THOLUKUTHI PROFETI

Mobilen ringer. Det er profeten dr. O.G. Moses, som deler en spesialtilpasset daglig motivasjonstekst. Hun sveiper og leser: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Jesaja 41,10. Hun leser teksten som er føyd til: «Inspirerende, fryktløse ord på det siste folkemøtet, dr. Søte mor. Du har virkelig, definitivt, en stemme som Gud selv, og det er en sann nådegave til oss!!!» Dr. Søte mor står ved vinduet og ser ut over den vidstrakte, velstelte parken. Hun er ytterst klar over at hun ikke har gått dit av seg selv, at noe hun ikke helt kan sette hoven på – en kraft, kanskje – har reist henne opp på beina. Og den kraften har også lagt i hjertet hennes, i hodet, i blodet, i tarmene, en klarhet som hun har ventet på, tholukuthi som er at hennes egen storhetstid er nær.

Hun løfter blikket til morgenhimmelen, som er tom fordi det ennå er for tidlig til at sola står opp, fokuserer på det åpne landskapet til hun føler seg ett med endeløsheten. Og så gjør hun det – løfter en hov, vrir ytterst, ytterst forsiktig på den og ser, med hagestatuene og gresset og jakarandaen og steinene og blomstene og gresshoppene som vitner, at sola klatrer ut av sin mors armer hele tre timer før den egentlig skal stå opp, og stryker over himmelen til den står rett utenfor vinduet hennes. Dr. Søte mor, som nå står på bakbeina, vantro, og overveldet, må kjempe så hardt for å holde de skjelvende bakhovene fast plantet i det myke teppet, forhovene støttet mot vindusrutene så hun ikke skal stige, ja, tholukuthi sveve opp for å omfavne sola.

NÅR DØDEN KOMMER, HAR DE RIKE DYRENE INGEN

PENGER OG DE FATTIGE DYRENE HAR INGEN GJELD, MEN

NOEN DYR HAR DET DE HAR

Da de som skjønner seg på ting fortalte det, sa de at Jidada en vanlig morgen etter folkemøtet med Maktpartiet som hadde vart hele natten, våknet til nyheten om at Tuvy hadde havnet i en dødelig bilulykke. På nyhetene sa de at visepresidenten hadde vært på vei hjem fra møtet, hvor han dessverre, men ikke overraskende, ikke var blitt spart for dr. Søte mors oppkastangrep, som nå var blitt rutine. På nyhetene sa de at visepresidentens bil nesten hadde kjørt over broen over den mektige Dula-elva, rett etter at han hadde passert St. Mary’s barneskole, der den frontkolliderte med et uidentifisert objekt, tholukuthi kraften i sammenstøtet fikk bilen til å slå kollbøtte bakover flere ganger før den havnet i Dula – som var fylt omtrent til bredden etter en uke med styrtregn. På nyhetene sa de at bilen lå under vann hele natten før noen ble klar over ulykken. Til slutt sa de på nyhetene at alle passasjerene sannsynligvis var døde nå, med mindre det hadde skjedd et mirakel, tholukuthi hvilket var høyst usannsynlig, siden Jidada ikke var noe miraklenes sted, i hvert fall ikke for dem som var på kant med Maktens sete.

Og ja visst, da redningsteamet trakk bilen opp av Dula, var alle passasjerene i den – en okse, en geit og en hane – døde, fremdeles med sikkerhetsbeltene på. Men det var overhodet ikke noe spor etter visepresidenten. Mens redningsarbeiderne søkte grundig etter ham, dristet de som skjønner seg på ting seg til å erklære at det var bortkastet tid; hesten var sannsynligvis blitt reddet av lykkemedaljongene sine og sluppet unna. Faktisk var de ikke altfor langt fra sannheten. Da bilen landet på bunnen av Dula, var Tuvys hover allerede i ferd med å sluke mil langs landeveien, på vei til sin magikers trygge hjem.

Jolijo gikk frem og tilbake utenfor kontoret sitt og ventet på Tuvy. Magikeren var kledd for sitt kall i en omfangsrik kappe av gepardskinn fôret med svart fløyel. Et halsbånd av røde og svarte perler blandet med tennene til en løvebaby lå om kattens hals, hvor den halvt skjulte et kjede fra Versace. Det øyeblikket Tuvy fikk se Jolijo, gikk han helt over stokk og stein, ja, tholukuthi han trampet i bakken og steilet og sparket bakut. Han hoppet bedre enn en hare, spant rundt og rundt og rundt, og halen virvlet som en slags propell. Katten, som aldri hadde sett noen geberde seg på den måten, hadde nå allerede hoppet opp i et ferskentre og deretter opp på taket av legekontoret, hvor han nå sto og korset seg energisk – ja, han var en magiker, men bestemoren var en troende katolikk; desperate tider krevde desperate tiltak.

Jolijo lurte på hva han skulle gjøre da visepresidenten uten forvarsel plutselig stanset brått, som om noen hadde trykket på pauseknappen på en kontrollmekanisme et sted. Hesten sto stille, med det store hodet hvilende på brystet. Og så, til Jolijos enorme overraskelse, begynte han å gråte – en lav, men forferdelig lyd som fikk den forundrede katten til raskt å hoppe opp i ferskentreet igjen. Han skled ned stammen, gled behendig ned igjen så hesten så det, men våget ikke å gå bort til ham. Magikeren fortsatte i stedet til legekontoret sitt, hvor han fikk det travelt med de allerede klargjorte mutiene og utstyret til den forestående timen. Han rørte i det skittfargede badevannet i det store karet, pirket i de ulike haugene med røtter, tørkede blader og pulvere som var spredd rundt på gulvet. Han helte en hvit muti på ilden, som umiddelbart utløste en kraftig røyk som badet rommet i en dis som luktet sterkt, da visepresidenten luntet inn og satte seg på sin vanlige plass overfor døra.

«Har det skjedd noe, Chief?» Jolijo snakket som om han pirket til en sovende kobra.

«Denne kløhalen gir seg ikke! Jeg trodde hun ville nøye seg med å spy ut, men nå forsøker hun å ta livet av meg! Denne kløhalen er gal!» Hesten skalv av raseri.

«Men du overlevde, Chief. Nok en gang,» sa Jolijo.

«Jeg vil helst slippe å overleve noe, jeg er trett! Jeg vil bare leve livet mitt i fred som alle andre! Selv ikke Opposisjonen oppfører seg som denne kløhalen!» Jolijo, som hadde fryktet en ordentlig krise – Gud forby, for det var han verken forberedt på eller kvalifisert for – grep rolig etter pipen sin, tente den og tok et langt, lettet drag.

«Fedrene våre, og fedrene deres, akkurat som fedrene deres før dem, levde etter den visdommen at en ordentlig mals tårer strømmer inni dem, som blod. En ekte mal kan gråte så mye han vil så lenge øynene, ansiktet, aldri blir vått, for det er tabu.»

Katten la hodet bakover og slapp ut et tykt bånd av røyk. På taket og rundt rommet var det snorer med blekede museskaller. Katten smalnet blikket og så røyken krølle seg mot hodeskallene.

«Men hva om dette gale eselet lykkes en dag? Og hva om hun på et vis skulle havne på Maktens sete, nå som hun faktisk kommanderer sola selv!» utbrøt Tuvy.

«En ekte mal syter likevel ikke, Chief, uansett hva hans skjebne er, uansett hva slags udyr som angriper ham, aller minst en mal av din støpning. Men som jeg sa i sted, alt dette er helt som forventet med tanke på omstendighetene og det som står på spill, selv stokkene og steinene vet at det å herske er en dans med djevelen. Og ut fra det drømmene og speilene mine forteller meg, er dansen ennå ikke på sitt heteste, Chief, faktisk er dette et fluebitt sammenlignet med det som kommer,» sa katten, reiste seg og rettet på kappen.

Resten av formiddagen undergikk visepresidenten rensende og styrkefremmende ritualer som det høvet seg for en som både hadde narret døden og som sto overfor mer av det samme. Han ble dusjet med rensende vann med ekstrakter av hellige blomster og mutier av de pulveriserte knoklene fra sjeldne og skrekkinnjagende dyr. Han tygde på den tørkede leveren deres og drakk urinen. Han røykte tørket havfruebæsj. Han drakk saften av kokt bark og blader fra det ekstremt sjeldne livets tre. Kroppen ble innsmurt med magiske salver. Jolijo flettet talismaner inn i manen og halen hans. Offer på offer på offer ble gjort for hans beskyttelse.

Det var ikke før middag at magikeren endelig var tilfreds med at yessir, prosessen hadde ikke bare løftet den mørke skyggen etter det nylige angrepet på visepresidenten, men gjorde ham også klar til å stå imot ethvert våpen av kropp eller ånd eller hva som i den hvite djevelens navn måtte komme for å lykkes med det bilulykken ikke klarte. Det var en slik produksjon som var så vektig at Tuvy ikke bare fikk gjenopprettet selvtilliten, men den gjorde ham også flau over det han nå visste var en overdreven reaksjon, for faktum var at han ikke hadde trengt å være redd i det hele tatt, for han hadde simpelthen den beste magikeren i hele Jidada.

«Hvilken dag er det i dag, kamerat Jolijo?» sa visepresidenten. Kroppen hans kjentes grenseløst revitalisert, fornyet og uovervinnelig – som den alltid gjorde etter disse behandlingene.

«I dag er dagen som kommer etter mandag. Som du ikke ville ha fått oppleve om du virkelig hadde dødd som meningen var.» Katten ventet på at Tuvy skulle le. Da visepresidenten ikke gjorde det, kanskje fordi dette var sanne ord, trakk katten på skuldrene, gikk bort til miniskapet hvor han oppbevarte noen av hestens klær til nødstilfeller som dette, og fisket ut en svart dress og nystrøket hvit skjorte. Tuvy kledde på seg mens katten så på, og på null komma niks så han ut som den visepresidenten det var meningen han skulle være.

Da Jolijo sa at det å herske var en dans med djevelen, tholukuthi det han mente var at oppgaven med å herske var en dans med djevelen. I løpet av en uke skulle Tuvy overleve en haglstorm, tre trafikkulykker til, fire kidnappingsforsøk, fire skyteangrep fra bil. Men visepresidenten kom helskinnet fra alt sammen, omtrent som den salvede Jesu fetter på morssiden, og i motsetning til de fleste som var utpekt av Maktens sete som fiender av selvsamme, til alle jidadanernes store forundring, til skuffelse for alle som ønsket ham evig fortapelse – og de var mange, for hesten var ikke et avholdt dyr på noen som helst måte – til forvirring for kommentatorer som hadde forutsett hans uunngåelige endelikt, til sorg for mange av hestens egne ofre, som om ikke annet håpet å få se karma levere der rettsvesenet hadde sviktet, og i siste instans til ergrelse for dr. Søte mors tilhengere.

Men hesten fikk ingen gratulasjoner eller ros for sine seire over døden; tross alt visste stokkene og steinene at Tuvy siden tidenes begynnelse selv hadde vært et aktivt redskap for den veldig hensynsløse maktens arm som nå famlet etter ham, og at altfor mange ikke hadde vært så heldige å unnslippe. Det eneste som alle de alminnelige jidadanerne var innstilt på å gjøre, siden dette ikke var deres brann å puste til eller slukke, var å lene seg tilbake og se på, overbevist om at visepresidentens overlevelse bare berodde på tilfeldighetene, at hans demring etter hvert ville innhente ham slik den hadde innhentet så mange andre før ham og ville fortsette å innhente mange flere etter ham.

Og det daggryet innhentet jammen Tuvius Delight Shasha en alminnelig mandag som var som alle andre mandager, da Nasjonens far, og med en usvikelig kjærlighet og lojalitet som var århundrets ektemal verdig, uten omsvøp ekskluderte visepresidenten fra Maktens sete, og ergo fra Jidada-partiet, og ergo fra frigjørernes trone. Ja, han var angivelig den neste i rekken til å herske; ja, han hadde kjempet i frigjøringskrigen og anså seg som en tvers igjennom sann patriot; ja, han hadde viet hele sitt liv til Jidada uten å nøle og ville faktisk gjøre det samme igjen og igjen; ja, han hadde fulgt Nasjonens far hvert skritt på den lange, humpete veien til frigjøring og seier; ja, han hadde overlevd nok dramatiske møter med døden; ja, han hadde en mektig magiker på sin side, men til slutt var ingenting av dette nok til å beskytte Tuvy mot den tilintetgjørende begivenheten han ellers ikke hadde ord for.

De sa, de som virkelig skjønner seg på ting, at Nasjonens far like gjerne kunne ha stukket et spyd rett i hjertet på sin nestkommanderende. Den yngre hesten hadde aldri kjent en slik smerte. Tholukuthi for første gang i sitt liv var han helt fortapt. Han visste ikke hvor han skulle gjøre av seg. Hvor han skulle holde, hvor han skulle berøre og hvor han skulle slippe, for han var ingenting uten Maktens sete og ingenting utenfor det. Tanker om den ferden han hadde tilbakelagt, og faktisk også forholdet – faen, det kunne til og med ha vært et ekteskap, for hva skulle man ellers kalle en sånn intim forbindelse? – til Nasjonens far, fylte hans våkne og sovende timer i like monn. Hva hadde skjedd med dem? Hva hadde han gjort under Jidadas vide himmel for å fortjene en slik skjebne? Hadde Den gamle hesten hatt en mer lojal soldat, en mer lojal følgesvenn, et mer lojalt øre, et mer lojalt våpen, en mer lojal hva som helst og alt mulig på noe punkt i sitt lederskap? Hvem hadde vært der helt fra begynnelsen?

Hvem hadde tatt seg av hvert eneste problem siden, uten å bry seg om hva problemet besto i, om det var lite som en maur eller større enn Kilimanjaro? Hvem slukket brannene som truet Setet?

Hvem tente dem hvis de måtte tennes? Og hvordan i all verden var det mulig at han, ja, tholukuthi han som hadde elsket landet sitt enda høyere enn de ypperste patriotene, høyere enn Gud hadde elsket verden at han ikke engang ga en sønn – for, når sant skal sies, hva er en skarve sønn målt mot ens eget liv? – ja, han hadde uselvisk ofret sitt ene og eneste liv i den fryktelige, lange frigjøringskrigen slik at hele Jidada, innbefattet denne kløhalen av et esel selv, kunne være fritt, og ikke bare hadde han ofret sitt ene og eneste liv i den fryktelige, lange frigjøringskrigen slik at hele Jidada, innbefattet denne kløhalen av et esel selv, kunne være fritt, men han ofret seg også igjen hver eneste dag etter at Jidada ble fritt, for så å havne i denne bedrøvelige situasjonen? Hvordan og hvor under himmelen hadde det skjedd at en frigjører og forsvarer av nasjonen og legitim fremtidig leder av hans kaliber skulle bli behandlet med slik uverdighet, slik respektløshet, slik forakt, slik utakknemlighet? Og alt stammet fra de forbaskede renkene til en avskyelig femal, attpåtil en kløhale? Hvorfor var det ikke protester, hvorfor tok ikke dyrene ham i forsvar, sto sammen med ham? Så de ikke hva som skjedde og hva som kom til å skje? Hvor i all verden var de respektable jidadanerne? De brave borgerne, nasjonens ekte, sanne patrioter – når dette uberettigede, denne travestien, skjedde med ham? Visste de ikke at hvis de ikke stanset denne urettferdigheten i dag, ble det deres tur i morgen? At ingen av dem var trygge før alle var trygge?

Ja, tholukuthi den plagede tidligere visepresidentens elendighet var så ødeleggende at selv ikke Jolijos mutier ga ham noen lindring. Han ville ikke spise, for han var overbevist om at det var en dødelig gift som kunne ta livet av ham i hvert glass vann og drikke, i hver tallerken med mat, uansett hvem som hadde tilberedt den. Han sov nesten ikke, snakket nesten ikke, lo nesten ikke, dreit nesten ikke, gjorde nesten ikke noe som helst. Han ble paranoid, så på hvert dyr og alt, også sin egen skygge, også sitt eget speilbilde, med mistenksomhet. Han så øyne og våpen og leiemordere og feller og ondskap overalt. Og den tidligere visepresidentens frykt viste seg ikke å være ubegrunnet da han på vei hjem fra en lang spasertur en søvnløs natt trodde han så en avslørende bevegelse sør for hagen, like ved garasjen. Han gjemte seg i skyggene og lurte på om det han så, virkelig var det han så: en hvit pytonslange med et gigantisk hode som ikke lignet noe han før hadde sett på en pytonslange, som besluttsomt krøpgikk mot sovefløyen.

«Faen faen faen!» sa den lamslåtte hesten til strømmen av piss som hadde unnsluppet ham uten hans tillatelse. Han ventet ikke for å se skapningen komme tilbake; han la på sprang og strøk ut i natten.

Mange ganger under flukten tenkte han – basert på det han visste om Maktens sete – at han sannsynligvis ikke var alene i det morske Jidada-mørket, at andre udyr lurte i skyggene. Og om ikke udyr, så at han muligens ble overvåket av slike som kommandant Jambanja, en aldeles fryktelig tilintetgjører som hadde fått fiender av Maktens sete til å forsvinne sporløst i nesten tjue år nå. Men hesten fortsatte, siden det virkelig ikke var noe annet å gjøre enn å fortsette. En gang iblant kunne han høre kløhalens latter ringe i ørene, høre ordene hennes også, fornærme ham, spotte ham, ydmyke ham, true ham, og sinnet som lå sammenkveilet i magen foldet seg ut, fikk hovene hans til å slå hardere mot jorda i mørket. Bare ett navn sto i hodet på ham – general Judas Goodness Reza. Det var ikke nødvendig å fortelle Tuvy at han hadde få venner og enda færre beskyttere i sin nødens stund, men han visste at han kunne stole på pitbullen.

General Judas Goodness Reza møtte ham ved inngangen til huset, som om han hadde visst at han skulle komme. Inne var det til Tuvys overraskelse en liten gruppe generaler som satt tett sammen i en krok av den svakt opplyste stua. De snakket med de lave stemmene til gamle femaler under den plutselige begravelsen til en jevnaldrende som de kollektivt foraktet, tholukuthi lufta var stinn av distinkt hundelukt. Hesten var lettet over å se at han kjente alle sammen. General Talent Ndiza, en smellvakker rhodesisk ridgeback med mildt ansikt og et berømt utseende som sto i motsetning til hundens ville grusomhet, satt ved siden av general Musa Moya, en kraftig boerboel med enorme øyne som fikk ham til å se ut som om han hadde satt et bein i halsen, som også var kjent for sin forretningssans og eide en rekke gruver over hele Jidada og også snakket flytende kinesisk. General Saint Zhou var en arrogant, solid schæfer med en klumpete nese, som i likhet med general Judas Goodness Reza og general Musa Moya var en dekorert veteran fra frigjøringskrigen, og til slutt var det general Lovemore Shava, en pitbull med et fredfylt ansikt som var kjent for sin sinnsro og evne til å vinne enhver diskusjon med hvem som helst, enten han sov eller var våken og uten å reise en eneste bust.

Alle hundene var i uniform, og den tidligere visepresidenten, som selv var kledd i kakibukser og en av Maktpartiets gule

T-skjorter prydet med Nasjonens fars ansikt, kjente et stikk av forlegenhet, selv så stygt forholdet mellom dem var. Tholukuthi det hadde mindre med hans egen påkledning å gjøre enn den unektelige autoriteten en hund i uniform har, og enda mer en hel tropp på ett brett. Det var ikke til å komme fra at hesten følte seg liten; om han bare hadde visst at dagen ville ende her, i dette selskapet, og under disse omstendighetene, så ville han ha kledd seg deretter. Et langt speil fylte en hel side av den ene veggen –Tuvys eget ustelte speilbilde ledet tankene på en sinnssyk.

Men visepresidenten hadde ikke trengt å bekymre seg –hundene ga ham en skikkelig hundevelkomst. De knurret godmodig. De gikk rundt ham og logret med halen og slengte med tunga. De snuste på hovene hans, halen og rumpa. General Saint Zhou jukket faktisk beinet hans entusiastisk. Og i lys av all denne hundekjærligheten sto Tuvy der ganske fårete og gliste som en idiot uten helt å vite hvor han skulle gjøre av seg.

«Velkommen, velkommen, kamerat,» sa general Talent Ndiza etter dansen og så på Tuvy med et glødende blikk.

Etter haugen med sigarettstumper å dømme, etter den tykke røyken som svømte i lufta, de tomme flaskene, tenkte Tuvy at han hadde havnet i et selskap som muligens hadde pågått en lang stund, en tanke mindre tungsindig etter den beroligende mottakelsen. Denne innsikten gjorde ham litt ille til mote, og han bet tennene sammen og tenkte: Nøyaktig hva handler det om, dette møtet, som etter alt å dømme er alle møters bestemor?

Tenkte: Hva slags sammenkomst finner sted på et tidspunkt når hekser og underlige monstre samles? Tenkte: Har føttene mine tilfeldigvis brakt meg til den indre kjerne av noe her? Tenkte: Hvorfor er det bare hunder på dette møtet, som om de var de eneste dyrene i Setet?

«Du, gamle venn, har like hårfin timing som de store kongene, du kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, vær så snill og sett deg.» General Judas Goodness Reza slo ut med labben og gjorde plass mellom seg selv og boerboelen.

Og da han senket bakdelen ned i den myke sofaen, kjente han at hele vekten av hans vonde skjebne satte seg sammen med ham. Og rett etter at han fikk satt seg, gjorde generalene honnør og satte seg, for de var blitt stående. Og hesten så fra hund til hund til hund til hund, tholukuthi både rørt og forbauset over gesten, for selv ikke den laveste bastard hadde gjort honnør til ham siden denne krisen begynte, og ikke mange ville se på ham nå.

«En drink, kamerat?» sa general Lovemore, allerede i ferd med å skjenke opp en vodka til hesten. Og Tuvy drakk skjelvende av glasset. Han hatet vodka og hadde faktisk ikke smakt noe på årtier, for hans aller første kjærlighet, Netsai, hadde forlatt ham for en påfugl som ikke drakk noe annet enn vodka, så

Tuvy hadde alltid følt at det å drikke akkurat den spriten var å kjenne ydmykelsen på nytt, men i dag, tholukuthi under disse omstendighetene, smakte drikken mer himmelsk enn noensinne.

«Kamerat? Du ser ut som om du har vært i helvete,» sa general Saint Zhou. Jeg er i helvete, hva faen tror du dette er? tenkte visepresidenten, men han uttrykte det ikke høyt. I stedet ristet han på det svære hodet og sukket tungt. Da han kort møtte hundens dansende øyne, var de fulle av vennlig omsorg.

«Eh, du har noen virkelige fiender i Jidada, men her er du blant forbundsfeller, gamle venn,» sa general Judas Goodness Reza, la en labb på Tuvys skulder og smilte et smil som fikk det klumpete ansiktet til å lyse opp. Hesten kjente den vennlige berøringen helt inn i tarmene og hadde nesten lyst til å be hunden omfavne ham, holde tett rundt ham og si at alt ville bli bra og ikke slippe. Han lot tårene blø inni seg slik Jolijo hadde rådet ham til, bet sammen kjeven og unngikk hundeblikkene, så sa han bare: «Jaaa, kamerat.»

«Jeg hører det. Men det vil gå bra, gamle venn, stol på det,» sa general Judas Goodness Reza og skjenket seg et glass til. Og underlig nok, i det røykfulle, svakt opplyste rommet kjente hesten for første gang siden alt begynte å rakne for ham, at kanskje det likevel kom til å ordne seg.

«Eh, kamerater. Jeg er sikker på at hver og en av oss er klar over hvilken situasjon vi er i, ingen grunn til å komme inn på de bøllestrekene vi alle er så godt kjent med. Mens vi sitter her, snur frigjørerne seg i graven under oss så knoklene skrangler, og det forteller oss at tiden er inne. Tiden er inne for å forsvare Revolusjonen, selvsagt i Jidadas navn, og med det mener jeg det ekte, det sanne Jidada med en -da og enda en -da som frigjørerkameratene ofret seg og døde for, og ikke dette Jidada under det miserable skjørteveldet av et Maktens sete som et dyr ikke engang kan kjenne igjen lenger,» sa general Judas Goodness Reza og tok seg tid til å sette blikket i hver av kameratene etter tur.

Tuvy var på nippet til å si «Amen» etter den korte talen –tholukuthi han hadde hørt generalen som om han faktisk hørte en bønn. Men hadde han hørt riktig? Eller innbilte han seg ting? Han trengte ikke å se etter for å vite at hundene betraktet ham inngående.

«Ja, jeg hører deg, kamerat. Men problemet, for å si det rett ut, er at jeg ikke kan se hvordan dere på noen måte kan forsvare Revolusjonen mot – hva skal man si – Revolusjonen,» sa Tuvy.

Det var ikke det at han ikke så hvordan dette kunne gjøres –han hadde faktisk tenkt på det, tholukuthi hver eneste dag siden han ble ekskludert. Men mange tiårs erfaring i Maktens sete hadde lært ham å være forbeholden i slike delikate spørsmål. Det var tydelig at generalene, som hadde samlet seg midt på natten som trollmenn, hadde noe oppe i haleermet.

«I dag kan ikke presidenten se hvordan det kan gjøres,» sa general Musa Moya, så reiste han seg og gikk bort til døra med ganglag som en gammel fyllik. Tuvy kunne ikke unngå å få med seg at hunden faktisk hadde referert til ham som «president».

Tholukuthi president!

«Denne Revolusjonen vil forsvares som den alltid har blitt forsvart, kamerat. Med våpen, og i disse. Og vi skal gjøre det med tillit, for vi vet at kløhalen ikke står alene, men med en skakkjørt liten faksjon som ikke engang har vært i krigen. Revolusjonære skal ikke bli slått av ubetydeligheter! Opp med våpnene!» sa general Lovemore Shava.

«Opp!!!» bjeffet hundene. Tuvy grep glasset og tømte i seg innholdet.

«Ytret som en ekte, sann patriot, kamerat, ytret som en ekte, sann patriot,» sa general Musa Moya. Han reiste seg og hevet sitt eget glass mot general Lovemore Shava. De klinket med glassene, og det samme gjorde alle de andre.

Tuvy, som visste, slik selv stokkene og steinene visste, at ikke bare var det generell uenighet om hvem som faktisk skulle etterfølge Nasjonens far, men at det også var misnøye inne i den Indre krets på grunn av kløhalens økende og farlige og lite femalske innflytelse, hadde likevel ikke regnet med slik solidaritet fra generalene. For aller første gang siden han kom inn, kunne hesten slutte å bite tennene sammen. Og magen slo seg til ro. Og muskelmagen og lungene og spiserøret og resten av tarmene slappet også av. Og han kjente at blodet, som utvilsomt hadde strømmet i feil retning helt siden denne ubehagelige situasjonen begynte, nå forandret retning og begynte å strømme den veien det skulle.

«Akkurat nå, i lys av bøllestrekene som truer nasjonen, ser hvert eneste øye, levende og døde, på ingen andre enn oss og søker lederskap, og lede må vi og lede skal vi. Og som det lederskapet skal vi gå til verks for å vise, for det første, at ingen får kapre Revolusjonen, og for det andre at Jidadas frigjørere verken kan eller vil bli avskjediget uten grunn fra Maktpartiet, og på instruks fra vanvittige kløhaler som ikke kjenner sin plass, som går ut fra at lederskap er seksuelt overførbart, som tror landet er kjøkkenet og soverommet og hagen og salongen deres på samme tid, og som dessuten ikke engang kan fortelle hvordan det luktet ved fronten! Hvis vi lar det skje, hva vil det bli av Jidada da? Hva vil det bli av Maktens sete? Hva vil det bli av Revolusjonen?» bjeffet general Judas Goodness Reza, som nå sto oppreist, og alle hundene bjeffet lavt og logret enig med halen. Tholukuthi det tok Tuvy hver trevl av krefter for ikke å reise seg på bakbeina og ule som en oppskjørtet femal.

«Ergo, kamerat, som forberedelse til arbeidet foran oss har den intelligente generalen her forberedt papirer som du må sette deg inn i de neste ukene.» General Judas Goodness Reza slo ut med labben. General Lovemore Shava rakte Tuvy en tykk mappe. Han tok alvorlig imot den og begynte å se i den.

«Ah-ah-ah-ah-ah! General! Men dette er mye papir, yeyi! Er det noe igjen der disse kom fra? Jeg må si at jeg har ikke sett en så tykk bunke papirer jeg må lese og studere ferdig siden jeg gikk på skolen for lenge, lenge siden,» sa Tuvy, som var full av ærefrykt for den tykke bunken.

«Jeg la merke til det. Jeg kan ikke få sagt hvor oppriktig glad jeg er for at det ikke er jeg som skal lese disse papirene. Det er grunnen til at jeg måtte få de ungdommene til å lese og skrive den P-h-i- den Ph- den – faen, hva heter det jævla diplomet som henger på kontoret mitt, kamerat? Det som har det runde stempelet i gull, det som de ga meg på den tilstelningen hvor jeg hadde den side, røde kjolen og et pussig hodeplagg?» sa general Judas Goodness Reza, som sto med en sigarett dinglende i munnviken og fomlet med en lighter.

«PhD. Du har en PhD i etikk, sjef, fra det berømte universitetet KwaZulu-Natal. Utvilsomt litt av en bragd, det er ikke alle dyrene i Jidada, for ikke å si verden, som kan si de har en PhD, enn si har sett en. Selv ikke den twitrende bavianen i USA vet hvordan en PhD lukter,» sa general Lovemore Shava.

«Ja, nettopp, det er det. Ethvert dyr har sin greie. Lesing er simpelthen ikke min greie, har aldri vært det, kommer aldri til å bli det. Men våpen, på den annen labb, er – jeg er et våpendyr av natur, som alle vet,» sa general Judas Goodness Reza med skinnende øyne og løftet et innbilt våpen.

Og slik gikk det til at tidligere visepresident Tuvius Delight Shasha allerede neste dag, på omtrent nøyaktig samme tidspunkt som Nikodemus en gang i tiden hadde kommet til Jesus, snek seg ut av Jidada i tråd med planen de klekket ut i det banebrytende møtet med generalene, ja, tholukuthi at han skulle ligge og vente i eksil mens Revolusjonen med hell ble forsvart og man forberedte en ny begynnelse. Ikke bare ville eksilet – utenfor rekkevidden til Maktens setes nådeløse tentakler – garantere den nylig Salvedes sikkerhet til tiden var inne for at han skulle komme tilbake og redde nasjonen, men det ville også gi ham muligheten til å demonstrere for hele verden at yessir, ja visst, livet hans var i så alvorlig fare at han måtte flykte. Men først fikk visepresidenten nok en lang, intens behandling hos Jolijo, tholukuthi en forståelig nok omstendelig prosess som tok en hel halv dag. Og da den dyktige magikeren endelig erklærte at hesten var mer enn klar, ikke bare for den livsomveltende lange veien foran ham, men også for sin egen kommende storhet, skred Tuvy i eksil som en seierrik løve.