THOLUKUTHI FORANDRINGENS ENGEL, THOLUKUTHI DEN

Da de så den flunkende nye presidenten plutselig midt iblant seg uten å ha ventet ham, tholukuthi gikk soldatene berserk: «Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy! Tuvy!» Og Tuvy, som bare talte for andre gang i sin nye rolle som kommende president av Jidada, var vanvittig rørt av folkemengden som hittil langt overgikk Maktpartiet og deres velkomstmottakelse da han kom tilbake fra eksil. Han frydet seg over, tholukuthi solte seg i kjærligheten, godviljen, støtten som applausen kommuniserte til han følte at hjertet ville briste. Da han endelig husket å løfte en hov i den karakteristiske revolusjonære maktpartihonnøren, falt soldatene til ro.

Senere skulle folkemengden uttrykke at de ikke dro kjensel på stemmen som snakket til dem. At det de hørte den dagen var en flunkende ny maktens stemme, tholukuthi stemmen til et sant nasjonens redningsdyr.

«Mine kjære jidadanere. Uten å stjele av tiden for gudstjenesten deres møtte jeg opp her personlig, og i Guds nærvær, for å bringe nyheten om en ny giv, et nytt Jidada. For å love dere, for å si at dette landets lange, lange, lange, fryktelig mørke natt virkelig har tatt slutt, og nå sitter vi på vingene til en flunkende ny dag. Og under lyset til den flunkende nye dagen kan den lenge utsatte reisen til det lovede landet endelig begynne! Faktisk, om sant skal sies, er vi allerede i det, for Jidada er Åpent for publikum, og fantastiske ting er i ferd med å skje! Opp med et nytt Jidada!»

«Opp!!!» brølte den oppspilte folkemengden.

«Opp med Maktpartiet!»

«Opp!!!»

«Opp med Fellesskapet!»

«Opp!!!»

«Opp med Gud!»

«Opp!!!»

«Ned med Djevelen!»

«Ned!!!»

«Ned med Opposisjonen!»

«Ned!!!»

«Kjære landsmenn, uten tvil vil dere få se nye forandringer i tiden som kommer. Blant dem at jeg selv, Tuvy, alltid vil henvende meg direkte til dere, og med min egen munn. Og med dette mener jeg at dere ikke vil se en femal som ellers er kjent som min kone, stå foran nasjonen med det påskudd å skulle snakke for meg, for i motsetning til noen dyr jeg ikke trenger å nevne ved navn, er jeg ikke bare et dyr som har orden og kontroll på dette huset, men også fordi min femal har sin egen gudegitte plass som kone, og den plassen er definitivt ikke å fornærme æresgjester på folkemøter, men heller i hjemmet og i kirken, amen!»

«Amen!!!»

«Og til slutt, jeg kan absolutt ikke gå herfra uten å vitne om hvordan Gud reddet meg så jeg kunne komme tilbake hit for både å redde nasjonen og tjene den, halleluja!»

«Amen!!!»

«De mørke kreftene gjorde sitt beste for å bli kvitt meg, som dere alle vet, og som dere alle så, men de mislyktes. Om og om igjen. Og den eneste grunnen til at de mislyktes, er at jeg hadde Guds egne forsvarere til å forsvare meg! Selv da jeg måtte flykte i eksil for å redde livet, som dere alle så, fryktet jeg ikke, for jeg hadde hans beskyttelse, amen!»

«Halleluja!!!»

«Så, kjære landsmenn, om kort tid, fordi Gud har erklært at et nytt Jidada skal komme, fordi vi allerede er i en ny dag, en ny årstid, en ny giv, kommer Jidada til å våkne som en sovende løve og brøle! Og Jidada skal stige opp som en regnbue og bli stort igjen! Og hvert levende vesen på denne jord – enten det har to bein eller fire bein eller dusinvis med bein eller kryper på buken – vil se hvor vakker den regnbuen er! Og dette vårt eget Jidada skal åpne seg som en blomst og fylle verden med sin guddommelige parfyme! Og det skal galoppere til store høyder som aldri er blitt sett! Melk og honning vil nok en gang strømme i gatene våre! Penger, ekte jidadanske penger, og ikke penger fra andre land, skal vokse i våre egne hager! Aldri, aldri, aldri mer skal dere mangle noe! Fordi det er så kjært, dette Jidada, skal du og jeg hilse det velkommen med frie, rettferdige og troverdige valg; det kommende året skal vi faktisk holde Jidadas historisk frie og rettferdige valg så det nye Jidada faktisk blir født med det vakre fødselsmerket av rettferdighet og ekte frihet! Så derfor sier jeg til dere alle i dag med min egen munn, gjør dere klare, vær så snill og gjør dere klare for Kanaan, det lovede landet! Takk, kamerater, og Gud velsigne dere og amen!!!» Frelseren bukket og gikk av podiet, tholukuthi med brystet frem og halen viftende med flunkende ny autoritet.

Soldatene gikk virkelig berserk, det nye Jidada var så nær, så veldig nær at de faktisk kunne kjenne det puste dem i nakken. De ropte. De skrek. De sang. De danset. De hoppet. De klemte hverandre. De stanget hoder og de skumpet bakender. De gråt. Så begynte de å tale i tunger og ba så jordbevende at blader og frukt falt ned fra trærne i nærheten. Og Gud var til stede på den enorme Gamle Jidada paradeplass, og Gud var storslagen på den enorme Gamle Jidada paradeplass, og med unntak av hertuginnen og omtrent fem eller seks andre ufrelste og sannsynligvis fortapte sjeler kunne alle på den enorme Gamle Jidada paradeplass kjenne Guds nærvær.

«Guds mor, hva skjedde nettopp nå? Vær så snill og fortell meg at det jeg så ikke var det jeg trodde jeg så,» sa hertuginnen.

«Vel, det er faktisk slik du så det, det var den nye presidenten selv, hertuginne! Jeg hadde ingen anelse om at han skulle komme. Men jeg er glad for å se og høre ham personlig, ngoba du aner ikke hvor mange søvnløse netter jeg har hatt, hvor jeg ligger og lurer på om det virkelig er sant at Den gamle hesten er ute. Vært redd for at det er som før i tiden da de sa han var død, men så fikk vi vite at han ikke var det, vet du. Men jeg går ut fra at han er uteute-ute. Jeg må si at jeg hadde aldri trodd jeg skulle få se en ny president i min levetid, jeg kan nesten ikke –»

«Kaller du denne dåren, denne forbryteren, denne folkemorderen, en komplett idiot, for president, Guds mor?»

«Ingen er fullkommen, hertuginne, og dessuten, hvilken rett har jeg til å dømme når Gud selv sier vi ikke skal gjøre det? Det var på tide at Den gamle hesten trakk seg, og slik situasjonen er nå, kan det ikke bli verre uansett hvem som styrer. Ngoba hva har vi ikke sett her i Jidada? Hvordan kan det egentlig forsvares å la Den gamle hesten fortsette å styre? Hva godt har han gjort som jeg kanskje ikke har fått med meg?»

«Guds mor, jeg sier bare at jeg vil be om maten straks den er ferdig. For dette kunne vi snakke om til munnen vår forflyttet seg til toppen av hodet vårt, og det har jeg bare ikke krefter til. Men det jeg skal si for øyeblikket, er at jeg vil du skal ta meg med hit igjen senere.»

«Sier du det, hertuginne!»

«Sa jeg ikke akkurat det?»

«Vel, vel. Pris herren, Ebenezer! Jeg hadde aldri i evighet trodd at jeg skulle få se den dagen Den hellige ånd beveget hertuginnen av Lozikeyi selv! Å, å, å, Gud er god!» strålte sauen.

«Sa jeg hvorfor, Guds mor? Sa jeg hva grunnen var?»

«Hawu, hertuginne?»

«Jeg vil komme tilbake om et år, nei søren, ikke et år, heller om noen måneder. Ta meg med tilbake hit etter dette kommende valget som dere er så oppspilt over.»

«Men hvorfor etter valget, hertuginne?»

«Fordi jeg vil se om dere fremdeles kommer til å si amenamen-amen når dere har fått åpnet øynene og innsett at Gud faktisk har tatt dere ut av stekepannen og plassert dere midt i et virkelig inferno,» sa katten tilfreds. Guds mor åpnet munnen for å si noe, men det var profetens stemme de hørte i stedet:

«Jeg hilser dere og velsigner dere igjen, O Herrens soldater, herskeren over alle herskere, den suverene leder, potentaten, frigjørernes frigjører, alle nasjoners far, alle forsvareres forsvarer,» sang profeten etter at han hadde forklart for soldatene at nasjonens frelser og delegasjonen hans allerede hadde dratt videre for å gjøre lignende opptredener i andre kirker viden om.

«Mine velsignede soldater. Hva Gud min fader har avslørt for meg! Hva han har erklært at skal skje her i det nye Jidada med den nye administrasjonen og en ny giv, er simpelthen strålende, for å sitere en berømt leder som jeg beundrer stort og som inspirerer meg, kan jeg høre et strålende, soldater?»

«Strålende!!!»

«Si strålende i Jesu navn!»

«Strålende i Jesu navn!!!»

«Nei, jeg mente bare strålende!»

«Strålende!!!»

«Gud. Har. Vist. Meg. Jidadas. Kommende. Strålende. Storhet. Halleluja!»

«Amen!!!»

«Og i Guds navn, min far, forutsier jeg herved at Jidada vil oppnå den rikdommen det har bedt om. Jeg forutsier herved den freden som våre mødre har grått om! Jeg forutsier herved den friheten som nasjonens barn har blødd for! Jeg forutsier herved at brød vil falle fra himmelen og elver av melk og honning og Coca-Cola som magene våre har sultet etter! Jeg forutsier herved en rikdom så storslagen at gatene, veiene og himmelen over nasjonen vil bli fylt pam-pam med den tapte diaspora som endelig kommer hjem igjen, halleluja!!!»

«Amen! Amen! Amen! Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaamen!!!»

«For hans ord, ikke mitt, mine velsignede soldater – i filipperne fire, nitten – merk dere det verset i hjertet, jeg vil dere skal huske det til evig tid: «Så skal min Gud, som er så rik på herlighet i Kristus Jesus, gi dere alt dere trenger.» Ja, dere har hørt det, nå må dere si det høyt – Min Gud vil gi dere hva? Hvor mye? Si det til meg nå, mine velsignede soldater!»

«ALT VI TRENGER!!!»

«Det er riktig. Her dere står, her og nå, sier jeg dere at min Gud har det travelt med å gi dere alt dere trenger, overalt og til alle kanter, halleluja!»

«VI FÅR!!!»

«Men!» sa grisen og løftet en hov, og nå gikk han frem og tilbake, kroppen sitret av ånd. «Men først har Gud et spesielt budskap til femalene her i dag. Det stemmer, min far vil at jeg skal snakke spesielt til femalene nå. Hvor er femalene?» Grisen strakte hals, tidde og stirret ut over mengden.

Som i de fleste kirkene i Jidada med en -da og enda en -da, tholukuthi utgjorde femalene størstedelen av menigheten, og nå, da de hørte seg særlig utpekt av profeten, da de hørte at profeten hadde et budskap direkte fra deres far, følte Guds mor, sammen med hver og en femal i alle aldre som var til stede, seg fylt av en liflig ekstase. Tholukuthi de ulte og gråt og lo og sang og skrek. Hertuginnen, som nå så hvordan venninnens hode var kastet bakover, ansiktet salig som på en brud, jubeltårer som satte spor på de brede kinnene som var arrete etter kremer fra en fjern ungdomstid da pelsbleknende kremer var religion, ristet på hodet, mumlet: «Dadwethu kababa,» og foldet potene over brystet.

«I dag står Jidada midt oppi en seismisk forskyvning, mine kjære femaler, halleluja!» sa profeten.

«Amen!!!»

«Og i denne forskyvningen viser Gud oss, som han viste oss med Eva i Edens hage, som han igjen viste oss med Dalila og Samsons hår, og igjen viste oss med Lots hustru, og også igjen viste oss med denne spåfemalen i En-Dors fanterier, som han igjen viste oss med den ondskapsfulle dronning Jesabel, og han har gått hen og vist oss igjen her i vårt eget Jidada med en -da og enda en -da, det katastrofale, det utspekulerte, hvor farlig en gudløs femal med vrangforestillinger kan bli om hun blir overlatt til seg selv, amen!» sang profeten.

«Halleluja!!!» brølte soldatene, tholukuthi et halleluja som utmerket seg med sine overveldende barytoner og basser og tenorer, for nå hadde femalene blitt så tause at de kunne ha blitt til bedrøvelige saltstøtter.

«Ja, og hvis dere av en eller annen grunn ikke forstår, hvis du ikke kan tyde Guds åpenbaringer, så vend deg til sidedyret og si: ‘Si meg, min kjære soldat, hvor er Nasjonens far i dag? Og hvordan kan det ha seg at han ikke sitter der Gud mente han skulle sitte?!’» Profeten spankulerte frem og tilbake på scenen mens han kneppet opp jakken. Barytonene og bassene og tenorene applauderte med et brøl.

«Jaaaaaaaaaaaaaaaaaaa! En femal som ikke kjente sin plass, en femal uten fornemmelse for hvor grensen går, en femal blottet for hysjhet og beskjedenhet og skam, en utøylet femal, en femal som ikke ordentlig forsto hvorfor Gud skapte en mal først og hvorfor hun ble skapt sist og ikke bare sist, men skapt av et enkelt ribbein og ikke engang en avgjørende kroppsdel, en femal som ikke lyttet til Guds ord da han sa med sin egen munn at femaler ikke skulle styre – den typen femaler er den eneste ene grunnen til at Nasjonens far, Gud velsigne hans hjerte, som dem som vet, vet var på rett sted før en viss femal kom inn i livet hans som en mørkets engel for både å dempe lyset fra hans stråleglans og også avspore ham fra hans skjebne – jaaaaaaaaaaaaaa, den typen, den arten, den klassen femaler er den eneste ene grunnen til at Nasjonens far ikke lenger sitter på Maktens sete som Gud hadde ment, halleluja!»

De to hundene foran venninnene snudde seg som på signal, tholukuthi med dinglende tunger. De spiddet hertuginnen av Lozikeyi med de harde øynene, som så tydelig sa: «La henne som har ører lytte og høre.» Da de hadde fått frem poenget sitt uten å ha sagt et kløyva ord, snudde de seg pent tilbake igjen. Nå stilte malene seg på bakbeina og slo seg for brystet og brølte og kauket og tordnet og trampet i jorda så den ble helt som grøt. Og da de satte seg igjen, etter at profeten hadde fått dem til å bli stille, gjorde de det med samme mine som overlegne sjiraffdronninger, tholukuthi med ryggrad rett som et spett, skrevende bein og et ansikt som strakte seg mot Guds himmel, trygg i vissheten om at de var uberørt av Eva og hennes miserable likesinnedes grenseløse vanære.

«Dadwethu kababa! Guds mor, fortell meg at dette blali-svinet ikke står her i det hete solskinnet og sier at kuppet i Jidada hadde med det stakkars barnet Marvellous å gjøre! Vet han ikke at det er slik diktaturer, som et monster som fortærer seg selv, ender – med kupp?» utbrøt hertuginnen som ikke kunne tro hva hun hørte. Dette fikk hårene i nakken til hundene til å reise seg umiddelbart, men bikkjene snudde seg ikke. Heller ikke hadde Guds mor noen synlig reaksjon – hertuginnen kunne like gjerne ha henvendt seg til en stein, for på dette punktet veltet venninnen seg i den dype elva av skam over sine bibelske mødres og søstres synder. Og hvor enn kattens hode snudde seg, hvor enn blikket hennes landet, hang femaler med hodet, ja, tholukuthi var reduserte, små, innskrumpede, bedrøvelige rosiner i sola sammenlignet med sine malske motstykker, som så ut som de var på nippet til å lette fra setene.

«Hør på meg, halleluja!» ropte profeten.

«Amen!!!»

«Kanskje tror dere at dette spørsmålet om å befinne seg utenfor Guds bestemmelse er bare førstefemalens problem, men la meg fortelle dere, nei, det er ikke det, for det følger at én problemfemal av natur generelt røper at det finnes et helt vepsebol av dem, enten de er synlige for det blotte øye eller skjult for det blotte øye, halleluja!»

«Amen!!!»

«Det er til og med den samme grunnen til at når én femal har månens forbannelse, for eksempel, kommer hun til å gå hen og anspore de andre femalene til det samme, så før du vet ordet av det, er det en hel gjeng av dem i den urene tilstanden på samme tid og overalt, og du kan ikke engang si hva som er hva og hvem er hvem og nøyaktig hva de kommer til å gjøre enten hver for seg eller sammen, amen!»

«Amen!!!»

«Jaaaaaaaaaa, det husker dere kanskje – og hvis dere ikke kan huske det, ikke vær redd, Gud elsker dere fordi han sendte meg hit slik han en gang sendte min bror Jesus for å redde verden. På samme måte sendte min Far meg for å bære det korset det er å få dere til å huske – som jeg sa, husker dere kanskje at en gruppe nakne femaler stormet scenen da Nasjonens far var midt i sin siste tale. Stokkene og steinene så det. Lyver jeg?!»

«Nei, du lyver ikke!!!»

«Jeg mener nakne femaler, nakne som en tunge. Nakne femaler, midt oppi en viktig anledning! Nakne femaler, i nærvær av de veldig unge! Nakne femaler, med tusenvis av øyne på seg! Hvis det noen gang har vært en vederstyggelighet her i Jidada med et -da og et -da til, så var det, der og da, denne vederstyggeligheten. Hvis dere noen gang har lurt på hvordan en vederstyggelighet ser ut, mine velsignede soldater, kan dere slutte å lure, for dere har sett det,» sa profeten, og stemmen var plutselig på bristepunktet.

Grisen stirret ut over folkemengden med et ansikt som nå var preget av slik sorg at hele paradeplassen ble taus. De som var der, sa at aldri hadde en slik stillhet vært å høre eller ville noen gang bli hørt igjen i Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke, sannelig ikke i noen slags folkeansamling i Jidada med en -da og enda en -da. Tholukuthi det var en slik stillhet som før et mirakel, en stillhet som etter døden. Og akkurat idet soldatene grunnet over det, så de at profeten myknet i blikket. Så så de profetens øyne velle opp og bli helt våte. Og så, før de kunne spørre seg om det de så faktisk var det de så, tholukuthi så de sin elskede profet briste i gråt.

Og profeten dr. O.G. Moses gråt slik Jesus hadde grått, ja, tholukuthi profeten gråt for de avvikerne av noen nakne femaler fra Jidada med et -da og et -da til som åpenbart hadde valgt ugudelighetens fordervede sti. Og da de så profetens tårer for aller første gang i sitt liv, ble de femalske soldatene, som plutselig ikke visste hvor de skulle se, stående urolig og tråkke som om de sto på føtter som var stjålet fra noen som nettopp hadde kommet inn i folden. Og så begynte hver eneste en av dem å stortute som et samkjørt kor.

De var ikke De forsvunnes søstre, nei, de var ikke de skyldige, nei, tholukuthi de selv kunne ikke, ville ikke engang drømme om å være med på en slik opptreden, for ikke å snakke om noen begivenhet av politisk natur, som profeten lærte dem, men likevel følte de seg innblandet på et vis, bundet til de avvikende, ugudelige Forsvunnes søstre, akkurat slik de visste at de var bundet til sine syndende bibelske mødre og søstre. Og der de tidligere hadde vært fylt av ekstase, der de hadde følt en vektløshet som røkelse, kjente de seg nå som fjell – fylt med et tungsinn de ikke kunne bære.

«Det denne blali tåpen trenger, er å få De forsvunnes søstre femalsterke opp på scenen. Og at de henger ham opp etter de puslete testiklene i samme slengen,» freste hertuginnen.

«Hva? Hva sa du, hertuginne? Hvem sa du? Og gjøre hva med ham etter hva?» spyttet Guds mor rasende.

«Du hørte meg, jeg sa denne blali tåpen, Guds mor, det var det jeg sa. Den grisen er en ordentlig blali tåpe.» Katten nikket mot skjermen.

«Grunnen til at du er her, hertuginne, er at du ville finne vår venn Simiso. Det og bare det er grunnen til at du er her, Nomadlozi.»

«Du, Theresa, hvis du har noe å si, kan du ikke bare si det rett ut slik en bavian viser rumpa si? Jeg har ikke tid til å grave for å avdekke noe nå.»

«Jeg sier at du er ikke her for å være respektløs mot meg, hertuginne, nei, nei virkelig, hayi, det nekter jeg! Du kan ikke være så respektløs mot meg.»

«Dadwethu kababa! Når, og hvordan, har jeg noen gang vært respektløs mot deg, mor til Gudvet? Jeg må spørre, når har jeg vært respektløs?»

«Du sitter her og fornærmer profeten min, hertuginne, du fornærmer profeten min. Hvordan i all verden er ikke det respektløst mot meg?!»

«Dadwethu kababa, han er virkelig en tåpe, ikke engang en liten en, og hvis du som femal ikke blir fornærmet av det dette svinet sier, trenger du virkelig å frigjøre deg. Og, to, okwesibili, skulle jeg bestemme meg for å fornærme noen her akkurat nå, kan jeg fortelle deg at denne gudstjenesten ville ta slutt fortere enn den tiden Gud trenger på å bønnhøre paven. Og det trenger jeg ikke å fortelle deg, Guds mor, for det vet du allerede!»

«Bare slutt, hertuginne, vær så snill og slutt,» sa Guds mor og så på katten som om hun hvert øyeblikk som helst kunne jafse i seg den lille nesen.

«Slutte med hva, Guds mor? Satt jeg nje ikke pent her da du fikk meg i gang? Og nå ber du meg slutte?» sa katten.

«Hvis du ikke gir deg, hertuginne, går jeg og finner meg et annet sted å sitte. Nå med en gang, ikke i morgen, men nå!» Guds mor glodde på venninnen. Hun fomlet under stolen for tredje gang, rotet i vesken etter ampullen med salvelsesolje for tredje gang, og strøk olje på pannen for tredje gang. Da sauen løftet på hodet, var hertuginnen i ferd med å presse seg ut mellom radene med soldater, mens hun mumlet hvordan hun hadde bedre ting å gjøre enn å sitte i solskinnet og bli respektløst behandlet av en sneversynt person som faktisk ikke visste noe om Gud.