Gang på gang tenkte jeg at jeg må være gal!
Aaslaug Vaa
VERNEKAMP I FREDRIKSTAD
3000 ÅR GAMMELT KULTURMILJØ KAN
BLI NÆRINGSPARK
NASJONALE MINORITETER
DA DET LILLE
GULE HUSET TIL
TATER-MILLA BLE FREDET
BESØKSÅRET 2024 NYSKAPENDE REKORDÅR FOR FORENINGENS MUSEUM
GRUPPETILBOD
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
Opplev friluftsmuseet
04
2024: Nyskapende rekordår
Tilbake til Ydstebøhavn
Mitt håndverk
Rødlista: Tar Fredrikstad til vettet?
Bli kjent med samlinga BUNAD OG HANDVERK 50 min
Bli kjent med samlinga
Bygdekunstnarane eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
BUNAD OG HANDVERK 50 min
Bygdekunstnarane eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
LIVET DEI LEVDE 50 min
Opplev friluftsmuseet
LIVET DEI LEVDE 50 min
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
Lær om stølskultur
08
28
48
Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974
Adresse FORTIDSVERN
Dronningens gate 11 0152 OSLO
Telefon: 23 31 70 70
Fra tegningsarkivet
Villa Lofoten: Å restaurere ruiner
Da Tater-Millas hus ble fredet
Et løft for Hedmarks bygningsarv
Mitt lokallag
Våre fylkes- og lokallag
Nye medlemmer
Styreleder har ordet
Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.
Bankgiro: 6011.05.27651
Forsidebilde
TIL SETERS 90 min
Lær om stølskultur TIL SETERS 90 min
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området Nord-Europa med flest aktive stølar.
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området Nord-Europa med flest aktive stølar.
Ansvarlig redaktør Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no
Redaksjon
Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no
Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no
Fagredaktør Årbok Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no
Annonsesalg
Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no
Telefon: 995 20 500
Grafisk design: Storybold
Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645
Villa Lofoten. Foto: Hedvig Idås Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.
Poesisti. QR-kunstløype. Nye aktiviteter for barn og unge. Og en planlagt nedgang i antall besøkende til Urnes stavkirke. 2024 ble nok et vellykket år for et av landets best besøkte kulturhistoriske museer.
Tekst: Astrid Galstad, rådgiver formidling og publikumsutvikling i Fortidsminneforeningen
I2024 fant 213.920 besøkende veien til en av Fortidsminneforeningens eiendommer. Det gjør Fortidsminneforeningens museum til et av landets best besøkte kulturhistoriske museer. Det er registret mer enn 150 ulike arrangementer ved alle eiendommene, og bare ved Logtun kirke på Frosta i Trøndelag har det vært 19 konserter. Tallene for besøk og aktivitet viser den enorme innsatsen som er lagt ned av frivilligheten i lokal- og fylkeslag, daglige ledere, besøksansvarlige og andre ansatte.
Foreningen eier ikke mindre enn 18 kulturhistorisk viktige kirker som åpner dørene for besøk og arrangementer. Mange av dem er betydelige lokale kulturarenaer med konserter, skoleformidling, poesikvelder, foredrag og mye mer. En slik arena er Kvernes stavkirke på Averøy ved Kristiansund som i tillegg til å ta imot 13.500 turister gjennom året også hadde 19 ulike arrangementer.
– Alle skal kjenne til stavkirken som en kulturskatt og ikke bare som en turistmagnet, sier Ann-Kristin Søvik, besøksansvarlig ved Kvernes stavkirke.
Skal engasjere de unge
Det er et stort engasjement rundt formidling for neste generasjon kulturminnevernere. Over 25.000 barn og unge har besøkt eiendommene. Ved Reins kloster på Rissa i Trøndelag er barn og unge i sentrum for formidlingen, og dette året fikk 17 lokale ungdommer prøve seg som formidlere og
vertskap og bidro med hele 1500 timer formidling.
Ved Kvernes stavkirke laget ungdomskolelever sine egne formidlingsopplegg for stavkirka i valgfaget «reiseliv», og Luciakonsert med elevene fra nærskolen har blitt en kjær tradisjon. Holdhus gamle kyrkje har hatt besøk av 40 leirskolegrupper, og er den av foreningens eiendommer som besøkes av flest skoler.
Oppvekstsenteret i Solvorn i Luster har brukt kulturmiljøet rundt Urnes stavkirke til å lære å ta vare på artsrike blomsterenger. På Halloween-feiring med Fortimus på Smedstua gartneri i Trondheim i regi av Den Trønderske avdeling myldrer det av barn.
Voss lokallag hadde laget et undervisningsopplegg for videregående skole knyttet til Landslovsjubileet med temaer som rettslære, språk og skrifthistorie. Temaene var forankret i lokal historie rundt foreningens eiendommer på Voss. Til «Gammeldags jul»-arrangementet på Vøienvolden i Oslo kom det nærmere 450 barn. Listen over aktiviteter er lengre enn dette og viser at foreningens eiendommer er levende kulturarv som betyr mye for mange.
Oppgang og nedgang i besøket
Det har vært en merkbar økning av utenlandske turister både som enkeltbesøkende og fra cruise. Dette har gitt utslag i økte besøkstall hos mange av eiendommene, blant andre Logtun kirke, Kvernes stavkirke, Rosekyrkja, Hopperstad
stavkirke og Borgund stavkirke. Den største besøksmagneten for utenlandske besøkende er Borgund stavkirke som i 2024 hadde rekordhøye 63.056 besøkende. Etterspørselen fra cruise har vært spesielt stor ved stavkirkene Urnes og Hopperstad, og dette har utfordret tålegrenser for kirkene og omgivelsene rundt, men det har også ledet til nytenkning rundt besøksforvaltning og formidlingsmåter. For Urnes var det nødvendig å sette inn tiltak for sesongen 2024 for å styre og regulere cruisebesøket gjennom antallsbegrensninger og fjerning av grupperabatt. Dette har vist seg å være vellykket med et besøksnivå i 2024 som ivaretar tålegrenser både for stavkirken og bygda rundt, og ikke minst kvalitet i besøksopplevelse og formidling. For Urnes har det også blitt etablert et nytt tilbud til besøkende som avlaster stavkirka og bringer besøkende inn i kulturlandskapet for opplevelser. «Stille poesisti» er en vandring i det nære landskapet rundt stavkirken, en sti beriket med naturdikt. Tiltakene ved Urnes har blitt lagt merke til i media og i reiselivet, og har blitt et forbildeeksempel for bærekraftig besøksforvaltning. Det samlede besøkstallet for 2024 ligger tilnærmet på samme nivå som 2023. 214.000 er et høyt tall, og speiler en stor internasjonal turisme til Norge. Men i det store tallet ligger også summen av mange små tall for besøk på arrangementer som har betydd mye for lokalmiljøene rundt Fortidsminneforeningens eiendommer, landet rundt.
HØYDEPUNKTER
Samlet besøk var 213. 920, rett under 2023-tallet på 214.008. Men Kaupanger stavkirke var ikke åpen i 2024, og ville normalt ha bidratt med rundt 3500 besøkende til statistikken.
Så ja, 2024 er egentlig et rekordår.
1. PÅ BESØKSPALLEN
Borgund: 63. 056
Hopperstad: 25.964
Urnes: 22.330
PÅ SKOLETOPPEN
Holdhus gamle kyrkje har høyest besøk av skoleelever med 40 leirskoleklasser.
2. STEINTØFF DELTAGELSE
Urnes stavkirke hadde middelalder i Lego-format og Kvernes stavkirke arrangerte steinhoggerverksted for elever fra den videregående skolen i Kristiansund under Kulturminnedagene.
GAMLE BYGG
BARE FOR GÆMLISER?
Mer enn 25.000 barn og unge er registrert som besøkende ved eiendommene, og sannsynlig er dette tallet en god
del høyere. Borgund stavkirke topper barn- og ungestatistikken med 9300 små hoder, og de fleste av disse kommer sammen med familien sin.
STØRST KONSERTARRANGØR
Logtun kirke på Frosta med 12 gratis sommerkonserter og 7 andre konserter.
3. STORE ARTISTER
Bjørn Tomren i Rosekyrkja. Arve Tellefsen og Kjetil Bjerkestrand i Kvernes stavkirke
ÅRETS NYKOMMER SOM SKOLEFORMIDLER
Voss lokallag hadde laget et undervisningsopplegg for videregående skole knyttet til Landslovsjubileet med temaer som rettslære, språk og skrifthistorie.
Temaene var forankret i lokal historie rundt foreningens eiendommer på Voss.
Opplegget skapte stort engasjement, og det er sjelden å oppleve at elever ikke vil forlate timen når den er over. Det skjedde her. De ville ha mer kalligrafi og flere spennende historiske rettsaker å bryne seg på.
4. ÅRETS VIKTIGSTE ARRANGEMENT?
Åpen dag på Elvebakken i Troms var ikke det største arrangementet i tall med sine 55 besøkende, men antagelig det med størst betydning for de som kom. Behovet for Elvebakken som en plass for å løfte fram den sjøsamiske identiteten og tradisjonen tegnet seg tydelig denne dagen.
5. ÅRETS GLEDELIGSTE NEDGANG I BESØK
Urnes stavkirke hadde en ønsket og villet nedgang besøk på 14% fra 2023, og
kom da på et mer bærekraftig besøksnivå for både stavkirke og lokalmiljøet. Det var alle fornøyde med – bortsett da fra enkelte cruiseselskaper.
6. DEN MEST INNOVATIVE UTENDØRSFORMIDLEREN
Oslo og Akershus avdeling og Vøienvolden gård stikker av med denne tittelen for et nytenkende formidlingsopplegg som du fort kan tråkke på, for så å oppdage en QR-kode i stein – og klikk, så står du i et maleri av Marie Tannæs. Maleren hadde Vøienvolden som et kjært og gjentagende motiv. Hvor mange kan oppleve dette? 10.000 er anslått å bruke Vøienvolden som turmål.
DEN SOM KJEMPER MOT VINDMØLLER
Hestad kapell er av eiendommene med minst besøk (398), men den største utfordringen for besøksansvarlig er en kamp mot vindmøller. 100 vindturbiner er planlagt i landskapsrommet som kapellet er en del av.
7. 1500 UNGE FORMIDLINGSTIMER
Ved Reins kloster på Rissa i Trøndelag er barn og unge i sentrum for formidlingen, og dette året fikk 17 lokale ungdommer
prøve seg som formidlere og vertskap og bidro med hele 1500 timer formidling.
ÅRETS IMMATERIELLE
KULTURARV-FORMIDLER
«Tråder til fortiden» ved Hopperstad stavkirke er et praktisk formidlingsprosjekt for barn og unge med utgangspunkt i vev og tekstil.
8. PÅ RETT
SPOR MED NATURPOESI?
Går det an å vandre seg til bevissthet om å ta vare på kultur- og naturarv for fremtiden? «Stille poesisti» ble etablert i kulturlandskapet ved Urnes stavkirke med mål om bærekraft både i tanker og tiltak. Og nobelprisvinner Jon Fosse meldte at det var ei ære å få være ved Urnes med et av sine dikt.
DEN STØRSTE
JULEGLEDE-SPREDEREN
Her kåres Vøienvolden gård på Sagene Oslo med 2400 besøkende til Gammeldags jul-arrangementet 1. søndag i advent, og av disse var 450 barn.
9. HALLOWEEN MED FORTIMUS
Fortimus, flaggermusa med supervernkrefter, er som skapt for
Halloween-feiring, og det har Den Trønderske avdeling tatt tak i med et stort familiearrangement på Smedstua gartneri på Lade. En eiendom som foreningen riktignok ikke eier, men som Den Trønderske bruker som kurs- og arrangementsarena.
ÅRETS
Nonneseter kapell tegner seg som en spennende og etterspurt visningsarena for unge kunstnere fra Bergen. Jack O`Flynn viste «River Songs of The Violet Forests». 600 besøkende tok turen inn for å oppleve ung kunst i middelalder-kapellet.
Mer om våre eiendommer og sesongen 2025
Med en kjeller rigget for flo og hengekøyer klare for overnattingsgjester, er laftehuset på Kvitsøy blitt et fritidssted i fred og fordragelighet. Siden byggeåret 1830 hadde huset mistet mye av sitt særpreg, noe som innebar en stor grad av utskifting og tilbakeføring. Bli med til lille Ydstebøhavn i Rogaland!
Her ute i havet på Kvitsøy i Rogaland, på en gård som har vært i familien Ydstebø i århundrer, får livet et nokså annet innhold enn ellers, hjemme i Bærum. Måten familien lever i takt med vær, vind og lys, som det er mye av her ute, blir ekstra viktig. Tett på bryggekanten, der flo og fjære er hensyntatt, ligger et nytt, men gammelt hus. Et hus der gammelt treverk innlemmes med nytt og der moderne løsninger har bidratt til at gammel byggeskikk lever videre.
I løpet av en lengre periode har det nedslitte huset vært modent for en grundig rehabilitering. Og i påsken i 2019 skjedde nettopp det, da delvis riving av innvendige vegger startet opp. Riving av øvrige deler startet sommeren 2020 og sommeren etter var huset beboelig.
Høsten 2024 mottok «Androhuset» på Kvitsøy byggeskikkprisen for tilbakeføringsjobben som er gjort med sjøhuset som opprinnelig er fra 1830. Prisen deles ut én gang hvert femte år og henger høyt blant de mange som er opptatt av å bevare gamle hus og bygninger på det værutsatte øyriket.
Nytt tre - gammel byggeskikk
– Jeg har alltid likt meg veldig godt her i Ydstebøhavn. Ikke bare fordi det er hjemplassen min, men det er noe spesielt med lyset og med utsikten. Etter hvert som årene har gått og Kvitsøy bare har vært et feriested, vokste ønsket
Byggherre begynte å rive innvending til Påske 2019, og rensket huset innvendig fram til riving av selve huset begynte 11. august 2020. Ett års tid etterpå er det full vigør i huset. Og paret som til vanlig bor i Bærum er imponerende ofte på plass i Ydstebøhavn.
om å være her mer, forteller Palle Ydstebø. Ydstebø, offiser i det norske forsvaret og for mange kjent som kommentator i forbindelse med krigen i Ukraina.
Han er en av tre brødre som for noen år siden fikk hver sin tomt, utskilt fra slektsgården som har vært i familien fra 1900, da den ble skilt ut fra den gamle Ydstebøgården.
Dette huset som opprinnelig var bygslet og kom inn i familiens eie rundt 1970, hadde mistet sitt opprinnelige særpreg. De fine, gamle vinduene var erstattet med det som var mer tidsriktig gjennom 1960-tallet. Det trengtes en betydelig rehabilitering.
Det ble lyst
– Vi hadde et sterkt ønske om å bevare så mye som mulig av det gamle, med unntak av de uoriginale elementene, forteller Palle.
Det medførte en til dels krevende jobb der noe skulle bevares og noe rives. Det ble viktig å ha gode fagfolk med i prosessen. Palle og ektefelle Hilde kontaktet
Meling på Kvitsøy, som satte dem i forbindelse med byggmester HøieUeland og
Da dette huset kom inn i familiens eie rundt 1970 hadde det mistet mye av sitt opprinnelige preg. De fine, gamle vinduene var erstattet med det som var mer tidsriktig gjennom 1960-tallet.
Spisebord med nydelig utsikt og full oversikt over havnen. – Dette var det vi gledet oss mest til. Denne utsikten, sier Palle Ydstebø som til vanlig bor i Bærum.
deretter Haga & Grov sivilarkitekter. Til sammen har disse tre gjort mange tilsvarende oppdrag og er kjent for å gå grundig til verks.
– Det mest spennende med oppgaven er å kunne jobbe med en byggmester og en byggherre som vil det samme som oss, nemlig å restaurere eller reparere boligen med naust skikkelig, slik at det originale framtrer i en større sammenheng. Samtidig
som det innvendig skal bli en funksjonell og varmeisolert bolig med så mange spor av fortiden som mulig, sier Rune Grov. Rivejobben ble svært omfattende og hele den opprinnelige laftekassen måtte justeres og forsterkes. Opprinnelige vegger avdekket aviser som en gang ble brukt som isolasjon. Men for eierne ble dette en studie i gammel historie.
– Det var veldig kjekt å se hvordan
Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!
LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG
Vi hadde et sterkt ønske om å bevare så mye som mulig av det gamle, med unntak av de uoriginale elementene.
huset hadde sett ut før 1900. Dette ga oss ny giv til å fortsette med ideen om å gjenskape så mye som mulig, forteller Palle.
«Hyggelig å gjøre perlen beboelig»
Fra innkjørsel og baksiden av huset kommer man inn i en sjøgrønn entre. Overlys, åpne partier på hems, samt glass i golvet i hovedetasjen; lyset sildrer rett og slett gjennom etasjene og refleksjon av lys fra sjøen kommer, med de rette lysforholdene, opp i huset nedenfra. Hus, hav og himmel blir ett.
Alle faser er viktige, og for at et prosjekt skal bli vellykket er det viktig at byggmester, byggherre og arkitekt drar i samme retning.
– Selv om økonomi alltid er kritisk, spesielt i rehabiliteringsprosjekter, har dette vært et svært vellykket prosjekt, sier Grov. – Og så er det veldig hyggelig å få lov til å pusse opp en liten perle og gjøre den beboelig.
Prisen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for
> registrering, bevaring og/eller restaurering av kulturminne
> formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt
> bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne
> frivillig innsats for bevaring av kulturarven
Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 75.000. Vi håpar mange nyttar høvet til å nominera gode kandidatar.
Nominasjonsskjema finn du på Riksantikvarens nettside: www.ra.no
Nominasjonsfrist: 1. mai 2025
Spørsmål?
Kontakt Gunvor Haustveit hjå Riksantikvaren, e-post: gha@ra.no
Hun inspireres av å jobbe med gamle hus som folk har en tilknytning til og å bidra til å gjøre drømmene deres til en realitet. Selv bor Sanna Kristine Laksholm i en fargerik blikkboks som også fungerer som medbrakt arbeidsbrakke.
Tekst og foto: Hedvig Idås
Sanna Kristine startet på byggfag på videregående i Brønnøysund, med en drøm om å bli møbelsnekker. I løpet av årene på videregående skole oppdaget hun innebandy, og livet gikk i en ny retning. Hun pakket sakene sine og flyttet til hovedstaden for å studere.
– Jeg skulle studere til å bli fysioterapeut, men så tok innebandyen over. Jeg spilte på tre lag samtidig, så det gjorde det vanskelig å studere. Jeg sluttet på studiene og fikk jobb med å levere og montere kontormøbler. Det gjorde jeg i noen år, til jeg fant ut at det var greit å få meg en utdannelse. Så da bestemte jeg meg for å ta fagbrev som tømrer. Jeg hadde jo den utdanningen jeg trengte fra videregående, så da var valget lett.
Bor i tre tonns brakke
Våren 2024 flyttet hun tilbake til Vega og startet for seg selv. Hun tok bokstavelig talt med seg hjemmet sitt og kjørte drøye 100 mil fra Oslo til hjemplassen på Helgelandskysten. Bobilen «Ditlef» kjøpte hun i 2022 etter et samlivsbrudd og brukte kjærlighetsorgen som drivkraft og pusset opp den gamle karavanen til å bli et hjem.
– Jeg bor i en fargerik blikkboks, det er en Fiat Detleffs på ca. tre tonn med nittifem hestekrefter. Den røsker ikke snerken av kald grøt, som faren min pleier å si, men det passer meg helt fint. Bobilen gir meg muligheten til å ha med meg brakka og hjemmet mitt overalt. Jeg har tilgang til toalett og kjøkken, og skal jeg på jobb på en byggeplass der det ikke er så trivelig og kanskje bare garderobe for menn, kan jeg skifte i bilen. Jeg anbefaler alle håndverkere å få seg en bobil, for det er gøy og gir mye frihet.
Den artige delen av snekring
Selv om innebandyen er lagt på hylla for nå, er hverdagen til Sanna fortsatt full av action. Nå som hun har flyttet tilbake til Vega, er hun i full sving med ulike restaureringsprosjekter og blitt en aktiv aktør blant tømrerne i lokalmiljøet. Hun har fått kontakt med det lokale museet og det har ledet til oppdrag. Videre håper hun å kunne jobbe mer med restaurering enn med nybygg.
– Bygningsvern er jo den artige delen av snekring, du får bestemme litt mer selv hva som skal skje med planken du jobber med. Det finnes ingen faste maler som med nybygg og du må tenke kreativt og løsningsorientert. Det er ingen tvil om at Sanna brenner for yrket sitt og ser lyst på fremtidige prosjekter. Sanna er odelsjente på gården og ser for å ta over gården på sikt. Om det blir en tradisjonell bosetting er hun usikker på, for hun trives som håndverker på hjul.
–Jeg kan ikke se for meg å jobbe med noe annet enn håndverk, alt annet virker veldig kjedelig.
Hvorfor bør man bli tømrer?
Du får bidra til at folk får oppfylt husdrømmen sin som kanskje er folks største investering i livet. Hver dag får du skape ting som folk trenger, og du får en veldig sosial og hyggelig arbeidsplass hvor du stort sett møter nye folk hver dag.
Hvilke verktøy har du alltid med deg?
Mitt favorittverktøy er et bittelite brekkjern. Det ligger alltid i lommen. Det er veldig søtt, og jeg bruker det hele tiden.
Hva holder du på med akkurat nå?
Jeg planlegger en bobiltur til Portugal. Der skal jeg på et leirekurs om permakultur med en venninne, og jeg har ingen plan om å komme hjem før i mars.
Kurset heter «Natural building» og arrangeres av Womens Natural Building Collective.
Hva inspirerer deg?
Å jobbe med gamle hus som folk har en tilknytning til og bidra til å gjøre drømmene til folk til en realitet.
Sanna Kristine Laksholm Fra Vega i Nordland
Utdannelse: Byggfag, svenneprøve 2021
Yrke: Tømrer, selvstendig næringsdrivende
Alder: 27
Å sprenge ut en næringspark midt i et 3000 år gammelt kulturmiljø. Det er Fredrikstad kommunes vedtatte plan i et av Østfolds største helleristningsfelt. Saken har fått massiv medieomtale, står på Rødlista, involverer seks klager til behandling og vekker til live et stort lokalt engasjement. Vil lokalpolitikerne komme på bedre tanker?
Tekst: Joakim Rehaug Roth
Det omkringliggende landskapet i Borge har en av landets største og flotteste konsentrasjoner av helleristninger fra bronsealder. Den store fjellkollen som skal romme det nye industriområdet ligger i kjernen av dette landskapet, sier landskapsarkitekt, kunstner og «helleristningsjeger» Lars Ole Klavestad.
Det som blir omtalt som et av de største naturinngrepene i Norge har fått ordentlig medfart i media det siste året. Kulturmiljøet rundt det planlagte industriområdet og pukkverket «Viken Park» i Fredrikstad kommune står i fare for å bli forandret for all fremtid.
Her befinner det seg en rekke automatisk fredede kulturminner. Planene vil gjøre uopprettelig skade på et historisk kulturmiljø som dekker omkring 150 helleristningsfelt. Fredrikstad kommunes planprosess har fått sterk kritikk fra flere hold, noe NRK og lokalavisene har dokumentert over en lengre periode. Fortidsminneforeningen skrev i fjor høst saken inn på Rødlista, vår nasjonale oversikt over verneverdige hus, kulturmiljøer og andre kulturminner i fare for å bli revet, forfalle eller på annen måte forringes.
For å få et bedre bilde av hva som står på spill tar Fortidsminneforeningen med seg kamera og drone til Borge i desember for å undersøke nærmere. På et kunstgalleri i Gamle Fredrikstad møter vi Klavestad, en lokal entusiast som har fulgt saken siden planene ble først introdusert.
– For få år siden var det kjent 450 helleristningsfelt i Østfold og i dag er vi oppe i
ca. 1300, forteller han. – Helleristningene er en veldig viktig del av norsk kulturarv fra bronsealder.
Kulturarv i vintersol
Klavestad har i lang tid arbeidet for bevaring av kulturmiljøene i Østfold. Utstyrt med kost og hjemmesnekrede lyskilder har han og to venner avdekket mange helleristningsfelt i området. Deres entusiasme og engasjerte jakt etter nye helleristningsfelt i fylket vekket også interessen til avisen The New York Times som laget en stor reportasje i 2023.
– For å forstå helleristningenes plass og betydning i landskapet må det oppleves. Selve helleristningene skal ikke sprenges bort i forbindelse med den nye næringsparken, men magien og stemningene som ligger i hele landskapet vil forringes og forsvinne. Fjellkollen ligger midt inne i den brunskiltede løypa som kalles Oldtidsruten, sier han.
På befaringen setter vi oss i bilen sammen med Klavestad og kjører gjennom det frodige landskapet i Fredrikstad. Snart passerer vi det brune skiltet. Solen er på vår side denne desemberdagen og straks får vi en omvisning der helleristningene og lysforholdene viser seg frem fra sin beste side. Viken Park blir markedsført av utviklerne som «et av de største og mest innovative næringsområdene i Europa» som etter planen skal tilføre kommunen viktige nærings- og arbeidsplasser. Men hvordan vil den planlagte næringsparken påvirke det eksisterende kultur- og naturlandskapet?
SPOR Det ligger godt over 150 helleristningfelt i Borge, og mange av dem er det Lars Ole Klavestad som har avdekket med kost og lykt. Gjennomføringen av Viken Park vil ha en stor negativ konsekvens for helheten og opplevelsen av kultur- og naturområdet, noe han mener et reell utredning ganske sikkert ville ha konkludert med. Foto: Joakim Rehaug Roth
– Konsekvensutredningen som er laget i forbindelse med planen viser en stor negativ konsekvens for kulturarven. Dette er noe man ikke kommer bort fra, sier Klavestad. – Etter min mening vil dette være svært dårlig omdømmebygging for Fredrikstad kommune og Østfold fylke om planen går gjennom.
Konsekvenser for utredning
Konsekvensutredningen har også fått kritikk for å være mangelfull i seg selv, den er til og med blitt kritisert av fagmiljøet som utførte den.
Maren Hersleth Holsen, leder for plan og urbanisme i Arkitektstudio Henning Larsen – et datterselskap av konsulentfirmaet Rambøll som står bak konsekvensutredningen for Viken Park – uttalte til NRK rett før kommunestyremøtet 12. desember 2024 at vurderingen og utredningen som ble utført burde ha vært tydeligere. Konsulentfirmaet mener at «vurderingene ikke bør kalles en utredning, men heller en skrivebordsøvelse».
«Det er tydelig at dette ikke er bra nok, sånn som disse planprosessene foregår nå», sa Hersleth Holsen den gang. Denne uklarheten i saksbehandlingen fra kommunens side og det økende engasjementet fra lokalmiljøet mot prosjektet hindret likevel ikke bystyret i Fredrikstad i å vedta planen få dager senere.
Snudde i ellevte time
Planene for Viken Park har klare likhetstrekk med et annet helleristningsfelt på Rødlista, Vingen i Bremanger kommune i Vestland. Også her var det historiske og stort sett uberørte kulturlandskapet med flere tusen år gamle helleristninger truet av etablering av gruvedrift i området. Som i Viken Park -saken var begrunnelsen for innskrivingen på Rødlista at man etter mangelfull konsekvensutredning ikke la vekt på det helhetlige kulturmiljøet helleristningsfeltene er en del av. Ristningene ville ikke bli direkte berørt, men skadevirkningene på kulturmiljøet var ikke blitt grundig nok vurdert.
Juristene Nikolai Winge og Fredrik Holth har pekt på at Østfold fylkeskommune ikke oppfylte lovens krav til konsekvensutredning og at det ikke ble vurdert alternative plasseringer av næringsområdet. «Ut ifra det NRK forteller, stiller jeg spørsmål ved om konsekvensutredningen oppfyller lovens krav», uttalte Winge til statskanalen. Lokalpolitikere NRK kontaktet ga også uttrykk for at de ikke hadde forutsetninger for å forstå inngrepets omfang og karakter. «Det er altfor dårlig underlagsmateriale for en politiker. Jeg kan ærlig si at jeg ikke skjønte hva dette inngrepet innebar, med store naturverdier og sprenging i årevis», uttalte Trond Svandal (V). Gunhild Vigdisdatter (MDG) sa at hun fikk «vondt i magen» av at alarmen ikke gikk tidligere. «Jeg husker at jeg ikke hadde oversikt over den saken i det hele tatt», uttalte hun etter at vedtaket var et faktum.
Få dager før, 6. desember, marsjerte 300 demonstranter i Fredrikstads gater for å protestere med slagordet «La skogen leve – nei til Viken Park». I etterkant av vedtaket har Fredrikstad kommune mottatt seks klager som i skrivende stund er til behandling. 13. februar valgte kommunen å ikke gi oppsettende virkning, det vil si å sette saken på vent til klagene er ferdig behandlet. Dette fordi kommunen mener det ikke er fare for uopprettelig skade på kulturmiljøet innen svar på klagene foreligger.
Statsforvalteren derimot, var ikke like trygg. 3. mars ble det gitt nettopp oppsettende virkning: Ingen inngrep i reguleringsområdet før klagene er behandlet.
beslutninger uten å vurdere hvilke verdier som ofres. Hvis denne saken går gjennom er vi bekymret for hvilken standard det setter, sier Fjeldheim. Resultatet gjenstår å se. Hovedkonklusjonen i den omfattende klagen fra Fortidsminneforeningen og Norsk Arkeologisk Selskap er at vedtaket om områderegulering er ugyldig. Den største mangelen er at virkningene for det omkringliggende helleristningslandskapet aldri er utredet, og at alternative plasseringer ikke er vurdert - dette til tross for at saken er utredet hele fire ganger; i 2018, 2020, 2023 og 2024. Mot slutten av befaringen blir Klavestad spurt om plasseringen til helleristningene
kan være tilfeldig eller ikke og hva de så forteller om landskapet? Han lyser opp i øyene og mener at det nettopp er gjennom helleristningene at man leser landskapet. Dersom kjernen i landskapet ødelegges, vil også forståelsen og magien forsvinn med det samme.
– I dette landskapet for tre tusen år siden så sto kanskje en familie akkurat her og tittet ned mot vika som kom inn her. Kanskje de tenkte at her er veien ut mot den store verden. Når vi står her i 2024, så ser vi rett mot den fjellkollen som kanskje skal sprenges bort, sier Lars Ole Klavestad. - Det er både veldig vakkert og veldig vemodig å stå her og føle på det.
Vingen-planen ble møtt med massivt press fra fylkeskommune, regjering, media, internasjonale krefter, Fortidsminneforeningen og andre aktivister etter at reguleringsplanen for en utskipningshavn og et planlagt steinbrudd ble godkjent. Inngrepet ville svekke opplevelsen av det unike kulturmiljøet med rundt 2200 figurer i et landskap som har ligget nærmest uendret i 6000 år. I ellevte time valgte Bremanger kommune å snu – og det etter behandlingen av et innbyggerinitiativ. Helleristningsfeltet Vingen ble reddet. Kan man håpe på det samme for helleristningsfeltet i Fredrikstad?
Politikere uten oversikt
Planutvalget i Fredrikstad godkjente områdereguleringen for Viken Park 21. november 2024 og saken ble tatt opp til endelig behandling i kommunestyret 12. desember. I forkant av den endelige behandlingen hadde NRK avdekket en rekke svakheter ved planprosessen, med saksbehandlingsfeil som kan lede til ugyldighet.
Blant klagerne er Fortidsminneforeningen, i samarbeid med Norsk Arkeologisk Selskap. Marianne Vedeler, arkeolog og selskapets generalsekretær, gir uttrykk for at Østfold er kjent og elsket for sine helleristninger av alle som er opptatt av arkeologi. For å forstå disse figurenes betydning og rolle må man se dem i sammenheng med landskapet rundt
– Vi tror ikke Fredrikstad kommune hadde et godt nok beslutningsgrunnlag da de gikk inn for utbygging, men det er lov å snu. På samme måte som Bremanger kommune i ellevte time stoppet steinbruddet på Aksla, regner vi med at også politikerne i Fredrikstad kommer til sans og samling før det er for sent.
Landskapet i sin helhet
Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, sier at helleristningene i Fredrikstad trues fordi man ikke ser på landskapet som en helhet. Det er ingen spor av kulturmiljøtenkning, noe som står i skarp kontrast til regjeringens mål.
– Dette er ett av de tydeligste eksemplene på at kulturmiljø og kulturminner går tapt i et system som ikke fungerer, der man tar
OVER: Oversikt over helleristningsfeltene som vil bli påvirket av etableringen av Viken Park. Illustrasjon: Lars Ole Klavestad
UNDER: Skisse som viser omfanget av den planlagte næringsparken. Illustrasjon: Rambøll
Fortitdsminneforeningens nasjonale oversikt over verneverdige hus, kulturmiljøer og andre kulturminner i fare for å bli revet, forfalle eller på annen måte forringes.
Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner. Disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder rundt 200 000 tegninger.
Joachim Frich
Hovedøya kloster 1847
Joachim Frich
Hovedøya kloster 1847
Sommeren 1847 dokumenterte landskapsmaler Joachim Frich en serie gulvfliser fra middelalderen, funnet i klosterruinen på Hovedøya i Oslo. Utgravningene på Hovedøya var et av Fortidsminneforeningens første prosjekter etter opprettelsen i 1844, og sammen med tilsvarende utgravninger ved domkirkeruinen på Hamar bidro Hovedøya-prosjektet til å gi foreningen faglig prestisje.
Arbeidet pågikk gjennom tre sommersesonger, fra 1845 til 1847, og ble ledet av arkitekt Johan Henrik Nebelong, kjent for å ha tegnet lystslottet Oscarshall på Bygdøy. Interessen for funnene var så stor at skuelystne fra Christiania ble til hinder for arbeidet, og foreningen foreslo derfor å begrense adgangen til kun egne medlemmer.
Utgravningene kostet til sammen 846 spesidaler, et betydelig beløp for en nystartet organisasjon. For å spe på med midler holdt foreningen auksjon over stein og grus fra ruinen – vel å merke med myndighetenes tillatelse. Frichs tegninger dokumenterer over 20 forskjellige gulvfliser med mønstre fra klosterkirken. Her møter vi intrikat ornamentikk og mange slags skapninger – fra kentaur og drage til Guds lam. I Fortidsminneforeningens årbok for 1845 nevner Nebelong at rester av dekorerte gulvfliser er funnet i koret, mens gulvet i skipet har vært belagt med «gule, sorte og grønne, glaserede Teglstene».
I et hefte vedlagt Fortidsminneforeningens årbok for 1890 ble klosterruinene og gulvflisene diskutert nærmere av foreningens formann Nicolay Nicolaysen. Han beskrev blant annet produksjonsmåten: «Som det kan sluttes, er mønstrene før brændingen indtrykte i den bløde lermasse med former, antagelig af træ, hvorefter fordybningen er udfylt med en lysere jord. Eller harzmasse og det hele dernæst overstrøget med glasur». Nicolaysen sammenlignet også flisene fra Hovedøya med middelalderfliser av samme type fra England, Frankrike og Tyskland.
Ettersom de samme figurene går igjen i ulike farger og varianter, mente han det var sannsynlig med et felles opphav, kanskje i England, men med uavhengig produksjon flere steder. Om man vil oppleve et særlig godt bevart eksempel kan man besøke katedralen i Winchester, der et stort antall fliser fra 1200tallet fremdeles er del av gulvet. Her er det identifisert 17 ulike varianter av mønstre og figurer som gir et inntrykk av hvordan flisene på Hovedøya kan ha vært satt sammen til et hele.
Tekst: Linn Willetts Borgen
Fiskevær: I all slags vær har fiskebåter kommet inn til kaianlegget på Kleivan. Her finnes fortsatt mange rorbuer og tydelige spor etter de travle glansdagene i fiskeværet.
Husene ble forlatt en gang på 1960-tallet og overgitt til naturen. Så kom Aaslaug.
Tekst og foto: Hedvig Idås
Steinene som fra tid til annen slipper seg fri fra fjellformasjonen Kvalnesaksla og tar saltoer ned mot Kleivan, får et kort, men bratt fall. Har den god nok spenst, tas den mykt imot av den skrinne landstripen som strekker seg langflatt mot den åpne horisonten av hav og salt. Villa Lofoten i Kvalnes ligger på det de lokale kaller «utsida», som utgjør den nord- og sørvestlige delen av Vestvågøya, et sted du må vite om for å nå.
Her står været rett inn og kan gi deg alle årstider på én dag. Er du heldig og er der på rett tid av årshjulet, vil himmelen over lyse opp i grønne, blå og noen ganger røde sjatteringer. Som smeiger seg over himmelen i en fortryllende dans mellom det lyse og det mørke. I sommerhalvåret er midnattssolen dirigent. Hele døgnet blir fiskeværet, de hvite strendene og det turkise Nordishavet vekselsvis svøpt i varm og kald sol. Det er ikke rart Aaslaug Vaa gjorde som naturen selv. Bet seg fast, tross vær, vind og andre vanskeligheter.
Villa Lofoten har ikke hentet sitt navn fra betegnelsen «villa» i ordets tradisjonelle forstand, et herskapshus, men fra ordets litt mindre kjente og latinske entomologi: et sted for rekreasjon i naturen. Dette har blitt navnet på deler av det bevaringsverdige fiskeværet i Kvalnes. Husene ble forlatt engang på 1960-tallet, og ga seg deretter hen til naturen. Aaslaug kjøpte gården Soleng i det siste året før det nye millenniet, og lot seg sjarmere av den viltre naturen. Fem år senere kjøpte hun en falleferdig eiendom i havnen, og en siste bygning overtok hun i 2012. Gjennom de siste 25 årene har hun utviklet noe som kan betegnes som et livsverk.
Å fylle tomrom
Da Aaslaug Vaa først kom til Kvalnes i 1997, lå den gamle fiskerbondegården Soleng brakk. Ingen hadde bodd der på en stund. Gårdsbruket kjøpte hun av trålefiskeren Per Roald Solheim, oppvokst på gården og odelsgutt.
– Per Roald hadde egentlig lovet gården til en tysker, men jeg ga et høyere bud, forteller Aaslaug med et fornøyd smil om munnen. Gårdshuset er et ferdighus fra Spillum Dampsag & Høvleri i Namdalen (etablert i 1885) i jugendstil, tilpasset det lunefulle nordnorske klimaet. Da Aaslaug tok over, var taket lekk og alle vinduer måtte renoveres; alt glass ble tatt ut og rammene pusset til du kjente den gode lukta av tyri. Etter at foreldrene til Per Roald hadde flyttet på gamlehjem, hadde det ikke bodd folk i huset.
– Gang på gang tenkte jeg at jeg må være gal! Jeg var alene om det og tok lån på huset mitt i Bodø for å kjøpe gården, forteller hun.
VYER: Det er lett å la seg inspirere av det storslåtte landskapet i Lofoten. I flere tiår har Aaslaug hentet inspirasjon fra naturen og folket i nord.
Jeg har skapt hele livet. Når du skjønner at du får det til, blir du bitt av en basill. Den gjør det umulig å ikke prøve å utrette det umulige.
Jeg har fått god hjelp av mange til å finne ting jeg jakter på. Særlig må jeg nevne Marit, som arbeider på Gjenbruken i Sandefjord. Mange kommer også med gjenstander de mener skal leve videre i disse husene.
Først handlet det om å gjøre våningshuset tett. I en hektisk jobb som fylkeskultursjef i Nordland hadde Aaslaug mange reisedøgn og lange arbeidsdager. I ferier og helger tok hun turen ut i havgapet. – De første årene var jeg her veldig lite. Når jeg først var her, handlet det om istandsetting av gård og grunn. Dette er ikke og har ikke vært et feriested for meg, det var og er en arbeidsplass.
Etter at hovedhuset var tett, gjenstod fortsatt mye arbeid. For å få økonomi til å drifte huset bestemte hun seg å satse på sesongutleie.
Etter hvert søkte verden seg innom villalofoten.com. Og folk kom! Et ektepar fra Oslo leide i mange år. En annen gjenganger er en amerikansk kvinne med aner fra Narvik og som snakker norsk. Hun er på besøk noen uker nesten hver sommer.
Bitt av basillen
Aslaugs karriere bærer preg av at hun hele veien har vært uredd og har evnen til å se potensiale der andre ville styrt unna. Utstyrt med en innstilling i Pippi Langstrømpes ånd har hun fått til det meste hun har satt seg fore.
– Jeg har skapt hele livet. Når du skjønner at du får det til, blir du bitt av en basill. Den gjør det umulig å ikke prøve å utrette det umulige. Jeg har viktig kunnskap etter et langt og særdeles aktivt arbeidsliv. Å prøve å bruke den i samfunnet er en borgerplikt.
Aaslaug vokste opp som en av seks søsken på en gård i Skiptvet i Østfold og er utdannet agronom. Det var absolutt ikke gitt at hun som 69-åring skulle eie og drive et gårdsbruk og deler av et nedlagt fiskevær på Vestvågøy i Lofoten. Hun var på vei til å bli lærer, men etter
noen vikartimer i en Oslo-skole etter endt utdanning merket hun raskt at det ikke var noe for henne. I stedet flyttet hun til Solør i Hedmark og ble kultur- og kinosjef i Åsnes kommune.
– Jeg kunne noe om teater, men film var helt nytt for meg. Jeg vokste opp uten fjernsyn hjemme, og var første gang på kino da jeg var 12 år. Det ble både utfordrende og fantastisk lærerikt å programmere en hel kino.
Samtidig som Aaslaug satte stadig nytt filmprogram på plakaten i Åsnes, drev svømmehallen og idrettshallen, fordelte midler til organisasjonslivet og fikk registrert kulturminner i kommunen initierte hun teaterprosjektet «Så Flisa fyker». Det skapte engasjement om stedets historie.
Lokal forankring En av grunnene til at Aaslaug har fått til så
den og å holde ut. Under det langvarige restaureringsarbeidet på Kvalnes har hun trukket veksler på samme metoder.
Gullmynt i ruin
Mer enn 25 år etter at Aaslaug Vaa kjøpte småbruket Soleng eier hun også en del av det bevaringsverdige fiskeværet i Kleivan havn på Kvalnes. En av eiendommene, bebygd med rorbu og trandamperi, fikk hun tilbud om å kjøpe av Per Roalds svoger; han var så fornøyd med det hun hadde fått til på gården.
riet, det største bygget med tilhørende kai. I etterkant utviklet den danske arkitekten
mye bra på kulturfronten i ulike deler av landet er at hun er opptatt av lokalhistorien og å forstå samfunnet hun befinner seg.
– Jeg var veldig opptatt av å forstå hva som er spesifikt ved et sted: Hvor er jeg, hva er dynamikken i dette samfunnet, hva er det i denne historien folk bærer med seg i kroppen.
Dette tankesettet tok hun med seg fra historiestudier på Blindern, til Solør og videre nordover.
I jobben som fylkeskultursjef gjennomførte hun blant annet satsninger som «Skulpturlandskap Nordland», Hamsunsenteret på Hamarøy og det kulturhistoriske tilretteleggings- og formidlingsprosjektet «Fotefar mot nord». Dette innebar å stå i mange konflikter, satsningene var kanskje forut for sin tid. Da var det godt med kulturell kompetanse og tålmodighet i form av å forstå motstan-
– Jeg ante ikke hva jeg skulle bruke det til og om jeg noen gang kunne restaurere det. Igjen tenkte jeg at jeg måtte være gal, det er jo bare ruiner! Men da en kollega kom inn i den autentiske delen av rorbua utbrøt hun: "Vet du hva, du har jo kjøpt en gullmynt!» Selv så jeg bare arbeid, husker
Aaslaug.
Rorbua og de tilhørende byggene ble flyttet fra den gamle havna i andre enden av bygda til den nye Kleivan havn i perioden 1920-40. Da var det fortsatt stor aktivitet på Kvalnes. I 1939 sto to moloer ferdig for å beskytte havna mot storhavet. Folketall og aktivitet tiltok. På det meste bodde det omtrent 250 mennesker på stedet. Historie er risset inn i tømmerveggene i rorbua, som en gjestebok med signaturer etter fiskerne som bodde her under Lofotfisket.
Kultursjefens metamorfose
Etter 22 år som fylkeskultursjef i Nordland fikk Aaslaug endelig mer tid til egne prosjekter.
– I 2012 kjøpte jeg det jeg kaller Salte-
Uffe Black Nielsen og jeg en totalplan for bebyggelsen på begge eiendommene. Jeg ville ikke bare flekke her og der. Det fungerer ikke med bygninger i en slik tilstand. Det var et vanvittig arbeid. De hadde så vidt strøm her tidligere, og det fantes jo ikke vann eller kloakksystem. Ingenting. Heller ikke isolasjon! I prosessen med å sette i stand bestemte Aaslaug seg for å dokumentere alle gjenstandene de fant under ryddingen av den gamle rorbua. Et første eget filmprosjekt så dagens lys i 2010, med offentlig tilskudd, finsk instruktør og klipper, belgisk fotograf og lydmann fra Færøyene. Den tidligere kinosjefen var blitt filmskaper!
– Filmen heter "Rorbuas metamorfose – en levende museumskatalog" og dokumenterer rorbua slik den så ut før arbeidene begynte. Det var som om bua var forlatt på dagen. Det stod til og med brøddeig i en glassbolle. I filmen formidles det gamle fiskeværets historie gjennom fire fiskeres presentasjon og omtale av gjenstander og fiskeutstyr etterlatt i bua.
En visjon realiseres
I 2015 fikk Aaslaug støtte fra Kulturminnefondet, og hun kunne sette i gang med restaureringen. Det dreier seg om fire delprosjekter; tre hus og en kai. Alt måtte tas, etter å ha stått ubrukt siden midten av 1960-tallet.
– Arbeidet med Trandamperiet og Salteriet innebar å restaurere fra ruintilstand, forteller Aaslaug.
ARBEIDSSTED: Det er alltid noe å gjøre på gården eller rorbuene på Kleivan. Aaslaug sitter sjelden stille.
Med seg hadde hun igjen arkitekt Uffe. Visjonen var klar: gjenbruk og bevaring.
– Det var ikke mye som kunne gjenbrukes av ytterveggene, det meste av bordkledningen ble nærmest til papir da vi demonterte dem. Stokker som ble brukt den gang var ofte drivved, og kledning kanskje flyttet fra annet bygg eller rester etter andre byggeprosjekt. Det var knapphet på trevirke i Lofoten. Det vokste ikke nåletrær her på den tida. De brukte det de hadde så langt det strakk, derfor var opprinnelig kledning både gran og furu, høvlet og uhøvlet. Vårt valg ble derfor lokal gran som har vokst i Lødingen og Hadsel og tilvirket på et gårdssagbruk i Laukvik. Noen vinduer har vi restaurert, andre er kopier fordi kvaliteten var for dårlig.
Det har vært mange utfordringer: Været er en avgjørende faktor, men også å finne riktig materiale og de rette håndverkerne.
– Mange skjønte ikke min visjon for stedet. Det er kanskje ikke så rart. Bygningene i havna har jo tidligere stort sett bare vært i bruk i forbindelse med Lofotfisket, og ofte som lager resten av året. Over tid fant Aaslaug håndverkere. De kom fra hele landet. I løpet av lengre perioder over seks år arbeidet de på Kvalnes, sammen og hver for seg. I fellesskap skapte de et miljø og medvirkning i beslutningsprosessene.
UTSMYKNING: De sølvgrå fasadene fiskeværet til Aaslaug er enkle og oppført i ubehandlet gran. Likevel har tilreisende håndverkere satt sitt preg på stedet, blant annet ved å skjære ut små fisker som holder vindusskoddene på plass i vinden.
– Tegninger er én ting, men det er på stedet en rekke avgjørelser tas når en arbeider med ruiner og historiske bygg. Denne gjengen har reddet husene sammen med meg, derfor er også navnene deres på hjemmesiden.
Spor av tidligere aktivitet
Det er mange detaljer som røper at dette ikke er fiskeværsbebyggelse lik andre. Her
er store vinduer i gulv og vegger som knytter de besøkende tettere på naturen. Små utskårede fisker holder fast vinduslemmene. Fargen i den ubehandlede granen påvirkes av lyset og været. Ved værskifte forandres husenes uttrykk fra mørk sort til nesten illuminerende. Selv om mye av interiøret måtte erstattes, er det fortsatt mye av patinaen innendørs som har blitt tatt vare på. I Trandamperiet ser
SALT: Blant byggene på Kleivan ruver Salteriet, som står ytterst på kaia. Tidligere ble fangsten saltet og pakket her, men i dag har stedet blitt et fantastisk overnattingssted med nydelig utsikt over det viltre Nordishavet.
man tydelig hvordan fettet fra leverkoking har satt seg i veggene. Tømmerdelen av Rorbua er autentisk. Alle husene er smakfullt innredet med gammelt og nytt. Aaslaugs kunstsamling og skandinaviske gjenstander preger interiøret og setter stemning i rommene.
– Jeg har fått god hjelp av mange til å finne ting jeg jakter på. Særlig må jeg nevne Marit, som arbeider på Gjenbruken i Sandefjord. Mange kommer også med gjenstander de mener skal leve videre i disse husene.
Det har kostet utallige arbeidstimer med søknadsskriving, prosjektledelse, henting av materialer, overflatebehandling, oppfølging av gjester og vedlikehold.
– Datteren min har foreslått at jeg tar et lengre opphold i Sør-Amerika. Men etter å ha tenkt seg om sa hun at det førte ingen steds hen fordi jeg ville helt sikkert finne på noe å utrette der også. Jeg må ha noe å gjøre, og ser det som et menneskes plikt å hele tiden bruke og utfordre sitt eget potensial. Skapertrangen min er og har alltid vært sterk. Jeg har kort tid igjen. Den skal jeg bruke på dette vakre stedet.
Flyvende steiner
Med god hjelp av venner, familie, Per-Roald, Uffe, håndverkerne og mange andre har Aaslaug trinn for trinn satt sin del av det gamle fiskeværet i stand i tråd med sin visjon. Med årene som er gått har gjennomtrekken blitt redusert til små knak og iblant et brak i veggene, men storm og orkan har fortsatt ikke tatt husene.
Fettet fra trankokingen har satt seg i veggene og gitt dem en særegen sjattering. I dag fungerer den gamle trankokeren som vedovn.
– I vinter ble det målt vindkast på 63 meter i sekundet på Gimsøystraumbrua (Austvågøys bindeledd til fastlandet), og i løpet av ti dager hadde vi to orkaner og én storm. Det er helt ville krefter. Når det er sånt uvær, så kommer det steiner og alle mulige løse gjenstander flyvende. Derfor må du binde fast alle ting her, og når været er på sitt verste, må du ikke finne på å gå ut, advarer Aaslaug.
Det er ikke bare været som kommer til Villa Lofoten, men også kunstnere, musikere, forfattere, scenekunstnere, filmska-
pere og økoturister fra hele verden. For å bo og skape og erverve seg ny kunnskap om og forståelse av eget liv og verden.
– Det er ikke alle som kommer tilbake, for miljøet er preget av samhold og samhandling. Alle bidrar på en eller annen måte. De som passer inn vender gjerne tilbake, sier Aaslaug.
De stadige endringene i været har satt sitt preg på folk, og på Villa Lofoten. Det er en rytme og en puls, stedet er konstant i forandring. I sommerhalvåret er vinden oftest flau eller fraværende, aktiviteten stor og pulsen høy i bygda. I vinterhalvåret går folk nærmest i dvale, roen og stillheten senker seg over stedet og gir arbeidsro. Vinden får igjen fritt spillerom og tar fart over vannet og skaper sin særegne symfoni i bølgeblikktak og granpanel. Helt frem til sommeren igjen tilhører folket. Nå nærmer dette livsverket seg ferdig for Aaslaug. Det eneste hun savner er en badstue. Drømmen er et lite hus på påler som ligner et samisk stabbur. Materialene ligger klare. Naturen må blåse fra seg og våren gjøre sin anmarsj.
Les mer på villalofoten.com
Høyttaleranlegget er stilt inn på maks, ikke en klappstol er ledig og det er bestilt marsipankake til 300 gjester. Lokket er pyntet med det legendariske fotografiet av TaterMilla. I dag skal det lille gule huset i Våler endelig fredes.
Tekst og foto: Marte Østmoe
– Vi kan ikke endre på fortida, men vi kan ta ansvar for framtida.
Ordførerkjedet til Harry Vinje skinner om kapp med de enorme søljene som er festet til Nora Christin Pettersens bringe. Nora er en av Tater-Millas – eller Jenny Emilie Pettersen (18861976) som er hennes fulle navn – 15 barnebarn og leder av foreningen Tater-Millas venner. Ifølge foreningens statutter skal det seks ganger i året inviteres til arrangement her: minikonserter, foredrag, fortellerstunder eller markeder.
I dag er det marked. I god gammeldags taterstil selges det antikviteter, klokker, kniver, krokpiper og visper av trådsløyd. Andre boder byr på snurrepiperier, hjemmebakt, lopper og LP-plater. Over det hele ligger det et sus fra Finnskogen, et sus fra landets mange dialekter og et sus fra et ustoppelig vaffeljern som transformerer røre om til perfekte, søte hjerter.
I dag er det likevel ikke bare det blomstrende markedet som trekker. Det er dagen for den offisielle fredningen av et knøttlite hjem, et bygg så liten som en pakke gul Fox-karamell, men som likevel favner en hel historie.
– Dette handler om så mye mer enn fredningen av et bygg, konkluderer Anno-museenes direktør, Sven Inge Sunde.
Med himmelen som tak
Ordfører Vinje spiller opp og bruker sågar den lille gule bygningen som symbol på hvordan hele kommunen burde styres.
– Vi i Våler kommune skal motta alle mennesker med hjerterom. Sammen må vi bidra til et bedre Norge og en bedre verden!
Nora Christin Pettersen er barnebarn av Jenny Emilie Pettersen, kjent som Tater-Milla. Hun leder også foreningen Tater-Millas venner og er svørt glad for fredningen av bestemorens hjem.
Mye tyder på at Vinje lar seg inspirere at taternes sterke tro og samhold. For om lommeboka var tom, var følelsene sterke. Om kårene var skrale, var kulturen rik. Der de fastboende hadde sofa i plysj, hadde taterne sine egne melodier. Der de fastboende hadde stabbur, låve, våningshus og en årlig avling, hadde taterne en hest, ei kjerre og en evig frihet. Ikke bare i dette livet. Predikant og musikant Jim Karlsen tar mikrofonen.
Melodien er lånt fra John Denvers slager «Take me home, Country Roads», men Karlsen har komponert en ny tekst dedikert vandingsfolket. Forsamlingen nynner. Når seremonikomiteens Thor Engebretsen gjør Karlsen oppmerksom på at det faktisk er bestilt to nummer, tar han like godt låta en gang til.
SKILT FRA FORELDRENE Frans Pettersen er født på gulvet i Tater-Millas hus og bestemora, Milla selv, var jordmor. Ikke lenge etter ble imidlertid Frans hentet av norske myndigheter og plassert hos fosterforeldre, noe som skjedde uten lov og dom. Først da han var 17 år, etter over tre år som gatebarn i Oslo, ble han gjenforent med sine biologiske foreldre.
Refrenget er selvsagt det samme, men nå nynnes det ikke bare i rekkene. I stedet får vi noe som ligner en allsang: «Det finnes noe mer, enn det vi ser, som ligger høyt over det her, og det er himmelen, det står skrevet, så vandrigsfolk, ja det finnes noe mer!»
Litt ditt, litt mitt
Det var i desember 2023 at Tater-Millas hus ble erklært fredet. Riksantikvar Hanne Geiran uttalte seg den gang slik på kulturmiljømyndighetens egen nettside: «Taternes historie er en viktig del av Norges kulturarv. Med fredingen av Tater-Millas hus bevarer vi nå huset for fremtiden som et fremtidig minne, og som et levende samlings- og formidlingssted for romanifolket i Norge.»
8. juni 2024 var det arrangert et møte mellom Hanne Geiran og Nora Christin Pettersen fra Tater-Millas venner. Fredningspapirene skulle høytidelig overrekkes. På tunet sto klappstolene tålmodig og ventet, men arrangementet regnet bort. 25. august prøver man på nytt.
– Når vi freder kulturminner, gjør vi ditt og mitt til vårt, begynner Hanne Geiran. Videre i talen løfter hun fram verdien av nasjonale fortellinger om et samlet «oss», men at definisjonen av det norske på begynnelsen av 1900-tallet dessverre ble for smal. Urfolk og mino-
riteter ble ikke inkludert. Geiran vil det annerledes. – Romani er en del av det norske, fredningen av Tater-Millas hus er bevaring av et kulturminne, et lite hus med stort hjerte.
Jørn Øversveen, seniorrådgiver på kulturfeltet i Innlandet fylkeskommune, har tatt plass litt i bakgrunnen av forsamlingen. Men ifølge ordføreren må Øversveens posisjon ikke undervurderes. For noen minutter siden snakket han i store ord om hjerte og smerte, men nå innrømmer han det glatt: – En fredningsprosess handler sågar også om økonomi.
Festen er ikke over, det er kake igjen
Roland Alexandersen, Roger og Vidar Karlsen, Cato Berggren, og ikke minst Jim Karlsen, har bidratt på den kulturelle fronten. Også Pettersen har sunget duett med broren Jim Roger Pettersen. Endelig er det tid for kake. Men så, når de snirklete bokstavene i blodrød sukkerglasur er fortært: Hva nå?
En av dem som kan svare på dette, er formidlingsleder ved Anno-museene i Hedmark, Laila Bækkevold. Ordene er ikke hennes alene, men utformet i regi av arbeidsgruppa og Glomdalsmuseet.
– Å frede kulturminner er samfunnets måte å bevare fysiske spor etter fortiden på, spor som man anser for
Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.
Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.
Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no
Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/
viktige for oss som lever i dag, sier hun og legger til at fortellingen om en nasjon ikke bare består av rosenrøde eventyr. – Romanifolket/taterne ble lenge ansett som en uønsket del av vår kultur. Fredningen av Tater-Millas hus er en del av et større prosjekt der de nasjonale minoritetenes kulturminner får sin rettmessige plass i porteføljen av det vi må ta med oss av fortiden for å forstå vår identitet, før og nå.
Kunsten å lese et hus
– Gratulerer, begynner Tom Svellet, tidligere leder for kultur i Innlandet fylkeskommune. Svellet kan fortelle at Tater-Millas hus nå er et av fylkeskommunens totalt 900 fredede bygninger. Kulturminner etter de reisende er det imidlertid veldig få av, hvilket bekreftes av Bækkevold. Anno-museene har likevel ingen planer for at den lille stua skal bli deres, og huset står i dag i Våler kommunes eie. Anno som institusjon holder seg litt på
sidelinjen, men arbeidsgruppa mener at de på ingen måte fraskriver seg ansvar. I stedet inviterer de heller eierne til å søke støtte og råd. Som konsulenter har Anno-museene lang erfaring og har bidratt til kunnskapsformidling både til privatpersoner og kommuner, og Bækkevold presiserer at deres museumshåndverkere har god trening i å se, eller «lese» et hus. Annos bygningsvernrådgivere vil også kunne være tilgjengelige for nettopp denne type rådgivning. Nora Christin Pettersen får ikke sagt det ofte nok:
– Velkommen inn i Tater-Millas storfamilie!
På sett og vis gjelder inkluderingsfilosofien ikke bare gjester og gjennomreisende, men også når det er snakk om det administrative, styre og stell. Også Anno ser verdien av et samarbeid der målet er bevaring av huset og formidling av romanifolkets/taternes kultur og historie.
På vegne av arbeidsgruppa formulerer
Bækkevold det slik:
– Det er viktig at slike steder og minnesmerker er tilgjengelige for mange, og da er det bare positivt at de er spredt utover og ikke minst at de får stå på sitt opprinnelige sted, aller helst. En slik fordeling av oppgaver ansvarliggjør flere, og det skaper eierskap hos mange.
Hjem, kjære hjem
Tater-Milla og Tater-Millas hus har for mange blitt innarbeidede begreper. For andre har de også vært et hjem.
– Jeg bodde her i sju år, sier Sandra Gustavsen og forteller at hun og moren, samt to yngre søstre, kom flyttende fra Eina på Toten og hit etter at barnas far døde. Den gang som nå besto bestemorhuset av to rom, et kammers og et kjøkken. Milla flyttet nå inn på kammerset, mens dattera og de tre barnebarna lå på flatseng på kjøkkenet. Sandra var da 13 år
ANERKJENNELSE Nora Christin Pettersen mottar fredningsbeviset av riksantikvar Hanne Geiran.
Taterfolket, også kalt romani, vandriar eller også de reisende, er en minoritet Skandinavia og har, som navnet tilsier, en tradisjon som nomader. Ifølge Utdanningdirektoratets definisjon skal minoriteten omtales som romanifolket/tatere. Kjennetegn for folket var at de holdt sammen sterke familier, reiste rundt ved hjelp av hest og kjerre og solgte varer og tjenester underveis. Mange bodde vognene sine, telt, fikk ly låver og uthus.
Historien forteller at romanifolket/taterne skal ha vandret fra Asia til Øst-Europa en gang tidlig på 1000-tallet. Etter reformasjonen 1556 ble romanifolket/taterne uglesett og ansett som uønsket, og fra den gang finnes det flere brutale eksempler som viser hvordan man også Danmark-Norge forsøkte å utrydde folket. Tatere ble lyst fredløse, det ble krevet at alle hadde pass og de ble nektet å gifte seg kirken eller døpe barna sine der.
På 1800-tallet vokste ideen fram om en homogen norsk befolkning, og ifølge vergerådsloven kunne norske myndigheter frata de reisende barna deres håp om å få dem oppdratt og fornorsket i et «skikkelig, kristent hjem». Minst 1500 barn ble på dette viset separert fra sine biologiske foreldre.
På 1920-tallet ble romanifolket/taterne behandlet på lik linje med samfunnets øvrige outsidere, alkoholikere, kriminelle og såkalt åndssvake. De ble ansett som bærere av et uønsket arvemateriale og kom derfor inn under steriliseringsloven av 1934. Dyrevernsloven, også kalt hesteloven, ble innført 1951 og fratok de reisende muligheten til å eie og ferdes ved hjelp av hest. I 1973 ble imidlertid loven ansett som død eller irrelevant, da hestene oftest var erstattet av biler.
og begynte i tredje klasse. Ved siden av leksene hjalp hun bestemora med å sanke ved og plukke bær.
Men der kusinen Nora Christine i dag har smykket seg med bestemoras enorme søljer, nøyer Sandra seg med en liten diamant festet på venstre hjørnetann. Ikke desto mindre var det Sandra, med støtte fra Holger Gustavsen fra Taternes Landsforening, som i 1997 satte i gang arbeidet med å kjøpe tilbake bygget. Allerede da var det et mål at det skulle fredes.
Ved Jenny Emilie Pettersens bortgang i 24. februar 1976 ble nemlig huset solgt på det åpne marked og havnet i hendene på en person som på folkemunne bare omtales som «polakken». Hans intensjon var å ha det som feriebolig, og det å selge det tilbake kom ikke på tale. Gustavsen og Leif Larsen satt den gang i styret i Taternes Landsforening. De to hadde vært ute ei vinternatt før, men innrømmer at det å få «polakken» til å snu, det var ei hard nøtt.
Alt på sin plass Med det samme kjøpsavtalen var signert i 1997, reiste Gustavsen og Larsen til Våler kommune for å diskutere saken. Men kunne ikke Taternes Landsforening stå som eiere selv? Nei. Det mente Taternes Landsforening ikke var noen god idé. En forening kunne gå i oppløsning, men det kunne ikke en kommune. Videre gikk ferden til Glomdalsmuseet. Også de var interessert, men ville da flytte huset til Elverum og plassere det på egen grunn. Nå kom imidlertid Riksantikvaren på banen. Beskjeden var klar. Huset måtte bevares på stedet der det sto.
Og slik ble det. Prisen var 125 000 kroner. Våler kommune ble stående som eier, men restaureringsarbeidet ble fordelt mellom fylkeskommunen, Våler kommune, Taternes Landsforening og Glomdalsmuseet. Ikke bare huset måtte kjøpes tilbake. Det samme måtte mye av inventaret.
De møblene som ikke lot seg spore, forsøkte man å finne identiske eksemplarer av, og i dette arbeidet var Karl Wilhelmsen, Tater-Millas yngste og fremdeles høyst levende sønn, en uvurderlig ressurs. Bokstavelig talt visste han hvor skapet skulle stå. Også Sandra Gustavsen supplerte med sine barndomsminner. Litt etter litt kom Tater-Millas hus tilbake til seg selv.
Nærmere 30 år har prosessen tatt. Langbordet plassert mellom hus og låve, mellom publikum og programmets gjester, ligner nå, i seremoniens siste time, nærmest et alter. Under en opptreden har trubadur Jim Roger kastet vandringshatten sin på bordet, og på den hvite duken får hatten selskap av høye hvite lys, blomster, flagg, et høytidelig fredningsdokument samt et lite skilt i messing. Nå mangler det bare et skrujern og to robuste skruer, så skal skiltet opp på den lysegule ytterveggen: Fredet.
– Her er fortsatt spor etter benker langs veggene, og rester av en åre og ildsted viser hvordan bygget ga ly og varme på kalde dager i potetåkeren. Cathrine Lillo-Stenberg, prosjektleder i Kulturarv Hedmark, viser rundt i den lille redskapsbua på Nordpåhøgda i Trysil som nå er reddet fra forfall. Satsningen på kulturminner i tidligere Hedmark fylke smitter!
Tekst: Joakim Rehaug Roth
Hva skjer når engasjement smitter? Jo, man kan nesten forvente gode resultater. Tilskuddsordningen Kulturarv Hedmark er full av eksempler på det. Dansepaviljongen Trønnes i Stor-Elvdal, Kongsvinger bedehus, en hengebru i Os og et gammelt skogshus med stall i Elverum er noen av istandsettingsprosjektene som har fått tilskudd i løpet av de to årene ordningen har eksistert. Håndverkerne i regionen kommer til få det travelt de neste årene. Kulturarv Hedmark – et prosjekt som skal gi kulturminnevernet i det tidligere fylket 4Hedmark et stort løft – er et samarbeid mellom Sparebankstiftelsen Hedmark og Fortidsminneforeningen som ble brakt til liv i 2023. En generøs gave på 13 millioner kroner fra sparebankstiftelsen ble starten på istandsettingsreisen, der foreningen har sørget for gjennomføringen av søknadsverksteder, kurs i tradisjonshåndverk og oppfølging av tilskuddordningen.
Godt synlig i landskapet
Ordningen Kulturarv Hedmark er ganske ekstraordinær med tanke på hvor mye penger Sparebankstiftelsen Hedmark har valgt
å gå inn med. Interessen lokalt for å ta vare på gamle og verneverdige hus er lett å se på en søknadsbunke som økte markant fra første til andre runde: I 2023 kom det inn 61 søknader og tildelingsjuryen valgte å fordele 2,5 millioner kroner på 22 prosjekter. I 2024 tikket det inn 85 søknader, noe som resulterte i 4 millioner kroner fordelt på 33 prosjekter.
– Bygningene og kulturminnene må ha en form for allmennytte for å få tilskudd, sier Cathrine Lillo-Stenberg i Fortidsminneforeningen. – Det kan være i form av åpen bruk, gjennomføring av kurs som del av istandsettingen, arrangementer eller formidling gjennom en åpen dag. Det viktigste er at prosjektet er godt synlig i landskapet.
Synliggjør den rike kulturarven
Det har vært mange gode kandidater blant søkerne og tildelingsjuryen har brukt god tid på å velge. Variasjonen og spennet i prosjekter og bygningstyper som har fått tildeling så langt er stor: midler har blant annet gått til våningshus, låver, smier, fjøs og til og med en skogfinsk røykstue.
Selv om hovedmålet til Kulturarv Hedmark er å gi midler til bevaring av
OG ETTER 1. Før istandsetting, 2. Etter istandsetting. 3. Gråning av treverket etter istandsetting. Redskapsbua på Nordpåhøgda Trysil har blitt restaurert med nøyaktighet. – Bildene viser ikke bare byggets reise fra forfall til fornyelse, men også hva slike tilskuddsordninger kan bety for bevaring av vår felles kulturarv, sier Cathrine Lillo-Stenberg,
verneverdige bygg og andre kulturminner, legger satsningen også vekt på å rekruttere, stimulere og utvikle unge håndverkere innen tradisjonshåndverkene. Så langt har det blitt arrangert flere kurs i tradisjonshåndverk for unge elever på videregående nivå og unge håndverkere med interesse for faget. Samtidig skal ordningen bidra til at flere håndverkere i regionen får kunnskap om restaurering og tradisjonshåndverk. Høsten 2025 kommer den tredje tilskuddsrunden. Da skal 5 millioner kronene deles ut.
– Regionen er rik på historie og det er mange forfalne bygninger som huser gode historier. Vi ønsker å fremheve det mangfoldet av kulturarv og ser frem til å realisere de mange spennende prosjektene som har fått støtte, sier Lillo-Stenberg.
Engasjement er smittsomt
Høsten 2024 tok foreningens lokallag Nord Østerdal, Solør-Odal og Trysil og Engerdal tak og arrangerte søknadsverksted i Tynset, Trysil og Kongsvinger samt ett digitalt verksted for å inspirere eiere av gamle hus til å søke midler. Verkstedene samlet mange hjerter som banker for
bygningsarven. I tillegg til bakst og kaffe fikk deltakere gode råd om hvordan man lager en solid søknad og tips fra bygningsvernkonsulenter om hva man som huseier bør legge vekt på. Engasjement og stolthet kan være smittsomt, noe som viste seg i diskusjonene blant de drøyt 60 oppmøtte på søknadsverkstedene. Den røde låven Blak-Holo i Gaupen har vært drevet av samme familie siden 1891 og er et eksempel på viktigheten av å ta vare på lokale identitetsmarkører. Prosjektet søkte om midler i 2023 og kom
i gang med restaureringen i 2024. Når
Ringsaker Blad var på besøk til gårdeiere Gunnhild og Kåre Bjørdal i september i fjor kunne styreleder Bjørg Eva Aasen i Hedmarken lokallag fortelle om hvor lønnsomt ordningen er for kulturminner som Blak-Holo.
– Røde låver er det viktigste signalbygget på Hedmarken. Det finnes mange låver, men flere er ikke i bruk og det er stor fare for nedfall. Tak og grunnmur er mest utsatt, og mange velger å rive eller bygge nytt. Gjennom prosjektet Kultur-
arv Hedmark ønsker vi å bidra til at flere verneverdige bygninger i Hedmark blir tatt vare på.
Et liv blant potetåkrene Prosjektleder Lillo-Stenberg mener at noen bygninger kan virke beskjedne ved første øyekast, men likevel bærer på en unik kulturhistorie, som den lille redskapsbua ved potetåkrene noen kilometer unna, på Nordpåhøgda i Trysil. – Dette lille bygget oppført rundt 1890 vitner om en tid da byggeskikk,
SKOGFINSK ARV Prosjektleder Cathrine Lillo-Stenberg på befaring med styringsgruppen til Kulturarv Hedmark på det fredede torpet Abborhøgda som har fått tilskudd til en rekke kurs i tradisjonelle håndverksteknikker og til restaurering av fjøset. Til venstre Frank Nodland og til høyre Bianca Wessel. Foto: Joakim Rehaug Roth
bruksmåte og lokal håndverkstradisjon var tett knyttet sammen. Nå har bua fått en ny sjanse takket være tilskudd fra Kulturarv Hedmark, sier hun.
Redskapsbua var i sin tid et praktisk bygg, brukt til oppbevaring av redskaper som plog, grev og bøtter. Den ble også brukt som et hvile- og varmested for de som dyrket poteter i området. Potetåkrene lå ofte i høyere terreng for å unngå frostskader, og bua var strategisk plassert for de som arbeidet på åkrene.
– Inne i bua er det fortsatt spor etter benker langs veggene, og rester av en åre
LANDEMERKER PÅ HEDMARKEN: Landemerker på Hedmarken: 63 ulike istandsettingsprosjekter har fått tilskudd fra Kulturarv Hedmark i løpet av de to siste årene. Blant dem
og Nedre Slåstadbråten. Foto: Kulturarv Hedmark
og et ildsted viser hvordan bygget ga ly og varme på kalde dager.
Byggeteknikk og lokale tradisjoner Lillo-Stenberg framhever den lokale byggeskikken til redskapsbua som har et tak som var vanlig i Trysil og omliggende områder.
- Bua som er bygget i tungt bindingsverk og kledd med honbord, har et saltak tekket med stukken spon som på dialekt blir omtalt som pert-tak. På mønsåsen kan man lese initialene OOST – Ola Olsen Teppen, trolig byggets opphavsmann, forteller hun.
Ola ble født i 1863, og hans datter Inger og svigersønn Per Persen Flermoen overtok senere området. Per ble ofte brukt som bas når det skulle legges stikktak i distriktet. Arkitekt Arne Berg skrev på 1960-tallet om byggeskikk i Trysil og hans beskrivelse av stikktak ble illustrert med et foto nettopp av Per P. Flermoen som legger stikktak. På 1980-tallet når Per var rundt 90 år gammel var han pådriver for å få lagt nytt stikktak på bua.
I 2023 var pert-taket i svært dårlig stand, og redskapsbua trengte umiddelbar hjelp for å unngå totalforfall. Da Kulturarv Hedmark ble lansert tok tømrer Arild Teppen ansvar og sendte inn søknad for å sikre midler til istandsettingen.
I løpet av 2024 har bua gjennomgått nødvendige reparasjoner; et nytt pert-tak er lagt, og råteskadde taklekter er byttet ut; en råteskadet del av bunnsvillen er skiftet
ut; bygget er hevet 10 cm og holdsteinene er forhøyet for å bedre bæreevnen.
Teppen utførte selv arbeidet på redskapsbua og var hele tiden nøye med å bevare mest mulig av det originale.
– Målet har vært å gjøre så lite som mulig, men nok til å sikre byggets fremtid, forklarte han.
Et løft for kulturarven
Teppen var ikke helt alene. Underveis ble det arrangert et kurs i stikketaklegging som en del av istandsetting hvor seks deltakere fikk bryne seg på denne tradisjonelle håndverksteknikken.
– En viktig del av Kulturarv Hedmark er nettopp dette, at kunnskap blir tatt vare på og leveres videre til nye tradisjonsbærere, sier Lillo-Stenberg. – Redskapsbua har aldri gjennomgått store endringer, og denne forsiktige tilnærmingen gjør at byggets autentisitet er ivaretatt. Når det nye pert-taket nå har grånet ser den nesten identisk ut som før, men nå er den også godt rustet for fremtiden.
På mange måter kan man se på det lille redskapsbua som en unik kulturhistorie som blir sikret takket være smittsomt engasjement, noe Lillo-Stenberg presiserer. – Takket være midler, engasjement og lokalt håndverk står redskapsbua nå som et lite, men kraftfullt monument over lokal byggeskikk og kulturhistorie. Før-og-etterbilder viser ikke bare byggets reise fra forfall til fornyelse, men også hva slike tilskudd kan bety for bevaring av vår felles kulturarv.
Eier du et verneverdig bygg eller kulturminne i Hedmark? Bli med å løfte kulturarven og søk om midler til istandsetting eller kurs i tradisjonshåndverk! Søknadsportalen for 2025 åpner 1. august med frist 1. oktober. Det kan være lurt å komme gang med søknaden tidlig.
Les mer om tilskuddsordningen
MITT LOKALLAG: Trondheim studentutvalg Hva engasjerer akkurat nå?
En henvendelse i siste liten sendte Ida og Eline av gårde på en kulturminneutveksling til et kloster i Slovakia, alt takket være et samarbeidsprogram støttet av EØS-midler.
SPONTAN TUR: Eline Øinæs Eriksen og Ida Marie Espeland studerer begge kulturminneforvaltning. Eline er i tillegg sølvsmed, mens Ida har tatt noen håndverkskurs tidligere. Her lærer de om kalkovn og kalkbrenning.
En onsdag tidlig i oktober 2024 ble jeg kontaktet av Johan Helberg, styreleder i Den trønderske avdeling, som lurte på om jeg skulle til Slovakia til uken. Jeg hadde ikke hørt noe om dette, men jeg hadde mulighet til å dra, og snart etter fikk jeg e-post fra Riksantikvaren med timeplan og litt informasjon om et kloster ved navn Červený Kláštor, Det røde klosteret. Dagen etter ble jeg oppringt av Andreas Skauen Pedersen, seniorrådgiver i Seksjon for internasjonalt samarbeid og verdensarv
ved Riksantikvaren som lurte på om jeg kjente en person til som kunne tenke seg å dra på oppdraget. Slik ble Eline Øinæs Eriksen, også hun medlem av Trondheim Studentutvalg, med på turen. Fredag var alt bestilt, og vi skulle dra til Slovakia allerede søndag!
Restaurere et tak
Det er begrenset med tid å skulle få bygget opp forventninger når noe kommer så brått og spontant på, men vi visste at det var et
tak som skulle restaureres og at vi skulle være med på det. Vi var ganske spente på hva vi skulle og kunne bidra med, i og med at vi er studenter med håndverksinteresse, ikke faglærte håndverkere.
Červený Kláštor er et klosteranlegg fra tidlig på 1300-tallet. Klosteret ligger nær grensen til Polen, ved Trzy Korony, “tre kroner”, et fjellmassiv som ser ut som en krone. Det har bodd to munkeordener i klosteret, og stedet er særlig kjent på grunn av tradisjoner med urtemedisin.
LÆRLING: Ida Marie Espeland får prøve seg på ulike håndverk disse høstdagene.
SAMARBEID: Takkonstruksjonen skal gjenreises, og da må alle krefter til.
Faglige diskusjoner
De første dagene var vi sammen med tørrmurere fra Norge og en håndverker fra Pro Monumenta. Målet var å lage en liten kalkovn for å sjekke om den lokale kalken kunne brukes til fremtidige prosjekt. Her ble det diskusjon om hvor lenge kalken burde brennes og hvor varmt.
Navnet Det røde klosteret kommer av den røde mursteinen. Taket vi skulle være med og restaurere var på det ene av munkehusene, det eneste stående. Taket hadde blitt fikset på 1960tallet, men nå var bjelkene begynt å bli råtne. Målet med denne workshopen var å få lagt nytt tak og samtidig sørge for kunnskapsutveksling og nettverksbygging på tvers av landegrenser. Å skifte tak når det går mot vinter, er det slik de gjør det i Slovakia? Nei, det er ganske likt som i Norge, man gjør jobben når man har mulighet og midler.
Det var tydelig at det var litt forskjell fra land til land, men det kan også være at dette gikk på erfaring.
Samtidig holdt tømrerne på med spleising og reparering av de eksisterende bjelkene. Vi fikk være med på dette og laget en tapp, og resten av uken laget vi ulike typer plugger til taket. Vi diskuterte de ulike tresortene og hvordan de ble brukt. Håndverkerne fulgte det som tidligere var blitt brukt på bygningen, og de brukte derfor eik for noen av pluggene og bøk til andre plugger som skulle binde sammen bjelkene. Vi fikk også prøve oss litt på teljing, og her var det andre teknikker enn i Norge.
Omskolerte arkitekter
På kveldene spilte vi brettspill og kort med
Červený Kláštor, Det røde klosteret, ble etablert allerede i 1319 av Karteuserordenen.
håndverkerne, og det ble gode samtaler om kulturlikheter og -forskjeller samt restaureringsprinsipper. Pro Monumentas håndverkere var også interessante, her var flere arkitekter som hadde arbeidet for Slovakias svar på Riksantikvaren, som så hadde omskolert seg til tradisjonshåndverkere. Pro Monumenta er underlagt Slovakias riksantikvar og utfører praktisk arbeid. Ved behov påtar de seg oppdrag, drar til et hus og fikser det, og samtidig kan de skrive alt av rapporter etterpå. Hva har vi så lært av en uke i Slovakia?
Vi som studenter har en fått en veldig god og praktisk innføring i hvordan man kan arbeide med restaureringsprosjekt på tvers av landegrenser, og vi har også lært kunsten å lage plugger!
ØSTFOLD
Styreleder: Jens Bakke
Telefon: 993 54 286
E-post: jens.bakke@idd.no
Indre Østfold
Halden
Sarpsborg og Rakkestad
Fredrikstad og Hvaler
OSLO OG AKERSHUS
Styreleder: Kristoffer Andersen
Daglig leder: Elin Hallberg
Telefon: 97 00 58 58
E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no
Oslo og omegn
Bærum
Romerike
Nittedal og Hakadal
Nesodden
OPPLAND
Styreleder: Anne Marit Noraker
Telefon: 911 03 969
oppland@fortidsminneforeningen.no
Norddalen
Sør-Gudbrandsdal
Verne-Vøla
Vestoppland
AGDER
Styreleder: Karl Ragnar Gjertsen
Telefon: 928 09 662
E-post: agder@fortidsminneforeningen.no
Kristiansand og omegn
Flekkefjord og omegn
Aust-Agder Farsund
ROGALAND
MØRE OG ROMSDAL
Styreleder: Martin Nystad
Telefon: 400 59 962
E-post: sunnmore.lokallag@gmail.com
Sunnmøre
Romsdal
Nordmøre
DEN TRØNDERSKE AVDELING
Styreleder: Johan Helberg
Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen
Telefon: 959 35 568
E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no
Trondheim og Omegn
Den Gamle Bergstad
Steinvikholms venner
Orkdal og omegn
Leksvik
Inderøy
Gjennom århundrene har det skiftet både eier og funksjon flere ganger, før det ble etablert som museum på 1950-tallet. I dette prosjektet skal man med EØS-midler renovere deler av klosteret og gjøre det tilgjengelig for publikum. tillegg vil munkenes tradisjonelle bryggeritradisjoner og dyrking og foredling av urter revitaliseres. Apoteket som er et av de eldste SentralEuropa, ble etablert av munken Cyprián på midten av 1700-tallet.
HISTORISK SUS: Klosterkirkens interiør, i det som er et anlegg med røtter tilbake til 1300-tallet.
I dag er klosterer et av Slovakias mest kjente kulturminner. dette prosjektet vil to av anleggets fløyer bli restaurert. Her vil det arrangeres utstillinger og opprettes et bryggeri og et apotek som skal lage henholdsvis øl/mjød og urtepreparater etter munkenes gamle oppskrifter. Det er også planlagt å lage overnattingsmuligheter i klosteret for et såkalt «Digital Detox Stay», der gjester kan sjekke inn, legge fra seg all teknologi, og leve som de gamle munkene gjorde. Prosjektet styres av Riksantikvaren, med Norsk Kulturarv og Fortidsminneforeningen som norske partnere. Det arrangeres både studieturer og workshops hvor partnerne kan utveksle kompetanse og erfaringer og lære av hverandre.
EØS-midlene er Norge, Island og Liechtensteins bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller Europa. De skal også styrke kontakten og samarbeidet mellom Norge og de 15 landene i Sentralog Sør-Europa som mottar midlene. Disse brukes til å finansiere prosjekter innenfor fagfelt som miljø, klima, helse, forskning og kulturarv.
Det aktuelle prosjektet er regi av Pro Monumenta, underlagt de slovakiske kulturminnemyndighetene. Den grunnleggende ideen er å utføre en kombinasjon av tilstandskontroll og enkle vedlikeholds- og sikringstiltak på jevnlig basis.
Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.
Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.
Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner. Stiftelsen
HEDMARK
Styreleder: Bianca Wessel
Telefon: 936 58 859
E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no
Hedmarken
Nord-Østerdalen
Solør-Odal
Trysil og Engerdal
Sør-Østerdal
BUSKERUD
Styreleder: Helge Skinnes
Telefon: 901 93 148
E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no
Ringerike
Drammen og omegn
Kongsberg og Numedal Hallingdal
VESTFOLD
Styreleder: Odd Hjort-Sørensen
Telefon: 415 29 439
E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no
Sandefjord
TELEMARK
Styreleder: Else M. Skau
Telefon: 918 67 083
E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no
Vest-Telemark
Styreleder: Grete Holmboe
Telefon: 480 01 359
E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no
Haugalandet
Jæren
Stavanger
Ryfylke
Dalane
HORDALAND
Daglig leder: Ida Pettersen
Telefon: 944 53 696
E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no
Bergen
Bjørnafjorden
Lysøens Venner
Voss
Fana og Ytrebygda Årstad
Hardanger
SOGN OG FJORDANE
Styreleder: Thomas Bech
Daglig leder: Edel Berg
Telefon: 401 55 971
E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no
Fjordane
Sogn
Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?
Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.
Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.
Sparbyggja
Namdal
Frosta
Sør-Innherred
NORDLAND
Styreleder: Arnstein Brekke
Telefon: 909 76 119
E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no
Rana
Salten
Vesterålen
Sør-Helgeland Røst
Sulitjelma
TROMS
Styreleder: Lill-Karin Elvestad Telefon: 913 77 490
E-post: troms@fortidsminneforeningen.no Tromsø og omegn Harstad og omegn
Midt-Troms
FINNMARK
Styreleder: Lene R. Edvardsen Telefon: 992 93 314
E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no Alta
SVALBARD
Kontakt: Kristian Angen
E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no
Velkommen til 198 nye medlemmer. Velkommen til nyetablerte Alta lokallag. Og velkommen tilbake, Svalbard! Vårt lokallag på øygruppen langt mot nord ble etablert i 2018, men begrenset rekruttering og aktivitet førte til at lokallaget i praksis ikke har vært operativt de siste årene. Nå har lokale krefter tatt tak for at Fortidsminneforeningen igjen skal engasjere seg i dette fantastisk spennende kulturmiljøet. Nå dekker vi landet fra Lindesnes i sør til Longyearbyen i nord.
AGDER
Jakob Bergh Konnestad
Sigve Bergh
Harald Johnsen
Marita Herigstad Halvorsen
Inger Lise Syversen
Ingunn Ettestøl
Marit Eivindson
Siri Aamlid
Anna Hjeltnes
Marianne Mentzoni Lindahl
BUSKERUD
Hilde Gudbrandsgård Sveingard
August Horn
Milert Consult AS
Turid Bente Aasterud
Per Roskifte
Anne Marie Kollhus
Per Olav Nordeng
Thorleif Karlskov Moos
Dagfinn Kravik
Anette Opheim
Gro Kollandsrud
DEN TRØNDERSKE
Maren Engvik
Bjørn Tore Mørk
Stine Aune Hasselvold
Svein Erik Nordbotten
Olve Rydning
Guro Hustad Stugu
Stian Samset Elvebakk
Tone Rehaug
Ane Lefstad
Lene Lysklett
Stian Hårstad
Alexander Eriksson Furunes
Einar Grinde
Marit Ose
Ida Volden Hjortland
Robin Andreas Samset Elvebakk
Petter Ringstad
Karl Jermstad
Thomas Jensen
FINNMARK
Olav Gunnar Ballo
Viggo Finstad Nilsen
Anne Stokke
Håkon Kristian Haldorsen
HEDMARK
Darcy James Ingeborg Hotvedt
Ivar Gynnild
Ida Degvold Westby Warren
Karen-Anne Noer
Per Ifarnæss
Ragnhild Jovall
Amélie Wessel
Iver Christian Trønnes
HORDALAND
Bømlo Bygg AS / Høvedsmann AS Torolf Bertil Oskar Eide
Sigurd Sundt Thorsnes
Paul J. Manger
Eirik Søfteland
Bente W. Dahl
Anne Marie Søfteland
Cato Rasmussen
Ragnhild Andrine Holmedal
Espen Almestad Haugland
Liv Grønningsæther
Eva Torill Reme
Mona Kaldestad Ystebø
Inger-Johanne Tjoflaat
Aina Lille-Langøy
Tore Storm Jortveit
Kim Christer Hylland
Eva Sundberg
Hilde Visnes
Jorunn Zakariassen
Marit Ramsli Bjerke
Mads Johan Laastad
Marte Bjotveit Tupsjøen
Beata Malgorzata Brzoza
Konrad Severin Hilstad
MØRE OG ROMSDAL
Anne-Marie Solvang
Asgeir Ellingvåg
Ane Karine Engvik
Sigbjørn Folland
Quirien Vo Olrschot
Ragnhild Godal
Ivar Jonas Nørbeck
Eva Toril Strand
Sølvi Lill Seljebotn
Tore Gujord
Gjøran Storsæther
Jørgen Strand
Geir Morten Karlsen
Ruth Folland
NORDLAND
Kabelvåg Feriehus og Camping
Tove Eidem
Karl Ottar
Steinar Hansen
Jan Arve Åsland
Raymond Nilsen
Elaine Isaksen
Anne Cecilie Pedersen
Halvor Sandbakk
Ronny Mikalsen
Andreas Pedersen
Tore Ivar Johansen
Eirik Hågensen
Regine Berglund
Kjell Arne Hugaas
Folk og lys i Sulishus
OPPLAND
Adrian Søfteland Midtgard
Renathe Søfteland Midtgard
Ole Helmer Engelien Bjørlien
Einar Solbrækken
Therése Smerud og Johannes
Selvaag
Hilde Birgitte Bye
Andreas Lomsdal
OSLO OG AKERSHUS
Mathilde Lund Meltvedt
Lene Heimlund Larsen
Kjersti Mjåvatn
Elin Braskerud Tangevold
Jacob Stang
Annette Janicke Musæus
Torunn Ljøner Hagen
Bjørg Duve
Harald Francke Lund
Lukas Backe Seim
Lars Gustav Dal
Eivind Oland Stjern
Susan Guerra
Frits Wahlstrøm
Per Wilhelm Saltvedt
Helena Bonde
Dag Nordbye
Hilde Sponheim
Halvor Løken
Tonje Skaga
Martin Bjerke
Anne Grefsrud
Kjell Petter Preus Pettersen
Elise Kielland Busengdal
Ingrid Holmesland
Isak Grimstad
Linas Johan Hanssen Hauge
John Skogen
Amalie B. Storli
Marianne Damhaug
Hilde Hagen Loe
Edvard Pettersen
ROGALAND
H&M Malerservice AS
Glass Senteret AS
Bjørn Kåre Hauge
Gro Bergland
Susan Renshaw
SOGN OG FJORDANE
Margit Kristina Holmberg
Morten Holmberg
Torunn Rygg
Sivilingeniør Svein Rotevatn AS
Joakim Heltne
Knut Osvoll
Joar Sande
SVALBARD
Jakob Rognlie Roko
Mikael Amadeus Bakke
Bjerkestrand
May-Lill Eggan
Anatolijs Venovcevs
Sverre Nilssen
Erki Markson
TELEMARK
Arne Helge Gurholdt
Louis Kennedy
Jon Eivind Straume
Leopold Axel Løvenskiold
Anne Varden
Anette Lovise Suarez Løvås
Jenny Fetveit
Hilde Charlotte Solheim
Halvor Nordal
Trond Kleivi Sjåvåg
Tonje Hammer
Vibeke Hansen
Hege Schanche
Inske Fenna de Buhr
Frank Robin Eriksen
Kjartan Gran
VESTFOLD
Murmester Mannhart AS, v/
Martin Mannhart
Margrethe Berg
Magnus Campbell
Adrian Bergsagel Malvåg
ØSTFOLD
Olav Odden
Sarah Leren
Ken Gjøran Gjeldnes Leren
Svein Inge Sandberg
Karoline Kolstad Heen
Oddmund Ihle
Harald Kensland
Jenny Nesje Kristoffersen
Silje Estella Hansen
Camilla Gribsrød
Eivind Evenstad Dahl
UTLAND
Anja Stephan
Arthur van Woersem
Birgit Stephan
INDUSTRIARV: Titankranen i Longyearbyen. Foto: Lisen Roll, Rikasantikvaren
Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder Fortidsminneforeningen
Hva er denne ukjente faktoren som gjør at noen av oss velger å bli medlem i en frivillig organisasjon?
I2024 nådde Fortidsminneforeningen en medlemsrekord med over 8 500 medlemmer. Dette var et historisk øyeblikk for oss. Men når vi tenker på at Norges befolkning teller drøyt 5,5 millioner mennesker, synes medlemstallet fortsatt å være lavt. Som en ivrig kulturminneentusiast spør jeg meg selv hvorfor ikke alle er med på laget, og hvorfor ikke en mye større del av befolkningen deltar i en kulturvernorganisasjon som vår.
Å inkludere alle er en edel tanke, men det er ikke så enkelt i praksis. Som leser av Fortidsvern er du allerede en del av det laget jeg snakker om – en frivillig organisasjon som jobber for bevaring og engasjement for kulturmiljøet. Du har valgt å støtte saken, og kanskje til og med delta med frivillig innsats for å bidra til aktiviteter knyttet til vernearbeidet. Det store spørsmålet er: Hva er denne ukjente faktoren som gjør at noen av oss velger å bli medlem i en frivillig organisasjon?
Større mangfold
Flere spørsmål melder seg: Hva med alle de som ikke er medlemmer, men som likevel
bryr seg om bevaring av kulturmiljøet i sine lokalsamfunn, som mener det er viktig å motvirke bruk-og-kast-mentaliteten og som kanskje ønsker å gjøre en innsats for en sak de bryr seg om, sammen med andre?
Og hva med alderssammensetningen og bakgrunnen til våre medlemmer? Hvorfor er både gjennomsnittsalderen og andelen akademikere såpass høy? Hvorfor består ikke medlemsmassen vår av flere unge, første- eller andregenerasjons innvandrere, interiørdesignere, bønder, eller driftsteknikere, bare for å nevne noen? Kanskje virker vi som en lukket forening sett utenfra. Kanskje mange tror at det er påkrevd å ha utdannelse i et kulturhistorisk fag, eller å eie et verneverdig hus for å kunne være medlem.
En møteplass
Jeg har diskutert temaet med min 14 år gamle sønn, og har fått tilbakemelding om at Fortidsminneforeningen ikke blir sett på som direkte kult å være med i. Men da jeg gravde litt mer viste det seg at han faktisk kunne tenke seg å bli med hvis det ville bety å få delta på kurs i smiing.
Tilbakemelding fra andre jeg har snakket med viser det samme, at læring, kunnskapsdeling, kurs og møteplasser er det som trekker den yngre målgruppa. Foreningens initiativ «Lys i gamle hus» har også gjort suksess i sosiale medier med sitt hovedbudskap om å fylle tomme hus med liv og lys, og med konkrete historier om gamle hus som tas i bruk av nye eiere. Dette viser at langt flere enn foreningens medlemmer er opptatt av bygningsvern.
For de mange
Jeg tror at en enkel ting som å snakke litt om verdiene i kulturmiljøet rundt oss der vi omgås kan være en døråpner for at hvem som helst kan ende opp som medlem i en frivillig kulturvernorganisasjon, og som leser av dette bladet.
Hva om vi alle snakker med venner, familie og kolleger om hvorfor gamle hus og kulturmiljøer er verdt å bevare, og viser at alle kan være med, uansett alder, bakgrunn eller profesjon? Fortidsminneforeningen er ikke bare en forening for de få, men for alle som bryr seg om den bygde kulturarven og stedet der vi bor.
FAMILIEDUGNAD: Alle i arbeid når skifertaket skal legges om. Storesøster Olivia og lillesøster Sara er begge blitt medlem av Fortidsminneforeningen, takket være Familiemedlemskap, her sammen med mamma Martine. Fotografen er pappa Lars Thowsen som også er leder for Halden lokallag.
I 2025 introduserer vi en ny medlemskategori: For kr 1000 pr år kan du melde inn hele familien. Tilbudet gjelder to voksne og alle barn/ungdom opp til 26 år i samme husstand. Inkludert er medlemsbladet Fortidsvern, Årboken og gratis inngang til alle foreningens besøkseiendommer. For de yngre barna kommer det materiell med Fortimus – flaggermusa med supervernkrefter!
