NY GIV

Om du skulle besøke Jidada etter Tuvius Delight Shashas innsettelse som interimspresident, ville det første du la merke til være hvordan det summet overalt av et uttrykk som ble uttalt hjemme hos folk og i gatene, i forretninger, i biler og taxier, i småbyer og bysentra og ute på landet, på skoler, i ølhaller, i butikker og kjøpesentra, på internettkafeer, på restauranter, i kirker og på bordeller, i begravelser, i offentlige bygg, på fotballkamper, i skjønnhetssalonger og så godt som hvert tenkelige sted, et uttrykk som lå på tungen til både gamle og unge i like monn, av dem som forsto det og dem som ikke gjorde det i like monn, av dem som trodde på uttrykket og dem som ikke gjorde det i like monn, yessir, tholukuthi uttrykket «N-Y G-I-V» var overalt, som et virus.

Og hver gang Tuvy hørte uttrykket som det geniale teamet hans hadde funnet for å snakke om dette nye kapitlet i et nytt Jidada, følte han seg større enn Jidadas gjeld til Verdensbanken. Uttrykket fikk ham til å innse at det var sant det de som kjente til saker og ting sa om ord – som var at de var viktige; du kunne selge selv en sølekake ved simpelthen å velge de riktige ordene, få voksne, tenkende dyr til å ta gaffelen og tygge den i seg uten å bruke den minste makt, yessir, tholukuthi det var ikke bare slik at ord var viktige, men de var makt. Ord var muti. Ord var våpen. Ord var magi. Ord var kirke. Ord var rikdom. Ord var livet.

Så inspirert var Tuvy av denne innsikten at han døpte om den nye papegøyen han hadde til kjæledyr til Ny Giv – tholukuthi fuglen var blitt anskaffet uttrykkelig i den hensikt å skulle kvitre lovprisninger og følgelig glorifisere Frelseren i nasjonens luftrom og himmelsfære. Videre ansatte Tuvy en engelskprofessor fra Jidada-universitetet for å lære Ny Giv å si ordene «Ny giv».

Og Ny Giv klarte ikke bare å mestre ordene, men han lærte å synge dem med en uklanderlig amerikansk aksent som gjorde

Nasjonens fars britiske aksent til skamme. Og Ny Giv var sånn en sirkusfugl at også andre papegøyer snart lærte den pussige nye sangen som nå virket som om den alltid hang i lufta i Jidada.

Fuglene følte det som om dette var en populær dille som de ikke ville holdes utenfor, så på null komma niks kraet kråkene Ny giv, tutet uglene Ny giv, kvitret spurvene Ny giv, sang kanarifuglene

Ny giv, kurret duene Ny giv, kalte hornfuglene og de andre fuglene Ny giv, og så brummet sikadene Ny giv, biene summet sommerlig Ny giv, sirisser og gresshopper og andre insekter filte

Ny giv slik at Jidadas hekker og trær og luft og himmel og til og med jungelen utenfor Jidada var bare Ny giv Ny giv Ny giv, ja, tholukuthi Ny giv overalt og Ny giv hele tiden.

«En skål, Deres Eksellense!» Disse ordene, av den nyutnevnte general Victor Zuze, en ulenkelig hund med et hardt utseende og kjever av stål, kom ut som om generalen bjeffet en sint kommando. Hele rommet, innbefattet Hans Eksellense selv, ble umiddelbart stille. Men rett før generalen holdt sin skål, begynte Jameson, den yngste av Frelserens tvillingsønner, å hyle av latter.

«Jeg skal ikke lyve, Baba, med all respekt, men hver gang et dyr sier: ‘Deres Eksellense,’ venter jeg å se Den gamle hesten materialisere seg og si: ‘Det er ikke mulig, overhodet ikke mulig, dette er et beklagelig feilgrep. Dyrene mine elsker meg og trenger meg!’» sa Jameson. Den oppvisningen utløste noe forsiktig humring rundt i rommet.

«Bruh! Eselet ved hans side også, det sier –», og her reiste James seg raskt opp på to for å slutte seg til tvillingbroren på gulvet. De eneggede hingstene, som også var faren opp av dage, spankulerte rundt, viftet med halen og ropte i en genial etterligning av dr. Søte mors berømte slagord: «Dette er ikke en dyrefarm, men Jidada med en -da og enda en -da! Og hvis dere overhodet har ører, vil dere lytte til rådet mitt, for det dere gjør er å svelge alle mulige slags store steiner, og veldig snart blir det tydelig akkurat hvor store rumpehullene deres er når steinene må ut igjen!» Det ble en pinlig stillhet, men den varte bare i noen sekunder før hele rommet eksploderte i vill latter.

«Vel, det er synd eselet ikke kan snakke, siden hun er ekspert på å drite stein akkurat nå,» sa visepresident general Judas Goodness Reza, til mer latter.

«Jeg savner henne nesten litt, da. Vel, ikke i Setet, naturligvis, men eselet ga virkelig Jidada noe å le av, den fødte entertainer, hun der,» sa Jameson og gikk og satte seg igjen.

«Den eneste gangen du får høre noe om eselet, er når dyr spør hvor hun er. Ellers ville det overraske meg om det kommer et pkle fra den kløhalen med det første,» sa visepresident Judas Goodness Reza.

Og ifølge dem som virkelig skjønner seg på ting, var ikke det for langt fra sannheten. Siden den spektakulære ydmykelsen var Jidadas en gang så frittalende femal tilsynelatende blitt Jidadas tauseste femal, så malisiøse komikere hadde raskt oppdatert hennes en gang så kjære oppnavn fra Søte mor til Tause mor. Som med Nasjonens far så man heller aldri den tidligere førstefemalen rundt i Jidada; de kunne ha bodd i et annet land. Men de gjorde ikke det – selv om livet deres, ifølge dem som virkelig skjønner seg på ting, ikke skilte seg stort fra et fangeliv; de levde med bevæpnede vakter, og grunnen var ikke beskyttelse; alt de foretok seg var under streng overvåkning.

«Jeg tror hun kommer tilbake etter hvert. Jeg tror ikke at en sånn spyer som den tidligere førstefemalen simpelthen kan bli stille eller forsvinne på den måten. Dessuten kjenner jeg henne,» sa James.

«Det bør du regne med, gutten min. Eselet vet hvor skapet står, og om hun av en eller annen grunn skulle oppføre seg som en ape, kommer vi til å ta fra henne hver eneste penny, hver designerkjole og alt hun noensinne har tjent på Maktens sete, og jekke henne ned til den usle tiggeren hun var før hun giftet seg med Nasjonens far. Stol på meg, hun er ikke dum,» sa voldsministeren.

«Og mens vi snakker om det, hvis du lar meg få heve min ydmyke stemme til og for Nasjonens frelser, kamerater,» sa general Victor Zuze, som hadde holdt glasset hevet hele denne tiden, og tok kontrollen over forsamlingen nok en gang.

«Skål for Hans Eksellense. For i bunn og grunn å ha reddet Jidadas Revolusjon fra å bli kuppet, for å ha frelst denne høyt elskede nasjonen fra en ufattelig undergangs grusomme kjeft, en oppsiktsvekkende prestasjon som uten tvil vil fremstilles i historiebøkene, og komme på YouTube, og dessuten på Facebook og Twitter, som noe beslektet med guddommelig inngripen. På vegne av de som er til stede her og hele den takknemlige nasjonen, som fremdeles feirer ennå i dag, vil jeg herved uttrykke vår samlede og dypeste takknemlighet, kamerat Eksellense. Måtte du gjøre Jidada stort igjen på ny og på ny, måtte du være vår hyrde med tålmodighet og lidenskap som en krokodille, og måtte ditt herredømme vare lenger enn Guds herredømme!» Generalens stemme dirret av følelser.

Den smilende frelseren, dypt rørt og skinnende av tilfredshet, var den første som reiste seg. Han løftet generalen høyt i været før han satte ham ned og nappet ham lekent i ørene. Glass klinket til endeløs applaus, og kamerater skiftet på å gratulere Frelseren nok en gang. De fremmøtte var noen av Maktens setes nylig utnevnte Indre krets og De utvalgte, tholukuthi de gjenværende gjestene i et middagsselskap som ingen andre enn Jidadas splitter nye visepresident og tidligere general, Judas Goodness

Reza, holdt. Til stede var generalene fra den natten med det banebrytende møtet om forsvaret av Jidadas Revolusjon for bare noen uker siden, de var berømte nå, og etter utnevnelsene til nye minister- og ambassadørposter var uniformene blitt byttet ut med dresser. Til stede var også deres etterfølgere som var håndplukket av Frelseren selv, og så var det Jidadas gamle høyesterettsjustitiarius, den høyvelbårne Kiyakiya Captured Manikiniki, som hadde presidert over Tuvys innsettelse som interimspresident, og hans kollega, dommer Honour Koro, den eneste femalen i rommet, og som snart skulle bli utnevnt til Sjefkokk for den vidgjetne Jidada Valgkafé, som hadde ansvaret for valgene i Jidada. Noen av de nye ministrene var der, sammen med et par kinesiske forretningsmaler, og dessuten Jidadas mest berømte profet, profeten dr. O.G. Moses.

«En spesiell skål, Eksellense!» sa kamerat Chris Lee og hevet glasset. Så snudde den karismatiske kinesiske forretningsmalen seg mot forsamlingen og henvendte seg til partiet med den velmodulerte, slepende stemmen. «Kamerater, vennligst reis dere mens jeg utbringer en skål for Hans Eksellense, Jidadas nye president!» Alle reiste seg.

«Herr kamerat president, jeg takker deg for den vennligheten du og Maktpartiet alltid har vist oss og våre brødre i det dynamiske vennskapsforholdet mellom oss. Ellers ville vi ikke ha vært her i landet deres. Vi føler spesielt dette vennskapet gjennom at dere tillater oss å komme når det passer oss og utvinne alle de mineralene vi ønsker oss, det minner meg veldig om en ubegrenset kinesisk buffé. Som kollegene mine liker å si, er det alltid jul i Jidada med en -da og enda en -da, og vi elsker julen, særlig siden Jidada er et veldig, veldig rikt land med altfor mye mineraler til at en får uttømt det! Hva det viser er at du, herr kamerat president, og Maktpartiet, av de mange afrikanske landene vi har drevet forretninger i – og vi har vært over hele dette store, rike kontinentet – er langt det mest ekstremt og dypt generøse, og veldig gjestfrie, ikke bare med åpne armer, men med åpne bein også, og åpne hjerter og åpne alt mulig, og denne åpenheten gleder oss, for den er i høyeste grad en vinn-vinnsituasjon for oss fordi vi vinner, og vi vinner igjen. Vi omfavner gladelig dette partnerskapet og alliansen og ser frem til at det skal vokse seg enda sterkere med denne administrasjonen, og det gjør vi helt uten innblanding i Jidada, uten å blande oss borti politikken, for i motsetning til Vesten er vi deres respektfulle venner som passer våre egne saker, og vår sak er utvinning! Så, kamerat president, dette er en skål for fortsatt vennskap, for mange flere juler i fremtiden, og for Jidada med en -da og enda en -da!»

Kamerat Chris Lee leverte den siste halvdelen av skåltalen på Jidadas maktspråk, ja, tholukuthi på perfekt shona. Han kunne like gjerne ha utført et mirakel, for rommet brøt ut i voldsom applaus. Tholukuthi jublende kamerater overøste ham med ros, og oppstusset ga seg ikke før Dick Mampara, desinformasjonsministeren, hevet sitt eget glass, men ikke fikk kollegenes oppmerksomhet før han klinket til en tom flaske Jameson, tholukuthi Frelserens yndlingswhisky, som sønnene hans var oppkalt etter.

«Jeg skal vedde på at ingen av disse klovnene kunne dra til Kina nå og starte så mye som en søppelplukkingsbedrift,» sa påfuglen, som ellers var en ganske ubekymret type, og skummet av avsky. For noen år siden, før han meldte seg inn i Maktpartiet og fikk sneket seg til en plass i Setet, hadde et kinesisk gruveselskap uten videre om og men kastet ut alle i Dick Mamparas bestemors landsby fra hjemmene sine uten forvarsel, uten å konsultere landsbyboerne, uten kompensasjon. Da Mampara konfronterte den stedlige representanten, hadde denne fornærmet ham på kinesisk og skutt etter ham. Senere hadde noen forsvarere oppsøkt Mampara og banket ham opp så voldsomt at han ikke klarte å komme seg opp av senga på to uker. Tholukuthi bestemoren hadde dødd rett etterpå, av sjokk og et knust hjerte. Dette var ikke noe Dick Mampara noensinne ville glemme eller tilgi, selv om Maktens sete var vennligsinnet, for vennligsinnet, tenkte ministeren, mot kineserne, hvis aktiviteter på det afrikanske kontinentet ledet ministerens tanker mer i retning av en kolonimakt enn den såkalte vennen de liksom skulle være.

«Kamerater, siden vi ikke må glemme hvem vi alle er til stede for, som er Frelseren og bare ham i egen person, har jeg lyst til å utbringe en skål,» sa påfuglen. Da han nevnte Frelseren, tok kameratene til fornuften og fant plassene sine igjen.

«Deres Eksellense, i likhet med mange av de yngre kameratene har jeg hatt den ære å se ledere lede, men å se Deres Eksellense både tjene og redde nasjonen i lys av de nylige begivenheter har i særlig grad vært det mest uforglemmelige høydepunktet under oppholdet her. Og slik vil jeg vise min dypfølte takknemlighet, Deres Eksellense. For eksempelet. For lederskapet. For inspirasjonen,» sa påfuglen med et dramatisk bukk.

«Hvis du tror det er et høydepunkt, er det fordi du ikke var der i 1983! Hadde du vært der i 1983, ville du ha sett Frelseren i full utfoldelse, da han virkelig reddet og tjente nasjonen og overgikk enhver patriot noe sted!» sa visepresidenten med et livlig glimt i øyet.

«Nittenåttitre, sir? Var ikke det da –»

«Gukurahundi! Som fikk navn etter det tidlige regnet som skyller vekk frøskallene før vårregnet! Uten dette ville ikke dette Jidada som vi kjenner det, ettpartistaten Jidada, det store Maktpartiet, vårt alles eget Jidada, ha eksistert!» sa Elegy Mudidi, propagandaministeren, som nå snudde seg med Frelseren med åpen beundring.

Mampara glodde olmt på katten, som malte og snudde seg tvert da den så påfuglens morderiske blikk. De to dyrene, som begge var nylige tilskudd til Maktens sete under Ny giv og derfor forståelig nok gjerne ville innynde seg og utmerke seg for det etablerte lederskapet, var også omtrent på samme alder og hadde mer eller mindre jevnbyrdig bakgrunn. Men de som skjønner seg på ting sa at rivaliseringen mellom dem faktisk lå utenfor Setets sfære, utenfor Maktpartiet – tholukuthi gjennom en gravejournalists populære tweet hadde begge funnet ut at de var interessert i samme femal, en modell og tidligere Miss Jidada, selvsagt trass i at begge var gift.

«Ja, men dere ungdommene så ingenting! Kan du ikke ta dem og våre utenlandske kamerater i skole, sjef, så de får høre det rett fra krokodillens egen munn?» foreslo visepresidenten. Ansiktene strålte mot Frelseren, som solte seg i oppmerksomheten. En ny taushet, tholukuthi en slik taushet som kommer forut for de vektige ordene til den som har ledelsen, la seg over rommet.

«Vel, man blir kalt til å gjøre disse tingene, skjønner du. Som man gjør om man forstår hva tjeneste og redning innebærer,» sa Tuvy med et glis. Selv stokkene og steinene ville fortelle deg at Tuvius Delight Shasha hadde tilbrakt hele sin karriere i Den gamle hestens skygge – for det meste sett, men ikke hørt. Tholukuthi denne nye dynamikken, der dyrene hang ved hvert ord han sa, hvor annenhver ytring fra deres egen munn hadde følge av «Eksellense», «Deres Eksellense», «Sjef», «Frelseren», «Nasjonens frelser», var både underlig og søtt. Han satt og breiet seg i stolen og rettet på skjerfet med en slik omhu at hvert øye i rommet umiddelbart fokuserte på dette, som om det skulle kremte og begynne å tale til dem.

Det berømte skjerfet, med striper i Jidada-flaggets farger – og ergo hadde oppnavnet Nasjonens skjerf – hadde siden debuten for noen uker siden tatt Jidada med storm. Hele landet, lot det til, hadde ikke noe annet å snakke om, verken i felten eller på internettet. Nøyaktig hva betydde skjerfet? For det første, hvorfor gikk Frelseren med det, og hvorfor nå og ikke en annen gang? Hva slags statement forsøkte han å komme med? Hvorfor tok han det aldri av seg, selv når det var varmt i været? Tholukuthi lite visste de.

«Dette skjerfet, sjef, gir deg en slik beskyttelse som du trygt kan iføre deg til enhver tid og uten å tiltrekke deg oppmerksomhet, siden en talisman som er åpenlys, har mer kraft. Og skjerfet gir ikke bare beskyttelse, men er også en sensor, det føler ting. Hvis det er dårlig energi, fanger det det opp. Hvis det er fare, vil det vite det. Hvis alt er bra, vil det fortelle deg det. Bare lytt til det, sjef, så får du vite, og du vil bli bedre til å tyde signalene fra det for hver dag, og selvfølgelig er det bare de små tingene det kan gjøre,» hadde Jojo sagt under overleveringen av skjerfet til Frelseren. Tuvy, som var midt i forberedelsene til sin aller første internasjonale reise som Jidadas fungerende president, hadde kommet hjem etter en lang dag med siste liten-møter og funnet magikeren sittende som vanlig i en tett røyksky og en pipe hengende i munnviken.

«Du mener at denne ullflisa kan gjøre alt det, kamerat Jolijo?» sa Tuvy og betraktet skjerfet skeptisk. Jolijo nikket.

«Alt det, om jeg skal si det rett ut, sjef. Og dessuten kommer dette skjerfet definitivt med et visst ansvar. Ingen dyr, unntatt deg – og dette inkluderer din kone, elskerinner og øvrige femaler generelt – skal ta på det, ellers vil mutien miste kraft, og jeg er sikker på at du vet nå at det kan bli stygt. Og det viktigste er at du ikke, og jeg mener under alle omstendigheter, sjef, må ta et skritt utenfor dette huset uten skjerfet, eller bli funnet noe sted og under noen omstendigheter uten det – jeg kan bare ikke understreke dette nok. Og likeledes må du ikke legge deg uten det. Tenk på det som en del av huden din, en rustning du må gå med til enhver tid. Og så lenge du har det på, skal ingenting, og jeg mener ingenting, røre deg.»

GUKURAHUNDI: MEST DEFINITIVT, ABSOLUTT IKKE ET SINNSSYKT ØYEBLIKK

Nå klappet Tuvy på skjerfet, strakte seg etter whiskyglasset og tømte det. En servitør bøyde seg mot ham og fylte det prompte opp.

«Det er en skam at noen dyr i dag, deriblant dem som vet bedre, når de snakker om den viktige og karakteristiske tiden, forsøker å redusere den til en meningsløs voldsorgie, et galskapens øyeblikk, som vi har hørt det bli kalt selv av dem vi ikke vil nevne ved navn, men du kjenner dem. Som om vi kanskje ikke tenkte klart, at vi kanskje ikke visste hva vi gjorde! La meg fortelle dere at ingenting kunne være fjernere fra sannheten, som er at vi satte oss, vi rådslo, vi kalkulerte, vi planla, vi organiserte, og vi satte nøye sammen en kampanje styrt av klare målsetninger og formål. Jeg mener, var det et galskapens øyeblikk, virkelig, tror du vi ville ha brukt så mye tid – først i ’83, så i ’84, så i ’85, så ’86, så ’87? Nei, kamerater, ingen øyeblikk varer så lenge!» sa Frelseren.

«Og det er lenge nok til at en unge kan bli født, til og med begynne å springe rundt og snakke!» sa alkoholen inni Jameson begeistret. Tuvy ignorerte begge og fortsatte.

«Det var like etter uavhengigheten. I et normalt land burde vi ha feiret både at kolonimakten tapte og Det nye Jidadas fødsel, men nei. Hva gjorde vi? Vi gikk bare fra én kamp til en annen! For du skjønner, det var et annet parti som førte ulykke med seg –jeg vil ikke gjøre ære på det ved å nevne noe navn,» sa Frelseren.

«Og det ville ikke vært feil, kamerat Eksellense. Selv kalte jeg det et dissidentparti av ubetydeligheter! Og ‘førte ulykke med seg’ er å si det mildt, der er Hans Eksellense svært overbærende! Men jeg trygler deg om å si det som det er, Deres Eksellense, så disse ungdommene ikke kan si de ikke hadde fått beskjed!» sa voldsministeren oppmuntrende.

«Ja vel, kamerat. Så dette dissidentpartiet av ubetydeligheter, som også var overveiende ndebele, som du vet – som, som du vet, er etterkommere av den brutale, morderiske, forbryterske kongen som en gang tjente ved det blodige hoffet til den berømte krigshisseren og morderiske tyrannen, Tshaka Zulu, og som invaderte og omtrent koloniserte oss før de hvite kolonistene, utgjøt våre forfedres blod og annekterte jord og røvet femalene våre, ja, nettopp de forfedrene, drev nå og planla ødeleggelser og opprør, ikke så ulikt de barbariske forfedrene deres! Hadde tenkt å utføre et slags kupp! Av nødvendighet hadde vi selvfølgelig gått i fellesskap mot vår felles hvite fiende under frigjøringskrigen og tenkt at de var våre kamerater. Men allerede da drev de og underminerte oss til stadighet, sådde splid og uro og uorden på krigsfronten slik at det ble klart for de mer klartseende av oss at vi hadde en krig i en krig!» sa Hans Eksellense og svisjet kraftig med halen, og nå hadde stemmen steget til hans typiske oppspilte leie. Hvis han var redd han skulle skade de veldig få ndebelekameratene som var til stede, røpet han det ikke, og hvis de veldig få ndebelekameratene til stede var såret, røpet de det ikke.

«Og dissidentene pisket krigen opp i full styrke da de etter uavhengigheten var så frekke å angripe den jidadanske hæren i to dramatiske angrep! Men selvsagt fant de oss rede og klare, ikke sant, Deres Eksellense?!» innskjøt ministeren for ting. Den heftige og brutale hunden hadde vært nestkommanderende i spesialenheten som utførte Gukurahundi.

«Du av alle dyr vet det, kamerat. Du var ved frontlinjen, i kampens hete!» sa Hans Eksellense og så beundrende på kameraten.

«I kampens hete? Det skal jeg si, vi svømte i blod og gørr og lik! Yessir, gjett om vi forsvarte Revolusjonen!» Hunden strålte.

«Og forsvare den gjorde dere. Men tilbake til historien. Rett etter uavhengigheten får vi vite, så klart ikke overraskende, at de utspekulerte dissidentene ikke rustet ned etter krigen, men faktisk hadde oppmagasinert våpnene sine. Men merk dere dette. Da våre forsvarere dro til landsbyene sine på leting etter de lumske ekskrigerne, og det var dem vi i utgangspunktet trodde var dissidentene, ville landsbyboerne overhodet ikke samarbeide! Først trodde vi at vi bare hadde med uttrykkelig lumske ekskrigere å gjøre, men vi oppdaget til vår skrekk at nossir, vi tok feil; dissidentene vi lette etter var faktisk ikke bare den militære kontingenten, men faktisk hele stammen! Og når jeg sier hele stammen, mener jeg til og med femalene, selv de små babyene, selv bestemødrene hadde dissidenttendenser! Dette var de fundamentale kjensgjerningene som lå til grunn for strategien vår – en ordentlig, grundig, kalkulert strategi, og definitivt ikke et elendig galskapens ‘øyeblikk’!» sa Hans Eksellense og så på ordensministeren, en stjernespiller og forsvarsminister under Gukurahundi, som nå satt og nikket til Hans Eksellenses bidige ord. Han kviknet til da han hørte den åpne oppfordringen til å ta opp hansken.

«Og imens dissiderte selvsagt lederne for dissidentene. I stedet for å arbeide med myndighetene for å være en del av statsledelsen, motarbeidet de oss, og de gjorde sitt beste for å piske opp stemningen mot den uunngåelige og opplagte slutten. Men haaa, de kunne ikke måle seg med dem, nossir, å nei! Nå hadde vi de fremstående dissidentlederne i fengsel, hvor de hørte hjemme. Eller på flukt. Vi hadde demontert infrastrukturen og destabilisert organisasjonen deres. Og aller viktigst, spesialenheten min, som var opplært av ingen andre enn våre nordkoreanske kamerater, og jeg trenger ikke å fortelle de fleste av dere om den berømte Femte brigade, jeg mener de var førsteklasses, fremragende, simpelthen eksepsjonelle!» sa ministeren for ting, reiste seg på bakbeina og gestikulerte.

«Og den eksepsjonelle enheten forsvarte Revolusjonen som bare det! Hvis jeg kunne hatt en sånn enhet i dag, her og nå, kamerat, ville jeg vært den lykkeligste herskeren i hele verden!» sa Hans Eksellense, som snakket sakte og så på ministeren for ting like kjærlig som en elsker.

«Jeg kan ikke forestille meg hvordan den feite dissidentlederen klarte å unnslippe krokodillekjeften! Han må ha hatt den mest potente av talismaner, det må jeg si! For å slippe unna den vidgjetne, helt enestående enheten!» sa visepresidenten med ilsk skadefryd.

«Ennå i dag beundrer jeg den enheten – 1983. 1984, 1985, 1986, 1987, de gjorde jobben, dette var ordentlige drapskunstnere! Rene dødsengler! Virkelig terrorprofeter! Disse kameratene malte den anarkiske regionen rød-rød-rød-rød, jeg mener de fikk blodet til å danse i lufta!» sa Frelseren, på to bein nå, og hovene fløy i en imaginær dans av blod, med et overjordisk lys i blikket.

«Der er den sangen, kamerat – som forsvarerne sang mens de forsvarte Revolusjonen, det ble faktisk en slags kampsang, minn meg på den,» sa Hans Eksellense og snudde seg mot ekskommandanten i Femte brigade.

«Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo!

Mai va Dhikondo! Mai va Dhikondo! Mai va Di – Dhikondo Dhiiiiiiiiiiiiiii –! Tholukuthi svaret på Hans Eksellenses spørsmål ble ikke uttalt, nei. Det ble sunget, klemt ut for fulle mugger av Elegy Mudidi, som faktisk kunne skryte av en større karriere i diverse kirke- og skolekor som barn. Og før forsamlingen kunne spørre seg om det de så faktisk var det de så, kastet kattens rival, Dick Mampara, fremdeles sår etter kattens tidligere respektløshet i tillegg til de andre respektløshetene generelt, seg ut i rampelyset med et ønske om hevn.

Dick Mampara, som kom fra en familie som var kjent for sine generasjoner med dansere, var i det øyeblikket i sitt rette element. Tholukuthi han ristet og skaket på det imponerende slepet av fjær og viste frem en overraskende fargeskimrende pryd tholukuthi han hadde fått malt fjærene sine i de stripete fargene på Hans Eksellenses skjerf for å kunne imponere Frelseren, og det hadde virkelig den ønskede virkningen, for nå stirret Tuvy på ministeren, trollbundet, og viftet med halen i takt med sangen. Mampara tolket dette som bifall fra Hans Eksellense, og da tok han den helt ut. Han danset shimmy. Han roterte. Han ristet.

Omtrent samtidig føk profeten dr. O.G. Moses, som ellers rablet og raste mot sekulær musikk og dans i prekenene sine –djevelmusikk og djeveldans, kalte han dem – ut på gulvet som om Den hellige ånd hadde satt fart på ham og danset som om han var besatt av lidderlighetens demon. De to kameratene var så spektakulære at dommer Honour Koro overhodet ikke maktet å styre seg. Nå kastet kua seg mot Mampara og passet på så hun ikke trampet ham ned. Hun danset shimmy og twist og vrikket med slik sensualitet at Hans Eksellense, som ikke holdt ut å se en femal som roterte med underlivet, kastet seg ut på dansegulvet. Og fordi Frelseren hadde havnet på dansegulvet, var det gitt at alle ikke kunne bli sittende; så de gjorde det samme. Tholukuthi selv rottene. Firfislene og sirissene og andre slike skapninger som stjålent hadde betraktet forsamlingen fra diverse kriker og kroker, lot alle hemninger fare og pilte ut på det livlige dansegulvet. Kameratene hoppet rundt uten opphold til dommer Kiyakiya Captured Manikiniki, et gammelt esel, kjente en underlig krampe i brystet. Den panikkslagne dommeren ble plutselig minnet på kroppens begrensninger og krabbet bort til podiet foran rommet, der Elegy Mudidi hadde lagt beslag på et skrivebord og nappet i kattens pote. «Kamerat minister, stans, stans denne galskapen, vær så snill, vil du ta livet av meg? Husk at jeg har Frelserens egentlige innsettelse å forestå snart!»

«Og det var det. Sangen tok slutt først da dissidentenes ydmykede leder endelig kom krypende til oss på magen og tryglet om fred. Og først da sa vi: La det bli fred, men det var selvfølgelig på våre premisser. Og det Jidada som vi kjenner i dag, kamerater, ble født. Yessir, bare fordi vi ble kalt til å tjenestegjøre, og redde, jeg nølte ikke, vi nølte ikke!» sa Frelseren og strøk seg over den tønneformede magen. Nå var han toppløs, etter å ha mistet jakken, skjorta og slipset på dansegulvet.

«Skål for Frelseren!» utbrøt visepresidenten. Det ble løftet glass, jublet. Omtrent ved enden av bordet forsøkte og mislyktes den nyutnevnte generalen Precious Juba å holde glasset sitt støtt. Han var ikke full, men sangen, egentlig hele affæren, minnet ham om bestevennen og kameraten fra fronten, Butholezwe Henry Vulindlela Khumalo, en pasjonert kriger som også hadde reddet livet hans da de havnet i bakhold mot slutten av krigen. Han måtte også tenke på for mange uskyldige venner som var borte, venner, familiemedlemmer, naboer, bekjente. Men generalen hadde gravd alt sammen langt, langt ned på fortidens skraphaug.

Tholukuthi fortiden. Det hadde vært et nødvendig trekk, siden han valgte å slutte seg til Maktpartiet etter uavhengigheten da det var usikkert om man ville overleve, på grunn av det han senere var blitt, tholukuthi et fullt medlem av Maktens sete, en Utvalgt. Men iblant, som nå, fløy lokket over fortiden av, og det som var begravd, ble avdekket. Og de avdekkede tingene pisket opp den sovende orkanen inni ham. Tholukuthi den hevet hodet og raste og raste, og han måtte samle alle sine krefter for å holde den nede. «Og det fine ved dette, kamerater, er at vi gjorde det vi måtte uten innblanding. Ikke fra Storbritannia. Ikke fra USA. Ikke fra naboene våre. Ikke fra De forente nasjoner selv. Som det burde være, jeg mener, vis meg en nasjon som ble født uten blod. Gud selv hersket ved hjelp av blodsutgytelser og innfult raseri; vi er små maur, vi er de rene helgenene i sammenligning! Og i dag vil de kalle det alle slags underlige ting, jeg har til og med hørt det bli omtalt som genocid. Men selv kaller jeg det tjeneste. Og hver gang en anledning til å tjenestegjøre kommer min vei, skal jeg ikke nøle. Så, skål for tjeneste!» Hans Eksellense løftet glasset.

«Skål for tjeneste!!!» eksploderte rommet.

Sola hadde stått opp. Omtrent halve forsamlingen hadde gått, og igjen var Hans Eksellense, visepresidenten og et lite antall av de innerste indrekretskameratene. Hvis noen av dem var trette etter mangelen på søvn, røpet ikke de lysende, engasjerte ansiktene det. Internettministeren fortalte ministeren for ting om hva mange i Maktens sete anså som et nytt, men betydelig problem.

«… jeg mener disse stakkarslige dyrene går og tror at de har funnet en stemme eller noe, når det egentlig er vi som gir dem lov til å snakke,» sa han. Han var berømt for å være en bisk okse, og nå snakket han med et snev av irritasjon.

«Som jeg sa, ville jeg ikke bekymre meg, kamerat, særlig siden de gjør det på sosiale medier. Det ville vært en helt annen greie om de – for eksempel – demonstrerte på ordentlig, uttrykte sine misforståtte følelser her i felten. I så fall sier jeg: La dem gjøre det,» sa ministeren for ting med en nedlatende latter.

«Vel, de kan uttale seg på den greia så mye de vil, det betyr ikke at de vil gjøre noe. Og dessuten er teamet vårt på sosiale medier og gir beskjed om hvor skapet står. Jeg er ikke bekymret,» sa Elegy Mudidi.

«Med all respekt, det er direkte usant, kamerat. Vi vet at om de er overlatt til seg selv på internett, kan disse dyrene faktisk gjøre skade. Mener du å fortelle meg at du har glemt Fritt Jidadabevegelsen så fort? Spredte ikke den seg overalt, selv til Vesten, og fikk Maktpartiet til å se ut som idioter? Sa de ikke at dette var den mest lovende demokratibevegelsen her i Jidada med en -da og enda en -da?» sa Dick Mampara, som ikke lot sjansen til å gi rivalen sin et stikk gå fra seg.

Alvorlige hoder nikket, for, tholukuthi ja, faktisk, bevegelsen som hadde begynt som en harmløs gnist hadde, før du rakk å si ‘Tholukuthi!’, spredd seg raskt som et løpsk inferno og oppildnet Jidada rett foran Maktens sete, med dyr som draperte nasjonens flagg rundt halsen i videoer der de ga uttrykk for misnøyen med regimet. Og fordi det ikke var en politisk partisak, og fordi hele oppstandelsen for det meste skjedde på internettet, hvor du ikke riktig kunne slippe løs forsvarerne og la dem bite og slakte ned som de var så gode til, var det i begynnelsen litt vanskelig å få kontroll på. Maktpartiet slet med å forstå hvordan de best kunne håndtere en fiende de ikke hadde mye erfaring med, tholukuthi en fiende som vokste sånn at den fikk selvtillit nok til å ta saken fra den uvirkelige verdenen på internettet til den virkelige verden i Jidadas gater.

Her, da Mudidi så Frelseren nikke tenksomt, da han så hvor alvorlig kameratene fordøyde det påfuglen sa, spratt han opp på to, fast bestemt på å slå rivalen.

«Vel, alt det er sant, kamerater. Men det store spørsmålet her er: Gjorde det det, og spiller det egentlig noen rolle, når alt kommer til alt? Det vil si, om bare kort tid skal vi ha vårt frie, rettferdige og troverdige valg, og har noen av dere hørt at et parti som heter Fritt Jidada stiller? Og har vi ikke bare med hell fått stanset hver eneste av samlingene deres? Og har vi ikke fått identifisert lederne, og fikk vi ikke satt dem på plass? Og hvor er hele bevegelsen i dag – når hørte du sist noen av dem si pkle?

Dere har ikke det, kamerater, for, som de sier på internettspråket, vi slettet dem! Og når det er sagt, så må vi ikke glemme at det samme internettet hjelper oss til å holde oversikt over fiendene våre. Jeg var sammen med kamerat Luthereck Phiri for bare to dager siden, og han forteller meg at de har en super database, med alt fra ansikter til navn til telefonnummer til adressene til familiene. For ikke å nevne at noen av agentene våre til og med jobber undercover som fremstående opposisjonsaktivister med to–tre hundre tusen følgere på Twitter, Facebook, WhatsApp. Hvis vi skjønner hvordan vi skal bruke det, vil internettet hjelpe oss til å vinne til sist. Og til slutt, og la oss ikke glemme at siden alles øyne, i og utenfor Jidada, er på oss, må vi overbevise alle om at dyrene virkelig har noe de skal ha sagt for å få forandring. Hvordan skal vi ellers berolige verden om vår Nye giv hvis man ser at vi begrenser ytringsfriheten akkurat som før, og ikke så lenge etter at vi erklærte at vi hadde brakt den friheten tilbake til Jidada? Når vi fortsetter å gjøre nøyaktig det samme som vi har gjort? Vi har et viktig valg å vinne, kamerater, la oss fokusere på målet, vi kan ikke la oss distrahere av slike smålige ting som internettstøy!» Mudidis tale, som katten avsluttet med å pese, ble møtt med rungende applaus.

De uanselige servitørene kom inn og serverte en overdådig frokost, og profeten dr. O.G. Moses reiste seg og velsignet maten. Kameratene forsynte seg grådig da en hær av fugler fylte himmelen. Det var selvfølgelig Ny Giv – Tuvys papegøye – og det gedigne koret hans, tholukuthi synet av fugler av alle slag og alle farger så formelig bibelsk ut. Og en uvirkelig stund vibrerte lufta med det oppspilte koret Ny giv – Ny giv – Ny giv.

«Hvem visste, kamerater, at Hans Eksellenses fuglekor skulle komme på BBC, at selv før han begynte på ordentlig med å herske og herske og herske, ville Frelseren sjarmere verden overalt og til alle kanter?!» Visepresidenten strålte og pekte mot himmelen etter at Ny Giv og kameratene hans hadde fløyet videre.

«Og for ikke så lenge siden var det selvfølgelig Nasjonens skjerf,» la internettministeren til, henvendt til Tuvy, som gliste og strålte, for han elsket komplimenter.

«Alt dette er god presse, særlig siden vi trenger Vesten på laget for å få økonomisk vekst,» sa plyndringsministeren.

«Ja visst. Men hvorfor tar det dem så lang tid å komme i siget, disse vestlige? Jeg mener, Den gamle hesten er ute, jeg er her og jeg har ansvaret, og jeg flyr hit og dit og ber dem komme og investere, kom, jeg har all slags ressurser og alt dere kan forestille dere, og de løper ikke i beina på hverandre for det – hva er det de vil, egentlig, hva venter de på?» sa Tuvy.

«Jeg hører deg, Deres Eksellense. Og jeg vet du arbeider hardt, på ti år reiste ikke Den gamle hesten en fjerdedel av det du har gjort på bare noen måneder. Men ikke mist motet – sier de ikke at du må strø sæd igjen og igjen for at det skal bli barn av det? Du gjør en utmerket jobb med å banke på dører, det kommer snart til å gi resultater,» sa næringsministeren uten å se opp fra mobilen.

«I stedet for å banke på dører føles det som om jeg prostituerer meg. Som en kløhale, men en kløhale er i det minste bedre fordi det hender hun får noe ut av det,» sa Tuvy irritert.

«Deres Eksellense, sir. Tillat meg, men en burde huske at vi er her fordi Den gamle hesten brente broene til Vesten. Men jeg tror det betyr noe, og det blir avgjort bemerket, at du selv ikke bare er et helt annet dyr, men også har forpliktet deg til å engasjere deg på nytt og gjenoppbygge. Jeg har full tillit til at dørene vil åpnes igjen om vi har litt tålmodighet,» sa Elegy Mudidi med stemme som en som lister seg rundt en sovende løve.

«Men når skal de åpne? Jeg har behov for at de åpner, og jeg har behov for at de gjør det nå-nå, jeg har ikke tid, ingen har tid!» brølte Frelseren.

«De kommer snart nok til å gjøre det, Deres Eksellense! Men om jeg kan få si det, sir, når du fortsetter å oppvarte dem, må du ikke glemme hvem disse vestlige folkene er. Som er at de er klovner med penger som gjør at de mener de har rett til å diktere for oss hvordan vi skal leve, spise, pare oss, sove, drite, elske, tilbe og dø,» sa propagandaministeren og smilte av sitt eget valg av ord.

«Så før de ber deg, kom dem i forkjøpet og gjør det selv. Fortell dem, uten at du er spurt, at du vil iverksette reformer, betydelige reformer, reform-reformer og ikke bare reformer. Garanter alle slags rettigheter, spesielt femalrettigheter; Vesten elsker femaler. Tillat pressefrihet. Si ja til nasjonal enhet, ja til å være tolerant mot den miserable Opposisjonen og slikt, samme hva de sier, bare si ja, til alt sammen. Og selvfølgelig, lov en enda nyere regjering etter valget. En full tilbakevending til demokratiet. Frie og rettferdige valg. Velstand for alle. Slutt på alle former for vold, alt sammen. Dette er tingene som gir vestlige land orgasme,» sa næringsministeren. Rundt bordet satt dyrene og humret.

«Og husk også, Deres Eksellense, at det kommende valget er en stor del av det. Selv stokkene og steinene vet at Vesten safer vedrørende Jidada, og særlig med det nylige regjeringsskiftet føler de at mye av dynamikken ikke er klar, så de går varsomt frem. Men straks du legitimt vinner valget, Deres Eksellense, sir, kommer de til å sverme overalt og til alle kanter rundt deg som gjødselfluer, du kommer ikke til å vite hva du skal gjøre med dem. Og på denne tiden neste år vil ingen kjenne igjen dette Jidada, for Jidada kommer til å bli stort, så stort at vi skal vise den twitrende bavianen hva Stort Igjen ser ut som. Men først, valget,» sa propagandaministeren, så oppspilt at han nesten var åndeløs.

«Men vi har allerede vunnet valget, kamerater, for er det ikke vi som bestemmer menyen, samler sammen ingrediensene, forbereder og tilbereder det? Har vi ikke allerede ansatt sjefkokken – og dessuten den aller første femalske kokken i Jidadas valghistorie? Og er det ikke vi som sertifiserer resultatet?» sa ministeren for ting.

«Det er sant. Bare at vi må overbevise Jidada om det stikk motsatte, som er at dette er et valg under en Ny giv, som er #frittrettferdigogtroverdig. Og aller viktigst, at Opposisjonen har en reell mulighet til å vinne. Og det betyr at Deres Eksellense må fortsette å jobbe veldig hardt for, du vet, å selge inn Den nye given, er jeg redd,» sa korrupsjonsministeren.

«Og Hans Eksellense vil skape tillit, kamerater. For han har vist at han er en Frelser som tjener folket. Det vanskeligste er overstått, dette er bare siste innspurt. Men i de korte ukene som gjenstår før valget, trenger vi at alle strammer inn livreima, for som du vet, regner fiendene våre med at vi skal trå feil,» sa Julius Goodness Reza, til mumling og enige nikk.

Bare det at visepresidenten nevnte fiendene fikk Tuvy i storform igjen, for det var sant – selv idet han førte Jidada til storhet, var det fæle beist som ønsket ham bare fiasko og fordømmelse, som sa han ikke visste hvordan man styrte, som sa han ikke var noen leder, som spredte usannheten om at han personifiserte tyranniet, som fremsatte den stygge spådommen om at han kom til å uthule demokratiet og få Den gamle hesten og eselet til å virke bra i sammenligning, som løy om at han ikke hadde noen kjærlighet til nasjonen, ingen etikk, ingen integritet, ingen visjon, ingen ære, ikke én forsonende egenskap, som kalte ham grådig, lat, sadistisk, utspekulert. Det var umulig for ham, særlig med verdens øyne på Jidada, å gjøre mot dem det han helst ønsket, å vaske dem vekk som det rusket de var, men han ville stoppe munnen på dem, ja, tholukuthi gjøre dem stumme med sin storhet. Han skulle glitre. Han skulle triumfere.

«En løve bryr seg ikke om hva en fisk synes, kamerater. Vi skal vinne og fortsette å vinne. Vi skal gi dem det valget de ønsker å se, og vi skal gi dem det i fullt monn. Kamerater, skål for Ny giv!» sa Frelseren.

«Skål for Ny giv!!!»

«Gud har nå påbudt meg å tilby en velsignelse, Deres Eksellense,» sa profeten dr. O.G. Moses, som forlot plassen sin og reiste seg på to for Frelseren. Kameratene rettet umiddelbart ryggen og senket hodet.

«Og på hans vegne er jeg veldig beæret over å forutsi at store ting, fantastiske ting, skal til å skje her og nå, kamerater. Guds, den gode hyrde og mellommann, ånd er ved å komme ned til dette rommet her og nå og salve Hans Eksellense i Jesu navn. Jeg ser hans lys, hans salvelse, hans makt, hans storhet komme ned og velsigne deg og oppløfte deg og styrke deg, Deres Eksellense. Måtte du ta imot alt sammen, og hver velsignelse som nå i dette øyeblikk vederfares deg,» sa Profeten før han hevet stemmen i en inderlig bønn uttalt i tunger. Og da han sa amen, reiste kameratene seg og applauderte.

«Jeg er glad for å la kameratene få vite at jeg og mine soldater, vi kommer til å stemme på Frelseren. Og at Gud vil påby at hele Jidada også skal stemme på Frelseren. Og at ingen stemme på andre enn Hans Eksellense skal telles. For Gud har allerede avgjort dette kommende valget! Det er allerede vunnet, halleluja!» sa Profeten.

«Amen!!!» brølte kameratene.