INDIVIDET I FELLESSKAPETS VERN: EN ENTUSIASME-SOSIOLOGISK DIALOG Trond Eide, Aksel Tjora

Trond Eide og Aksel Tjora

Vern – enten det handler om enkeltbygninger, større bymiljøer eller gamle båter – er både knyttet til individuelle interesser og fellesskapets innsats. I denne artikkelen forsøker vi å belyse spennet mellom det individuelle og det kollektive i arbeidet med kulturvern. Artikkelen er lagt opp som en ordveksling mellom entusiasten og analytikeren i det vi frekt og freidig kaller en entusiasme-sosiologisk dialog. Vi forsøker ved denne formen å utvikle en nyansert forståelse av sosiale premisser for og konsekvenser av (arbeid med) kulturvern. Våre mest sentrale utgangspunkt er Trond Eides refleksjoner over egen «vernekarriere» og Aksel Tjoras bok Hva er fellesskap (2018).

Trond: Jeg ble hekta på gamle trehus i 1974. Jeg var 13 år, og med en dragning mot historie. Jeg likte å høre gamle folk fortelle. Dette var under opptakten til arkitekturvernåret 1975. Det ble året som forandret livet mitt. «Nordiska trästäder», Røros og Bryggen i Bergen ble trukket frem som verdifulle, sammen med Bakklandet i Trondheim, og andre gamle bymiljøer landet rundt. Det var vel på denne tiden Morten Krogstad begynte sin «veteranhus»-serie i bladet Bonytt – og jeg begynte å tegne og skrive om gamle hus i Porsgrunns Dagblad. Det siste var i januar i 1975, og jeg var fortsatt 13 år. Hva var det som fikk meg til å lengte etter fortiden – for det var vel det jeg gjorde?

Jeg vokste opp i et velregulert byggefelt, med nyanlagte hager og nybeisede fasader. Her hadde alle hver sin innkjørsel og hver sin bil. Det var god plass mellom husene, og god avstand mellom menneskene. Inne var det respatex og stålrør. Kjøkkenet var - som Corbusier formulerte det - et «laboratorium til å lage mat i», og stua var fri for spor av tidligere generasjoner. Alt var nytt.

Mine foreldre hadde vokst opp i byen, der det var trangt mellom husene, og enda trangere mellom menneskene, enkel standard, og nokså stram økonomi. Men i 1975 bodde de i enebolig med moderne komfort og romslig hage. Inne på rommet mitt drev jeg og rosemalte spiralux-dørene, og tegnet gamle hus, og innimellom dro jeg på safari i byens trehusområder. Var jeg håpløst angrepet av nostalgi, var det fortiden jeg lengtet etter? Jeg lengtet i hvert fall etter skjønnhet og varighet.

I en alder av 17 år stiftet jeg sammen med gymnaskompiser pressgruppa «Estetikkens venner». Vi planla og gjennomførte aksjoner i byen. Vi plantet nye trær der kommunen hadde hugget en allé, og arrangerte protestaksjon da industrien ville fylle igjen Gunneklevfjorden, som var fredet som fuglereservat. Vi protesterte mot riving og ødeleggelse av natur, vi drakk litt rødvin, og begynte de første famlende forsøk på kjæresterier. I ledige stunder gikk vi på gymnaset. Vi drømte om å leve enkelt og naturlig i by. Uten at ordet var oppfunnet kan jeg i dag si at vi drømte om byøkologi – og om kulturvern, fellesskap og nærhet, i et samfunn med plass for alle. Det gjorde i hvert fall jeg. Aksel: Forholdet mellom det individuelle og det sosiale er et av sosiologiens grunntemaer. I denne artikkelens entusiasmesosiologiske vinkling handler dette forholdet om hvordan interesse for vern og bevaring – og for «det gamle» - både vil kunne oppstå som en individuell interesse og som en interesse som oppstår og videreutvikles i fellesskap. Med «Estetikkens venner» inntreffer det vi kan kalle et arbeidsfellesskap, selv om det ikke handler om lønnsarbeid. Aksjonisme og treplanting kan være eksempler på arbeid. Vi er godt vant til både dugnader, hvor vi kommer sammen for et konkret arbeid i et avtalt tidsrom, og mer langsiktig frivillig arbeid i ideelle organisasjoner, politiske partier, lokale foreninger og lignende. Sistnevnte er et sentralt aspekt i det vi kaller sivilsamfunn, som har ulike konkrete saker som primært formål, men som samtidig, som sekundærmål, bidrar til vesentlig fellesskapsbygging i samfunnet. Kjernen i dette sivile engasjementet er den enkeltes evne til å engasjere seg i noe utenfor seg selv, til å gløde for noe, bli en ildsjel for et prosjekt, en sak eller en idé som går ut over egne private interesser. Der flere

gløder for det samme skapes det grunnlag for kollektiv innsats.1 I norsk sammenheng kan dugnaden spores tilbake til 1200-tallet, men er trolig langt eldre. Lokale skikker, og til dels formaliserte plikter, tilsa nabohjelp i forbindelse med slått, båtutsetting, transportbehov osv. Dugnadens kjerneelementer består av det å gjøre arbeid sammen, at ingen får betalt, at alle jobber samtidig innenfor et bestemt tidsrom, og at det finnes sosiale innslag, som kaffe og vafler, øl og fest eller lignende.2 Dette innebærer utviklingen av fellesskap som også er knyttet til identifikasjon. Trond: «Estetikkens venner» var nok en slags «liten stamme». Vi utviklet i hvert fall vårt eget stammespråk - en sjargong der vi børstet støv av gamle dialektord og stående uttrykk knyttet til en tid da sjøfart og håndverk var hver manns yrke i byen. Det ble et ganske pussig stammespråk med betydelig innslag av humor. Humor var i det hele tatt viktig for oss. Fellesskapet rundt sakene og aksjonene manifesterte oss som gruppe og annerledes tenkende, og betydde mye for oss som var unge og på leiting etter noen å være.

Aksel: Den franske sosiologen Michel Maffesoli argumenterer for at det tradisjonelle massesamfunnet er i tilbakegang, men at det erstattes av konsum og sosialisering som legger grunnlag for nye former for gruppeformasjon i det han betegner stamme (tribe) eller nystamme (neo tribe)3. Ifølge Maffesoli kan fellesskapsfølelsen i dagens samfunn være diffus, men sterk, og gjerne

1 2 3 Lorentzen, 2004 Lorentzen og Dugstad, 2011 Maffesoli, 1996 knyttet til felles interesser, smak og aktiviteter, estetisk sans eller noe man kan kalle følelsesfellesskap. 4 Lik smak, som avviker fra majoritetens smak, vil kunne skille en gruppe mennesker fra massen. En form for fellesskap viser da til et element som man er sammen om, selv om det skjer på basis av tilsynelatende individuelle preferanser som «elective tribes», valgte stammefellesskap.5 Maffesoli er opptatt av at denne «nytribaliteten» kommer til uttrykk i massekulturen. Vi vil like gjerne knytte dette til en form for medlemskap i grupper der ikke alle medlemmene kjenner hverandre, men der de gjenkjenner hverandres midlertidige identifikasjoner, for eksempel i interessen for vern av gamle båter eller hus. Et eget stammespråk kan være knyttet til nevnte dialektord eller et teknisk nisjevokabular. En form for tilhørighet kan nettopp oppstå i tilknytning til interessen og en slik lingvistisk demonstrasjon av denne. Trond: Jeg søkte i forskjellige retninger, og ble nokså tidlig med i styret i både historielag og fortidsminneforening. Historielaget besto av mennesker der de fleste var omtrent på alder med mine besteforeldre, og de yngste var litt under mine foreldres alder – også meg. Det var alminnelige pene mennesker med bukse med legg og slips, og en og annen ull- eller nylonkjole. Jeg var «født voksen», og kan ikke huske at jeg tenkte noe videre over aldersforskjellene. Jeg hadde alltid likt å snakke med gamle folk, og høre om ting som hadde hendt i fortida. På denne tida var fortsatt 2. verdenskrig det viktigste som hadde hendt i folks liv. Det

4 5 Scheler, 1954 Hetherington, 1998, s.49

var mange i miljøet som husket 1. verdenskrig også. Og jeg følte meg merkelig nok som en del av dette. Det var jeg naturligvis ikke. Jeg husker jeg reiste meg på årsmøtet før jeg ble med i styret i historielaget og anmodet forundrede, eldre mennesker om å bli med på dugnad for bymuseet. Etter møtet hadde formannen i historielaget lett bestyrtet spurt museumsbestyreren om hvem «den unge mannen i sportsklærne» var.

Det ble mest «Estetikkens Venner» som stilte på dugnad – og etter hvert noen av de yngre medlemmene – og vakkert ble det, og varig! Aksel: I en større diskusjon av fellesskap er tidligere nevnte stammefellesskap å forstå som tilhørighet basert på identifikasjon.6 Kort sagt kan man si at identifikasjon handler om å gjenkjenne noe hos seg selv i den andre. Dette betyr også at man kan ha mange overlappende fellesskap av denne varianten, i denne sammenheng den historiske interessen og alder. En opplevelse av manglende alderstilhørighet i historielaget vil kunne merkes av Trond, samtidig som de etablerte medlemmene opplever «den unge mannen i sportsklærne» som en som ikke helt hører hjemme i de relevante og tatt-for-gitte demografiske dimensjoner selv om historieinteressen var på plass. Samtidig representerer etableringer som historielag og fortidsminneforening en form for institusjonalisering, det vil si etablering av noe permanent og objektivt i denne sammenheng knyttet til kulturvern som en ikke-individ-avhengig eksistens.7 Dette innebærer et neste nivå av tilhørighet, fra identifikasjon

6 7 Tjora, 2018 Berger og Luckmann, 1966 med «stammen» ofte uten kommunikasjon, til et medlemskap som er mer formalisert, som et «Gesellschaft», hvor ulike transaksjoner mellom medlemmene oppstår.8 Disse kan for eksempel være knyttet til formelle verv eller medlemskontingent, og dessuten en større fysisk nærhet der nettopp ulikheter, for eksempel i alder kommer til syne. Om «de eldre» oppfatter den historiske interessen som noe knyttet til høy alder, vil den unge mannen kunne oppleve sin egen interesse oppfattet som ikke-autentisk eller mistenkeliggjort. Trond: Ja, jeg fant i hvert fall miljøer som jeg følte aksepterte og forsto meg bedre enn det jeg hadde vært vant med. Men jeg hadde nok fortsatt ikke følelsen av å være en i mengden. Da jeg oppdaget kystkulturen derimot, åpnet det veien mot større fellesskap enn jeg hadde opplevd før. Dette var samtidig med at resten av landet våknet for denne delen av kulturarven - i 1977-78. Vi var mange som skaffet oss trebåter av overbevisning på denne tiden. Jeg møtte trebåtentusiaster på fjorden hver eneste helg. Det var et herlig fellesskap – det var visesang rundt bålet, islender og skjegg, lange samtaler om linolje kontra trekkfastolje – og hva var nå egentlig trekkfastolje? Og var all linolje like god? Jeg fikk høre om Faanesens skibshandel i Bergen på et skjær i Eidangerfjorden. Hos Faanesen kunne man få kjøpt det man ikke fant i fargehandelen. Det var en verden der ute – og vi visste hvilket utsnitt vi tilhørte. Vi visste hvem vi var – eller i hvert fall hvem vi ville være.

Å ha en gammel trebåt er litt som å ha hund. Det er en måte å bli kjent på, en måte

8 Tönnies, 1887

å signalisere hvem man er og hva man tror på. Det er helt naturlig for en trebåtentusiast å stoppe på kaia og begynne å snakke med et vilt fremmed menneske om vedkommendes båt. Jeg gjør det fremdeles, selv om jeg ikke har hatt båt på sytten år. Trebåtfolket er fortsatt et folk. Jeg husker at jeg omkring 1980 tenkte at folk kom til å våkne. De kom til å gjenoppdage de vakre velbygde båtene som var så vedlikeholds-vennlige og gikk så godt i sjøen. Jeg tenkte at hadde jeg hatt en låve å lagre båter i, ville de være verdt en formue om ti-femten år. Når folk hadde oppdaget hvor mye triveligere det var å olje trebåt enn å rubbe plastbåt. Akkurat slik gikk det ikke. Aksel: I vår verden er det ikke en selvfølge at man slår av en prat i forbifarten. Likevel er det ulike situasjoner som kan utløse kommunikasjon, som spesielle passiare soner, festivaler og andre arrangementer som skaper andre sosiale regler og forventninger om mer direkte sosial samhandling eller interaksjonspåskudd som gir, kanskje plutselige, muligheter for legitimert kommunikasjon.9 I tilfellet med kystkultur og trebåter kan vi både snakke om passiare soner på kaia, eller andre steder hvor vårpussen gjøres, og interaksjonspåskudd i hvordan felles interesse for båt legitimerer nysgjerrige spørsmål. Dessuten kan man i begrepet fellesskapsfornemmelser legge (1) at man gjenkjenner hverandre, (2) at man opplever felles situasjoner, (3) at man oppfatter hverandres behov, (4) at man stoler på hverandre og (5) at man viser og aksepterer nysgjerrighet.10 Noe trygt å snakke om og et sted hvor snakket kan finne sted er grobunn for at man opplever en form for sosial sammenkobling. Den amerikanske sosiologen Erving Goffman viet sine studier til hvordan folk ter seg i sosiale situasjoner, både blant kjente og fremmede.11 Han har for eksempel påpekt at vi overfor fremmede inntar en høflig uoppmerksomhet, hvor vi lar folk rundt oss få ha sin private sfære for seg selv og avstår fra åpenlys nysgjerrighet om deres aktiviteter. I situasjoner hvor en felle interesse er etablert og oppfattet av alle parter vil vi imidlertid kunne oppleve høflig nysgjerrighet, ofte sågar med en viss rituell karakter. Det kan for eksempel være at man skal spørre om hva slags olje man smører båten med. At båtpussen skjer ved spesifikke tider hvert år – og omtrent på samme tid for hver båteier – skaper en form for sosial rytme som forsterker fornemmelsen av fellesskap.12

Trond: Det skjedde store omveltninger tidlig på 1980-tallet. På en måte var det vel industriæraens svanesang – i hvert fall slik vi kjente den. Store fabrikker og verft ble nedlagt, mange næringer ble fullstendig omlagt, eller marginalisert, og som ved alle store omveltninger var mye i spill, og vi var mange som prøvde å berge en bit av det vi oppfattet som kulturarven. Dampskip som gikk ut av bruk ble overdratt til nystartede veteranskipsforeninger, der gamle verkstedarbeidere og langhårede ungdommer jobbet dugnad side om side. Sjøl jobbet jeg dugnad på et betongfartøy fra 1917, bygget under 1. verdenskrigs stålmangel. Jeg brukte all min tid, og hadde fullt fokus døgnet rundt

9 10 Tjora, 2016a, Tjora, 2013b og Henriksen og Tjora, 2014 Tjora, 2013a, s.112 11 12 Goffman, 1963 og 1967 Tjora, 2016b

på båtene og husene, men i ettertid ser jeg jo at jeg egentlig hadde mer på agendaen. Først og fremst bygget jeg vel faglig og verdimessig tilhørighet. Fellesskapet jeg fant i de forskjellige miljøene var helt avgjørende erfaringer på veien mot å bli et voksent menneske, som hørte til i noe – hos noen. Jeg møtte nok sterkere, og for meg i en periode viktigere, fellesskap i fartøyvernsammenheng enn jeg hadde gjort i bygningsvernet. For gjennom trebåtinteressen kom jeg i kontakt med beslektede miljøer – som seilskips- og stålbåtmiljøene. Jeg traff både ihuga seilere, dampskipsentusiaster og motoridealister. Her var det et langt mer sammensatt miljø enn det skjegg- og islendermiljøet jeg kjente fra før. Her var det gamle sjøfolk, unge praktikere, damer på søken, slips og busserull om hverandre. Jeg var innom mange steder, men jeg husker at jeg undret meg over folk som oppsøkte disse miljøene bare for fellesskapsopplevelse, og som var lite ivrige på dugnad, men mer engasjert i pausene. Jeg drev jo og reddet verden, og hadde ikke mye tid til kaffe!

Aksel: En vesentlig kategori av arbeidsfellesskap har vi i det frivillige, og vi har tidligere nevnt dugnader for et konkret arbeid i et avtalt tidsrom og mer langsiktig, frivillig arbeid i ideelle organisasjoner. I tillegg til arbeidet som blir utført danner aktiviteten gode sosiale muligheter. Generelt kan man si at forholdene ligger til rette for utvikling av fellesskap ved at folk gjør noe annet enn å bygge fellesskap som sådant, og at dette noe annet danner en basis for fellesskap.13 En dugnad i barnehagen, hvor foreldre stiller opp for å fylle ny sand i sandkassa, rake løv

13 Schmalenbach, 1977, s.75 og fikse et slitent gjerde, skaper relasjoner på tvers av foreldregruppa. At fellesskapet rundt båtene opplevdes sterkere enn omkring bygningsvern kan forstås som knyttet til tidligere nevnte passiare soner ved det båt-tette og tidssynkroniserte «kaifellesskapet», mens bygninger står der de står, med kontinuerlig arbeidsbehov og dessuten tett knyttet til individuelle eiendomsinteresser. Båtfolkets intense «hendelsesfellesskap» står i kontrast til bygningsfolkets mer utflytende «stedsfellesskap».14 En maritim dugnadsånd kan oppfattes selv om hver «mann» tar ansvaret for sin egen båt. Fellesskapet blir en bieffekt av dugnaden, men ikke nødvendigvis uintendert: Den som trår til litt ekstra med pågående effektivitet i det praktiske arbeidet og sløyfer de små samtalene over kaffe og vafler, kan derfor komme til å bli sett på med undring heller enn beundring fordi man da så tydelig viser at man ikke har skjønt hva dugnaden også handler om.15 Det er derfor ikke sikkert at Trond hadde skjønt mer av dugnaden enn dem som tok seg god tid til kaffe.

Trond: Som sagt – jeg drev og reddet verden. Det var en stor oppgave. Privat overtok jeg en av Christian Michelsens gamle motoryachter for en symbolsk penge. Jeg jobbet avsindig mye med denne båten, som langsomt forsvant mellom fingrene mine, til tross for stor innsats av arbeid – og så mye penger som jeg kunne skaffe. Og det stoppet ikke der. Jeg gjorde jobber på andres båter og hus, og var engasjert i frivillig arbeid. Vi var mange som sto på for å berge en bit av den norske kulturarven. I ettertid er det lett

14 15 Tjora, 2018, s.129 Sørhaug, 1989

å se at vi hadde varierende suksess, til tross for innsatsen. Forbundet Kysten ble stiftet i 1979, og vi var overbevist om at vi var med på en stor og viktig bevegelse. Jeg husker opplevelsen av det som virket som tusenvis av interesserte mennesker på fartøyvernstevne på Norsk Sjøfartsmuseum tidlig på 80-tallet. På denne tiden var jeg også med på å starte Norsk Forening for Fartøyvern om bord i ei gammel hurtigrute i Oslo havn. Etter hvert ble jeg ansatt som den første sekretær og saksbehandler i foreningen. Her møtte jeg spennende folk, og lærte mye – både om mellommenneskelige forhold, Statens, fylkenes og kommunenes roller, og utrolig mye om båter og fartøyer. Likevel skrapte jeg bare i overflaten av dette enorme kunnskapsfeltet. Jeg skjønte at jeg ikke kunne bli dyktig til alt, og at det skulle godt gjøres å lykkes i fartøyvernet slik jeg så det.

Men bygningsvernet seilte i medvind. Folk begynte å lure på om det gikk an å bo i by allikevel. Jeg kjøpte mitt første lille hus i byen som 21-åring. I by etter by ble det valgt ut verneområder. Jeg lærte å snekre, og tok etter hvert utdanning som arkitekt. Jeg rakk akkurat å bli ferdig med utdanningen til 80-tallsfesten var over. Der sto jeg med diplomet i hånda, og uten et oppdrag i sikte. Men eiendom var plutselig billig. Jeg forsto at kampen kunne kjempes på nye fronter. På skolen hadde jeg skaffet meg litt kunnskap om antikvarisk arbeid og byøkologi, og jeg kunne altså snekre litt. Jeg ville lage et antikvarisk-økologisk forbildeprosjekt. Jeg hadde flyttet til Trondheim, og funnet et stort hus midt i byen som ikke hadde vært malt på 50 år. Det hadde lekk tak, knuste vinduer, hadde stått tomt i ti år, og var perfekt til formålet. Tilfeldigvis ble jeg kjent med en programsekretær i NRK, som ville lage TV av den unge arkitekten og det gamle huset. Det var blitt 90-tall, jeg var blitt fagmann, og mitt foreningsengasjement var langt på vei over. Jeg hadde funnet en ny arena: Jeg ville vise at skånsom byutvikling kunne være lønnsomt.

Og det var det. Det har blitt noen forbildeprosjekter, uten at det kan påstås at det har endret samfunnsutviklingen. Etter hvert traff jeg ei dame som var like hekta på gamle hus som meg sjøl, og sammen har vi levd for av og i gamle hus i mange år.

I vår vennekrets er dette ikke spesielt. Aksel: Gjennom denne artikkelens dialog har vi belyst forholdet mellom personlige erfaringer og sosiale fenomener. Artikkelen har en klar analytisk ambisjon – å vise hvordan interessen for, og arbeidet med kulturvern kan forstås som sosial handling. I artikkeltittelens begrep «fellesskapets vern» legger vi tre forhold: - at kulturvern må forstås som et vern av og for fellesskapet - samfunnet, - at positive opplevelser av fellesskap, ved dugnad eller foreningsarbeid, kan bidra til at interessen for kulturvern når lenger enn individuelle ildsjeler, - at vernearbeid som sådant kan bidra til tilhørighet også der demografi, lokal tilknytning eller ansatte-relasjoner ikke legger grunnlaget for dette. Det betyr at vern av historisk betydning kan ses i sammenheng med vern av fellesskap av framtidig betydning. Trond: Nå underviser jeg arkitektstudenter som har begynt å interessere seg for gamle hus igjen. Det snakkes om bærekraft, varighet, håndverk, kortreiste råvarer og lag av historier.

Men bygningsarven er like truet som på 60-tallet. Denne gang av klimaendringene. En allianse mellom myndigheter, naturvernere og næringsliv jobber for å fortette byene våre enda hardere enn teknokratene gjorde på 1960-tallet. Samtidig avfolkes landsbygda i rekordfart. Det er visst ikke bærekraftig å bo i lave hus - eller på landet. I høyhus i byen skal vi bo – og denne gang av miljøhensyn.

Men er det sant? Skal vi avfolke landet, og slutte å utnytte lokale ressurser av miljøhensyn? Trond og Aksel: Kanskje står vi foran en ny runde med aksjoner og protester fra unge folk med andre oppfatninger i årene som kommer – fra folk som er villig til å senke komforten, strupe forbruket, og bruke hele landet? Tanken er ikke mer fremmed i dag enn den var i 1975. Og på veien mot et bedre samfunn ligger skjellsettende fellesskapsopplevelser og venter på dem som er modige nok til å gå den andre veien. Framvoksende bevegelser i samfunnet antyder stor interesse for ulike former for kulturell og historisk identifikasjon, ikke minst konkretisert ved veksten i bygdedager og historiske spel, samt interesse for tradisjonell mat med lokale råvarer og gamle håndverkstradisjoner.

En ideell fordring for arbeidet med kulturvern kan derfor være å utnytte og forsterke slike sosiale bevegelser for å skape grobunn for et mer bærekraftig samfunn med større respekt for materialer, tradisjoner og kraften i gode fellesskap.

Trond Eide (f. 1961) er sivilarkitekt uteksaminert fra AHO i 1992. Han har arbeidet som antikvar i forvaltningen, har drevet småskala eiendomsutvikling med fredet og verneverdig bebyggelse, drevet eget firma i til sammen 14 år og har flere år som håndverker, hovedsakelig i tømrerfaget. Arbeider nå som førsteamanuensis i transformasjon og bygningsvern ved NTNU.

Aksel Tjora (f. 1967) er professor i sosiologi ved NTNU (utdannet siv.ing NTH 1991, dr.polit sosiologi NTNU 1998), med forskningsinteresser knyttet til ulike former for fellesskap. Han har i mer enn 25 år undersøkt rammer for sosial interaksjon og inkludering i forbindelse med helse og sykdom, sosiale medier og andre teknologier, arbeid og kollegialitet, kultur, nærmiljø og offentlige rom.

KILDER

BERGER, P. L. OG LUCKMANN, T. (1966) The Social Construction of Reality: A Treatise in the Sociology of Knowledge Garden City, New York: Anchor Books.

GOFFMAN, E. (1963) Behaviour in Public Places. New York: The Free Press. GOFFMAN, E. (1967) Interaction Ritual: Essays on Face-to-Face Behavior. New York: Anchor Books.

HENRIKSEN, I. M. OG TJORA, A. (2014) ‘Interaction Pretext: Experiences of Community in the Urban Neighbourhood’, Urban Studies, 51 (10): 2111-2124. HETHERINGTON, K. (1998) Expressions of Identity. London: Sage.

LORENTZEN, H. (2004) Fellesskapets fundament: Sivilsamfunnet og individualismen. Oslo: Pax Forlag.

LORENTZEN, H. OG DUGSTAD, L. (2011) Den norske dugnaden: Historie, kultur og fellesskap. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

MAFFESOLI, M. (1996) The Time of the Tribes: The Decline of Individualism in Mass Society. London: Sage.

SCHELER, M. (1954) The Nature of Sympathy. London: Routledge and Kegan Paul.

SCHMALENBACH, H. (1977) ‘Communion - A Sociological Category’. I Schmalenbach, H. (red.) On Society and Experience (s. 64-125). Chicago: University of Chicago Press. SØRHAUG, H. C. (1989) ‘Kake eller konfekt? Utkast til en teori om frivillige organisasjoners politiske økonomi ‘. I Brox, O. og Gullestad, M. (red.) På norsk grunn: Sosialantropologiske studier av Norge, nordmenn og det norske (s. 113-121). Oslo: Ad Notam.

TJORA, A. (2013a) ‘Communal Awareness in the Urban Café’. I Tjora, A. og Scambler, G. (red.) Café Society (s. 103-126). New York: Palgrave.

TJORA, A. (2013b) ‘Festivalfellesskapsfornemmelser’. I Tjora, A. (red.) Festival! Mellom rølp, kultur og næring (s. 265-287). Oslo: Cappelen Damm Akademisk. TJORA, A. (2016a) ‘Passiare fellesskap’, Plan (1): 46-51.

TJORA, A. (2016b) ‘The social rhythm of the rock music festival’, Popular Music, 35 (1): 64–83.

TJORA, A. (2018) Hva er fellesskap. Oslo: Universitetsforlaget.

TÖNNIES, F. (1887) ‘Gemeinschaft und Gesellschaft’. I Clausen, L., Deichsel, A., Bickel, C., Fechner, R., SchlüterKnauer, C. og Carstens, U. (red.) Ferdinand Tönnies Gesamtausgabe (s. Berlin: Walter de Gruyter.