SELV APER FALLER FRA TRÆR

Morgenen var som enhver annen morgen og ville faktisk ha vært som enhver annen morgen om vi ikke hadde våknet til det galopperende ryktet om at Nasjonens far i løpet av natten var blitt tatt som gissel av sine egne forsvarere. Nyheten føltes som om vi var blitt skutt i magen, tholukuthi så lamslått, så rystet var vi at vi først ikke visste hva vi skulle gjøre, hva vi skulle si, hva vi skulle tenke, hvor vi skulle holde, hvor vi skulle berøre, og hvor vi skulle slippe; ja, vi hadde alltid forstått, selv om noen av oss ikke lenger trodde at vi ville se det skje i vår levetid, at Den gamle hestens nye dag en dag ville komme, på den ene eller den andre måten, men ingen av oss trodde den ville komme på den måten den gjorde; tholukuthi vi ventet ikke at den skulle snike seg opp til oss bakfra som en tyv, nei, ikke om natten og når vi lå og sov, nei, ikke av andre hender enn våre egne, nei, ikke uten vitner så vi ikke kunne fortelle historien om hvordan det hadde foregått med førstehånds belegg, nei – faktisk var det til og med et tidspunkt den gangen, et kort øyeblikk da vi tenkte at siden det ikke skjedde på den måten vi alltid hadde forestilt oss at det ville skje, var kanskje det som skjedde overhodet ikke virkelig.

Slik vi alltid hadde forestilt oss det, skulle vi jidadanere styrte Den gamle hesten selv, ja, tholukuthi vi skulle gjøre fremstøt mot Maktens hus midt på dagen, i tolvtiden for eksempel – ikke for tidlig og ikke for sent, så ingen kunne si at tidspunktet var ubeleilig. Slik vi alltid hadde forestilt oss det, skulle vi være en så ustoppelig orkan at de bevæpnede forsvarerne som sto vakt ikke ville ha annet valg enn å slippe våpnene og flykte, mens de fleste av dem faktisk ville slutte seg til oss, da det endelig gikk opp for dem at vi ikke bare kjempet for vår egen frigjøring, men også for deres, for tross alt var også de sultne akkurat som oss, fattige akkurat som oss, de led akkurat som oss, var undertrykt akkurat som oss.

Og med forsvarerne ryddet av veien eller på vår side, ville vi storme inn i Maktens hus og okkupere hver krik og krok, mens de som ikke fikk plass ble stående igjen ute og synge revolusjonære sanger. Inne kom vi kanskje til å finne Den gamle hesten i ferd med å drikke te, eller kanskje han spiste en tidlig lunsj av lekre matvarer som vi ikke lenger kunne drømme om å få smake, for vi var blitt fattigere enn gjødselbiller. Og hvis den kløhalen av et esel, Marvellous og liksom doktor, av en eller annen grunn gjorde det hun var vant til å gjøre med den respektløse, ukultiverte snavla si, så stygg i munnen at selv fluene nektet å lande der, tholukuthi ville vi ikke nøle med å klaske litt fornuft inn i skallen på henne så fort at hun endelig ville forstå hva moren og bestemoren hennes tydeligvis ikke hadde klart å lære henne, som er hva som skulle være hennes plass i verden. Og hvis det skulle komme til det, selv om dette overhodet ikke ville være det vi foretrakk, for selv stokkene og steinene vil fortelle deg at vi jidadanere av natur er veldig fredsommelige dyr, da ville vi ikke hatt annet valg enn å få Den gamle hesten til å forstå at vi mente alvor, ved å sette på fyr på ting om nødvendig, rive i stykker ting om nødvendig, brenne ned ting om nødvendig.

Ja, det var sånn vi hadde forestilt oss at det skulle skje, og vi hadde spilt scenene om og om igjen i tankene og hjertet til vi kunne fremsi, selv i våre dypeste drømmer, de replikkene vi skulle si til ham når det kom til konfrontasjon. Vi hadde faktisk bestemt oss for hva vi skulle ha på oss den dagen, vi hadde pugget bevegelsene og gestene og stillingene kroppen skulle innta. Så da det ikke skjedde akkurat sånn vi hadde forestilt oss det, som vi hadde planlagt at det skulle skje, ble vi tatt på senga og ble skuffet over at noe så skjellsettende for å endre vårt og Jidadas liv faktisk hadde skjedd ikke bare uten oss, men mens vi sov, tholukuthi et sted innerst inne følte vi oss ranet, skjøvet ut av vår egen historie.

Men midt i skuffelsen husket vi hvor lang tid det hadde tatt før Den gamle hestens nye dag kom, hvordan alle de propre og mulige måtene som vi hadde forsøkt for å fri oss fra hans tyranniske styre på hadde mislyktes, og denne innsikten vekket oss og fikk oss til raskt å legge bort skuffelsen, for det var én ting og bare én ting som var sann og som betydde noe – tholukuthi Den gamle hesten var endelig i ferd med å falle. Så familier og venner kom sammen og feiret. Vilt fremmede sto sammen og feiret. Tilhengere av både Opposisjonen og Maktpartiet kom sammen og feiret. De skrøpelige reiste seg helbredet fra sykesenga og feiret. De gamle og de unge sto side om side og feiret. Dyr fra alle trosretninger kom sammen og feiret. Fattige og rike brøt brød og feiret.

Men det var fortsatt en innfløkt glede – tholukuthi vi kunne juble det ene øyeblikket, men så huske den humpete veien som var Den gamle hestens fryktelige, lange regime og kaste oss på bakken, rulle oss i støvet og gråte. Vi kunne danse det ene øyeblikket, så husket vi hva vi var blitt redusert til i årenes løp, og så gråt vi. Vi kunne le det ene øyeblikket, så husket vi de fiksede valgene når vi hadde drømt om forandring, bedt om forandring, grått om forandring, stemt for forandring, og hvor noen hadde dødd for forandring, og så gråt vi. Vi kunne juble det ene øyeblikket, og så husket vi alle dem som regimet hadde krevd – de torturerte, de fengslede, de forviste, de forsvunne, de døde, de døde, de døde, de døde – og så gråt vi smertelig.

Og så, som om vi ble vekket av en fryktelig transe, grep vi etter hverandre, famlet etter hverandre, fant hverandre, holdt rundt hverandre, trøstet hverandre, tørket hverandres tårer med Jidadas frynsete flagg. På et vis, og veldig, veldig fort, måtte vi forvise alt sammen – tholukuthi smerten, lidelsen, hjertesorgen, de uoppfylte drømmene, de knuste håpene, de ubesvarte bønnene, alle våre sår, alt det ødelagte i oss – til fortiden, for den lange natten holdt på å ta slutt, og en ny begynnelse grydde av dag; vi kunne ikke møte daggryet med den grusomme fortiden som sørgelig, tyngende bagasje, nei, den måtte så avgjort finne oss på et splitter nytt blad, virkelig rede til en ny start, til å gjøre vårt beste, intet mindre.

Men ikke alle i Jidada feiret. Det dukket opp dommedagsprofeter som åpenbart ikke visste hva de ønsket seg av livet; tholukuthi hele veien, i alle de endeløse, fryktelige årene, hadde vi stått sammen med dem i fellesskap, ja, side om side som et par nesebor, og sammen bedt inderlig for et Jidada fritt for Den gamle hesten. Og nå da bønnene våre var hørt, og hørt når vi ikke engang lå på kne, snudde de forvirrede dyrene seg og ville ikke lenger være kvitt Den gamle hesten! Han må vekk, men ikke på denne måten, for det er ikke den riktige måten, sa de. Det må gjøres på ordentlig vis, sa de. Dette er et kupp, og vi kan ikke med god samvittighet støtte et kupp, sa de. Har dere glemt hvordan de samme hundene har undertrykt oss fra første dag i dette selvsamme regimet? Hva med de titusener som er blitt massakrert? Hva med de myrdede aktivistene og medlemmene av Opposisjonen? Og de forsvunne, de fordrevne, de torturerte – alt for at Den gamle hesten og dette fæle regimet kunne beholde makten? Hva med økonomien de har rasert, vanstyret og alt det andre som har raknet? Er vi ikke der vi er på grunn av alle dem og disse samme forsvarerne som dere nå jubler for? Kunne Den gamle hesten overhodet ha vært mulig uten dem? Mener dere oppriktig, med alt som har skjedd, og etter alle disse årene, at de ville våkne en dag og avsette Den gamle hesten bare for din skyld? spurte de forvirrede dyrene. Ikke vær så blinde, mine jidadanske medborgere, disse bastardene bryr seg filla om dere; ikke bare det, men denne militærjuntaen dere helt ubevisst går god for, kommer til å bli mye, mye verre enn Den gamle hesten – en dag, om ikke lenge, kommer dere til å minnes ham så vel at dere vil gråte for ham, sa de, de forvirrede dyrene.

Vi hadde ikke noe tid å avse på disse dommedagsprofetene, med deres ubeleilige bekymringer og spørsmål og advarsler. For ganske enkelt – hadde vi ikke alle mislyktes i å fjerne Den gamle hesten gang på gang i alle de år, i alle de jammerlige tiårene?

Og hadde ikke Opposisjonen selv mislyktes i å avsette ham i det ene fiksede valget etter det andre? Og dermed, hvis det ikke var forsvarerne selv som skulle fjerne ham, hvem skulle det da være?

Og hvis ikke et kupp, hva da? Om ikke da, tholukuthi når?

Men likevel, en ny gruppe enda verre dyr kastet seg på bakken og fylte lufta med den dumme sorgen sin, slik at de truet med å drukne den søte sangen av den frydefulle feiringen vår. Han er ute! De har fjernet Nasjonens far! ropte de. Hva skal det bli av oss uten ham?! Vil sola skjønne at den skal stå opp uten ham?! Kommer vi til å være helt de samme uten ham?! gråt de. For, oppriktig talt, det var vi bare ikke, vi er ikke forberedt på et liv uten ham, det eneste vi noen gang har vært forberedt på, var at han skulle herske til vi alle døde og overlot til ham å herske, at barna våre og deres barn igjen skulle bli gamle og dø og overlate til ham å herske; de gråt, dummingene, gråt som om det var verdens undergang, men vi var så oppsatt på å feire og triumfere at vi hevet stemmen med alt som bodde i oss og overdøvet dem med bruset vårt, og hvis sant skal sies, tholukuthi var vi faktisk rede til å gå løs på de elendige krypene som om vi var forsvarere, ja, virkelig rive dem i filler, for hvordan våger de å ikke bare ødelegge gleden for oss, men også, rett opp i ansiktet på oss og helt uten skam, sørge over undertrykkeren vår, og hvordan våger de å glemme hvordan vi alle har levd i Jidada, ikke har kunnet puste i Jidada, under hans tyranniske styre?

Den andre morgenen etter at den nye dagen grydde, våknet vi i en forvirret tilstand. Sammen hadde vi drømt, alle sammen –hver eneste jidadaner og på nøyaktig samme tid – en identisk drøm der vi så Den gamle hesten sitte høyt oppe i det høyeste steintårnet i Jidada-ruinene, vårt kjære, mange tusen år gamle nasjonalmonument som vi var så stolte av, tholukuthi stirret ned på oss og over landskapet og så minst like majestetisk og u-detronisert ut, så like uovervinnelig ut som på høyden av sin storhetstid, med Maktmedaljene på kryss og tvers over den solide brystkassen, det strålende jidadanske flagget hengt rett over hodet på ham av Gud selv, en nattsvart hov hevet i karakteristisk trass. Og vi så ham peke med hoven på den skyete himmelen og kommandere sola til å stå opp i hans navn, og sola sto opp i hans navn og jaget bort skyene, så pekte han for å få den til å flytte seg, for den skinte i øynene på ham, og sola fant raskt et sted å gå til, så løftet han de gjennomborende øynene mot flagget og begynte å synge den gamle, revolusjonære nasjonalsangen til Jidada med en -da og enda en -da, og vi snublet i beina på hverandre for å stå i givakt og sluttet oss til ham uten å bli beordret, og av full hals sang vi den fineste gjengivelsen av noen nasjonalsang som noen gang er blitt hørt noe sted i verden.

Neste morgen våknet vi og var lettet over at det bare var en drøm, men fortsatt oppjaget etter å ha drømt den ekle drømmen i utgangspunktet. Den hadde gjort oss engstelige, og vi tenkte: Hva om alt dette er fake news? Hva om det ikke er noe annet enn en ondskapsfull spøk? Ikke siden ryktene begynte å løpe hadde noen av oss faktisk sett Den gamle hesten med våre egne øyne. Hvor var bevisene på at han faktisk var tatt til fange? Og nøyaktig hvor var han? Hva skjedde med ham? Og hvor var eselet? Var det virkelig mulig for eselet å faktisk bli brakt til taushet med den formidable munnen hun hadde? Og den aller mest urovekkende tanken – selv om ryktene var sanne, hva om Den gamle hesten kom tilbake? Denne tanken kom fordi det hadde skjedd før at nyheten om hans død hadde tatt Jidada med storm og vi hadde grått, ikke av sorg, men av stille fryd – ikke fordi vi var onde, men fordi det virkelig ikke fantes andre muligheter til å bli kvitt ham annet enn døden og bare døden, for så å se ham åpent og uten blygsel trosse den døden selv, materialisere seg som en forbannelse som ikke kan fjernes, som en trollmann, og si: «Jeg, dø? Hvem fortalte dere en slik løgn?» Og vi var ikke overbevist om at han ikke ville dukke opp igjen denne gangen som så mange ganger før, så vi ble rastløse og forlangte å få se ham med våre egne øyne for å kunne tro på dette.

Og da vi langt om lenge fikk se ham for første gang siden den nye dagen grydde – forsvarerne offentliggjorde et bilde – var det ikke til å tro at vi så det vi faktisk så. Der var han, ikke lenger Hans Eksellense, nedslått, kunne ikke tro sitt eget fall, mer preget av alderen enn sist vi hadde sett ham, som ikke var lenge siden, tholukuthi en skygge av seg selv, tholukuthi en billig drittmobil med bare 2 prosent batteri igjen, tholukuthi en dyreversjon av de gamle Jidada-ruinene – en gang så majestetiske, men nå blottet for sin tidligere storhet. Der var han, han så ut som en fange og var kanskje en fange, omringet av forsvarere på alle kanter. Det er riktig at makt er en slags rustning, og at selv de mektigste dyrene bare blir en tom tønne straks den er borte. Det gledet oss å se ham slik han var blitt – avkledd, detronisert og maktesløs; hjelpeløs, ydmyket og harmløs.

Men så samtidig, fordi vi aldri hadde sett ham sånn eller tenkt på ham sånn eller forestilt oss ham sånn, var det et og annet lite øyeblikk da hjertene våre myknet litt i kantene over den fryktelige tragedien alt dette var; jo, det var virkelig en god ting at hans nye dag hadde grydd, faktisk en velsignelse, for hvordan skulle vi ellers ha blitt kvitt ham? – men så var måten det faktisk hadde skjedd på også litt trist, og hvis han ikke hadde vært den diktatoren han hadde valgt å bli, ville ikke noe av dette ha skjedd, og hvis han ikke hadde behandlet oss slik han gjorde i alle de harde, vonde årene, tiårene, tholukuthi ville vi heller aldri la det som skjedde med ham skje: Han hadde gravd sin egen grav, og nå måtte han ligge i den.

Nasjonens fars lettlurte tilhengere, selvfølgelig aldeles sønderknust av å se hva han var blitt redusert til, så seg rundt etter noe som kunne forklare dette ville øyeblikket og skjønte at de ikke trengte å lete langt borte – eselet var rett fremfor dem. Vi hadde alle oversett henne med det samme, for vi hadde aldri sett henne så kuet, som et offer, som om hun ikke engang var i nærheten, og den spyende munnen var for en gangs skyld lukket. Med den munnen hun har er det hun og hun alene som er ansvarlig for alt dette, sa de. Og det bare viser at en femal ikke har noe utenfor hjemmet å gjøre, nærmere bestemt utenfor kjøkkenet og soverommet, sa de, for se nå hva hun har gjort, hva hun har utsatt Nasjonens far for, hva hun har utsatt oss alle for, hva hun har utsatt Jidada for, sa de. En evig regjeringstid var faktisk Hans Eksellenses skjebne, kunngjort av Gud selv og skrevet i stjernene, og hva gjorde dette pakket av et esel, denne kløhalen og datter av en kløhale og datterdatter av en kløhale? Hun sløste bort alt sammen og gjorde ende på ham, og han bare så på. Hans nye dag ville ellers ikke ha grydd, sa de. De siste tilhengerne snakket om at hvis de hadde noe de skulle ha sagt, ville de ha tvunget den kløhalen av et esel til å bøte for sine utilgivelige synder. De ville ha lagt henne på ryggen og dratt henne frem og tilbake på steinete stier. De ville ha slått på henne som på en tromme. De ville ha banket leddene hennes med stokker. De ville ha dratt henne i halen til kløen forsvant. Men selvfølgelig kunne de ikke det, slik vi ikke kunne gå bort til Den gamle hesten og spørre ham hvordan det føltes; løfte de fryktelige arrene våre opp mot ansiktet hans for å minne ham om hva han hadde gjort mot oss og spørre ham hvorfor han hadde gjort dette mot oss, akkurat som vi ikke bare kunne kaste for føttene hans alle de fryktelige tingene han hadde tvunget oss til å bære gjennom de lange, harde årene – tyranniet, de brustne drømmene, uverdigheten, smerten, fattigdommen, de døde, bare så mange, mange fryktelige ting. Vi kunne ikke, for det var ikke egentlig vi som styrte det som skjedde.

Forsvarernes elitetropp som gikk løs på Den gamle hesten skulle senere si, under løfte om å forbli anonyme, at de fant ham liggende på en sofa, omgitt av de mest strålende portretter fra sin storhetstid, og han var enda mer gloriøs, så det krevde deres fulle viljestyrke å ikke kaste seg ned og lovprise ham. De sa han drakk engelsk te og spise scones og lyttet til Jidadas talerør som han gjorde hver kveld på den tiden uten unntak, for han var et vanedyr. Han lå i en så Buddha-lignende liggestilling at forsvarerne ikke hadde hjerte til å forstyrre ham, så de stanset respektfullt i døråpningen for å la ham avslutte måltidet.

Forsvarerne skulle vedgå at hele operasjonen føltes som en fæl synd, som å bryte et slags tabu, og at selv om de hadde brukt en del tid på å forberede seg, tholukuthi var de ille til mote da øyeblikket kom. At det bare var frykten for de høye høvdingene bak hele operasjonen som gjorde at de fullførte. Hundene ba stadig om unnskyldning mens de pågrep presidentfamilien og holdt dem fanget før generalene kom, og hele tiden klarte de ikke å møte Nasjonens fars flengende blikk som truet med å sprette dem opp og rive i filler tarmene og leveren og hjertet deres. At selv under disse forholdene, tholukuthi så han så kongelig ut, så født til å herske, for vakker til å bli kuet, for vakker til å bli avsatt, og for vakker til å dø.

Nasjonens far hadde ikke forstått hva som foregikk med det samme, for det var simpelthen ufattelig at han selv foran forsvarerne som viftet med våpen kunne bli hørt å si: «Er det fødselsdagen min igjen, har dere kommet for å overraske meg – har de kommet for å overraske meg?» Inntil langt om lenge dr. Søte mor, som hadde besvimt, kommet til bevissthet, og besvimt igjen da de bevæpnede hundene stormet Maktens hus – besvimt delvis av en ekte frykt for sitt liv, og delvis av en dyp hjertesorg fordi hun aldri i evighet kunne ha forestilt seg at hun og Nasjonens fars herlighet skulle ta slutt noen gang og skulle ta slutt på denne måten – kom til bevissthet og fikk Den gamle hesten, som selvfølgelig var i en alder da han ikke kunne oppfatte visse ting uten en tolk, til å forstå hva som skjedde.

Det var det vanskeligste dr. Søte mor noen gang hadde måttet gjøre, for hun oppdaget at selv med doktorgraden, selv med de vidgjetne talegavene sine, hadde hun faktisk ikke språk for den umulige situasjonen. Da det endelig gikk opp for Nasjonens far, satte han seg opp i sofaen som om han var blitt spiddet. Han klappet seg på siden slik han ville ha grepet etter et våpen, fordi han i det øyeblikket plutselig husket sin kjære venn, bror og kamerat – Ugandas hersker, som i likhet med ham selv hadde regjert siden før de gamle trærne ble gamle – nevne at han til enhver tid hadde en revolver i beltet, uansett hvor han var eller hva han gjorde, for, som kameratbroren og regjeringssjefen for livet sa: I den vanskelige oppgaven med å regjere omgitt av hunder, kunne man aldri være så sikker på hvordan og når ens nye dag ville gry, men han skulle finne at han var klar til å sende den tilbake dit den kom fra.

Selvfølgelig fant ikke Nasjonens far noen revolver, for han bar aldri våpen, oppgaven med hans beskyttelse og sikkerhet var fullt og helt overlatt til forsvarerne fra hans regjeringstids spede begynnelse. Og han hadde følt seg så fullstendig trygg og sikker under deres beskyttelse at han alltid viftet vekk dr. Søte mor og hennes Fremtidige krets’ insistering på at han skulle danne en egen Sikkerhetsstyrke som besto av bare forsvarere fra hans egen klan, ja, tholukuthi en elitetropp av hunder med en lojalitet som først og fremst hadde oppstått på grunn av blod, for i Jidada med en -da og enda en -da betydde blod alt. Eller om han ikke gjorde det, tilrådde de at han skulle innkalle en vaktstyrke sammensatt av zombiegeparder eller zombieløver uten annen forbindelse til livet enn å skulle tjene ham, for at han fullstendig skulle utradere enhver mulighet for illojalitet. Hver gang hadde Nasjonens far ledd og viftet avvergende med hoven av noe han syntes var et søkt og paranoid forslag, og sa: «Dette er Jidada, hundene mine elsker meg, de kommer aldri til å gjøre meg noe, faktisk er de rede til å dø for meg.» Men skulle man sett – tholukuthi her var forsvarerne selv, i ferd med å gjøre akkurat det som Nasjonens far hadde sverget på at de aldri ville gjøre.

«Det er ikke mulig, overhodet ikke mulig, dette er en uheldig misforståelse. Dyrene mine elsker meg og trenger meg. Hele Jidada her elsker meg og trenger meg. Hele Afrika elsker meg. Og jeg vet at selv dronningen av England elsker meg innerst inne. Og resten av hele verden elsker meg. Nei, dette kan ikke være sant!» freste Den gamle hesten, så full av vantro at han stammet hakkende, så bitter at det ville smakt som tjære om du hadde skåret ham opp og tappet ham for blod.

Og så kom generalene med sine blinkende ordensmerker, akkompagnert av en liten gruppe meglere som var tilkalt for å overbevise Den gamle hesten om at det han sto overfor, virkelig var hans nye dag. Alle nakker var bøyd, alle ansikter så i bakken – ute av stand til å møte Nasjonens fars morderiske blikk, for selv slik omstendighetene var, holdt de ham fremdeles i ære. Den ene generalen som hadde lua trukket ned i øynene, bekreftet med dempet stemme: «Ja, jeg er redd det er sant, Deres Eksellense, sir, det er faktisk slik.» General Blessing Bibi var en rund, klumpete hund med et saktmodig ansikt. Han var blitt valgt til å ta ordet, for av alle hundene som var til stede hadde han, i tillegg til roen, det beste grepet om det engelske språket, som selvsagt var Den gamle hestens foretrukne sinnespråk.

«Som hva?» tordnet Nasjonens far; han ville høre det fra forrædernes egen munn.

«Som hva det er, kjære Eksellense, sir,» mumlet general Blessing Bibi og unngikk blikket til Den gamle hesten.

«Som hva det er? Hva faen er det som er hva det er, general Blessing Bibi? Og siden jeg er din kjære, synes du jeg ser ut som en femal? Og hvorfor ser du meg ikke inn i øynene og sier det som det er – et faderpulende kupp wena nja, mgodoyi msathanyoko!» brølte Den gamle hesten på generalens morsmål. Alle dyrene i rommet skvatt, ikke på grunn av Den gamle hestens sinne, men fordi ingen noensinne hadde hørt ham banne i hele hans levetid, for ikke å snakke om på et språk som man visste han ikke snakket spesielt godt.

«Nei, Deres Eksellense, sir! Jeg vet hvordan det fortoner seg, kjære sir, men det er overhodet ikke egentlig akkurat slik det ser ut som, så det er ingen grunn til å sette merkelapper på det, vær så snill, sir,» sa general Blessing Bibi. Han unngikk fremdeles å se Den gamle hesten i øynene, men vekslet blikk med sin overordnede, general Judas Goodness Reza. Han likte dårlig å skulle gjøre grovarbeidet mens generalen, som egentlig burde ha stått for snakkingen, med tanke på den rollen han hadde i denne suppedasen, satt der som en brud. Videre ble general Blessing Bibi, trass sin legendariske ro, opprørt og nervøs og håpet av hele sitt hjerte at situasjonen ikke skulle komme ut av kontroll. Planen var å berolige Hans Eksellense. Og viktigere, ikke løsne et eneste skudd. Og aller viktigst, få saken til ikke å virke som det den var.

«Så hva har dere tenkt å gjøre med oss nå, idioter? Tror dere at dere skal slippe unna med dette –» Dr. Søte mor, rasende, fornærmet, vantro, fikk ikke avsluttet setningen, for hver eneste en av hundene bråsnudde på hodet og stirret på henne. Eselet krympet seg under laserblikkene, tholukuthi dette var de eneste ordene som kom ut av henne den natten og de neste tre nettene.

«Men fortell meg, hvorfor gjør du dette mot meg, Reza? Trekker inn militæret i politikken på denne måten, iwe? Du av alle dyr, hva forsøker du deg på? Et blodig kupp, hva faen?

General? Etter alt vi har vært gjennom, etter alt jeg har gjort for deg?» gryntet Den gamle hesten, som nå bare henvendte seg til bulldoggen. Men general Judas Goodness Reza bare satt der døv og stum.

«Vær så snill, sir, med all respekt, kan vi la være å kalle dette for et kupp heretter, i hvert fall ikke et blodig kupp, man kan se at det faktisk ikke er en dråpe blod på dette nydelige stedet,» sa general Blessing Bibi og slo hektisk ut med labbene.

«Hva faen er det du sier, general? Hører du hva du selv sier?» tordnet Den gamle hesten.

«Jeg sier bare det, Deres Eksellense, sir, at det er en kjensgjerning at det som skjer her, aldeles ikke er noe kupp,» sa hunden.

«Så hvis det ikke er et kupp, hva i helvete er det da?» brølte Den gamle hesten. Han smelte en hov i bordet, og den halvtomme koppen med Earl Grey falt ned og ble knust.

«Veldig lei for kuppet, jeg mener koppen, sir. Og for å svare på spørsmålet ditt, så tror jeg at det som skjer bare er en uheldig situasjon som vil bli ordnet umiddelbart, sir,» sa general Blessing Bibi. Det var ikke varmt, men han svettet som en gris.

«Og hvis jeg kan legge til, Deres Eksellense, så stemte Maktens sete for bare noen timer siden for å, eh, la deg pensjonere deg og hvile –»

«Jeg er den farspulende Maktens sete, general, så jeg skjønner ikke hva i heite helvete du snakker om! Og har du noen gang hørt meg si at jeg er trett? La meg fortelle deg noe: Bare Gud, som utnevnte meg, vil be meg hvile eller pensjonere meg, ikke dere foraktelige ryggdolkende hyenejævler! Og dere tror kanskje at dere er smarte, men jeg skal love dere at det venter dere en overraskelse! Dette er Jidada, mitt eget Jidada med en -da og enda en -da som vi snakker om; bare vent og se, tror du nasjonens barn vil godta dette? Tror du Afrika vil godta det? Tror du verden vil godta dette? Jeg vet, og du vet, og Gud vet og sola vet og landet vet og lufta vet og forfedrene vet, at dyrene mine aldri vil akseptere denne grunnlovsstridige forbrytelsen, denne travestien, denne vederstyggeligheten. La meg fortelle deg, general, du vet åpenbart ikke hvem du har med å gjøre. Du vet ikke hvor glad Jidada er i meg. Du kjenner ikke dyrene mine, men i dag skal du få oppdage det, bare vent,» raste Den gamle hesten.

Men heller ikke Nasjonens far kjente oss, visste ikke at det som skjedde med ham, faktisk var det beste som noen gang hadde skjedd oss. At etter det siste valget som han faktisk fikset, som etterfulgte det forrige valget som han også hadde fikset, i likhet med dem før det som han hadde stjålet – ja, etter at han og regimet hans hadde uttømt alle ordentlige og mulige muligheter vi hadde til rådighet for å fjerne ham på fredelig og grunnlovsmessig vis, hadde vi ikke annet valg enn å bli slike dyr som ønsket hans undergang velkommen og ønske det velkommen uansett hvilken form det kom i. For sviktende lederskap kan få et dyr på andre tanker. For fiksede valg kan få et dyr på andre tanker. For utarmingen av demokratiet kan få et dyr på andre tanker. For massakrer på uskyldige kan få et dyr på andre tanker. For ulikhet kan få et dyr på andre tanker. For et regimes etnisisme kan få et dyr på andre tanker. For det at de fattige blir fattigere og de rike rikere kan få et dyr på andre tanker. For knuste forhåpninger, sviktede drømmer, uavhengighetens brutte løfter – alt sammen – hadde fått oss, som en gang hadde vært så tålmodige og lojale, på andre tanker, så da Nasjonens far forventet at vi skulle vise forsvarerne hvor glade vi var i ham og trengte ham, strømmet vi i stedet ut i gatene for å hjelpe dem å avslutte det de hadde startet, ja, tholukuthi for å sette siste spikeren i kista.

Og i sentrum av byen stilte vi oss på to bein under det svære jakarandatreet som alltid blomstret, noen av oss raste, noen av oss ba, noen av oss brølte, noen av oss sang revolusjonære sanger, noen av oss sang salmer, noen av oss snakket med utenlandske journalister. De som virkelig skjønner seg på ting sa at inne i Jidadas hus var parlamentet allerede i gang med riksrettssaken, siden Nasjonens far nektet å trekke seg. Det var en sjelden samlet front mellom Maktpartiet og dets rival, Opposisjonen, som ellers hadde mislyktes med å fjerne Den gamle hesten ved valg, og som i likhet med de fleste av oss nå var klare for å se ham fjernet for enhver pris.

Hadde han ikke sett ansamlingene av dyr med sine egne øyne, ville han helt sikkert ikke ha gått med på det han kalte usannheten om at Jidada – ja, selve hans elskede Jidada med en -da og enda en -da, tholukuthi det eneste ene landet som han hadde aller kjærest, faktisk forlangte hans avgang. De som skjønner seg på ting sa at han hadde sagt til de fremmøtte meglerne at akkurat slik han hadde frabedt seg den ydmykelsen å bli tvunget til å gå av, og gjøre det på tv attpåtil, så alle hans fiender ville se det, og med en fornærmelse av en idiotisk tale skrevet av en som åpenbart hadde hjerne som en bæsj, fraba han seg følgelig også den vanæren det ville være å svikte nasjonens barn på et kritisk tidspunkt og når de åpenbart trengte ham. Og da general Blessing Bibi insisterte:

«Men nasjonens barn later til å ønske din avgang selv, Deres Eksellense, sir, akkurat nå er de samlet utenfor Jidadas hus hvor de krever din avgang,» lo Nasjonens far en latter som kunne puste liv i slappe flagg: «Du må ha gått fra vettet om du tror at barn kan kvitte seg med sin egen far som de gjør med brukt toalettpapir!

Hvis du og jeg kan dra til Jidadas hus nå med en gang og jeg ser det utfolde seg som du sier utfolder seg, da, for all del, general, skal jeg faen meg gå av; som jeg sa, du kjenner ikke barna mine, du kjenner ikke dyrene mine!»

Tholukuthi de dro ut i en skranglete kjerre for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet. Straks de kom til folkeansamlingen, smøg de seg ut i gatene. Nasjonens far var kledd inkognito så ingen skulle kjenne ham igjen. Den voldsomme mengden av oppmøtte fikk ham nesten til å revne – det var kropper, kropper, kropper overalt og kropper alle vegne. Hadde det ikke vært for det velkjente landskapet, visste han ikke om han hadde kjent igjen byen selv, for det som skjedde var ikke noe som skulle skje i Jidada med en -da og enda en -da, og han ble stående et øyeblikk og lure på om det han så faktisk var det han så. Dyr med Jidada-partiets regalier og dyr med Opposisjonspartiets regalier marsjerte og danset sammen, og Nasjonens far stirret sjokkert på det som utfoldet seg, følte seg dårlig, følte seg svak, følte seg forrådt, for regimet hans hadde brukt så mange år på å skape et Jidada hvor det ikke skulle ha vært mulig for dyr fra de rivaliserende partiene å noensinne stå sammen i et samlet Jidadas navn. Han var ikke alene om disse tankene – over de feirende dyrene fløy en flokk gribber i ring, forvirret og undrende: Hvor i hule helvete var blodet? Og hvor i all verden var likene? For tholukuthi i det Jidada de kjente, endte enhver sammenkomst mot Maktens sete alltid og uten unntak med åtsel, åtsel, åtsel.

Den gamle hesten så griser med en enorm, gul ballong med teksten: «Jidada vil aldri mer bli din koloni!» Han så en katt med en plakat hvor det sto: «Ned med despoten!» En vær med en plakat hvor det sto: «Den gamle hesten må gå». Et esel med en plakat hvor det sto: «Nok er nok!» Det var en påfugl med en plakat hvor det sto: «Tiden er inne». En sau med plakaten: «Gamle hest forlat Jidada nå!» En ku med en plakat hvor det sto: «Befri Jidada». En annen med en plakat hvor det sto: «#KrevResignasjon». Og en annen med en plakat hvor det sto: «#NyStart». Han så en and med en plakat hvor det sto: «Gå gå generalene våre». En geit med en plakat hvor det sto: «For våre barn og vår fremtid». En hest med en plakat hvor det sto: «Den gamle hesten må hvile nå». En høne med en plakat hvor det sto: «Hundene er Jidadas stemme». En gås med en plakat hvor det sto: «Ned med korrupsjonen!» Et esel med en plakat hvor det sto: «Jidadas hus bare gjør ferdig jobben». En geit med en plakat hvor det sto: «Lederskap er ikke seksuelt overførbart!» En katt med en plakat hvor det sto: «Gamle hest Dololooo!!!»

Han så så mange ulike plakater, ulovlige plakater, ufattelige plakater, utakknemlige plakater, feil plakater, feilinformerte plakater, og dyrene som bar dem danset og løp og ropte og skrek, brekte om hans illegale fordriving. «Ned med tyrannen!» brølte de.

«Farvel til en diktator!» tordnet de. «Ned med undertrykkelsen!» skrek de. «Viva Ny Dag!» kauket folkemengden, svelget gatene, og enda flere av dem kom strømmende i mengder og flere mengder. Dyr plystret. Dyr spilte på vuvuzela. Dyr sang sanger. Dyr lo. Dyr ba bønner. Flere dyr kom i sneglende biler. På sykkel. Med buss. I hestekjerrer. Det satt dyr i trærne og fulgte med. Og mengdene strømmet på og strømmet på, og han forsto ikke noe av det.

På et tidspunkt løftet han hodet mot himmelen, kanskje søkende etter et tegn fra Gud, som hadde salvet ham, som hadde erklært at han skulle herske og herske og fortsette å herske, men han så ikke annet enn den svekkede sola. Han ga den en taus ordre om å slukke – ja, tholukuthi Nasjonens far ville at sola skulle sende Jidada ut i et nattsvart mørke midt på dagen og skape kaos i hele den forræderske ansamlingen, så han skulle få tid til å finne sine virkelige venner og de sammen finne en vei ut av denne suppedasen av et feilgrep, men tholukuthi sola leet ikke på et øyelokk, ga seg ikke, gjorde ingenting – for aller første gang i hans gudserklærte regjeringstid nektet sola plent å adlyde ham. Og han ble stående der i enda mer vantro, skaket, men forsøkte å la være å skake, følte seg mutt putt alene midt i den elektriske folkemengden og tenkte: Men, hva skjedde? Ja, spurte seg selv: Men hva hadde skjedd og når hadde det skjedd og nøyaktig på hvilket tidspunkt hadde det skjedd at disse dyrene som en gang hadde elsket ham, åpenbart hadde sluttet å elske ham, sluttet å trenge ham? Og han tenkte på hva han ville ha gjort for den kjærligheten. Tholukuthi hjertet hans verket sånn at det brast, ikke bare én gang, men tusener på tusener på tusener av ganger –en for hver og en av dyrene ute i gatene og alle andre steder hvor jidadanerne var, som ikke ville elske ham i det øyeblikket. Det var faktisk hans aller første hjertesorg.

Og da general Blessing Bibi spurte ham med mild stemme om han ville forsøke å forflytte seg oppover gata til selve Jidadas hus så de kunne se mer, tholukuthi ristet Hans Eksellense simpelthen på det svimle, gråsprengte hodet og tenkte: Men hva med dyrene som pleide å stimle sammen på folkemøtene mine så det ikke var ståplass igjen, hvor er de? Og hvor er Nasjonens patrioter som kom til alle arrangementene mine iført klær som var prydet med ansiktet mitt, hvor er de? Og hvor er femalene som sang og ulte på hver eneste av samlingene mine, som fulgte meg til eller møtte meg på flyplassen med sang og dans, ja, de samme femalene som svingte på hoftene og ristet på bakenden til klærne deres, prydet med ansiktet mitt, nesten ramlet av, hvor er de? Og hvor er de unge som kastet seg langflate foran meg som om de var i en guds nærvær, hvor er de, ja, hvor er de, alle de dyrene som elsket meg, som trengte meg, hvor er de med kjærligheten sin???

Tholukuthi han sto der og tenkte på all den kjærligheten da en tynn ku veivet et flagg i ansiktet på ham og sa: «Jeg trodde ikke jeg ville se den fæle tyrannens undergang i min levetid. Gjorde du? Nå kan jeg dø roligere, nå kan vi alle dø roligere, bare tenk på det!» Den gale kua frydet seg, uvitende om hvem hun snakket til, og fniste så en kunne se de ujevne, stygge tennene, så dultet hun ham innforstått i siden og gikk videre mot en flokk med hylende griser. Da han så henne gå, følte han seg så bitter at han fikk en smak av Gamatox i munnen, og tenkte: Hvor er Gud som erklærte at jeg skulle herske og herske og fortsette å herske? Og hvor er mine Indre kretser? Maktens sete? Og hvor er De utvalgte? Og hvor er naboene mine? Og hvor er vennene mine? Og hvor er verden når Jidada går i oppløsning slik det går i oppløsning?

Så da snudde han seg og gikk tilbake den veien de hadde kommet, beveget seg mot strømmen av kropper som ikke stanset for å slippe ham forbi, som ikke lovpriste ham, som ikke så ham når han var der til stede blant dem og sammen med dem. Han gikk møysommelig av gårde, blindt, bittert, med tunge lemmer. Han skumpet borti en enslig skikkelse – en sau – og skulle til å spy sin vrede over henne da han så seg selv, det vil si, så ansiktet hennes på den gule skjorta og igjen på det svarte skjørtet og igjen på det røde skjerfet og igjen på den grønne hatten og igjen på den hvite vesken. Sauen gråt, ikke gledestårer som hos alle de andre forræderske beistene, nei, hun gråt av ekte hjertesorg i strie strømmer, og Nasjonens far ble så rørt av den store sorgen hennes at han bråstanset.

«Han er borte, de har fjernet frigjøreren! Som var min president, og som også var min mors president, og som også var min bestemors president; hvem skal bli mine barns president nå?

Og deres barnebarns president? Hva skal det bli av meg nå, av oss, uten ham?!» brekte sauen, og Nasjonens far var så utrolig rørt over å se seg selv bli sørget over på den måten, som om han virkelig var død, tholukuthi så rørt at han rakte hendene mot det sørgende dyret, men tok seg i det fordi han i samme øyeblikk så en gjeng morbide unge beist sette fyr på det vakre, offisielle portrettet av ham. Det fatet og brant, og han kunne ha sverget på at han kjente flammene fortære sitt eget kjøtt. Til slutt, da han ikke holdt ut mer av slik helligbrøde, gikk han tilbake til Maktens hus, tydelig eldre å se til enn han da han gikk derfra bare et par timer tidligere, og da noen ga ham en avskjedssøknad han ikke hadde skrevet, men liksom skulle ha skrevet, og ba ham skrive under som om han hadde skrevet den, tholukuthi skrev han under.

Og der, mens vi sto utenfor Maktens hus, kom den etterlengtede nyheten samtidig som sola gjorde et underlig hopp og ble litt svakere, kastet en skygge på himmelen – ja, tholukuthi en nyhet om at Nasjonens far endelig hadde levert inn sin avskjedssøknad. Og mens nyheten spredte seg som ild i tørt gress, tok Jidada med en -da og enda en -da fyr. Og i de nylig frigjorte gatene våre, midt i festen, kom forsvarerne ut i stridsvognene sine og viftet med våpen, og for første gang på lenge flyktet vi ikke for livet ved synet av de tungt bevæpnede hundene – Jidada var endelig fritt! Og i de frigjorte gatene glemte vi frykten vår, den smertefulle historien med forsvarerne, og brøt brød med dem, vi ba sammen med dem, ja, tholukuthi i disse frigjorte gatene poserte vi for selfier med soldatene. Vi spratt til himmels og tilbake til jorda, vi danset, vi slo oss på brystet og stampet mot brodden sammen med soldatene, og i jungelen rett utenfor Jidada ble vi hørt av løver og elefanter og bøfler og neshorn og leoparder og andre sterke villdyr som skalv under den rungende lyden av frigjøringen vår.