THOLUKUTHI

– Vi elsker Nasjonens far, ingen elsker ham som vi gjør, det ligger oss bare i blodet! Og finnes det noe flottere å vise til enn kjærlighet? – nossir, det gjør det ikke! Men jeg vil si at én ting som ville få meg til å elske ham enda mer, ville vært en jobb. Bare en liten jobb er greit, det trenger overhodet ikke å være svære greier, for hvilken rett har vel jeg til å ønske meg store ting? Sånn kunne jeg betale for det ene rommet jeg leier og kanskje få råd til skikkelige klær i stedet for disse fillene. Kjøpe skikkelig mat til barna mine en gang iblant slik at de også skal kjenne på litt verdighet – ikke veldig mye. Kanskje sende dem på skole også. Sånne små, grunnleggende ting.

– Ha – nei, det blir ett hundre prosent utmerket ettermæle! Det er nesten vanskelig å forklare, med tanke på hvor dette landet kommer fra, den rene fryden i å se en svart president som bare styrer-styrer-styrer, sammen med en hel regjering av bare svarte! I motsetning til hva, jo i motsetning til å se et rasistisk kolonistyre som før uavhengigheten. Jeg skulle bare ønske de også kunne få landet til å fungere nøyaktig som den gangen de rasistene styrte! Ha, jeg bare sier det, finner de ut av det, ja da ville vi jammen ha et ettermæle uten spørsmål, hundre prosent!

Lojalitet er noe å vise til, om jeg skal si det, og det er sant som det er sagt. I dag har du idioter som vil le av deg for å bruke Nasjonens fars regalier, erte deg og si: Alle de årene med uavhengighet, hva har du å vise til unntatt regaliene, er det ikke på tide med virkelig forandring? Forsøke å manipulere et dyr til å bytte side. Og jeg bare slår med vingene og sier: Tsktsk-tsk! For har du våknet en dag og sett på en av foreldrene dine og sagt: Du er gammel, du er ubrukelig, du er slik og sånn, og derfor vil jeg skaffe meg en ny forelder, det er på tide med forandring? Nei, det gjør du ikke! Aldri! Det er Nasjonens far livet ut! Maktpartiet livet ut!

Vel, selv har jeg ikke noe imot at dr. Søte mor faktisk drev oss vekk fra eiendommen vår for å gjøre plass til farmen sin! Jeg har virkelig ingenting imot det, ikke det minste, kana, ngitsho, jeg mener, vi ble hjemløse, men hvor skulle hun ellers drive en farm? Oppe i lufta? I et tre? Inne i herskapshuset sitt? Og futhi det kan overhodet ikke sammenlignes med at en hvit kolonist driver deg vekk fra eiendommen din! Altså, det er virkelig noe helt annet, en krigshandling, som er akkurat hva vi gjorde for å frigjøre landet vårt. Men hvorfor i all verden skulle jeg tenke på å krige mot dr. Søte mor?

Selv gjødselbillene kan fortelle deg at det finnes ingen Nasjonens far, ikke en eneste en, i hele Afrika, med baller nok til å be Vesten drite og dra, til å fortelle Vesten hvor skapet står, som vår egen og eneste selveste. Ingen andre kan vise til noe slikt. Og det er nettopp derfor vi trenger ham her til å regjere. For hvem ellers vil fortelle dem det?

– Jidada er faktisk en av de best utdannede nasjonene i Afrika! Det er virkelig noe å vise til! Alle, overalt, de vet det. Og grunnloven vår er også en av de beste i verden. Jeg gir blaffen i hva haterne sier, som snakker om at vi ikke engang følger vår egen grunnlov, i hvert fall er det vår egen grunnlov vi ikke følger. Og den dagen vi faktisk bestemmer oss for å følge den, vil alle se hvorfor de kaller det en av de beste i verden. Alt dette er noe å vise til!

Hvem kan glemme den gangen vi drev de hvite farmerne vekk fra jorda vår? Ha! Bare tanken gir meg lyst til å levitere. Vi viste dem hvem Afrika egentlig tilhører! Dere hadde ikke med land på et skip da dere koloniserte oss, og så er du frekk nok til å kalle deg farmer kukuru – kukuru! Ha! Og nå har vi fått tilbake jorda vår. Vel, når jeg sier «vi», inkluderer jeg ikke nødvendigvis meg selv som sådan, siden jeg personlig ikke eier noe jord. Det er for det meste de under den baldakinen der borte, men de er fortsatt svarte som meg, så det er nå så. Selvfølgelig kommer regimets motstandere med sin propaganda, snakker om at De utvalgte faktisk ikke vet hvordan man dyrker den jorda, snakker om at landbrukssektoren og derfor økonomien har lidd under konfiskasjonene. Men hva så, når det store bildet er at det er svarte som eier jorda?! Og det er noe å vise til! Aldri mer koloni!

De kaller oss ikke Afrikas juvel for ingenting, nei ma’am. Hva er det vi ikke har her i Jidada? Jord, mineraler, vann, godt klima, alt. Og hvorfor driver disse kineserne og de multinasjonale selskapene og svermer over hele landet som fluer? Det er fordi de kjenner igjen en juvel når de ser den! Ikke la deg narre av hvordan ting kan fremstå nå – jeg mener de forferdelige veiene som tar livet av folk, hullene i veien, den ødelagte kloakken, de falleferdige sykehusene, de falleferdige skolene, den falleferdige industrien, den falleferdige jernbanen, eller skulle jeg si en generelt falleferdig infrastruktur. Så er det selvsagt den dårlige levestandarden, millionene som har krysset og fremdeles krysser grensen på jakt etter noe bedre, elendigheten og slikt som ser deprimerende ut ved første øyekast, som får deg til å tenke at det kanskje er en ruin du har foran deg. Alle disse tingene skjer med land, det er noe som henger sammen med land-het, men vær sikker, en gang var vi i toppform. Dessuten er poenget at man ikke må skue en hund på hårene. For det som står fast er at Jidada fremdeles er en juvel, Afrikas juvel. Og akkurat det er Nasjonens far gudegitte prestasjon som han vil bli husket for, at han regjerte over en virkelig juvel. Og dessuten frigjorde han og har vernet om den juvelen slik at Jidada aldri mer vil bli en koloni!

«Og svaret på mine egne spørsmål, mine kjære barn, er at vi er i rute til å overlevere en fabelaktig arv til kommende generasjoner. Hvis ikke, hvis den arven var noe mindre, vet dere hva det betyr?» Hans Eksellense tidde for å observere publikum nøye.

«Det betyr at Revolusjonen er blitt forrådt! Det betyr at det er nødvendig med en ny uavhengighetskamp, ja, en ny frigjøringskrig, for det er det forfedrene deres ville ha gjort og ville ønske at dere gjorde, for hvem var det som sa: Hver generasjon må finne sitt oppdrag og utføre det eller svikte det!?»

Den gamle hesten så ut over plassen på leting etter et svar. Og så: «Aha! Jeg vet hvem som sa det, jeg tror det var jeg selv som sa det, det er derfor jeg husker det, og siden jeg sa det den gangen jeg gjorde det, vil jeg i dag legge til at jeg, som deres leder, ikke vil stå i veien for dere eller hindre dere i å utføre deres oppdrag!

Dere har min velsignelse! Og jeg skal fortelle dere her og nå at hvis det er noe jeg har lært mens jeg har regjert og regjert og regjert, det ene jeg har lært, er det at ingen andre steder vil den som har makten i noe regime lyve av redsel for massene, uansett hvor tyrannisk regimet er! Jeg lover dere at straks folket slutter å være redde, er det absolutt over og ut med regimet! Hvis dere vil se det med egne øyne, så bare prøv, ikke i morgen, men her og nå, og så kan dere komme og takke meg! Ned med frykten!» ropte Den gamle hesten med øyne som skinte med motstandens umiskjennelige glød.

Maktens sete og De utvalgte utvekslet forlegne blikk og spurte seg selv om det de hørte faktisk var det de hørte. Tholukuthi den dype stillheten som nå hadde senket seg over plassen var så total, så ekte, at du kunne plukke den av som en fet flått. Hva dyrene i solskinnet angikk, sto de urolig og vekslet vantro blikk. Nå var det selvfølgelig veldig vanlig at Den gamle hesten forsnakket seg. Men noen ganger var disse forsnakkelsene, som her og nå, faktisk oppriktige, skarpe innsikter, tholukuthi innsikter som ble delt av jidadanere flest, selv om de selvsagt aldri ville drømme om å si det høyt eller si seg enig med dem offentlig.

Omtrent samtidig begynte visepresidenten, Tuvius Delight Shasha, bedre kjent blant jidadanerne som Tuvy, kort og godt, å applaudere, en handling som snart ble fulgt opp av hele teltet, og så sluttet resten av dyrene seg til, først nølende, for de lot visst ikke til å forstå hvorfor de klappet, med tanke på Den gamle hestens kontroversielle, til og med farlige budskap.

«Hva i helvete skjedde med den jævla talen? Var det ingen som kunne skrive en tale for Hans Eksellense?» gryntet visepresidenten foraktfullt og dreide på det svære hodet for å se kua som satt rett bak ham, inn i ansiktet.

«Det gjorde vi, kamerat visepresident, sir. Men du vet at Hans Eksellense liker å ta ting fra sitt eget hode, sir,» sa kua.

«Men det hodet virket tydeligvis ikke ordentlig i dag, gjør det vel?! Dette kan ikke fortsette, kamerat. Noen må få ham ned fra det jævla podiet før han sier noe vi kommer til å angre på!» En sau og en kalkun reiste seg prompte og skyndte seg mot podiet. Men eselet, som var vant til husbondens talegymnastikk, hadde allerede tatt grep og geleidet ham vekk.

Tuvius Delight Shasha var en gammel hest, men ikke like gammel som Nasjonens far; faktisk ville noen insistere på at han sammenlignet med Hans Eksellense tholukuthi var den rene ynglingen. Han var sterk og solid og beveget seg mot scenen med samme luntende bevegelser som en flodhest. Trass i det glohete været hadde han på seg en rød frakk, dekorert med Hans Eksellenses ansikt, i likhet med resten av antrekket hans. På podiet sto han og svinset med halen og vurderte nøye hva som ville være den beste måten å ta opp hansken etter sin overordnede på.

Å skulle etterfølge en taler som var så naturlig og talentfull som Den gamle hesten, og det mens røyken fra hans poetiske veltalenhet fremdeles drev i lufta, bar ikke løfte om at Tuvys jobb ville bli lett. Men visepresidenten akslet seg til oppgaven. Han minnet seg selv på at han hadde kjempet og utgytt ekte blod i Jidadas frigjøringskrig som til slutt ble vunnet, så et stakkarslig podium skulle ikke få ham i kne.

«Opp med Jidada, kamerater!» begynte visepresidenten og hevet en hov. Han passet på å tale med den selvironiske tonen han aldri glemte å bruke, spesielt ikke i førstefemalens nærvær.

«Opp!» runget det fra plassen.

Som det passet seg for anledningen, og fordi Maktpartiet hadde gjort det til et viktig og alltid relevant tema i Jidada, snakket visepresidenten om frigjøringskrigen og takket krigsveteranene, yessir, de tapre og uselviske dyrene som for så mange år siden hadde grepet til våpen for å frigjøre nasjonen, og det kunne selvsagt ikke sies om alle i Jidada. Han snakket om fred og frihet som kom alle til gode, og takket nasjonens hunder for at de påpasselig opprettholdt den dyrebare freden og friheten. Og fordi han ikke hadde en forberedt tale og generelt var nervøs for å snakke engelsk uten å lese fra et manus, skyndte han seg å avrunde; fullt klar over, og det med rette, at publikum ikke ble inspirert av talen hans, at de selv da sammenlignet ham med Nasjonens far.

«For å avslutte: Vi er her i Jidada som er blitt Jidada på grunn av lederskapet og visdommen og oppofrelsen til vår uforlignelige grunnlegger, Hans Eksellense – som ble skjenket oss av ingen andre enn Gud, som den gode profeten sa med sin egen munn, som dere alle vet og alle må være enige i, i nesten fire tiår nå, som også nesten er et halvt århundre – som har styrt Jidada med en hov av jern og hjerte av kjærlighet og et hode som tusen genier og en visjon som Gud selv, vår frigjører og hersker som har styrt oss alle med fasthet og barmhjertighet og fryktløshet og briljans og rettferdighet og urokkelig opposisjon til Opposisjonen, som, og det må vi aldri noensinne glemme, virkelig er skammelige og kriminelle pådrivere for regimeskifte, sammen med sine allierte, nemlig Vesten. Vår fremtid er lysere enn den kraftigste bombekasterild, og dessuten trygg på grunn av vår grunnleggers eksemplariske og visjonære lederskap og motstandskamp, og vi ser i høyeste grad frem til den fremtiden og kan nesten ikke vente. Vi takker ham for at han viet livet sitt til dette storslagne landet, og vi ønsker at han skal få flere år fylt med velsignelser hver eneste dag. Opp med Jidada med en -da og enda en -da, kamerater! Takk!»

Tuvy spankulerte fornøyd tilbake til plassen sin mens han viftet med halen med den velfortjente pompøsiteten til en helt som nettopp har reddet dagen. På veien gjorde han honnør for Hans

Eksellense som skyndte seg å snu ryggen til, men ikke raskt nok til at Tuvy ikke fikk med seg ansiktuttrykket til Den gamle hesten. Det spisse avslaget gjorde den forundrede visepresidenten ganske ør. Ved siden av Hans Eksellense satt dr. Søte mor og så på ham med et ansikt som en bavianrumpe, mens general Judas Goodness Reza et par plasser fra eselet smilte forståelsesfullt. Og Tuvius, forvirret, såret, sank ned på plassen sin. Han holdt maska så godt han kunne – og ikke for første gang – mens han grunnet over den ubegripelige riften mellom ham selv og Nasjonens far, en rift som lot til å bli større for hvert nye møte. Det hadde vært én ting om han bare skulle håndtere Den gamle hesten – han hadde holdt styr på ham i alle disse årene, helt fra krigens dager. Men for å gjøre det enda mer kronglete var nå det pokkers eselet i bildet, et vilt dyr, en skikkelig kløhale som helt manglet moral, og selvfølgelig, hennes lille faksjon av undersåtter, den pretensiøse og skrullete såkalte Fremtidige Kretsen, som gjerne forestilte seg at de var de kommende lederne i Maktens sete, som trodde at de meningsløse vitnemålene deres fra verdiløse universiteter, sammen med usannsynlig røring og ville ideer, telte som kvalifikasjoner i partiet, hvilket det selvfølgelig ikke gjorde, og aldri i evighet kom til å gjøre. For Jidada-partiet var ikke bare et hvilket som helst parti; det var et maktparti, et revolusjonært parti, og selv stokkene og steinene visste at den eneste kvalifikasjonen som noen gang ville telle for og i partiet, var et skytevåpen. Ikke en dum penn, ikke en ubrukelig bok, ikke et stakkarslig vitnemål, ikke noen høytflyvende sære teorier, ikke noe annet enn skytevåpen, og bare skytevåpen, og alltid skytevåpen, og evig skytevåpen, yessir, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen, skytevåpen. Tholukuthi skytevåpen.

Og for det andre – eselet og de ubrukelige disiplene hennes hadde ikke kjempet i frigjøringskrigen, hadde faktisk ikke gjort noe for Jidada i kampen, hadde ikke engang servert frigjørerne drikkevann, og dette gjorde dem til null, ubetydeligheter, absolutte ikke-eksistenser.

Og nå inntok dr. Søte mor plassen sin på podiet og sto og så ut over folkemengden. Tuvy betraktet eselet som grep mikrofonen som om hun hadde tenkt å jafse den i seg med de småsteinaktige tennene, og han så for seg at han trykte den ned i sjiraffhalsen hennes før han sparket til henne så hun fløy helt til den andre enden av stadionet.

«Aller først: Jeg kan ikke med god samvittighet stå her som femal, og som deres mor, og som dr. Søte mor, og som en kristen, og ikke si noe om den fordervelsen vi nettopp, ved en så respektabel anledning, så fra de som kaller seg De forsvunnes søstre. Det åpenbare spørsmålet er selvfølgelig hvem som egentlig vil se alle de dissende, stygge kroppene med hengepupper og hvite og grå kjønnshår midt på lyse dagen?!» begynte eselet og understreket åpningssalven med skrallende latter som spontant ble fulgt opp av resten av plassen, tholukuthi malenes skarpe hyl runget høyest.

«Så jeg må virkelig beklage overfor Nasjonens far og alle frigjørerne, de malske eldste, den høyt ærede Profeten, våre innbudte dignitærer og gjester, for det de dessverre måtte bevitne, men når man har et robust demokrati som vi har her i Jidada, hender det iblant at det går til hodet på dyr, som dere alle så. Og til disse stakkarslige Forsvunnes søstre vil jeg gjerne si, aller først, hva for noen usle liv kom dere ut av, siden dere har moral som hyener?! Vet dere ikke at vi har uskyldige unge her blant publikum?! Hva er det dere forsøker å lære dem?! Hvis dere ikke er interessert i å respektere kroppen deres, som Nasjonens far sa, kan dere bare pakke dere til et bordell og bli ordentlige kløhaler og la oss være i fred!» sa eselet og dro i gang en rå salve med spotsk latter. Tholukuthi førstefemalen var i form: hun kjente sitt publikum, og publikum kjente henne.

«Men, og dette er for å si det rett ut – dere vet jo at jeg er helt for å si ting som de er. Dette er omtrent som å be om å bli voldtatt, hva?» sa eselet. Det kokte i forsamlingen.

«Merk mine ord, Jidada, en dag, uten tvil, vil disse Søstrene, eller hva de nå er, komme og sutre om at de er blitt voldtatt under en av disse nakenopptredenene. Og da vil de forvente at vi skal vise sympati! Og Al Jazeera og CNN og BBC og New York Times og alle de såkalte rettighetsorganisasjonene kommer til å rope opp om overgrep! Bare fordi en gjeng skakkjørte femaler har glemt sin plass! Skam skam skam!» skrek førstefemalen.

«Skam! Skam! Skam!!!» svarte plassen, som om dette var et alminnelig slagord.

«Ja, skam! Men nok om kløhalene, det var ikke dem jeg reiste meg for. Jeg har mer presserende ting å komme med i dag,» sa eselet, kremtet og reiste seg på bakbeina til sin fulle høyde, som ikke var å kimse av, og nå lo ikke ansiktet lenger.

Dyrene som kjente dr. Søte mor godt – og dette var selvsagt mesteparten av Jidada – leste av det bestemte kremtet som faktisk ikke hadde noe som helst med å måtte klare halsen å gjøre, og leste i ansiktet hennes – som nå var en granittblokk, og i den posituren, tholukuthi med støtt skrevende bein, halen i været, brystet ut og svulmende, hevet hode, leste av den bestemte frasen som hun var kjent for: «Jeg har mer presserende ting å komme med i dag» – en umiskjennelig kamperklæring. Tholukuthi eselet hadde kanskje ikke kjempet i den berømte og avgjørende frigjøringskrigen, men Jidadas stokker og steiner ville fortelle deg at hun kunne slåss for alvor og drepe, selv med bare munnen.

Spørsmålet som ble stilt rundt på plassen, var derfor: «Hvem kommer til å bli drept i dag?»

Dyrene i sola hadde rolig samlet seg med samme orden og disiplin som kålhoder. De frydet seg over å vite at de var for usle, tholukuthi under eselets verdighet til å være noen trussel mot henne, ja, tholukuthi for ubetydelige til å fortjene hennes vrede; deres rolle i denne delen av programmet var å være bare vitner –det ble ikke krevd mer av dem enn å fungere som et støttekor for dr. Søte mors latter og hån. Men dyrene under baldakinen hadde helt andre bekymringer, selv om de hadde status som Utvalgte –i tillegg til tendensen til å spy i stedet for å snakke hadde eselets munn i det siste også blitt et dødelig og uforutsigbart spyd, tholukuthi det kunne bli kastet når som helst, og det var umulig å si hvem det ville treffe og hvordan. Om det ville prikke, om det ville stikke, om det ville lemleste, om det ville utslette.

«Jeg hadde aldri trodd den dagen ville komme at jeg skulle se og høre et dyr våge å stå foran hele denne forsamlingen med frekkhet som en skorpion på en testikkel og lovprise Hans Eksellense når han faktisk ikke avler annet enn ren gift, tsk-tsktsk, ja, dere vet!» snøftet eselet med typisk nedlatenhet.

Her løftet hun hodet med et rykk, sto dønn stille, festet blikket på sola og gjorde en slags virvlende bevegelse med en hov. Tholukuthi til alles store, store overraskelse gjorde sola et lite hopp, så ristet hun på seg, og til slutt stilte hun seg i givakt, og da trakk de luftige skyene rundt henne seg unna og forsvant med en gang. Og så skjedde det – solstrålene ble mørkt gyllengule, ble tydelig bredere og spredte seg vidt og bredt i en blendende oppvisning med en intensitet som gjorde at hvert eneste øye måtte knipes sammen. Om det hadde vært hett før, kjentes Jidadaplassen nå som helvetes indre, men dyrene var for sjokkert, for forvirret til å bli plaget av varmen. De snudde seg og så på hverandre med ansikter som stilte ett spørsmål: «Hvordan?», og da de ikke kunne gi hverandre noen tilfredsstillende svar, snudde de seg tilbake mot dr. Søte mor som om de aldri hadde sett henne før.

Eselet var like sjokkert som sitt publikum, men ikke bare det, hun var også direkte henført. Hun hadde bare forsøkt dette på et innfall, helt uten forventninger om at hun, Marvellous, datter av Agnes, som igjen var datter av Chiriga, som igjen var datter av Tembewa, kunne kommandere sola, akkurat som Nasjonens far. Og nå nøt hun stunden – ør, spent, så det var ikke egentlig av egen vilje hun gikk rundt talerstolen én gang, gikk rundt talerstolen to ganger, gikk rundt talerstolen tre–fire ganger før hun endelig fikk tatt seg sammen. Og da hun åpnet munnen for å fortsette, hadde stemmen, som utvilsomt var blitt mektigere, fått en flengende snert.

«Jeg har fra sikre kilder at han, det dyret jeg fortalte om, tropper opp her og gir Hans Eksellense en falsk hyllest, mens han i virkeligheten driver og forteller sin tilhengerskare at Nasjonens far nå er gammel, senil og ute av stand til å styre – dette er hans ord og ikke mine – og driver og legger planer for den dagen han skal overta etter vår kjære hersker som Gud selv utpekte i sin uendelige visdom. Jeg står her for å gripe fatt i dette tøvet her og nå, med Jidada selv og sola der borte som mine vitner, og jeg sier: Dette er ikke en dyrefarm, men Jidada med en -da og enda en -da! Så mitt råd er: Slutt, og Slutt med en gang! Umiddelbart!

Straks! Og hvis dere overhodet har ører, vil dere lytte til rådet mitt, for det dere gjør er å svelge alle mulige slags store steiner, og veldig snart blir det tydelig akkurat hvor stort rumpehull dere har når steinene må ut igjen,» peste eselet. Så var hun ferdig med advarselen og sto og så ned på plassen, andpusten etter å ha snakket uten pause, men triumferende. Over henne overgikk sola seg selv og blusset som den aldri før hadde blusset.