DU GRIPER IKKE EN TERMITT ETTER HODET

Et annet dyr kunne ha stilt seg på to og vrinsket og prustet og brølt og spydd fornærmelser til svar. Og om ikke det, så kanskje skjelvet av frykt og kanskje bedt om tilgivelse. Men ikke Tuvius Delight Shasha, som faktisk ikke gjorde noe. Han satt simpelthen i stolen sin, stille som en krokodille under vann, og så på eselet fra høyre øyekrok. Du ville ikke ha skjønt det ved bare å se ham sitte der som om han var balsamert av en begravelsesagent, men en voldsom storm raste i hestens indre. Visepresidenten viste ellers ingen tegn til irritasjon. Tholukuthi ingen uro. Ingen ergrelse. Ingen forlegenhet. Ingen kvaler. Ikke noe sinne. Ingenting. For å gi seg selv noe å konsentrere seg om mens eselets tirade pågikk, telte han åndedragene sine som en mediterende munk, og han telte fremdeles da hun var ferdig med å spy og svinset av scenen i utilslørt triumf, og han telte da den siste festivitasen tok slutt, og da Hans Eksellense og eselet og alle under den hvite baldakinen reiste seg for å gå, og han telte da det aller siste dyret forlot Jidada-plassen. Tuvy telte til og med ennå da han sovnet den kvelden.

Hele tre–fire timer over sengetid, og dr. Søte mor kan ennå ikke slutte å spille av YouTube-klippet av seg selv der hun tar bladet fra munnen, ja, tholukuthi sier det som det er med hele nasjonen til stede på Uavhengighetsfeiringen for noen dager siden. Det er sjelden nå til dags at hun taler noe sted, går noe sted, gjør noe uten å havne i sosiale medier på denne måten. Og med rette, for hun er på ingen måte noen alminnelig førstefemal – dr. Søte mor, Marvellous, datter av Agnes, i sin tur datter av Chiriga, i sin tur datter av Tembewa, har absolutt null frykt – hvilken tid som helst, hvilken dag som helst, hvor som helst, hvorom alt er, hun kan jekke et helt dyr ned et hakk, rive det i filler, knuse det under Gucci-hælen. Alt ligger der på YouTube, hele den vide verden kan se det, for hun har gått viralt – Twitter, Facebook, Instagram, alt man kan tenke seg, tholukuthi overalt, hun er der, overalt, hun trender, overalt, hun ruler.

Hun ser på skjermen mens de trollbundne dyrene, både under baldakinen og i sola, følger hennes minste bevegelse, helt fjetret. Hun får simpelthen ikke nok av det; den fulle oppmerksomheten, blikkene fulle av ærefrykt, aktelse, beundring – alt dette fyller eselet med en spenning som gjør det umulig å falle til ro, uansett hvor mange dager som har gått, uansett hvor mange ganger hun har sett videoen. Nå er dr. Søte mor på beina igjen, traver rundt og resiterer, i takt med videoen, de berømte linjene hun har sagt så ofte i talene sine at de er blitt anerkjent som slagord i seg selv: «Dette er ikke en dyrefarm, men Jidada med en -da og enda en -da! … Og hvis dere overhodet har ører, vil dere lytte til rådet mitt, for det dere gjør er å svelge alle mulige slags store steiner, og veldig snart blir det tydelig akkurat hvor stort rumpehull dere har når steinene må ut igjen!» Og her hyler eselet av en morbid latter, rister så voldsomt at hun må sette seg på senga, må stadig snappe etter pusten fordi det bildet tilfeldigvis også er det morsomste en kan tenke seg.

Dr. Søte mor vet at noe av det geniale med talene hennes bunner i valget av språk – faktisk har hun oppdaget at hun er på sitt mest knusende, sitt sterkeste, sitt mest flengende, når hun uttrykker seg på morsmålet sitt. Det er én forskjell på henne og Hans Eksellense, som faktisk er berømt over hele Jidada og også utenfor Jidadas grenser, deriblant Storbritannia selv, tholukuthi av engelskmalene selv, for sin veltalenhet på engelsk. Han snakker sitt første språk uten videre, men likevel, med språket til hans egne mødre er Nasjonens far en keiser i mistilpassede klær, en bedrøvelig kakerlakk i et plettfritt hvitt skap. Ja, tholukuthi han er ukomfortabel med språket, og det er like ukomfortabelt med ham, han stritter imot det og det stritter imot ham, når han reiser seg, setter det seg, når han dytter, skubber det imot, når han kaster seg over det, glir det unna, smetter mellom beina på ham og løper, og faktisk, selv når han snakker i søvne, noe som skjer ganske ofte for tiden, gjør Nasjonens far det faktisk på et engelsk som er mer engelsk enn det de engelske selv snakker.

Eselet på sin side, hun skinner, flyr, svever, hopper, valser, svinser, svømmer, tar piruetter, glir, vrikker, slår kollbøtte –hun kan gjøre en hvilken som helst bevegelse, hva som helst, samme hva – det eneste hun ikke greier er å oppvekke de døde med morsmålet sitt. Hun har mang en gang angret på at hun ikke kunne ha valgt instruksjon på sitt første språk i skoletiden – hvem vet, hun kunne ha hatt en gjennomført positiv lærdomserfaring, ja, tholukuthi på sitt eget språk, det er godt mulig hun ville ha fått mer ut av de fagene hun ellers ikke fikk teken på, for ikke å snakke om likte, så hun systematisk og uavvendelig strøk. Som et resultat ble hun selvfølgelig merket av en ydmykende skolegang som klassens dumskalle og fikk all verdens pinlige oppnavn, fullt og helt en erfaring som ikke bare gjorde henne usikker, som rev selvfølelsen hennes i filler, men fortsatte å hjemsøke henne lenge etter at skoletiden var over.

Hun trykker på det røde play-ikonet igjen og ser på klippet fra begynnelse til slutt uten å avbryte. Det ligger ikke i dr. Søte mors natur å fremheve seg selv, men hun må si seg enig i at hun er absolutt glimrende i denne siste videoen, utvilsomt hennes beste opptreden hittil, siden hun begynte å tale på folkemøter for tre–fire år siden – hun har simpelthen overgått seg selv, ja, virkelig.

Applausen etter talen runger i hjertet hennes nok en gang, og hun skrur opp volumet og kjenner lyden treffe skjelettet, piske opp og sette fart i blodet før den løfter tarmene, bukspyttkjertelen, leveren – tholukuthi så godt som alle indre organer, og nå nesten svever hun, flagger med halen, løfter begge forhovene, pumper dem hardt og jubler sammen med sitt beundrende publikum på skjermen.

«Viva, dr. Søte mor, viva!!!»

Eselet skvetter og snur seg, der en oppspilt Nasjonens far i den blå- og hvitstripete yndlingspysjen roper slagord. Hun hadde ikke hørt at han kom inn, og blir et øyeblikk stum over å bli grepet i noe som utvilsomt fremstår som latterlig.

«Baba! Er det noe i veien? Men hvor lenge har du stått der? Du burde ligge og sove!» Eselet gransker Den gamle hestens ansikt med et bekymret uttrykk. Klokka på veggen viser 02.13.

«Ingenting i veien, dr. Søte mor. Jeg lå faktisk og sov, som du sa jeg burde. Men så ble jeg vekket. Av kameratene,» sa han.

Han mener de berømte frigjørerne – Humphrey Shumba, Eliot Nzira, general Makhalisa Langa og general Samson Chigaro. Ifølge dem som virkelig skjønner seg på ting var sistnevnte, som var en fremstående kommandant for Jidadas frigjørere under krigen, forhandleren som hadde æren for at Nasjonens far klatret til maktens tinder i avslutningsårene av striden. Etter uavhengigheten hadde han tjenestegjort som general i Jidadas nasjonale hær, i tillegg til at han var en del av Maktens setes indre krets. Utenom generalen hadde ikke dr. Søte mor fått møte noen av de andre kameratene. Alle døde i tiden rundt Jidadas uavhengighet; alle døde unge.

Tholukuthi eselet trengte det første tiåret av ekteskapet, ved tålmodig å sette sammen biter av Nasjonens fars mareritt og ting han sa i søvne, iblant faktisk hele samtaler, foredrag, debatter, krangler, petisjoner, bekjennelser, betraktninger, ved å være spesielt oppmerksom på den fortrolige praten i Maktens sete og Indre krets, på å forstå at ryktene hun i hele ungdomstiden hadde hørt fra dem som virkelig skjønner seg på ting, var sanne – at Nasjonens far virkelig levde med gjenferd, at Nasjonens far, og i forlengelsen av ham, Maktens sete, Maktpartiet og ergo selve Jidada med en -da og enda en -da, hadde en komplisert historie som ikke nødvendigvis var bare ærerik.

For at dr. Søte mor fullt ut skulle fatte rekkevidden av Jidadas lite ærefulle fortid, måtte Tiden, herren over alle herrer, begynne sitt uavvendelige fremstøt mot dyret Nasjonens far. Tholukuthi akkurat idet han nøt høydepunktet av sin regjeringstid, slapp Tiden løs sin lojale fotsoldat, Alderen, som pliktoppfyllende utførte sitt langsomme, men kompetente angrep på herskerens kropp og sinn. Nasjonens far var beleiret av en fiende han ikke kunne pusse sine vidgjetne forsvarere på, ja, tholukuthi en fiende som ikke kunne bli torturert, ikke kunne voldtas, ikke kunne bli forsvunnet, ikke kunne bli henrettet. Slik møtte han Alderen kun med sinne og sitt engelsk, og han klaget over at han trass i all sin makt og ære ikke kunne forvise den forbaskede motstanderen fra livet sitt – Se på alle de dumme plagene han måtte slite med, freste han, og hvordan de kastet vekk hans dyrebare tid, for i stedet for å styre, var han nå hele tiden på vingene som en hjemløs og forlatt fugl, klaget han, fløy umulige avstander for å få behandlinger i fjerne land hvor de ikke engang kunne uttale etternavnet hans ordentlig med hard g som i «Gud», tok ikke engang ordentlig imot ham og ante ikke at de burde lovprise ham, for de visste ikke akkurat hva han var og hvor mye han var i landet sitt som også var hans eget, raste han, ja, alltid i lufta for Jidada, akket han, var så elendig at sykehusene var steder hvor dyrene havnet for å dø, knurret at Alderen hadde rent av gårde med styrken hans, drivet, seksualdriften, faen nesten hele kroppen, for se hva han en gang hadde vært, en uovervinnelig hingst, skummet han, og se hvordan Alderen respektløst hadde redusert ham til en avdanket skapning uansett hvor omhyggelig han hadde forsøkt å kjempe imot ved å få tatt ut og erstattet leveren, ved å få tatt ut og erstattet lungene, ved å få tatt ut og erstattet nyrene, ved å få tatt ut og erstattet hornhinnene, ved å få tatt ut og erstattet luftrøret, ved å få tappet ut og erstattet blodet, ja, tholukuthi ved mer eller mindre å få hver tenkelige utbyttbare del av ham erstattet med organene til unge og friske hingster, men ennå ga den seg ikke, Alderen. Det var vanlig på denne tiden at dr. Søte mor fant Nasjonens far midt i et pinlig, heftig trassanfall hvor han lå og brettet seg ut på bakken som et skjevt kart, det mektigste dyret i Jidada hensatt til å gråte rasende, impotente tårer over det han ikke kunne beseire, ikke kontrollere, ikke engang ved dekret. Slik ble Nasjonens far tøylet og måtte gi tapt for en mild form for demens. Det brøt opp låsen på den enorme kisten med hemmeligheter han hadde, og løsnet tungen hans slik at det ble helt naturlig for ham å våkne av mareritt og drømmeinteraksjoner og søvngjengeri med sine døde kamerater for umiddelbart og pliktskyldigst å fortelle ting til dr. Søte mor i åpenhjertige samtaler hvor han ikke bare navnga gjenferdene sine, men kunne fortelle henne hvilken skjebne de hadde fått. Og det var slik eselet fikk vite at hver eneste en av de døde kameratene som nå hjemsøkte Nasjonens far, hadde truet hans ærerike seier på den ene eller den andre måten, og at de derfor faktisk ikke hadde dødd en naturlig død.

ET ESELS FEILUNDERVISNING: KAN DEN EGENTLIGE

NASJONENS FAR REISE SEG?

Det ble andre utdannelser for dr. Søte mor, som den gangen ganske enkelt var kjent som Søte mor, for dette var før hun fikk doktorgraden. Tholukuthi hun fikk rede på at Nasjonens far virkelig kan ha blitt feiret, hyllet, for bragdene i frigjøringskrigen, for den anti-imperialistiske motstandskampen, for sin panafrikanske politikk, for den intellektualismen han var kjent for, for den selvbestemmelsen han forkynte, for sitt engasjement for frigjørende og progressiv politikk, for sin støtte fra Gud til å herske og herske og fortsette å herske, for sin utrolige evne til å gå seirende ut av et hvilket som helst valg, samme hvordan velgerne stemte, for sin karisma og alt sammen, ja, tholukuthi det Søte mor hurtig lærte, var at Nasjonens far vel kan ha blitt feiret for alle disse tingene og mer, men den enkle sannheten var at når det kom til å faktisk praktisere, det vil si være, disse tingene, var han faktisk ingen av dem.

Eselet fikk vite at Nasjonens far kom ut av den berømte frigjøringskrigen stenket i blod – ikke bare fiendens, men også sine egne broder-kameraters, så han simpelthen ikke hadde kapasitet til den oppgaven å være leder for en hel nasjon, og det gjaldt også resten av de ynkelige kameratene i Maktens sete, som ikke var fedre mer enn hauger med tørket møkk kunne være fedre for noe, oppdaget hun, trass i de såkalte bragdene deres, trass i historiene de fortalte om seg selv. Hun skulle også oppdage at ikke bare var de levende fiaskoer som fullstendig manglet kjærlighet og respekt for den nasjonen de hevdet å tjene, ja, tholukuthi padder uten lederegenskaper, uten etikk, uten prinsipper, uten rettferdighetssans, uten barmhjertighet, uten disiplin, uten ærlighet, uten peiling på hva det egentlig innebar å tjene sin nasjon, men de var heller ikke det grann bedre enn de undertrykkerne de hadde tatt plassen til.

Likevel, selv når hun visste alle disse tingene om Den gamle hesten og Maktens sete, var førstefemalen bekymret? Skuffet?

Sønderknust? Tholukuthi nei: Marvellous var født med en alminnelig plastskje i munnen, så det eneste hun ønsket seg i livet var i det minste en ordentlig skje – den trengte ikke engang være noe spesielt, så lenge den var av metall. Ekteskapet med Nasjonens far puttet ergo ikke bare en skje i munnen på henne, tholukuthi det ga henne en utsøkt øse av gull, og den hadde hun ikke tenkt å spytte ut, hvem eller hva Nasjonens far og hans miserable Maktens sete enn var, tross alt hadde hun ikke giftet seg med ham for å fortelle et voksent dyr, som forresten var noen hele tiår eldre enn henne, hvordan og hvem han skulle være i sitt eget land som så soleklart var hans, og hvor han også hersket over sola.

OG HERSKING, OG EN KANDIDAT SOM UTMERKET SEG

På den tiden da Søte mor bedrev seriøst akademisk arbeid, fulgte hun med på Nasjonens far og Den indre krets med en nidkjærhet og oppmerksomhet hun aldri hadde gitt noe. At hun plutselig fikk livet snudd på hodet og ble innlemmet i Maktens setes indre maskineri, var ikke så ulikt å bli opptatt som student ved et prestisjeuniversitet. Det var virkelig en enestående utdannelse, og eselet satte pris på pensums praktiske struktur, et pensum som var krevende, men høyst relevant, og det tvers igjennom fremragende kollegiet av feirede medlemmer av Den indre krets og De utvalgte som så klart kunne skryte av makeløse prestasjoner og mange års erfaring. Søte mor var fremdeles preget av sin ydmykende og ikke så vellykkede skoletid i ungdommen, og fast bestemt på å legge det skamfulle omdømmet bak seg som en hale, starte et nytt kapittel, så å si; tholukuthi hun skulle vise hver og en av de snobbete tidligere klassekameratene og lærerne som noen gang hadde ertet og mobbet og foraktet og ledd av henne. Hun skulle overstråle. Hun skulle imponere. Hun skulle bli nummer én. Hun skulle motta priser. Hun skulle bli førsteklasses. Hun skulle bli sur suppe superofte superoptikjempefantafenomenalistisk. Tholukuthi, akkurat som hun hadde tenkt, imponerte og overstrålte Søte mor. Hun seiret, og tok eksamen med utmerkelse – en eksepsjonell ekspert med inngående kjennskap til hvordan Maktens sete og regimet fungerte. Selv Nasjonens far var himmelfallen; han hadde ikke forventet mye av sin kone, ikke fordi han hadde noe imot femaler – han var tross alt gift med en, og dessuten var hans salige mor, som han faktisk hadde elsket veldig høyt, en femal, og søsteren hans var femal og bestemoren var femal og datteren var femal og barnebarnet var femal – det var simpelthen det at han ikke hadde trodd at hans unge kone, en nykommer og politisk outsider, hadde det i seg å beherske Maktens setes temmelig kompliserte renkespill. Men ut over at hun eksellerte i studiene, var det også dette –som selv de som skjønte seg på ting ikke så komme – at eselet, i løpet av studietiden, faktisk var blitt radikalisert, ja, tholukuthi overbevist om at hvis dyr av det degenererte slaget som dem i Maktens sete, faktisk kunne herske, var det overhodet ingen grunn under Jidadas himmel til at ikke hun selv, Marvellous, datter av Agnes, selv datter av Chiriga, selv datter av Tembewa, kunne herske. Denne dype innsikten kom til henne en dag hun lå i skyggen av et epletre og frisket opp matematikkunnskapene ved å telle epler – 32 allerede modne, 12 nesten modne, 21 halvmodne og 12 umodne, og det ble til sammen 32 modne epler i treet og 45 umodne epler i treet når man telte dem som kunne regnes som spiselige – ja, tholukuthi det slo eselet at det faktisk ikke var noe spesielt i seg selv å være gift med Hans Eksellense, og at enhver udød femal kunne ha maktet den samme bragden med lukkede øyne, en bragd som egentlig ikke krevde noen hjerne, mens hun selv derimot hadde hjerne, og ikke bare hadde hun hjerne, men til overmål en skarp hjerne, og med den skarpe hjernen kunne hun gjøre mer, by på mer, være mer.

Tholukuthi det aller første eselet foretok seg etter at hun fattet sin beslutning, var å slå nummeret til det høyest ansette universitetet i Jidada og si: «Hallo, jeg vil snakke med bestyreren? Ok, hvis det ikke er noen bestyrer, sett meg over til overlæreren. Ok, hvis det ikke er noen bestyrer og ingen overlærer, sett meg over til den som bestemmer på universitetet. Hallo, er det du som er sjef? Ja, jeg har fått vite av dem som skjønner seg på ting at du deler ut grader der borte, og det overrasker meg at du ikke har tenkt på å gi meg en ennå, som om du ikke vet hvem jeg er, når alle andre gir meg ting hele tiden – eiendom, forretninger, uansett hva jeg vil ha, får jeg det. Jeg vil gjerne ha den største. Altså, med stor mener jeg gradenes president, liksom, den mest betydningsfulle, og omtrent hvor lenge blir det før jeg kan henge den på veggen?» Og slik ble Marvellous tildelt en PhD i sosiologi fra Universitetet i Jidada før du rakk å si diss, som i dissertasjon. Tholukuthi det var like lett som å bestille i en KFC drive-through, eller kanskje enda lettere siden det var billigere enn KFC; faktisk kostet det henne ingenting, og graden ble faktisk levert med en Cola Light med 0 kalorier og et fiolett sugerør. Og vips, som ved et trylleslag var Søte mor ikke lenger bare Søte mor, men dr. Søte mor.

«Vet du hvem kameratene kom med i dag, dr. Søte mor? De kom med henne.» Den gamle hesten peker på portrettet av Mbuya Nehanda, som henger rett ved siden av det store maleriet av eselets mødre, Agnes, Chiriga og Tembewa.

«Men hun hadde ikke noe hode, og øverst på halsen hvor hodet skulle ha vært, var det en åpning, og ut av den åpningen fløy en flokk sommerfugler, en hel sverm, dr. Søte mor, jeg har aldri sett så mange sommerfugler, du skulle ha vært der, det var virkelig utrolig!» kommer det henrykt fra Den gamle hesten, som vifter med halen. Eselet nikker forståelsesfullt, det er tydeligvis en sånn kveld igjen, tenker hun.

«Og sommerfuglene var røde, de var karmosin, karmosin, karmosin,» sier Den gamle hesten.

«Det høres så pent ut!» Dr. Søte mor retter på Den gamle hestens pyjamas. Stemmen har den dramatisk muntre klangen man bruker til urolige spedbarn. Hun begynner å leie Den gamle hesten tilbake til soverommet.

«Ja, de var veldig pene, dr. Søte mor, de var nydelige! Og da alle sammen hadde kommet ut av Mbuya Nehanda, fløy de rundt overalt, som flagg, bittesmå flagg. Bare at de vare røde, og det var som, som å se blod danse. Og jeg fulgte etter dem overalt. Men så var det så mange av dem, og det var bare én av meg!» Den gamle hesten ler av utøylet fryd. I passasjen møter de sykepleieren hans som bodde i huset, Zazu, som tydeligvis er ute og leter etter sin bortkomne protesjé. Da hun får øye på dem, stanser hun og vrir forpotene engstelig, kanskje fordi, som de sier, de som skjønner seg på ting, dr. Søte mor har et verre temperament enn en svart mamba.

«Jeg beklager. Jeg måtte på toalettet,» begynner Zazu å unnskylde seg.

«Det er i orden, katt. Bare gi Nasjonens far noe å sove på. Har han tatt noe allerede?»

«En Xanax, da han gikk og la seg tidligere i kveld,» sier katten. Eselet suger seg i tennene.

«Jeg tror han har blitt immun, gi ham noe sterkere,» sier hun og følger drømmende med mens katten fører Nasjonens far vekk. Dr. Søte mor følger dem med blikket til de forsvinner gjennom en åpen dør nederst i passasjen.

Tilbake på sitt eget soverom fortsetter dr. Søte mor å spille av videoen. Besøket fra Nasjonens far har gjort henne tankefull. Hun trykker på mute-knappen og lener seg tilbake i stolen. Til eselets overraskelse oppdager hun at når hun ser på klippet uten lyd, opplever hun det på en ny måte. Den gamle hesten skiller seg ut i den grønne skjorta der han står mellom den tomme stolen hennes og nevøen sin, Patson. Under hele klippet forundrer dr. Søte mor seg over hvordan Nasjonens fars varme øyne er klistret på henne, uten å løfte seg, uten å blunke, som om han desperat forsøker å legge henne på minnet for alltid, slik hun er i dette øyeblikket. I ansiktet har han et uttrykk av slik hengivenhet at hun blir overveldet av en søt, øm kjærlighet; hun bøyer seg frem for å slikke skjermen med nesetippen. De sa, de som virkelig skjønner seg på ting, at det var denne hengivenheten som overvant eselets for øvrig økende tvil og negative følelser da Tiden innhentet Nasjonens far og hun plutselig var bundet til en åttiåring i sin ungdoms ettermiddag. De sa også, de som virkelig, virkelig skjønner seg på ting, at Den gamle hesten utmerket seg spesielt med den hengivenheten da han valgte å holde skjebnens porter åpne i den kritiske stunden da dr. Søte mor kom til den erkjennelse at hun ville ha mer enn bare å være en hustru, at hun ville ha sin egen ære og berømmelse.

Eselet hadde regnet med å møte motstand, for ingen som er født til å herske ville da vel være rede til å fratre sin stilling uten videre, men her var Nasjonens far, selve bildet på hengivenhet med en hale, og uten at hun måtte ty til taktikken hun ellers hadde forberedt i tilfelle motstand. «Hold frem, dr. Søte mor, mens jeg sover middag. Mens jeg hviler øynene. Mens jeg steller halen. Mens jeg teller disse maurene. Mens jeg ser gjennom disse albumene fra vår storhetstids første dager. Mens jeg prøver alle yndlingsdressene for å se hvordan de passer nå, så mange av dem! Mens jeg pisser dette pisset som har kommet dråpevis på grunn av den elendige trollmannen, Tiden. Mens jeg ser på YouTubevideoer av meg selv fra tidligere dager i min storhetstid så jeg kan forberede meg bedre til de kommende. Mens jeg fortsetter å skrive mine memoarer i mitt eget hode slik at fiendene mine ikke vil forsøke å trekke mitt minne ned i sølen en dag. Mens jeg reviderer denne oppskriften på å herske og herske og herske absolutt. Hold tømmene, kjære lærde dr. Søte mor, for hvem kan virkelig holde dem i vårt Jidada med korrupte og uegnede villmenn som ikke er i stand til noe som krever tankevirksomhet?» pleide Den gamle hesten å si, og dr. Søte mor holdt frem som en bavian som har funnet en fløyte.

Likevel, ved å tre inn i lyset av sin egen storhet, selv med Nasjonens fars støtte, kunne dr. Søte mor like gjerne ha tråkket på et bol med skorpioner: det var umiddelbar motstand og motvilje, men det overrasket selvsagt ikke eselet; tross alt hadde hun brukt alle de årene med grundige studier på å forstå at alt og alle som hadde noe med Maktens sete å gjøre, var styrt av det hun kalte Jidadas patriarkalske organisme. Hun visste bedre enn noen at det i Maktens sete satt dyr – med visepresident Tuvius

Delight Shasha aller fremst – som bokstavelig talt hadde ventet i hele sitt trøstesløse liv, som hadde fastet og bedt til Gud hver dag uten unntak, som konsulterte trollmenn og brakte offergaver til alle slags guddommer, som satte alle sine krefter inn på ett mål og bare det ene målet: én dag å skulle etterfølge Nasjonens far.

Ja, tholukuthi, dr. Søte mor visste også at ifølge den patriarkalske organismen kunne en virkelig hersker, en riktig Nasjonens far, som tittelen selv antydet, bare være et dyr født i besittelse av et godt, vektig par testikler, og ikke bare et dyr født i besittelse av et godt, vektig par testikler, men som også var tilbøyelig til å bruke de testiklene til bokstavelig talt å bli nasjonens far. Hun forsto også at den patriarkalske organismen påbød at et dyr bare kunne anses som verdig til å herske over Jidada hvis de faktisk hadde kjempet i den berømte frigjøringskrigen, og bare det, som om presidentembetet var en slags drapsbragd, og at aldri i evighet ville en ikke-frigjører som henne herske over landet som var blitt født av det som ble regnet som Fedrenes blod. Eselet visste også at kamperfaring fra frigjøringskrigen betydde at det dyret var et av de eldste, ja, tholukuthi en skikkelig olding som kunne bestå prøven med å huske fødselsdagen til alle de gamle trærne i Jidada. Hun var også klar over at organismen krevde at dyret på Maktens sete skulle være av en bestemt etnisitet, og ikke bare en bestemt etnisitet, men en bestemt klan, for Jidada var en nasjon der blod – mer enn intelligens, mer enn kvalifikasjoner eller erfaring eller ekspertise eller talent eller noen andre kriterier for øvrig – betydde alt.

Så eselet, som faktisk ikke hadde brukt alle de årene på rigorøse studier for ingenting, trengte ikke å bli fortalt at ikke bare oppfylte hun ikke alle kravene, men at hun ved å våge å drømme om mer enn det det var meningen hun skulle drømme om, var blitt en fiende av selve den patriarkalske organismen. Likevel sa tarmene hennes at hun ikke måtte fortvile, for selv med alt som talte imot henne, hadde hun det ultimate våpen på sin side – Nasjonens far og bare ham selv i egen høye person; med andre ord befant hun seg hinsides alle tenkelige diktater om kriterier. Ja, tholukuthi hun hadde ikke gått i krigen, hadde aldri holdt i et våpen i hele sitt liv, men hun skulle herske. Hun var ikke i besittelse av en eneste testikkel, men hun skulle herske. Hun var ung, og hun skulle herske. Hun kom fra en ubetydelig etnisitet, men hun skulle herske, ja, tholukuthi sitte, balansere, legge begge par med hover i kors på Maktens sete til det passet henne, til det så ut som om hun var født til å sitte der. De sa også, de som virkelig skjønner seg på ting, at dr. Søte mors følelser for Nasjonens far nå var kraftig forsterket av maktens nektar, så dette ble faktisk ekteskapets fineste periode.

De sa, de som skjønner seg på ting, at ikke bare kastet dr. Søte mors streben etter storhet Maktens sete ut i et generelt kaos, den splittet også opp Maktpartiet i et utall faksjoner. En av dem var eselets egen Indre krets – unge kamerater som i likhet med henne ikke hadde kjempet i frigjøringskrigen, men som ikke hadde tålmodighet til å vente på at de eldre frigjørerne skulle dø ut før deres tur til å herske kunne komme. En annen faksjon besto av dem som støttet dr. Søte mor fordi selv stokkene og steinene visste at det var sunn fornuft, selvoppholdelse, å alliere seg med Makten under alle omstendigheter, ja, tholukuthi denne faksjonen støttet også eselet av plikt, av frykt, siden de sto i gjeld til Maktens sete for hvem de var og hva de hadde. Det var også de vanlige borgerne, ja, tholukuthi de som sto og laget mat i solsteken på folkemøter, kledd i maktens regalier, og heiet, av det som de som skjønner seg på ting sa at lett kunne ha vært en komplisert lojalitetsfølelse, eller kanskje til og med idioti. Til slutt var det de få tapre frigjørerne som forestilte seg at de var nasjonens ekte, sanne patrioter, og som våget å stå imot dr. Søte mor på eget ansvar, tholukuthi sto imot fordi de visste, kjente i testiklene det som burde ha vært kjent av enhver patriot med en viss selvrespekt, som var at den rettmessige fremtidige leder av Jidada med en -da og enda en -da, av et land født av Fedrenes blod, måtte oppfylle de riktige kriteriene uten noen som helst unntak.

De sa, de som skjønner seg på ting, at dr. Søte mor ikke bekymret seg for denne siste gruppen, at hun håndterte disse såkalte sanne patriotene slik Maktens sete alltid hadde håndtert fiender – nemlig ved å erklære krig. Eselet var i spektakulær form da hun gikk til kamp mot fiendene sine – virkelige og innbilte, og enhver som hun følte sto i veien for hennes bestemmelse. Metoden var både underlig og forvirrende for mange; hun benyttet seg ikke av den vanlige og forutsigelige, brutale, blodige og morderiske taktikken som Maktens sete lenge hadde praktisert, nei – hun brukte bare munnen, ja, den enkle munnen som ikke inneholdt annet enn trettiseks tenner og en gjennomsnittlig stor tunge og en inspirasjon fra Gud, som alene gjennom ordets makt en gang i tiden hadde sagt: Det skal bli lys, og det ble lys, var blitt sagt å ha sagt: Det skal bli en hvelving i vannet for å skille lyset fra vannet, og ah, tholukuthi det ble en hvelving som skilte lyset fra vannet, var blitt sagt å ha sagt: Det skal bli ditt og datt, og det ble ditt og datt.

Ja, bare med stemmens kraft konfronterte dr. Søte mor sine fiender i offentlige forsamlinger og satte dem på plass. Tholukuthi fortreffeligheten hennes manifesterte seg for det meste i at hun ydmyket dem med den spydskarpe tungen, plukket stormalsgale beist ned fra selve storhetens tinder og satte dem på plass nede på flatmark. «Reis dere,» kunne hun kommandere mektige dyr under folkemøtene, og jammen skyndte de seg på beina som om de så vidt hadde reddet seg unna et lynnedslag, og Jidada stirret vantro på mens hun spydde over dem av hjertens lyst, for det var sånn det var, det hun sa, rent oppkast, ja, tholukuthi de sammensunkne, ydmykede dyrene sto der og bøyde nakken uten å si et ord, ikke engang et pkle.

Og det er slik Tuvy sitter i dette siste klippet. Dr. Søte mor trykker på Play, lener seg tilbake i stolen. Det er faktisk interessant, tenker hun, hvordan det stygge beistet liksom krymper i samme øyeblikk som hun feier ut på scenen, som om noe i blodet hans allerede har fortalt ham hvor skapet står. Hun kan ikke huske å ha sett ham så liten noen gang, så ydmyket, så patetisk, og hun nyter denne ydmykelsen. Alle dyr har sine førstegangsopplevelser, og hun kunne vedde på at dette er den såkalte visepresidentens første gang, ja, tholukuthi at han aldri i sitt liv – et liv som ellers ville ha vært middelmådig, hadde det ikke vært for Nasjonens far som forbarmet seg over ham – har vært så vanæret, og det med hele nasjonen som vitner, og i nærvær av denne dumme, skinnhellige kona som oppfører seg som om noen allerede hadde gitt henne et ordensbånd med teksten «Årets svigerdatter», foran hans ubrukelige, geriatriske såkalte frigjører-kamerater som fremdeles henger igjen i en elendig krig som tok slutt for snart førti år siden, og som, vet dr. Søte mor, ikke var blitt vunnet om det ikke hadde vært for den overlegne militærmakten til Jidadas aller første Revolusjonsparti som Maktens sete grusomt vendte seg mot da de fikk sin uavhengighet, erklærte dem for dissidenter, arresterte lederne og angrep partistrukturen før de erklærte krig mot tilhengerne, og til slutt stanset på randen av å stryke partiet fra Jidadas såkalte frigjøringshistorie. Nå ser eselet, og med tilfredshet, at de såkalte kameratene selv sitter sammensunket i stolen, de mektige gjør alt de kan for å gjøre seg små før hun jekker dem ned de nødvendige hakkene. Og det skal hun, når tiden er inne. Hver. Eneste. En!