Mumriks første tid på Ås

Den 12. oktober 2009 står spikret i hukommelsen: Den dagen reiste vi til Dyrenes Hus, den gangen lokalisert på et idyllisk småbruk i Bærumsmarka, medbringende det tomme katteburet vårt.

Damene på Dyrenes Hus, inklusive sjefen, tok avskjed med Mumrik og ble nok litt lei seg for at han ble borte, men det virket som at de var helt sikre på at han kom til å få det godt hos oss på Ås. Det viste seg snart at det medbrakte buret ble for lite for Mumrik, så vi fikk byttet det med en noe større utgave som de hadde for store katter. I bilen ga han ikke en eneste lyd fra seg under den lange kjøreturen, han bare skiftet stilling i buret av og til. Vel framme hos oss løp han først og gjemte seg i den innerste kroken han kunne finne, men redselen varte ikke lenge. Snart strøk han seg malende mot oss, gikk omkring overalt i huset og snuste, lekte litt, og så på fuglene gjennom vinduet. Om natten kom han til oss i sengen, og ellers løp han i rakettfart rundt langs en bane bak sofaryggen og langs alle veggene i stua vår.

Vi hadde fått instruks om ikke å slippe ham ut før etter en måned, noe som viste seg lettere sagt enn gjort. Dagene gikk med diverse lek, klapp og kos, men han ville gjerne fyke omkring i stua eller opp og ned trappene i rakettfart, omtrent som en stor kattunge. Blant annet hadde han for vane å nærme seg oss med rasende fart, for så å omfavne leggen vår med frampotene.

– 11 –

Mumrik i sengen i begynnelsen av sitt liv hos oss på Ås.

Han var svært nysgjerrig og fulgte oss gjerne der vi gikk, ofte i kjelleren og inn i bodene for å se hva vi hadde fore. Men han var hele tiden oppsatt på å komme ut, og han hadde forlengst fattet interesse for alle utgangsdører, inklusive den på soverommet. Dessuten hadde vi jo allerede en katteluke, riktignok for noe mindre katter, som vi måtte holde stengt. En slik luke ble straks installert da vi flyttet til Ås, på grunn av Picassos behov for å være ute både på nattestid og dagtid, når vi var på jobb.

Mumrik satt ofte i vinduskarmen i stua og lagde pussige lyder mens han så intenst på fuglene på verandaen, som kommer i stort antall hver dag på grunn av maten som blir lagt ut til dem. Når det gjaldt mat, var han ikke særlig interessert i kokt sei, som hadde vært livretten til Picasso. Foreløpig likte han best tørrfôr, men spiste ikke særlig mye av det heller. Vekten hans på 7,3 kilo bar bud om at han

– 12 –

hadde forsynt seg godt av maten på Dyrenes Hus, og det skulle vise seg at dette bare var begynnelsen på en ytterligere vektoppgang som det skulle bli vanskelig å reversere.

Om nettene la han seg ofte i sengen vår, i malende tilstand før han sovnet. Vi hadde det koselig og morsomt med ham allerede fra første dag, til tross for noen “bølle”-tendenser som vi forsåvidt var blitt advart mot. I dagboken fra den gang står det: “Vi håper vi får ha ham hos oss lenge, lenge.”

Søndag den første november var dagen kommet da vi bestemte oss for å slippe ham ut. Til å begynne med skjønte nok ikke Mumrik hva som skjedde da han fikk fritt leide ut verandadøra, men så forsto han at friheten var nær, gikk sakte ut på verandaen, ned trappen og under samme veranda der han snusende fant luktene fra mange andre forbipasserende katter. Ved synet av den lille grå nabokatten forsvant han i full fart gjennom granhekken til naboen og ble borte i fire timer. Så kom han en kort tur tilbake, hvoretter han forsvant igjen. I mellomtiden fulgte vi spent med og drev med vårt, drensrør ble lagt ned, fuglehus ble satt opp på staur foran verandaen, og jeg så at det var nødvendig å sage en større åpning i verandadøra for å gjøre plass for en ny katteluke for store katter (eller små hunder). Mumrik kom tilbake etter et par timer for å spise og hvile litt, men så ikke på oss, var tydeligvis nervøs for at vi ikke mente det alvorlig å gi ham friheten til å være ute. Aldri så vi en lykkeligere katt over å være ute etter så lang tids innesperring! Den nye katteluka ble gjort ferdig, og stor var vår forbauselse da han forserte denne som om han aldri skulle ha gjort annet. Hele den påfølgende natten var han ut og inn gjennom luka. Kl. 17 dagen etter lå han i sofaen med de store labbene i været og sov. Så flink han hadde vært, både til å finne tilbake til det nye hjemmet sitt og til å mestre kattedøra!

– 13 –