UAVHENGIGHET

Folkemøte

Da nasjonens far klokka 15.28 endelig ankom feiringen av Uavhengighetsdagen, hadde folket som allerede om morgenen hadde møtt opp på Jidada-plassen, fått nok av å vente; de kunne ha jevnet hele Jidada med jorda bare i frustrasjon, det vil si hvis Jidada hadde vært et hvilket som helst annet sted. Men gårdsdyrenes land var ikke et hvilket som helst annet sted, det var Jidada, ja, tholukuthi Jidada med en -da og enda en -da, og bare tanken på denne enkle kjensgjerningen var nok til å få de fleste dyrene til å holde følelsene sine inni seg som tarmer. Den stekende sola, som var utpekt til å delta i Hans Eksellenses heiagjeng, sa de som skjønner seg på ting, hadde vært ute og skint siden tidlig på formiddagen, sendt ut kraftige stråler verdig en hersker hvis herredømme nærmet seg hele – ikke ett, ikke to, ikke tre, men fire solide tiår.

Jidada-partiets regalier, som de fleste dyrene gikk med for anledningen – jakker og skjorter og skjørt og luer og skjerf i de forskjellige fargene fra nasjonens flagg, mange påtrykt ansiktet til Hans Eksellense – sugde til seg den voldsomme heten fra sola og gjorde ventetiden enda mer uutholdelig. Men ikke alle dyrene orket den ulidelige ventetiden – noen begynte faktisk å gå, knurret om at de hadde arbeid og ting å gjøre, om steder de måtte være, om lederne av andre land som dukket opp til ting til rett tid som Guds ufeilbarlige machete. Misnøyen begynte i det små – to griser, en katt og en gås – men faksjonen vokste veldig fort til en anselig mengde, og oppildnet av både oppslutningen og lyden av sine egne stemmer satte dissidentene kurs for utgangen.

Ved porten ble gruppen konfrontert med Jidada-forsvarerne, tholukuthi hunder passende bevæpnet med batonger, tau, klubber, tåregass, skjold, skytevåpen og slike typiske forsvarsvåpen. Det var en kjent sak i hele nasjonen og utenfor dens grenser at Jidadaforsvarerne av natur var brutale, uhyggelige beist, men det var særlig den beryktede kommandant Jambanja, lett å få øye på i det hvite skjerfet som var hans kjennetegn, som fikk dissenterne til å snu på rappen og gå tilbake med halen hengende mismodig mellom beina.

SÅ KOMMER NASJONENS FAR: HERSKEREN SOM HAR

STYRT LENGER ENN HUNDRE KATTERS NI LIV. DESSUTEN DEN LENGSTSITTENDE LEDEREN PÅ ET KONTINENT AV

LENGESITTENDE LEDERE, FAKTISK I HELE DEN VIDE VERDEN.

Nå tråklet Hans Eksellenses bil seg gjennom mengden i sirupsfart som en likbil, og dyrene snublet av iver som berusede frosker i håp om å få et glimt av den legendariske Nasjonens far. Her, da sola så ham komme, lederen som var utpekt av Gud selv til å regjere og herske og fortsette å herske, en leder som i sin tur utpekte selve sola til å lede heiagjengen hans, trakk sola pusten ekstra dypt inn og virkelig blusset for å imponere. En utvalgt gruppe dignitærer – alle maler, de fleste gamle – gikk bak Hans Eksellense på to bein. Bak følget av dignitærer fulgte dekorerte forsvarer-ledere i militæreffekter, fargerike, broderte snorer bundet om livet, luer trukket langt ned i pannen, blanke konstellasjoner av medaljer som skinte på kraftige brystkasser, stjerneinsignier som spratt på skuldrene, hvite hansker på forlabbene; dette var generalene, tholukuthi den virkelige krumtappen i Hans Eksellenses regjering. Over hele plassen trakk dyrene frem mobilene og andre dingser for å ta bilder og videoer av maktprosesjonen.

SE, HAM. JA, THOLUKUTHI HAM OG BARE HAM I EGEN

PERSON. DEN SALVEDE. DEN ENESTE. DEN SUVERENE. DEN MEST STORSLAGNE.

Da Hans Eksellense ankom, våknet Jidada-plassen til liv. Tholukuthi Nasjonens far hadde en slik aura at hans blotte nærvær hvor som helst automatisk omarrangerte atomene i lufta og snudde stemningen – uansett hvor fiendtlig eller dyster eller råtten den var – så den ble positiv og elektrisk. De som skjønner seg på ting sier at denne egenskapen faktisk hadde vært ti ganger mer potent for lenge, lenge, lenge siden, i de første årene av Hans Eksellenses regjeringstid da bare hans tilsynekomst fikk umodne ting til umiddelbart å modne til randen av forråtnelse, helbredet syke for alle de plager som red dem, gjorde steiner til grøt, deaktiverte stormer og hetebølger, omdirigerte flommer, skogbranner og gresshoppesvermer, kurerte dødelige virus selv før de rakk å tenke på å angripe, fikk tørre elver til å flomme over av vann, ja, tholukuthi Nasjonens fars tilsynekomst alene hadde en gang i tiden fått motorer til å starte, bøyd stålbjelker, og i separate dokumenterte tilfeller gjort store grupper med jomfruer gravide slik at Hans Eksellenses blod allerede strømmet gjennom Jidada lenge før han giftet seg med eselet og avlet barn med henne. Og nå, her var Nasjonens far og fikk Jidada-plassen til å lyse opp ved bare å komme, ved simpelthen å være til stede.

Plassen brøt ut i flammende applaus, og selv dyrene som for ikke så lenge siden hadde forsøkt å gå, deltok nå i oppstusset, sto på to bein og jublet for Hans Eksellense, ikke bare med stemmen og kroppen, nei, men også med hjertet og hodet og sjelen. Kyr rautet, katter mjauet, sauer brekte, okser burte, ender kvekket, esler skrøt, geiter brekte, hester vrinsket, griser gryntet, høns klukket, påfugler skrek og gjess kaklet – kakofonien nådde øredøvende høyder idet maktprosesjonen til slutt stanset foran et opphøyd podium.

Under en stor hvit baldakin satt Den indre maktsirkel i Jidadapartiet, som selvfølgelig var styringspartiet, også kjent som Maktpartiet, som Hans Eksellense var leder for. Sammen med dem var noen av Hans Eksellenses familiemedlemmer, venner og ærede gjester. Tholukuthi her var det gode selskap, i all oppriktighet og sjalusi, et blendende syn – de mest utsøkte stoffer, dyre smykker og kostbart tilbehør å pynte seg med, sammen med vakre, velstelte og sunne kropper, vitnet om rikdom og det gode liv. Disse dyrene representerte noen av Jidadas Utvalgte og var virkelig bevis på Nasjonens fars gavmildhet, for de fleste av dem var blitt rike på grunn av Hans Eksellense, om ikke direkte, så gjennom en slags forbindelse med ham. De var stolte mottakere av tomter, bedrifter, anbud, statlige lån som ikke måtte betales tilbake, arvtakere av konfiskerte farmer, mottakere av gruver, industribedrifter, alle slags rikdommer.

Uten stort å bedrive siden feiringen ikke hadde kommet i gang, nøt de lidende dyrene i solskinnet synet av De utvalgte med misunnelige blikk, og innimellom glemte de faktisk heten som fikk kroppen til å koke, sulten som gnagde i magen, tørsten som rev i halsen, ja, tholukuthi ble henført av det vakre synet av deres overdyr som satt i skyggen på komfortable stoler og nippet til kalde drikker. De varme, siklende dyrene drakk inn synet med øynene som om det skulle vært et kjølig glass honningvin, og når de slikket de tørre, sprukne leppene sine, ble de behagelig overrasket da de kjente et svakt snev av virkelig sødme.

Bildøra åpnet seg mot et blodrødt teppe, og Nasjonens far steg ut. Som på signal gispet Jidada-plassen unisont. Tholukuthi Jidadaplassen gispet unisont fordi de hadde sett at ut fra bilen kom en lang hest som var så skrøpelig at den så ut som om det minste vindpust ville få ham til å vakle og deise i bakken. Det var bra det bare var varmt og at det ikke var noe vind. Med åpen munn så dyrene på at Nasjonens far – eldre nå enn sist de hadde sett ham, da han faktisk hadde vært eldre enn sist de så ham gangen før det – gikk mot podiet, én forsiktig, forsiktig fot etter den andre, den tynne kroppen tynget av en svær grønn skjorte påtrykt tallrike svart-hvite bilder av hans eget ansikt, men i en mye yngre og kjekkere utgave. Den gamle hesten krabbet og krabbet på de selvsamme hovene som han en gang hadde galoppert med i lynets hastighet på kryss og tvers av Jidada. Da han endelig kom frem til podiet, etter noe som for dyrene i solskinnet føltes som to og et halvt år senere, lente han seg mot en talerstol for å støtte seg, hang med det avlange hodet og sto og viftet med halen som om han telte minuttene med den.

«Hva er dette for slags sted? Hvem er alle disse dyrene? Og hvorfor ser de på meg som om de kanskje kjenner meg?» sa Den gamle hesten til ingen bestemt.

«Ah-ah, men hva er det for slags spørsmål, Deres Eksellense?! De er undersåttene dine, ka, hver og en av dem! Vet du ikke at du hersker over dette landet, hele dette Jidada, og at det undersåttene vil, er å høre deg tale? I dag er Uavhengighetsdagen, Baba; vi er alle her for å feire friheten, den friheten du satte livet på spill for i den lange frigjøringskrigen som du i egen høye person innledet og gjennomførte til dens seierrike slutt for så mange år siden, hvilket betyr, i bunn og grunn, at vi egentlig er her for å feire deg!» skvaldret eselet med stor fryd. Hun strakte ut armen for å rette på hestens skjorte og glatte på den nattsvarte, men litt glisne manen.

Tholukuthi eselet var ikke bare en hvilken som helst hoppe, men Hans Eksellenses kone, noe man kunne ha oppfattet ut fra hvordan hun så ut og beveget seg og snakket og generelt førte seg med maktens ubestridelige overlegenhet. Den gamle hesten lot henne føre ham bort til stolen. Dyrene nærmest paret reiste seg prompte for å gjøre plass – noen rettet på Hans Eksellenses stol, noen kysset ansiktet hans, noen strøk ham over halen, noen klappet ham på baken, noen rettet på klærne hans, og noen viftet vekk fluer som ikke var der.

«Det jeg helst vil er å sove middag», sa Den gamle hesten og satte seg forsiktig, som om baken hans var av kostbart porselen. Nasjonens far løy ikke. Han var i en alder da det som var viktigst for ham, var å få være i fred, og dessuten sa de som skjønner seg på ting at tingenes tilstand i hodet hans ikke var så ulikt et urolig land uten en tydelig leder.

I en ring rundt podiet var det satt opp flaggstenger med nasjonens flagg. De strålende fargene svart, rødt, grønt, gult og hvitt fanget blikket til Den gamle hesten. Han konsentrerte seg om flaggene til fargene på magisk vis løftet ham ut av tåken som fylte hodet hans. Tholukuthi hukommelsen begynte å vende tilbake til ham. Han kjente igjen flagget; det var reist i hjertet og hodet og drømmene hans. Der og da forsto han ikke hva fargene i seg selv betydde, men de skulle faktisk stå for noe, såpass var han helt sikker på. Han konsentrerte seg om dem og tenkte og tenkte – kunne det være at det hvite kanskje sto for tennene til de blodtørstige hundene hans, forsvarerne? Og det røde for blodet de med letthet kunne utgyte? «Kanskje,» sa han til seg selv, og blikket flyttet seg videre.

Han dro kjensel på det høye, vakre eselet ved sin side – som duftet som friske blomster og var pyntet med friske farger og iøynefallende smykker; det var Marvellous, Jidadas førstefemal i egen person, ellers kalt Søte mor fordi hun var hans kone og fordi hun var søt, og nå generelt omtalt som doktor Søte mor etter at hun fikk sin berømte PhD. Videre så han sine kjære venner og familie, og det fylte ham med glede at de var til stede. Han gjenkjente også kameratene sine og dreide hodet fra side til side, gransket dem for å forsikre seg om at de var der, de som skulle være der. Tholukuthi det var de. Noen nikket. Noen vinket. Noen pumpet lemmene i Maktpartiets hilsen.

Deretter tok Den gamle hesten et overblikk over trengselen på plassen. De var ikke bare undersåttene hans, de var bent frem supportere som hadde stått last og brast med ham gjennom flere tiår, mange av dem så langt tilbake som til kampen for Jidadas uavhengighet. De hadde vært lojale da og var forblitt lojale og var fremdeles lojale og ville evig og alltid være lojale. De døde lojale og tok den lojaliteten med seg i graven slik at til og med gjenferdene deres var lojale. De etterlot seg avkom som var født lojale. Så fikk Nasjonens far et glimt av seg selv i et speil, og han skvatt ikke forvirret, for i det øyeblikket visste han tilfeldigvis akkurat hvem han var, helt uten å trenge doktor Søte mor til å minne ham om det. Nå – med full kontroll over hukommelsen sin, lente han seg tilbake og strakte ut lemmene foran seg og nikket mot sola rett over dem. Han rettet på brillene, satte seg til rette, og tholukuthi, med den innøvde roen til en veldig gammel baby sovnet han tvert.

Han drømte om storhetstiden da Jidada var et slikt jordisk paradis at dyr forlot sine egne mistrøstige land og kom hit i flokk på jakt etter et bedre liv, fant det, og ikke bare fant det, nei, men fant det i lutter overflod og sendte bud tilbake til slekt og venner om å komme og se med egne øyne – dette lovede landet, dette ufattelige Eldorado som het Jidada, virkelig en Afrikas juvel, ja, tholukuthi et land ikke bare ubeskrivelig rikt, men så fredelig at de ikke kunne ha diktet det opp. Hans Eksellense så også seg selv i en drøm slik han hadde vært den gangen – vakker og struttende av utvilsom majestet, en hest som trådte på bakken og jorda samtykket og himlene over samtykket og til og med helvete selv samtykket, for hvordan kunne det ikke samtykke? Tholukuthi fortapt nå i Jidadas tapte storhetstid, sank Den gamle hesten dypere ned i stolen og begynte å snorke en sonor melodi som kameratene rundt ham gjenkjente som Jidadas gamle revolusjonskampsang fra frigjøringskrigens dager.

Siden Hans Eksellense hadde kommet, begynte Jidadas gardemusikk å spille. Stimulerende musikk akkompagnerte prosesjonen da den strømmet ut til midten av plassen. I likhet med resten av sikkerhetsstyrkene besto Jidadas hær utelukkende av hunder. Og nå marsjerte hunder, hunder, hunder og enda flere hunder mot baldakinen, blanke svarte støvler ble løftet og landet med svimlende synkronisitet. Tholukuthi det var renrasede og blandingsraser og kryssraser og mystiske raser uten klar klassifisering. Tholukuthi det var hunder i grønne frakker, hunder i kakifrakker, hunder i blå frakker. Tholukuthi det var hunder som spilte på musikkinstrumenter, hunder som bar Jidadas flagg, hunder som bar militærflagget, og hunder som bar lange, blanke geværer.

Det er ofte lett å glemme en hunds skjønnhet og gratie – en skapning som kan rive kjøtt i filler, bite til blods i ren impuls, knase bein som om det var skjørt porselen, jukke hva som helst fra et menneskes legg til et bildekk til en trestamme til en sofa, aldeles blottet for den minste skam, skite overalt som om den presser ut det reneste gull, være trofast mot sin herre selv om den herren var kjent som en bølle, morder, trollmann, tyrann eller djevel, angripe brutalt uten synlig provokasjon, legge i seg menneskeekskrementer uansett hvor mye mat den har fått. Men i dette øyeblikket på Jidada-plassen i anledning feiringen av nasjonens uavhengighet, tholukuthi var hundene simpelthen strålende. Du ville ikke ha visst at de faktisk svettet og holdt på å drukne i de varme, tunge frakkene som også skjulte fillete undertøy som knapt holdt på plass det som måtte holdes på plass. Du ville ikke ha visst at støvelsålene deres var nedslitt, eller at flertallet av dem faktisk var utsultet, siden de ikke hadde fått utbetalt lønn på minst tre måneder.

DERES LANDSMENN. JEG VIL LEGGE MINE ORD I HANS

MUNN, OG HAN SKAL FORKYNNE FOR DEM ALT DET JEG PÅLEGGER HAM.

Mye senere, etter at hundene hadde avsluttet oppvisningen og marsjert ut fra plassen, og etter taler fra revolusjonsministeren, korrupsjonsministeren, ordensministeren, ministeren for ting, ministeren for ingenting, propagandaministeren, ministeren for homofobiske saker, ministeren for desinformasjon og ministeren for plyndring, samt etter opptredener av forskjellige artister, vekket eselet Hans Eksellense med en dult. Nasjonens far åpnet øynene og våknet av drømmen om Jidadas storhetstid, men oppdaget at han ikke kunne huske noe av den. Slik satt han og strevde med hukommelsen da blikket hans falt på en gildt utseende gris med ganglag som en struts som var på vei mot podiet. Den gamle hesten kjente ham ikke igjen og lurte på hvem han var. Mens han analyserte grisens lange bein, sovnet han igjen.

Den høye, slanke grisen var ingen annen enn profeten dr. O.G. Moses i egen høye person, grunnlegger av den vidgjetne Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke. Det meste i Jidada inkluderte naturlig nok en bønn – det var slik den karismatiske profeten, som også var dr. Søte mors åndelige rådgiver, var med i programmet. De som skjønner seg på ting sa at grisens kirke var den fremste evangeliske sekten i Jidada og kunne skryte av den største menigheten, ikke bare i landet, men i hele regionen – ja, tholukuthi en menighet som, ifølge dem som skjønner seg på ting, ikke bare var inspirert av Guds ord, men også av desperasjon, desillusjonisme, idioti, frustrasjon og leting etter en redningsbøye – noe, hva som helst, som kunne hjelpe dyrene med å håndtere utfordringen med å overleve et liv som for hver dag ble mer ulevelig i Jidadas pressede økonomiske situasjon.

Profeten dr. O.G. Moses kunne virkelig by på dette noe, dette hva som helst – gjennom håp- og velstandsforkynnelsen, gjennom hans berømte kolleksjon av mirakelprodukter med blant annet salvende oljer og salvende vann, salvende håndvesker, salvende lommebøker, salvende undertøy, salvende murstein, tholukuthi gjennom bønn, gjennom hans vidgjetne utrolige makt til å forvise fattigdommens demon gjennom sin velsignede helbredende berøring. Med den rene kraften som var JehovaJirehs alene, lovte profeten å forvandle den nitriste tilværelsen til de herskerforlatte jidadanerne, så de desperate massene flokket seg til Kristi soldaters profetiske kirkenes kirke som fluer til kumøkk. Når de som skjønner seg på ting sa at profetens disipler elsket grisen til helvete og tilbake, tholukuthi mente de at profetens disipler elsket grisen til helvete og tilbake. Som det var, hadde han ankommet til feiringen i et privatfly kjøpt for kollekt fra flokken, så du kan være unnskyldt for å tro at dette var en kirke full av rike i et land med gater av gull og boliger fulle av toalettpapir med diamantstøv.

Profeten dr. O.H. Moses lente seg mot mikrofonen og kremtet. Så populær som han var, var det slik at enhver forsamling på jidadansk jord var dømt til å ha en betydelig kontingent av hans disipler til stede, så det var ingen overraskelse da folkemengden gikk berserk da de fikk se ham. De var ikke lenger nasjonalpatrioter på en patriotisk festmarkering, nei, men troende i Guds elskede sønns forløsende og helbredende nærvær. Grisen var så absolutt vant til applaus, men han hadde aldri hørt noe som kunne måle seg med applausen i det øyeblikket utenfor kirken hans; tholukuthi den overgikk applausen som Hans Eksellense selv hadde fått for ikke så lenge siden. Den fortsatte og fortsatte og ville ikke ha tatt slutt om han ikke hadde holdt opp et hvitt lommetørkle for å stagge den.

«Før jeg ber, kan jeg gripe denne gylne anledningen til å takke den mest gudfryktige femalen jeg vet om, vår alles dr. Søte mor, for den ære å få lede vår stolte nasjon i bønn ved en så betydningsfull anledning. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Man fødes ikke som en god leder. Gode ledere blir ikke formet. Gode ledere, som Nasjonens far, som vår ærede førstefemal og dr. Søte mor – kommer fra ingen andre enn Gud selv. Som også forteller oss med sine egne ord i Romerbrevet kapittel tretten, første vers, og jeg trenger at dere hører ordentlig på meg, mine kjære jidadanere; Gud, min Fader, sier: Enhver skal være lydig mot de myndigheter han har over seg. For det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som finnes, er innsatt av Gud. Den som setter seg opp mot dem, står derfor imot det Gud har bestemt, og de som gjør det, skal få sin dom. For de som styrer, skal ikke skape frykt hos den som gjør det gode, men hos den som gjør det onde. Vil du slippe å frykte myndighetene, så gjør det gode, og du skal få ros. Styresmakten er en Guds tjener, til beste for deg. Men gjør du det onde, har du grunn til å være redd. For styresmakten bærer ikke sverd uten grunn, men er Guds tjener som skal fullbyrde hans straff over den som gjør det onde. Derfor er det nødvendig å være lydig, ikke bare av frykt for straffen, men også for samvittighetens skyld. Og nå, med den gode teksten, aller kjæreste Jidada, la oss bøye hodet i Jesu navn og takke den Allmektige for den uforlignelige gaven som friheten er og som vi er samlet for her i dag, for frigjørerne som befridde oss fra kolonidjevlene, i tillegg til våre gudegitte ledere som faktisk sørger for at vi fortsetter å leve fritt hver dag og for all fremtid. La oss be!»

Tholukuthi akkurat idet profeten avsluttet bønnen med et amen, reiste Den gamle hesten seg, våken igjen, og på dr. Søte mors instruks stolpret han seg omhyggelig bort til podiet. Han forsøkte fortsatt å huske drømmen, men til ingen nytte.

«Opp med Maktpartiet!» sa Hans Eksellense.

«Opp!!!» ropte dyrene.

«Opp med valgseiere!»

«Opp!!!»

«Opp med ettpartistaten!»

«Opp!!!»

«Opp med dr. Søte mor!»

«Opp!!!»

«Ned med Opposisjonen!»

«Ned!!!»

«Ned med Vesten!»

«Ned!!!»

«Aller først, jeg vet at det er noen blant dere som nok en gang er dypt sjokkert over å se meg og ergo kanskje lurer på hva jeg gjør her oppe, siden jeg, som dere alle har hørt, nok en gang døde her i forrige uke!» Hans Eksellense løftet ansiktet mot himmelen, viftet med halen mot sola og brølte av latter. Tholukuthi sola vrikket uanstendig på seg og sendte ut et så heftig bluss at et par dyr besvimte på ulike steder på stadionet, mens en høne som var fullstendig overveldet av varmen, la et stekt egg. På signal fra lederen brøt mengden ut i latter; hover og poter og føtter ble løftet i været, det ble viftet med flagg, og til «lenge leve!»-rop ble Hans Eksellenses hyllingssang sunget.

Bare en uke før hadde ryktene summet i Jidadas sosiale medier om at Den gamle hesten hadde dødd av hjerteinfarkt på et sykehus i Dubai. Det var avgjort ikke første gang; etter som Hans Eksellenses alder ble mer fremskreden for hver årstid som gikk, måtte Jidada leve med den periodiske nyheten om hans død – som skulle vise seg å være det Den indre krets kalte falske nyheter, så klart. Men det siste ryktet var utvilsomt det første som ble pustet til i den grad at det begynte å høres ut som en sannhet.

«Som dere vet, har jeg virkelig dødd mange ganger. Det er der jeg har slått Kristus. Kristus døde bare én gang og gjenoppsto bare én gang. Men jeg, jeg har dødd og gjenoppstått, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg kommer til å dø og gjenoppstå, men jeg vet at jeg vil fortsette å gjenoppstå og gjenoppstå og gjenoppstå faktisk lover jeg dere, mine aller kjæreste jidadanere, at jeg vil gå i hver eneste av begravelsene deres, for dere kommer alle til å dø og etterlate meg her til å regjere i dette vakre fedrelandet!» sa Den gamle hesten, til mer applaus. Han tidde og solte seg i applausen.

De som var til stede sa at akkurat da Nasjonens far begynte å snakke seg varm, stormet en gjeng på omtrent tolv kliss nakne femaler opp på podiet, tilsynelatende ut av det blå. Tholukuthi jur og pupper og patter, og lår og mager og rygger og underhaler og hofter og flanker overalt, usømmelige kusehår overalt, unevnelige femalske deler av alle slags former og størrelser overalt. Og akkurat idet Jidada-plassen, overrumplet av denne hittil usette forbannelsen, en tabubelagt femalsk nakenhet, gapte vantro og lurte på om det de så virkelig var det de så, løftet to esler et hvitt banner med en tekst i en blodrød farge: «De forsvunnes søstre». Resten av gjengen bar på plakater med fotografier og navn – ifølge dem som skjønner seg på ting – av jidadanere som hadde forsvunnet i løpet av Nasjonens fars og Maktens setes regjeringstid.

De nakne femalene travet frem og tilbake på scenen på bakbeina, rake i ryggen, tholukuthi harde og trassige ansikter, tholukuthi gnistrende øyne, tholukuthi struper som runget med hete, stridslystne røster: «Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem!» Trass i det åpenbare ubehaget over den femalske nakenheten hørte dyrene på plassen brølene helt inn i tarmene, hvor minnene om forsvunne venner og slektninger eller slektninger av venner levde, og også kjente og ukjente jidadanere de hadde lest om i avisene og på sosiale medier, ja, tholukuthi hørte de messende ropene dypt inne i hjertet, hvor de også bar på ubesvarte bønner, blødende sår, mareritt, uendelig angst, spørsmålene om deres kjære, om kjente og ukjente jidadanere som hadde våget å sette seg opp mot Maktens sete for så å forsvinne som røyk og aldri dukke opp igjen. Slik var det noen blant dyrene på plassen som faktisk tok seg i å messe, de også: «Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem! Få Jidadas forsvunne hjem!» – men lavt, lavt, for frykten deres var mektigere enn stemmene.

Tholukuthi De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope da forsvarerne, som hadde hentet seg inn etter den forbigående forvirringen da de ble konfrontert med tabuet og husket at de faktisk var beryktede hunder med en Revolusjon å forsvare, svarte med å angripe med batonger og tenner og pisker og ble forsvarere igjen. Og De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope selv da de kjente den voldsomme dansen av batonger og pisker og tenner mot huden. Og De forsvunnes søstre sluttet ikke å rope selv da de ble skubbet inn i ventende jeeper og fraktet av gårde til fengsel.

«Mine barn, mine kjære barn av nasjonen. Jeg er, i likhet med hver og en av dere, dypt skuffet over den absolutte skammen som nettopp utfoldet seg på denne respekterte scenen! Det er ikke noe annet ord for det, selv denne sola der borte visste ikke hvor den skulle se!» sa Nasjonens far og nikket mot sola. Og sola, fornøyd med å bli fremhevet nok en gang, smilte med alle sine tusen tenner.

«Det ville vært en skam når som helst, men er ekstra skammelig på denne ærverdige anledningen for å feire vår uavhengighet. Det er en fornærmelse mot meg, og det er en fornærmelse mot frigjørerne, hvorav noen, som vi alle vet, måtte bøte med sine kjære og dyrebare liv for den friheten som disse skamløse femalene nettopp vanæret med sin stygge nakenhet,» sa Den gamle hesten. Dyrene under teltduken klappet bifallende.

«Og i den forbindelse vil jeg gjerne minne hver enkelt som har ører om at en ekte jidadansk femal, en slik femal som vi elsker og ærer og feirer, er en som respekterer seg selv og respekterer kroppen sin. Det er jo derfor selv Bibelen forteller oss at kroppen er et tempel. Jeg vet ikke hva dere mener, men for meg så det definitivt ikke ut som templer på scenen her nå nettopp, det så ut som offentlige toaletter!» sa Nasjonens far til latter og plystring.

«Men la dere aldri narre, mine kjære barn, til å tro at disse skamløse, stygge femalene dere nettopp så, kommer alene. De blir utnyttet, de brukes som brikker i en endeløs taktikk av Vesten som har som sin store plan, som jeg alltid forteller dere, å destabilisere oss ved blant annet å angripe våre kjerneverdier, det vi tror på, vår livsstil og kultur. Men selvfølgelig vet både dere og jeg at det ikke er alt. Det selvsamme Vesten, sammen med Opposisjonen, ønsker å se meg fjernet, de vil få meg vekk i et ulovlig regimeskifte!» Tholukuthi hele plassen brølte.

«Men jeg har ikke tenkt meg noe sted! For jeg, jeg var Jidadas leder for nesten førti år siden, og jeg var Jidadas leder for tretti år siden, og for tjue år siden, og for ti år siden! For jeg var Jidadas leder i går, og jeg er Jidadas leder i dag, og jeg skal være Jidadas leder når?» lokket Nasjonens far, og nå var ørene på plassen spisset.

«I morgen og alltid!!!» drønnet Jidada-plassen i lovprisning av Den gamle hestens uendelige regjeringstid. Dyrene trampet med hover og føtter til de ikke kunne se seg selv i alt støvet. Dyrene spratt i været. Dyrene klasket hverandre på ryggen og omfavnet hverandre. Dyrene skumpet baken mot hverandre. Dyr som kunne fly, fløy i været. Dyrene steilet. Dyrene kauket. Dyrene plystret. Dyrene ropte og skrek og sang. Og Den gamle hesten kjente seg som født på ny midt i oppstandelsen, ja, tholukuthi han følte seg som han hadde følt den dagen han først ble innsatt for så mange, mange, mange, mange, mange år siden.

«Ja, men slik er situasjonen, mine kjære barn av nasjonen. Og ikke bare det, men bare Gud, som utnevnte meg, kan fjerne meg, og ikke Vesten, som ikke har den minste moralske autoritet til å åpne munnen og si at det er behov for et regimeskifte i Jidada! For hva, for hvem er de under den tynne skyggen av et gresstrå? Hvor og hvem ville de ha vært nå om de ikke hadde begått den odiøse synd å kolonisere oss? Hva ville USA ha vært uten det stjålne landområdet som det nå er så frekt å stenge av med en brutal grense? Hva ville egentlig det landet ha vært uten de stjålne sønner og døtre av Afrika som de nå holder i ynkelige kår, selv om det var de som skapte landets rikdommer? Og hvem ville Vesten ha vært uten Afrikas ressurser? Afrikas gull? Afrikas diamanter? Afrikas platina? Afrikas kobber? Afrikas tinn?

Afrikas olje? Afrikas elfenben? Afrikas gummi? Afrikas tømmer? Afrikas kakao? Afrikas te? Afrikas kaffe? Afrikas sukker? Afrikas tobakk? Uten Afrikas stjålne skatter i museene sine? Vet dere, mine kjære barn, at frem til nå, mange tiår etter den uforlignelige plyndringen, tyveriene, voldtektene, kidnappingene, drapene og undertrykkelsen, har Storbritannia ennå ikke levert tilbake Mbuya Nehandas hode? Ja, etter at de dømte åndemediet av vår ane, Mbuya Nehanda Nyakasikana – som er mor til Jidadas frigjøringskamp, som dere vet – etter at de dømte henne til døden ved hengning, som om det ikke var nok, hugde de hodet av henne og sendte det til Storbritannia som et seierstrofé for de kongelige! Og det er der det fremdeles befinner seg, sammen med et par dusin hoder av andre jidadanske motstandskjempere!

Kanskje Dronningen kan fortelle oss hva hun gjør med våre fengslede døde, for selv kan jeg ikke fortelle det, for jeg vet ikke. Men det jeg kan fortelle dere, er at før Vesten kan gi oss pålegg om demokrati og forandring, må de først levere tilbake alt de har stjålet. Jeg vil ha det igjen! Jeg trenger dem! Afrika ønsker og trenger å få dem tilbake! Hver! Eneste! Ting! Lever dem tilbake!» skrek Nasjonens far med slik glød at stadionet slo ut i brann med et flammende kor av: «Lever dem tilbake! Lever dem tilbake! Lever dem tilbake!»

Ja, tholukuthi nasjonens barn, som virkelig var blitt minnet om sine tidligere undertrykkeres synder, messet og fylte plassen med mange slags sinne, medregnet det som var nedarvet fra forfedre som hadde gjennomlevd den fryktelige tiden. Og Nasjonens far, på sitt karakteristiske vis, gikk følgelig og flengende til verks med å anklage Vesten for nykolonialisme, for kapitalisme, for rasisme, for økonomiske sanksjoner, for stygg handelspraksis, for bistandsavhengighet, for nedstenging av fabrikker og næringer i Jidada, for mangelen på jobber, for dårlig produksjon i jordbruket, for hjerneflukten, for de homofile, for strømbrudd og svikt i vannforsyningen, for den trøstesløse tilstanden i Jidadas offentlige skoler og offentlige sykehus og broer og offentlige toaletter og folkebiblioteker, for de unges løse moral, for hullene i veiene og søppelet i gatene, for svartebørsen, for den vekslende kriminaliteten, for de elendige resultatene på nasjonale prøver, for landslaget i fotball som tapte i det nylige Afrika-mesterskapet, for tørken, for det underlige fenomenet med at gifte menn har en familie nummer to på si, kalt små hus, for utbredelsen av svartekunst, for mangelen på nye, spennende verker av lokale poeter og forfattere.

«Likevel er i dag, som dere alle vet, en veldig viktig dag, så viktig at jeg ikke kan tenke meg en annen dag som er viktigere, kanskje bortsett fra fødselsdagen min, som, for dem som ikke vet det, er den dagen jeg ble til, og uten den ville vi ellers ikke ha vært her og feiret, for da hadde jeg ikke vært der for å lede frigjøringskampen for at Jidada aldri mer skulle bli en koloni!» sa Nasjonens far og pumpet hoven i lufta med stor kraft idet han sa «aldri»!

I samme øyeblikk kom den glemte drømmen tilbake til ham, klar som luft, og han ble så opprømt at han slapp talerstolen og gjorde det de utenlandske legene ikke anbefalte at han skulle gjøre lenger, nemlig å stå på bakbeina. I hans hode var storhetstidens

Jidada plutselig levende og virkelig så han faktisk kunne lukte det, smake den tykke melken og sødmefylte honningen på tungen.

«Mine kjære, mine aller mest trofaste jidadanere, uansett hva de utspekulerte fiendene våre – fra Opposisjonen til Vesten til disse skamløse femalene dere nettopp så med egne øyne – måtte ønske for oss, er jeg veldig glad og beæret over å kunne si at dette sannelig er en ærerik tid, en tid da vi har full kontroll over vår egen skjebne. For eier vi ikke hver tomme av dette frodige landet? Nyter vi ikke de fantastiske fruktene, både på og under dette velsignede landområdet? Og lever vi ikke i fremgang? Er vi ikke gjenstand for misunnelse fra nasjoner som ikke er like heldig stilt? Er noen av dere sultne? Eller ufri? Eller lidende? Eller misfornøyde? Eller fattige? Eller undertrykte? Er vi ikke klare til å etterlate kommende generasjoner en slik strålende arv at de vil rage over verdens nasjoner?» De firbeinte dyrene i sola hadde satt ned forbeina da de hørte dette, og nå sto de på alle fire og grublet i den svimlende heten.