, takk. Jeg lurer på om du kunne hjelpe meg. Jeg heter –»

«Ah-ah-ah-ah-ah! Men er ikke du Destiny? Jo! Jo, det er du!

Simisos lenge savnede datter, dadwethu kababa! Selv om jeg aldri har lagt mine øyne på deg, barn, kjenner jeg deg igjen, for jeg ser Simiso over hele det runde ansiktet, ah-ah-ah-ah-ah! De ørene, Simiso, de rette tennene, Simiso, det smilet, til og med stemmen, simpelthen Simiso, hun kunne ha født seg selv, dadwethu kababa, ah, yeyi, la meg få sett ordentlig på deg!» utbryter katten og reiser seg på to for geita, som nå står på alle fire så den gamle kan få sett ordentlig på henne.

Destiny er så rørt av den gamles glede at hun blunker bort uventede tårer. Og nå som hun er på så nært hold, kan geita se av kattens smykkepryd, av stokken som er dekket med fargerike perler fra øverst til nederst, at hun også ser på et åndemedium, en magiker. Katten er taus mens hun går rundt og rundt geita før hun slår seg til ro med at jo, dyret foran henne er av kjøtt og bein og ikke en slags apparisjon.

«Ye Lozikeyi! Kom hit og hjelp øynene mine å se dette! Alle sammen! Lozikeyi! Kom og hjelp øynene mine å se dette!» skriker katten plutselig av full hals, med knekk i nakken og ansiktet preget av en påtakelig fryd.

«Yelina, kom og hjelp meg å se dette, sa jeg, jeg sa kom og hjelp meg å se dette, vær så snill og hjelp meg å se! Lozikeeeeeeeeeeeeeeeyi bo!» Nå er kattens stemme ren kraft og smerte og bønn på en gang, tholukuthi en stemme som stiger opp over hver eneste lyd i kvartalet. Og av denne dramatiske velkomsten forstår geita den absolutte vekten av den tiden hun har vært borte, og likeledes betydningen av at hun er hjemvendt.

«Er du sikker på at du har fått nok av denne umxhanxa her, Destiny? Kan du ikke bare tømme den, nje? Phela vi laget den til deg, og det er virkelig ikke stort igjen, bare ta resten,» nøder en ku med et ansikt som virker kjent, men som Destiny ikke greier å huske navnet på, uansett hvor hardt hun forsøker.

Før Destiny rekker å protestere, blir den siste øsen av retten lagt på tallerkenen hennes. Geita oppfatter av kuas varme og entusiasme, av oppmerksomheten hun viser henne, av hvordan hun pusler rundt på kjøkkenet til hertuginnen og mer eller mindre har tatt styringen over henne, erklærer hvilken mat de skal spise og hvor mye og når – at de høyst sannsynlig har kjent hverandre, enten direkte eller gjennom moren. Men den historien nekter nå å stige opp fra hvor det enn er at historier går og tar seg en lur. Det er ikke det første ansiktet hun ikke har greid å sette navn på, og hun vet det ikke blir det siste, at de kommende dagene og ukene vil bli fylt med slike kjente, men uplasserbare ansikter fra fortiden. Tholukuthi fortiden. Og det vil de nok, Destiny, ah-ah, visste du ikke dette var eksilets pris? For å komme tilbake? Men det du må gjøre er å tilgi deg selv – tross alt kunne det skje hvem som helst. Og hva slags magisk hukommelse hadde du vel hatt om du husket alle disse ansiktene og navnene etter alle disse årene? Er du en datamaskin? Nei, du er ikke en datamaskin. Så bare si: «Unnskyld meg, det er så lenge siden og jeg er redd hukommelsen svikter, kunne du være så snill å si hva du heter igjen?» og da vil de si det, til og med uten fordømmelse, du vil få se.

Hun spør ikke, nei, er redd det vil føre til spørsmål til gjengjeld, tholukuthi spørsmål som hun ikke kan eller ikke er forberedt på å svare på. Så hun smiler simpelthen til de ubestemmelige ansiktene til fremmede fra fortiden med passende mengde entusiasme, og finner ellers trøst i tallerkenene med mat som settes foran henne som offergaver. Hadde hun lyttet til magen sin, ville hun for lengst ha sluttet å spise, men så er ikke dette egentlig noe som handler om magen.

Og det er ikke det, Destiny. Du spiser også for andre ting. Du spiser for den tiden du har vært borte, ikke sant? For de ansiktene du har glemt, ikke sant? For de gangene du ikke ringte, ikke sant? De brevene du ikke skrev, ikke sant? For sorgen du har båret på, ikke sant? For sinnet du har båret på, ikke sant? For bedrøvelsen du har båret på, ikke sant? For tapet og ensomheten du har båret på, ikke sant? Tholukuthi, Destiny, du spiser også for å finne ut, ved hjelp av smaken og konsistensen og lukten av maten, av hvordan den glir nedover halsen og ned i magen, om det overhodet er mulig å forlate hjemme, som i hele deg, forlateforlate, eller kanskje om noe, bare litt, en ørliten bit av deg alltid blir sittende og vente, slik at når resten av deg kommer tilbake, er det noe som vil forankre deg igjen.

«Så, barn av min søster, hvordan står det til i – kanje hvor er det du har bodd hen igjen?» Dette er tante MaKhumalo, i familie bare i navnet, og en av de mange av Simisos liksomslektninger, tholukuthi en bivirkning av å være et enebarn uten slekt i live. Destiny, som allerede er utmattet av kuas energi, får anlagt oppsynet til en lenge savnet niese og smiler til høna som har parkert seg inn mot en vegg.

«Takk, tante, de har det bra,» sier Destiny og er veldig klar over at hun er i ferd med å lokkes inn i et kinkig terreng hvor hun, hvis hun ikke er forsiktig, muligens vil bli et populært tema i Lozikeyis sladdersirkler før soloppgang i morgen. Så hun rister av seg den påfølgende tausheten – en taushet hun utmerket godt vet at også er en felle for å få henne til å fylle ut med detaljer fra tilværelsen sin.

«Nå, hvis de har det bare bra der du kommer fra, da er alt bra og Gud er god,» sier tante MaKhumalo.

«Hele tiden,» innskyter NaDumi og tryller frem et smil som er bare tenner.

«Si, barn av min søster, lot du de små være igjen der, eller hva?» sier tante MaKhumalo. Hun holder på å pusse fjærene, og stemmen som kommer fra et sted under vingen, hvor hun har stukket hodet, er halvkvalt.

«De små?» sier Destiny og rynker pannen. Kua møter blikket hennes, trekker på skuldrene og bærer en stabel med tallerkener bort til vasken.

«Hun mener Simisos barnebarn, barna dine, phela,» hjelper NaDumi til.

«Å. Å, nei, det er ingen,» ler Destiny.

«Er det ingen barn?» sier tante MaKhumalo med overdreven, tilgjort bestyrtelse.

«Nei,» sier Destiny og rister på hornene.

«Ikke så mye som en ngtsho-ngtsho?» sier NaDumi med en nyve i pannen. Destiny tenker: Hva faen? Men sier bare: «Ikke en eneste.»

«Eller kanskje de er på vei? Det er ennå litt tid,» sier tante MaKhumalo. Hun har sluttet å pusse fjærene, holder vingen løftet i en bue.

«Sannsynligvis ingen på vei,» sier Destiny.

«Hva, vent nå litt, mener du at det ikke blir noen barn overhodet?» sier NaDumi.

«Jeg mener at det ikke kommer til å bli noen barn,» sier Destiny.

«Men hvorfor det, Destiny Khumalo?» sier tante MaKhumalo uten å skjule skuffelsen. Hun har forlatt plassen sin og fløyet opp til setet ved siden av NaDumi, hvor hun nå sitter som om hun ruger på noen egg.

«Det er bare det at jeg aldri egentlig har ønsket meg noen. Jeg er ikke skapt til å være mor,» sier Destiny og passer godt på å holde irritasjonen ute av stemmen. Samtalen plager henne, og hun vil få slutt på den.

Men er du virkelig overrasket, Destiny? Du, som vokste opp her i Lozikeyi? Hvor et dyrs saker var alles saker? Hvor de eldre hadde rett til å fortelle deg om livet ditt og mene at de hadde rett? Hvor du ikke engang hadde språk for armslag, privatliv? Personlige grenser? Det er sant; hun er overrasket, men samtidig ikke overrasket. Overrasket fordi de årene hun har vært borte, har fått henne til å glemme, på en måte. Overrasket over at alt fremdeles er ved det samme. De eldre ser fremdeles på henne som om hun har snakket med hornene.

«Kjære deg, la meg fortelle deg at selvfølgelig vil du ha barn, du vet det bare ikke ennå. Dessuten, hva slags femal vil ikke ha barn, når Gud ga oss en livmor? Det er bare ikke normalt,» sier tante MaKhumalo og senker stemmen som om hun deler en hemmelig visdom som er ment bare for den unge geitas ører.

«Og hvis du ikke ønsker deg barn nå, kan det godt være at når de kommer, vil du gjerne ha dem likevel. Og du kommer til å få se at det er like naturlig som å puste, og du kommer til å bli glad,» ler NaDumi tilfreds.

«Vel, Witness, min yngste – husker du at dere lekte og gikk på slang rundt i kvartalet her – venter sin siste i disse dager. Hun går under navnet NaChoice nå – etter sin førstefødte, Choice, som går i første på videregående. Etter Choice er det Moreblessing, som går i sjette klasse, og etter Moreblessing igjen er det Denzel, i tredje klasse.» Tante MaKhumalo kan nesten ikke skjule en stolthet som sier at barna i høyeste grad er hennes rikdom.

«Denzel? Prøver du å fortelle meg at det faktisk er Didizas døpenavn, MaKhumalo?» sier NaDumi.

«Ja, kanti, visste du ikke det, NaDumi? Didiza er Denzel, ja,» sier MaKhumalo.

«Men hva i all verden er en Denzel, MaKhumalo? Slapp dere opp for navn så det stakkars barnet ble forbannet med et navn som ikke engang betyr noe?» sier NaDumi.

«Spør du meg, jente? – spør Witness når du ser henne. Men uansett, Destiny, du kommer til å bli overrasket over hvor mye et barn forandrer virkeligheten din. Jeg lover deg at du vil bli en helt annen,» sier tante MaKhumalo. Så slipper hun tråden for å hilse på en høne som kommer vaggende inn på kjøkkenet, tholukuthi kledd i helsvart.

«MaKhumalo! NaDumi! Er dere fra vettet? La nå dette barnet få være i fred?!» skjenner høna.

«Hva snakker du om, kamerat Nevermiss Nzinga?» sier MaKhumalo og NaDumi i munnen på hverandre.

«Eier du ikke skam, på dine gamle dager? Vi kan alle høre fra stua hvordan du bombarderer henne med tøvet ditt! Og du, Destiny, vet du ikke hvordan du skal be folk passe sine egne saker, mani, har ikke Simiso lært deg noe?» sier høna og lar Destiny få like mye skjenn.

Og Destiny, som faktisk har verket etter å be de to eldre dyrene holde seg unna hennes saker, smiler takknemlig. Men du kan bare ikke gjøre det, Destiny – be dine eldre passe sine egne saker uansett hvor mye de fortjener det, i hvert fall ikke rett ut. For det er respektløst å gjøre det, siden de er eldre enn deg. For det er ikke sånn man gjør det i Jidada. Hun skulle ønske hun kunne; om bare hun kunne. Om bare.

«Jeg mener, hvem sier at hun må gifte seg og få barn? Phela Destiny, dette eselet og høna er de samme femalene som gjerne fordømte oss og prekte at det var vårt ansvar å bli hjemme og bli besvangret, at det var ufemalsk å bære våpen, da noen av oss sluttet oss til kampen for Jidadas frigjøring. Tilsvarende for noen av våre malske kamerater ved fronten, som trodde vi var der uttrykkelig for å tjene som deres koner og kløhaler og generelle omsorgsdyr! Men sloss vi ikke side om side med dem, og av akkurat de samme grunnene? Frigjorde vi ikke Jidada i fellesskap, selv om dette elendige, utakknemlige Setet i dag vil oppføre seg som om Jidada ble frigjort av testikler? Og for det andre, okwesibili, i tilfelle ingen har fortalt deg det, Destiny, så lever du livet ditt for din egen skyld, med mindre du har et annet liv et sted der du endelig lever på egne premisser, hører du?» sier høna. Kammen er blitt blek, fjærene i full uorden.

«Ja, jeg hører deg, kamerat Nevermiss Nzinga,» sier Destiny, klar over hvordan navnet hun alltid uttalte helt uten anstrengelser i barndommen, nå høres helt absurd ut i den voksne munnen hennes. Men hun har ingen andre navn for høna, som aldri kvittet seg med sitt nom de guerre selv etter at Jidadas frigjøringskrig tok slutt. «For vel er krigen over, men jeg er fremdeles soldat. De vil ikke kjenne meg igjen eller begrave meg på Frigjørernes plass, men så lenge jeg har pust i meg, vil navnet minne deg om at jeg frigjorde dette landet, og at jeg aldri bommet, hadde kamerat Nevermiss Nzinga sagt en gang for mange, mange år siden, da en nysgjerrig ung Destiny spurte hva det rare navnet til høna kom fra. Tholukuthi de som virkelig skjønner seg på ting sa at kameratene ved fronten ga henne navnet fordi hun var en enestående skarpskytter.

«Hawu, kamerat Nevermiss Nzinga, kanti slåss vi nå?! Jeg visste ikke at vi var i krig – MaKhumalo og jeg bare snakket til barnet her. Destiny, vær så snill å ta imot våre unnskyldninger, vi skulle åpenbart ikke ha tatt den samtalen. Selv om det er en veldig naturlig samtale,» beklager NaDumi med en unnskyldning som ikke er en unnskyldning.