ANNE KALVIG (RED.)
Kjerringer mot strømmen
For vitenskap, demokrati og ytringsfrihet
ANNE KALVIG (RED.)
Kjerringer mot strømmen
For vitenskap, demokrati og ytringsfrihet
Kamilla Aslaksen
Marianne Brattgjerd
Marit Bruset
Aud Farstad
Gro Finne
Tonje Roth Gjevjon
Kari Jaquesson
Anne Kalvig
Jenny Klinge
Jaquesson
KJERRINGER MOT STRØMMEN
Anne Kalvig, redaktør
Idenne boka står ni kvinner fram som maktkritiske, brysomme og krevende. Den irriterende kvinnen, hun som setter grenser, er uenig og sier nei, utgjør et velkjent fortellingsmotiv i vår kultur. Vi kjenner henne fra Xantippe i gresk oldtid til kjerringa mot strømmen her hjemme. Hun har ingen mannlig parallell. Vi er vant med å tenke på menn som er uenige og som sier ifra, som handlekraftige og bevisste borgere – nøkkelfigurer i demokrati og samfunnsliv.
Hva er det med kvinner som gjør at vi blir oppfattet som brysomme og utidige i stedet for noen som skal lyttes til, like selvsagt som menn blir lyttet til? Det handler naturligvis om kjønn. Og når kvinner uttaler seg ikke bare som kjønn, men om kjønn, blir det spesielt utfordrende.
Da er kjønn dobbelt i spill. Antologien Kjerringer mot strømmen tar denne situasjonen på alvor, og samler tekster og vitnesbyrd som ellers står i fare for å bli underkjent og glemt, nettopp på grunn av kjønn.
Hver av oss ni kvinnene har valgt ut noen tekster vi har publisert om kjønn mellom 2017 og 2024, en periode da lovgivning, sosial og kulturell tenkning og praksis om kjønn har gått igjennom paradigmatiske endringer. Hver av oss har også skrevet en personlig tekst om egen bakgrunn og erfaring med å være en engasjert, aktiv og brysom kvinne.
Boka har dermed et dobbelt siktemål: den er del av en tradisjon der
kvinner vil «skrive seg fri», slik Camilla Collett er et første eksempel på i norsk moderne tid, og den samler og videreformidler informasjon om noe vi synes er viktig, nemlig kjønnets betydning, menneskerettigheter og demokratiske spilleregler. Vi er opptatt av kjønn fordi vi vet at våre kjønnede eksistensbetingelser slår ulikt ut for menn og kvinner, gutter og jenter. Vi vet at vi trenger presise analyser av kjønn for å motvirke diskriminering og urett gjennom treffsikre tiltak vi som kollektiv blir enige om.
Bakgrunner og rammeverk
For noen av oss bunner engasjementet mot selverklært kjønn primært i fag og vitenskap, for andre utgjør det en politisk kamp, eller motstanden er formet av personlig verdigrunnlag – eller kanskje en blanding av mange slike impulser, erfaringer og kontekster. Felles er en vilje til å formulere våre syn i et klart og allment tilgjengelig språk, med motsetningsprinsippet som ett av flere logiske prinsipper for argumentasjon, verdivalg og samhandling. Felles er også en visshet om at vi verken er ekstreme eller radikaliserte, og heller ikke spesielt krevende, egentlig: vi ber om respekt for etablerte rettigheter for kvinner, barn og sårbare unge, og om respekt for etablert, solid vitenskap.
FNs kvinnekonvensjon, konvensjonen om å avskaffe av alle former for diskriminering mot kvinner (CEDAW på engelsk), er eksempel på et treffsikkert, kollektivt tiltak som mange kvinner og kvinneorganisasjoner har hegnet om. Konvensjonen er ratifisert av Norge og 188 andre av FNs 193 medlemsland. Ratifisering er når stater forplikter seg på å gjøre konvensjoner og avtaler til del av sitt nasjonale lovverk. I Norge er kvinnekonvensjonen slik del av menneskerettsloven, som står over andre lover i tilfeller der disse er i motstrid (men ikke over grunnloven).
Konvensjonen blir fortolket i senere kommentartekster, som blir førende for stater, og stater vedtar som kjent også egne, nasjonale lover om svært mange forhold, der kjønn kan være relevant.
De senere årene har det skjedd noe avgjørende med forståelsen av hva kjønn, kvinne og mann, betyr, også i tolkningen av kvinnekonvensjonens
tekst. Konvensjonen omtaler i utgangspunktet kvinne, mann og begge kjønn, den definerer diskriminering av kvinner blant annet som det å svekke eller frarøve kvinner grunnleggende menneskerettigheter og friheter, og framholder at kulturelle konvensjoner og stereotyper for begge kjønn skal motarbeides. Men nå er kjønn, i kommentartekster til konvensjonen og ellers, lansert som noe mennesker selv bestemmer hva er, i stedet for noe naturlig gitt og todelt. Dette kalles å ha en «kjønnsidentitet», som ikke kan defineres (annet enn gjennom påståtte synonymer for kjønnsidentitet, og dermed opererer man med sirkulære definisjoner).
Autoritative stemmer hevder at bruk av ordet «kjønnsidentitet» i slike overnasjonale kommentartekster betyr at menn er kvinner dersom de sier de er det. Gender identity, kjønnsidentitet på engelsk, finnes ikke i selve kvinnekonvensjonsteksten, men er kommet til flere tiår senere. Kvinnekonvensjonen er slik plutselig blitt tolket som å være en konvensjon til beskyttelse av menn som sier de er kvinner.
Endret
betydning av kjønn – kjønnsidentitet som udefinerbar essens
Når forståelsen av hva kjønn betyr blir endret på både overnasjonalt og nasjonalt nivå, er nedslagsfeltet enormt, fordi kjønn er en grunnkomponent i menneskets livsbetingelser. Kjønn er en biologisk mekanisme for reproduksjon, og binært i vår art. Viktige kjønnskarakteristika er at menn er fysisk sterkere enn kvinner, og bare kvinner kan bli gravide, føde barn og amme.
Fordi kvinner som kjønn har blitt undertrykt og diskriminert som følge av denne gitte situasjonen, har vi altså hatt ordninger som skal avskaffe slik diskriminering og gi kvinner og menn lik tilgang til universelle menneskerettigheter. Slik er det ikke lenger: Når vi fjerner (i språk, juss og andre menneskelige konstruksjoner) den biologiske realiteten som kvinners diskrimineringsvern tar utgangspunkt i, og erstatter denne med en mental, erklært selvbestemmelse av virkeligheten (selverklært kjønn), tar vi bort selve grunnlaget for kvinners vern som kjønn. Dette protesterer vi imot.
EN AV DE STØRSTE utfordringene med å diskutere kjønn i dag, er at kjønnsidentitetsideologien innebærer systematiske forsøk på å endre språket selv. Dermed er samtaler om dette temaet vanskeliggjort og i visse tilfeller umuliggjort. For hva snakker vi egentlig om når vi snakker om kjønn? Og hva er en kvinne? I denne teksten, den første jeg hadde på trykk om temaet, nærmer Anne Kalvig og jeg oss dette problemet ved å undersøke hvordan Store norske leksikon (SNL) på nett, en kunnskapskilde de fleste ønsker å ha tillit til, omtaler de mest grunnleggende biologiske forhold hos mennesket.
Teksten frontet en klage til SNL signert 23 fagpersoner og brukere av leksikonet. Det viste seg at SNL gjennom flere år systematisk hadde omdefinert begreper for å tilpasse dem en ideologi uten forankring i vitenskap. I følge SNL har kvinner penis. For kjønn er ikke et resultat av befruktning og fosterutvikling, men noe helsearbeidere «tildeler ved fødsel».
Et lite drama utspilte seg etter at artikkelen var publisert i Aftenposten. Artikkelen ble skrevet av oss i egenskap av å være akademikere. SNL er eid av universitets- og høyskolesektoren, og teksten handler om forskning og kunnskapsformidling. Etter at artikkelen hadde vært på trykk, ringte transaktivister ned redaksjonen og forlangte at Kalvigs verv i kvinneorganisasjonen Women’s Human Rights Campaign Norge måtte fremkomme i nettversjonen av innlegget. Dette er ett av mange eksempler på den makten transaktivister i dag har til å definere andre. Deres grunnkrav er som kjent ellers at alle har rett til å subjektivt definere en så objektivt observerbar ting som kjønn.
Store norske leksikon formidler pseudovitenskap og propaganda om kjønn
(Aftenposten, 8. desember 2021)
Anne Kalvig
Kamilla Aslaksen
Anne Kalvig er også nestleder i organisasjonen Women’s Human Rights Campaign Norge. Dette innlegget er skrevet i rollen av å være professor i religionsvitenskap.
Har du noen gang lurt på hvordan selvidentifisering av kjønn og ideen om at lesbiske kan ha penis, så fort fikk fotfeste i Norge? Selv om det strider mot alt vi vanligvis tenker på som sant? En mengde delforklaringer kan føres. Men vi vil gjøre oppmerksom på en spesielt viktig aktør og premissleverandør for kjønnsidentitetsideologi, som nok har gått under radaren på de fleste. Denne aktøren er Store norske leksikon på nett, snl.no. Den er eid av universitets- og høyskolesektoren i fellesskap, og slik finansiert av oss alle.
KLAGE PÅ 13 SIDER
I tillegg til universitets- og høyskolesektoren finansierer aktører som Fritt Ord og en mengde andre kunnskapsinstitusjoner nettleksikonet. Det er en formidabel suksess målt i bruk: «Med opptil 3 millioner brukere i måneden og 550.000 leste artikler hver dag er leksikonet Norges største nettsted for forskningsformidling», som det heter på SNLs forside.
Problemet er at i tilfellet kjønn og seksualitet formidler ikke SNL forskning, men pseudovitenskap og ideologi. Dette har leksikonet gjort i mange år, i alle fall siden 2013. Lov om endring av juridisk kjønn, der barn ned til seks år selv kan bestemme hvilket kjønn de «er», ble vedtatt i 2016.
24. november sendte vi – 23 fagpersoner og brukere av leksikonet – en klage til SNL på 13 sider. Der gjør vi greie for bare et lite utvalg av
ANNE KALVIG (1972): Kjønnsidentitet ut av lovverket!
Eg var i det fyrste kullet som tok «kjønnsstudiar» som fag ved Universitetet i Oslo, i 1993 og 1994. Det var interessant og gjevande, med frie diskusjonar oss studentar og lærarar imellom. Ingen trudde menn kunne vera kvinner, men alle skjønte at kjønn også handlar om sosiale og kulturelle konstruksjonar, det var jo dette me studerte.
Mot slutten av 1990åra og i starten av 2000talet, hadde litteraturvitaren og filosofen Judith Butler sine idear om kjønn som sosial konstruksjon, og bare det, fått stort nedslag i kjønnsforskingskrinsar. Butler hevda at me skaper verda gjennom erklæringar og «det performative» aleine. Eg hadde hatt tilknyting til fleire kjønnsforskingssenter som student og som tilsett i akademia. Den postmoderne vendinga og opphaussinga og omfamninga av Butler, gjorde at eg blei framandgjort; kritikk og innvendingar eg framførte mot denne vendinga, prella av i desse miljøa.
Eg syntest Butler sine idear var tåpelege, livsfjerne og øydela mykje for kvinnekampen. Kjønn er verken ei erklæring eller noko som finst fordi det blir framført som eit skodespel. Det var vanskeleg å fatta at akademiske kvinner og menn var så begeistra for påstandar om at rollespel er det mest eigentlege som finst. Men akademikarane vedvarer å
vera Butlerbegeistra. I 2020 viser jurist Lars Andre Strøm Arnesen til Butler i sin lovkommentar om lov om endring av juridisk kjønn, når han skal forklara kva kjønn er. Han medgjev at han ikkje veit kva ei kvinne er, men sidan Butler har sagt at kjønn er ein sosial konstruksjon, så landar også Arnesen på det. Eg er ganske sikker på at han som homofil mann veit kva ein mann er. Han skriv også i lovkommentaren at menns blotting av kjønnsorgan i kvinnegarderoben, kan vera «høfleg», alt kjem an på korleis mannen føler seg.
Akademia som pådrivar for løgner
Noko skjedde altså i akademia, der eg sjølv inntil 2023 var professor i religionsvitskap (ved Universitetet i Stavanger). Det var ikkje bare kjønnsforskarane som rota seg inn i livsfjernt sludder om at alt er språk og ingenting eigentleg finst utanfor språket. Dei harde vitskapane (naturvitskap, matematikk) hadde sjølvsagt, i og med sine studieobjekt, meir motstandskraft mot postmoderne meningsløyse, men heller ikkje dei gjekk heilt fri. Samfunnsvitskapen og humaniora, derimot, blei hardt råka. Det vil seia, ein blir ikkje «råka» av tankegods i akademia, tankegods er sjølve materialet me jobbar med, og som me dermed skal ha evne til å kritisk handtera. Likevel skjedde ikkje dette, folk laut seg bergta og bedra av dårlege teoriar, med endå dårlegare konsekvensar for kvinner især.
Akademia er folk som har fått privilegiet det er å studera lenge, for deretter å forska på det ein er interessert i, og publisera og undervisa om dette. Rettesnora er at ein søker sanning etter etablerte vitskaplege prinsipp og metodar for sannferdig og reieleg kunnskapsproduksjon, og gjev dette tilbake til samfunnet, i bytte for å ha løna stillingar. Det akademiske privilegiet, å få halda på med studiar og kunnskapsproduksjon på felt ein likar og blir autoritet på, gjev tilsvarande stort ansvar. Så korleis kunne akademia enda opp med å vera knallhard pådrivar for openbare løgner og skamlaus språkøydelegging, som på feltet kjønn? Denne utviklinga har vore interessant og nedslåande å observera, frå slutten av 1990talet fram til i dag. Eg har sett illsinte, krenka «skeive»
kjønnsforskarar som har sanningsfornekting som levebrød, og tafatte akademikarar innan andre fag som utan å mukka har latt seg kua til å vera stille. Som om ikkje sanningssøkinga gjeld alle innanfor akademia, og som om ikkje me alle har eit kjønn som er binært og uskifteleg. Tenk kor mange som har avslutta eller snart skal avslutta ein akademisk karriere, vel vitande om at dei ikkje tok til motmæle, då kunnskapens høgborg blei overtatt av kjønnstru og ideologi.
Juss er blitt magisk praksis
Forutan den «skeive» kjønnsforskinga, som forfektar sjelekjønn, mangfaldige kjønn, at kjønn kan skiftast og at kjønnsroller er det mest eigentlege og essensielle av alt, er jussen ein ekstrem pådrivar av kjønnstru, slik me såg representert ved Arnesen (2020). Jussprofessor Anne Hellum uttalar i intervju med den «skeive» avisa Blikk i 2023 at lov om endring av juridisk kjønn er diskriminerande, fordi lova ikkje går langt nok. Ho meiner at lova må gje høve til å velja å bli registrert som «ikkjebinær», fordi «forarbeida» til lova slår fast at det finst fleire enn to kjønn.
«Forarbeida» er tynne og aktivistiske rapportar utan basis i solid vitskap, med menns kjensler i sentrum og total blindskap for kvinner og sårbare barns behov. Som «forarbeid» meiner ho kanskje også ekstreme kravformuleringar, som Yogyakarta 1 og 2, der «kjønnsidentitet» fyrste gong (i 2006) blei framført i internasjonal lovkravform, og der det heiter at det ikkje skal finnast offentlege opplysningar om kva kjønn du er, nokon stad. Omtrent slik Norge ivrig innfører, og er global pådrivar for at alle skal underkasta seg. Nei, korfor skulle det nå vera naudsynt å registrera faktiske opplysningar om kjønn nokon stad, verkar det som ein har spurt seg. Det er som om ingen av juristane har barn, eller har opplevd kvinners behov for vern som kjønn, eller har ein kropp og er del av ein biosfære. Alt er tankar og erklæringar. Juristane er blitt magikarar.
Hellum og hennar kollegaer er mellom dei mest sentrale personane frå akademia som har gjeve oss den situasjonen me er i nå, med kontra
ANNE KALVIG
| 219
Vitenskap, demokrati og ytringsfrihet har i dag måttet vike for innføring av en statlig kjønnstro. I norsk lovverk er kjønn blitt til en erklæring. Menn er kvinner hvis de sier så. Dette er usant, men er nå en tro alle må underkaste seg, i og med nye lover, inkludert straffelov, og ny opplæring i skolen.
I Kjerringer mot strømmen: For vitenskap, demokrati og ytringsfrihet tar ni kvinner til motmæle mot dette. Vi protesterer mot at påstander om kjønn som indre essens og sjelskvalitet, får utslette kvinners kjønnsbaserte rettigheter og går foran sårbare barn og unges krav på vern. Vi forsvarer vitenskapelig tenkemåte, krever at demokratiske prosesser blir fulgt og at ytringsfrihet må finne sted.
Vi lar oss ikke kneble, og demonstrerer dette gjennom våre personlige historier og tekstsamlinger
i denne boka. Et samfunn som tar omsorg, vitenskap og rettigheter på alvor, gir rom for ulike trosforestillinger nettopp som tro, men kan ikke forlate virkeligheten.
Bidragsytere i boka er Kamilla Aslaksen, Marianne Brattgjerd, Marit Bruset, Aud Farstad, Gro Finne, Tonje Roth Gjevjon, Kari Jaquesson, Anne Kalvig (redaktør) og Jenny Klinge.
ISBN 978-82-303-6864-0
