FORORD Et jubileum kan brukes til så mangt – gjennom året har vi merket at Fortidsminneforeningen har feiret 175 år med ulike arrangementer over hele landet. Det er også en gylden anledning til å ta et blikk i speilet: hvem er vi i dag og hva har vi vært? Når vi i dag går på nettsidene til Fortidsminneforeningen og leser Om oss, så er overskriften «Fremst i kampen». Foreningens identitet er i stor grad knyttet til aktivisme – det handler om å gjøre noe slik at ikke kulturminner går tapt. Årets årbok handler i stor grad om de som har gjort noe – selv om alle slett ikke har vært medlem av Fortidsminneforeningen!
AKTIVISME Spennet er stort når man snakker om aktivister: fra 1700-tallsprester til nasjonalromantiske kunstnere, 68’ere og Blitzere. Til felles har de en trang til handling når de har sett at bygninger de mener er verdifulle har vært truet av destruksjon. De har ikke alltid vunnet slaget, men i perspektiv ser vi at slagene har vært steg på veien til en erkjennelse av at fortidens bygninger og objekter har stor verdi i samtiden og i fremtiden. På 1800-tallet ble flere hundre år gamle stavkirker revet. I dag er dette både ulovlig og faktisk utenkelig. Kulturminnevernet er likevel fullt av paradokser. Y-blokka er i det ene året fredningsverdig i følge ett departement, mens den året etter er rivingsklar, ifølge et annet. Er Norge et land som i mindre grad enn andre land har konsensus om hva nasjonens kulturhistoriske verdier er? Hugo Jenssen skriver om bygningen som virkelig har vært en aktivistgenerator de siste årene. Jenssen beskriver hvordan kampen om
bygningen – nå kun referert til som Y – har fått sin særlig coole design og tatt i bruk alle moderne virkemidler. Dette i kontrast til kampen på 1950-tallet – på samme sted – om bevaringen av Empirekvartalet. Drivkreftene bak aktivismen for å hindre riving har vært ulike. Både arkitekten Hermann Schirmer og maleren J.C. Dahl var overbevist om at vår identitet som nordmenn var avhengig av at levende spor fra fortiden ble bevart. Bente Solbakken beskriver hvordan Schirmer strevde med å få en arkitektur som ikke bare så ut som den var norsk, men som var norsk. Og da var det helt nødvendig å studere og forstå den gamle norske byggeskikken. Tonje Sørensens artikkel om Dahl belyser hvordan han så det norske landskapet som bestående av natur og fortidsminner, det ene ikke mindre viktig enn det andre. Dahl regnes som en av grunnleggerne av Fortidsminneforeningen, men også generasjonen før ham hadde sine bevarings aktivister. Presten Gerhard Schønings verk om Trondhjems domkirke kom ut i 1761, og Arne Bugge Amundsen beskriver nettopp prestenes engasjement for bevaring av – ikke bare kirker – men kulturarven som en del av vår historie. Fra den skolerte elites historieinteresse på 17-og 1800-tallet er det et langt sprang til etterkrigstidas bredere og mer folkelige engasjement. Dag Kittang skriver at modernistenes selvsikre tro på en ny, rasjonell tid med flotte bilveier og fornuftige boliger fikk en folkelig motreaksjon fra 1950-tallet av. Det ble stilt spørsmål ved grunnlaget for påstanden om at gamle, skjeve trehus ikke var gode steder å bo. Trond Eide beskriver seg selv som en tenåring
FORTIDSMINNEFORENINGEN ÅRBOK 2019
7
