Forord

Jeg er 74 år gammel, tidligere lektor og forsker. Så lenge jeg kan huske, har jeg følt en helt spesiell dragning til katter, noe som kattene selv antageligvis også har merket.

Likevel, på grunn av boforhold som var vanskelige å kombinere med kattehold og et liv opptatt med mye jobb og studier, varte det helt til 1998 før jeg kunne prise meg lykkelig over å ha fått min egen katt med navnet Picasso (“fordi han var så flink til å male”). Dette var en svært intelligent katt, som lærte seg å åpne lukkede dører, foruten at han var som huskatter flest: Et rov- og villdyr forsynt med et tynt lag av tamdyr. Samboeren og jeg hadde mye glede av ham inntil dyrlegen konstaterte at han var infisert med FIV (felint immune deficiency virus, “kattenes AIDS”) som medførte at han dessverre måtte få den siste sprøyten av en veterinær en regnfull augustdag i 2009.

Men jeg ville ikke fortsette livet uten katt: Siden vi (samboeren og jeg) var fornøyd med Dyrebeskyttelsens innsats for hjemløse katter og spesielt med Picasso, bestemte vi oss for å hente en ny katt fra dem, nærmere bestemt fra Dyrenes Hus i Bærum. Her ble vi presentert for Mumrik, en kjempe av en svart/hvit hankatt som var blitt værende på Dyrenes Hus i nærmere 9 måneder i påvente av en ny familie å være hos. Vi ble informert om hvordan Mumriks liv hadde artet seg før han havnet hos Dyrebeskyttelsen, og det var åpenbart at han var blitt reddet ut av en miserabel tilværelse.

– 7 –

Mumriks størrelse ble nok sett på som noe skremmende blant aktuelle nye “foreldre”, for han lå som en slags portvakt ved inngangen til innhegningen som rommet katter som var i behov av et nytt hjem. Mumrik ble riktignok omtalt som noe “bøllete” av og til, men likevel som en katt med en stor personlighet. Mumrik ble solgt inn av personalet som den ideelle katt for oss, et barnløst og noenlunde fryktløst samboerpar med antatt god erfaring med katt. Mumrik hadde det forsåvidt bra der han var, men han måtte holdes adskilt fra de andre kattene på grunn av sitt noe voldsomme vesen. Han hadde til og med et eget hus, kalt “Mumrik-gården”, raskt tilgjengelig via en hønsestige opp fra portvakt-hylla hvor han tilbrakte det meste av dagene. Vi bestemte oss for å ta imot Mumrik, og han malte fornøyd da vi våget oss til å klappe ham og kose litt med ham som en første innledning til vennskapet vårt. Dette har vært et vennskap som hittil har vart i 11 år og som har gitt oss utrolige gleder (men også noen få sorger), og som vi aldri ville ha vært foruten.

Denne boken er et lite forsøk på å dele med leserne noen av våre fantastiske opplevelser med rov- og kosedyret Mumrik.

– 8 –

– 9 –