PASTORALT KULTURMINNEVERN: GERHARD SCHØNING, JACOB NEUMANN OG MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD Arne Bugge Amundsen

Illustrasjon fra Gerhard Schønings bok Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidberømte Dom-Kirke i Trondhjem, egentlig kaldet Christ-Kirken. Nasjonalbiblioteket.

Arne Bugge Amundsen

Etableringen av Foreningen for norske fortidsminnesmerkers bevaring var nært knyttet til det tidlige 1800-tallets tenkning om kultur, religion, nasjonalitet og historie. Denne artikkelen tar for seg tre aktører: Gerhard Schøning, Jacob Neumann og Magnus Brostrup Landstad. Disse tre bidro til å endre tenkning og praksis rundt bevaring av historiske og kulturelle minner i Norge. Noen av dem var aktivister ved at de brøt med konvensjoner og handlet strategisk for å bevare kulturminner, andre etablerte en ny måte å se kulturminnene på som skapte bevaringsinteresse og dermed endret tidligere holdninger.

Hans-Emil Lidén har i sin grunnleggende oversikt over kulturminnevernets historie i Norge beskrevet flere av disse tenkemåtene og praksisene. Han behandler tiden fra 1600-tallet og frem til etableringen av foreningen ganske kort, med vekt på 1700-tallets topografer og den tidlige arkeologiens arbeide med å forstå og systematisere fortidsminner og oldsaker. Lidén fremhever også hvordan den moderne arkeologiske vitenskapen og den økte europeiske interessen for middelalderen gjorde seg gjeldende også i Skandinavia.1

Det er imidlertid en gruppe aktører og en kunnskapstradisjon Lidén ikke går særlig inn på, nemlig representantene for det som kan kalles «den pastorale opplysningen».2 I en ung og liten nasjon som Norge tross alt var i tiden etter 1814, ble geistligheten og den brede teologiske kunnskapstradisjonen svært viktig i utformingen av den nasjonale kulturen og de nasjonale verdiene. Embetsmennene var få, og de av dem som sto nærmest lokalmiljøene, var gjerne prestene. De representerte bred kompetanse og stor autoritet på de fleste av kulturens områder. Teologi var i denne perioden også kultur- og naturfilosofi. Hvordan dette kom til uttrykk, skal jeg vise ved en analyse av tre generasjoner teologer og geistlige embetsmenn med stor betydning for det tidlige kulturminnevernet i Norge: Gerhard Schøning (f. 1722), Jacob Neumann (f. 1778) og Magnus Brostrup Landstad (f. 1802). GERHARD SCHØNING – DEN NORSKE HISTORIKER De fleste og vel egentlig også de mest sentrale av 1700-tallets topografer og historikere var geistlige eller hadde en teologisk utdannelse. Dette er det viktig å påpeke fordi det er i denne perioden vi finner mange av de sentrale ansatsene til det tidlige 1800-tallets syn på fortidsminnene. Hele denne for så vidt velkjente bakgrunnen skal ikke beskrives her, men det kan være grunn til å stanse ved en så sentral forfatter som teologen Gerhard Schøning (17221780), som ble et forbilde for mange både i samtid og i ettertid. Schøning var født i Lofoten, og etter å ha fått en teologisk utdannelse betjente han embetet som rektor ved Trondhjems katedralskole i årene 1751-1765. Både i den perioden og senere utfoldet han et omfattende forfatterskap.

1 2 Lidén, 1991, kap. 1-2. Se diskusjoner om denne betegnelsen i Burgess (red.), 2003. Det er interessant at Rune Slagstad i sitt monumentale verk om de nasjonale norske strategene nok påpeker at «(e)mbetsmannsstaten var også en prestestat», Slagstad, 1998, s. 88, men ikke vier «den pastorale opplysningen» oppmerksomhet. Fig. 1 Gerhard Schøning, samtidig kobberstikk. Trondheim byarkiv.

Han var opptatt av å beskrive Norges historie på en ny, og etter samtidens standard, vitenskapelig måte. Et viktig hjelpemiddel for dette var bred kunnskap om skriftlige kilder – trykte og utrykte. Sagalitteraturen sto sentralt, diplomer og andre dokumenter likeså. I tillegg var det viktig å inventere, altså spore opp nytt materiale av skriftlig, muntlig eller visuell karakter. Schønings historiske forfatterskap startet for alvor i 1750-årene, og det gjorde ham berømt. Fra 1765 var han professor ved det adelige akademiet i Sorø, og fra 1775 var han kongelig geheimearkivar i København.3

Flere har villet beskrive Gerhard Schøning som en førmoderne historiker som ikke setter fortiden inn i det man kan kalle et prosessuelt dybdeperspektiv.4 Mye av dette såkalte førmoderne har nok ligget i hans teologiske tenkning. For Schøning er historien én, den har dypest sett sin teologiske begrunnelse og referanse, og det viktigste resultatet av en utforskning av fortiden er kronologien – at man evnet å sette personer og hendelser i tidsmessig relasjon til hverandre. Den teologiske og filosofiske bakgrunnen for dette synet på historien er kompleks, men for Schøning har nok inspirasjonen fra den såkalte fysikoteologien vært særlig viktig.5

I England og Tyskland forsøkte flere fremstående teologiske tenkere på 1700-tallet å forene teologi og naturvitenskap ved å nytolke forholdet mellom den kristne gud og de menneskelige livsbetingelser: Gud hadde skapt verden og dermed også naturen,

3 4 5 Fortsatt leseverdig er Daae, 1880. Se f.eks. Eriksen, 2002. Stian Bones Larsen har mange verdifulle påpekninger når det gjelder den teologiske referansen for Schønings forfatterskap og tenkning, se f.eks. Larsen, 2001. kulturen og historien. Selv om Gud kunne velge å gripe inn i verden, styrte han som regel sitt skaperverk gjennom orden, altså regelmessighet og lovmessighet i tid og rom. Å utforske denne orden i naturen, kulturen eller historien var derfor også å utforske Guds vesen og vilje med sitt skaperverk. Med et slikt perspektiv ble utforskning av historie, natur og kultur teologisk motivert. Slik vitenskap skulle være nyttig for samfunnet. En sentral premissgiver for denne tenkningen var Christian Wolff (1679-1754), professor i matematikk og fysikk ved universitetet i Halle.6 Wolfs teologi og filosofi preget sentrale dansk-norske teologer ved midten av 1700-tallet, og dermed har også de teologiske studentene – som Gerhard Schøning – blitt påvirket i samme retning.7

Hvordan dette kunne komme til uttrykk, ses for eksempel hos Schønings samtidige, Hans Strøm (1726-1797), sogneprest, titulær professor og topograf, som formulerte seg slik om verdien av «historien»:8

Hvad vor korte Levetid ei kan lære os ved egen Erfaring, maae andres Liv og Levnet underrette os om; vi maae lade Aarene tale, og Dagene forkynde Viisdom, saasom den ene Dag dog lærer den anden, og Verden, jo længer den staaer, jo klogere den bliver. (…) Historiens Læsning (…) aabner den hele Verden for os med dens Erfaringer, og giver os fri Omgang med alle de Mennesker, som i Verden have levet, som der kan fortælle os deres Dyder og Lyder, deres Forhold og Skiebne, deres Tanker og Anslag, hvilket vi alt kan være Tilskuere til, og uddrage os Lærdomme af.

6 7 8 Om Wolff og hans tenkning, se Hirsch, 1951, kap. 19. Sml. Kornerup, 1951, s. 241f. 252ff. Strøm, 1775, s. 311f.

Det er i tråd med samme tankegang at Schøning posisjonerer sitt forfatterskap som nettopp nyttig. Det han skrev var selvsagt nyttig for andre lærde, men også for lesende nordmenn generelt, og ikke minst for dem som bodde i de områder som ble omtalt. I tillegg mente Schøning at Norge fortjente en større plass i den europeiske bevisstheten. Norge var ikke et fjernt, ubeboelig sted langt mot nord, men et land med innbyggere som gjennom tiden hadde vist seg Guds nåde verdig gjennom å utnytte de ressurser de hadde fått tildelt. Dette ga Norge og nordmennene en moralsk og kulturell storhet som det fantes få paralleller til andre steder.9

Hans interesse for å beskrive hva som særpreget norsk historie og den norske befolkningen er helt eksplisitt, og han formulerer en teori om innvandringen til Norge som satte Trøndelag og Nord-Norge i en særstilling i Skandinavia. Det var nemlig nord- og østfra at landet ifølge Schøning var blitt befolket. Derfor var han opptatt av Finnmarks historie, som han tidlig skrev om, og av Trøndelag. I 1770-årene gjennomførte han en omfattende inventeringsreise i deler av Norge, til dels sammen med Trondhjemsbiskopen Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) som han beundret sterkt og samarbeidet med om opprettelsen av et vitenskapsakademi i stiftsbyen i 1760.10 Midlene til reisen kom fra Kongen selv, og gjennom flere år reiste Schøning rundt, samlet dokumenter, noterte folkelig tradisjon, samt vurderte og beskrev fysiske kulturminner. Med dette skapte han

9

10 Schøning er særlig opptatt av disse temaene i fortalene til beskrivelsen av domkirken i Trondhjem, Schøning, 1761, og til den trykte reiseberetningen, Schøning, 1778. Om Gunnerus og hans syn på vitenskap og kultur, se Jakobsen, 2015. en metodikk og en optikk for å tolke landskapet og de fysiske kulturminnene. Det var viktig å beskrive det man så, høre på hva folk fortalte, og finne skriftlig dokumentasjon. Dette la grunnlaget for kritisk vitenskapelig fortolkning, men også for å gjøre de fysiske kulturminnene signifikante og bevaringsverdige. I dette inventeringsarbeidet lå det også en form for aktivisme, nemlig å løfte inn i den offentlige diskusjonen hva som hittil hadde vært upåaktet.

Typisk for Schønings arbeidsmåte er hans monumentale verk om domkirken i Trondhjem, som utkom i 1762. Dette verket viser Schøning på sitt beste. Han oppholdt seg i og rundt kirken over lengre tid, målte opp og beskrev den fysisk, og satte de skriftlige og i noen grad de muntlige kildene i sammenheng med hva han faktisk kunne se og beskrive selv.11 I tillegg ga han omfattende beskrivelser av kirkens økonomi, av domkapitlet og av ulike bygge- og forfallsperioder.

Schøning er veldig klar på hva som var hans hensikt med boken. Han ville vise at Trondhjems domkirke hadde vært den mest kostbare, prektige og kjente bygning i Norden i en tid da Norge hadde en større utstrekning enn på 1700-tallet.12 Domkirken var et tegn på Norges storhet i middelalderen, men det var vanskelig for ham virkelig å beskrive denne storheten i form av en bok, medga han. Noe av problemet var at mange tidligere generasjoner hadde vært for nidkjære eller for misunnelige til å skrive ned hva de faktisk visste om kirken. At han her særlig siktet til etterreformatoriske

11

12 Det har vært argumentert for at Schøning her gjør bruk av metoder som sto samtidens naturvitenskapelige forskning nær, Eriksen, 2010, s. 97-122. Schøning, 1761, s. 1.

Fig. 2 Tittelsiden på Schønings bok om domkirken i Trondhjem. Boken ble trykket hos byens boktrykker Jens Christensen Winding i 1761. Nasjonalbiblioteket

generasjoner, er tydelig.13 I tråd med blant andre Peder Clausen Friis (1545-1614) omtalte Schøning gjennomføringen av reformasjonen i Norge som urimelig streng og hardhendt. Reformasjonens resultat i Norge var at enhver «heller søgte at rappe til sig det meste og beste han kunde» av gods og rikdom, og at man «heller fandt Behag i at nedrive Kirker og Klostere, end at opbygge og forbedre dem». Denne «urimelige Iver, ja høist skadelige og ret barbariske Forhold, i Særdeleshed hvad vor Domkirke angaaer» ga seg utslag i forfall og glemsel.14

I dette resonnementet er det «historien» som taler. I likhet med Hans Strøms oppfatning, som gikk ut på at «Laster ligesaavel bør omtales i en Historie, som Dyder», bebreider Schøning fortiden for ikke å ha tatt bedre vare på fortidens levninger og for å ha unnlatt å fortelle ettertiden om kirkens

13 Schøning, 1761, s. 178. 14 Schøning, 1761, s. 321.

historie.15 I motsetning til dette barbariet stilte Schøning sin samtids interesse for å vedlikeholde, forbedre og pleie «denne Alderdommens Levning». Utfra sin vurdering mente han at Trondhjems domkirke i 1760-årene var i en god og forbedret tilstand sammenlignet med de foregående århundrer.16

For Schøning var de fysiske kulturminnene viktige som kilder for å kunne forstå og fortolke den norske historien. Det var som kilder de var verd å inventere og samle, og dermed lå det i sakens natur at de burde tas vare på. Tilfellet Trondhjems domkirke var viktig i hans prosjekt om å vise frem Norges fordums storhet og særegne historie. Her appellerte han til samtiden om å fortsette «en priisværdig Omhue» for bygningen; hans bebreidelser gjaldt fortidens barbarer, mens han uttrykte godt håp om fremtidig bevaring og pleie av dette sentrale kulturminnet.17 Hans inventeringer fikk også effekter for bevaring av kulturminner allerede i samtiden, noe som Hans-Emil Lidén også peker på.18

Gerhard Schøning var en lærd mann, han hadde tilgang til de høyeste sirkler, men hans virksomhet i forhold til kulturminnene og bevaringen av dem var nok primært indirekte. Fra midten av 1760-årene var dessuten hans virksomhet primært forankret i Danmark. Hans topografiske og historiske skrifter fikk imidlertid betydning både som dokumentasjon og som forbilde i begge riker. Mange av de senere topografene kunne bygge på Schønings tekster og metoder, og med ham som forbilde var det

15 16 17 18 Strøm, 1775, s. 313. Schøning, 1761, s. 355 og 358. Schøning, 1761, s. 355. Lidén, 1991, s. 16ff. tydelig at en norsk topograf burde og skulle interesse seg også for de fysiske kulturminnene, beskrive dem og fortolke dem. Ikke minst fikk Schønings fokus på hva som var spesifikt norsk - kulturelt, historisk og naturmessig - stor betydning for senere generasjoner. Det var ikke nødvendigvis slik at de delte hverken Schønings eller Strøms teologiske synspunkter, men de visste hva de skulle se etter.

Det var heller ikke slik at det å inventere eller analysere kulturminner var noe som alle teologer og geistlige drev med i tiden etter Strøm og Schøning. Et eksempel på hvor sammensatt den teologiske interessen for fortiden faktisk var, er Christiansandbiskopen Peder Hansen (1746-1810).19 Hansen var en radikal og energisk opplysningsteolog som hadde folkeopplysning og skolevesen som sitt viktigste prosjekt. For ham var presten den opplyste embetsmannen som bekjempet all slags overtro, forbedret skolevesenet, forsto å fortolke historien og reviderte forståelsen av hva religion egentlig var – nyttig for samfunnet, men frakoblet fortidens fordommer. «Fortidens Daarligheder og Fordomme» var mange, ifølge biskopen. Dermed kunne Hansen interessere seg for fysiske kulturminner som vitnet om den fjernere oldtiden, mens gamle kirker og kirkeinteriører var noe som skulle renses for overtro, unyttig ressursbruk og spor av fortiden for kunne tjene den moderne, opplyste gudsdyrkelsen.20

Et sentralt uttrykk for biskopens synspunkter var et tidsskrift han utga i København under sin bispetid i Norge. Her publiserte han artikler om norsk middelalderhistorie

19 20 Hansen var biskop i Christiansand stift 1799-1804. Hansen (utg.), 1800, fortalen.

og de fysiske minnene om den, men når det kom til spørsmål om kirker og kirkeinteriører var han bare opptatt av to ting: å rense bort alt som var den sanne, fornuftige religionen fremmed og å holde utgiftene til vedlikehold og drift av kirkene nede. 21 Å tenke bevaring eller inventering av kirkene var tilsynelatende helt fremmed for Peder Hansen.22 Biskop Hansen viser hvor komplekst den norske geistligheten forholdt seg til de fysiske minnene om kirkens og den kristne religionens historie. For Hansen ville riving eller modernisering av kirkene i tråd med tidens teologiske og religiøse krav være mer relevant enn å bevare og konservere de fysiske levningene fra en mindre opplyst fortid. En slik holdning fikk betydelig oppslutning blant norske geistlige gjennom resten av 1800-tallet. Det setter synspunktene til både Schøning, Neumann og Landstad i perspektiv: De representerte ikke nødvendigvis flertallet av kirkens prester. JACOB NEUMANN – DEN SAMLENDE EMBETSMANNEN Jacob Neumann (1772-1848) var gjennom femti år en typisk opplysningsgeistlig embetsmann. Han var født i Norge, hadde en omskiftende barndom og oppvekst. Han gjorde en akademisk karriere som resulterte i en doktorgrad i 1799. Samme år ble han prest i Asker, og fra 1822 var han biskop over Bergens stift. Som embetsmann var han systematisk, initiativrik og dyktig, og han brukte sin autoritet. Som Schøning var han opptatt

21 22 Hansen (utg.), 1800, s. 259-268. Hansens beskrivelse av kirkenes tilstand i Christiansand stift var kun innrettet på å modernisere eller fornye dem til en så lav omkostning som mulig, og han foreslo for Danske Kanselli at man sentralt burde få en oversikt over moderniseringsbehovet i alle kirker, Hansen (utg.), 1803, s. 199-229. av den allmenne nytte som hans embetsgjerning representerte, og som Hansen stilte han seg uforstående overfor mange av fortidens og samtidens fordommer og ufornuft. Hans akademiske og litterære virksomhet skulle tjene et høyere formål.23

Neumann fulgte åpenbart godt med på de tiltakene som tidlig på 1800-tallet ble gjort for å finne og sikre «Oldsager», og han må for eksempel som sogneprest i Asker ha mottatt en henvendelse fra Den Kongelige Commission til Oldsagers Opbevaring, som ble opprettet i København i 1807. Denne kommisjonens initiativ til å finne og oppbevare oldsaker ble for Norges vedkommende overtatt av Selskabet for Norges Vel, etablert i 1809.24

Som biskop over Bergens stift innledet han et mangeårig samarbeid med den tidligere stortingspresidenten, fra 1818 stiftamtmann Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849), en uttalt religionskritiker og libertiner. Samarbeidet resulterte blant annet i etableringen av Bergens Museum i 1825.25 Neumann og Christie gjennomførte tidlig på 1820-tallet en rekke inventeringsreiser i det vestlige Norge, og rapportene fra disse reisene fulgte mye av mønsteret som var trukket opp av Gerhard Schøning femti år tidligere, samtidig som de svarte på de initiativene som senere var tatt for å registrere oldsaker.

23

24 25 Historikeren Halkild Nilsen har publisert flere verdifulle studier av kirkeliv, skolestell og folkeopplysning i biskop Neumanns periode, men ikke gått nærmere inn på biskopens arbeid med fortidsminner og historie, se Nilsen, 1948. Nilsen, 1949. Nilsen, 1953. Myklebust, 2014, s. 40f. Shetelig, 1944, s. 26. 60. Shetelig fremhever Christie foran Neumann når det gjelder opprettelse og oppbygging av Bergens Museum, men påpeker samtidig hvordan Neumann som stiftsøvrighet (Christie fikk avskjed som stiftamtmann allerede i 1825) hadde en unik mulighet til å inventere og samle inn gjenstander for museet.

Fig. 3 Jacob Neumann portrettert i helfigur, antagelig fra hans tid som biskop i Bergen. Foto: Riksantikvaren

Hva slags teologi Neumann representerte, er ikke så godt å si. Han var utdannet i den mest rasjonalistiske perioden i Københavns universitets historie, hvor bibelkritikk, nedskalert religiøsitet og teologiens allmennytte sto sentralt.26 I sin tid i Asker gjorde han seg bemerket som topograf, skolemann og jordbruksreformator. Som teolog var han nok ikke like radikal som Peder Hansen, selv om han markerte klar avstand til luthersk ortodoksi og lavkirkelig pietisme. Men historie, det var Jacob Neumann interessert i. Særlig etter 1814 var det den nasjonale, norske historien som sto i sentrum for hans oppmerksomhet.

Det var i egenskap av biskop at Neumann reiste rundt på Vestlandet på 1820-tallet, til dels sammen med den øverste sivile embetsmannen i stiftet, Christie. I de trykte beretningene fra disse reisene kommenterer imidlertid ikke Neumann de kirkelige og religiøse forholdene direkte, det er historiske kilder, kulturminner og lokal kultur, økonomi, næringsveier og natur som trekkes frem.27 Man får et klart inntrykk av at dette også hadde karakter ikke bare av en inventering, men av en museumsinnsamling. Med hvilke midler biskopen og stiftamtmannen overtalte lokale bønder eller embetsmenn til å gi fra seg historiske objekter til et planlagt museum i Bergen, forblir ukommentert i reiseberetningene. Beretningene gir imidlertid mange indikasjoner både på hvordan Jacob

26

27 Sml. Kornerup, 1951, s. 415ff, som særlig fremhever de teologiske professorene Claus Frees Hornemann (1751-1830) og Daniel Gotthilf Moldenhawer (1753-1823) som eksponenter for denne kritiske teologien. I tidsskriftet Budstikken. Et Ugeblad af statistiskoeconomisk og historisk Indhold utga Neumann i tre omganger sine reiseberetninger (5.-7. årgang 1824-1826). Senere samlet han sine rent historiske observasjoner i en innberetning til Det kongelige Nordiske Oldskrift-Selskab, der han var medlem, Neumann, 1836. Fig. 4 Tidsskiftet Urda, som Neumann var blant initiativtagerne til, beskrev og formidlet det Bergen museum samlet inn. Digitalt museum

Neumann fortolket kulturminnene og hva slags bevaringspraksis han argumenterte for.

Neumann beskriver selv både form, innhold og intensjon for reiseberetningene. Det er tydelig at hans inventeringer gikk parallelt med visitasreisene som biskop, og han nevner flere steder at han fikk hjelp eller ble ledsaget av den lokale prosten eller sognepresten.28 Det har selvsagt gitt reisevirksomheten en spesiell autoritet, samtidig som han skjelnet mellom rapportene han var pliktig til å avgi som biskop overfor Kirkedepartementet og reiseberetningene han lot trykke. Det er i seg selv interessant at han fra de samme reisene både rapporterte embetslig og som oppdager. Begge typene rapporter har imidlertid noe felles:

28 Neumann, 1826, sp. 87f. 96.

Observasjon, oppdagelse og oppdragelse gikk hånd i hånd.

Flere ganger pekte Neumann på at han skrev for at andre reisende kunne få informasjon («tjene en og anden Reisende til Veiledning») eller at senere vitenskapsmenn kunne undersøke nærmere det biskopen hadde observert. 29 Han skriver seg samtidig inn i tradisjonen etter Schøning ved å fremheve at hans reiseberetninger viste hvordan det vestlige Norge ikke var en karrig del av kongeriket, men faktisk hadde viktige naturlige ressurser – og gjennom sine mange kulturminner også representerte viktige deler av kongerikets historie.30

Det han så etter av fortidslevninger, var i første rekke «mærkelige Oldsager» og «Minder fra Hedenold».31 I den grad noen kunne fortelle lokal tradisjon om disse kulturminnene, noterte Neumann dette.32 Han kommenterte imidlertid også kirker og kirkeinteriører, som for eksempel 1600-tallskirken i Hamre prestegjeld: «Kirken i Hammer er gammel, men indeholder intet mærkeligt, uden et catholsk Alter, vel forgyldt og et Par Glasruder med det Gyldenløvske Navn og Vaaben.» Han noterte likevel en tavleinnskrift fra 1600-tallet som kastet lys over presterekken i Hamre, og årstallet 1585 på kirkedøren.33 Enda magrere var det i en annen 1600-tallskirke: «Kirken i Tysnæs har intet antikt. Det ældste Aarstal, som findes i den, er 1543.»34 Det som tydeligvis hensatte Neumann i større begeistring var gamle gravhauger, obelisker og stensettinger, slik som på Vindenes på Sotra: «Her

29 30 31 32 33 34 Neumann, 1826, sp. 2. 34. 96. Neumann, 1826, sp. 96. Neumann, 1826, sp. 3. 5. Neumann, 1826, sp. 6. 34. 51. 59. Neumann, 1826, sp. 4f. Neumann, 1826, sp. 15. laa et antiqvarisk Feldt for mit Øie, værdt at skue, og egnet til at vække dybe Erindringer om Nordens Kæmpeliv.»35

Flere ganger uttrykte biskopen bekymring for hvor dårlig oldsakene var blitt tatt vare på eller hvor liten forstand man hadde på deres verdi. I Hosanger fikk Neumann høre om at det var funnet et sverd i en stenhaug, og han ville gjerne ta det i nærmere øyensyn: «Jeg fik det endog samme Aften i min Haand, men – forvandlet til en Saug! Saaledes forgaae vore Levninger fra Oldtiden. For Fremtiden skal, haaber jeg, det bergenske Museum hjælpe til at faae dem bedre bevarede.»36 Han la også merke til en gammel sten med runeinnskrifter ved Stødle kirke i Etne. Stenen «tjente som Fodtrin, og laa for en Deel under Kirkegaardens Muur, af hvilket Fængsel jeg lod den strax udløse».37 Hans verste eksempel kom fra gården Nereim i Vikør prestegjeld. Biskopen hadde spurt etter gravfunn, for eksempel en askekrukke, men bonden svarte

at om en saadan havde hans Bedstefader talt, thi denne havde fundet den, men hvor den var bleven af, det vidste han ikke, og at saadanne Ting havde i Bøndernes Øie aldrig havt større Værd, end ethvert andet Steenkar, og at, naar Urnerne havde været ret prydelige, saa havde de givet deres Børn dem at lege med.38

Hos Jacob Neumann er det mulig – all hans opplysningsteologi til tross – å finne en gryende romantisk tilnærming til landskap

35 36 37 38 Neumann, 1826, sp. 14. Neumann, 1826, sp. 6. Neumann, 1826, sp. 31. Neumann, 1826, sp. 59.

og kulturminner. Han unnskylder seg med at han ikke er

Digter eller Skildrer; derfor staaer Fremstillelsen dybt under Naturens herlige Originaler, og Dictionen vil have sine mange Feil, da Embeds-Forretninger have ikke levnet mig tilbørlig Tid til enten med yderligere Flid at udarbeide, hvad jeg saa løselig havde henkastet i min Annotations-Bog, eller med nye Farver at udmale hvad Phantasien i en Hast opfattede af Naturens store Scener.39

Likevel kan Jacob Neumann – på en måte som man ikke finner paralleller til hos hverken Gerhard Schøning eller Peder Hansen – gi levende uttrykk for hvordan naturen og kulturminnene påvirket ham og ga ham sterke følelsesmessige opplevelser.

Jacob Neumann er en viktig skikkelse i rekken av teologer og geistlige som engasjerte seg i forståelsen av og bevaringen av kulturminner i Norge. Han kunne bruke sin akademiske bakgrunn og ikke minst sin embetsposisjon til å kombinere visitaser og kulturminneinventering på en måte som knapt hadde vært sett tidligere. Som representant for «det bergenske Museum» hadde han samtidig en institusjonell mulighet for både å samle inn historisk materiale og å agere in situ. Hans trykte beretninger om reisene han foretok, inngikk i det nyttige prosjektet: Neumann produserte og systematiserte ny kunnskap, gjorde den lesende allmennheten oppmerksom på de kulturverdiene som fantes og lenge hadde vært vanskjøttet, og han både samlet og reorganiserte de historiske viktige funnene

39 Neumann, 1826, sp. 96. han inventerte. Dermed bidro han sterkt til å endre praksis i sitt stift. MAGNUS BROSTRUP LANDSTAD – DEN ROMANTISKE FORTOLKER Jacob Neumann signaliserte en nyorientering i interessen for de norske kulturminnene. Denne interessen var nært knyttet til den europeiske romantiske bevegelsen. Middelalderen kom i fokus som en periode som estetisk og kulturelt representerte et høydepunkt i det kristne Europa. Det nasjonale ble et omdreiningspunkt for historisk forskning og kulturell inventering. Påvirket av romantiske tenkere som Johann Gottfried Herder (1744-1803) og Friedrich Schelling (1775-1854) og senere Jacob (1785-1863) og Wilhelm Grimm (1786-1859) fikk mange et økt fokus på «folkekulturen» og «det folkelige».

Fig. 5 Magnus Brostrup Landstad. Foto: Halfdan Lunde. Oslo museum.

Den franske revolusjonen utfordret det religiøst begrunnede standssamfunnet. Fra kritiske tenkere kom det alternativer til den tradisjonelle bibelfortolkning som førte til at mange reiste spørsmål om historiens verdi og nytte. Kanskje var ikke de bibelske fortellingene sanne i moderne forstand, og kanskje var ikke den menneskelige historie en sammenhengende fortelling om gode og onde mennesker, men i stedet en fortelling om kontinuerlig endring og bevegelse vekk fra fortidens idealer? Den gamle europeiske statsorden brøt sammen under og etter Napoleonskrigene i 1800-tallets første tiår, og det var i ruinene av dette at staten og nasjonen Norge brått og uventet oppsto.

I 1814 fikk Norge en forfatning bygget på prinsippet om at dets innbyggere ikke var en fyrstes lydige undersåtter, men at de utgjorde en befolkning som selv var et handlende og velgende subjekt. Men om dette var den nye virkeligheten og et nytt fellesskap skulle bygges ut og gis symbolsk form, hva var det da som bandt dette fellesskapet sammen? For mange ble svaret «nasjonen», et fellesskap bygget på en felles historie og en egenartet kultur. Viktige kilder og inspirasjoner til å beskrive dette fellesskapet fant man i «folket» og i den nasjonale historien.

Johann Gottfried Herder var opptatt av hvordan kulturell likhet og ulikhet kunne formidles og gjøres tilgjengelig for tenkende og handlende mennesker. Nasjonens og dens kulturelle produkter måtte altså oppdages og fortolkes. Friedrich Schelling på sin side mente at det å betrakte den stedegne naturen, å forstå sammenhenger i stedets historie og kultur og å tilegne seg det hele gjennom emosjoner var en dannende prosess. Hjelpere i denne prosessen var kunstnere, filosofer og esteter som gjennom sin innsikt maktet å formidle den kulturelle helheten i form av poesi, litteratur og bildende kunst.40

Dette fikk også en teologisk respons. Teologien på 1800-tallet handlet ikke minst om å bevare det bestående for å hindre moderne vantro og religionskritisk liberalisme i å få fotfeste. For noen teologer har det å identifisere en folkelig religiøs kultur vært viktig for å oppfylle en slik teologisk målsetting. Dette ble gjerne kombinert med en luthersk ortodoks teologi og en vektlegging av det geistlige embetets autoritet.

Flere norske teologer og geistlige beveget seg i slike tankebaner – Andreas Faye (18021869), Jørgen Moe (1813-1882) og Simon Olaus Wolff (1796-1859) kan her nevnes.41 På ulike måter arbeidet de med å fortolke den norske historien og den norske folkekulturen. Den som imidlertid skal kommenteres nærmere her, er Magnus Brostrup Landstad (1802-1880).42 Også han var norskfødt, men i motsetning til Schøning og Neumann hadde han hele sin utdannelse og karriere i det selvstendige Norge etter 1814. Hans teologi var veldig annerledes enn Schønings og Neumanns. Landstad var preget av den lutherske ortodoksien som var dominerende ved det teologiske fakultetet ved Universitetet i Christiania. Han var kritisk til pietismen, aggressivt avvisende overfor frie kirkesamfunn og den oppløsning av den lutherske konfesjonelle staten som for alvor begynte i 1840-årene. Hans viktigste og mest formative år må ha vært den perioden han tilbrakte på farens prestegårder i Øvre Telemark (Vinje og Seljord) på 1810- og 1820-tallet og deretter på egen prestegård

40 41 42 Amundsen, 2002, s. 51ff. Amundsen, 2013. Amundsen, 2012.

i samme område (Kviteseid og Seljord) mellom 1834 og 1849. Mest av økonomiske årsaker søkte og fikk han i 1849 et prestekall midt i et urbanisert, frikirkelig og opprørsk område, nemlig Fredrikshald (Halden). Det var i denne perioden han begynte med sitt omfattende arbeide med å fornye den norske statskirkens salmebok, noe han fortsatte med etter i 1859 å ha trukket seg tilbake til et mer landlig sognekall, Sandeherred (Sandar) i Vestfold.

Landstad er nok mest kjent for sitt arbeid med norske folkeminner, men han engasjerte seg også sterkt, men forgjeves, i en konkret kulturminnesak – bevaringen av Nesland stavkirke. Et viktig tema i Landstads arbeid med folkekulturen og de kulturelle minnene var forholdet mellom det moderne og samtidige og det egenartede og nasjonale. Landstad vurderte det slik at den nasjonale egenarten var i ferd med å bli borte. Dette var et tema han beskrev i innledningen til sin berømte folkeviseutgave fra 1852:

Der er saaledes nu en Overgangstid hos os i Fjeldbygderne, hvor det Nye brydes med det Gamle, og en broget Blanding kommer til Syne saavel i Legemets Klædebon som i Aandens, der er Sproget.

Landstads konklusjon var at det nå hastet å redde det gamle «der kan reddes og fortjener at opbevares af det Gamle». Det var mye som godt kunne bli borte uten at det skadet den nasjonale egenarten, ja kanskje det endog måtte forsvinne:

Det Gamle maa gaa til Grunde. Det er med en Veemod som hiin, hvormed man hilser en gammel Ven til Afsked, at den, der har levet sig ind i dette Gammeldagse og fundet seg vel derved, seer dets Forsvinden, og man har kun den Trøst, at det maa saa være (…).43

Når han skal beskrive denne «Overgangstiden» griper Landstad til bildet av det brennende huset: «ogsaa jeg burde række min Haand til for om mulig at redde et gammelt Familiesmykke ud af det brændende Huus».44 Man har gjerne tolket dette bildet som uttrykk for at Landstad mente at det hastet med å samle inn folkeminner og folkediktning, og det er sikkert riktig. Derimot har det vært gjort lite ut av selve metaforen «det brennende huset». Huset kan leses som uttrykk for det bestandige, det samlende, det tradisjonelle og det helhetlige – for det gudskapte menneskelige fellesskapet og rammene rundt det.

Hele den konfesjonelle lutherske forståelsen av det kristne samfunnet underlagt Guds vilje var historisk sett sammenfattet i metaforikken rundt «huset», slik man finner det på et så sentralt sted som i Martin Luthers såkalte hustavle, et tillegg til hans lille katekisme. Landstads poeng er at dette metaforiske huset står i brann – det er en undergang, en ødeleggelse, et tap av en historisk og religiøst definert sammenheng som er i ferd med å skje. Denne utviklingen er ikke definert bare som noe som kommer «utenfra», men som noe som griper inn i kulturen selv, og fører til at selv fjellbøndene begynner å kle seg og å snakke annerledes enn tidligere. Det er den geistlige embetsmannen Landstad som uttaler dette. Han er ikke på «folkets» side, men han observerer det kulturelle forfallet gjennom «folket».

43 44 Landstad, 1853, s. IV. Landstad, 1853, s. IV.

NESLAND STAVKIRKE – ET TIDENS TEGN Landstad ble landskjent ved at han i 1852 utga – på Fredrikshald – et langt dikt om den nylig nedrevne stavkirken i Nesland i Vinje prestegjeld. Etter en lang lokalpolitisk diskusjon ble den revet ned i 1847 etter at sognet fikk en ny og større kirke.45 Fra å ha vært en lokalpolitisk stridssak ble den nedrevne stavkirken, gjennom Landstads dikt, plutselig et nasjonalt anliggende.

Diktet skal ikke analyseres i detalj her. Landstad formet diktet i en middelalderlig balladestil, slik han mente å ha funnet den i sitt arbeid med folkevisene. Han beskriver Hamarbiskopen «Herr Peder» som innvier kirken, og dermed innlemmer lokalsamfunnet i det kristne kultfellesskapet. 46 Kirkeklokkenes klang får en repeterende funksjon gjennom hele diktsyklusen. Den syvende delen av syklusen er «Kvenne-Karis Vise», som gir uttrykk for en gammel enkes sorg over at den kirken hun hadde brukt i alle livets faser, var i ferd med å gå til grunne: «Aa der er vent i Neslands kyrkja/ nær folkid kallar pá Gud».47 Kvenne-Kari er representanten for den gamle folkekulturen, dypt forankret i historien, tradisjonen og religionen, men som nå var i ferd med å ødelegges. Motsetningen var «de Neslands Bønder/ de vare blevne saa smaa». Landstad sammenligner de små, lutryggede og kulturløse bøndene som hadde vedtatt å rive stavkirken med fortidens sterke og

45

46

47 En detaljert beskrivelse av stavkirken og dens historie finnes hos Berge, 1940, s. 164-177. Landstad tolker innskriftens «DNO: P:» som «(av) Herr Peder», men det fantes ingen Hamarbiskop med det navnet i 1242. Biskopens navn var Pål, som satt i embetet 1232-1251. Jan Brendalsmo har for øvrig hevdet at kirken var fra 1100-tallet, og at det som skjedde i 1242 var en nyvigsling, Brendalsmo, 2016, s. 125 Landstad, 1852, s. 25. staute bønder. Samtidens Neslandsbønder gikk løs på stavkirken med øks og tang, og profanerte bygningsdelene:

Udaf det hellige Alterbord gjør sig Bonden et Skab. sætter han der sin Brændeviinsdunk og gjemmer sit Kobbeskrab. (…) Tager en Anden Prækestolen og gjør sig en Hønsesti, Hanen galer hver Morgenstund og Hønsene kagle deri.48

Landstads beskrivelser av bøndene i Nesland er langt fra det «folket» han forestilte seg. De er nedrige, de har ingen kulturforståelse, de akter ikke kulturminnene, og de profanerer både den kirkelige og den nasjonale kulturarven. Vinje prestegjeld var hans barndoms rike, men han hadde ingen direkte makt som embetsmann i et annet prestegjeld til å hindre det som skjedde. I stedet flyttet hans engasjement seg til den offentlige, nasjonale debatten. Der ble hans kulturidealer brukt mot det «folket» han satte så høyt. I innledningen til diktet sier han at det som skjedde, var at «folket» berøvet seg selv en nasjonal skatt som ikke kunne erstattes: «Det Eneste, som kunde vende Opmærksomheden til den ensomme Dal, har Folket nu berøvet sig selv.»49 Det skjedde som følge av en puslete lokalpolitisk krangel om hvem som skulle betale for vedlikeholdet av den gamle kirken etter at den nye var reist. Landstad hadde selv forsøkt å mobilisere en lokal opinion for å bevare stavkirken, men han handlet for

48 49 Landstad, 1852, s. 31f. Landstad, 1852, s. 3.

Fig. 6 Portaler fra stavkirken i Nesland fotografert ved inngangen til den nye kirken fra 1847. Foto: Kulturhistorisk museum

sent. Ved å utgi diktet fem år etter rivingen ønsket Landstad å advare mot tilsvarende hendelser - en advarsel som viste seg å være forgjeves - men viktigst for ham var det nok å reise et poetisk minne over den religiøse og historiske betydningen av den nedrevne stavkirken.

Nesland kirke var ifølge Landstad en viktig minnegjenstand, fordi den gjorde det mulig å gjenskape fortiden og omgjøre den nasjonale og kristne historien til nåtidig erfaring: «den paatrængte seg uvilkaarlig, og man følte sig pludselig hensat i en længst forsvunden Tid».50 Hadde man tatt vare på den, ville den ha kunnet vekke de samme følelser hos andre. Den hadde gjennom seks århundrer vært en ramme om folkelig religiøsitet som nå forlengst var forsvunnet, med valfart, sankthansnattsfeiring og gammeldags postillelesning. Landstad måtte medgi at stavkirken hadde vært både kald, mørk og liten, men man kunne ha latt den bestå som «Oldtidslevning». Her hadde 12.000 messer vært lest, regnet han ut, og det hadde skapt en fysisk ramme for muligheten til å oppleve historien, landskapet og kristendommens feste på stedet. Landstad medga at de gamle stavkirkene ikke lenger fylte tidens krav til et gudshus, men det burde ikke føre til at man rev dem ned.

Rivingen av Nesland kirke var ifølge Landstad de lokale bøndenes profanering av stedet og kirken. Det «folket» som agerte i Vinje og Nesland var i Landstads fremstilling ikke noen positiv størrelse - det var bare smått, knuslete og lite, vulgært og uten innsikt. Men kanskje var det slik det måtte gå, for

Tiden hun er en flyvende Fugl og haver en Vinge stærk, knuser hun med sit blødeste Dun det stærkeste Mandeværk.51

Med disse linjene markerte Landstad at spenningen mellom det historisk bestandige og den forandringen som mennesker skaper er en utfordring for den nasjonale kulturen og et motiv for sorg blant dem som forsøker å holde den fast. Sporene av fortiden bør og kan bevares, men det hindrer ikke at endringene finner sted. Det er stadig gamle venner å ta avskjed med.

Magnus Brostrup Landstad introduserte et nytt motiv i diskusjonen om kulturminnene og bevaringen av dem, nemlig det tragiske forfallet. Hans teologiske og kulturelle idealer sto for fall, bøndene og sogneallmuen kombinerte gjerrighet med kulturløshet, og de lyttet ikke lenger til embetsmannens myndige og kompetente stemme. Landstads teologiske idealer om den lutherske samfunnsorden ble utfordret av Neslands bønder og deres forhold til kulturminnene. DET PASTORALE KULTURMINNEVERNET «Den pastorale opplysningen» har vært en viktig faktor i norsk 1700- og 1800-tallshistorie. Det gjelder også tenkning og praksis rundt oppdagelse og bevaring av kulturelle minner. Teologi og kulturfilosofi har i denne perioden hatt nære forbindelser. Ikke minst fordi Norges viktigste gruppe av embetsmenn var prestene, fikk denne kombinasjonen stor betydning. Teologene kunne bruke sin brede kompetanse til å fortolke fortidens minner. Gerhard Schøning representerte den fysiko-teologiske

50 Landstad, 1852, s. 5. 51 Landstad, 1852, s. 21.

tilnærmingen til fortidsminnene, og Jacob Neumann gikk på mange måter i Schønings fotspor. Neumann kunne imidlertid som biskop gi sin tolkning en spesiell og til da ukjent autoritet. I sin praksis ble han både en innsamler på vegne av et nytt museum og en folkeopplyser som forsøkte å endre befolkningens holdninger til kulturminnene. Landstad forente i sin tenkning og praksis den pastorale og teologiske arven fra både Schøning og Neumann. Men som teolog og kirkelig embetsmann møtte Landstad en ny virkelighet, nemlig bønder som ønsket modernisering og endring, og som reduserte diskusjonen om kulturminnene til et spørsmål om lokal økonomi. Som romantisk kulturfortolker introduserte Landstad en ny, tragisk dimensjon til kulturminnearbeidet – forfallet og ødeleggelsen. Denne dimensjonen var bygget på hva Landstad selv opplevde i møte med sine menigheter, og den bar i seg en fremtidsvisjon som var sann: Den lutherske samfunnsorden som hadde vært en selvsagt forutsetning for både Schøning og Neumann, gikk sin undergang i møte. Dermed ble kulturminnene også sekularisert.

Arne Bugge Amundsen (f. 1955), professor i kulturhistorie ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo.

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

KILDER

AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «Fortelling og foredling. Andreas Faye som romantisk sagnfortolker», Arne Bugge Amundsen, Bjarne Hodne & Ane Ohrvik (red.): Sagnomsust. Fortelling og virkelighet, Novus forlag, Oslo 2002, s. 26-59.

AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «The Folk in the Church. Magnus Brostrup Landstad (1812-1880) as a Clerical Folklore Collector», Arv. Nordic Yearbook of Folklore 68, Uppsala 2012, s. 67-90. AMUNDSEN, ARNE BUGGE: «Samlere, forskere og folkeminner på 1800-tallet», Bjarne Rogan & Anne Eriksen (red.): Etnologi og folkloristikk. En fagkritisk biografi om norsk kulturhistorie, Instituttet for sammenlignende kulturforskning. Serie B: Skrifter, vol. CXLVII, Novus forlag, Oslo 2013, s. 27-74.

BERGE, RIKARD: Vinje og Rauland I, Dreyers Grafiske Anstalt, Stavanger 1940.

BRENDALSMO, JAN: Middelalderske kirkesteder i Telemark fylke, Riksantikvaren, Oslo 2016. BURGESS, J. PETER (RED.): Den norske pastorale opplysningen. Nye perspektiver på norsk nasjonsbygging på 1800-tallet, Abstrakt forlag, Oslo 2003.

DAAE, LUDVIG: Gerhard Schøning. En Biographi, A. W. Brøgger, Christiania 1880.

ERIKSEN, ANNE: «Det sanne, det gode og det skjønne. Noen trekk ved Gerhard Schønings historiesyn», Historisk Tidsskrift 2002, s. 297-317.

ERIKSEN, ANNE: «Making Facts from Stones. Gerhard Schøning and the Cathedral of Trondheim», Sjuttonhundratal 7, 2010, s. 97-122.

HANSEN, PEDER (UTG.): Archiv for Skolevæsenets og Oplysnings Udbredelse i Christansands Stift I-II, P. Poulsen, København 1800. 1803.

HIRSCH, EMANUEL: Geschichte der neuern evangelischen Theologie II, C. Bertelsmann, Gütersloh 1951.

JAKOBSEN, ROLV NØTVIK: Gunnerus og nordisk vitskapshistorie, Spartacus, Oslo 2015.

KORNERUP, BJØRN: «Opplysningstiden 1746-1799», Hal Koch & Bjørn Kornerup (red.): Den danske kirkes historie V, Gyldendal, København 1951, s. 237-494.

LANDSTAD, MAGNUS BROSTRUP: Neslands Kirke. Et Digt, Chr. Olsen, Fredrikshald 1852.

LANDSTAD, MAGNUS BROSTRUP: Norske Folkeviser samlede og udgivne, Chr. Tønsberg, Christiania 1853.

LARSEN, STIAN BONES: «Gerhard Schøning, Gothicism and the Re-evaluation of the Northern Landscapes», Acta Borealia 18, 2001, s. 61-84. LIDÉN, HANS-EMIL: Fra antikvitet til kulturminne. Trekk av kulturminnevernets historie i Norge, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

MYKLEBUST, DAG: Med vilje og viten. Om kulturminnevern i Norge. Riksantikvaren 19121958, Pax forlag, Oslo 2014.

NEUMANN, JACOB: Bemærkninger paa en Reise i Nordhordlehn, Søndhordlehn, Hardanger og Vors, 1825, Chr. Grøndahl, Christiania 1826. (Separat trykk fra Budstikken, 7. Aargang, 1826)

NEUMANN, JACOB: «Efterretninger om Oldtidsminder i Bergens Stift i Norge», Nordisk Tidsskrift for Oldkyndighed III, J. D. Qvist, København 1836, s. 248-279.

NILSEN, HALKILD: Kirke- og skoleforhold i Bergen i biskop Jacob Neumanns tid, Gyldendal, Oslo 1948.

NILSEN, HALKILD: Kirkelige og religiøse forhold i Bergens stift i biskopene Pavels’ og Neumanns tid, Gyldendal, Oslo 1949. NILSEN, HALKILD: Skolestell og folkeopplysningsarbeid i bygdene i Bergens stift 18001850, Gyldendal, Oslo 1953.

SCHØNING, GERHARD: Beskrivelse Over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken, Jens Christensen Winding, Trondhjem 1761.

SCHØNING, GERHARD: Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning er gjort og beskreven, Gyldendal, København 1778.

SHETELIG, HAAKON: Norske museers historie, J. W. Cappelens forlag, Oslo 1944.

SLAGSTAD, RUNE: De nasjonale strateger, Pax forlag, Oslo 1998.

STRØM, HANS: Tilskueren paa Landet II, H. C. Sandel, København 1775.