Mumrik

mumrik rov- og kosedyr

tekst og foto

Ivar Østby tegninger

Laila Berg Nesset

© Copyright 2021 Ivar Østby Tegninger: Laila Berg Nesset 1. opplag 2021: 200 stk.

Tilrettelegging og trykk: Interface Media as ISBN 978-82-303-5138-3 Spørsmål om boken kan rettes til: ivarostby234@gmail.com Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtale om kopiering med Interface Media.

mumrik rov- og kosedyr

tekst og foto

Ivar Østby tegninger

Laila Berg Nesset

Innhold Forord............................................................................................... 6 Mumriks første tid på Ås........................................................... 10 Kosedyr...........................................................................................14 Lek og moro og et fatalt feilgrep............................................18 På muse- og rottejakt..................................................................24 På vinden og i garasjen........................................................... 28 Konfrontasjon med andre katter.............................................. 32 Konfrontasjoner med andre dyr............................................... 36 Mumrik, oss og gjestene.............................................................42 Skader og sykdom........................................................................46 Mumriks feriekoloni ...............................................................50 Kjendisen Mumrik og jubileumsfeiringer.............................54 Mumriks psykologi...................................................................... 58 Mumriks forfedre et blikk på kattens historie som tamdyr................................................................................... 68 Etterord: Størst av alt er kjærligheten men på visse betingelser..................................................................................... 72 Bibliografi...................................................................................... 78

Forord

J

eg er 74 år gammel, tidligere lektor og forsker. Så lenge jeg kan huske, har jeg følt en helt spesiell dragning til katter, noe som kattene selv antageligvis også har merket.

Likevel, på grunn av boforhold som var vanskelige å kombinere med kattehold og et liv opptatt med mye jobb og studier, varte det helt til 1998 før jeg kunne prise meg lykkelig over å ha fått min egen katt med navnet Picasso ( fordi han var så flink til å male ). Dette var en svært intelligent katt, som lærte seg å åpne lukkede dører, foruten at han var som huskatter flest: Et rov- og villdyr forsynt med et tynt lag av tamdyr. Samboeren og jeg hadde mye glede av ham inntil dyr­legen konstaterte at han var infisert med FIV (felint immune deficiency virus, kattenes AIDS ) som medførte at han dessverre måtte få den siste sprøyten av en veterinær en regnfull augustdag i 2009.

Men jeg ville ikke fortsette livet uten katt: Siden vi (samboeren og jeg) var fornøyd med Dyrebeskyttelsens innsats for hjemløse katter og spesielt med Picasso, bestemte vi oss for å hente en ny katt fra dem, nærmere bestemt fra Dyrenes Hus i Bærum. Her ble vi presentert for Mumrik, en kjempe av en svart/hvit hankatt som var blitt værende på Dyrenes Hus i nærmere 9 måneder i påvente av en ny familie å være hos. Vi ble informert om hvordan Mumriks liv hadde artet seg før han havnet hos Dyrebeskyttelsen, og det var åpenbart at han var blitt reddet ut av en miserabel tilværelse.

–7–

Mumriks størrelse ble nok sett på som noe skremmende blant aktuelle nye foreldre , for han lå som en slags portvakt ved inngangen til innhegningen som rommet katter som var i behov av et nytt hjem. Mumrik ble riktignok omtalt som noe bøllete av og til, men likevel som en katt med en stor personlighet. Mumrik ble solgt inn av personalet som den ideelle katt for oss, et barnløst og noenlunde fryktløst samboerpar med antatt god erfaring med katt. Mumrik hadde det forsåvidt bra der han var, men han måtte holdes adskilt fra de andre kattene på grunn av sitt noe voldsomme vesen. Han hadde til og med et eget hus, kalt Mumrik-gården , raskt tilgjengelig via en hønsestige opp fra portvakt-hylla hvor han tilbrakte det meste av dagene. Vi bestemte oss for å ta imot Mumrik, og han malte fornøyd da vi våget oss til å klappe ham og kose litt med ham som en første innledning til vennskapet vårt. Dette har vært et vennskap som hittil har vart i 11 år og som har gitt oss utrolige gleder (men også noen få sorger), og som vi aldri ville ha vært foruten.

Denne boken er et lite forsøk på å dele med leserne noen av våre fantastiske opplevelser med rov- og kosedyret Mumrik.

–8–

–9–

Mumriks første tid på Ås

D

en 12. oktober 2009 står spikret i hukommelsen: Den dagen reiste vi til Dyrenes Hus, den gangen lokalisert på et idyllisk småbruk i Bærumsmarka, medbringende det tomme katteburet vårt.

Damene på Dyrenes Hus, inklusive sjefen, tok avskjed med Mumrik og ble nok litt lei seg for at han ble borte, men det virket som at de var helt sikre på at han kom til å få det godt hos oss på Ås. Det viste seg snart at det medbrakte buret ble for lite for Mumrik, så vi fikk byttet det med en noe større utgave som de hadde for store katter. I bilen ga han ikke en eneste lyd fra seg under den lange kjøreturen, han bare skiftet stilling i buret av og til. Vel framme hos oss løp han først og gjemte seg i den innerste kroken han kunne finne, men redselen varte ikke lenge. Snart strøk han seg malende mot oss, gikk omkring overalt i huset og snuste, lekte litt, og så på fuglene gjennom vinduet. Om natten kom han til oss i sengen, og ellers løp han i rakettfart rundt langs en bane bak sofaryggen og langs alle veggene i stua vår.

Vi hadde fått instruks om ikke å slippe ham ut før etter en måned, noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Dagene gikk med diverse lek, klapp og kos, men han ville gjerne fyke omkring i stua eller opp og ned trappene i rakettfart, omtrent som en stor kattunge. Blant annet hadde han for vane å nærme seg oss med rasende fart, for så å omfavne leggen vår med frampotene.

– 11 –

Mumrik i sengen i begynnelsen av sitt liv hos oss på Ås.

Han var svært nysgjerrig og fulgte oss gjerne der vi gikk, ofte i kjelleren og inn i bodene for å se hva vi hadde fore. Men han var hele tiden oppsatt på å komme ut, og han hadde forlengst fattet interesse for alle utgangsdører, inklusive den på soverommet. Dessuten hadde vi jo allerede en katteluke, riktignok for noe mindre katter, som vi måtte holde stengt. En slik luke ble straks installert da vi flyttet til Ås, på grunn av Picassos behov for å være ute både på nattestid og dagtid, når vi var på jobb.

Mumrik satt ofte i vinduskarmen i stua og lagde pussige lyder mens han så intenst på fuglene på verandaen, som kommer i stort antall hver dag på grunn av maten som blir lagt ut til dem. Når det gjaldt mat, var han ikke særlig interessert i kokt sei, som hadde vært livretten til Picasso. Foreløpig likte han best tørrfôr, men spiste ikke særlig mye av det heller. Vekten hans på 7,3 kilo bar bud om at han

– 12 –

hadde forsynt seg godt av maten på Dyrenes Hus, og det skulle vise seg at dette bare var begynnelsen på en ytterligere vektoppgang som det skulle bli vanskelig å reversere.

Om nettene la han seg ofte i sengen vår, i malende tilstand før han sovnet. Vi hadde det koselig og morsomt med ham allerede fra første dag, til tross for noen bølle -tendenser som vi forsåvidt var blitt advart mot. I dagboken fra den gang står det: Vi håper vi får ha ham hos oss lenge, lenge.

Søndag den første november var dagen kommet da vi bestemte oss for å slippe ham ut. Til å begynne med skjønte nok ikke Mumrik hva som skjedde da han fikk fritt leide ut verandadøra, men så forsto han at friheten var nær, gikk sakte ut på verandaen, ned trappen og under samme veranda der han snusende fant luktene fra mange andre forbipasserende katter. Ved synet av den lille grå nabokatten forsvant han i full fart gjennom granhekken til naboen og ble borte i fire timer. Så kom han en kort tur tilbake, hvoretter han forsvant igjen. I mellomtiden fulgte vi spent med og drev med vårt, drensrør ble lagt ned, fuglehus ble satt opp på staur foran verandaen, og jeg så at det var nødvendig å sage en større åpning i verandadøra for å gjøre plass for en ny katteluke for store katter (eller små hunder).

Mumrik kom tilbake etter et par timer for å spise og hvile litt, men så ikke på oss, var tydeligvis nervøs for at vi ikke mente det alvorlig å gi ham friheten til å være ute. Aldri så vi en lykkeligere katt over å være ute etter så lang tids innesperring! Den nye katteluka ble gjort ferdig, og stor var vår forbauselse da han forserte denne som om han aldri skulle ha gjort annet. Hele den påfølgende natten var han ut og inn gjennom luka. Kl. 17 dagen etter lå han i sofaen med de store labbene i været og sov. Så flink han hadde vært, både til å finne tilbake til det nye hjemmet sitt og til å mestre kattedøra!

– 13 –

Konfrontasjoner med andre dyr

N

år det gjelder forholdet til andre dyr, er nok Mumriks relasjon til en bestemt hane kanskje noe av det mest oppsiktsvekkende. Fra mai-juni 2014 ble vi ofte hjemsøkt av en flokk høns som uten forhåndsvarsel kom anstigende gjennom hekken fra en av naboene et stykke unna, anført av en svært bråkete hane. Årsakene til denne invasjonen er antageligvis å finne i mengder av solsikkefrø som jeg fôrer andre fjærkledde med. Ifølge ukerapporten for 1/6-2014: Uka har vært preget av høyst uønskede besøk av fjærkre representert ved høns og medfølgende hane, sistnevnte konstant i galemodus og førstnevnte i sparkemodus. Mumrik gjør det han kan for å ignorere fjærkreet, mens Matmor gjør sitt for å jage det tilbake gjennom hekken.

Hønsene kunne forsåvidt gjort nytte for seg som streikebrytere i disse tider med eggblokade, men nevnte blokade ble avlyst i tide før grunnlovsjubileet. En av dagene ble både hanen og Rovdyret Mumrik påtruffet i området mellom tujahekkene mot en av naboene, Mumrik intenst stirrende på den galende hanen men uten å gå til attakk. Hanen ble ekspedert ut gjennom hekken pr. omgående av en rasende Matmor og kvittert ut med en bøtte vann mens Rovdyret så på med forbausede pusekattøyne. Matmors raseri hadde nok sammenheng med fjærkreets tendenser til å grave opp både løk og nysådde solsikkefrø. Som man ser, foretrakk Mumrik på det angjeldende tidspunktet å ty til psykologisk krigføring i stedet for å gå til frontalangrep på hanen med tenner og klør. I ettertid ble det heller ikke funnet noen løsrevne halefjær fra hanen, som stumme

– 37 –

– 38 –

vitnesbyrd om slike angrep.

Heldigvis forsvant både høns og hane fra nabolaget ikke lenge etter denne insidensen.

I år (2020) har vi også fått stifte bekjentskap med en grevling som åpenbart har fattet interesse for restene av fuglefôret som av og til blir liggende på verandaen vår.

Mumrik har heldigvis forstått at han gjør klokt i å unngå dette beistet, som jo stiller i en helt annen divisjon når det gjelder vekt og styrke. Nevnte grevling har for vane å henge etter armene for å komme seg opp på fôringsstasjonene, noe som medfører sterk slitasje for de samme fôringsstasjoner. Matmor har utviklet en slags lek der hun kaster en meisebolle langt vekk for å avlede beistets oppmerksomhet, noe som ser ut til å lykkes.

Ellers skal det sies at vi nå har begynt å sperre av katteluka om nettene, for å unngå konfrontasjoner i grevlingtimene . Mumrik finner seg faktisk pent i denne avsperringen.

– 39 –

Bibliografi Bojs, Karin: Min europeiske familie de siste 54000 årene. Spartacus forlag, Oslo 2015.

Børresen, Bergljot: Kunsten å bli tam. Folk og dyr i 18000 år.

Gyldendal forlag, Oslo 1994.

Dosa, Dr. David: Oscar. Was uns ein Kater über das Leben und das Sterben lehrt. Knaur Taschenbuch 2012. Amerikanische Originalausgabe: Making Rounds with Oscar: The Extraordinary Gift of an Ordinary Cat. Hyperion, New York 2010.

Dyrebeskyttelsen Norge. https://www.facebook.com/ dyrebeskyttelsen/posts/10156166872104958/ Forskning.no https://forskning.no/dyreverden-kommunikasjonspor-en-forsker/hvordan-maler-katten--og-hvorfor/440925 Heath, Sarah: Hvorfor oppfører katten min seg slik? Aventura forlag, Oslo 1995.

Hubwen 12. Politik, Gesellschaft, Tierschutz, Religionskritik. 5.

November 2016. https://hubwen12.wordpress.com/tag/papst-gregor-ix-erklaertekatze-zum-teufelstier/ 9 svar om kattemynte : https://www.dyrekassen.no/blogg/9-svarom-kattemynte/

– 78 –

– 80 –

M

in samboer og jeg var en dag i 2009 på besøk hos Dyrenes Hus (en avdeling av Dyrebeskyttelsen Oslo og Akershus) på leting etter en katt til erstatning for en vi hadde hatt i mange år og som døde. Både erfaringen som vi hadde med katt, og at vi ble antatt å være fryktløse nok, medførte at vi ble godkjent til å overta ansvaret for Mumrik, en kjempestor hankatt som hadde fristet tilværelsen hos Dyrenes Hus i nærmere 9 måneder i påvente av et nytt hjem. Det manglet ikke på advarsler om dette dyrets “bølle-tendenser”, men vi syntes begge at han fortjente en ny sjanse i hjemmet vårt på Ås.

Han viste seg i virkeligheten å være en ganske snill katt, men utrustet med en energi langt over gjennomsnittet som han strevde med å bli kvitt.

Denne boken forteller historien om vårt liv med Mumrik, om blodsutgydelser, rotte- og musefangst, om hans behov for bisarre oppholdssteder, konfrontasjoner med andre katter, med høns, hane og hoggorm.

Vi har aldri hatt et kjedelig øyeblikk med Mumrik, som personifiserer kattens jakt- og frihetsbehov i kombinasjon med mange lykkelige stunder som kosedyr.

ISBN 978-82-303-5138-3