JIDADAS GUD

Den søndagsmorgenen presis klokka sju dalte Guds ånd i sin fulle kraft ned over Jidadas enorme Gamle paradeplass, hvor han bare året før hadde kommandert profeten dr. O.G. Moses til å flytte Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke. I løpet av få timer var plassen fylt til bristepunktet; selv stokkene og steinene kunne ha fortalt deg at ja, hva samlinger angikk, kunne ingen overhodet, tholukuthi ikke noe parti eller politiker, tholukuthi ikke noe Maktens sete, tholukuthi ingen artister, tholukuthi ingen feiring, tholukuthi ingen begravelse, tholukuthi ingen demonstrasjon, tholukuthi ikke engang en krise – trekke folk som Gud trakk folk. Som vanlig begynte gudstjenesten heftig. Hvordan de fremmøtte som for korthets skyld var kjent som soldater, forklarte det for nysgjerrige utenforstående som gjerne ville vite, var at denne inderligheten, i motsetning til mindre, stakkarslige kirker der programmet begynte med samme labre energi som bestefarskilpadder, for så kanskje å gradvis stige på ulike tidspunkt etter som det utviklet seg, kjørte Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke simpelthen på samme gir fra begynnelse til slutt, tholukuthi høygir, for soldatene også kjent med en viss ømhet som brann-branngiret. Dette, sa de, hang sammen med Guds overveldende nærvær som kunne oppleves fra det øyeblikket et dyr satte hov, labb eller fot på den hellige grunnen. «Du føler det, hertuginne, ikke sant? Den helt egne energien? Vi soldatene her kaller det brann-brann. Uansett hva du måtte tro, kan du bare ikke unngå å kjenne det, søster! Det er Gud selv, han er her! Khona nje vele hvis vi hadde sittet forrest, jeg bare sier det, hertuginne, ville du ha følt det på alvor-alvor. Hvis vi hadde sittet forrest, ville ikke du og jeg engang ha snakket på denne måten,» sa en oppsiktsvekkende sau med en stor rød hatt som halvt skjulte ansiktet hennes, med pur fryd og dultet kraftig til katten ved siden av seg. Sauen, som måtte rope for å bli hørt, var kjent som Guds mor, tholukuthi etter sin førstefødte sønn som het Gudvet. Hun snakket med slik insisterende pompøsitet som er typisk for disse soldatene, for profeten dr. O.G. Moses unngikk blant annet aldri å innprente menigheten at hvis de ikke var forberedt på å være stolte av sin Guds prakt, på å vise seg og være høyrøstede og arrogante for sin Messias, var de definitivt ikke verdig å plassere bakenden sin på hellig grunn.

«Det er som om disse forsamlingene bare vokser, dadwethu kababa,» svarte hertuginnen av Lozikeyi, eller simpelthen hertuginnen for enkelhets skyld. Å ignorere det katten regnet som et meningsløst utsagn, var faktisk det beste hun kunne gjøre for å unngå å såre venninnens følelser, men hun hadde ignorert sauen lenge nok allerede, og hun hadde en mistanke om at hennes beger med vennlighet ville gå tomt før heller enn senere. I likhet med sauen var hertuginnen gammel og ekstremt elegant, men i motsetning til sauen røpet det at hun konstant snudde på hodet og stirret, ristet på det samme hodet mens hun utstøtte gutturale lyder som meget mulig kunne ha vært forakt eller misbilligelse, og klasket seg på lårene av det hun så, at hun både var en outsider og en ikke-troende.

«Hva var det jeg sa? Vi er kjempestore nje, okok’thi khonapha so vele, ingen kirke i hele vidstrakte Jidada kan måle seg med oss, ikke engang den arrogante Apostelen Esekiel-kirken.» Sauen nikket med hodet og strålte med oppspilte øyne. De to var naboer i bydelen Lozikeyi, hvor de bodde, og de hadde kjent hverandre i mer enn femti år nå, hvilket også gjorde dem til søstre.

«Slik du holder på, skulle en tro du snakket om en haug med penger på din egen bankkonto,» sa hertuginnen. Men det var det andre som falt katten inn. Det første som falt katten inn, var: «Tydeligvis gjør den deg til en idiot, denne brann-brann-greia i lufta som du snakket om.» Men hun valgte selvfølgelig å ta en slurk av vennlighetsbegeret sitt nok en gang. Nå var det Guds mors tur til å ignorere. I tillegg til å være en outsider, en ikke-troende, var hertuginnen også det profeten dr. O.G. Moses refererte til og kritiserte i sine flammende prekener som en «foraktelig hedensk, barbarisk trollfemal», for katten – som de fargestrålende perlene rundt halsen og håndleddene hennes tydet på – praktiserte den urreligionen som hun kunne spore tilbake til sin tippoldemor

Nomkhubulwane Nkala, helbreder og åndemedium. Guds mor håpet for fredens skyld at hennes frittalende profet ikke ville bringe et av yndlingstemaene sine på bane denne dagen.

«Og sier du, Guds mor, at du selv i denne trengselen kunne få øye på Simiso?» sa katten, tholukuthi brakte på bane den egentlige grunnen til at hun var i kirken, hvor hun ellers ikke ville ha vært.

«Det er nøyaktig korrekt. Men bare fordi hun gikk langs rad etter rad, kledd i den samme røde kjolen som hun hadde sist vi så henne i Lozikeyi, viste frem et bilde av henne og Destiny og spurte: ‘Har du sett datteren min?’ Jeg burde virkelig ha snakket ordentlig med henne mani, hertuginne. Men jeg var visst blitt så oppslukt av prekenen til den gjestende nigerianske profeten at det ikke gikk opp for meg før lenge etter at Simiso forsvant i trengselen,» sa sauen med oppriktig anger.

«Nå, melken er sølt, Guds mor, ingen grunn til å angre. Og denne nigerianske predikanten du snakker om, kom han hele veien fra Nigeria for å preke, nje?»

«Profet, hertuginne, ikke predikant, men profet. Den berømte som ikke bare gjorde vann til vin i et bryllup, men også brød til kake da de gikk tomme, du husker kanskje at det var på alle nyhetskanalene. Han hadde følge med, hva var det nå han het, den rike apostelen fra Malawi som holder til i Sør-Afrika.»

«Hmmm,» sa hertuginnen, skakket på hodet og pusset værhårene sine.

«Hvis du synes det er fullt her nå, skulle du ha sett det da.» Guds mor skinte av stolthet, som om hun og hun alene hadde æren for nevnte oppmøte.

«Det jeg personlig gjerne vil se selv, er hvite samlet i New York, i London, i Paris, i Berlin – i forsamlinger på denne størrelsen, for å praktisere en afrikansk urreligion, og som dessuten snakker et afrikansk språk. Det, Guds mor, er det jeg gjerne vil se, bare det nje, ikke noe mer.»

Guds mor ignorerte venninnen, men ikke før hun hadde tenkt en tanke som fikk henne til å bøye seg og famle etter noe under stolen, rote i vesken etter ampullen med salvelsesolje og stryke litt i pannen. Tholukuthi den tanken som fikk Guds mor til å bøye seg og famle etter noe under stolen, rote i vesken etter ampullen med salvelsesolje, og stryke litt i pannen, var at om de som praktiserte tradisjonelle religioner var djeveldyrkere som profeten sa, kunne hun uforvarende ha invitert Satan til hellig grunn, og dette som hun hørte, var ikke bare noe venninnen sa. Og da sauen satte seg opp igjen, trodde hun faktisk at hun så en mørk glorie over kattens hode som hun ikke hadde lagt merke til før, og det fikk henne til å bøye seg nok en gang og famle etter noe bak stolen, ta ut ampullen og stryke salvelsesolje i pannen en gang til.

GUDLØS

«Dadwethu kababa! Uyazi jeg visste ikke at imigodoyi faktisk gikk i kirken. Det visste jeg ikke,» sa hertuginnen.

Hun kunne ha snakket med partneren sin, men de tykke tornene i stemmen, og hvordan de to hundene som satt rett foran venninnene dreide på hodet, tholukuthi som om de faktisk var blitt dyttet i ryggen, sa at de i høyeste grad var det publikummet det var beregnet på. Hvis hundene var overrasket over å se at dyret som sa slikt sprøyt som gjorde idioter fortjent til biting og juling og til og med opphold i arresten, ikke var noe annet enn en liten, gammel katt, så viste ikke de uttrykksløse, harde øynene og lukkede ansiktene det. De bare mønstret henne opp og ned uten å bevege verken øyne eller hode, så vendte de seg tilbake igjen, like plutselig som de hadde snudd seg.

«Jeg mener, slik de terroriserer og overfaller og utgyter blod overalt i Jidadas gater, skulle du tro de faktisk dyrker en djevel. Har du hørt, Guds mor, hva de gjorde mot De forsvunnes søstre på Jidada-plassen, at de nesten slo ut MaMlovus øye med batonger? Og nå nampa la, nå er de her og later som om de har noe med Gud å gjøre, når de ikke engang kan stave navnet hans.»

Hertuginnen skjulte ikke sin indignasjon, sin intensjon om å såre til blods. Én hund snudde seg med et truende glis og sa: «Gud er for alle, tante. Og det er jobbene våre du snakker om. Det har faktisk ingenting med hvem vi er å gjøre, og bare så du vet det, så følger vi ordre som ansatte gjør overalt,» knurret hunden før den snudde seg tilbake.

Og hertuginnen av Lozikeyi åpnet munnen for å snakke, selv om hun nesten hadde besvimt av hundens illeluktende ånde –tenkte selvfølgelig å starte med å fortelle den fæle bastarden at hun ikke var tanten hans – men det som kom ut av munnen hennes i stedet var en underlig kakling som fikk Guds mor til å angre på at hun hadde tatt med seg vennen sin, for hun visste nøyaktig hva som ville komme etter den nifse latteren, ja, tholukuthi at det ikke ville være noe mindre enn et litani av slikt knusende bannskap at hundene, hennes elskede brødre i Kristus, måtte finne seg et annet sted å sitte. Og katten var virkelig i ferd med å gjøre seg klar til å avlevere nevnte litani da, i det Guds mor bare kunne tenke på som en guddommelig inngripen, profeten dr. O.G. Moses reiste seg på bakbeina på den opphøyde scenen og så absolutt praktfull ut i en hvit dress. Så var han plutselig på titalls på titalls med store projektorskjermer som var plantet rundt på den svære plassen for at han skulle bli sett og hørt av hvert øye og øre. Tholukuthi gudstjenesten ble også i samme stund streamet live med tanke på de soldatene som av en eller annen grunn ikke kunne være til stede personlig, og selvsagt for hvem som helst, både i Jidada og overalt ellers i hele den vide verden, som ville oppleve den berømte brann-brannen.

Og nå, da de fikk se Profeten, klappet soldatene uopphørlig til grisen vinket med et hvitt lommetørkle og fikk stanset applausen.

«Før vi begynner dagens gudstjeneste, vil jeg gjerne ta denne velsignede anledningen til å takke min Gud skaperen, min Gud frelseren, min Gud den gode hyrde for at han tilgodeser Jidada i vår nødens stund, Halleluja!» sang grisen med lidenskapelig, sonor røst.

«Amen!!!» tordnet soldatene i det øredøvende brann-branngiret.

«For Gud så vår langvarige pine, det sier jeg dere, mine velsignede soldater, for han forsto at vi desperat trengte forandring, trengte en ny kurs, og slik bestemte han seg for å gi oss akkurat det vi trengte og akkurat da vi trengte det selv om vi overhodet ikke ventet det, for han er den ypperste far som vet hva barna hans trenger uten at de nødvendigvis ber om det! Jaaaaaaaa, Gud, min far, sendte derfor Jidada en frelser fordi han forsto at denne nasjonen hadde desperat behov for å bli frelst, halleluuuuuuuuuuja!» utbrøt grisen, ja, tholukuthi Guds mor og hele forsamlingen plukket opp og holdt dette «hallelujaet» til jorda skalv.

Her snudde profeten seg for å se seg bak, hvor kona hans, assistenter og dignitærer, deriblant Jidadas Utvalgte og det gjestende nye Maktens sete, satt under en hvit baldakin. Og fordi denne anbefalingen fra den karismatiske, berømte lederen for den fremste evangeliske sekten i Jidada med en -da og enda en -da var omtrent å ligne med en anbefaling fra Gud selv, kunne man se Maktens sete reise seg på to og løfte forbeina høyt opp i lufta i den karakteristiske revolusjonspartihonnøren. De satte seg ned igjen etter at profeten gjorde tegn til det.

«Jeg er både beæret og glad, velsignede soldater, over å kunne presentere Jidadas egen gudsutsendte frelser som vil tale for dere med sin egen munn. Ta vel imot vår spesielle, uanmeldte gjest for i dag, Hans Eksellense og kommende president for republikken Jidada, forandringens innfører og ham selv i egen person –kamerat president Tuvius Delight Shasha, halleluja!»