Helter, monstre og riddere. Mektige guder, magiske prinsesser og forheksede dyr.
Gilgamesj den uovervinnelige
Historien om Maria
Baba Jaga og Vasilisa den vise
Den forheksede fuglen
Hvordan Ganesha fikk elefanthode
Den skinnende prinsessen
Haddy Njie
106
DEN FORHEKSEDE FUGLEN
En fortelling fra Kina
118
HISTORIEN
OM MARIA
En fortelling fra Midtøsten
134
GILGAMESJ DEN UOVERVINNELIGE
En sumerisk og babylonsk fortelling fra landet som i dag heter Irak
156
PERSEVS OG MEDUSAS HODE
En fortelling fra det gamle Hellas
188
BRADAMANTE OG ROJIR
En fortelling fra Vest-Europa
214
JOSEF OG BRØDRENE HANS
En fortelling fra Midtøsten
ordenguden Tor var verdens sterkeste. Det var noe alle visste. Tor var så sterk at når han skulle på fisketur, rev han lett hodet av en okse for å bruke det som agn. Tor var så sterk at han kunne kaste et glødende jernspett gjennom steinveggen og drepe fienden på den andre siden. Når han ble sint, og det ble han ofte, flerret lyn over himmelen, skjegget hans slo gnister og jorda skalv.
Han var ikke klok som Odin eller vakker som Balder. Men Tor var sterkest. Derfor var han den som forsvarte menneskenes og gudenes verden mot jotner og annet trollpakk.
Guder og jotner hadde kjempet mot hverandre siden verden ble skapt. For lenge, lenge siden hadde gudene drept jotnenes stamfar, Yme. Han var en kjempe så diger at de kunne forme verden av den døde kroppen. Skallen ble himmelhvelvingen. Blodet ble hav, og kjøttet ble jord. Gudene fikk sin plass på verdensflaten, og menneskene fikk sin. Og som et belte rundt det hele lå uhyret Midgardsormen og holdt verden sammen. Alt var i den skjønneste orden.
Men ett av Ymes barnebarn overlevde og satte straks i gang med å avle nye jotner. De bosatte seg i ytterkanten av verden og hadde siden da truet med å bryte alle murer og grenser og kaste verden ut i fullstendig kaos.
Noen jotner var store som fjell, ville og trollete. Andre så omtrent ut som guder eller mennesker. Det var med andre ord ikke lett å bli klok på dette trollfolket. Men enn så lenge holdt Tor kaos og mørke krefter ute.
«Han er vel ute og kverker jotner,» sa de andre gudene når han ikke var å finne. De hadde vanligvis rett. Det eneste Tor likte bedre enn å drikke og spise, var å kverke trollpakk. Alt ville rakne hvis han, Torden-Tor, ikke voktet grensene.
«Guder og jotner hadde kjempet mot hverandre siden verden ble skapt.»
Alle kjente spådommen om Ragnarok, verdens undergang. Da skulle hver eneste mur falle, og guder og jotner kom til å utslette hverandre i et siste, forferdelig slag. Selv da ville ingen jotne få has på Tor. Spådommen sa at det var Midgardsormens gift som til slutt ville drepe ham. Men ikke før Tor først hadde slått skallen inn på den også.
«Det er jeg som verger guder og mennesker mot jotnepakket!» brølte han når han buldret over himmelen i vogna, trukket av geitebukkene Tanngrisne og Tanngnjost. «Nå skal det slås inn jotneskaller!»
Menneskene gløttet engstelig opp mot himmelen. Hver gang det lynte, visste de at han svingte den mektige hammeren
Mjølner så det gnistret. Tordenskrallene som fulgte, var lyden av de mektige hjulene på vogna hans.
bryteteknikker han kunne. Han satte knærne under magen på katten, han forsøkte å få den opp på ryggen, så skuldrene. Svetten rant, katten freste, og Tor dro så det føltes som om kroppen skulle eksplodere. Hallen danset for øynene på ham. De hadde rukket å le seg ferdig nå. Noen hadde begynt å mumle seg imellom. Andre tok en slurk av hornet sitt. Forestillingen var så trist at de ikke engang gadd å følge med. Her sto han som ei gammal kjerring og dro i en katt.
«Svetten rant, katten freste, og Tor dro så det føltes som om kroppen skulle eksplodere.
Hallen danset for øynene på ham.»
Tor tok i som om det sto om livet. Det rykket og verket i de bulende musklene, men han fortsatte å dra.
«Jeg … er … sterkest,» prustet han. «Jeg … er … Tor!» Fråden sto om munnen på ham nå. Lyn skjøt fra øynene. Skjegget gnistret. Et øyeblikk måtte katten løfte litt på den ene poten.
Så var den igjen på alle fire, og Tor falt sammen som en sekk med stein. Kinnene hans glødet av skam og harme.
«Jeg er ikke guden for å løfte katter!» brølte Tor. «Jeg er ikke Vesle-Tor! Jeg er Torden-Tor! Tor med hammeren!» Han rev hammeren ut av beltet og svingte den over hodet. «Jeg er sterkest! La hvem som helst møte meg i nærkamp. Jeg skal bryte dem ned i bakken, hvem som helst. Kom igjen!»
Tor måpte.
«Vi jotner har vår egen magi. Jeg brukte den til å fordreie alt du opplevde her hos oss. Du så en trollspeiling av virkeligheten.»
Tor glodde fortsatt uforstående på ham.
«La meg forklare, Torden-Tor: Det var ikke noe vanlig horn du drakk av, det var selve havet. Vi ble alle skremt da vi så hvordan du svelget ned. Havet sank! Du skapte verdens første ebbe. Fra nå av kommer havet til å måtte følge rytmen du har gitt det mellom flo og fjære.»
«Hva med den katten da?» undret Tor.
«Fra nå av kommer havet til å måtte følge rytmen du har gitt det mellom flo og fjære.»
«Da katten bare hadde tre poter i gulvet, begynte vi alle å mumle i stor bekymring. Katten var ingen katt, men selveste Midgardsormen som holder verden sammen.»
Det gikk kaldt nedover ryggen på Tor. Han hadde slåss mot vesenet han skulle møte i sin aller siste kamp.
«Fostermoren min, Elli, er heller ingen hvilken som helst kjerring …»
«Jo takk, det merket jeg,» gryntet Tor.
«Elli er selve alderdommen. Ingen kan overvinne henne. Selv om du bød henne på en kamp vi aldri har sett maken til.»
Tor klødde seg i skjegget.
«Ingen, hverken gud, jotne eller menneske, hadde kunnet drikke, løfte eller slåss som du. Du beviste at du er sterkest. Men selv ikke du kan tømme havet, løfte Midgardsormen eller stoppe tiden.»
«Det gikk kaldt nedover ryggen på Tor. Han hadde slåss mot vesenet han skulle møte i sin aller siste kamp.»
Gudekjempen og trollkjempen så på hverandre.
Så grep Tor hammeren og svingte den i ett eneste fryktelig slag. Han hadde aldri gledet seg sånn til å høre jotneskaller knuse som akkurat nå.
Men i det samme var Utgards-Loke forsvunnet i løse lufta.
Og da Tor snudde seg for å hamre i stykker borgen og alle som bodde i den, var den også vekk. Bare en vidstrakt, grønn eng lå der hallen hadde ruvet.
Tordenguden smilte barskt. Så løftet han hånden til hilsen og vendte nesa hjemover.
Kjempenes latter smertet fortsatt. Dette såret tar jeg med meg til det siste slaget, tenkte han, og tok et godt tak rundt skaftet på hammeren. Ved Odin, da skal det kverkes trollpakk!
Og med tanken på blodet som skulle flyte, og hammeren som skulle suse, ble han straks i godt humør.
DET ER LENGE siden folk sluttet å tro at det lynte og tordnet fordi Tor føk over himmelen og svingte hammeren. Men i vikingtiden var han en av våre mest populære guder. I utgravninger har arkeologer funnet amuletter som skal forestille Tors hammer. Dem bar folk om halsen som beskyttelse.
Og han er fortsatt ikke glemt. Hver eneste uke har en torsdag i seg, oppkalt etter verdens vokter.
Hvis du kjenner noen som heter Torunn, Tuva, Tove eller Tora, Truls, Torstein, Tormod eller andre navn som begynner på Tor, vet du hvem de er oppkalt etter. Og neste gang det buldrer og lyner på himmelen, vet du hvorfor vi kaller det tordenvær: Det er etter verdens sterkeste gud.
et var en gang et lite hus som lå i utkanten av en stor skog. Vanligvis lyste det i vinduene. Det var blomster i karmene, og latter og sang fylte rommene. Men en dag ble det mørkt og stille.
Bare ildstedet i hjørnet kastet et gyllent skjær over kona som lå i senga og pustet svakt. Mannen hadde reist for å få tak i hjelp, mens lille Vasilisa, deres eneste barn, satt på sengekanten og gråt stille. Da løftet moren hånden og trakk fram noe fra teppene. Det var en liten tredukke med røde kinn og flettet hår, akkurat som Vasilisa selv.
«Det er jo meg,» hvisket Vasilisa.
«Hun vil hjelpe deg når du trenger det,» sa moren. «Ta godt vare på henne. Gi henne mat og kjærlighet, så vil hun aldri
Vasilisa og faren sørget gjennom høsten og vinteren.
Men da våren kom, begynte han å se seg om etter en ny kone som kunne ta vare på datteren og huset. Selv var han ofte på reise og sjelden hjemme.
Før nattefrosten igjen la seg over markene, hadde faren giftet seg på nytt. Den nye kona var snill og blid da hun flyttet inn
med sine to døtre. Men straks mannen hadde reist, kløp hun Vasilisa i de runde kinnene og sa:
«Du er lat og bortskjemt. Sett i gang og høst kålen.»
Mens søstrene lekte og broderte, måte Vasilisa arbeide. Hun luket, feide gulv, vasket klær, bakte brød og hentet vann.
«Vasilisa, jeg mistet nålen min, finn den!»
«Vasilisa, skoene mine er skitne, puss dem!»
«Vasilisa, jeg sølte. Tørk opp!»
«Før nattefrosten igjen la seg over markene, hadde faren giftet seg på nytt.»
Da kvelden kom, var det fremdeles mye arbeid igjen. Av det lille hun fikk å spise, sparte hun de beste bitene i forklelommen, la dem foran dukken og sa:
«Kjære dukke, spis litt brød. Hør mitt hjerte, hør min nød.»
Så fortalte hun om alt stemoren krevde at hun skulle få gjort før sola sto opp.
Dukken svarte:
«Spis, mitt barn. Og hvil deg nå.
Er kvelden mørk, vet morgenen råd.»
Gilgamesj den uovervinnelige
Persevs og Medusas hode
2000 FØR ÅR 0
Josef og brødrene hans
Historien om Maria
1000 FØR ÅR 0 ÅR 0
Den forheksede fuglen
Torden-Tor og Utgards-Loke
Hvordan Ganesha fikk elefanthode
Bradamante og Rojir
Den skinnende prinsessen
Katsinaenes hevn
Løvekongen
Baba Jaga og Vasilisa den vise
