BASERT PÅ
Solsikkehuset ADRIANA ALLEGRI
«Et skinnende nødbluss av en fortelling sendt opp fra historiens mørke.»
KIRKUS REVIEWS
Originaltittel: TheSunflowerHouse ©AdrianaAllegri,2024
PublishedbyarrangementwithSt.Martin'sPress,animprintofSt.Martin's PublishingGroupthroughUlfTöregårdAgency. Allrightsreserved.
Norskutgave©GyldendalNorskForlagAS,Oslo2025
PrintedinLithuania
Trykk/innbinding:ScandBookUAB,2025
Sats:Type-itAS,Trondheim2025
Papir:60gCreamy2,0
Bokenersattmed10,5/12pkt.Minion
Omslagsdesign:TrygveSkogrand/Passion&Prosebokdesign
Bønneneikapittel23erfrasiddur,inorskoversettelsevedDetMosaiske Trossamfunn,2021.
OversetterTejeVejrupermedlemavNorskOversetterforening.
ISBN978-82-05-61490-1
Materialetidenneutgivelsenervernetetteråndsverkloven.Utenuttrykkelig samtykkeereksemplarfremstillingbaretillattnårdeterhjemletilovelleravtalemed Kopinor(www.kopinor.no).Brukavheleellerdeleravutgivelsensominputellersom treningskorpusigenerativemodellersomkanskapetekst,bilderellerannetinnhold, erikketillattutensærskiltavtale.
Gyldendalvektleggerbærekraftnårvivelgertrykketjenesterogpapir.Tagodtvare påboken,ogomduikkelengerskalhaden,gjenvinndenpåriktigmåte. Sewww.gyldendal.no
AdrianaAllegri
Solsikkehuset
Roman
Oversattfraengelskav TejeVejrup,MNO
Tilminmor,GermanaPrettoAllegri,som lærtemegatjegkunnegjørealtjegbestemte megforågjøre,ogvarenkvinnesomutviste enenormstyrke,medfølelseogvennlighet.
PROLOG
Sommeren2006
Ramsey,NewJersey
KATRINE
TelefonenfraEnglewoodsykehuskommerklokkatoomnatten.
Mannenminogjegblirrykketutavsøvnendatelefonengir frasegetskarpt rrrring,mendeterjegsomrekkerfremtilden først.Pleierensrolige,avmåltestemmeerpåenmåtemerskremmendeenndethansier.DeterbarearmentilGeorgerundtskuldreneminesomhindrerpanikkenistrupenminiårivesegløsiet skrik.
Denåttiseksårgamlemorenminerpåakuttmottaket–hun harblåmerkerogetforstuethåndledd,oghunharslåtthodet. «Morendinvarheldig.Skadeneersmå,medtankepåalderenhennes»,sierpleieren.«KanduhenteAllinaogkjørehenne hjem?»
Ifølgepleierenvilleikkemorenminbryossmidtpånatten. Hunmøtteoppalene,itaxi,avalleting.Deterikketilåtro.
Jegtakkerhamogleggerpåførjeggiretterfortårene.George trekkermeginntilsegogstrykermegoverryggentilsmerteni brystetbegynnerågiseg.
«Vislappunnamedskrekkendennegangenogså»,mumler haninnmotøretmitt.«Detgårbramedhenne,Kat.Morendin erensterkkvinne.Akkuratsomdeg.»
«Jegvetdet»,hviskerjeg.
«Lamegfåblimeddeg.»
Deteringenvitsiatvidrartilsykehusetbeggeto,såjegber Georgeomåbliher.Jegkommertilåtrengedenroligestyrken oghumorenhanssenereidag,oghankanringejentenenårjeg harfåttmorhjem,fungeresombufferomdettrengs.Riktignok
erMaggieogBrynnvoksneogharegnefamilier,mendeharet voldsomtbeskytterinstinktnårdetgjelderbestemoren.
Densnillemannenminlagerenkopptetilmegmensjegfårpå megklærne.Hanrekkermegkoppensammenmedblodtrykksmedisinenmin.
«Detertidlig,mentademnå»,sierGeorge.«Blodtrykketditter sannsynligvishimmelhøyt.»Hansukkertungtmensjegtråkker fremogtilbakepåkjøkkenet,ogsendermegetblikkjegharsett mangeganger–kjærlig,brungrøntogfast,halvtbefalende,halvt bønnfallende.Etsomsier: Pustrolig,Kat.Forminskyld.Værså snill.
EtterførtiårkjennerGeorgehverenestemørkeavkrokavdet kontrollsykehjertetmitt.Jegfinnertrøstidenrubarytonstemmenhansogivarmenfrafingrenesomliggerovermine.Mannen larmegikkeforlatehusetførjegerstøpåhendene.
JegkjørerdenhalvtimelangeturentilEnglewoodpåtjuetreminutter,medensvermavbekymringersummendeihodet. Hvordanfalthun?Kommerhuntilåtrengemerhjelp,ellerhjemmesykepleie? Ogsåerdetdiskusjonenviharhattgåendeimånedsvis, densomalltidendermedskyldfølelse: Skullejeghaovertalthenne tilåkommeogbohosossifjor,dahunsluttetåkjørebil?
Somandrekvinnermedaldrendeforeldre,lærerjegmegå væremorforminegenmor.Deflestedagererenklossetedansav kjærlighetogfryktogengstelse,fyltmedfeilstegsomgjørvondt ihjertet.Ogslitermegut.
Dajegomsiderfårøyepåhennepåakuttmottaket,blirjegørav lettelse.Morenminharenlitenbandasjeoverdetvenstreøyenbrynet,ogenforbindingpåhøyrehåndledd.Lillablåmerkertrer frempåarmenehennes.Mendersitterhunpåsengekantenog holderhoffmedpleiernemensdeundersøkerhenne.Hunerraki ryggenogsvingermeddeslankebeina,ogdenmajestetiskehaken erløftet.Hunbeordrerenassistenttilåhenteetglassvann,ogfår pleierentilåle.
Hunerennaturkraft.Enåttiseksårgammelvirvelvindaven kvinne.
Jeglergjennomtåreneogpressermeginngjennomåpningen iforhengetrundtsengenhennes.Hunløfterøyenbrynenemedet
mildtoverrasketuttrykk,somomjegerfemminutterforsinkettil denukentligelunsjavtalenvår.
«Å,dererdu, Katchen»,sierhunmeddenbydendetyske aksentensin,ogbrukeretkjælenavnjegikkeharhørtpåflere tiår.
Fleretårerpresserpå,menjegblunkerdembortogtarhånden hennes.«Mamma,sepådeg,da.Hvaskjedde?»
Hungirmegetkysspåkinnetoghimlermedøynene,førhun vifterbortspørsmåletmitt.«Detgårbramedmeg,Duoverreagerersomvanlig.Detvarbareetliteuhell.»
Pleierengirfrasegenkortlatter.«Morendinhaddeenglevakt, menhunerskikkeligtøff.»Hanviftermedpekefingerenmot henne.«Oppførdegordentlignå,vennen.Ikkemerfjellklatring.»
Morenminfnyser,tydeligfornærmetoveråbliertetsomen gammeldame.Mensåblunkerhantilhenne,ogkvinnenersom forvandlet.Hunrødmer,klapperhampåarmenogtakkerfor måtenhanhartattsegavhennepå.Deterdajegblirsikkerpåat morenminvilklareseg.Selvnårhunerskadet,erhunfrisknok tilåleggemerketilenkjekkungmannmedmørkeblåøyne.
Dadetteblåblikketblirvendtmotmeg,erdetfyltavmuntersympati.«Lykketil»,mumlerpleierenførhanstikkeravog forsvinnerbortovergangen.
Igjenspørjegmorenminhvordanhunskadetseg. Trassigløfterhunhakenendaethakkhøyere.«Jegryddetigarderobeskapetogmistetbalansen.Detkunnehaskjeddhvemsom helst.»
Avenellerannengrunntrorjegikkedet. «Dubrukteskammelen,ikkesant?»spørjegmedminmesttålmodigestemme.Skammelenhunharlovetathunaldriskalbruke nårhuneralene.Denjegskullehafjernetforflereårsiden. Mammasnøfterogserned,plutseligfascinertavsineegne svingendeføtter.
Gudhjelpemeg.Jegharlysttilåkvelehenne.«Dukunneha brukketlårhalsen.Ellernoeendaverre.»
Skråblikkethunsendermeg,bærerløfteommotstand.
Visnakkerforsiktigsammenmensvikjørerhjemtilhenne, menluftaertykkavskyldfølelse,frustrasjonogformangeusagte
ord.Mendavierhalvveis,griperhunhåndenmin.Hennesegen erkaldereenndenburdevære,ogdenskjelver.Tiltrossfor fasadenharhunfåttsegenstøkk.
«Jegertøffereenndutror»,sierhun,kanskjelikemyeforå overbevisesegselv,sommeg.«Detåbligammelerikkenoefor sveklinger.»
Somomjegikkevarklaroverdet.Jegerbaretjueårbakhenne. Menjeglarirritasjonenfareakkuratnå.Viholderhverandrei håndenrestenavveienhjemtilhusethennes.
Denkoksgråhimmelenharbleknettillavendelblådavikjørerinn ioppkjørselentilbarndomshjemmetmitt.Påsekstiårerdetikke myesomharforandretseg.Denrødemursteinenerlittmørkere, menvinduskarmerogskodderermaltienfrisk,skoggrønnfarge. Ogeiketreetogdenlilleflekkenavenplenforanhuseterplettfrie, sidendefårstelltogangerimåneden.Detharalltidværtknapt medpenger,menmorenminergodtilåtavarepådethunhar.
Hunkommerseginnihuset;hunhalter,mengårselv,ogsier tilmegat nei,hunharikketenktågåogleggeseg.Solaerjopå veiopp,forsøren.Oghunerskrubbsulten.Deterfortidligforen ordentligfrokost,menenkoppkamilleteogetparsmørkjeksvil gjøresusen.
Detervisststrategiskriktigågietterigjen.Jeghenterenispose ognoesmertestillendeogfårplasserthennepåsofaenistua.Hun bankerderustrødeogsennepsguleputenemeddenfriskehånden oglenersegtilbakemotdemmedetsukk.Møblene–somvar hypermodernepåsyttitallet–harsettbedredager.Menakkurat somhenneselverdeibemerkelsesverdiggodstandforalderen.
Jegsetterkursenmotkjøkkenetforåhenteteenogkjeksene hunbaom.
«Laoppvaskenstå»,sierhunstrengt.«Ogikkegåinnpåsoverommet.Jegrydderoppdersenere.»
Deterengaffel,enskjeogetkrusioppvaskkummen,noesom etterhennesryddighetsstandardgjørkjøkkenettiletkatastrofeområde.Jegtrosserdendirekteordrenogsettertingeneioppvaskmaskinenmenskamilleteentrekker,førjegtørkeroverhver centimeteravdenfalmede,avokadogrønnekjøkkenbenken.
Dajegkommertilbaketilstua,harhunsluknetsometlys.Takk ogpris.
Jegdumpernedienstol,takknemligforsjansentilåfåetoverblikk,taengrundigkikkpåhenne.Derhunsitterogsnorkermed åpenmunn,serjegatkinnenehenneserinnhule.Denskarpekjevenharblittmykere.Forandringeneersmå,mendefårhennetil åsemyeeldreut.Ogdeternoevedpustenhennessomerannerledes,somomdenhengerseglittopppåsluttenavhvertutpust.
Sånnvardetikkeforbareetårsiden.Mensbrystethenneshever ogsenkerseg,blirjegplutseliglivreddforatdetskalslutte.
Fryktentreffersometslagimellomgulvet.Morenminerdet enestemennesketiverdensomkjennerhelemeg,somhusker megfrabegynnelsen.Jegerikkeklarforåmistehenne.
Denjævlaskammelenskalhakkesismåbiterogkastes.Idag. Jegfortermegtilsoverommet,oglardøraståpågløttsåjegvil merkedethvishunvåkner.Innepårommeterdetlettåsenøyaktighvasomharskjedd.Døratilgarderobeskapetstårpåvid veggmedskammelenrettinnenfor,mendenliggerveltetunder enhaugmedbluserpåkleshengere.Ietglimtserjegformeg hvordanhunfalt–balansensomsviktetdahunstraktesegmot øverstehylle,forsøketpååholdesegfastvedågripeetterklærne, også,isaktekino,falletmotdethardeplankegulvet–ogjegfår lysttilåknusealtsomerirommet.Istedethengerjegomhyggeligopphvertenkeltklesplagg,mensjegpusterinndenskarpe, sitronaktigeduftenavJeanNatésomhengerigjenidem.
Dajegvilløfteskammelen,hardenjævlatingestenkiltsegfast idøråpningen.Jegrykkeriden,ogdenløsnerpåtredjeforsøk, menrivermedsegetlitestykkeavgulvplankene.Dettegulveter iferdmedåfallefrahverandre,deteråpenbartlivsfarlig.
Jegsettermegforsiktigpåkneforåpressedenslittegulvplankentilbakepåplass,menåpningenundergulvplankeneer stor.Faktiskerdenmerennensprekk.Plankenharpåsnedig viskamuflertetgjemmested,etgjemmestedsompasserperfekt tilgjenstandensomerdernede.Tingenharsammestørrelseog fasongsometlitepengeskrin,ogdenerpakketietgammeltsilkesjal–prikketeimarineblåttoghvitt,jeghuskerdetfradajeggikk påskolen.Detvarfinsjalettilmamma.Hunbruktedetheletiden.
Håretreiserseginakken.Enbedredattervilleharespektert privatlivethennes,lagtplankenpåplassoglattdetværemeddet.
Menjeggjørikkedet.
Skrinetersåtungtatjegmåløftedetmedbeggehender.Jegsetterdetpågulvet,ogsåviklerjegløssilkesjaletogdettykke,røde fløyelssjaletinnenfor.
Forsentinnserjeghvilketenormtfeilstegdetteer.Jegvilaldri klareåglemmesynetavdenskrekkeligetingesten.
Deteretstorttreskrinilysgylleneikmedelegantsikksakkmønster.Enlitenmessingnøkkelmedutsøkt,snirkletedesigner tapetfastpåsidenavskrinet.Lokketerlakkertsådetskinnersom sateng.
Ogdetermerketmedethakekors.
Detordet, hakekors,fårdettilåkriblevarmtavpanikkikinnene.Detsugeraltoksygenetutavrommet.Svastikaeneret symbolpåintoleranseoghat,ogstårfortapetavmillionerav uskyldigeliv.Formasseutryddelse.Forengenerasjontyskereer detogsåetbildepåskam,endeltbyrdeavskyldsommangehelst vilglemme.
Fortidenvårerenskamplett.Morenminharaldrisagtordene høyttilmeg,menjegvetatdetersånnhunfølerdet.Detharjeg alltidvisst.
JegvartredavikomtilAmerika,ogjegharingenminnerom landetderjegblefødtellerhvordanviendteoppiUSA.Jegsnakkerikkeengangspråket.Morenmintillotaldriatdetblesnakkettyskihuset. Viharlagtfedrelandetbakoss,fastholdthunnår jegbønnfalthenneomåfortelleomfarenminellerhjemlandet vårt. Vieramerikanerenå.Dueramerikaner. Etterårevismed diskusjonerogbønnersluttetjegåspørreomfortiden.Jeglevde iskyggenavhemmelighetenehennesvedålatesomomdeikke fantes.
Harjegværtnaiv,ellerharjegikkevilletse?Alenemorensom elsketmegsåhøyt,somhaddetojobberforåskaffeosstakover hodet,hvavarhun?Enjævlanazist.
Nei.Jegkanikketrodet.
Jegheiserskrinetopppåfangetogpillerpådensprøtapenfor åfånøkkelenløs.Håndenminskjelversåfæltatnøkkelenfaller
skramlendepågulvet.Denkobberaktigesmakenavfryktklistrer segfastbakisvelget.
Detkommerikkeenlydfrastua.Hunsoverfremdeles.Jeger nødttilåfåvite.
Skrinetlarseglåseoppmedetmyktklikk,ogjegløfterlokket ogpusterinndensøtevaniljeduftenavgammeltpapirogblekk. Innierdetenunderligblandingavgjenstander.Tyskeavisartikler. Entunggullmedaljongmedeninngravert,snirkleteA.Etoperaprogramfra1939,fraenoppsetningavRichardWagners Siegfried påfestivaleniBayreuth.Enbunkebrevikonvoluttersomerstive ogflekketeavelde.Falmedepostkort.Deterogsåetfotografiav mammaisykepleierforklemedrysjer–harmorenminvært sykepleier?–omgittavengruppebarnsomsitteriskredderstillingpå gulvet.Barnasersykeut,medsløveansiktsuttrykk,ogsmilethenneserforstramttilåværeekte.Jegsnurfotografiet,menteksten påbaksidengirmegbarenavnethennesogdatoen:Allina,1940.
Deterogsåflerebilderavbarn,bildersomgjørmeguvel. Lange,ryddigeraderavspedbarnibabysengersvøptmedmilitær presisjoniidentiskepledd.Småbarnsomsitterpålavebenkerved matbordet.Andresomstårigivaktmedhodethøythevet,lubne armersomgjørnazihilsenen.
Såmangebarn.Ogingenmødrepåbildene.Ellerfedre.Bare pleiere.
Etsistefotografi,etportrett,stikkerfremibunnenavskrinet, ogjegfiskerdetfrem.
Mannenpåbildeterkjekk,selvomhanikkesmiler.Detbakoverkjemmedehåretgirethardtinntrykk,ogdetsammegjørde hardeflateneiansiktet,menøyneneervennlige.Blikkenevåre møtes,dennemannensogmitt,ogjegmisterpusten.Jegkniper øyneneigjensåsmålysglimteksplodererbakøyelokkene.Jegkan nestenhuskeansiktethans.
Daminneneomsiderkommer,glimterdegjennomhjernen minmedforbløffendeklarhet,sombilderietfotoalbum.
Hansmilernedmotmegmedsollysetsomenglorierundt hodet,dervigårgjennomenengavsolsikkermotethvitkalket hus.Hendenehans,groveogtrælete,løftermegopppåskuldreneførvigaloppererbortoverenkorridoroginnietromfylt
medbøkerogendiger,buetpeis.Hanlararmenglirundtmidjenpåmammadadebøyersegnedforåkyssemeggodnatt.Jeg huskerdenkrydrededuftenavetterbarberingsvannethans,og skjeggstubbensomskrapermotansiktetmitt.
Viharlagtfedrelandetbakoss.
Jeggranskerfotografietigjenogprøveråbetrakteansiktetmed objektivtblikk,forikkeåfinneopplikheterderdetikkeernoen. Mendeternoevedkjevebeinetognesenevåresomligner,og øynenevåreharsammefasong.Jeglukkermineogprøveråhuske mer,prøveråtvingefremnyebilderihjernen.Mendetkommer ingen.
«Katchen. Hvaholderdupåmed?»
Jegsnurmegvedlydenavdenskarpe,anklagendestemmen tilmorenmin.Hunståridøråpningeninntilsoverommetmed spissetmunn.
Dablikkethennesfallerpåfangetmitt,snurhunsegbortmed etutrop.
Jegløfterskrinet,holderdetfremmothenneutenetord. Ethvertspørsmåljegmåttehahatt,harsattsegfastihalsen,sammenmedhundrevisavandrejegharstiltoppgjennomårene,alle ubesvart.Jegkjemperstumtmotbølgeneavpanikkmensjegser morenminprøveåsamleseg.Hunvilikkesepåmeg.Medbøyd nakkepresserhunførstenhåndmothalsen,derettermotmagen. Pustenhenneseranstrengt,ujevn.
Tilslutttrekkermammapustendypt,retterskuldreneogmøter blikketmitt.Kinnenehenneservåte.Degrønneøyneneermørke avsmerteogfrykt.
«Deterikkesomdutror.»Denfriskehåndenhennesskjelver dahunstrekkerdenfremmotmeg,bedende.«Blimedtilbaketil stua.Værsåsnill.Jegkanforklarealt.»
DEL1
Badensburg
KAPITTEL1
Sommeren1938
Badensburg,Tyskland
ALLINA
«Synesduatdeskitnejødeneburdefåværeher? Hvorfordet?»
StemmentilFritzvarhøyogskarp,somsmelletfraenridepisk. Hansattesegoppigressetogbørstetmedoverdrevnebevegelser littløvavdebrunebuksene,ogglattetoverdetblonde,kortklipte håret.
UroenfikkdettilåprikkeikinnenepåAllina.Fritzhadde aldriværtsåondsinnetfør.Denmildeguttenhunhaddevokst oppmed,hansomkunnesaleoppselvdenmestskvetneunghest,varforsvunnet.Hanhaddeblittumulig.Ikketilåkjenne igjen.
Blikkethennesfortversoverpiknikduken,menbestevenninnen,Karin,satttausogstillesomenstatuemedblikketfesteti bakken.Baredenskjærendesangenfrasikadenefyltestillheten. Hvordanhaddedetblittsånnsomdette?
DekaltesegDefantastiskefire:AllinaogAlbert,KarinogFritz. Toparogbestevenner,somallehaddespleisetpådagenspiknik. Alberthaddeansvaretforbrødetogsjokoladen,Fritzkommed druerogenbollemedsøtkvarg.Karinhaddesmugletmorens rosemønstreteserviseutavhuset,ogAllinahaddemedsegstrudelogdetsisteutkastettilennovelledekunnelesemensde spistedessert.Hunelskethvordandeloavdesprøvendingenei «Tristansforræderi».
Tilogmedværethaddesamarbeidet.Detvarnydeligute, varmtoglittlummert,ogbrisensomløftetluggentilAllinavar søtavlavendel.Forfemminuttersidenlåhunpåbakkenmed hodetiarmkrokentilAlbert.Solavarsøvndyssende,oghun haddeikkekjentbehovfornoeannetennfølelsenavvarmtgress
motbaksidenavleggene,duftenavkokvaskfraskjortatilAlbert ogdesøvnigekjærtegneneavfingrenehansihåret.
NåhaddeAlbertethardtgreprundtarmenhennes,somen skrutvinge,foråadvarehenneomåværestille.
Deravfargedeøynenehansvarsmale,neseborenevarutvidet, ogdenfyldigemunnenvarpressetsammentilenhardstrek.Et liteøyeblikkskulleAllinaønskeathunkunneforsvinne.
«Svarpåspørsmålet»,forlangteFritz.HanstakkenkortpekefingeroppiansiktetpåKarin.«Gimegenenestejævlagrunntil atduvilhadetjødesøppelether.»
Mernervøstaushet.
DerosakinnenetilKarinblehvitesomkritt.Hunsvelgethardt førhunløftetblikket.«MinaogOskarvarvennenemine.Jegsavnerdem»,sahunmedtynnstemme.Karinbøydenakken,ogdet platinablondehåretfaltsometgardinforanansiktethennes.
Fritzlentesegtilbakepåalbuenemedenspydiglatter.«Duville velhainvitertdetosvinatilbryllupetvårthvisdufikksjansen.»
Hanvarutålelig.Karinfortjenteikkedette.Ingenfortjentedet, menspesieltikkeKarin,bestevenninnenhennes,somvarverdenssnilleste.Karinsaaldrietvondtordomnoen.Medhensyn tilfamilienNeumann–Allinagrøsset–såhaddefamilienpakket sakenesineogforsvunnetforseksmånedersiden,midtpånatten ogutenetord.Ingenhaddehørtfrademsiden.
Allinatrakkskjørtetnedoverleggeneoglaarmenerundt knærne.«Jegsavnerdemogså»,sahunoganstrengtesegforå holdestemmenfriforsinne.«Karinharrett.ViharværtvennermedOskarogMinahelelivet.»Hunhaddealdribryddseg omatfamilienNeumannvarjøder.Herregud,detvardetingen ilandsbyensomhaddegjort,ikkeegentlig,utoverentankeløs kommentarellerspøkengangiblant.
OskarogMinahaddealdridiskutertreligionensin,ellerspurt omdenluthersketroentilAllina,fordensaksskyld.Detvar ikkenoevennenehennessnakketom.AllinamøtteikkefamilienNeumannikirken,såklart,sidendehaddelørdagsomhelligdag,menbortsettfradet,varikkeOskarogMinaannerledes ennrestenavvennenehennes.Dehaddeværtlekekameraterog klassekamerater,svermetsombierhjemmehoshverandreetter
skolen,oghaddehattlange,latedagersammenvedinnsjøenhver sommer.
Fritzrynketpånesensomomnoenhaddetvungetihamen spiseskjemedtran.Såbegyntehanoppleksingensin.Detvaren patetisk,selvmotsigendeblandingavløgner–detsammeilleluktendesøppeletsombletreddnedihalsenpådemidenobligatoriskeraseundervisningendehaddepålørdager.
OskarogMinaerbortskjemtedrittunger.Farendereserkommunist,akkuratsomalleandrejøder.Jødererfalske.Egoistiske.De stjelerfraærlige,hardtarbeidendetyskere,ogsåsitterdeogteller pengermensrestenavosssulterpågata…
Hunprøvdeåbæredetitaushet.Dentaktikkenfungerteiblant, dagikkluftautavFritzetterhvert.MendahankalteFrauNeumannenlatku–FrauNeumann,somhaddelagetmatforfamilientilAllinaifjorvinter,menstanteClaudialåtilsengsmed lungebetennelse–vardetnoeihennesombrast.
«Duersomenforbannetpapegøye,dubaregjentarhvasom helstavtøvsomduhører»,saAllina,sydendeavraseri.Sinnet fikkdettilåringeiørene.«ForGudsskyld,Fritz.Prøvåtenke selv.»
Karingispet.
Alberttrakkhennetettereinntilseg.«Dempdeg»,hviskethan. Anspentheteniarmenehans,måtenhendenehansstrammetseg rundtmidjenhennespå,fikkhjertettilAllinatilåbankeheltopp ihalsen.
Fritzsmilte–smilteogristetpåhodet,førhangasegtilå granskehverenestecentimeteravansiktethennes.Detvarkald, ufølsomberegningiblikkethans,somomhanstuderteetinsekt somkravletpåveggen.Detblekgrønneblikketfikkhårettilåreise seginakken.Allinatrakkpustendypt,mendensøteblandingen avlavendeloggressvarkvalmende.Denkvaltehenne.
«Hvisduelskerdejødiskevennenedinesåhøyt,børdukanskjetilbringemertidsammenmeddem»,saFritztilslutt.«Jeger sikkerpåatdetkanordnes.»
Albertsprattoppmedetsnerr.«Nåerdetnok.Beomunnskyldning.Nå.»
Fritzsvarteikke.Istedetreistehansegognærmetseglang-
somt,tilhanogAlbertstoansikttilansikt.Detkjentessomom luftadirretrundtdemderdegloddepåhverandre.Albertknyttet nevenesåhardtatarmenehansristet.
EtøyeblikkvarAllinasikkerpåatdetvilleblislåsskamp. Karinreisteseglangsomtogsmøgsegmotdetoguttene.«Vær såsnill,Fritzi.Deterdensisteutfluktenvårførbryllupet.Viburde ikkekrangle.»Stemmenhennesskalvdahunlatofingreforsiktig påarmentilFritz.«Værsåsnill.»
FritzføysteborthåndentilKarin.
Sålohan.Detvarenhøy,falsk,stygglyd.HangaAllinaen feiendeparodipåetbukkførhansattesegigressetigjen.
«Derefårhaossunnskyldt»,saAlbertgjennomsammenbitte tennermenshantrakkAllinaopppåføttene.Hangrephenneom håndleddetogsleptehennemedsegbortfravennene,gjennom detlangegressetnedbakkensomførtetilinnsjøen.
«Slippmeg»,hvestehun,menAlbertoversåhenneoggikkforteremedarmenhennesietfastgrep.«Slipp»,sahunigjen.«Jeg kanpassepåmegselv.»Hunrykketsegløsogvaklet,snubletisine egneføtter.Detykkesivtuenedempetfallet,menhindrethenne ikkeiålandepåknemedetpinlighvin.
Albertheistehenneopp.Endyprødmehaddekrøpetoppover halsenogoppikinnenehans,ogdetsandfargedehåretstrittet vilttilallekanter.«Synesduatdufikkfremetpoengderborte?» kjeftethan,samtidigsomhanbøydesegfremforåhjelpemedå børstegressetavskjørtetogleggenehennes.
Allinavarforrasendetilåsvare.Hunbesvartespørsmåletmed etsurtblikkoggnedpådetgulebomullsstoffetiethåpløstforsøk pååovervinnegressflekkene.
«Greit»,sahanogstrøkhåndengjennomhåretsådetlasegpå plass.«Såsnakkerviikke.Gåsammenmedmeg.Vitrengeråroe ossned,beggeto.»Munnvikenhanstrakksegoppoverietskjevt smil,etsmilhunkjentegodt.Etsmilsomvanligvisfungerte.
Albertgrepetterhåndenhennesigjen,ogdennegangentrakk hunsegikkeunna.Allinatøyletirritasjonenoglothamførean, gjennomtetteklyngeravsivsomkiltehennepåankleneder debevegetsegmotbredden.Dentausevandringenløsnetde strammemusklenemellomskulderbladene,oghunslappetavide
velkjentelydeneoglukteneavinnsjøen:dedyperopenefragjess somfløyoverdem,denmykeraslingenavvindenisivetogden tungeduftenavvannliljer,ørretogalgersomdrevoppfravannet. Dadehaddegåttenkilometer,låhårethennesklistretmotkinnene,menAllinavartakknemligforåhanoeannetåtenkepå. Hunvarikkeklarovervektenavraserietsitt,ellerpanikken,før hunsluttetåskjelve.
Hunstrøkhåretbortfraansiktetogstoppetoppforåseover innsjøenmotdenlillelandsbyenderes–hundreogfemtisjeler somlevdeogjobbetog,fordetmeste,trivdessammen.Vannet varlikeblåttsomdenskyfriehimmelenogspeiletdesmuldrendetårnenepåGottestränenslottogdethøye,stråtektetaketpå vertshusetBaumhaus.Enhåndfullrestauranter,skjenkestederog turistbutikker,inkludertbokhandelentilonkelenhennes,lålangs bredden.Åkrerstraktesegutoverfravannet,ogsommerhveten skinteisola.
Albertplukketoppensteinogsendtedenutpåvannetmed etdreventkastmedhåndleddet.Densprattbortoveroverflateni fireraske,letteplaskogsendtemassevisavringerutovervannet. Etterethalvtminutthadderingenesmeltetbort,ogspeilbildetvar perfektigjen.
«Detsersåfredfyltut»,saAllina.
AlbertpektemeddesammenflettedehendenederesmotKarin ogFritz,somnålåogslappetavisola.«Detgjøralt,påavstand. Detoserogsåfredfylteutherfra.Deterenillusjon.»
Alberthadderettidet.Hunhaddegledetsegtilpiknikenhele uka,menhaddebarehalvveistroddpåatdekunnekommeseg gjennomdagenutenatdetvilleblikrangel.«Jegskullehavært mertålmodig»,sahun.«Prøvdhardereåsnakkefornuftmed ham.»
Albertsukkettungt.Øynenehansvartriste,ogdødsensalvorlige.«Nei,Allina.DumåslutteådiskuteremedFritzomjødene.» Ordenevarsomglovarmtvannmothuden.«Jødene?Du menerfamilienNeumann.»Allinatrakksegunnaforåseham inniansiktet,mendenstrammekjevenvisteathanikkevari humørtilåhørepåhenne.«OskarogMina,vennenevåre»,sa hunhøyere.«Ellerharduogsåglemtdem?»
Albertbannetstygtogfikkhennetilåkrympeseg.«Jeghar ikkeglemtdem»,sahan.«Mendetermeningsløstådiskutere medFritz.Farlig.Duernødttilålæredegnårduskalholde munn.»
Allinavakletbakovermedflammendekinn.Detsjokkerte henneikkeatAlbertvarsådirekte.Hanhaddebegyntåslenge rundtsegmedgoderådsåsnarthanfylteatten.MenAlberthadde ingentingmedåfortellehennehvordanhunskulleoppføreseg, ikkeetterathanhaddeværtsåfeigforanvennenederes.
«Duvilatjegskallistemegrundtogværeskrekkslagenfor åsisannheten»,sahunmenspanikkenvoksteibrystet.«Erdu virkeligsåredd?»
Albertlo,mendetvarenhard,halvkvaltlyd.Detgikkoppfor Allinaathunnestenhaddefåtthamtilågråte.«Deterklartjeg erredd!FamilienNeumannertryggeforøyeblikket,forpokker. Deterdegjegbekymrermegfor.»
FørAllinakunnespørrehvordanhankunneviteatfamilien Neumannvartrygg,droAlberthenneinntilsegogkyssethenne.
Hunstivnetmenshetenforgjennomkroppen.Munnentil Albertsmaktesøttavsjokolade,menleppenevarhardederdebevegetsegoverhennes,ogdesperate.Allinalabeggearmenerundt halsenpåhamogsendteallsinvredeinniåbesvarekysset.Tankenepåkrangelen,påaltannet,gledbort.Ingentingbetødnoe, annetennbehovetforåkommenærmere.
Alberttrakksegunnaforfort,ogmedetgryntavfrustrasjon somfikkhennetilåskjelve.
«Lovmegåværemerforsiktig»,hviskethan.
Allinaristetpåhodetforåklarnetankene.Dettevarikkeen krangeldekunnekyssebort.Hunprøvdeåvrisegutavarmene hans,menAlbertvilleikkeslippetaket.
«Jegelskerdeg»,sahan.«Dinsikkerhetetdetenestesombetyr noe.JegreisertilBerlinomlittoverenuke.Dakanjegikkevære herogbeskyttedeg.Værsåsnill»,sahanogkyssethenneigjen. «Lovmegdet.»
Allinalahodetinnmotbrystethansogpustetinndekjente duftenefraskjorta–renbomulloggress,ogenskarpundertone somkomfrahudenhans.HunhaddealdritviltpåverkenAlberts
følelserellersineegne.Hunhaddeelskethamhelelivet.AllelykkeligeminnervarknyttettilAlbertpådeneneellerandremåten. Detkunnealdriblienannenmann.
«Jegelskerdegogså»,mumlethun,førhunbegynteågråte. ForAllinavarogsåsikkerpå,vissteavhelesitthjerte,athvisde ikkebegynteåhevestemmen,villesannhetengåtaptforalltid. Detvaralleredeiferdmedåskje.Forhverdagsomgikk,virketdetsomomaltsomvargodtogsantiverden,gledlenger unna.
DaAllinakomnedtilfrokostmorgenenetter,ventetonkelDietervedkjøkkenbordet.Istedetforåropeutdenvanlige,muntre hilsenensin,satthanstilleogtrommetlangsomtmedfingrenepå bordplaten.Detlange,tynneansiktettilonkelenvarblekt,deblå øynenevarblodskutte,ogfurenerundtmunnenvardypereenn vanlig.
«Settdeg»,sahan,medenstemmesåskarpathunadlød umiddelbart.
«FarentilFritzkominnommensduvaropptattmedhusarbeid imorges»,saonkelen.«HerrMeiersaatdukrangletmedFritzi går.OmfamilienNeumann.»
Allinasåutgjennomvinduetforåunngådetanklagendeblikkethans.Detolange,tynneklessnorenesomstraktesegfra verandastolpenetileikaiutkantenavbakhagenvarfulleavblusene,skjørteneogbuksenehunhaddehengtoppveddaggry.De vaietsomflaggmotdenasurblåhimmelen.
OnkelDietersmeltehåndflatenibordet,hardtnoktilatdet skramletibestikket.«Idenmodnealderavsyttentergerdupå degetmedlemavHitlerjugend»,sahanbittert,medsådempet stemmeathunfikkgåsehud.«Gårduinnforåbliarrestert?»Han reistesegfrastolenogbegynteågåfremogtilbakeikjøkkenet.
Allinakjenteatdetbegynteåsviisvelget.Onkelensfryktvar smittsom.Huntokenskivebaconfraserveringsfatetogrevden itoførhunslappdesprøbitenenedpåtallerkenen.Hunhadde mistetappetitten.
«Vikrangletigår»,sahunvarsomt.«Mensåillevardetikke.» HunhaddeikkenevntFritz’elskedeFührer,ikkeenenestegang.
OgfolkblekanskjearrestertiMünchenellerBerlin,menikkei søvnigesmålandsbyersomBadensburg,hvorfamiliervaravhengigeavhverandreforåoverleve.
«HerrMeiergrepinnoverforsønnensinfordihanogjeger venner.Hansaathanikkekommertilågjøredetigjen.»Onkelenhevetstemmen,oghandrohåndengjennomdetgråsprengte håretsådetstorettopp.«Hanbønnfaltmegomåsnakkedegtil fornuft,barn.FritzogKarinplanleggeråflyttetilMünchentil nesteår.Vetduikkehvadetbetyr?»
SinnettokoverhåndforonkelDieter,oghanbegynteåpuste anstrengt.Hanhostethardtogbjeffendetilhanikkehaddemer luftigjen,førhanlentesegmotveggen.Dehøyrødekinnenesto isterkkontrasttildenhvitemurpussen.
Allinaholdtmunnipanikk.Onkelenkunneblidårlighvishan ikkevarforsiktig.
TanteClaudiahastetinnispisestuaiakkuratretteøyeblikk. Detvartydeligathunhaddelyttet,forkinnenehennesvarrøde somvillepler,ogdegråøynenehaddesammefargesomjernkomfyren.
Hunsmeltekaffekannennedpåbordetmedskulendeblikk. Væskenplasketutpådenbroderteduken,somensprutavbrunt blod.
Onkelenluskettilbaketilbordetogsattesegmedetsukk.
Tantenkyssethamipannen.«Drikkkaffendinoglesavisen, Dieter»,sahunogrettetpåskjortekragenhans.«Allinaogjegskal lageyndlingsstrudelendin.»
Allinaristetpåhodet.Dettekunneikketantenmenealvorlig. «Duhørtemeg,ungedame»,satanteClaudiaogdroAllina oppavstolen.Allinakvalteetutropdatantengeleidethenneut påkjøkkenet.
Tantenhaddelagetenporsjonstrudeldeigførsoloppgang,og lotdenhvilevideremensdetilberedtefyllet.Dejobbetsammen itaushet,ogdetpassetAllinagodt,forhunvilleikkegjøreting verreenndevar.
Menhunfantikkero,forglimtavdetkaldeblikkettilFritz ogdedårligskjultetruslenehansdukketstadigoppitankene.Så ondsinnethanvarmotKarinogfamilienNeumann–ensåstygg
oppførselvillehaværtutenkeligforbareetårsiden.Hvordan kunneKaringiftesegmedham?
Allinalotfrustrasjonengåutoveretsaftigeple;bitenefløy bortoverkjøkkenbenkendahuntokutkjernehusetmedenskarp vridningavhåndleddet.
«Bra.Slipputsinnetditt»,satanteClaudiamedentørrlatter. HunpektepådenmaltraktertefruktenAllinaholdtihendene. «Nårduerferdigmedåtortureredeteplet,kanvisnakkerolig sammen,kvinnetilkvinne.»
Å,nåhaddehunvirkeliggjortdet.ClaudiaStrausshevetaldri stemmenforåunderstrekeetpoeng.Nei,joroligeretantenble, destomeralvorligvarovertrampet.
Tantenladeigenutpådenmeletebordflatenforåkjevleden ut.«Onkelendinogjegfølermeddejødiskevennenevåre.Det vetdu»,sahunlikefrem.Hunkjevletutdeigenmedbestemtebevegelser.«Viharbedtdegholdesympatienevårefordegselv.Det gjørdegsint.»
Allinastrøkdenfuktigeluggenbortfrapannen.«Ogskamfull.» Ogtrist.Ogkvalm.Vierhyklere,allesammen. Hunville ikkekranglemer,såhunfortetsegborttilvaskenforåskrubbe sukkeretavdeklissetefingrene.
Dettekjøkkenet,merennnoenannendelavhuset,fikkalltid Allinatilåfølesegtryggogelsket.Hunhaddelærtålagetantens spesiellesurstekpådeneldgamlejernkomfyren,oghunhadde vasketeikeplankenepågulvethundrevisavganger,etterClaudias strengerenslighetskrav.Detofuruhylleneovervaskenvarbøyd aveldeogvektenavhjemmekoseligetallerkenerikremhvittog blått,blomstretetekannerogvaseroghaugevisavtommeglass somdesnartskullefyllemedsyltedegrønnsakerogsyltetøysom skullevaregjennomdenlangevinteren.Allinasvennervaralltid velkomnepåtanteskjøkken,ogingengjestergikkderfrautenåha fåttsuppe,ellerbrødogsmør,elleretglassmelkogvarmstrudel. Ognåvaraltiferdmedårakne.
DaAllinakomtilbaketilbordetforåhjelpemedåstrekkedeigen,vartantensmunnpressethardtsammenienbekymretstrek. «Onkelendinharrett.DetvarheldigforossatHerrMeiergikk imellomnårdetgjelderFritz.Tingeriendring,tilogmedher
idenlillelandsbyenvår,ogforandringenerikketildetbedre.»
Tantenlotarmenegliinnunderdeigflaketogløftethaken.«Kom igjen.Hjelpmegmeddeigen.»
Allinagikktildenandrebordendenogstakkarmeneinnunder deigenpåsammemåtesomtanten.Dejobbetitaushet,gikk langsomtrundtbordetmensdetrakkdeigenutover.
«Kanskjedereharrett»,saAllinatilslutt.
«Kanskje?»Tantensåoppmottaket.Hunstansetogpenslet deigenmedoljeførdetokennyrunderundtbordet.«Trordu virkeligatdetvarlurtåkranglemedFritz?Værsnillogtenketter førdusiernoenå.»
IetglimtsåAllinaforsegdetiskaldeblikkettilFritzigjen,og detvendtesegimagen.«Detvardetretteågjøre,menjegerikke sikkerpåomdetvarsålurt.»
«Bedre»,satantenmedetsukk.«Dugirmegidetminsteen litensmulehåp.»
Stillhetensenketsegmensdefortsattearbeidet.Degikkto rundertilførdeigenvartynnsompapirognåddekantenav bordet.
Allinagrepskålenmedfylletogbegynteåbreentykkstripe avepleblandingenlangsdenenekantenavdeigen.Dendumme skjeenvilleikkeslutteåriste,såhunjobbetfortere,menblandingenfaltnedpådeigenienujevnklatt.
TantentokbollenogskjeenutavhendenepåAllinaogsatte dempåbenken.«Jegvetatduerredd»,sahunoglaenfinger underhakenpåAllina.SympatieniblikkethennesfikkAllinatil åvilleløpeutavkjøkkenet.«Heltsidenduvarliten,hardualltid reagertmedsinnenårduerredd.Mensinnetdittvilfåalvorlige konsekvenserhvisdulardetstyredeg.»
Allinaprøvdeåsnusegbort,mentanteClaudiagasegikke. Hungrephendenehennesmedsineegne,træleteneverogholdt hardtfast.«Snakkmedmeg.Fortellmeghvorforduerredd.»
«Fritzvaretmonster.HanpinteKarinigår,fordihunsnakket omfamilienNeumann.Vennenevåre.»Ordenerantutavhenne somvannfraendemningsomvarblittåpnet.«Du,onkel,Albert –derevilatjegskallatesomomalterbra,menjeggreierikkeå gjøredetlenger,jegkanikke…»
Tantentrakkhenneinntilsegmedetlavtutrop,omsluttet hennemedvarmenfradenlubnekroppenogdeberoligende dufteneavkaffeogstrudeldeig.
«Jegerreddforåvennemegtilålevesånnsomdette»,mumlet Allinainnmotdenfuktigehalsentiltanten. Jegerreddjegvilbli gal,sånnsomalleandre.
«Jegerogsåredd»,hviskettanteClaudiainnmothårethennes. «Deterensykdom,dettehatetsomderFührerharmotjødene, oghatsmitteralledetrørerved.»
Allinatrakksegunna.«DetvarderforjegsaimotFritz.»
Denstauttalelsenhennesfikktantentilåsendehenneet uutgrunneligblikk.«Kanduhjelpenoenhvisduerifengsel?»
«Nei»,saAllinahalvkvalt.
«Dennekampenkanduikkekjempe»,satanten.«Ikkeandre kvinnerheller,fordensaksskyld.»HunkløpAllinainesen.«Min modigelillemus,somikkeersålitenlenger.Dumålæredegnår dukansnakkeognårduskallavære.»
Nårhunkunnesnakke? Atkvinneneskulleværetausemens menneneikkegjordenoe…detgaingenmening.MenAllina villeikkebegynneåkrangleigjen,såhunholdtmunnogklarteå fåfremetnikk.
«OnkelDieteranserdegfremdelessometbarn,ikkesomden ungekvinnenduerblitt.Hantroratduviladlydeordre.Gud skalviteathanalltidhartattfeilidensaken.»Tantenlenteseg nærmere.«Menduogjegforstårhverandre.Gjørviikke?»
Allinalukketøyneneognikketigjen.Detspilteingenrolleat tantenogonkelenhaddelærthenneatmanalltidskalgjøredet rette.Altdevillehafrahenne–altallesåuttilåvilleha–var taushet.
Tantengahvertavkinnenehennesethøylyttsmask.«Onkelen dintrengernoeannetåtenkepå.Viskalblidgjørehamvedågjøre dennestrudelenferdig.»
TanteClaudiamenteatengodstrudelkunnekurerealtsomvar ondtheriverden.
«Jegspøkerikke»,satantendaAllinahimletmedøynene. «Strudeleralvorligesaker.Gåoghentsesamfrøenemensjeg rullerden.»HunskubbetAllinautavkjøkkenet.«Komigjen.»
MedetsukktrasketAllinabortovergangenmotkjellertrappa. Veddørainntiltrappahangtofotografier,oghunstoppetforåse pådem.
Detførstebildetvartattpååtteårsdagenhennes.Smilende, medmanglendefortenneroghårsomhaddeløsnetframuseflettene,sattAllinapåryggenavZigi,dengråskimleteponnien.Tantenogonkelenstopåhversinsideavdyret,tanteClaudiamed håndenpåbakdelentilZigi,ogonkelDietermedarmenrundt skuldrenepåAllina.
DetandrefotografietvardetenesteAllinahaddeavforeldrenesine.Morenhennes,Irene,såeksotiskutienstiligdrakt,og hunholdtengodtinntulletAllinaiarmene.FarenTomassmilte stoltmotkameraetmedenarmrundtmorogbarn.OnkelDieter haddealltidsagtatAllinahaddearvetmorenshøyekinnbeinog skarpehake,menatdetlysehåretogøynenekomfrafarssidenav familien.
IårevishaddeAllinatryglettantenogonkelenomåfåvite meromdevirkeligeforeldrenesine. Morenogfarendinelsketdeg sværthøyt,svartedealltid, mendeterbestålafortidenligge.Om hunfortsatteåspørre,blehunbaremøttmedtaushetoglange, tristeblikksomlasegsomsteinimagen.UtoverdenmagreopplysningenatTomasvartantenslillebror,vardetbaretotingAllina varsikkerpånårdetgjaldtTomasogIreneSchenck:Fordetførste atdehaddeboddiBerlin.Ogfordetandreatdedødedahunvar tremånedergammel.
Allinahviltepannenmotdenkjølige,ruveggen. Deterfor mangehemmeligheterherihuset.Ogformangetingvialdri snakkerom.
Allina Strauss lever et skjermet liv i en rolig, tysk landsby, men idyllen tar brått slutt en skjebnesvanger natt i 1939. Etter en rekke voldsomme hendelser blir Allina tvunget til å jobbe som pleier på en «babyfabrikk» i nazistenes
Lebensborn-program, der kvinner av såkalt rent blod føder barn som skal adopteres bort til «gode» nazistiske familier.
Allina må holde sin jødiske identitet skjult for å overleve, men da hun oppdager den grove omsorgssvikten som foregår, er hun fast bestemt på å redde ikke bare seg selv, men også barna hun har ansvar for. Da Allina møter Karl, en høytstående SS-offiser med sine egne hemmeligheter, må de bestemme seg for hvor mye de kan dele med hverandre – og hva de tør å risikere for å berge så mange barn som mulig.
«Solsikkehuset er en uforglemmelig historie om kjærlighet og oppofrelse … en eksepsjonell debut.»
HEATHER MORRIS