Lærdommer fra Y-blokken (2023)

Lærdommer fra Y-blokken

Redigert av Bo Alexander Granbo og Linn Willetts Borgen

Lærdommer fra Y-blokken

Lærdommer fra Y-blokken

Redigert av Bo Alexander Granbo og Linn Willetts Borgen

FORTIDSMINNEFORENINGEN

177. årgang

Utgiver:

Fortidsminneforeningen

Dronningens gate 11

0152 Oslo

Telefon: 23 31 70 70

Hjemmeside: www.fortidsminneforeningen.no

ISBN 978-82-93861-04-1 (pbk)

ISBN 978-82-93861-05-8 (ebk)

ISSN 0071–7436

Oslo 2023

Opplag: 500 eks.

Redaktører for utgivelsen: Bo Alexander Granbo og Linn Willetts Borgen

Ansvarlig redaktør: Ivar Moe

Grafisk design: Storybold, Tomas Friberg. Epost: tomas@storybold.no

Trykk: Aksell

Forsidebilde: Y-blokken og Høyblokken, tegnet av arkitekt Erling Viksjø. Perspektiv fra Deichmanske hovedbibliotek på Hammersborg. Foto: Teigens fotoatelier/DEXTRA Photo, Teknisk museum.

Baksidebilde: Betongmasser fra Y-blokken til gjenbruk som underlag for nye fylkesvei 1488 i Sørum. Foto: Katinka Hustad.

Boken er utgitt med støtte fra Fritt Ord og Kulturrådet.

Innhold

7 Forord: Tilbake til Y-blokken

Margrethe C. Stang

10 Kapittel 1: En ikonisk, men feilslått mobilisering – på tide å løfte blikket

Kristin Bergtora Sandvik

32 Kapittel 2: Erling Viksjøs naturbetong: om overflatens geologi og modernismens kulturarv

Torgeir Rinke Bangstad

56 Kapittel 3: Vedvarende romlige nevroser – stadig trangt om plassen

Even Smith Wergeland

72 Kapittel 4: Y-blokkens skjebne – et forsøk på å forstå prosessen som ledet til riving

Sveinung Krokann Berg og Joar Skrede

90 Kapittel 5: Fragmentert argumentasjon: Har historien om Y-blokken påvirket andre vernedebatter?

Marte Danbolt

114 Kapittel 6: Tapet av Y-blokka og bevaringen av en modernistisk kanon

Espen Johnsen

143 Bidragsytere

144 Appendiks

Y-blokken og Høyblokken sett fra øst.

Foto: Teigens fotoatelier/DEXTRA Photo, Teknisk museum.

Forord

Tilbake til Y-blokken

I can recall utopian thinking

Bold mission statements and tightening of belts

Demolition of familiar landmarks

Promises made and deals that were dealt

This used to be the future

Where it was at back then

Let’s tear the whole bloody lot down

And start all over again

«This used to be the future», synger Pet Shop

Boys ironisk, med referanse til retro-nostalgien, lengselen tilbake til fremtidsoptimismen i 1950- og 60-årene. Musikkvideoen viser en kavalkade av glossy fremtidsvisjoner fra forrige århundre: lyntog, amfibiebiler og pastellfargete atomkraftverk i skjønn harmoni. Sangen ble en del av soundtracket mitt det første, merkelige halvåret av 2020, den første koronavåren og den siste våren med Y-blokken.

Saken om Y-blokken ble et møtepunkt for både modernismen og kulturminnevernet i Norge – begge møtte seg selv i døren, vi krysset våre egne og hverandres spor. Da Viksjøs regjeringskvartal reiste seg i 1950årene, var det en manifestasjon av modernismens, fremtidsoptimismens og kanskje også fornuftens triumf over vernekreftene. «Alt det gamle vi med jorden jevner», ble det sunget fra Youngstorget hver 1. mai, og over hele landet ble det bygget nye skoler, sykehus,

rådhus og folkets hus, i trygg forvissning om at man med det nye formspråket og de nye materialene ville bygge en bedre fremtid: «Vi intet var, men alt vi evner til rydning for vårt samfunns hjem.»

I 50-årene kjempet kulturminnevernets fanebærere, med Fortidsminneforeningen i spissen, forgjeves mot rivingen av Empirekvartalet, som lå der de nye regjeringsbyggene skulle reise seg. Empirekvartalet besto av sykehusbygninger fra tidlig 1800-tall, det laftede Militærhospitalet fra 1807 og murbygget Fødselsstiftelsen fra 1827, sistnevnte tegnet av arkitekten Christian H. Grosch. Mellom byggene lå det en liten park, og lindealléen som fører frem til Høyblokken, er en levning etter denne. Innenfor kulturminnevernet er hukommelsen lang, og enkelte av medlemmene våre så nok fortsatt på Høyblokken og Y-blokken som brutale okkupanter som med rå, statlig makt hadde fortrengt de eldre byggene. Diskusjonen gikk friskt innad i forenin-

gen, men det var aldri noen reell tvil om at vi kom til å engasjere oss for å bevare Viksjøs regjeringsbygninger.

Både i det profesjonelle og det frivillige kulturminnevernet hadde man allerede før 2011 fått øynene opp for trusselen mot 1960og 70-årenes arkitektur. Det er jo gjerne slik at det er bygninger som er mellom og femti år gamle, som er lettest å rive; de er håpløst umoderne og har ennå ikke rukket å bli ærverdige eller retro-kule. På Fortidsminneforeningens rødliste over truede bygg sto Y-blokken sammen med Tromsdalen brannstasjon fra 1961 (revet), Rødskolen på Melbu fra 1963 (revet) og Alfheim svømmehall fra 1965 (truet). Og retro-nostalgien lå rett rundt hjørnet: I NRK-serien «Lykkeland» (2018) var betongikonet Asker rådhus (1963) stand-in for Stavanger rådhus i fortellingen om Norges vei fra pottittland til oljenasjon.

Men selv om kulturminnevernerne i 2010årene for lengst hadde anerkjent betongarkitekturens estetiske kvaliteter, var modernismens materialkvaliteter et annet kapittel. Et av argumentene vi ofte bruker når vi kjemper for de gamle byggene, er at tradisjonelle materialer og byggemåter er mer bærekraftige og sunne enn dagens. Det samme kunne ikke nødvendigvis sies om Viksjøs betongbygg. Noen følte at de møtte seg selv i døren også her, idet heltre og linolje møtte betong og glass.

Etter hvert som saken utviklet seg, måtte styret i Fortidsminneforeningen ta stilling til stadig nye problemstillinger. Hvor mye av de ansattes tid skulle brukes på Y-blokken? Dette var jo på ingen måte den eneste vernesaken i Norge; det var byggeboom, og kulturminner over hele landet var truet. Hvordan skulle vi forholde oss til den brede folkelige mobiliseringen, med ulike Facebook-grupper og av og til også noen løse kanoner? Hvor langt skulle Fortidsminneforeningen gå for å få

stoppet rivingen? Skulle vi ta initiativ til, eller støtte, sivil ulydighet? Vi er en frivillig organisasjon og måtte kunne svare for valgene vi tok, overfor medlemmene våre. En anonym giver gjorde det mulig for oss å gå til sak mot staten sammen med Norske arkitekters landsforbund. Rettssaken ga opphav til en rekke nye dilemmaer, og diskusjonene i Fortidsminneforeningens hovedstyre handlet ikke bare om kulturminnefaglige dilemmaer, men også om politiske, juridiske og etiske problemstillinger som til dels var nye for oss. Disse problemstillingene ble også satt på spissen fordi saken gjaldt et nasjonalt monument, den var en konsekvens av en svært alvorlig terrorhandling, og fordi motparten var staten. Vernekampen for Y-blokken utviklet seg til en av norgeshistoriens største og mest høylytte arkitekturvernkampanjer. I Fortidsminneforeningen har vi vært vant til å være få, vi går sjelden i demonstrasjonstog, og vi har alltid måttet sloss for å få oppmerksomhet og spaltemeter. Denne gangen mobiliserte kulturlivet bredt, Nasjonalmuseet og Henie Onstad Kunstsenter markerte sin motstand, og Riksantikvaren og Byantikvaren marsjerte i takt med oss i frivilligheten. Vi driver sjelden med sivil ulydighet, og vi hadde aldri tidligere gått til sak mot staten. Det har heller ikke vært helt vanlig for oss å stå skulder ved skulder med arkitektene i Norske arkitekters landsforbund. Y-blokken og engasjementet for den utfordret oss altså på mange måter.

De siste månedene av kampen ble utkjempet i skyggen av en global pandemi. Lenkegjengen måtte praktisere en meters avstand, det samme måtte deltakere i tv-debatter. Rettssaken ble ikke fulgt fra publikumsgalleriet i tinghuset, men på skjerm fra kjøkkenbordet. Det var kanskje disse omstendighetene som gjorde at vi hadde behov for en grundig debrifing etter at slaget var tapt.

178 års erfaring med kulturminnevern har lært oss at det selv i de bitreste nederlag ligger verdifull læring. Hva mistet vi, hva vant vi, hva lærte vi? Høsten 2021 samlet derfor Fortidsminneforeningen et knippe fagfolk som hadde vært observatører eller aktører i vernesaken, til gravøl over Y-blokken i form av et fagseminar. Selv om oppdraget de enkelte foredragsholderne fikk, var noenlunde likt, var innleggene deres svært forskjellige. Sammen kastet de lys over et ikonisk byggverk og en enestående mobilisering for å redde det, og ikke minst bidro de med skarpe analyser av hvorfor kampen ikke lyktes. Nå har redaktørene Linn Willetts Borgen og Bo Alexander Granbo samlet bidragene deres i denne antologien, slik at flere kan få glede av perspektivene som ble presentert på seminaret.

På tampen av 2022, når dette forordet skrives, hevder mange at sikkerhetsproblematikken rundt Ring 1 (trafikkåren som gikk under Y-blokken) kunne vært løst på andre måter.

Det tyngste argumentet mot bevaring, terrorsikringsargumentet, er kanskje ikke gyldig likevel. Den økonomiske situasjonen er også dramatisk endret på bare to år. Det kan synes som om det gigantiske offentlige byggeriet som har kjennetegnet de to første tiårene av 2000-tallet er et tilbakelagt stadium. Hele byggetrinn 3 er allerede lagt på is, og flere kostnadskutt venter nok rundt neste sving. Viktigheten av å ta vare på eksisterende bygg blir stadig tydeligere, ikke nødvendigvis av pietet for kulturarven, men fordi det er det mest fornuftige i et samfunnsøkonomisk og klimamessig perspektiv.

This used to be the future. Støvet etter rivingen har lagt seg. De to Picasso-relieffene, «Måken» og «Fiskerne», ble skåret løs fra sin sammenheng, mens resten av Y-blokken ble knust og gjenbrukt som underlag for asfalten på fylkesvei 1488 i Lillestrøm kommune. Let’s tear the bloody lot down, and start all over again.

Margrethe C. Stang

Hovedstyreleder i Fortidsminneforeningen 2017–2022

Kapittel 1

En ikonisk, men feilslått mobilisering – på tide å løfte blikket

I dette kapitlet, som bygger på en bredt anlagt rettssosiologisk studie av den rettslige mobiliseringen for å redde Y-blokka, undersøker jeg hvilke legalstrategier verneaksjonen benyttet seg av, hvilken vekt som ble lagt på medvirkningsprosesser og kulturarv, og hvordan bevaringsargumentet ble vektet mot hensynet til sikkerhet.

Av Kristin Bergtora Sandvik

Terrorangrep tar liv og forårsaker enorme menneskelige lidelser. Slike angrep har også store økonomiske og materielle konsekvenser og kan påføre kulturminner uopprettelig skade – men også skape nye kulturminner og bli en del av kulturarven. Den 22. juli 2011 ble det norske regjeringskvartalet bombet. I årene etter fant det sted en langvarig kamp for å bevare de sentrale byggene som ble skadet i angrepet. Det ble besluttet at Høyblokka skulle restaureres, men den intense kampen for å bevare Y-blokka førte ikke frem. I mars 2020 klaget Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen rivingssaken inn for domstolene, med påstand om at rammetillatelsen for riving var ugyldig som følge av at statens reguleringsplan var ugyldig. Saksøkerne ba også om midlertidig forføyning mot riving

til saken var avgjort i rettssystemet. I april ga tingretten staten medhold. I juni stemte Stortingets flertall ned et representantforslag om å utsette rivingen til saken var behandlet i lagmannsretten.1 Saken ble trukket, og høsten 2020 ble Y-blokka revet.

En artikkel i Morgenbladet sensommeren 2021 beskriver hvordan restene av naturbetongen fra Y-blokka får nytt liv som miljøvennlig veidekke på en ny fylkesvei,2 og med denne resirkuleringsprosessen markeres avslutningen av Y-blokkas tid som et fysisk objekt. I Norge har vi etter 22. juli fått en ny type minnelandskap, hvor objekter og prosesser kan sies å eksistere uten å ha noen

1 Representantforslag 106 S (2019-2020).

2 Maria Lokna, «Hvor ble det av Y-blokka», Morgenbladet, 15 august, 2021.

fysisk manifestasjon.3 For eksempel har det kansellerte 22. juli-minnesmerket «Memory Wound» fått en slags ikonisk virtualitet.4 Utgangspunktet mitt i dette kapitlet er at mobiliseringen mot rivingen av Y-blokka er ikonisk som et symbol på norsk demokratikamp. Mobiliseringen har også et fremtidspotensial som kan og bør brukes i nye verneaksjoner.

Det ligger en spenning i hvordan vi skal forstå kampen for Y-blokka. Det meste av den offentlige samtalen rundt rivingen – og den akademiske litteraturen som undersøker denne prosessen – har vært løsrevet fra diskusjonene om håndteringen av 22. juli og ettervirkningene av angrepet for ofre, berørte og det norske samfunnet mer generelt. Men som en av de sentrale forkjemperne for Y-blokka observerte, har bevaringskampen stått i spenn mellom kulturminne og åsted. Fokuset hos aktivister og fagfolk har vært forankret i en historisk kamp om byrommet med vektlegging av urbanisme og kulturminnevern,5 mens overlevende, den nasjonale støttegruppen etter 22. juli og AUF har vært opptatt av å sikre en permanent lokalisering av 22. juli-senteret i Høyblokka. Disse to grupperingene har stått til dels langt fra hverandre i rivingsspørsmålet: Forkjemperne for Y-blokka har ikke nødvendigvis lagt så stor vekt på 22. juli eller visst hvordan de skulle forholde seg til de menneskelige konsekven-

3 Mattias Ekman, «The Dispute over Memory in the Government Quarter after 22 July», presentasjon på workshopen «22 July and the Negotiation of Memory» 2013; Tor Einar Fagerland, «Følgeforskning og minneprosesser på Utøya 2013–2014.», i De berørte etter 22. juli, red. Vidar Enebakk, Helene Ingierd og Nils Olav Refsdal (Oslo: Cappelen Damm, 2016).

4 Ingeborg Hjorth, «Memory Wound», Norsk medietidsskrift 26, no. 3, 2019.

5 Joar Skrede og Sveinung Krokann-Berg, «Cultural heritage and sustainable development: the case of urban densification.» The Historic Environment: Policy & Practice 10, no. 1 (2019).

sene av terrorangrepet, mens miljøet rundt AUF, de pårørende og de overlevende – som har vektlagt demokrati-, sorg- og minnearbeid – til en viss grad har opplevd kampen for å bevare Y-blokka som fremmedgjørende, både når det gjelder målsetting, virkemidler og retorikk. Under mobiliseringen var det store skiller mellom kulturminnevernere, Støtteaksjon for å bevare Y-blokka, som ble etablert i 2014, og Facebook-kampanjen, men disse skillene var – og er – det ikke alltid like lett å få øye på eller forstå.

Dette bidraget er ambisiøst i den forstand at jeg ønsker å bidra til å bygge bro mellom de ulike standpunktene. «Mer demokrati og mer åpenhet» har vært mantraet for den nasjonale 22. juli-håndteringen. Mitt argument er at mobiliseringen for Y-blokka kan leses som en kamp for nettopp disse verdiene: Y-blokka ble betraktet som et modernistisk uttrykk for velferdsstatens verdier som solidaritet, rettferdighet og åpenhet. Statens prosjekt – og de politiske valgene som ble gjort for regjeringskvartalet – beveget seg mot et ensidig fokus på samlokalisering og sikkerhet. Jeg forsøker å skrive frem kampen for Y-blokka som en protest mot denne formen for styring, noe som gjør kampen i seg selv til en viktig demokratisk markør. Formålet med mobiliseringen mislyktes, men selve mobiliseringen var spektakulær. Tapet av Y-blokka vil komme mer i bakgrunnen etter hvert som tiden går eller andre akutte vernebehov kommer i fokus. Y-blokka lever med andre ord videre som en ikonisk verneaksjon. Fortidsminneforeningen selv har understreket at «Y-blokka er vår tids vernekamp. Vi taper, men kanskje vi vinner en ny forståelse».6 Lærdommene fra denne

6 Herdis Johanne Sletmo, «Vår tids vernekamp – La Y stå!», Fremtid for fortiden no. 2 (2020), 3.

LÆRDOMMER FRA Y-BLOKKEN

Pablo Picasso og Carl Nesjar: Fiskerne © Succession Pablo Picasso/BONO, Oslo 2023. Foto: Marit Moe-Pryce

verneaksjonen er viktige både for utviklingen av regjeringskvartalet og for fremtidige bevaringsinitiativer. Det er derfor behov for å løfte blikket og analysere kampen for Y-blokka som en rettslig og politisk mobiliseringsprosess med vekt på hva som skal til for en bedre kalibrering av rettslig motstand.

En rettssosiologisk analyse

Rettssosiologien er et tverrfaglig forskningsområde som beskriver og analyserer forholdet mellom rett og samfunn. Bruk av legalstrategier i sosiale, politiske og rettslige kamper har en sentral plass i norsk rettssosiologi. Mest kjent er kampen mot utbyggingen av Alta–Kautokeino-vassdraget i 1970- og 80-årene. Dette var en kamp som ble ført med aktiv bruk av sivil lydighet, juss, menneskerettighetsargumentasjon og domstolsapparatet. Bruken av legalstrategier kan være problematisk fordi en konflikt gjøres om til snevre juridiske spørsmål, men slike strategier kan også være effektive selv om man ikke får medhold – altså vinner rettslig sett – ved at man får løftet saken i offentligheten og gitt den politisk legitimitet og symbolsk kraft. I den angloamerikanske rettssosiologien omtales gjerne slike strategier som rettslig mobilisering7 Begrepet omfatter da både snevre former for mobilisering, som strategisk sakførsel for domstoler, og et mer innholdsrikt repertoar av handlinger der ulike aktører – individer så vel som grupper – påkaller rettslige institusjoner, normer, diskurser og symboler for å fremsette krav eller søke sosial endring.8

7 Lisa Vanhala, «Legal Mobilization», Oxford Bibliographies Online, 2011, Emilio Lehoucq og Whitney K. Taylor, «Conceptualizing Legal Mobilization: How Should We Understand the Deployment of Legal Strategies?» Law & Social Inquiry 45, no. 3 (2020).

8 Kristin B. Sandvik, Ingunn Ikdahl og Kjersti Lohne, «Rettens rolle etter 22. juli.», Norsk sosiologisk tidsskrift 5, no. 3 (2021).

Denne studien bygger på relevant nasjonal og internasjonal forskningslitteratur om 22. juli, kulturminner, verneaksjoner og Y-blokka spesielt, undertegnedes deltagelse på et åpent møte om Y-blokka, samtaler med sentrale aktører våren 2020, en YouTube-overføring av rettssaken våren 2020, en analyse av rettsdokumenter, planverk og andre offentlige dokumenter samt innspill og høringsuttalelser fra en rekke bevaringsforkjempere i tillegg til mediedekningen og kommentarer om og analyser av verneaksjonen. Studien er en del av prosjektet LAW22JULY: RIPPLES Rettsvirkninger, rettsstatlige verdier og læring, som ser på de rettslige ettervirkningene av 22. juli.

Jeg bruker verneaksjonen som et paraplybegrep for alle Y-blokkas forkjempere, inkludert Støtteaksjon for å bevare Y-blokka, fagfolk og fagetater, politikere, akademikere, arvingene etter Nesjar og Viksjø, Picassostiftelsen, internasjonale verneorganisasjoner, mediekommentatorer, kunstnere, aktivister, Oslo Arkitektforening, Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen mfl. Jeg tar utgangspunkt i rettssosiologiens teoretiske rammeverk for å undersøke når bruken av legalstrategier lykkes. I det følgende diskuterer jeg tre spørsmål. Det første spørsmålet handler om hvorvidt aktivistene i verneaksjonen klarte å mobilisere ressurser for å få adgang til det rettslige og politiske beslutningssystemet, noe som var nødvendig for at de skulle lykkes. Det andre spørsmålet handler om det fantes et mulighetsrom for rettslige og politisk for mobilisering. Det vil si fantes det et rettslig og/eller politisk spillerom for verneaksjonens strategier og argumenter? For å svare på dette undersøker jeg to spor jeg kaller medvirkningssporet og kulturarvsporet. Det tredje spørsmålet handler om hvorvidt systemet var åpent for

å bli utfordret. Var det mottagelig for bevaringskravet? Dette handler i hovedsak om hvilken rolle sikkerhetsargumentet spilte i denne prosessen, og hvordan det har blitt forstått eller ikke forstått av forkjemperne for Y-blokka. Avslutningsvis ser jeg nærmere på behovet for å lære av denne verneaksjonen. Analysen som presenteres i dette kapitlet, er selvfølgelig en av flere mulige tilnærminger. Jeg er takknemlig for samtalene jeg har hatt med noen av verneaktivistene og for deres kritiske lesning av utkastet til den større rettssosiologiske studien. Kapitlet er for kort til å yte deres innsats full rettferdighet. Jeg håper likevel det kan leses som et interessant bidrag.

Hvilke ressurser mobiliserte forkjemperne?

Det første spørsmålet handler om hvorvidt verneaksjonen for Y-blokka klarte å få adgang til systemet og mobilisere ressurser. Aktivistene tok i bruk en stor verktøykasse: Det var demonstrasjoner, lenkegjenger, underskriftskampanjer, fakkeltog, støtteaksjoner, opprop, kunstutstillinger, mediebidrag, konferanser og åpne møter. Her konsentrerer jeg meg om hvordan et knippe av disse verktøyene – nemlig legalstrategiene – ble brukt.

For å kunne få gjennomslag for kravene måtte aktørene ha adgang til forvaltningen og domstolene. Da måtte prosessreglene åpne for slik tilgang. Norge har mange (nå også digitale) kanaler for borgermedvirkning og for å involvere fagekspertise og sivilsamfunn i offentlige beslutningsprosesser. Over tid deltok verneaksjonen aktivt både som premissleverandør i samfunnsdebatten og som leverandør av høringssvar, innsigelser og klager. Et særlig viktig aspekt her var evnen til å mobilisere ekspertise. Det er dessuten verdt å merke seg den store rollen enkeltindivider spilte med hensyn til å bygge koalisjoner – og som lobbyister og bidragsytere i den offentlige debatten.

Den andre formen for ressursmobilisering gjelder mobiliseringen av fagfeltet. For det norske byplanlegger- og arkitekturfeltet var regjeringskvartalet – og Y-blokka – en utfordring. Enkelte syntes rett og slett ikke at Y-blokka var verdt å bevare, mens andre mente at målet om å få gjenreist regjeringskvartalet etter terroren måtte veie tyngst. Mange arkitekter var også involvert enten i det statlige planarbeidet eller i konkurranser om å utforme det nye regjeringskvartalet. Her var premisset at Y-blokka var revet. Arkitektkonkurransen om det nye regjeringskvartalet er det største oppdraget som noensinne har vært utlyst i Norge, og svært mange firmaer og enkeltarkitekter deltok. Konkurransen fikk massiv kritikk, og anklager om mangel på kollegialitet og inhabilitet florerte etter at Team Urbis vant i 2017. Kampen for Y-blokka fikk også støtte av motstanderne mot riving på innsiden av systemet. Vernemyndighetene var klare i sin støtte til bevaring. Fagmyndighetene var klare på at det ikke fantes hjemmel for å nekte å gi rivetillatelse, men de var også klare på at de ikke ønsket å gi en slik tillatelse og ba regjeringen vurdere spørsmålet på nytt. I 2015 ba Byantikvaren i Oslo om en utredning av det såkalte nullalternativet (bevaring a Y-blokka)9 Senere publiserte 15 byantikvarer en kronikk til støtte for bevaring.10 Oslo plan og bygningsetat ga svært motvillig rivetillatelse i 2019. Etatsdirektøren uttalte følgende: «Det er ikke en hemmelighet at Plan- og bygningsetaten hadde ønsket å bevare Y-blokka, men regelverket er klart: Vi måtte gi rivetillatelse siden riving er fastlagt i statens reguleringsplan.»11 Tillatelsen ble

9 Bente R. Gravklev, «Bør ta mer hensyn til aktivt byliv.» Dagsavisen, 17. mars, 2015.

10 Johanne E. Gillow mfl. «Landets byantikvarer: Vi slår ring om Y-blokken!», Aftenposten, 13. september, 2018.

11 Knut Bjørheim, «Plan- og bygningsetaten i Oslo har gitt tillatelse til rivingen av Y-blokka – mot sin vilje.», Teknisk ukeblad, 16. desember, 2019.

LÆRDOMMER FRA Y-BLOKKEN

Foto: Marit Moe-Pryce

påklaget til Fylkesmannen i Oslo og Akershus av Norske arkitekters landsforbund, Oslo Arkitektforening, Fortidsminneforeningen og Støtteaksjonen for å bevare Y-blokka. Fylkesmannen i Oslo og Viken kom frem til at hun ikke hadde hjemmel til å ta klagene til følge, men ba regjeringen foreta en ny vurdering av de tunge innvendingene som var kommet mot rivingen.12 Riksantikvaren avslo i mars 2020 en begjæring om midlertidig fredning av Y-blokka på grunnlag av manglende hjemmel, men understreket også at riving ville medføre «det største kulturminnetapet i Norge etter 1945».13 Støtte kom også fra andre deler av byråkratiet: Sivilombudet avviste i januar 2020 saken uten realitetsbehandling fordi den var foreldet og bedre egnet for domstolsbehandling, og fordi Stortinget allerede hadde tatt stilling til sakskomplekset. I vedtaksbrevet understreker det konstituerte sivilombudet at «[b]eslutningen om ikke å ta saken til behandling innebærer ikke at ombudsmannen går god for eller på annen måte gir sin tilslutning til forvaltningens syn eller håndtering av saken».14 Den tredje formen for ressursmobilisering er den klassiske rettssaksmobiliseringen. Våren 2020 brakte Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen rivingssaken inn for domstolene med påstand om at rammetillatelsen for riving var ugyldig som følge av at reguleringsplanen var ugyldig. Saksøkte var staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Saksøkerne ba om midlertidig forføyning mot riving til saken var avgjort i rettssystemet. Saken gjaldt altså domstolenes kontroll med forvaltningen. Aktørenes styrke, organisasjonskultur

12 Ibid.

13 Riksantikvaren, «Riksantikvaren kan ikke frede Y-blokka.» Riksantikvaren, 12. mars, 2020.

14 Sivilombudet, «Rammetillatelse for riving av Y-blokka. 2020/280» Sivilombudet, 29. januar, 2020.

og evne til ressursmobilisering ble dermed sentralt. Gjengangere kommer ofte bedre ut av rettsprosesser. Bransjer og interesseorganisasjoner som Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen er eksempler på slike gjengangere, i den forstand at de har langt erfaring med konflikter rundt rettslige reguleringer og byråkratiske prosesser. Saksøkerne brukte advokatfirmaet Lynx høsten 2019 og vinteren 2020 før de i februar 2020 byttet til prosessfullmektigene Berit Reiss Andersen og Ivar V. Kristiansen. En privat giver hadde stilt midler til disposisjon, slik at saksøkerne kunne føre saken for tingretten.15 Støtteaksjon for å bevare Y-blokka og Oslo Arkitektforening deltok med skriftlige innlegg «til belysning av allmenn interesse». Selv om saksøkerne tapte, fritok tingretten dem fra å betale statens omkostninger fordi de ble ansett for å ha et behov for rettslig prøving i lys av de uopprettelige konsekvensene av statens beslutning om å rive Y-blokka.16 Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen påklaget ikke kjennelsen fordi en anke ikke vil bli behandlet før Y-blokka hadde blitt påført «ubotelig skade».17 Som nevnt ble representantforslaget om å stoppe rivingsvedtaket avvist i juni 2020.18 I forbindelse med mobiliseringen av ressurser til den rettslige prøvingen er to andre initiativer relevante: I juni 2020 tok støtteaksjonen og arvingene etter arkitekt Erling Viksjø og kunstner Carl Nesjar, representert ved advokatfirmaet GjessingReimers, ut stevning mot

15 Arve Henriksen, «Enkeltperson blar opp for å redde Y-blokken.» Aftenposten, 15. februar, 2020.

16 Kjennelse Oslo Tingrett, «Ugyldighet av statlig reguleringsplan og rammetillatelse for rivning av Y-blokka. Midlertidig forføyning», Oslo tingrett, 7. april, 2020, s.22.

17 Fortidsminneforeningen, «Anker ikke, men oppfordrer til rivestans», Fortidsminneforeningen.no, 13. mai, 2020.

18 Representantforslag 106 S, 2019–2020, Representantforslag om utsettelse av riving av Y-blokka til Oslo tingrett har behandlet saken, Stortinget, 12.mai, 2020.

staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet med påstand om at staten skulle forbys å demontere «Fiskerne» og «Måken» og rive Y-blokka. Den 2. juli 2020 begjærte støtteaksjonen i tillegg midlertidig forbud mot demontering av kunstverkene og riving av bygget. Dette ble avvist av tingretten og lagmannsretten på grunn av manglende partsevne. Rettslig mobilisering er dyrt, og da Y-blokka ikke lenger fantes som integrert objekt, forsvant også tvistegjenstanden. Arvingene etter Nesjar og Viksjø hadde anlagt en separat sak mot den planlagte plasseringen av kunstverkene «Fiskerne» og «Måken» i A-blokka i det nye regjeringskvartalet. Denne saken skulle opp i Oslo tingrett i mars 2021. I februar 2021 kunngjorde Kommunal- og moderniseringsdepartementet at de hadde inngått forlik med saksøkerne, selv om spørsmålene om åndsverk og opphavsrett forble uløste. Ifølge pressemeldingen var begge parter «fornøyde med at tvisten nå avsluttes, til tross for uenighet om sakens rettslige sider».19

Fantes det et rettslig spillerom?

«Saken handler om politiske valg, ikke rettslige vurderinger», skrev riksadvokaten i sitt tilsvar til stevningen og begjæringen om midlertidig forføyning fra Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen våren 2020.20 Tingretten var enig og tilføyde at «det er altså ikke domstolene som skal bestemme om Y-blokka bør rives eller ikke. Hvorvidt Y-blokka bør rives eller bevares er et politisk valg som ikke kan overprøves av domstolene».21 Dette temaet – at rivingen av

19 Regjeringen, «Forlik om plassering av Fiskerne og Måken», Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 19. februar, 2021.

20 Regjeringsadvokaten, «Tilsvar til stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo Tingrett», 2020-0288, Regjeringsadvokaten 20. mars, 2020.

21 Kjennelse Oslo Tingrett 20-041571TVI-OTIR/04, 2020.

Y-blokka var en politisk beslutning – gikk igjen hos de ulike myndighetsaktørene (også de som var mot riving). Aktivistene understreket at «handlingsrommet til stortinget er mer enn ett minutts stillhet».22 Hva innebærer denne vektleggingen av politikk for forståelsen av den rettslige mobiliseringen? Her må vi først undersøke hvilke argumenter og tilnærminger som ble oppfattet som mulige. Vi må med andre ord undersøke hvordan verneaksjonen og staten rammet inn prosjektet, det vil si hvordan de brukte forvaltningsmessige og rettslige mekanismer og instrumenter. For å gjøre diskusjonen håndterlig har jeg delt analysen i to. Jeg ser først på medvirkningsporet og så på kulturarvsporet.

Mobilisering inn i blindveier

Det første sporet er medvirknings- og motstandssporet. I mange av tvistene etter 2011 – ikke bare når det gjaldt Y-blokka –avtegnet det seg en spenning mellom det å bli hørt og det å få rett. I prosessene rundt Y-blokka var partene sterkt uenige om hvorvidt det ble praktisert demokrati og åpenhet, og om muligheten til å medvirke var reell. De som ville stanse rivingen, mente at det ikke var mulig å medvirke fordi regjeringen la premisser for et nytt regjeringskvartal før reguleringsprosessen startet.

Den tidkrevende prosessen har vist at det var vanskelig å endre vedtakene, og forkjemperne for å bevare Y-blokka så altså ikke ut til å ha noen påvirkningskraft. Dette ga ny symbolikk til Y-blokka, – som mange etter hvert forbandt med det som opplevdes som statlig overtramp og en maktdemonstrasjon.23

22 Herdis Johanne Sletmo, «Vår tids vernekamp – La Y stå!».

23 Marte Danbolt, «Y-blokken – fragmenter av et monument: debatten om Y-blokken.» Masteroppgave, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2020, s.109-110.

Foto: Marit Moe-Pryce

Staten på sin side mente at medvirkningsprosessen var forbilledlig, i den forstand at det var en høy grad av prosessuell tilrettelegging for medvirkning, prosjektråd og brukerutvalg. Slik staten så det, var hovedpoenget at befolkningens og de berørtes situasjon for en stor del ville være avhengig av hvor godt det ble informert om beslutninger og planer: «Dersom publikum forstår hvorfor en beslutning er fattet, er det lettere å akseptere beslutningen».24 I stortingsmeldingen om det nye regjeringskvartalet står følgende: «[P]lanleggingen av det nye regjeringskvartalet hadde da vært gjennom en omfattende prosess, med flere runder med utstillinger, offentlig debatt, evaluering og muligheter for å komme med innspill».25 Når det gjelder de materielle aspektene ved deltagelsen, altså innholdet i protester og klager, var tilnærmingen en annen: Da reguleringsplanen ble vedtatt, ble det påpekt at «en rekke av høringsinnspillene tar opp forhold som er avklart gjennom tidligere beslutninger i regjeringen, og som har vært premisser for utforming av planforslaget. […] Dette er beslutninger som ligger fast, og som det ikke er aktuelt å ta opp til ny vurdering gjennom behandlingen av reguleringsplanen».26

En enorm mengde ressurser ble kanalisert inn i dette forvaltningssporet. Fra aktivistenes synspunkt var problemet både at prosessen var dårlig fra starten av, og at man mobiliserte inn i et byråkratisk blindspor. Det ble påpekt at prosessen led av å ha blitt startet i feil ende, men også at staten hadde bestemt seg for å følge anbefalingene i en tidlig utredning som støttet et rivingsvedtak, før den møtte mot-

24 Statsbygg, Regjeringskvartalet: Føringer for videre arbeid, 2011, s. 18.

25 Meld. St. 21 (2018–2019), Nytt regjeringskvartal Kommunal- og moderniseringsdepartementet s.13.

26 Regjeringen, Vedtak av statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal, 2017.

stand. Planredskapene var heller ikke var gode nok: På et opphetet Klassekampen-møte på Kulturhuset i januar 2020 argumenterte Ellen De Vibe for at planredskapene var brukt på en måte som «kutter ut all medvirkning […] den demokratiske prosessen ordner vi etterpå». Andre beskrev en slags avpolitiseringsprosess hvor Stortinget ble forelagt en prosess hvor riving var uunngåelig og ga sitt samtykke. Det ble også uttrykt frustrasjon over tidspunktet for rivingen, som fant sted midt under pandemien.

En særlig kritikk, som ble formulert i flere lignende versjoner, er at «Alle jusspor stopper i den statlige planen». Kort oppsummert bestemte regjeringen i 2014 – basert på en konsulentprodusert konseptvalgutredning fra 2013, hvor bevaring ble beskrevet som mulig, men ikke utredet i særlig grad – at Y-blokka skulle rives.27 Dette understreker et sentralt moment i prosessen: Valget om å rive Y-blokka ble tatt med ønsket om samlokalisering av alle ansatte og beslutningen om statlig reguleringsplan. Dette ble også tatt opp i domspremissene. Her ble det understreket at «statlig plan sjelden brukt og bør brukes med varsomhet». Statsbyggs vurdering i 2011 var derimot at:

Statsbyggs vurdering er at bruk av statlig plan kunne bidra til vesentlig raskere framdrift og redusert risiko for et utfall staten ikke ønsker. Det antas å være mulig å kutte ned behandlingstiden med minimum 1,5-2 år dersom prosessen gjennomføres som statlig plan.28

I praksis innebærer bruk av en statlig reguleringsplan at planprosessen følger vanlig prosedyre, men at staten ved Miljøverndepar-

27 Regjeringen, Nytt regjeringskvartal ­ oppdragsbrev statlig reguleringsplan, 2014.

28 Statsbygg, Regjeringskvartalet, 2011.

tementet trer inn i Oslo kommunes rolle som leder av planprosessen. Oslo kommune får kun en formell rolle som høringsinstans. Ved bruk av en statlig reguleringsplan ligger klageinstansen og den overordnede vedtaksmyndigheten, som normalt ligger hos kommune og fylkesmann, hos Miljøverndepartementet.

Statens prosjektmodell «stiller krav til metodikk og kvalitet når store statlige investeringsprosjekter skal utredes».29 Dette innebærer bruk av konseptvalgutredninger som danner grunnlaget for regjeringens beslutning med hensyn til valg av konsept. Når regjeringen etter en konseptvalgutredning og ekstern kvalitetssikring har valgt en løsning, vil dette være styrende for det videre planarbeidet.30 For motstanderne av riving fremsto det som om en konseptvalgutredning, som i utgangspunktet er et finanspolitisk verktøy, ble brukt til å avgjøre byplangrep og vern før fagmyndigheter og spørsmål om nasjonal kulturarv hadde diskutert ferdig. Denne typen politiske beslutninger kan ikke påklages og ble et premiss for den etterfølgende planprosessen og for arkitektkonkurransen. Disse valgene ble operasjonalisert og beskyttet ved den statlige reguleringsplanen. Da planprogrammet kom på høring, var de viktigste valgene tatt, samtidig som plan- og bygningslovsinstituttet i seg selv legger til grunn at utredningen skjer i planprosessen og danner et kunnskapsbasert grunnlag for beslutningene som tas. Dette ble gradvis klart for deltagerne – men ikke før mye senere. Det samme gjelder bruken av en statlig reguleringsplan. Prosessen lukket seg gradvis. Arkitektkonkurransen fra 2015 tillot kun bidrag som forutsatte at Y-blokka skulle rives. Konseptvalgutredningen, konkurransen

29 Regjeringen, Hva er statens prosjektmodell? Finansdepartementet, 30. oktober, 2019.

30 Regjeringsadvokaten, Tilsvar til stevning, 2020

og kvalitetssikringen presenterte funn som entydige. Dette ble beskrevet av en sentral aktivist som en demokratisk vaskeprosess: «Vi later som dette er en rettslig prosess, men var en avgjort politisk prosess». Slik hen så det, hadde de brukt ressurser til å mobilisere inn i blindveier.

Denne problemstillingen kom på spissen i tingrettsdommen fra 2020, hvor tingretten observerte at «Hvor langt staten kan gå når det gjelder å på forhånd bestemme premisser som legger føringer for det videre planarbeidet er et interessant spørsmål.»31 Under rettssaken uttalte regjeringsadvokaten at saken «ikke er tvilsom» fordi alle klagemuligheter var brukt og Sivilombudsmannen hørt. For forkjemperne for Y-blokka var det nå klart at det aldri var en «reell mulighet til å klage på riving av Y-blokka». Den rettslige og rettspolitiske mobiliseringen fikk det man kaller en avledende funksjon ved at engasjement, ressurser og tid ble kanalisert inn i arbeidet med å klage på statlige reguleringer og planverk. Det er imidlertid ikke åpenbart hva alternativene var: Andre deler av verneaksjonen tok som nevnt i brukt de aller fleste virkemidlene i mobiliseringsverktøykassen, inkludert sivil ulydighet. En mulig tolking er at det rettslige mulighetsrommet lukket seg på et svært tidlig tidspunkt. Verneaksjonistene brukte lang tid på å forstå dette og fortsatte å kanalisere ressurser inn i en prosess som i praksis var lukket.

Kulturarvsporet: Hva er vern?

Kulturminnevern er en sentral ramme i kampen for Y-blokka. Fra et rettssosiologisk perspektiv er det viktig å ha en forståelse av den rettslige reguleringen og verneprosessen

31 Siri Hoem, «Fanget i feil konsept.» Dagsavisen, 2. januar, 2020.

før 22. juli. Lov om kulturminner kom i 1978, og verner om «kulturminner og kulturmiljøer med deres egenart og variasjon» som del av vår kulturarv og identitet og som ledd i en helhetlig miljø- og ressursforvaltning. Landsverneplan er et virkemiddel for effektivisering av vern. En landsverneplan var nedfelt i Kongelig Resolusjon fra 2006 som påla staten å gjennomgå sin eiendomsportefølje med sikte på å kartlegge og verne det som er kulturhistorisk viktig.32 Landsverneplanen fra 2010 dekket G-blokka, Høyblokka og Y-blokka samt de tilliggende byggene langs Grubbegata, S-blokka og R-4, og R-5 i Akersgata. Planen plasserte Y-blokka i verneklasse 1. Regjeringskvartalet ble i perioden 2008–2011 behandlet som en egen delplan under landsverneplanarbeidet. I juni 2011 ble det besluttet å oversende delplanen til Riksantikvaren for behandling etter kulturminneloven § 22 a. Etter angrepet 22. juli ble fredningsprosessen stilt i bero i påvente av tekniske undersøkelser av de skadede bygningene. Behandlingen av delplanen ble ikke gjenopptatt.33

Hva slags vernetvist er dette? Som kjent er det ikke første gang området rundt regjeringskvartalet er gjenstand for vernestrid. Den stadige utvidelsen av regjeringsarealene har foregått mer eller mindre kontinuerlig siden 1906, og de ulike utbyggingsprosjektene har skapt stor debatt og konflikter mellom politiske og administrative utbyggingsinteresser og vernehensyn.34 Empirebygningene var blitt behandlet som fredet etter loven om bygningsfredning fra 1921, men var forutsatt revet i konkurranseprogrammet fra 1939 da Viksjø ble tildelt oppdraget i 1946 – uten at fagmyndighetene var rådspurt. Dette førte til store protester. Høyblokka og Y-blokka sto ferdige

32 FAD, 2019; Kgl.Res. 2006.

33 Bastholm og Elvestuen 2020.

34 Danbolt, Y-blokken: fragmenter av et monument, s. 9.

i 1958 og 1970. Begrunnelsene for å frede Høyblokka og Y-blokka er i stor grad knyttet til det samlede kulturmiljøet som regjeringsbygningene utgjør, og til at hvert utbyggingstrinn representerer en epoke i Norges historie.35 Forståelsen av at bygningene fikk en enda sterkere symbolverdi etter angrepet 22. juli, ble støttet av staten: «H-blokken anses av mange å være en naturlig bærer av symbolverdier, på grunn av sin form og på grunn av den arkitektoniske og historiske konteksten. H-blokken har dessuten fått forsterket symbolverdi som en følge av å ha vært målet for terrorangrepet.»36 Forkjemperne for å bevare Y-blokka argumenterte med at også den var en sentral kulturbærer: På Klassekampen-møtet kommenterte Ellen De Vibe at «kunst er ikke livet» men kan hjelpe oss til å forstå. Videre omtalte hun Y-blokka som det ypperste uttrykket for Gerhardsens moderniseringsprosjekt. Y-blokka er «velferdsstatens fysiske minnesmerke».

I tingretten ble det løftet frem spørsmål som gjaldt fredningsprosessens avbrudd, krav til utredning av vern og rekkevidden av internasjonale forpliktelser. Spørsmålet om avbruddet av fredningsprosessen handlet om hvorvidt en slik avbrudd var et juridisk problem. Det forelå ikke noe formelt vedtak om å frede Y-blokka. Hva betydde det at det heller ikke forelå noe formelt vedtak om at prosessen var avsluttet? Det forutgående arbeidet med landsverneplan av departementsbygningene ble stilt i bero ved brev 4. juni 2012 fra Fornyings-, administrasjonsog kirkedepartementet. Statsbygg ble bedt om å sammenstille og oppsummere verneforslagene i et eget dokument som skulle danne grunnlaget for det videre arbeidet

35 FAD/Statsbygg, 2010 i Danbolt 2020 s.10.

36 Statsbygg, Regjeringskvartalet, s. 20.

med et nytt regjeringskvartal.37 I tingrettens kjennelse ble saksøkernes anførsler referert: «Det var enighet om at Y-blokka skulle fredes før 22. juli 2011, bygningens verneverdi er ikke redusert etter dette, og dette burde fått betydning ved vurderingen av rivingsspørsmålet».38 I stevningen skrev saksøkerne at det å stille en oversendelse i bero ikke betydde at «fredningsprosessen er avsluttet». Dette fordi det ikke forelå «noe formelt vedtak om at fredningsprosessen knyttet til Y-blokka er avsluttet». Retten formulerte saksøkernes anførsler som en påstand om at dette «påfører staten plikter i det videre arbeidet, selv om også saksøkerne er enige i at staten ikke var forpliktet til å fullføre planen om fredning». I Fylkesmannens tilsvar på klagesaken som gjaldt rivingstillatelsen, ble det understreket at en tolking som sa at eiendommer som er «tilkjent verneverdi gjennom landsverneplanarbeidet, skal behandles som om de er fredet […] ikke er i tråd med departementets intensjon».39 Fylkesmannen avviste dermed kravet.

Det andre spørsmålet gjaldt hva som skulle telle som relevant kunnskap, hvilken vekt man skulle tilskrive mangel på kunnskap, og hva som utgjorde vilkårene for kunnskapsproduksjon og beslutningsgrunnlag. Plan- og bygningsloven er en prosesslov for offentlige beslutninger. Fastsettelsen av planers innhold hører under planmyndighetens planfaglige og politiske skjønn.40 Saksøkernes påstand i denne forbindelse var at vern ikke ble skikkelig utredet, og at dette måtte få konsekvenser. I desember 2011 leverte Statsbygg en utredning til Fornyings-, administrasjons- og kirke departementet: Regjeringskvartalet – Føringer

for videre arbeid 41 Denne utredningen belyste en rekke ulike temaer som lokalisering, volumstudier og psykososiale forhold. Den inneholdt også en «særskilt vurdering av arkitektur-, kulturminne- og minneverdi i den eksisterende bebyggelsen i regjeringskvartalet etter terrorangrepet», som var utarbeidet av professor Elisabeth Seip ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.42 Dette siste notatet har fått en interessant status i Y-blokkas krønike: Staten og tingretten viste til notatet for å underbygge at vurderingen av vern hele tiden hadde vært tilstrekkelig, mens forkjemperne mente at notatet ble tillagt for stor vekt, og at de stadige henvisningene til notatet avslørte at beslutningsgrunnlaget var mangelfullt.

Det tredje spørsmålet gjelder internasjonale forpliktelser og hva slags argumenter og kilder som bestemte dette rettslige handlingsrommet.43 Saksøkerne hevdet at staten er bundet til ikke å gjennomføre rivingen av Y-blokka fordi det ville stride mot folkerettslige forpliktelser under FN-konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966 og Farokonvensjonen fra 2005 (Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet). Uenigheten som oppsto her, er klassisk: Selv om Y-blokka hadde vært anerkjent med hensyn til kulturminner og kunst og oppnådd internasjonal prestisje – den ble for eksempel ført opp på Europa Nostras ekspertliste over de 14 mest truede kulturminnene – var ikke dette nødvendigvis relevante kilder og argumenter av juridisk art. Saksøkerne anførte at reguleringsplanen var i strid med plan- og bygningsloven § 3-1 fjerde ledd og internasjonale konvensjoner, og

41 Statsbygg. Regjeringskvartalet

37 Statsbygg, Særtrykk av verneforslaga

38 Kjennelse Oslo Tingrett 20-041571TVI-OTIR/04, 2020.

39 Statsforvalteren, Vedtak i klagesak

40 Regjeringsadvokaten, Tilsvar til stevning

42 Elisabeth Seip, Regjeringskvartalet etter 22.7.2011, 2011.

43 Kristin Bergtora Sandvik, «Cultural Heritage and Legal Mobilization After Terror: July 22 and the Battle’ for Y.» Nordic Journal of Human Rights, under publisering.

at det utgjorde en saksbehandlingsfeil at dette ikke var vurdert. Ifølge staten kunne materielle begrensninger hos planmyndigheten ikke utledes hverken av plan- og bygningsloven eller folkeretten. Verneforkjemperne gjorde aktiv bruk av FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 15, som gjelder retten til å delta i det kulturelle liv. Ifølge retten kunne det likevel ikke utledes noe mer av artikkel 15 enn at konvensjonsstatene er pålagt å gi kulturarv generell beskyttelse. Dette innebærer å etablere systemer og ordninger for å beskytte kulturarv, men det etableres ingen hjemmel for spesifikke bygninger. Regjeringen var kun forpliktet til å vurdere vernehensyn når den skulle avgjøre om Y-blokka skulle rives eller bli stående. De grunnleggende kulturarvshensynene ble vurdert separat (i en landsverneplan, i Seips notat og i en tilleggsutredning fra Riksantikvaren) fra vurderingen av de internasjonale forpliktelsene. Ifølge retten var henvisningen til disse «bare et annet sted å forankre de samme faktiske omstendighetene, de samme realitetene og de samme hensynene». I kjennelsen fra Oslo tingrett slo retten på denne bakgrunn fast at regjeringen hadde vurdert de hensynene som internasjonale konvensjoner beskytter, da den avgjorde om Y-blokka skulle rives eller bevares.44

Var systemet mottagelig for bevaringskravet?

For at rettslig mobilisering skal lykkes, må systemet være åpent for å kunne bli utfordret. Man må kunne få medhold. Kampen mot å rive Y-blokka var først nølende og indirekte: Det var Høyblokka som var truet, og som var 44 Kjennelse Oslo Tingrett 20-041571TVI-OTIR/04, 2020.

ansett å ha størst verdi.45 Da det ble besluttet å rehabilitere Høyblokka, kom det som et sjokk at bevaring av Y-blokka ikke fulgte med. Etter hvert sto et ganske samlet fagmiljø bak kravet om fredning og vern. Jeg snakket med mange av de sentrale aktørene denne intense våren 2020. Det jeg fikk inntrykk av da, er blitt forsterket av den forskningen jeg har gjort i ettertid: Det fantes lenge en sterk tro på bevaring. Verneforkjemperne understreket i ulike innlegg at «det er enda håp for Y-blokka», eller at «håpet er sterkere nå».46 Flere aktører ga uttrykk for at de ble overrasket da Y-blokka ble revet – det hadde jo vært en slik voldsom mobilisering og man trodde helt til cirka seks måneder før at bygget skulle få stå. Flere reflekterte over at man burde gjort mer for å vise hva som sto på spill, og hva som må tas vare på. Samtidig var den tidlige prosessen som fant sted i årene 2012 og 2013, ikke bare kaotisk, men også preget av at det var vanskelig å ta inn over seg og håndtere det som faktisk hadde skjedd.

En mulig forklaring på denne optimismen er at fagmyndigheter og fagmiljøer ble så involvert i bevaringskampen at dynamikken i disse prosessene gjorde at alle andre valg enn vern og rehabilitering virket irrasjonelle, ufaglige, umoralske og utenkelige. Mobiliseringen er godt dokumentert – dokumentasjonen og iscenesettelsen av motstanden er sentrale deler av mobiliseringen – noe som betyr at den er i ferd med å få ikonisk karakter i det norske kulturfeltet. Som tidligere understreket

45 Charlotte Heath-Kelly, «Picasso at the Bombsite: whither resilient place?» Politics 35, no.1, 2015; Vibecke Yrstad og John Schofield, «Remembering Høyblokka: The Government Building in Oslo, Norway—Confronting a Contemporary Heritage Dilemma.» The Historic Environment: Policy & Practice 6, no. 1 (2015).

46 Julia Martinčič, «Y-blokken: – Håpet er sterkere nå, sier aksjonist.» Aftenposten, 21. november,2019; Espen Johnsen, «Det er ennå håp for y-blokka.» Dagsavisen, 2. juni, 2020.

var aktivistene like opptatt av Y-blokka som et demokratiprosjekt som et estetisk prosjekt. Jeg er enig i Marte Danbolts observasjon av at det spektakulære ved mobiliseringen og ikoniseringen av prosessen er nøkkelen til å forstå hvordan Y-blokka gradvis ble ansett som et monumentalbygg konstruert også gjennom terrorangrepet 22. juli. Regjeringskvartalet var bombet – og bygningene sto.47

Man kan også spørre seg om håpet om å lykkes i bevaringskampen skyldtes en dobbel blindsone i kulturminne- og arkitekturfeltet. Man hadde ikke støtt på sikkerhetsargumentet i vernekamper før 22. juli, og sikkerhetsargumentet utviklet seg til å bli et helt annet i årene etter terrorangrepet.

Blindsonen gjelder sikkerhetsargumentets natur. Sikkerhetshensynet ble aldri fullt ut artikulert, men det vises stadig til det i offentlige diskusjoner og dokumenter. Statens primære ramme for regjeringskvartalet ble fra en veldig tidlig fase den samfunnssikkerhetsmessige. Gjørv-rapporten var krass i sin kritikk av sendrektig planarbeid i regjeringskvartalet før 22. juli 2011.48 I mandatet til konseptvalgutredningen for nytt regjeringskvartal var det overordnede behov som lå til grunn at departementene hadde behov for en langsiktig løsning av lokaler som tilfredsstilte nødvendige krav til sikkerhet og funksjonalitet, og som understøttet departementenes arbeid.49 Det ble imidlertid ikke presisert hva som mentes med nødvendig grad av sikkerhet, hverken i et kortsiktig eller et langsiktig perspektiv, eller hvordan denne graden av sikkerhet kunne oppnås. Disse spørsmålene fikk dessuten lite oppmerksomhet i den offentlige debatten sammenlignet med

47 Danbolt, Y-blokken: fragmenter av et monument, 2020.

48 NOU 2012:14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen, 2012, s.438.

49 Opak, Metier og LPO Arkitekter, Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal, 27. juni 2013. 2013.

andre temaer som bevaring av eksisterende bygninger og behovet for å ivareta kvartalet som et minnested. Sikringen av regjeringskvartalet var et tema det var vanskelig å diskutere konkret fordi den detaljerte informasjonen var unndratt offentligheten, men som argument ble sikkerheten stilt som et viktig premiss det var vanskelig å argumentere mot.50

Et mer teknisk argument var at statens verktøykasse ble større og endret karakter. Det offentlige fikk langt flere samfunnssikkerhetsstyringsverktøy etter 2011, det vil si mer sikkerhetslovgivning, og approprierer også styringsverktøy for dette formålet. Finansielle verktøy som konseptvalgutredning og Kvalitetssikring av konseptvalg (KS1),og valget av statlig reguleringsplan blir styringsverktøy for sikkerhetstenkning. Samlokalisering ble også en slags dominobrikke. Statens prosjektmodell brukes når samfunnsmessige hensyn gjør det påkrevd med vesentlig raskere fremdrift. Mandatet for regjeringskvartalet, som ble fastsatt av Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet, ga klare målsettinger med hensyn til både lokalisering og kapasitet i form av egnede lokaler. I konseptvalgutredningen kunne man lese følgende: «Ut fra mandatet hvor utreder skal anbefale den mest samfunnsøkonomiske løsningen for et nytt regjeringskvartal er det vanskelig å anbefale bevaring av Høyblokka». Høyblokka ble likevel stående. Om Y-blokka sto det at den beslagla «et forholdsmessig stort tomteareal sett i forhold til arealutnyttelsen av blokka». I tillegg til at sikkerhetsrisikoen ville bli eliminert hvis man bygget et nybygg på deler av tomta, ville arealutnyttelsen «øke vesentlig».

50 Sissel Jore, Bjørn I. Kruke og Odd E. Olsen, Vurdering av konsekvenser ved etablering av ytre perimeter rundt nytt regjeringskvartal. Universitet i Stavanger, rapport nr. 86, 2020.

Oppsummering og avslutning

I dette kapitlet har jeg forsøkt å løfte blikket og spørre hva som skal til for en bedre kalibrering av rettslig motstand. Mye har handlet om legalstrategienes begrensninger i en rettsliggjort velferdsstat. Forhåpentligvis kan kapitlet også bidra til å rette søkelyset mot behovet for en kulturminnerettssosiologi – og til en mer systematisk forståelse av hvordan legalstrategier brukes i verneaksjoner. For verneaksjonen var retten et sentralt mulighetsrom – både som tvisteløsningsarena, men også som en nasjonal scene for å fremme krav. Dette bidraget viser at det rettslige spillerommet var stort og begrenset på samme tid: Borgermedvirkning er «gratis», men det er kostbart og komplisert å ta en sak til retten – og særlig hvis man går til sak mot staten. Når det gjelder regjeringskvartalet, gjør dette poenget seg gjeldende når arkitektkonkurransen og flyttingen av

Litteratur

Picassos kunst («Fiskerne») ikke ender i retten. Samtidig er det et poeng at man aldri kom til en hovedforhandling i saken som gikk for Oslo tingrett. Rent fysisk ble Y-blokka revet under en pandemi, der samfunnet var nedstengt mens partene vurderte anken. Jeg har diskutert noen av forholdene som gjorde at mulighetsrommet for å få gjennomslag ble mer begrenset enn verneaksjonen hadde håpet på. Rommet for medvirkning, altså tilgang til en reell prøving av saken, var i praksis var svært lite. Når det gjelder det rettslige spillerommet, fungerte den statlige planen og reguleringsstrukturen som et dominospill. Aktørene lyktes heller ikke i å utvide det rettslige mulighetsrommet ved å påkalle internasjonale forpliktelser. Sentralt her er også rollen sikkerhetsargumentet spilte og spiller i denne prosessen. Y-blokka er borte, men verneaksjonen i seg selv står likevel tilbake som en demokratikamp.

Bastholm, Une og Ola Elvestuen. «Skriftlig spørsmål fra Une Bastholm (MDG) til klima- og miljøministeren.» Dokument nr. 15:424 (2019-2020). Stortinget 2020, https://www.stortinget.no/no/ Saker-og-publikasjoner/Sporsmal/Skriftlige-sporsmal-og-svar/Skriftlig-sporsmal/?qid=78001

Bjørheim, Knut. «Plan- og bygningsetaten i Oslo har gitt tillatelse til rivingen av Y-blokka – mot sin vilje.» Teknisk ukeblad, 16. desember, 2019. https://www.tu.no/artikler/plan-og-bygningsetaten-i-oslohar-gitt-tillatelse-til-rivingen-av-y-blokka-mot-sin-vilje-br/481243

Danbolt, Marte. «Y-blokken – fragmenter av et monument: debatten om Y-blokken.» Masteroppgave, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2020.

Ekman, Mattias. «The Dispute over Memory in the Government Quarter after 22 July», Presentasjon på workshopen «22 July and the Negotiation of Memory» organisert av Tor E. Fagerland og Thomas Brandt, Oslo og Utøya, 12.–14. august, 2013.

Fagerland, Tor E. «Følgeforskning og minneprosesser på Utøya 2013–2014.» I De berørte etter 22. juli, redigert av Vidar Enebakk, Helene Ingierd og Nils Olav Refsdal, 85–106. Oslo: Cappelen Damm, 2016. Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD). «Forvaltning av statens kulturhistoriske eigedommar.» Oslo: Fornyings- og administrasjonsdepartementet, 2019. https://www.riksantikvaren. no/wp-content/uploads/2019/11/forvaltning_ske.pdf

Fortidsminneforeningen. «Anker ikke, med oppfordrer til rivestans.» Fortidsminneforeningen, 13. mai, 2020. https://fortidsminneforeningen.no/aktuelt/y-blokka-og-rettsprosessen/

Fylkesmannen i Oslo og Viken. «Vedtak i klagesak - Akersgata 44 – Gnr. 208 bnr. 5 Oslo -Igangsettingstillatelse riving av Y-blokka», Fylkesmannen i Oslo og Viken. 2020/4626, 21. februar, 2020, https://www.statsforvalteren.no/siteassets/fm-oslo-og-viken/plan-og-bygg/plan-og-bygningsrett/ vedtak-klagesak.pdf

Gillow, Johanne E. mfl. «Landets byantikvarer: Vi slår ring om Y-blokken!» Aftenposten, 13. september, 2018. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/7lOm0v/landets-byantikvarer-vi-slaar-ringom-y-blokken

Gravklev, Bente R. «Bør ta mer hensyn til aktivt byliv.» Dagsavisen, 17. mars, 2015. https://www. dagsavisen.no/kultur/2015/03/17/bor-ta-mer-hensyn-til-aktivt-byliv/ Heath-Kelly, Charlotte. «Picasso at the Bombsite: whither resilient place?» Politics 35, no.1 (2015).

Henriksen, Arve. «Enkeltperson blar opp for å redde Y-blokken.» Aftenposten, 15. februar, 2020. https:// www.aftenposten.no/oslo/i/6j0qqQ/enkeltperson-blar-opp-for-aa-redde-y-blokken

Hjorth, Ingeborg. «Memory Wound.» Norsk medietidsskrift 26, no. 3 (2019).

Hoem, Siri. «Fanget i feil konsept.» Dagsavisen, 2. januar, 2020. https://www.dagsavisen.no/ debatt/2020/01/02/fanget-i-feil-konsept/ Johnsen, Espen. «Det er ennå håp for y-blokka.» Dagsavisen, 2. juni, 2020. https://www.dagsavisen.no/ debatt/2020/06/02/det-er-enna-hap-for-y-blokka/

Jore, Sissel, Bjørn I. Kruke og Odd Einar Olsen.Vurdering av konsekvenser ved etablering av ytre perimeter rundt nytt regjeringskvartal. Universitet i Stavanger, rapport nr. 86, https://uis.brage.unit.no/uis-xmlui/ bitstream/handle/11250/2653567/Rapport_86.pdf?sequence=1 Kongelig resolusjon (Kgl.Res). Overordna føresegner om forvaltning av statlege kulturhistoriske eigedomar. Fornyings- og administrasjonsdepartementet, 15. august, 2006. https://www.regjeringen.no/ globalassets/upload/fad/vedlegg/statsforvaltning/kglres_kulturhistoriske_eiendommer.pdf

Lehoucq, Emilio og Whitney K. Taylor. «Conceptualizing Legal Mobilization: How Should We Understand the Deployment of Legal Strategies?» Law & Social Inquiry 45, no. 3 (2020).

Lokna, Maria. «Hvor ble det av Y-blokka?» Morgenbladet, 15. august 2021. https://www.morgenbladet. no/aktuelt/reportasje/2021/08/15/hvor-ble-det-av-y-blokka/

Martinčič, Julie. «Y-blokken: – Håpet er sterkere nå, sier aksjonist.» Aftenposten, 21. november, 2019. https://www.aftenposten.no/kultur/i/g71a21/y-blokken-haapet-er-sterkere-naa-sier-aksjonist

Meld. St. 21 (2018–2019) Nytt regjeringskvartal. Kommunal- og moderniseringsdepartementet. https:// www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-21-20182019/id2641647/?ch=2

OPAK, Metier og LPO Arkitekter. Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal, 27. juni 2013. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/bst/konseptvalgsutredningen_rkv.pdf

Oslo tingrett 20-041571TVI-OTIR/04. «Ugyldighet av statlig reguleringsplan og rammetillatelse for rivning av Y-blokka. Midlertidig forføyning», Oslo tingrett, 7. april, 2020, https://www.regjeringen.no/ contentassets/96972936d88f4c94a3606a7af30a87d3/kjennelse---y-blokken.pdf

Regjeringen. «Nytt regjeringskvartal - oppdragsbrev statlig reguleringsplan», Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 26. juni, 2014, https://www.regjeringen.no/no/dokument/dep/ kdd/andre-dokumenter/brev/utvalgte_brev/2014/Nytt-regjeringskvartal---oppdragsbrev-statligreguleringsplan/id765649/

Regjeringen. «Vedtak av statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal», Kommunal- og moderniseringsdepartementet, nr. 16/2890, 10 februar, 2017, https://www.regjeringen.no/no/ dokument/dep/kmd/andre-dokumenter/brev/utvalgte_brev/2017/vedtak-av-statlig-reguleringsplanfor-nytt-regjeringskvartal/id2538263/

Regjeringen. Hva er statens prosjektmodell? Finansdepartementet, 30. oktober, 2019, https://www. regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/statlig-okonomistyring/ekstern-kvalitetssikring2/hvaer-ks-ordningen/id2523897/

Regjeringen. «Forlik om plassering av Fiskerne og Måken», Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 19. februar, 2021, https://www.regjeringen.no/no/dokumentarkiv/regjeringen-solberg/aktueltregjeringen-solberg/kmd/nyheterKMD/2021/forlik-om-plassering-av-fiskerne-og-maken/id2835362/ Regjeringsadvokaten. «Tilsvar til stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo Tingrett», 2020-0288, Regjeringsadvokaten 20. mars, 2020.

Representantforslag 106 S (2019–2020). Representantforslag om utsettelse av riving av Y-blokka til Oslo tingrett har behandlet saken. Stortinget, 12.mai, 2020, https://www.stortinget.no/no/Saker-ogpublikasjoner/Publikasjoner/Representantforslag/2019-2020/dok8-201920-106s/ Riksantikvaren. «Riksantikvaren kan ikke frede Y-blokka.» Riksantikvaren, 12. mars, 2020. https://www. riksantikvaren.no/siste-nytt/pressemeldinger/riksantikvaren-kan-ikke-frede-y-blokka/

Sandvik, Kristin B, Ingunn Ikdahl og Kjersti Lohne. «Rettens rolle etter 22. juli.» Norsk sosiologisk tidsskrift 5, no. 3 (2021).

Sandvik, Kristin B. «Cultural Heritage and Legal Mobilization After Terror: July 22 and the Battle’ for Y.» Nordic Journal of Human Rights (Under publisering 2023).

Seip, Elisabeth. Regjeringskvartalet etter 22.7.2011, 2011 https://www.regjeringen.no/globalassets/ upload/fad/vedlegg/rkv/statsbygg_vedl5.pdf.

Sivilombudet. «Rammetillatelse for riving av Y-blokka. 2020/280» Sivilombudet, 29. januar, 2020, https://www.sivilombudet.no/wp-content/uploads/2020/01/Brev-om-Y-blokka-sak-2020-280.pdf

Skrede, Joar og Sveinung Krokann Berg. «Cultural heritage and sustainable development: the case of urban densification.» The Historic Environment: Policy & Practice 10, no. 1 (2019).

Sletmo, Herdis J. «Vår tids vernekamp - La Y stå!» Fremtid for fortiden no. 2 (2020): 3.

Statsbygg. Regjeringskvartalet: Føringer for videre arbeid. Statsbygg, 2011, https://www.regjeringen.no/ globalassets/upload/fad/vedlegg/rkv/rkv_statsbygg_rapport.pdf p. 18

Statsbygg. Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for departementskontora. Fornyings-, administrasjons- og kyrkjedepartementet, juni 2012, https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/ fad/vedlegg/bst/verneplan_dep.pdf

Vanhala, Lisa. «Legal Mobilization», Oxford Bibliographies Online http://doi.org/10.1093/ OBO/9780199756223-0031

Yrstad, Vibecke og John Schofield. «Remembering Høyblokka: The Government Building in Oslo, Norway—Confronting a Contemporary Heritage Dilemma.» The Historic Environment: Policy & Practice 6, no. 1 (2015).

Kapittel 2

Erling Viksjøs naturbetong Om overflatens geologi og

modernismens kulturarv

Naturbetong er uttrykk for en spesifikk bygnings- og teknologihistorisk epoke, samtidig som den forbinder arkitekturen med evigvarende geologiske prosesser som erosjon og sedimentering. I dette kapitlet undersøkes Erling Viksjøs naturbetong med fokus på hvordan arkitekturens geologiske forbilder har endret karakter fra å være forbundet med det bestandige og tidløse til å bli sett på som uforutsigbart og sårbart.

Av Torgeir Rinke Bangstad

Stone is alive; becoming alive deep within the earth, it works its way up to the crust, where it turns into mountains and architecture.1

Innenfor arkeologien er det noen materialer som skiller seg ut som særlig viktige for kulturhistorisk utvikling og menneskets teknologiske relasjoner til sine omgivelser. For samtidsarkeologien, som grovt sett befatter seg med de siste hundre års kulturhistorie, er betong en sentral inngang til å forstå vår nære fortid. Til tross for betongens røtter i

1 Lars Spuybroek, Sympathy of Things: Ruskin and the Ecology of Design (London: Bloomsbury Academic, 2016), 263 (fotnote 2).

romertiden, har den etter hvert blitt et slags modernitetens underlagsmateriale; allestedsnærværende og uunnværlig for menneskers infrastruktur, energiforsyning og bosetning. I løpet av 1900-tallet gikk betongen fra å bli brukt i begrenset omfang i forsvars- og industribygg til å bli det klart mest brukte menneskeskapte materialet målt i produksjonsvolum. For hvert eneste kanoniserte byggverk i betong finnes det en underskog av bortgjemte og overgrodde strukturer som vil vare ved over lang tid. Og selv om betong kan resirkuleres, er fragmenter av fortidens betongbyggverk for lengst blitt en del av jordskorpen. I samtidsarkeologien som dette

Betong er en vanlig forekomst i samtidsarkeologiske kontekster som her ved Salangsverket i Sør-Troms hvor tyske ingeniører eksperimenterte med armerte betongkonstruksjoner på tidlig 1900-tall. Foto: Torgeir Rinke Bangstad.

kapittelet tar utgangspunkt i, er betong en hyppig forekomst og verdsatt som en sentral del av vår tids kulturlag – fra forlatte sildeforedlingsanlegg på Island,2 danske kystfort3 og ruiner etter kommunismen i Etiopia4 til Khrusjtsjovka-boligblokker på Kolahalvøya5 og krigsminner i Norge fra den tyske okkupasjonen.6 Den kunstige steinen, som betongen først ble kalt, har videre bidratt til at mennesket nå defineres som en geologisk aktør som har omkalfatret jordoverflaten og påvirket klimaet. De tre kløfters demning i Hubei i Kina viser at betongteknologien har gjort mennesker i stand til å flytte og binde opp så store land- og vannmasser at den antas å ha påvirket jordklodens rotasjonshastighet og døgnets varighet.7 Naturlige og langsomme prosesser som erosjon og sedimentering under høyt trykk ble gjenskapt i industriell sementproduksjon der kalksteinen ble malt opp og brent i hurtig tempo. Betongteknologien bygget på en ny forståelse og beherskelse av geokjemiske prosesser og redet grunnen for en ny tid.

2 Þóra Pétursdóttir, «Concrete matters: Ruins of modernity and the things called heritage», Journal of Social Archaeology 13, no. 1 (2013): 31–53.

3 Tim Flohr Sørensen, «A Gentle Shock of Mild Surprise: Surface ecologies and the archaeological encounter», i Heritage Ecologies, red. Torgeir Rinke Bangstad og Þora Pétursdóttir (Abingdon: Routledge, 2021), 145–164.

4 Alfredo González-Ruibal, «The dream of reason: An archaeology of the failures of modernity in Ethiopia», Journal of Social Archaeology 6, no. 2 (2006): 175–200.

5 Bjørnar Olsen og Svetlana Vinogradova, «(In)significantly Soviet: the heritage of Teriberka», International Journal of Heritage Studies 26, no. 9 (2020): 901–918.

6 Bjørnar Olsen og Christopher Witmore, «Sværholt: Recovered memories from a POW camp in the far north», i Ruin Memories: Materialities, Aesthetics and the Archaeology of the Recent Past, red. Bjørnar Olsen og Þora Pétursdóttir (New York og London: Routledge, 2014), 162–190.

7 Cristopher Witmore, «Hypanthropos: On Apprehending and Approaching That Which is in Excess of Monstrosity, with Special Consideration given to the Photography of Edward Burtynsky», Journal of Contemporary Archaeology 6, no. 1 (2019): 136–153.

Naturbetongen som den norske arkitekten Erling Viksjø og sivilingeniøren Sverre Jystad fikk patentert som steinbetong i 1957, etteraper også naturlig forekommende geologiske prosesser. En viktig del av arven etter Viksjø handler om dette møtet mellom teknologisk innovasjon og naturens forbilder. Naturbetongen tok opp i seg det tidsmessige som etterkrigstidens byggetekniske fremskritt samtidig som den knyttet byggeskikken til noe tidløst gjennom den rikt ornamenterte elvegrusen som åpenbarte seg på fasaden ved hjelp av sandblåsing. Erling Viksjø uttrykte at han ville «gjøre betongen til et gedigent materiale»,8 et «edelt materiale» som kunne åpne «for et arkitektonisk formsprog som er i pakt med tiden».9 Forbindelsen mellom naturskapte konglomerater skapt over hundretusener av år og etterkrigstidens hurtigherdende betongfasader ble etablert allerede i Viksjøs egen samtid, og den er fremdeles sentral for å forstå etterkrigstidens betongarv og det tapet den har lidt med rivningen av Y-blokken. Naturbetongen er tuftet på et geologisk forbilde hvor rullesteiner fraktes med vannstrømmer og i avrundet form bindes opp av fin silt, leire eller sand. Men i naturbetongen balanseres naturens vilkårlighet og elvegrusens uopphørlige bevegelse med den moderne, industrielle beherskelsen av de store steinmassene og akselereringen av geologiske prosesser. Det er kanskje dette nøye regisserte møtet mellom natur og kultur som forrykkes når betong brytes ned og forvitrer og monumentale byggverk fremstår som sårbare og pleietrengende. Et av de fremste konkurransefortrinnene til betong som bygningsmateriale har vært dens antatte bestandighet, men i dag er mange av modernismens fremste betong-

8 Erling Viksjø, «Fasadebetong?» Byggekunst 33, no. 3 (1951): 58–60, s. 58.

9 Erling Viksjø, «Fasadebetong?», s. 60.

Et naturlig konglomerat hvor runde steiner er bundet sammen av sand og leire. Foto: James St. John https://www. flickr.com/photos/47445767@N05/50982879323/ CC-BY 2.0.

bygninger truet av både menneskelig forsømmelse og naturlig forfall.

I denne analysen forstås naturbetongens fasader som en sammenfiltring av ulike tider og hendelser i en bygningsbiografi som påvirkes av bygningers kulturelle og naturlige omgivelser. Jeg viser hvordan ulike tidslag kan komme til uttrykk i betongarkitekturens overflate, og hevder at dette gir oss anledning til å oppvurdere det ytre, det overfladiske og det grunne som et høyst virksomt og kulturelt betydningsfullt lag. Naturbetongen legger med andre ord til rette for en oppvurdering av arkitekturens ytre som verdifull i seg selv. Også i samtidsarkeologien er overflaten kulturelt betydningsfull; her finner vi et kulturlag bestrødd med materialer av vidt forskjellig opphav, med ulik tidsdybde og med unike egenskaper som møtes og sammenveves, noen ganger med utilsiktede konsekvenser.

Samtidsarkeologi – om samvirke av tider og samtidighet

Samtidsarkeologi er et raskt voksende forskningsområde som nok for mange fremstår

som et paradoks.10 For den mest utbredte forståelsen av arkeologi handler om studiet av en fjern fortid, der fortolkningen av materiell kultur skal kompensere for mangelen på skriftlige kilder i forhistorisk tid. Denne forventningen om at det primære arkeologiske kunnskapsbidraget handler om kulturelle kontekster hvor det ikke finnes historiske kilder, faller naturligvis på steingrunn i vår egen samtid, hvor informasjonsrikdomen er enorm. Samtiden er så materielt påtrengende i omgivelsene våre at noen vil hevde at det ikke trengs arkeologiske undersøkelser i det hele tatt. Samtidsarkeologien, eller «the archaeology of the contemporary past»11 som den ofte kalles på engelsk, kjennetegnes av nærhet i tid til det som undersøkes, men mange historier kan likevel være ukjente, fortidde og undertrykket. Ved å vende blikket mot samtiden blir arkeologer også tvunget til å forholde seg til overflaten og til et kulturlag som i utgravingssammenheng lenge ble forstått som et forstyrrende, moderne element.12 Denne overflaten dekker hele spennet mellom det å ha egenverdi som overflate og det å være noe som bokstavelig talt ligger i veien for eldre kulturhistorie. Asfalten, betongen, armeringsstålet og det tettvevde nettverket av kobberrørledninger i urbane kontekster har tradisjonelt vært det laget man må trenge gjennom for å nå inn til den «ekte arkeologien». Samtidsarkeologer aksepterer ikke uten

10 Þóra Pétursdóttir, «Samtidsarkeologi - et paradoks?», Nytt Norsk Tidsskrift 39, no. 1 (mars 2022): 101–106.

11 Victor Buchli og Gavin Lucas, Archaeologies of the Contemporary Past (London og New York: Routledge, 2001).

12 «Tarmac surfaces, concrete foundations, or service pipe trenches all constitute what is often called ‘modern disturbance’ and if they are recorded at all, it is as a blank zone, their sole importance defined as an area of truncated archaeology—that is, of no archaeology». Gavin Lucas, «Modern Disturbances: On the Ambiguities of Archaeology», Modernism/Modernity 11, no. 1 (2004): 109–120, 114.

Med samtidighetsarkeologi menes et konglomerat av overlappende og uavsluttede fortider.

Henslengte sementsekker har blitt bestandige materielle minner fra det tyske kystfortet på Porsangneset under 2. verdenskrig.

Foto: Torgeir Rinke Bangstad.

videre dette premisset, og i de senere årene har overflaten også i andre disipliner fått en slags renessanse som et fullverdig materielt virksomt lag som ikke er underordnet modernismens dybdeforståelse og sannhetsdiskurs.13

Men når er egentlig samtiden? Noen avgrenser den til tiden etter andre verdenskrig,14 andre igjen lar den strekke seg helt til 1900-tallets første tiår og industrimodernitetens særegne sammenfall av masseproduksjon og masseødeleggelse.15 Noen materialer blir så viktige for sin tid at de endrer erfaringen av det moderne, påvirker samtidens stofflighet, på grunnleggende vis. Plastmaterialer som kom til utover i 1940-årene, ble forbundet med det nye og tidsmessige – engangsbruk, umiddelbarhet og flyktighet. Akkurat som øyeblikket var plasten bare så vidt til stede før den igjen forsvant ut av syne og sinn.16 Noe som ifølge arkitekturhistorikeren Adrian Forty kjennetegner tvetydigheten ved betong fra sent på 1800-tallet, var at materialet ble oppfattet som moderne og tidsmessig samtidig som det er jordbundet, tilforlatelig, rått og nesten primitivt.17 Likevel har betongen – som

13 Lars Spuybroek, Sympathy of Things. Tim Ingold, «Surface Visions», Theory, Culture & Society 34, no. 7–8 (2017): 99–108. Andrew Benjamin, «Surface effects: Borromini, Semper, Loos», The Journal of Architecture 11, no. 1 (2006): 1–36. Anuradha Chatterjee, «Tectonic into textile: John Ruskin and his obsession with the architectural surface», Textile 7, no. 1 (2009): 68–97.

14 Victor Buchli og Gavin Lucas, Archaeologies of the Contemporary Past

15 Alfredo González-Ruibal, An Archaeology of the Contemporary Era (London and New York: Routledge, 2018). Se også: Alfredo González-Ruibal, «Time to Destroy: An Archaeology of Supermodernity», Current Anthropology 49, no. 2 (2008): 247–278.

16 Guy Hawking, «Plastic and Presentism: The Time of Disposability», Journal of Contemporary Archaeology 5, no. 1 (2018): 91–102.

17 Adrian Forty, Concrete and Culture: A Material History (London: Reaktion Books, 2012), 28. Forty påpeker i denne anledning at det franske ordet béton stammer fra betum, som på gammelfransk refererte til en ansamling av skrot i bakken, Forty, Concrete and Culture, 11.

plasten – blitt helt sentral i å formidle erfaringen av og forståelsen av hva det moderne er.18

Dette gjør betongen godt egnet som utgangspunkt for å drøfte noen av paradoksene ved samtiden slik den tok form gjennom materiell betingelse av det tidsspesifikke som også kunne forankres i noe dypere og mer varig, i berggrunnen. Samtidsarkeologien kan bidra med viktige perspektiver på denne spenningen mellom modernismens dyrking av materialets tidsmessighet og samtidige betoning av det uforanderlige. Materialer som betong og plast påvirkes av sine kulturelle og naturlige omgivelser, og det er ofte stor forskjell på forventninger og fysiske realiteter. Det lette plastmaterialet som var skapt for engangsbruk, viste seg å ha en forbløffende varighet, mens betongen som skulle tåle tidens tann bedre enn noe, forfalt i et tempo som kanskje ikke var forventet. Disse materielle betingelsene spiller inn i vår forståelse av modernismens kulturarv og viser noen av utfordringene med å fastslå at materialene vi omgir oss med, har en klar og utvetydig tilhørighet i en bestemt tidsepoke.

Flere samtidsarkeologer har en uttalt ambisjon om å gjøre forståelsen av samtiden romsligere ved å utfordre kronologisk definerte rammer. Heller enn å fremheve klare historiske brudd og tidsskiller er de opptatt av å vektlegge varige spor fra en gjenstridig fortid.19 Samtiden begrenser seg ikke til siste avsnitt i en fremadskridende historie, den kan også forstås ontologisk som et materielt samvær av og samvirke mellom ulike fortider. For den danske arkeologen Tim Flohr Sørensen er samtidsarkeologien en samtidighetsarkeologi –

18 Forty, Concrete and Culture, 14.

19 Bjørnar Olsen og Þóra Pétursdóttir, Ruin Memories: Materialities, Aesthetics and the Archaeology of the Recent Past (London og New York: Routledge, 2014). Laurent Olivier, The Dark Abyss of Time: Archaeology and Memory (Walnut Creek: Altamira Press, 2011).

et «konglomerat af overlappende, infiltrerede og symbiotiske varigheder».20 For å fremme denne samtidsforståelsen bruker Sørensen geologiske betegnelser som konglomerater for å utfordre forståelsen av historiske landskaper som lineære, ryddig ordnede i isolerte historiske lag og heller vise at de er satt sammen av elementer av forskjellige opphav. Det gjenstandsmaterialet som avdekkes i utgravinger, er også et resultat av geokjemiske og biologiske prosesser som kan virke konserverende eller nedbrytende.21 På den danske landsbygden kan disse arkeologiske «(de)formasjonsprosessene»22 samtidig erfares direkte og på overflaten i gårdsbygninger som har blitt herreløse og gradvis endres i en «tilstand af tilblivelse og opløsning».23 Det er noe geologisk i denne måten å beskrive endringsprosesser i forholdsvis unge bygninger på, som gjør oss oppmerksom på at nedbryting og erosjon også er grunnlaget for en formskapende sedimentering.24 Disse bygningene er ikke en del av en tilbakelagt historie som innbyr til distansert historisk refleksjon. De er virksomme på samtidens overflate, og på denne overflaten virker de samme materielle prosessene som har virket geologisk siden tidenes morgen. Samtiden i samtidsarkeologien rommer derfor noe mer enn den yngste historiske epoken i et rettlinjet

20 Tim Flohr Sørensen, «I tidens fylde: samtidslevn og arkæologiske de/formationsprocesser», Arkæologisk Forum, no. 35 (2016), 24.

21 Se for eksempel Michael B. Schiffer, Formation Processes of the Archaeological Record (Salt Lake City: University of Utah Press, 1996).

22 Tim Flohr Sørensen, «I tidens fylde».

23 Tim Flohr Sørensen, «I tidens fylde», 26.

24 Sammenlign dette med Tim Ingolds oppvurdering av overflate og ornamentikk basert på John Ruskins «geologisering» av arkiktekturen: «Encrusted with its own material, the veil is not just a self-shadowing but a self-adornment. Far from hiding the depths behind the surface, it allows us to feel the depths in the surface. Why else do we use the verb ‘to wear’ to mean, in the same breath, both adornment and erosion?». Tim Ingold, «Surface Visions», 104.

kronologisk forløp. Ved å bruke betegnelsen contemporary past heller enn et mer historiserende recent past vektlegges ofte samværet av uferdige fortider som en vesentlig del av vår erfaringsverden. Samtidens overflate er ikke grunn, den er avsatt med flere fortider som løper sammen i «et ‘sam-vær’ av adskillige uafsluttede processer i en given kontekst».25

Arkeologiske fragmenter, materielle levninger og spor i landskapet er selvfølgelig også uvurderlige kunnskapskilder om andre tider som kommer til uttrykk i bevarte fragmenter, men det vi først får tilgang til, er «det som ble av det som var», altså materielle minner som kontinuerlig formes av endring.26 Når vi betrakter modernismens betongarv med samtidsarkeologiens vektlegging av samvær av tider, anerkjenner vi materialets rolle, ikke bare som medium for sosiale verdier og skiftende smakspreferanser, men også som et omskiftelig uttrykk for materielle prosesser som virker i arkitekturen og gir seg til kjenne på en omskiftelig overflate. Å forstå naturbetongen som et konglomerat gir mening med hensyn til dens materielle sammensetning, men å forstå den samme overflaten som et konglomerat av ulike tider som virker sammen, er en mer krevende øvelse. Det skyldes at geologien lenge ble betraktet som en dyp fortid som var adskilt fra nåtiden og det politiske domenet, mens det geologiske og det sosiale liv i dag betinger hverandre gjennom samtidens avhenighet av fossile brennstoff.

Møtet mellom armeringsstålet og portlandssementen har vært et av industrimodernitetens mest virkningsfulle avtrykk i våre bygde omgivelser, og de store damutbyggingene de

25 Tim Flohr Sørensen, «I tidens fylde», 24.

26 «[A]rchaeology does not deal with what was; it deals with what becomes of what was.» Christopher Witmore, «Archaeology and the New Materialisms», Journal of Contemporary Archaeology 1, no. 2 (2014): 213.

siste hundre årene illustrerer dette godt. Erling Viksjø omtalte også jernbetongen som «vår tids viktigste byggemateriale».27 Samtidig vil betongen ofte overleve den bygde form som fragmenter i det sterkt menneskepåvirkede ytre jordlaget i vår. Derfor kan vi stille spørsmål om hvorvidt betongens biografi slutter når et bygg rives, som i tilfellet med Y-blokken i Regjeringskvartalet. Å bearbeide tapserfaringer har i økende grad blitt en del av vernearbeidets utvidede kulturelle funksjon i det 21. århundret, og det er flere eksempler på at faste kulturminner avløses av minnesmerker og sørgeritualer som markerer hva som har gått tapt i omskiftelige natur- og kulturlandskaper.28 Som fragmenter og rester viser betongens etterliv oss hvordan det som brytes ned og eroderer, gjerne antar nye former et annet sted som påvirkes både av kulturell endring og naturlig påvirkning. Den midlertidige opphopningen av knust betong fra Y-blokken som nå befinner seg i et massedeponi i Sørum langt fra regjeringskvartalet, er bare et kort mellomspill før elvesteinen på ny blir sementert i en kompakt masse som er ment å ligge i ro lenge.29 Bruddstykker av Y-blokken lever snart videre som fundament for den nye fylkesveien som skal bygges, og dette nyskapte kulturlaget viser hvordan et forholdsvis ungt og påkostet prestisjebygg og fungerende arkitektonisk hele nå er redusert til sine minste geologiske bestanddeler.

Naturbetongen

I 1948 reiste Erling Viksjø sammen med Lars Walløe, formannen i byggekomiteen for det nye regjeringsbygget, til Sveits for å studere

27 Erling Viksjø, «Fasadebetong?», 58.

28 Caitlin Desilvey, Curated Decay: Heritage beyond Saving (Minneapolis: University of Minnesota Press, 2017).

29 Maria Lokna, «Hvor ble det av Y-blokka?» Morgenbladet, 15. august, 2021, https://www.morgenbladet.no/aktuelt/ reportasje/2021/08/15/hvor-ble-det-av-y-blokka/

ulike fasadematerialer. I en artikkel fra 1951 i tidsskriftet Byggekunst skrev Viksjø at han ikke var helt tilfreds med det estetiske uttrykket til ubehandlet betong. Ofte ble selve betongen skjult bak andre fasadematerialer som murstein eller naturstein, noe som for Viksjø representerte en uærlighet – en «falsk estetikk» – som i tillegg gikk på bekostning av konstruktive egenskaper i bygningsmaterialet. Å dekke til betongen med fasadematerialer som i tillegg krevde mer vedlikehold, representerte for Viksjø en helt unødvendig kostnadsøkning.

Sammen med sivilingeniøren Sverre Jystad utviklet Viksjø naturbetongen som inneholdt avrundet elvestein som tilslagsmateriale i støpen. Forskalingen ble fjernet tretti–førti timer etter herding, hvorpå betongen ble sandblåst for å eksponere småsteinen i fasaden. Viksjø skrev at han ønsket å gjøre betongen til et edelt materiale som redet grunnen for et arkitektonisk formspråk som var «i pakt med tiden».30 Naturbetongen ble en viktig del av norsk modernisme i 1960-årene, og de fleste av Viksjøs byggverk bærer denne signaturen, ikke minst Y-blokken, som var et uttrykk for alt naturbetongen kunne utrette, både som byggemateriale og som kunstnerisk medium. I den arkitekturhistoriske forståelsen av naturbetong er det gjerne kombinasjonen av betongens robusthet med det livaktige estetiske uttrykket som får oppmerksomhet. Evnen til å skape en følelse av liv i betongen, et materiale som forbindes med det urokkelige og varige, er en karakteristikk som går igjen i mange beskrivelser av konstruksjonsteknologien. Et vesentlig element i naturbetongen er det at den også gir uttrykk for en kreativ bearbeidelse av tilsynelatende motsetninger mellom overflate og dybde, mellom kultur og

30 Erling Viksjø, «Fasadebetong?», 60.

Fra Arak Massedeponi i Sørum hvor betongmassene fra Y-blokken ble fraktet etter rivningen for omsider å bli fundament for den nye fylkesveien. Bildet er tatt sommeren 2021. Foto: Katinka Hustad/Morgenbladet.

natur, mellom det tidsmessige og det tidløse og mellom det nasjonale og det internasjonale. Naturbetongen inkorporerer det ene i det andre på en måte som for eksempel gjør det vanskelig å skille naturlige konglomerater fra de industrifremstilte konglomeratene. Den norske arkitekten Siri Hoem skriver i sin artikkel om Viksjøs naturbetong at det er umulig å skille dekoren fra konstruksjonen.31

For samtidig som naturbetongen lot seg forme før herding gjennom utsmykning utført med bidrag fra kunstnere som Carl Nesjar, forble kunsten uløselig knyttet til det konstruktive, til byggets bærende egenskaper.

En utfordring for etterkrigstidens arkitekter var å finne ut hvordan den nye tidens materialer kunne forenes med en hjemlig kultur og en følelse av historisk kontinuitet. Mangeårig riksantikvar Harry Fett skrev i 1940 at det nasjonale særpreget kom til å sette sitt preg også på tekniske felt som fremsto stadig mer løsrevet fra sitt opphavssted. Han etablerte en litt prøvende forbindelse mellom jernbetongen som hadde skapt «den nye stil ved dens tekniske fordeler»,32 og det lokalt særegne støpt av tradisjon, terreng og klima. Kunne det industrifremstilte materialet skrives inn i en stilhistorisk utvikling hvor det kom i forbindelse med og bar preg av sitt lokale opphav? Jernbetongen hadde nye konstruksjonstekniske forutsetninger og muligheter, men også i denne kunne man skimte et glimt av nasjonale signaturer ifølge Fett: «Jeg har sett hevdet at også jernbetongen efter hvert får sin nasjonale stil, at amerikansk jernbetong er forskjellig fra engelsk,

31 Siri Hoem, «Naturbetong – mulig å elske?», Fremtid for Fortiden 46, no. 3/4 (2018): 11–18.

32 Harry Fett, «Forenklingens stil», i Nye Hjem i Norge, redigert av Harry Fett, Herman Munthe­Kaas, Arnstein Arneberg, Bjarne Sandbakken og Finn Bryn (Oslo: Gyldendal, 1940) 1-7, 5.

fransk fra tysk.»33 Det er interessant at ikke bare den internasjonale funksjonalismen, men også selve materialet som den ble så tett forbundet med, inngår i en forhandling om hvorvidt den nye tidens materiale kunne sies å være i forbindelse med «jordbunnens estetikk»34 som virket i det skapende mennesket «nesten i motsetning til et internasjonalt kunstsprog».35 Rundt 1870 delte ifølge Fett byggevirksomheten seg langs to ulike grener – betongen og jernet ble ingeniørens rike, mens treet, steinen og teglsteinen ble arkitektens domene. Der treet sto for kontinuitet med en tusenårig tradisjon, ble betongen forbundet med en importert stil som ikke var tilpasset det nordlige klimaet eller stedegne materialer og håndverkstradisjoner. Det var viktig for Viksjø å komme frem til et byggemateriale som skapte like stor gjenklang i det norske folkedypet som tømmeret.36 Naturbetongen representerer på sett og vis en hjemliggjøring av en internasjonal teknologi som formet etterkrigstidens omgivelser i et voldsomt tempo. Ved å knytte den fremtidsrettede og hurtige moderniteten via den norske elvegrusen til «geologiens og opprinnelsens fortellinger»37 kunne naturbetongen sies å ha en forankring i fjellandet Norge og likevel være fremtidsrettet. Samtidig kunne elvegrusen bringe liv og bevegelse inn i fasaden ved å spille på naturlig variasjon og vilkårlighet i en ellers kontrollert og stram betongarkitektur. Et moment som flere har pekt på, er at naturbetongen som navnet antyder, representerer en måte å bringe naturen inn i arkitekturen på. Viksjø var ikke tilfreds med brutalismens rå og ubehandlede uttrykk, han

33 Harry Fett, «Forenklingens stil», 7.

34 Harry Fett, «Forenklingens stil», 6.

35 Harry Fett, «Forenklingens stil», 6.

36 Siri Hoem, «Naturbetong – mulig å elske?», 12.

37 Hugo Lauritz Jenssen, Høyblokken – en bygningsbiografi (Oslo: Forlaget Press, 2013), 121.

Eksperimenter i stein: Erling Viksjø ønsket å gi betongen karakter og liv og samtidig videreføre et materiale med god trykkfasthet, fargebestandighet og forvitringsmotstand. Her vises prøver med ulike tilslagsmaterialer i hvit betong som er stålbørstet etter herding.

Foto: Dextra / Teigen Fotoatelier. https://digitaltmuseum.no/011012614569/hougen-pedersen-og-viksjo CC-BY SA.

ville finne «en stofflig mer tilfredsstillende overflate ved å blottlegge steinmaterialene i betongen».38 Ved å eksponere betongens naturlige struktur under betonghinnen, og ved å bruke naturlig elvestein som pukk, ønsket Viksjø å motvirke det karakterløse preget til ubehandlet betong. Elvesteinene tilførte for ham en vilkårlighet som forbindes med det naturlige: «Hensikten med sannblåsingen er å få steinmaterialene i betongen frem i dagen. En vanlig betong er imidlertid ikke en homogen og ensartet masse, og ved sannblåsingen kommer dette frem. Steinmaterialene er som regel meget ujevnt fordelt og resultatet blir en

38 Erling Viksjø, «Fasadebetong støpt på stedet i Kongsberg - «Naturbetongen» og dens positive egenskaper», Kongsberg Dagblad 71, 29. juni, 1959, 1.

tilsvarende ujevn flate.»39 Mulighetene for å variere det ferdige uttrykket innenfor rammen av naturbetongsteknologien var store, ettersom tilslagssteinen kunne ha forskjellig størrelse og farge og ulik slipegrad. Naturbetongens egenskaper ble etter hvert så viktige for Viksjø at få andre materialer kunne oppnå den samme kombinasjonen av konstruktive og estetiske egenskaper. I arbeidet med det nye rådhuset i Bergen, fremhevet Viksjø hvor viktig naturbetongen var for hans arkitektur:

Rådhusets arkitektur er på avgjørende måte bestemt av det materiale som jeg helt siden konkurransen har hatt for øye, nemlig sandblåst betong. Dette var allerede medtatt i

39 Erling Viksjø, «Fasadebetong?», 4.

Fasaden på rådhuset i Bergen hadde i 2018 forfalt over så lang tid at den smuldrende betongen gradvis blottla armeringsstålet i søylene på byggets vestside.

Foto: Torgeir Rinke Bangstad.

beskrivelsen av konkurransen. Et hvert annet materiale ville bety en hel omlegging av arkitekturen og muligens også av konstruksjonssystemet. Nettopp i forståelse av at betongen skulle ha en materialvirkning som sandblåsing av injisert betong gir, har jeg latt konstruksjonssystemet ha den avgjørende arkitektoniske virkning i fasaden. Ingen form for puss eller støp mot glatt forskaling ville kunne gi en virkning, som på noen måte ville gjøre den dominerende bruk av de konstruktive elementer, som arkitektonisk virkemiddel berettiget.40

Den naturlyriske impulsen som preget kunstverdenen i etterkrigstiden, skulle ifølge kunsthistoriker Espen Johnsen også sette sitt preg på Viksjøs arkitektur og bruken av naturbetong.41 Naturbetongen rommer et spekter av ulike tider som møtes i elvegrusens spill på fasaden. Dette gjør at mange beskrivelser av etterkrigstidens modernisme og ønske om å utvikle et formspråk i pakt med tiden også leder oppmerksomheten mot et langt større tidsspenn. Naturbetongen er nært knyttet til en epoke samtidig som den uttrykker en form for varighet og sakte tid og etteraper naturens vilkårlighet og variasjon i dannelsen av konglomerater bestående av ulike bergarter. Når vi i dag skriver om Y-blokken og modernismens kulturminner, tilskrives de fortrinnsvis kulturminneverdi i kraft av å være tidstypiske uttrykk for en spesifikk periode. Samtidig er arkitekturen som kulturarv alltid betinget av noe mer, den er prisgitt uforutsigbare hendelser, omskiftelige kulturelle verdier og naturlige, kjemiske eller materielle prosesser

40 Erling Viksjø sitert i Berit Johanne Henjum, «Erling Viksjøs rådhusutkast i Bergen 1951-1953 Sett i en monografisk og typologisk sammenheng» (Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo), 31.

41 Espen Johnsen, Erling Viksjø: Eksperimenter i form og betong (Oslo: Pax Forlag, 2020), 275–278.

som virker mot (eller for) den arkitektoniske bestandigheten. Naturbetongen ble for første gang brukt i Hybelhus for stortingsmenn i 1952, og senere ble den blant annet brukt i rådhuset i Bergen, som ble ferdigstilt i 1974. Dette er på sett og vis gullalderen for naturbetongen i store prestisjebygg, selv om den også fikk stor utbredelse som belegningsstein og ble brukt i produksjonen av utallige busskur fra midten av 1970-årene.42

Tidløsheten er på den andre siden representert ved betongens bestandighet, elvesteinen som peker tilbake til saktegående geologiske prosesser, og steinen som noe robust og usminket med gjennomslagskraft i steinlandet Norge. Forbindelsen mellom den nye naturbetongen og geologiske formasjonsprosesser ble etablert allerede før høyblokken sto ferdig. Espen Johnsen siterer forfatteren og journalisten Odd Hølaas som var på befaring med Viksjø under oppføringen av det nye regjeringsbygget i 1957:

Den sterke fornemmelsen av natur som en har oppe på denne øy av arkitektur høyt over Oslos arkipelag, skyldes sikkert også steinen. Den gnistrer i sollyset, blåner i skyggen og lever med som ved strand og sjø. Det er disse småsteinene, de største av dem bare nevestore, som på en måte er blitt selve grunnformelen for regjeringsbygget. Man kaller materialet betong og det er for så vidt korrekt, men en kan også kalle det et konglomerat, en gjentagelse av konglomeratene som en finner i naturen, blant annet steder på Vestlandets øyer, og den meget omtalte sandblåsingen kan jo også ses som en gjentagelse av naturens eget verk.43

42 Et av disse velkjente busskurene ble tegnet av arkitekt Connie Henden i 1974 og produseres fortsatt av Førde Sementvare. Hjertelig takk til Stefan Kaliski for informasjon om busskur i naturbetong.

43 Odd Hølaas sitert i Espen Johnsen, Erling Viksjø, 275.

Busskur i naturbetong ved Beitingen på Holsnøy i Alver kommune. Foto: Torgeir Rinke Bangstad.

Beskrivelsen av det naturskapte konglomeratet er viktig også for kunstneren Hanne Åmli, som i et minnesskrift fra 2021 til bygget som da var i ferd med å rives, tar utgangspunkt i geologiske prosesser:

«Y-blokka er en menneskeskapt avsetning, en forlengelse av sedimentene samlet fra

utløpene av Ådalselva og Randselven der Hønefoss ligger. Smeltevann fra de mange tjukke iskappene førte med seg stein, grus, finstoff og dannet lag på lag med avsetninger fra fjellene gjennom dalene og helt ut i fjorden. En sortering av materialene skjedde og det bygget seg opp intrikate og vakre mønster

etter hvert som breelven førte med seg fragmenter av fjellkjeden mot fjordbunnen.»44 I disse to tekstutdragene forstås Viksjøs betongbygninger mot en dypere tidshorisont der naturlige prosesser som vanligvis virker over svært lang tid, finner sitt motsvar i arkitekturens egen geologi. Åmli omtaler Y-blokken som en menneskeskapt avsetning hvor saktegående erodering og sedimentering gjentas i fasaden. For Hølaas er konglomeratet i regjeringsbyggets betongstruktur en gjentagelse av sedimenteringen som finner sted på elvebunnen når avrundede steiner innleires i finere sand- og leirmasser. Forbindelsen som etableres mellom naturlige, geologiske prosesser og eksperimentbaserte kjemiske og ingeniørfaglige praksiser, kan fortone seg som metaforer hvor naturens eget verk er modell for den arkitektoniske formgivningen. Her henter den også assosiasjoner til bestandighet og varighet, «steinenes og fjellenes historiske arkiv».45 Spenningen mellom det tidsspesifikke kulturuttrykket og naturlige kjemiske prosesser som virker i alle materialer, har fått fornyet aktualitet i løpet av de siste tiårene og kommer også til uttrykk i naturbetongen. Menneskeskapte klimaendringer gjør våre bygde omgivelser og kulturarv mer sårbare for materielt forfall i et stadig varmere, våtere og villere klima. Det som før ble betraktet som henholdsvis kulturog naturhistorie som virket etter sine egne lover, blir i økende grad sett i sammenheng med hverandre i det som har blitt kalt den antropocene tidsalder. Stadig flere forstår det moderne mennesket som en geologisk aktør som har etterlatt seg en gjenstridig og

44 Hanne Åmli, «En kamp eller et samarbeid om plass», i Y ­ Bygget som forsvant, redigert av Adrian Bugge (Oslo: Uten Tittel, 2021): 170–173, 170.

45 Hanne Åmli, «En kamp eller et samarbeid om plass», 171.

uberegnelig materiell arv, og dette kommer også til uttrykk i betongen.

Mannen og monumentet

Den 14. oktober 2018 fikk seerne av NRKs «Dagsrevyen» se et innslag fra Bergen som handlet om at 250 ansatte i byens rådhus måtte evakuere bygningen på 24 timers varsel. Grunnen var en rapport som advarte om et allerede langt fremskredent forfall. I lengre tid hadde det blitt observert betongskader på bygningens karakteristiske rasterfasade, og betongbiter hadde etter hvert begynt å løsne fra den 14 etasjer høye bygningen. Den samme nyhetssendingen hadde en direktereportasje fra Rauma i Romsdal der det ble klart at de som hadde blitt evakuert fra gårdene under Mannen ikke kunne flytte hjem fordi store bevegelser i fjellet gjorde at det røde farenivået for ras ble opprettholdt på grunn av store bevegelser i fjellet. Samme dag ble det registrert bevegelser på tett opptil 60 centimeter i døgnet i øvre deler av Veslemannen. NRK og VG fikk installert kamerastativ og kunne strømme live fra det geologiske dramaet som utfoldet seg i sanntid. En kommunalt ansatt som ble evakuert fra rådhuset i Bergen, uttalte samme dag at han trodde Mannen kom til å rase før rådhuset.46

Et nytt klima har gjort det nødvendig å overvåke bevegelsene i særlig sårbare kultur- og naturmiljøer, som følgelig er gjenstand for forvaltningens aktsomme blikk. På samme måte som Riksantikvaren overvåker fredede bygninger for å kartlegge effekten av klimaendringene, blir en rekke ustabile fjellområder overvåket av Norges vassdrags- og

46 Anders Haga, «– Jeg tror Mannen raser før rådhuset», Bergens Tidende, 14. september, 2018, https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/P3x0m7/ jeg-tror-mannen-raser-foer-raadhuset

Et tildekt Bergen rådhus får sitt sårt tiltrengte ansiktsløft som kan forlenge byggets levetid med nye femti år.

Foto: Mortein Heiselberg/Universitetsbiblioteket i Bergen.

energidirektorat. Bare unntaksvis når denne interessen for ustabile monumenter eller fjellmassiver det brede lag av befolkningen. Den svenske historikeren Anders Ekström hevder at overvåkningen av geologiske hendelser har skapt en kobling mellom sesongvise stormer, dyp tid og fremtidsprognoser for planeten som helhet. Saktegående geologiske prosesser som utfolder seg over millioner av år, får en karakter av begivenhet («event») i nyhetsstrømmen: «[T]he live streaming of erosion and expected landslides adds a sense of reality and suspense to slow geological time.»47 Geologiske hendelser har fått et helt nytt skjær over seg, og bare de siste to tiårene har den allmenne oppfattelsen av steinras, jordskred og leirskred forandret seg. Fra å bli betraktet som naturlige prosesser som inntreffer med jevne mellomrom, oppfattes de i dag som illevarslende tegn på en ny tid som blir lest gjennom en prognostisk optikk. At geologiske hendelser i økende grad er fremskyndet av menneskelig aktivitet, ligger til grunn for begrepet antropocen. Der geologiske prosesser tidligere tilbød modeller som arkitekter brukte for å forstå hvordan fortiden øvet innflytelse på senere formutvikling, er koblingen mellom arkitektur og geologi nå blitt mer direkte og uunngåelig – det er ikke lenger kun et metaforisk slektskap. Steinmasser flyttes, knuses, blandes og bindes i stor stil, og moderne byer har gått fra å være skapt av eller på et geologisk fundament, til å skape geologi.48 Å sammenstille den sviktende

47 Anders Ekström, «Encountering the Geological Live: Temporalization in the Age of Natural Media», i Times of History, Times of Nature: Temporalization and the Limits of Modern Knowledge, red. Anders Ekström og Staffan Bergswik (New York og Oxford: Berghahn Books), 308–333. 48 Seth Denizen, «Three Holes: In the Geological Present», i Architecture in the Anthropocene: Encounters Among Design, Deep Time, Science and Philosophy, red. Etienne Turpin (Michigan: Open Humanities Press, 2013), 29–46.

Et utsnitt fra naturbetongsfasaden på Bergen Rådhus. Det utidsmessige som ikke er - og kanskje aldri var – helt i ett med sin samtid. Foto: Torgeir Rinke Bangstad.

stabiliteten i fjellet Mannen med strukturell svakhet i Bergen rådhus, fremstår ikke lenger som en kunstig eller forsert forbindelse, det er hendelser med et felles opphav i et klima i rask endring.

Forstått som et materielt minne, som en tilblivelseshistorie som skrider frem tilsynelatende uten ende, så er bygninger, som tingene, i stand til selv å akkumulere spor av historiske epoker.49 Tilsynelatende uviktige hendelser i

49 Bjørnar Olsen, In Defense of Things: Archaeology and the Ontology of Objects (Lanham: Altamira Press, 2010), 108.

randsonen av det arkitektoniske virker over tid før de kommer til syne på overflaten som et minne om det som var. Når bygninger forfaller, når murpussen krakelerer og betongbiter løsner fra fasaden, blir vi vitne til en form for blottstillelse, en saktegående arkeologisk «egenutgraving» eller «self-excavation» som avviker fra bygningers velfungerende normalsituasjon.50 Denne manøveren kan minne om modernismens krav om transparens og konstruktiv ærlighet der en indre kjerne blir gjort synlig, men her utspiller blottstillelsen seg uten forsett og forutsigbarhet. Forfallet i Bergen rådhus skyldtes en kombinasjon av naturlige prosesser og menneskelige vurderinger som ble gjort i forkant av og under byggingen av høyhuset. Det som er verdt å merke seg, er at små og tilsynelatende unnselige hendelser i bygningens biografi over tid kommer til uttrykk på bygningens overflate som et forfall som er så alvorlig at det setter bygningens videre skjebne på spill. Rapporten fra konsulentselskapene i 2019 konkluderte med at Bergen rådhus kunne leve videre i femti nye år, forutsatt at det ble iverksatt omfattende fasaderehabilitering og at bygningen i fremtiden ble vedlikeholdt hyppigere. Dette ble beslutningsgrunnlaget for behandlingen av saken i bystyret, der et av forslagene som ble fremmet, men som ikke fikk flertall, gikk ut på å rive Viksjøs høyblokk og bygge et helt nytt og mer moderne rådhuskvartal. De bærende betongsøylene i høyhuset hadde fått omfattende skader på grunn av korrosjon i armeringen, og i tillegg ble det avdekket at søylene ble støpt med bare halvparten av armeringsstålet som ifølge de opprinnelige arbeidstegningene skulle ha vært brukt. Over tid førte dette til at betongen forvitret, og i flere søyler var armeringsstålet blottlagt etter grad-

vis oppsmuldring. Søylene hadde over tid fått et mindre volum, og bæreevnen var redusert. Elvesteinen som ble brukt som tilslag i naturbetongen i Bergen rådhus, kom fra et sandtak i Modalen, som ligger rundt 100 kilometer nordøst for Bergen. Før steinen ankom byggeplassen i Bergen, ble den vasket i saltvann i Osterfjorden. Dette har ført til at armeringen har kommet i kontakt med salt som kan ha fremskyndet korrosjonen.51 Sprekkdannelser fører til at det kommer inn vann som først bryter ned beskyttelseslaget rundt armeringen og etter hvert når inn til stålet som ruster og utvider seg. Overdekningen med betong rundt armeringsstålet er også langt mindre enn det som er vanlig i dagens betongkonstruksjoner. Byantikvaren i Bergen slo fast at bygningsarven fra perioden 1950- til 1970-årene var under press, til tross for de svært høye arkitektoniske og arkitekturhistoriske verdiene i Viksjøs rådhusbygning. Det stilles nye byggetekniske krav og nye krav til energieffektivisering og tilpasning til ny bruk.52 Mange av etterkrigstidens bygninger har nådd en alder hvor rehabilitering og økt vedlikehold er nødvendig, og dette vil føre til flere diskusjoner om nybygg vs. rehabilitering i årene som kommer. Forestillingen om betongarkitekturens bestandighet og soliditet avviker derfor ofte fra bygningspleiens realiteter, som med all tydelighet har vist at betongbygg ikke er vedlikeholdsfrie. Aldrende betongbygg er mer utsatt for plager som følger med et langt liv. Betongsyke, eller det som på engelsk heter «concrete cancer», beskriver betongens

51 Anne E. Hovden, Anders Haga og Torunn A. Aarøy, «Steinen i betongen ble vasket i saltvann», Bergens Tidende, 14. september 2018. https://www.bt.no/nyheter/ lokalt/i/3jbV6q/steinen-i-betongen-ble-vasket-i-saltvann

50 Bjørnar Olsen, In Defense of Things, 170.

52 Bergen kommune, «Byantikvarens antikvariske vurdering av Bergen rådhus», https://www.bergen.kommune.no/ politikere-utvalg/api/fil/1380887/ Byantikvarens-antikvariske-vurdering-av-Bergen-radhus

reaksjon med karbondioksid i omgivelsene, og dette problemet er ventet å øke i tiden som kommer, på grunn av CO2-belastningen i atmosfæren og temperaturøkningen.

Oppsummering

I løpet av de siste årene har det blitt etablert paralleller mellom Erling Viksjøs betongbygninger og den romerske betongarkitekturens fremste historiske ikoner i den evige stad, Pantheon og Colosseum.53 Disse bygningene blir gjerne tatt til inntekt for betongens varighet, og denne tiltroen til materialet var også viktig da plasstøpte betonghus skulle løfte amerikanerne ut av brannfarlige, råteskadete og innsektbefengte boliger og inn i fremtiden tidlig på 1900-tallet.54 Det var også den aktive geologien i California som skapte bredere politisk oppmerksomhet om sårbarheten i de bygde omgivelsene, og, ikke minst, om betongens tekniske fortrinn. Etter det store jordskjelvet og den påfølgende storbrannen i San Fransisco i 1906, skulle det vise seg at flere armerte betongbygninger hadde overlevd de kraftige rystelsene i jordskorpen. I Japan ble betongteknologien omfavnet etter det voldsomme Kanto-skjelvet i 1923 da flere hundre tusen trebygninger gikk opp i røyk. Betong var en hybrid som strakk seg mot nye høyder, samtidig som den forble «jordbunden» og prisgitt den lunefulle sammensetningen av vann, naturlige aggregater, kalkholdig sement og, ikke minst, stål. Den grå betongen og tilslagssteinen bringer gjerne tankene

53 Åmli, Hanne, «En kamp eller et samarbeid om plass», i Y – Bygget som forsvant (Oslo: Uten Tittel, 2021). Marianne Solberg, «Y-blokka i uendelighetens lys», Ny Tid, 29. mai, 2020 (nettutgave), https://www.nytid.no/ nar-man-river-nyklassisistisk-verdensarkitektur/ 54 Thomas Elva Edison, som ville starte masseproduksjon av betonghus, refererte til betongkonstruksjoner i antikkens Roma og hevdet at de nye hjemmene («poured concrete houses») ville vare i hundrevis av år.

mot det stødige og evigvarende grunnfjellet, samtidig som vi i dag kanskje ikke fester samme lit til mytologiske forestillinger om geologisk stabilitet. I en situasjon hvor både kultur- og naturarven er i bevegelse, og hvor omgivelsene våre i økende grad fremstår som utsatte og sårbare, er det vanskeligere å forestille seg materialer som kan legge hevd på den bestandigheten som betongen ble tilskrevet. Den modernistiske betongarven trenger kontinuerlig pleie, vedlikehold og juridisk vern, særlig når bygningsarven faller i unåde, kommer på kant med sin samtid og blir betraktet som utidsmessig og utdatert. Arkitektur er, som Espen Johnsen så presist uttrykker det, en langsom kunstart.55 Når det gjelder Bergen rådhus tok det så mange år fra Viksjøs førsteutkast til bygget var ferdigstilt, at både de økonomiske rammene, politiske idealer, kulturminnehensyn og byen selv hadde endret seg en god del underveis. Senere har bygningen, som fikk tilnavnet det åttende byfjell, blitt kåret til byens styggeste bygning av byens befolkning flere ganger, og mange mener at tiden for lengst har løpt fra høyblokken.

Likevel har det utidsmessige en egenverdi som det er verdt å fremheve og kjempe for. Øyeblikkets arkitektur som er helt i ett med sin tid, er en flyktig størrelse å basere fremtidig byutvikling på. Og videre kan en bygning vanskelig sies å være bare av én tid selv om den bærer en epokes signatur. I dette kapitlet har jeg fremhevet hvordan naturbetongens livlige overflate også er et utslag av samvirket mellom ulike tider og hendelser i bygningens biografi som utspiller seg på en smuldrende fasade. Samtidsarkeologien er ikke utelukkende opptatt av en kronologisk definert samtid, men snarere av hva som gjør

55 Espen Johnsen, Erling Viksjø, 20.

at fortiden som har ligget i dvale, på ny aktualiseres, trenger gjennom overflatedekket og gjør seg bemerket. Og lik en blindpassasjer har saltet fra den vestlandske fjordarmen blitt fraktet til byggeplassen og blitt innkapslet i betongen før den trengte videre innover mot armeringsstålet og til slutt ble medvirkende i en kjedereaksjon som skulle forvise de mange ansatte i byens rådhus til midlertidige kontorer i nesten fire år. På sensommeren 2022 fikk de endelig flytte inn i et rehabilitert rådhus hvor de avmagrede betongsøylene har blitt forsterket og dekket med flere lag mineralittpuss. Bergen rådhus har fått sin sårt tiltrengte ansiktsløftning, og på ny har fasaden blitt tilført stein og sement som enda et virksomt historisk lag i naturbetongens dype overflate. Den restaurerte bygningen er bedre skodd for et vått og vilt klima og kan vare inn i fremtiden, kanskje ikke i hundretusener av år som de virkelige byfjellene, eller i to tusen år som det romerske Pantheon, men femti nye år holder den nok ut, som et omskiftelig konglomerat av naturskapt og menneskeskapt geologi.

Med rivningen av Y-blokken har den modernistiske bygningsarven i Norge lidd et stort og uopprettelig tap, selv om bygget ikke fungerte optimalt i byrommet eller bidro i tilstrekkelig grad til å åpne regjeringskvartalet for omverdenen. Det nyåpnede Bergen rådhus har blitt et godt eksempel på hvor langt man kan nå ved å rehabilitere bygninger og tilfredsstille krav til ny bruk, energisparing og universell utforming. Utendørsanlegget er rustet opp og bygget har fått en ny hovedinngang, og de kunstneriske utsmykningene på rådhusplassen tilfører en ny lekenhet som kanskje gjør at det tunge bygget fremstår som mer inviterende. Og kanskje vil en ny generasjon av bergensere som spiller sjakk eller ligger på solsenger utenfor byens administrasjonssentrum også la seg begeistre av elvegrusens spill på fasaden når regndråpene tørker i solen og alle fargene kommer til syne. For rådhusets ansikt utad er og blir byens største kunstverk - det åttende byfjell i Erling Viksjøs naturbetong - «et gedigent materiale».

Litteratur

Benjamin, Andrew. «Surface effects: Borromini, Semper, Loos.» The Journal of Architecture 11, no. 1 (2006): 1–36.

Bergen kommune. «Byantikvarens antikvariske vurdering av Bergen rådhus.» https://www.bergen. kommune.no/politikere-utvalg/api/fil/1380887/Byantikvarens-antikvariske-vurdering-av-Bergenradhus

Buchli, Victor og Gavin Lucas. Archaeologies of the Contemporary Past. London og New York: Routledge, 2001.

Chatterjee, Anuradha. «Tectonic into textile: John Ruskin and his obsession with the architectural surface.» Textile 7, no. 1 (2009): 68–97.

Denizen, Seth. «Three Holes: In the Geological Present.» I Architecture in the Anthropocene: Encounters Among Design, Deep Time, Science and Philosophy, redigert av Etienne Turpin, 29–46. Michigan: Open Humanities Press, 2013.

Desilvey, Caitlin. Curated Decay: Heritage beyond Saving. Minneapolis: University of Minnesota Press, 2017.

Ekström, Anders. «Encountering the Geological Live: Temporalization in the Age of Natural Media.» I Times of History, Times of Nature: Temporalization and the Limits of Modern Knowledge, redigert av Anders Ekström og Staffan Bergswik, 308–333. New York og Oxford: Berghahn Books.

Fett, Harry. «Forenklingens stil.» I Nye Hjem i Norge, redigert av Harry Fett, Herman Munthe-Kaas, Arnstein Arneberg, Bjarne Sandbakken og Finn Bryn, 1–7. Oslo: Gyldendal, 1940.

Forty, Adrian. Concrete and Culture: A Material History. London: Reaktion Books, 2012.

González-Ruibal, Alfredo. «The dream of reason: An archaeology of the failures of modernity in Ethiopia.» Journal of Social Archaeology 6 no. 2 (2006), 175-200.

González-Ruibal, Alfredo. «Time to Destroy: An Archaeology of Supermodernity.» Current Anthropology 49, no. 2 (2008): 247–278.

González-Ruibal, Alfredo. An Archaeology of the Contemporary Era. London og New York: Routledge, 2018.

Haga, Anders. «– Jeg tror Mannen raser før rådhuset.» Bergens Tidende, 14. september, 2018. https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/P3x0m7/jeg-tror-mannen-raser-foer-raadhuset

Hawking, Guy. «Plastic and Presentism: The Time of Disposability.» Journal of Contemporary Archaeology 5, no. 1 (2018): 91–102. https://doi.org/10.1558/jca.33291

Henjum, Berit Johanne. «Erling Viksjøs rådhusutkast i Bergen 1951-1953 Sett i en monografisk og typologisk sammenheng.» Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 2008.

Hoem, Siri. «Naturbetong – mulig å elske?» Fremtid for fortiden 46, no. 3/4 (2018), 11–18.

Hovden, Anne E., Anders Haga og Torunn A. Aarøy, «Steinen i betongen ble vasket i saltvann», Bergens Tidende, 14. september 2018. https://www.bt.no/nyheter/lokalt/i/3jbV6q/steinen-i-betongenble-vasket-i-saltvann

Ingold, Tim. «Surface Visions.» Theory, Culture & Society 34, no. 7/8 (2017): 99–108.

Jenssen, Hugo Lauritz. Høyblokken – en bygningsbiografi. Oslo: Forlaget Press, 2013. Johnsen, Espen. Erling Viksjø: Eksperimenter i form og betong. Oslo: Pax Forlag, 2020.

Lokna, Maria. «Hvor ble det av Y-blokka?» Morgenbladet, 15. august, 2021. https://www.morgenbladet. no/aktuelt/reportasje/2021/08/15/hvor-ble-det-av-y-blokka/

Lucas, Gavin. «Modern Disturbances: On the Ambiguities of Archaeology.» Modernism/Modernity 11, no. 1 (2004): 109–120.

Olivier, Laurent. The Dark Abyss of Time: Archaeology and Memory. Walnut Creek: Altamira Press, 2011. Olsen, Bjørnar. In Defense of Things: Archaeology and the Ontology of Objects. Lanham: Altamira Press, 2010.

Olsen, Bjørnar og Christopher Witmore. «Sværholt: Recovered memories from a POW camp in the far north.» I Ruin Memories Materialities, Aesthetics and the Archaeology of the Recent Past, redigert av Bjørnar Olsen og Þora Pétursdóttir, 162–190. New York og London: Routledge, 2014.

Olsen, Bjørnar og Þóra Pétursdóttir. Ruin Memories: Materialities, Aesthetics and the Archaeology of the Recent Past. London og New York: Routledge, 2014.

Olsen, Bjørnar og Svetlana Vinogradova. «(In)significantly Soviet: the heritage of Teriberka.» International Journal of Heritage Studies 26, no. 9 (2020): 901–918.

Pétursdóttir, Þóra. «Concrete matters: Ruins of modernity and the things called heritage.» Journal of Social Archaeology 13, no. 1 (2013): 31–53.

Pétursdóttir, Þóra. «Samtidsarkeologi - et paradoks?» Nytt Norsk Tidsskrift 39, no. 1 (mars 2022): 101–106. https://doi.org/10.18261/nnt.39.1.12

Schiffer, Michael B. Formation Processes of the Archaeological Record. Salt Lake City: University of Utah Press, 1996.

Solberg, Marianne. «Y-blokka i uendelighetens lys.» Ny Tid, 29. mai, 2020. https://www.nytid.no/narman-river-nyklassisistisk-verdensarkitektur/

Spuybroek, Lars. Sympathy of Things: Ruskin and the Ecology of Design. London: Bloomsbury Academic, 2016.

Sørensen, Tim Flohr. «I tidens fylde: samtidslevn og arkæologiske de/formationsprocesser.» Arkæologisk Forum, no. 35 (2016): 23–30. http://www.archaeology.dk/upl/16172/AF3506TimFlohrSrensenSRTRYK. pdf

Sørensen, Tim Flohr. «A Gentle Shock of Mild Surprise: Surface ecologies and the archaeological encounter.» I Heritage Ecologies, redigert av Torgeir Rinke Bangstad og Þora Pétursdóttir, 145–164. Abingdon: Routledge, 2021.

Viksjø, Erling. «Fasadebetong?» Byggekunst 33, no. 3 (1951): 58–60.

Viksjø, Erling. «Fasadebetong støpt på stedet i Kongsberg - “Naturbetongen” og dens positive egenskaper.» Kongsberg Dagblad årgang 71, 29. juni, 1959: s. 1.

Witmore, Christopher. «Archaeology and the New Materialisms.» Journal of Contemporary Archaeology 1, no. 2 (2014): 203–246.

Åmli, Hanne. «En kamp eller et samarbeid om plass.» I Y - Bygget som forsvant, redigert av Adrian Bugge, 170–173. Oslo: Uten Tittel - et kunstbokforlag, 2021.

Kapittel 3

Vedvarende romlige nevroser: Stadig trangt om plassen

Y-blokka fikk skylden for trange byrom som egentlig var forårsaket av Ring 1. Men selv om veiproblemet omsider skal løses, vil regjeringskvartalet bli trangere enn noen gang før.

Av Even Smith Wergeland

Helt siden Erling Viksjø gav seg i kast med å tegne Høyblokka og Y-blokka i etterkrigstiden, har utviklingen av regjeringskvartalet i Oslo vært preget av plassmangel. Denne teksten ser nærmere på den faktoren som har vært mer avgjørende enn alle andre, nemlig ringveien, som har slukt mye areal i området helt siden den først ble anlagt i 1920-årene. Det var dette som var den vanskeligste biten i puslespillet for Viksjø, som måtte leve med en rekke kompromisser da Y-blokka ble prosjektert. I senere tid har Ring 1 fortsatt vært årsak til en rekke utfordringer, ikke minst knyttet til sikkerhet, men det var først da Y-blokka var vedtatt revet at staten tok til fornuft og besluttet at Ring 1 skulle legges i tunnel. Denne avgjørelsen representerer en tapt sjanse for Y-blokka, som kunne ha blitt noe helt annet uten Ring 1 – et scenario som aldri ble debattert eller utredet skikkelig. Det fremstår også smått ironisk at

fremtidens regjeringskvartal også står i fare for å fremstå som trangt, ettersom arealet som er frigjort etter Ring 1 og Y-blokka, mest sannsynlig kommer til å overskygges av nye bygninger som tøyer strikken enda lenger med tanke på høyder, volum og tetthet.

Romlige nevroser

Den prekære plassmangelen har forundret og fascinert meg fra mitt første faglige blikk på regjeringskvartalet i 2009 til i dag. Her har man trykket inn bygninger, offentlige rom og infrastruktur i mange runder, stykkevis og lagvis, uten at det noen gang synes å ha vært spesielt godt koordinert. Og kanskje har det heller aldri vært mulig å få til en god overordnet løsning her, så lenge utgangspunktet er et trangt areal midt i sentrum av landets hovedstad. Man har likevel forsøkt, med ganske forskjellige tilnærminger, og nå har tiden kommet for å gjøre enda et for-

søk. Y-blokka er borte, Ring 1 skal legges i tunnel, og det skal endelig komme noe som minner om en erstatning for den opprinnelige versjonen av Arne Garborgs plass. Dette reiser to spørsmål. Det ene er hvor mye dette egentlig vil hjelpe på tilstanden, noe jeg diskuterer nærmere avslutningsvis. Det andre er hvorfor løsningen med Ring 1 i tunnel ikke ble diskutert i forbindelse med Y-blokka. I fortsettelsen ser jeg nærmere på veiens status i relasjon til bebyggelsen på og ved Arne Garborgs plass til ulike tider.

Jeg har ved tidligere anledninger brukt begrepet romlige nevroser for å beskrive den notoriske plassmangelen i regjeringskvartalet.1 Begrepet kommer fra fotballens verden, nærmere bestemt nederlandsk fotball i 1970årene. På den tiden ble Amsterdam-klubben Ajax og det nederlandske landslaget, begge anført av stjernespilleren Johan Cruyff, kjent for fenomenet totalfotball, som kort sagt dreide seg om å skape mest mulig rom over hele banen. Spillerne skiftet blant annet posisjon, for eksempel fra venstreback til sentral midtbane, for å forvirre motstanderen. Denne dynamiske og effektive spillestilen handlet om å skape rom der det ikke fantes rom, ifølge forfatteren David Winner. Han tematiserer dette bredt i boka Brilliant Orange: the Neurotic Genius of Dutch Football, der han sammenligner utviklingen av totalfotball med bestemte retninger i nederlandsk kunst og arkitektur.2 Alt kjennetegnes av en besettelse av å finne rom og plass, mener Winner,

1 Her er to tidligere tekster med beslektet tematikk: Even Smith Wergeland, «Arne Garborgs plass: contemporary ruin with spatial neuroses», i Vi lever på en stjerne, red. Tone Hansen og Marit Paasche (Berlin: Sternberg Press, 2014), 117–123; Even Smith Wergeland og Pavlina Lucas, «The curious case of Arne Garborgs Plaza», Conditions 1, no. 3 (oktober 2010): 22–27.

2 David Winner, Brilliant Organge: the Neurotic Genius of Dutch Football (London: Bloomsbury, 2000).

og peker på nederlendernes kamp mot havet som det fremste symbolet på dette.

I Norge kjemper vi ikke mot havet på samme måte, men det kan være trangt om plassen i byrommet, særlig når omfattende og viktige funksjoner kommer tett på hverandre. Det har vært flere tunge diskusjoner om plassmangel knyttet til regjeringskvartalet opp gjennom historien. Først da det gamle rikshospitalet måtte vike for Høyblokka, dernest da Y-blokka var under utvikling [Fig. 1]. En av dem som bekymret seg, var Høyre-politiker Rolf Stranger. Så sent som i februar 1967 mente han at bygningen burde flyttes til en annen del av byen fordi det ganske enkelt ikke var plass til den på tomta.3 I 2010-årene utpekte Kjetil Rolness «Y-blokkeringen» som det fremste svakheten ved regjeringskvartalet som byrom.4 Det er imidlertid ingen, heller ikke på venstresiden av norsk politikk, som har pekt på det egentlige problemet: Ring 1.

Ringens brorskap

Ring 1 har røtter tilbake til 1920-tallet, da den trinnvise utviklingen begynte under navnet Ibsenringen. Daværende byplansjef i Oslo, Harald Hals, huskes i dag best for grønne parkdrag og koselig boligarkitektur. Det kan ingen ta fra ham, men man bør ikke glemme at han også la til rette for bilens gjennomslag i Oslo. Generalplan for Oslo av 1929 inneholder den første systematiske kartleggingen av biltrafikk i Oslo, og rundt omkring i byen var flere store veier under full utvikling, deriblant Ring 1 og Ring 2. Førstnevnte var allerede godt etablert som sentrumstrasé da

3 Oslo bystyre, «Sak nr. 33», Oslo: Oslo kommune/bystyrets forhandlinger, 23. februar, 1967.

4 Kjetil Rolness, «Y-blokkeringen må bort!», Dagbladet, 10. august, 2013, https://www.dagbladet.no/ kultur/y-blokkeringen-ma-bort/60222949.

Fig. 1: Bygging av Y-blokka i 1968. Trafikken på Ring 1 var allerede et dominerende innslag i nærområdet.

Foto: Dagbladet/Norsk Folkemuseum.

Erling Viksjø fikk oppdraget med å tegne nye regjeringsbygg i etterkrigstiden [Fig. 2]. Den lå der som et ufravikelig innslag i byrommet, som det allerede hadde blitt brukt mye tid og ressurser på. Ringens brorskap – Statens veivesen, Oslo veivesen og Byplankontoret i Oslo kommune – visste å hegne om investeringene sine.

Veiens betydning handler mye om den aktuelle tidsperioden. Vi har en tendens til å se på etterkrigstiden som gullalderen for bilbasert byutvikling. Det er riktig i den forstand at det fantes en sterk interesse for bilismen som samfunnsprosjekt og en tro på at bil i by var noe som kunne løses på en god måte praktisk og estetisk, så lenge man bare fikk den rette løsningen på plass.5 I dag vet vi at bilen alltid kommer til å være et problem så lenge det blir for mange eksemplarer innenfor ett og samme areal. Situasjonen minner om scenarioet i dyre- og planteverdenen der arter blir for tallrike for sitt eget beste og ødelegger sitt lokale økosystem. Forskjellen er at bilen ikke dør ut som en følge av dette. Men når problemet først har oppstått, finnes det ingen adekvate løsninger, med mindre man er villig til å gå virkelig drastisk til verks. Det var man i etterkrigstiden, men det skortet ofte på gjennomføringsevnen. Blant annet ble den såkalte Bymotorveien, en åttefelts motorvei som etter planen skulle gå tvers gjennom Oslo, til slutt vraket etter mange år som byens infrastrukturelle ledestjerne. I 1970-årene kom miljøbevegelsen og vernebevegelsen for fullt, og vi fikk bilkritiske bøker som Trafikk-krigen og Bilen mot mennesket 6 Senere fulgte enda

5 Dette er en sentral tematikk i doktorgradsavhandlingen min: Even Smith Wergeland, From Utopia to Reality: the Motorway as a Work of Art (Oslo: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2013).

6 Jan Carlsen og Hans-Magnus Ystgaard, Trafikk-krigen (Oslo: Pax, 1970); Kenneth R. Schneider, Bilen mot mennesket (Oslo: Grøndahl, 1972).

skarpere angrep på privatbilismen, og på 2000-tallet har både norsk og internasjonal byplanlegging puttet bilen stadig lenger ned på prioriteringslisten. I alle fall på papiret. Den grønne byen er ikke alltid så grønn som visjoner og plansjer vil ha det til. Den har blant annet blitt muliggjort ved å putte bilen ned i tunneler og underjordiske parkeringsanlegg. Borte blir den imidlertid ikke. Det har aldri vært flere biler i Oslo og omegn enn i dag. Ifølge enkelte kilder var det like mange biler i Oslo og Akershus i 2018 som i hele Norge i 1968.7 Denne påstanden understøttes av tall fra den nasjonale reisevaneundersøkelsen som Transportøkonomisk institutt la frem i oktober 2021.8 Man kan dermed påstå at gullalderen for bil i by slett ikke er over, selv om dagens grønne transportparadigme sakte drar utviklingen i en annen retning. De ferske tallene viser at stadig flere husholdninger i det sentrale Oslo er uten bil, og at kollektivandelen har økt noe, men privatbilen er fortsatt dominerende.

Dette viser at bilen, selv om den snakkes ned i mange sammenhenger, fremdeles har bred appell og mye støtte både politisk og administrativt. Det forklarer mye av tregheten i beslutninger som dreier seg om å fjerne eller minske bilareal i byen, som igjen bidrar til å forklare hvorfor beslutningen om å bygge om Ring 1 ikke kom før et helt nytt prosjekt var på gang. Så lenge den gamle bygningen var der, virket det som om det var umulig å forestille seg at den gamle infrastrukturen kunne fjernes. Dette er ganske typisk for

7 Martin Jacob Kristoffersen, «Bilparken i Oslo og Alershus tilsvarer hele Norges i 1968», abcnyheter, 4. januar, 2020, https://www.abcnyheter.no/motor/ bil/2020/01/04/195638755/ bilparken-i-oslo-og-akershus-tilsvarer-hele-norges-i-1968. 8 Transportøkonomisk institutt, Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2018/19 (TØi-rapport 1835/2021)” (Oslo: TØI, 2021).

store samfunnsaktører som veivesenet – de preges gjerne av institusjonelle kulturer som det tar lang tid å endre. Ring 1 ble i alle fall oppfattet som et permanent element med sikkerhetsmessige utfordringer som gjorde det umulig å gjenbruke Y-blokka som en del av regjeringskvartalet. Slik fikk altså fortidens vei legge premisset for fremtidens by.

For å skjønne dette må vi tilbake til ombyggingen av Ring 1 på Arne Garborgs plass fra slutten av 1980-årene og inn i 90-årene. Paradoksalt nok er det dette som er bilens reelle gullalder i Oslo. De ansvarlige myndighetene ekspanderte simpelthen den bilbaserte infrastrukturen som om ingen motforestillinger noen gang hadde eksistert. Endringen av bylandskapet på bilens premisser gjorde seg blant annet gjeldende via svære investeringer i storskalaprosjekter som byggingen

av Smestadkrysset og utvidelsen av Sinsenkrysset. Begge disse prosjektene handlet om å bedre forholdene for kollektivtransporten og dempe de negative effektene av bilen, men i sum bidro de til å gjøre det minst like enkelt å kjøre bil som før. Signalet fra samfunnet var at bilen ikke skal snakkes om, men den må gjerne kjøres. Da Smestadkrysset omsider sto ferdig i 1987, var det Norges dyreste trafikkmaskin.9 Enorme tunneler er aldri billige, men pengene sitter som regel løst i et samfunn som har gjort seg avhengig av bilen.

På hver side av Arne Garborgs plass kom Hammersborgtunnelen (1990) og Vaterlandstunnelen (1991), begge oppført med utgangspunkt i lignende retorikk: Man skal skjerme byens overflate ved å legge bilen i tunneler.

9 Se Wergeland, «From Utopia to Reality», 355.

Fig. 2: Arne Garborgs plass ferdig opparbeidet i 1941. Veiarealet utgjorde en markant del av plassen. Foto: Robert Charles Wilse/Oslo Museum.

Fig. 3: Fontenen på Arne Garborgs plass i 1947: Et elegant innslag som ble demontert i forbindelse med tunnelbyggingen rundt 1990. Fontenen står i dag på Sørli plass i Oslo. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Fig. 4: Ventilasjonssylinderen som erstattet fontenen på Arne Garborgs i 1990 var et treffende symbol på veiens sterke dominans på stedet. Foto: Even Smith Wergeland.

I realiteten gjorde dette Arne Garborgs plass fullstendig ubrukelig som offentlig rom på grunn av den økte trafikkmengden, og det fikk også store konsekvenser for området som helhet, der bilens arkitektur gjorde seg gjeldende på mange fronter [Fig. 3 og 4]. Ett av dem var et stort parkeringshus i Ibsenkvartalet, et tiltak som førte til at mye av den eksisterende bebyggelsen ble revet. Bilens destruktive effekt kunne ikke skjules selv om bilen fra nå av begynte å bli mindre synlig på byens overflate. «Så bygger man parkeringshus og kaller det for Ibsen»,10 som DeLillos oppsummerte det med lakonisk presisjon i låten «Stakkars Oslo».

Utover i 1990- og 2000-årene har «tunneliseringen» av Oslo bare økt i omfang. Strategien har frigjort verdifulle arealer, ikke

minst i Fjordbyen, men den har gjort lite for å takle bilen som et grunnleggende urbant miljøproblem. Det opprinnelige ringens brorskap er oppløst for lengst, men ettervirkningene er fremdeles merkbare.

Debatt på feil vilkår

Det mest interessante i denne sammenhengen er for så vidt ikke de trafikkpolitiske rammene, men måten de påvirket oppdraget til Viksjø på da han skulle tegne Y-blokka. Veikreftene var svært dominerende den gangen, og det var aldri aktuelt å legge om traseen for Ring 1 av hensyn til arkitekturen i regjeringskvartalet. De ble tvert imot sett på som symbiotiske: Et effektivt nettverk av veier ville kunne tjene den statlige politikken og gjøre den moderne og dynamisk. Lenge var det jo mulig å kjøre biler under den eleverte Høyblokka – et symbol på den modernistiske fasinasjonen for bilintegrerte

10 Lars Lillo Stenberg, «Stakkars Oslo», fra DeLillos Svett Smil (Oslo: Sonet, 1990), låt nr. 2, andre vers.

Fig. 5: «Bibliotekhaven» til Erling Viksjø, her fotografert i 2010, ble aldri den helt store suksessen. Foto: Even Smith Wergeland.

KAPITTEL 3 – VEDVARENDE ROMLIGE

NEVROSER: STADIG TRANGT OM PLASSEN

løsninger. I denne perioden drømte mange arkitekter om en harmonisk sameksistens mellom tung biltrafikk og menneskelig rekreasjon. Det mest urealistiske eksempelet på dette må være den utopiske byen Motopia, lansert i 1961 som en «symbiose av det biologiske og det mekaniske». I praksis var det en by der alle bilveier var lagt på hustakene for å frigi rom til grønne innslag på bakkeplan. Dette grepet skulle kun medføre «mindre forstyrrelser» ifølge skaperen av det hele, landskapsarkitekten Jeffrey A. Jellicoe.11

Det var denne konteksten Viksjø skulle inn i med sin «bibliotekshave», altså forsøket på å erstatte den gamle Arne Garborgs plass ved å løfte rekreasjonsarealet ett nivå opp og knytte det til Deichman-bygget fra 1933 [Fig. 5]. Verken relasjonen til biblioteket eller fornemmelsen av «have» var spesielt enkle å få øye på da resultatet var klart. Det aktuelle arealet har alltid virket goldt og malplassert, og det ville neppe blitt så veldig mye bedre om Viksjø hadde fått viljen sin: å droppe åpningene i lokket, som var sterkt ønsket av Oslo brannvesen. Min hypotese er at ingen arkitekt ville klart å løse dette på en tilfredsstillende måte – Viksjø var dømt til å mislykkes ut fra omstendighetene. Selv ikke den mest rabiate tilhenger av å verne Y-blokka har geniforklart lokket over Arne Garborgs plass.

Utfordringene til Viksjø og problemene ved Arne Garborgs plass har for så vidt vært kjent lenge. Likevel var debatten om Y-blokkas skjebne sterkt preget av en uvilje til å røre ved «patient no. 1», Ring 1. Det har vært noen spredte forsøk, blant annet et prosjekt som undertegnede selv var en del av i den tidlige

6: Modell fra 2014 som viser forslag til gjenopprettelse av Arne Garborgs plass med Y-blokka intakt.

11 Geoffrey A. Jellicoe, Motopia (London: Studio Books/ Longacre Press Ltd., 1961).

Fig.

Modell: Superunion Arkitekter.

debattfasen [Fig. 6],12 men jevnt over har innlegg både for og mot riving handlet mest om selve bygningen, ikke de omkringliggende forholdene. Den samme tendensen ser man også lenger tilbake i tid, i form av ymse forsøk på å pynte på situasjonen. Et eksempel er kunstverket «Edens Hage», som ble oppført på den ene veggen ved Arne Garborgs plass i 1972. Dette var på mange måter vellykket, både som en estetisk berikelse av stedet og en sarkastisk kommentar fra kunstneren, Arne Lindaas, som åpenbart så ironien i oppdraget. Men det hjalp fint lite på trafikksituasjonen. Senere har man pyntet ved hjelp av landskapsarkitektur. Fra slutten av 1980-årene til midten av 90-årene pågikk prestisjeprosjektet «Regjeringsparken», som hadde som mål å skape mer sammenheng i regjeringskvartalet. Oppdraget ble utført av arkitektkontoret Lunde & Løvseth i samarbeid med landskapsarkitekt Willy Thomassen. Det var i forbindelse med dette prosjektet at det kom et trappeanlegg ved fronten av Y-blokka, slik at regjeringskvartalet ble bedre sammenkoblet med Hammersborg-høyden. Det er mye bra å si om dette prosjektet, men det var like fullt en pynteurbanisme som ikke gikk til roten av problemet på Arne Garborgs plass. Det lå heller aldri i oppdraget.

Noe av det mest negative ved debatten om Y-blokka i kjølvannet av 22. juli er at den ikke gav grobunn for en mer grunnleggende byromsanalyse av Y-blokka i relasjon til plassen. Ettersom pyntekortet nå hadde utspilt sin

12 Dette prosjektet ble vist frem under den store 22. juli-utstillingen «Vi lever på en stjerne» på Henie Onstad Kunstsenter våren 2014 og genererte flere innlegg i debatten, som dette: Johanne Borthne, Martin Braathen, Vilhelm Christensen, Marius Engh og Even Smith Wergeland, «Gjenopprett Arne Garborgs plass», Aftenposten, 28. februar, 2014, https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/XwXRb/ gjenopprett-arne-garborgs-plass.

rolle, var det kun riving som gjensto for dem som ønsket å få bukt med problemene én gang for alle. Mange av dem som argumenterte mot riving, klarte ikke helt å anskueliggjøre potensialet i å bevare Y-blokka og samtidig ruste opp byrommet rundt. Da måtte man i langt større grad pekt på Ring 1 som selve kjernen i problemet. Et nevneverdig unntak er et debattinnlegg av Henrik Torkveen fra april 2019. Der hevder han blant annet at «[d]et er mulig å bevare Y-blokken samtidig som vi ivaretar sikkerhetsutfordringene og gir Arne Garborgs plass et løft. Men viljen må være der».13

Staten snur

Den viljen som Torkveen etterlyste i 2019, var aldri til stede. Det virker som om ingen på statlig nivå var interessert i å høre noe mer om fremtidsrettede visjoner som inkluderte Y-blokka i etterkant av rivingsbeslutningen fra 2014. Som Torkveen påpeker, ble det ikke brukt nevneverdige ressurser på dette spørsmålet, og man konkluderte tidlig – på nokså tynt grunnlag – med at Ring 1 ikke lot seg senke så lenge Y-blokka lå over. Men i et land der det jevnlig bygges overdådige og ekstremt kostbare underjordiske tunneler under fjorder, som Ryfast og Rennfast i Rogaland, er dette selvsagt bare tull. Sannheten er at staten ikke var villig til å gjennomføre dette for å redde en bygning de hadde forhåndsstemplet som verdiløs og utrangert.

Grunnen til at staten snudde senere i prosessen, var erkjennelsen av at heller ikke det nye regjeringskvartalet kunne bygges på forsvarlig vis uten å legge Ring 1 i kulvert. De samme kreftene som ønsket riving, innså altså at Ring 1 også kom til å være et problem i

13 Henrik Torkveen, «Et risikabelt byrom?», Dagsavisen, 15. april, 2019, https://www.dagsavisen.no/debatt/2019/04/15/ et-risikabelt-byrom/.

fremtiden, uansett hvilken arkitektonisk utforming et nybygg ville få. I forbindelse med reguleringsplanen ble det blant annet gjort en utredning av den lokale luftkvaliteten, som viste at Ring 1 på Arne Garborgs plass – ikke overraskende – var i konflikt med gjeldende retningslinjer. Et lukket tunnelløp, derimot, ville kunne bedre situasjonen. Den dårlige lufta blir jo ikke borte, men i fremtiden kommer den i stedet til å forpeste selve tunnelen og lufta lenger oppe gjennom utslipp fra nye luftetårn.14

En annen side av saken var av mer overordnet karakter, slik det kommer frem i utredningen Funksjonsblanding og byliv i og rundt regjeringskvartalet. Der snakkes det om bymessige behov som henger sammen med «tunneliseringen» av Ring 1, som nevnes flere ganger som en implisitt forutsetning for det hele.15 Historien om Arne Garborgs plass og de ulike komplikasjonene som Viksjø måtte bale med, nevnes ventelig nok ikke. Det fremstår bare som selvsagt og naturlig at Ring 1 må legges om for å realisere fremtidens regjeringskvartal. Under andre omstendigheter, først og fremst politiske, kunne det vært like selvsagt at den måtte fjernes for å hegne om det en terrorist prøvde å ødelegge. I mange andre land enn Norge har man gått langt i å verne bygninger rammet av krig og terror, selv om de har blitt totalskadet,16 men den tankegangen synes ikke å ha vært til stede i det norske statsapparatet da avgjørende valg ble tatt.

14 Statsbygg, Nytt regjeringskvartal. Lokal luftkvalitet: delutredning (Oslo: Statsbygg, 2016).

15 Statsbygg, Funksjonsblanding og byliv i og rundt Regjeringskvartalet (Oslo: Statsbygg, 2019), 19, 25, 109 og 131.

16 Denne antologien viser en rekke interessante strategier for å redde ødelagt kulturminner: John Bold, Peter Larkham og Robert Pickard, Authentic Reconstruction: Authenticity, Architecture and the Built Heritage (London: Bloomsbury, 2017).

En tredje faktor, som farget hele debatten om regjeringskvartalet fra et tidlig stadium, var sikkerhetsdiskursen. Denne fikk, ikke uventet, mye plass i rapporten til 22. juli-kommisjonen. Hele kapittel 18, «Sikring av regjeringskvartalet», handler om dette temaet, og det er sterkt preget av en skepsis til alt som har vært gjort før, inkludert trygghetsgraden i eksisterende bygninger og infrastruktur.17 Dette er selvsagt helt naturlig like etter en brutal og omfattende terrorhandling som både tar menneskeliv og ødelegger materielle verdier. Men det er også klart at den ensidige vektleggingen av bilbasert terror farget evalueringen etter 22. juli på en måte som neppe er optimal. Det mye terrorforskning peker på, er at neste terroranslag nesten aldri tar samme form som forrige hendelse.18 Likevel sikres det nye regjeringskvartalet i Oslo som om hovedtrusselen er en bombe i bil.

Det vi dessverre må leve med, er det som gjerne kalles autentisk usikkerhet: Det eneste sikre ved fremtiden er at vi neppe kan vite hva slags terror som vil ramme og når. Dette er grundig avdekket av forskning som ser kritisk på metoder og verktøy som ofte brukes i risiko- og sikkerhetsanalyse og andre fagfelt som prøver å forutse fremtiden med risiko som hovedfokus.19 Dette er dypt urovekkende, men like fullt en realitet vi ikke kan løpe fra uansett hvor vanskelig det blir å detonere bilbomber i det regjeringskvartalet som skal vokse frem de neste årene. Vi bør helle ikke automatisk avskrive alt fortiden har

17 22. juli-kommisjonen, NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen (Oslo: Statsministerens kontor, 2012).

18 Dette har blant annet blitt pekt på i en studie med 22. juli som case: Franziska Paizs, Urban Planning after Terrorism (Berlin: Universitätsverlag der TU Berlin, 2013).

19 Antonio Furlanetto og Roberto Poli, «Anticipatory risk management», i Handbook of Anticipation, red. Roberto Poli (Berlin: Springer, 2019), 1647–1658.

KAPITTEL 3 – VEDVARENDE ROMLIGE

NEVROSER: STADIG TRANGT OM PLASSEN

produsert, på bakgrunn av en enkeltstående dramatisk hendelse.

Fremtidens nevroser

Det var slike forhold som gjorde at jeg brukte betegnelsen «Fryktens arkitektur» forrige gang jeg skrev om det nye regjeringskvartalet.20 Dette var muligens noe bombastisk; en motreaksjon på det jeg den gangen, i 2016, oppfattet som en «militarisering av byrommet» i det sentrale Oslo. Senere kom de mye omtalte blomsterkassene i betong ved Oslo S og Stortinget, som jeg også omtalte i lignende ordelag.21 Frykten for bilen som terrorverktøy hadde plutselig fått ganske store konsekvenser for byrom i Oslo. Men kanskje er ikke dette så ille, men noe vi må akseptere, selv om det strider mot visjonen om Oslo som en åpen og tilgjengelig by.

I det nye regjeringskvartalet er det nok uansett ikke de tallrike antiterrortiltakene byens innbyggere kommer til å legge mest merke til. Noen av oss vil nok kjenne på savnet av Y-blokka, men de fleste vil nok være mest opptatt av erstatningen: A-blokka og den nye parken [Fig. 7]. Regjeringsparken må kunne sies å være selve sjarmoffensiven i prosjektet. Hvis den blir slik de foreløpige planene antyder, vil Oslo få en bred og frodig park midt i byen. Det lover utvilsomt godt. Det er ingen tvil om at parken ikke ville fått den samme åpenheten og bredden dersom Y-blokka fremdeles lå der. Det må vi kunne erkjenne, selv vi som ønsket oss Y-blokka med på ferden videre. Regjeringsparken er også viktig som en buffersone mellom det som ligger innen-

20 Even Smith Wergeland, «Fryktens arkitektur», Klassekampen, 21. juli, 2016, https://arkiv.klassekampen. no/article/20160721/PLUSS/160729959

21 Daniel Paul Johansen Guanio og Julia Afshary-Kaasa, «Terrorsikring på Karl Johan: - Klønete og dårlig design», NRK, 9. november, 2017, https://www.nrk.no/kultur/ reagerer-pa-stygg-terrorsikring-1.13770163

Fig. 7: A-blokka med park og café. Illustrasjon: Team Urbis/Statsbygg.

for og utenfor regjeringskvartalet. Ikke ulikt

Torgallmenningen i Bergen, som er anlagt for å forhindre bybranner, har Regjeringsparken en bredde som handler om sikkerhet i tillegg til trivsel. Når det gjelder bygningen, A-blokka, promoteres den også som en raus og utadvendt del av konseptet. Det skal legges en kafé ved foten av den, mot parken, og den skal romme en rekke publikumsrettede funksjoner.22 Alt dette er vel og bra, men man kan saktens innvende at en nordvestvendt kafé med en rekke høye bygninger som nærmeste nabo muligens ikke kommer til å bli byens mest trivelige serveringssted på dagtid. For én ting er sikkert: De romlige nevrosene i regjeringskvartalet har ikke blitt mindre med årene. Snarere tvert imot. Man kan lure på hva den gamle Høyre-bautaen Rolf Stranger ville tenkt om sitt eget parti som gikk i bresjen for det arkitekturprogrammet som gjør at vi i fremtiden kommer til å ha et regjeringskvartal der Høyblokka vil virke puslete, selv om den fremdeles kommer til å være det høyeste innslaget i betongjungelen. Min påstand er at selv om mye åpnes og forgrønnes i nordvest, på ruinene av gamle Arne Garborgs plass (som synes å utgå helt som navn), vil totalopplevelsen virke mer klaustrofobisk enn noen gang. Det er utvilsomt nye tider i regje-

22 Statsbygg, Funksjonsblanding og byliv i og rundt

Regjeringskvartalet (Oslo: Statsbygg, 2019), 54.

ringskvartalet, men ingenting tyder på at de romlige nevrosene er borte. De forflyttes bare til andre deler av området, til den tette skogen av nybygg, som mest sannsynlig kommer til å kaste mye skygge over andre deler av området også, i tillegg til seg selv.

Y-blokka gikk tapt, og det er så sin sak. Mange kjempet for den, men motkreftene var for sterke. Det mest fortvilende i denne saken er etter mitt syn den forspilte muligheten til å reparere et område av Oslo som ikke har fungert skikkelig siden 1930-årene. Ved å fjerne Y-blokka har vi tatt bort symbolet, men ikke syndromet. Det viser at vi har lært lite av den intrikate historien til regjeringskvartalet. De tidlige analysene var ikke nyanserte og balanserte nok. Når det heller ikke var noen vilje til endring i statsapparatet etter hvert som de sterke motforestillingene strømmet inn, gikk det som det måtte. Jeg for min del hadde nok levd bedre med tapet av Y-blokka hvis alternativet hadde sett vesentlig mer lovende ut. Det virker dessverre ikke slik.

Selv om Regjeringsparken isolert sett ser lovende ut, vil den, i likhet med Viksjøs «bibliotekshave», unektelig farges av konteksten. Selv briljante arkitekter kan ikke lykkes uavhengig av omstendighetene.

Litteratur

22. juli-kommisjonen. NOU 2012: 14 Rapport fra 22. juli-kommisjonen. Oslo: Statsministerens kontor, 2012.

Bold, John, Peter Larkham og Robert Pickard. Authentic Reconstruction: Authenticity, Architecture and the Built Heritage. London: Bloomsbury, 2017.

Borthne, Johanne, Martin Braathen, Vilhelm Christensen, Marius Engh og Even Smith Wergeland. «Gjenopprett Arne Garborgs plass.» Aftenposten, 28. februar, 2014. https://www.aftenposten.no/ meninger/debatt/i/XwXRb/gjenopprett-arne-garborgs-plass.

Carlsen, Jan og Hans-Magnus Ystgaard. Trafikk-krigen. Oslo: Pax, 1970.

Furlanetto, Antonio og Roberto Poli. «Anticipatory risk management.» Handbook of Anticipation, redigert av Roberto Poli, 1647–1658. Berlin: Springer, 2019.

Guanio, Daniel Paul Johansen og Julia Afshary-Kaasa. «Terrorsikring på Karl Johan: - Klønete og dårlig design.» NRK, 9. november, 2017. https://www.nrk.no/kultur/reagerer-pa-styggterrorsikring-1.13770163.

Jellicoe, Geoffrey A. Motopia. London: Studio Books/Longacre Press Ltd., 1961.

Kristoffersen, Martin Jacob. «Bilparken i Oslo og Alershus tilsvarer hele Norges i 1968.» Abcnyheter, 4. januar, 2020. https://www.abcnyheter.no/motor/bil/2020/01/04/195638755/bilparken-i-oslo-ogakershus-tilsvarer-hele-norges-i-1968.

Oslo bystyre. «Sak nr. 33.» Oslo: Oslo kommune/bystyrets forhandlinger, 23. februar, 1967.

Paizs, Franziska. Urban Planning after Terrorism. Berlin: Universitätsverlag der TU Berlin, 2013.

Rolness, Kjetil. «Y-blokkeringen må bort!» Dagbladet, 10. august, 2013. https://www.dagbladet.no/kultur/y-blokkeringen-ma-bort/60222949.

Schneider, Kenneth R. Bilen mot mennesket. Oslo: Grøndahl, 1972.

Statsbygg. Funksjonsblanding og byliv i og rundt Regjeringskvartalet. Oslo: Statsbygg, 2019.

Statsbygg. Nytt regjeringskvartal. Lokal luftkvalitet: delutredning. Oslo: Statsbygg, 2016.

Stenberg, Lars Lillo. «Stakkars Oslo.» Frå DeLillos Svett Smil, låt nr. 2, andre vers. Oslo: Sonet, 1990. Transportøkonomisk institutt, Den nasjonale reisevaneundersøkelsen 2018/19, TØi-rapport 1835/2021. Oslo: TØI, 2021.

Torkveen, Henrik. «Et risikabelt byrom?» Dagsavisen, 15. april, 2019. https://www.dagsavisen.no/debatt/2019/04/15/et-risikabelt-byrom/.

Wergeland Even Smith og Pavlina Lucas. «The curious case of Arne Garborgs Plaza». Conditions 1, no. 3 (oktober 2010): 22–27.

Wergeland, Even Smith. «Arne Garborgs plass: contemporary ruin with spatial neuroses.» Vi lever på en stjerne, redigert av Tone Hansen og Marit Paasche, 117–123. Berlin: Sternberg Press, 2014.

Wergeland, Even Smith. «Fryktens arkitektur.» Klassekampen, 21. juli, 2016. https://arkiv.klassekampen. no/article/20160721/PLUSS/160729959.

Wergeland, Even Smith. From Utopia to Reality: The Motorway as a Work of Art. Oslo: Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2013.

Winner, David. Brilliant Organge: the Neurotic Genius of Dutch Football. London: Bloomsbury, 2000.

Kapittel 4

Y-blokkens skjebne

Et forsøk på å forstå prosessen

som ledet til riving

Med utgangspunkt i det offentlige ordskiftet rundt beslutningen om å rive Y-blokken, har vi i dette kapitlet systematisert de fremsatte ytringene. Vi har identifisert seks omdreiningspunkter vi mener har vært utslagsgivende for Y-blokkens skjebne. Ved å ha analysert disse, viser vi at kulturarvspørsmål bare var ett av flere hensyn som ble vurdert før rivingsbeslutningen ble fattet.

Av Sveinung Krokann Berg og Joar Skrede

Debatten rundt riving av Y-blokken har pågått siden beslutningen ble fattet i 2014. Y-blokken ble foreslått fredet i 2010 og ble ikke faretruende skadet i terrorangrepet i 2011. Det var dermed ikke nødvendig å rive av strukturelle årsaker. Et tilbakevendende tema er de kulturhistoriske verdiene mange har tillagt bygningen, til forsvar for bevaring. Samtidig er det også stemmer som har støttet riving.

I tillegg til argumentene for eller mot Y-blokken, har debatten bidratt til å rette søkelys mot sentrale spørsmål knyttet til planprosesser og forholdet mellom folkelig engasjement og toppstyrte beslutninger. Dette er belyst gjennom seks omdreiningspunkter i kapitlet: arkitektur- og kunsthistorie, byplan, symbolverdi, demokrati, aktivisme/protest og jus eller politikk. Inspirert av noen utvalgte

begreper fra det som kalles kritiske kulturarvstudier, vil vi i dette kapitlet diskutere noen av motsetningsforholdene som kom til syne i debatten rundt Y-blokken.

Historisk bakgrunn

I 1883 ble det tidligere sykehusområdet på Hammersborg utpekt som tomt for å bygge nye regjeringskontorer etter at Rikshospitalet hadde flyttet. Først ble de tidligere sykehusbygningene tatt i bruk som regjeringskontorer, men deretter, fra 1904 og frem mot den nå pågående byggeprosessen, har utviklingen av kvartalet gjennomgått ulike faser. Flere arkitektkonkurranser har blitt gjennomført, byplanspørsmål har blitt diskutert, og politiske vedtak har ført til konflikter hvor kulturarvspørsmål har vært involvert. De ulike byggetrinnene og historiske sporene fra områdets utvikling ble i 2010 fore-

slått fredet som ledd i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets landsverneplan1. Forslaget ble ikke vedtatt før terrorangrepet mot regjeringskvartalet 22. juli 2011, der flere bygninger ble skadet. Terrorangrepet førte til at et nytt konsept for regjeringskvartalet ble utarbeidet, der blant annet sikkerhet og funksjonalitet ble lagt til grunn for det som fikk betegnelsen «konsept øst» med en konsentrert utbygging og samlokalisering av departementene på Hammersborg2. Valget av dette konseptet innebar at Y-blokken fra 1969 ble vedtatt revet sammen med S-blokken (fra 1978) og R4 (fra 1988). Høyblokken fra 1958 og G-blokken fra 1904 ble bevart og inngår i det nye regjeringskvartalet som er under bygging.

Debatten rundt Y-blokken oppsto i etterkant av regjeringens beslutning om å rive bygget i 20143. Argumentene som har blitt fremmet i løpet av debatten, må imidlertid forstås i lys av regjeringskvartalets historie på Hammersborg, inkludert fredningsforslaget og terrorangrepet. Flere av argumentene i Y-debatten har vært gjengangere i regjeringskvartalets ulike utviklingsfaser.

Kritisk kulturarvsforskning

Vi vil nå kort presentere noen teoretiske perspektiver innen kritisk kulturarvsforskning.

1 Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet/ Statsbygg, «Beskrivelse av verneforslag for regjeringskvartalet og Victoria terrasse. Høring av delplan av Landsverneplan for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD)» (Oslo, 2010). https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/ vedlegg/statsforvaltning/beskrivelse_verneforslag_fad.pdf

2 Svein Olaussen, Pål Henry Engh og Asbjørn Hansen, «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal» (Oslo: Fornyings, administrasjons- og kirkedepartementet, 27. juni 2013). https://www.regjeringen.no/globalassets/ upload/fad/vedlegg/bst/konseptvalgsutredningen_rkv.pdf

3 Kommunal- og moderniseringsdepartementet, «Regjeringens beslutning om fremtidig regjeringskvartal» (Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014). https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/ kmd/bst/rkv/140523_faktaark_beslutning_rkv.pdf

Vi starter med det som ofte omtales som en menneskesentrert tilnærming til kulturarv, etterfulgt av en beskrivelse av en såkalt autorisert kulturarvsdiskurs. Deretter sier vi litt om omstridt kulturarv og demokrati. I kapitlets avsluttende refleksjonsdel kommer vi tilbake til disse perspektivene og hvordan de kan bidra til å belyse debatten rundt Y-blokken.

Kulturarv og medvirkning

Siden tusenårsskiftet har mange kulturarvsforskere blitt opptatt av såkalte vanlige folks rett til medbestemmelse. Vanlige folk har fått en vel så tydelig posisjon i det akademiske ordskiftet som materielle objekter. Kulturarvseksperter, det være seg arkitekter, arkeologer, bygningskonservatorer eller andre som arbeider med kulturarv, forventes å lytte til vanlige folks argumenter. Dette blir gjerne omtalt som en demokratisk vending i forskningslitteraturen4. Dreiningen kan ses som et svar på det som har blitt omtalt som en autorisert kulturarvsdiskurs, et begrep som ofte knyttes til den australske kulturarvsforskeren Laurajane Smith5. Hun hevder at det eksisterer en diskurs som evner å befeste en rekke antakelser om hva kulturarv er, ofte forbundet med såkalte vestlige eliteverdier. Ifølge Smith favoriserer denne diskursen typisk storslått arkitektur og ekspertkunnskap på bekostning av mer hverdagslige objekter og kulturelle praksiser6.

Omstridt kulturarv

I internasjonale kulturarvsstudier brukes en rekke begreper for å beskrive omstridt kultur-

4 Herdis Hølleland og Joar Skrede, «What’s wrong with heritage experts? An interdisciplinary discussion of experts and expertise in heritage studies,» International Journal of Heritage Studies 25, no. 8 (2019): 825–836. doi: 10.1080/13527258.2018.1552613.

5 Laurajane Smith, Uses of Heritage (London: Routledge, 2006).

6 Smith, Uses of Heritage

Y-blokken i 2020, på vei mot riving. Pablo Picasso og Carl Nesjar: Fiskerne © Succession Pablo Picasso/BONO, Oslo 2023. Foto: Sveinung Krokann Berg.

arv, både materiell og immateriell. Eksempler på slike begreper er mørk kulturarv7 , vanskelig kulturarv8 og ukomfortabel kulturarv9, for å nevne noen. Diskusjoner om kulturarvens betydning – og hvem den har betydning for – kan bidra til uenighet, enten det gjelder avveininger mot andre samfunnshensyn eller spørsmål om hvilken rolle kulturarven har og bør ha10. Stridigheter rundt kulturarv må håndteres på en eller annen måte og kan ikke løsrives fra sin sosiale og kulturelle kontekst. En slik håndtering vil typisk innebære å kartlegge hvilke motsetningsforhold som har skapt konflikt og disharmoni, for deretter å utforme strategier som så langt det lar seg gjøre, inkluderer flere stemmer og reduserer motsetninger11. Andre anser konflikt som et tegn på et sunt og velfungerende demokrati, der ulike posisjoner barker sammen i meningsbrytning12.

Y-blokken er spesiell av flere grunner. Den er regnet som et særegent eksempel på modernistisk betongarkitektur som sammen

7 Audrey Gilmore og Roxana Magee, «Re-thinking places: from dark heritage sites to socially symbolic scapes,» i Cultural Heritage, redigert av Adriana Campelo, Laura Reynolds, Adam Lindgreen og Michael Beverland, 221–234 (London: Routledge, 2019).

8 Sharon Macdonald, Difficult heritage: Negotiating the Nazi past in Nuremberg and beyond (London: Routledge, 2008); Shu-Yi Wang, «A social approach to preserve difficult heritage under neoliberalism – a leprosy settlement in Taiwan and beyond,» International Journal of Heritage Studies 26, no. 5 (2020): 454–468. doi: 10.1080/13527258.2019.1644528.

9 John Pendlebury, Yi-Wen Wang og Andrew Law, «Re-using ‘uncomfortable heritage’: the case of the 1933 building, Shanghai,» International Journal of Heritage Studies 24, no. 3 (2018): 211–229. doi: 10.1080/13527258.2017.1362580

10 Tracy Ireland, Steve Brown og John Schofield, «Situating (in)significance,» International Journal of Heritage Studies 26, no. 9 (2020): 826–844. doi: 10.1080/13527258.2020.1755882

11 John Tunbridge og Gregory John Ashworth, Dissonant Heritage: The Management of the Past as a Resource in Conflict (Chichester, UK: John Wiley & Sons, 1996).

12 Chantal Mouffe, The democratic paradox (London/New York: Verso, 2000).

med Høyblokken utgjorde et slags felles hele. Y-blokken var ikke terroristens mål, men den ble, etter rivingsbeslutningen, koblet til terrorhandlingen på ulike måter. Erling Viksjøs lavmælte monumentalbygg ble plutselig et omdreiningspunkt i en debatt om hva som skulle skje med bygget selv, regjeringskvartalet og sågar det norske demokratiet.

Demokrati

Et demokratisk styre skal representere folket som har valgt det, og kan måles på graden av institusjonell lydhørhet overfor allmenhetens preferanser13. Offentlige goder tilhører folket som helhet, og regjeringsbygningene i Oslo kan i den forstand sies å representere et fellesgode både som regjeringskontorer og som kulturarv. Regjeringens avgjørelser kan dermed måles på hvorvidt de evner å reflektere de ulike synspunktene som fremmes av allmenheten14. Graden av deltakelse og lydhørhet må ses i relasjon til hva som ønskes oppnådd, og hva som kreves for at en avgjørelse skal oppfattes som legitim. Å oppnå konsensus vil sjelden være mulig der interessemotsetningene er store, men samtidig vil det heller ikke være et grunnleggende mål i et demokrati. Her er det gjensidig respekt for ulike posisjoner og interesser som er målet, snarere enn konsensus15.

13 Ricardo Blaug, Louise Horner og Rohit Lekhi, «Public value, politics and public management – A literature review» (London: The Work Foundation, 2006). https:// www.academia.edu/31861824/Public_value_politics_and_ public_management_A_literature_review_Public_value_ politics_and_public_management_2_Contents

14 Sveinung Krokann Berg, «Heritage Value Revisited after 22 July 2011 - The Norwegian Government Block as an Expression of Public Values and a National Symbol,» i Heritage, Democracy and the Public ­ Nordic Approaches, redigert av Torgrim Sneve Guttormsen og Grete Swensen, 85–99 (Farnham, Surrey UK: Ashgate, 2016).

15 Lillin Cathrine Knudtzon, «Helvete i Paradis - demokratisk kamp ved fortetting,» Kart og Plan 78, no. 2 (2018): 114–132.

Data og metode

I vår analyse av Y-debatten har vi identifisert seks omdreiningspunkt som har vært sentrale. Disse kan også omtales som diskurskoalisjoner. Vi kan snakke om en diskurskoalisjon når en gruppe mennesker har et felles syn på en sak16. De som inngår i en diskurskoalisjon, trenger ikke å ha samme utdanning eller dele de samme politiske ideologiene. Fellesnevneren er at folk deler en (noenlunde) lik oppfatning av et sosialt fenomen. Hajer beskriver dette som at folk reproduserer like eller lignende «story lines», noe vi har valgt å kalle omdreiningspunkter på norsk17.

Datamaterialet består av en blanding av saksdokumenter, vedtak, mediedebatter og protestaksjoner. Nettsiden til Støtteaksjon for å bevare Y-blokka har vært en sentral kilde, og det samme har ulike folkemøter. Vi har også gjennomført flere semistrukturerte intervjuer med involverte parter før, under og etter rivingen.

Seks omdreiningspunkter i debatten rundt Y-blokken

Vi vil nå presentere de seks omdreiningspunktene vi mener har vært sentrale i debatten rundt Y-blokken. Noen er forventede og forutsigbare, mens andre har oppstått eller blitt betydelig forsterket underveis i debatten i årene etter rivingsvedtaket.

Arkitektur­ og kunsthistorie

Vedtaket om å rive Y-blokken overrumplet kulturminneforvaltningen og en rekke arkitekter og andre som hadde mobilisert for å bevare Høyblokken etter at den ble foreslått revet i

konseptvalgutredningen fra 201318. Y-blokken var mindre skadet enn Høyblokken, og siden Høyblokken ble spart, var det få som så for seg at Y-blokken var truet. At Høyblokken og Y-blokken ble ansett som et helhetlig konsept i Viksjøs plan for et nytt regjeringskvartal, bidro også til at vedtaket om å rive Y-blokken kom som en overraskelse.

Grunnlaget for fredningsforslaget og Y-blokkens arkitektoniske og kulturhistoriske verdi var i seg selv lite omstridt. Erling Viksjøs arkitektur og den integrerte kunsten med Nesjar og Picassos «Fiskerne» og «Måken» var anerkjent som sentrale kulturhistoriske artefakter. Dette lå også til grunn for at «Fiskerne» og «Måken» ble forutsatt bevart selv om Y-blokken skulle rives. Nesjar og Picassos integrerte kunst var også sentral for støtten protestaksjonen fikk fra Museum of Modern Art i New York19, flere Picasso-museer i Frankrike og Spania20 samt Europa Nostra, som plasserte Y-blokken på listen over de syv mest truede kulturminnene i Europa21. Det var mange som så koblingen mellom arkitektur og kunstverk som uløselig forbundet med hverandre.

Byplan

Helt siden lokaliseringen av det nye regjeringskvartalet på Hammersborg i 1883 og

18 Olaussen et al, «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal.»

19 Thea Rosef, «Kunstmuseet MoMA ber Erna Solberg bevare Y-blokka,» VG, 12. mai, 2020. https://www.vg.no/nyheter/ innenriks/i/b5PWdd/kunstmuseet-moma-ber-erna-solbergbevare-y-blokka; Tessa Solomon, «Picasso Y-Block Controversy: Why the Art World Is Rallying to Save Two Murals in Norway,» ARTnews, 7. august, 2020. https://www. artnews.com/art-news/artists/picasso-y-block-controversy-muralsexplained-1202696403/

16 Maarten A. Hajer, The Politics of Environmental Discourse: Ecological Modernization and the Policy Process (Oxford: Clarendon Press, 1995).

17 A. Hajer, The Politics of Environmental Discourse.

20 CAN, «Catalan museums join campaign to save Picasso murals in Oslo,» CatalanNews, 18. mai, 2020. https://www. catalannews.com/culture/item/catalan-museums-join-campaignto-save-picasso-murals-in-oslo

21 AFP, «Y-block to join ’seven most endangered’ list,» TheLocal.no, 10. juni 2015. https://www.thelocal. no/20150610/y-block-to-join-seven-most-endangered-list

Arne Garborgs plass i 1965. Foto: Ukjent/Oslo Byarkiv.

oppføringen av den første regjeringsbygningen i 1906 (G-blokken) har regjeringskvartalet og dets forhold til den omkringliggende byen vært gjenstand for debatt. Mangelen på plass til ønskede funksjoner og et begrenset handlingsrom til å utforme nybygg tilpasset byen rundt har vært gjennomgangstemaer. I 1958 utløste oppføringen av Høyblokken protester mot riving av det tidligere Rikshospitalet, og ti år senere skapte Y-blokkens inngrep i bybildet og overdekkingen av Arne Garborgs plass debatt. I Y-debatten har det kommet frem ulike synspunkter på tidligere byplangrep som har hatt betydning for argumentene for og imot bevaring av Y-blokken. Plasseringen av Y-blokken er av enkelte vurdert som vellykket i arkitektonisk og byplanmessig forstand22,

22 Siri Hoem, «Bevar Y-blokka!», Dagsavisen, 26. februar, 2014. https://www.dagsavisen.no/kultur/2014/02/26/ bevar-y-blokka/

mens andre har antydet at den fysiske utviklingen av regjeringskvartalet og plasseringen av Y-blokken har vært et feilgrep fra starten av23. Romprogrammet for et nytt regjeringskvartal, der alle departementene etter planen skal samles, bortsett fra Forsvarsdepartementet, har blitt kritisert for å være for stort i forhold til tilgjengelig areal. Byggehøyder som konkurrerer med Høyblokken, har vært ansett som utfordrende, og de nye byggene som prosjekteres, har blitt kritisert for å være

23 Kjetil Rolness, «Ti grunner for å rive Y-blokken,» Aftenposten, 8. oktober, 2013. https://www.aftenposten.no/ meninger/i/KvQjE/ti-grunner-for-aa-rive-y-blokken; Niels August Torp, «Riv Y-blokken!» Aftenposten, 30. juli, 2013; Maria T. Pettrém, «Akitekturhistoriker: -Y-blokken har vært mislykket fra dag én,» Aftenposten, 12. november, 2019 (b). https://www.aftenposten.no/kultur/i/wPkGbL/ arkitekturhistoriker-y-blokken-har-vaert-mislykket-fra-dag-en

intetsigende kontorbygg24 som ikke svarer til regjeringens bestilling av et regjeringskvartal tuftet på kvalitet, varighet og nøkternhet samt en arkitektonisk kvalitet som speiler kvartalets symbolfunksjon og norske verdier25. Etter terrorangrepet har det også vært diskutert hvordan et nytt regjeringskvartal skal forholde seg til de omkringliggende områdene, spesielt Møllergata og Youngstorget, både i estetisk og sikkerhetsmessig forstand. Kulturhistoriske hensyn har vært ansett som mindre betydningsfulle enn andre hensyn, som sikkerhet, funksjonalitet, arealbruk og samlokalisering, som synes å veie tyngst i begrunnelsen for vedtaket om å rive Y-blokken.

Symbolverdi

Y-blokken har blitt fremstilt som et nasjonalt symbol knyttet til den sosialdemokratiske velferdsstaten i etterkrigstiden og har vært en fremstående representant for 50- og 60-årenes betongarkitektur. Bygget har også fungert som en påminnelse om at terroristen ikke lyktes, og at det norske sosialdemokratiet seiret. Før 22. juli 2011 ble Y-blokken foreslått fredet uten innsigelser eller nevneverdig oppmerksomhet fra andre enn folk med spesifikk interesse for arkitektur eller kulturminner. Etter vedtaket om å rive ble de arkitektoniske og kulturhistoriske begrunnelsene for å bevare overstyrt fra departementalt hold.

Før 22. juli 2011 var engasjementet for Y-blokken begrenset, men bygningens sym-

24 Gaute Brochmann, «Det er ikke for sent å unngå at vi bruker 40 milliarder på verdens kjipeste regjeringsbygg,» Morgenbladet, 17. februar 2021. https://www. morgenbladet.no/kultur/kommentar/2021/02/17/ det-er-ikke-for-sent-a-unnga-at-vi-bruker-40-milliarder-paverdens-kjipeste-regjeringsbygg-skriver-gaute-brochmann/ 25 Kommunal- og moderniseringsdepartementet, «Regjeringens beslutning om fremtidig regjeringskvartal» (Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014). https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/ kmd/bst/rkv/140523_faktaark_beslutning_rkv.pdf

bolverdi ble utvilsomt sterkere etter vedtaket om riving. Primært ble denne brukt til å underbygge argumenter for bevaring. Flere argumenterte med at å rive Y-blokken ville være synonymt med å fullføre terroristens mål, og både Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen argumenterte for at Y-blokkens symbolverdi hadde økt bygningens kulturhistoriske verdi26

I en debatt om det fremtidige regjeringskvartalet, og om Høyblokkens skjebne spesielt, ble det i 2011 argumentert for at det sosialdemokratiet vi hadde, uansett ikke eksisterer lenger, og at bygningene dermed ikke representerer den pluralistiske befolkningen som i dag finnes i Oslo27. Senere i Y-debatten ble imidlertid Y-blokkens og Høyblokkens representativitet brukt både som bevaringsargument – de symboliserte fremveksten av norsk statskultur og sosialdemokratiets bestandighet – og som rivingsargument – de symboliserte det norske sosialdemokratiets egalitære prinsipper og begrensende rammer for samfunnsutvikling. Dette er bare ett eksempel på hvordan symbolbruken har farget debatten, og på at det i tolkningen av symbolverdi brukes nesten like argumenter både for bevaring og riving28

I bloggen som ble opprettet av regjeringen i 2012, kom det frem synspunkter som ikke var fremmet før terrorangrepet, som at etterkrigstidens betongarkitektur var en utdatert arkitekturform som var moden for

26 Joar Skrede og Sveinung Krokann Berg, «Cultural Heritage and Sustainable Development: The Case of Urban Densification,» The Historic Environment: Policy & Practice 10, no. 1 (2019): 83–102. doi: 10.1080/17567505.2019.1558027.

27 Arve Henriksen, «Høyblokka må bevares,» Aftenposten, 25. oktober, 2011. https://www.aftenposten.no/norge/ i/8mavA/hoeyblokka-maa-bevares

28 Kjetil Rolness, «Byens trange meningsrom,» Blog/Tag: Y-blokken, 31. august, 2019. http://www.rolness.no/ tag/y-blokken/

Y-blokken under bygging. Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv.

LÆRDOMMER FRA Y-BLOKKEN

SVEINUNG KROKANN BERG OG JOAR SKREDE

utskifting29. Regjeringsbyggene ble også omtalt som «fremmedgjorte, monotone og autoritære» visuelle og taktile objekter som minnet om «menneskefiendtlig arkitektur fra Sovjet og Øst-Europa»30. Offentlige bygg utgjør en stor del av etterkrigstidens betongarkitektur. Enkelte har omtalt Y-blokken og Høyblokken som ordinære kontorbygg fra byggeperioden og som eksempler på gammeldagse sosialdemokratiske planidealer som er erstattet av en ny individualistisk forbrukskultur31. Andre har fremhevet at symbolet på etterkrigstiden er et grunnlag for bevaring, og at både Høyblokken og Y-blokken, med sin «enestående ornamentikk» og nyskapende bruk av naturbetong «var en vellykket løsning på brutalismens problem»32

Demokrati

Vedtaket om å rive Y-blokken ble fattet med flertall i byråd og regjering, men beslutningen ble i økende grad kritisert frem mot rivingen i 2020. Kritikken reflekterer både uenighet om begrunnelsene for å rive, for eksempel sikkerhet og funksjonalitet, samt misnøye med regjeringens håndtering av planprosessen. Flere rivingsmotstandere argumenterte med at regjeringen hadde opptrådt arrogant og manglet lydhørhet overfor motstanderne av riving. Dette utløste en mobilisering blant aktivistene, som krevde bedre begrunnelser og mer innflytelse i prosessen samt større åpenhet knyttet til økonomien i prosjektet.

29 Olaussen et al., «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal.»

30 Helge Iberg, «Skal vi kløppe eller skal vi skjære!?» Arkitektnytt, 5. november 2013. https://www.arkitektnytt. no/debatt/skal-vi-kloppe-eller-skal-vi-skjare

31 Kjetil A. Jakobsen, «Høyblokka: Saklighetens drømmeliv,» Kunstkritikk, 6. januar 2014. https://kunstkritikk.no/ hoyblokka-saklighetens-drommeliv/

32 Hoem, «Bevar Y-blokka!»

Det ble også stilt spørsmål ved det reelle plassbehovet i regjeringskvartalet. Bredden av ytringer i debatten rundt Y-blokken har vært stor med tidvis polemisk ordbruk. «Kulturløst», «antiautoritært», «riv skiten» og «i strid med menneskerettighetene» er eksempler på argumenter og påstander som har blitt brukt for å synliggjøre ståsted, verdier og holdninger33. Debatten kan i så måte ses som en bekreftelse på at vi har et velfungerende demokrati der interessemotsetninger kan komme til uttrykk. Argumentene for bevaring har i stor grad styrt debatten, mens argumentene for riving gjerne har vært reaksjoner på disse. En overvekt av argumenter i favør av bevaring synes likevel ikke å ha påvirket utfallet av prosessen.

Aktivisme/protest

Protestene mot rivingsvedtaket i 2014 kom primært fra arkitekter, kulturminneforvaltere og andre som vektla bygningens arkitektoniske og kulturhistoriske verdi. Før terrorangrepet var den offentlige oppmerksomheten om Y-blokken mindre. Etter hvert utviklet motstanden seg med flere interessegrupper som engasjerte seg fra ulike ståsteder og med ulik motivasjon for å hindre at Y-blokken ble revet. I intervjuer med aktivister var det flere som fortalte at de ikke kjente spesielt til Y-blokken før de hadde «lest seg opp på den». Etter å ha ervervet seg kunnskap om byggets historie ble de imidlertid overbevist om at Y-blokken måtte bevares. Protestaksjonene ble også utvidet fra å handle om å verne Y-blokken til også å innbefatte protester mot saksgangen og mot det aksjonistene oppfattet som statlig arroganse. Motstanden ble også uttrykt gjennom kritikk av den nye bebyggelsen som var foreslått, og

33 Nils August Andresen, «Derfor må Y-blokka ned,» Minerva, 13. mai, 2020. https://www.minervanett. no/y-blokka/derfor-ma-y-blokka-ned/359021

av saneringsivrige politikere som etter kritikernes syn hadde liten forståelse for bærekraftig byutvikling.

Samtidig bidro den økende kampen for å bevare Y-blokken til en oppblomstring av argumenter i favør av å rive den34. En av våre informanter hevdet at virkemiddelbruken fra ulike grupperinger hadde ført til at enkelte bevaringsforkjempere distanserte seg fra protestaksjonene og valgte å forlate Facebookgrupper de oppfattet som «høylytte» og «polemiske», og som i liten grad bidro til å finne løsninger.

Jus eller politikk

Som en del av protesten mot riving ble det gjort rettslige forsøk på å omgjøre vedtaket. Påstander om at rivingsvedtaket ble fattet på et for dårlig kunnskapsgrunnlag35, krav om å utsette rivingen i påvente av at reguleringsplanen og rammetillatelsen for rivingen ble ansett som ugyldige36, henstillinger om å sette prosessen på vent til kostnadsrammen for et nytt regjeringskvartal forelå, samt trusler om søksmål knyttet til samtykke fra opphavsberettigede37 er momenter som delvis ble rettslig vurdert. Så sent som i 2020 stevnet Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen staten med krav om at både reguleringsplanen for et nytt

34 Andresen, «Derfor må Y-blokka ned.»

35 Lisbeth Halseth, «Vi vurderte aldri å la den stå,» Klassekampen, 9. januar, 2020. https://klassekampen.no/ utgave/2020-01-09/vi-vurderte-aldri-a-la-den-sta

36 Maria T. Pettrém, «Vedtak om riving av Y-blokken blir stående,» Aftenposten, 19. desember 2019(a). https://www. aftenposten.no/kultur/i/70MP54/vedtak-om-riving-av-yblokken-blir-staaende; Hanne Mauno, «SV om Y-blokka: Vil hastebehandle stans i rivingen i Stortinget,» Dagsavisen, 12. mai, 2020. https://www.dagsavisen.no/kultur/2020/05/12/ sv-om-y-blokka-vil-hastebehandle-stans-i-rivingen-istortinget/

37 NTB, «Arvingene vil stanse riving av Y-blokka – forbereder søksmål mot staten,» Byggeindustrien, 18. juni, 2020, https://www.bygg.no/arvingene-vil-stanse-riving-av-y-blokkaforbereder-soksmal-mot-staten/1436837!/

regjeringskvartal og rammetillatelsen for riving av Y-blokken ble kjent ugyldige38. Og Støtteaksjon for å bevare Y-blokka og arvingene til Nesjar og Viksjø slo seg sammen og gikk til sak mot staten etter åndsverkloven.

En av våre informanter fortalte at søksmålet fra støtteaksjonen ble avvist i retten fordi organisasjonen, som rettssubjekt, ikke ble ansett som sterk nok til å kunne dekke kostnadene ved et eventuelt nederlag. Retten kom frem til at støtteaksjonen ikke hadde såkalt partsevne og manglet en tilstrekkelig fast organisasjonsstruktur. Selv om støtteaksjonen hadde egne midler, var disse av begrenset omfang. Dette var kjennelsen fra Borgarting lagmannsrett39.

Felles for sakene som har vært gjennom rettslig prøving, er at det ikke ble påvist noen rettslige brudd. Prosessene påvirket derfor ikke rivingsvedtaket, selv om fullbyrdelsen ble forsinket og medførte økte kostnader. Daværende kommunal- og moderniseringsminister, Nikolai Astrup, konkluderte i etterkant av rettsprosessene med at vedtaket om å rive Y-blokken var et politisk snarere enn et rettslig spørsmål40

Avsluttende refleksjoner

Tidligere beskrev vi det som kan omtales som en dreining mot en mer menneskesentrert tilnærming til kulturminneforvaltning, slik denne fremstår i det internasjonale akade-

38 Arve Henriksen, «Retten gir klarsignal for å rive Y-blokken,» Aftenposten, 7. april, 2020. https://www.aftenposten.no/ norge/i/MRr9Go/retten-gir-klarsignal-for-aa-rive-y-blokken

39 NTB og Alexander Vestrum, «Forkjemperne for Y-blokken tapte i lagmannsretten,» Aftenposten, 1. september, 2020. https://www.aftenposten.no/kultur/i/0nexEJ/ Forkjemperne-for-Y-blokken-tapte-i-lagmannsretten

40 Nikolai Astrup, «Derfor må Y-blokken rives,» Aftenposten, 30. januar, 2020. https://www.aftenposten.no/meninger/ kronikk/i/Adgm2j/derfor-maa-y-blokken-rives-nikolai-astrup

KAPITTEL 4 – Y-BLOKKENS SKJEBNE

FORSØK PÅ Å FORSTÅ PROSESSEN SOM LEDET TIL RIVING

Protestaksjon foran Y-blokken. Foto: Fortidsminneforeningen

SVEINUNG KROKANN BERG OG JOAR SKREDE

miske ordskiftet. I Burra-charteret fra 197941 vektlegges samfunnsverdi like mye som historisk, estetisk og kunnskapsmessig verdi. I UNESCOs konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven42 og Europarådets rammekonvensjon om kulturarvens verdi for samfunnet43 dreies oppmerksomheten fra fortidens materielle strukturer mot mennesker og menneskelige praksisformer. Som vektlagt i Faro-konvensjonens artikkel 5 og 1244 skal den offentlige interessen knyttet til kulturarv erkjennes. Borgerne skal også oppmuntres til å delta i prosesser rundt bevaring av kulturarv. Til tross for et økende engasjement for å bevare Y-blokken og mobiliseringen av ulike interessegrupper ble regjeringens beslutning om å rive Y-blokken stående. Den sterke motstanden førte ikke frem og påvirket tilsynelatende heller ikke argumentasjonen som ble lagt til grunn for vedtaket. Mange av motstanderne hadde posisjoner innen kulturminneforvaltning, kulturliv og arkitektur uten at dette bidro til å skape en autoritativ motstandsmakt sterk nok til å redde Y-blokken. En kan hevde at protestaksjonene hadde flere trekk som lignet en autorisert kulturarvsdiskurs, for eksempel ved å vektlegge ekspertverdier og arkitektoniske verdier, men aksjonistene evnet likevel ikke å omgjøre regjeringens beslutning. I så måte kan man kanskje hevde at ekspertene i dette

41 ICOMOS, «The Burra Charter - The Australia ICOMOS Charter for Places of Cultural Significance» (Burra: Australia ICOMOS Incorporated, 2013). https://australia. icomos.org/wp-content/uploads/The-Burra-Charter-2013Adopted-31.10.2013.pdf [19.06.2023].

42 UNESCO, «Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven» (Paris: UNESCO, 2003). https://lovdata.no/ dokument/TRAKTAT/traktat/2003-10-17-190

43 Europarådet, «Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society,» i 199, redigert av Europarådet. Faro, 2005. https://lovdata.no/dokument/ TRAKTAT/traktat/2005-10-27-106 [19. Juni 2023]

44 Europarådet, «Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society».

tilfellet representerte vanlige folk, men uten tilstrekkelig gjennomslagskraft til å redde Y-blokken. Beslutningen om å rive kan tolkes som en ovenfra og ned-beslutning, men på andre premisser enn de kulturminnefaglige. Den folkelige motstanden kan tolkes som et nedenfra og opp-fenomen. Protestaksjonene og mobiliseringen var uttrykk for flere ulike ståsteder knyttet til motstanden mot å rive. Dette indikerer at kulturminnefaglig verdi bare var én av flere vurderinger som ble gjort i forkant av beslutningen om å rive Y-blokken, og at beslutningen, som Astrup45 antydet, dreide seg om å veie flere hensyn mot hverandre. Den kan med andre ord ikke forstås isolert, uavhengig av hensyn til byutvikling, sikkerhet eller annet. I regjeringens beslutning om å bevare Høyblokken og rive Y-blokken lå det trolig et valg om å spare det som var ansett som det mest sentrale kulturminnet, slik at de kunne la «mindre viktige» kulturminner gå tapt. Dette gjenspeiles i Astrups46 begrunnelse for at beslutningen ble tatt, og for at prosessen ble ansett som avsluttet. Selv om medvirkning har blitt et mantra i mange politiske og akademiske sammenhenger er det ikke ensbetydende med at kulturminnefaglige hensyn vektes høyere enn andre prioriteringer. Som våre seks omdreiningspunkt har vist, handlet striden om Y-blokken også om byplanlegging, sikkerhetshensyn og samlokalisering.

Flere av våre informanter uttalte at de ikke forstår, og trolig aldri vil forstå, hvorfor Y-blokken ble revet. For å parafrasere Foucault47 kan diskurser ses som diskontinuerlige praksiser som krysser hverandre, berører hverandre, men like ofte overser eller utelukker hverandre. De seks diskurskoalisjonene vi har omtalt som omdreiningspunkter, kan

45 Astrup, «Derfor må Y-blokken rives.»

46 Astrup, «Derfor må Y-blokken rives.»

47 Michel Foucault, Diskursens orden (Oslo: Spartacus, 1989).

illustrere hvordan ulike narrativ og verdisyn møttes og kolliderte, uten at folk nødvendigvis var uenige i at Y-blokken utgjorde et viktig kulturminne. Til og med Astrup48 anerkjente at Y-blokken hadde «stor kulturhistorisk verdi», selv om han var en aktiv forkjemper for å få den revet. Kjetil Rolness49, derimot, representerte et mindretall av debattanter som ikke fant nevneverdig kulturhistorisk verdi å spore i Y-blokken.

Innledningsvis trakk vi frem noen begreper som har blitt brukt om omstridt kulturarv, som mørk kulturarv og ukomfortabel kulturarv. Y-blokken har ikke vært spesielt omstridt eller vanskelig å forholde seg til som arkitektonisk objekt. Flere anså den riktignok som et mislykket byplangrep der den var plassert, men det er snarere prosessen som ledet til at den ble revet, mange har funnet det vanske-

48 Astrup, «Derfor må Y-blokken rives.»

49 Rolness, «Ti grunner for å rive Y-blokken.»

Litteratur

lig å forsone seg med. Mange av aktivistene har oppfattet prosessen som udemokratisk. Y-blokkens skjebne er utvilsomt spesiell, men den er også et eksempel på at prosesser som involverer kulturarv sjelden bare handler om kulturarv. Vi har identifisert seks diskurskoalisjoner omtalt som omdreiningspunkter: arkitektur- og kunsthistorie, byplan, symbolverdi, demokrati, aktivisme/protest og jus eller politikk. Spesielt sikkerhetsargumentet, og et ønske om å samlokalisere samtlige departementer, bidro til Y-blokkens skjebne. Selv om kulturarvsdimensjonen var viktig for mange innbyggere, både i Oslo og andre steder, var det andre prioriteringer som gjorde at våre folkevalgte besluttet å rive Y-blokken. Dette er et eksempel på hvordan et moderne demokrati fungerer, enten man måtte like det eller ei.

ACN. «Catalan museums join campaign to save Picasso murals in Oslo.» CatalanNews, 18. mai, 2020. https://www.catalannews.com/culture/item/catalan-museums-join-campaign-to-save-picassomurals-in-oslo

AFP. «Y-block to join ’seven most endangered’ list.» TheLocal.no, 10. juni 2015. https://www.thelocal.no/20150610/y-block-to-join-seven-most-endangered-list

Andresen, Nils August. «Derfor må Y-blokka ned.» Minerva, 13. mai, 2020. https://www.minervanett.no/y-blokka/derfor-ma-y-blokka-ned/359021

Astrup, Nikolai. «Derfor må Y-blokken rives.» Aftenposten, 30. januar, 2020. https://www.aftenposten.no/ meninger/kronikk/i/Adgm2j/derfor-maa-y-blokken-rives-nikolai-astrup

Berg, Sveinung Krokann. «Heritage Value Revisited after 22 July 2011 – The Norwegian Government Block as an Expression of Public Values and a National Symbol.» I Heritage, Democracy and the PublicNordic Approaches, redigert av Torgrim Sneve Guttormsen og Grete Swensen, 85–99. Farnham, Surrey UK: Ashgate, 2016.

Blaug, Ricardo, Louise Horner og Rohit Lekhi. «Public value, politics and public management –A literature review.» London: The Work Foundation, 2006. https://www.academia.edu/31861824/ Public_value_politics_and_public_management_A_literature_review_Public_value_politics_and_ public_management_2_Contents

Brochmann, Gaute. «Det er ikke for sent å unngå at vi bruker 40 milliarder på verdens kjipeste regjeringsbygg.» Morgenbladet, 17. februar 2021. https://www.morgenbladet.no/kultur/ kommentar/2021/02/17/det-er-ikke-for-sent-a-unnga-at-vi-bruker-40-milliarder-pa-verdenskjipeste-regjeringsbygg-skriver-gaute-brochmann/

Europarådet. «Council of Europe Framework Convention on the Value of Cultural Heritage for Society.» I 199, redigert av Europarådet. Faro, 2005. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/ traktat/2005-10-27-106 [19. Juni 2023].

Fornyings-, administrajons- og kirkedepartementet/Statsbygg. «Beskrivelse av verneforslag for regjeringskvartalet og Victoria terrasse. Høring av delplan av Landsverneplan for Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD).» Oslo, 2010. Beskrivelse av verneforslag - delplan LVP FAD.pdf (regjeringen.no)

Foucault, Michel. Diskursens orden. Oslo: Spartacus, 1989.

Gilmore, Audrey og Roxana Magee. «Re-thinking places: from dark heritage sites to socially symbolic scapes.» I Cultural Heritage, redigert av Adriana Campelo, Laura Reynolds, Adam Lindgreen og Michael Beverland, 221–234. London: Routledge, 2019.

Hajer, Maarten A. The Politics of Environmental Discourse: Ecological Modernization and the Policy Process. Oxford: Clarendon Press, 1995.

Halseth, Lisbeth. «Vi vurderte aldri å la den stå.» Klassekampen, 9. januar, 2020. https://klassekampen.no/ utgave/2020-01-09/vi-vurderte-aldri-a-la-den-sta

Henriksen, Arve. 2011. «Høyblokka må bevares.» Aftenposten, 25. oktober, 2011. https://www.aftenposten.no/norge/i/8mavA/hoeyblokka-maa-bevares

Henriksen, Arve. 2020. «Retten gir klarsignal for å rive Y-blokken.» Aftenposten, 7. april, 2020. https://www.aftenposten.no/norge/i/MRr9Go/retten-gir-klarsignal-for-aa-rive-y-blokken Hoem, Siri. «Bevar Y-blokka!» Dagsavisen, 26. februar, 2014. https://www.dagsavisen.no/ kultur/2014/02/26/bevar-y-blokka/.

Hølleland, Herdis og Joar Skrede. «What’s wrong with heritage experts? An interdisciplinary discussion of experts and expertise in heritage studies.» International Journal of Heritage Studies 25, no. 8 (2019): 825–836. doi: 10.1080/13527258.2018.1552613.

Iberg, Helge. «Skal vi kløppe eller skal vi skjære!?» Arkitektnytt, 5. november 2013. https://www.arkitektnytt.no/debatt/skal-vi-kloppe-eller-skal-vi-skjare ICOMOS. «The Burra Charter - The Australia ICOMOS Charter for Places of Cultural Significance.» Burra: Australia ICOMOS Incorporated, 2013. https://australia.icomos.org/wp-content/uploads/The-BurraCharter-2013-Adopted-31.10.2013.pdf [19.06.2023].

Ireland, Tracy, Steve Brown og John Schofield. «Situating (in)significance.» International Journal of Heritage Studies 26, no. 9 (2020): 826–844. doi: 10.1080/13527258.2020.1755882.

Jakobsen, Kjetil A. «Høyblokka: Saklighetens drømmeliv.» Kunstkritikk, 6. januar 2014 https://kunstkritikk.no/hoyblokka-saklighetens-drommeliv/ Kommunal- og moderniseringsdepartementet. «Regjeringens beslutning om fremtidig regjeringskvartal.» Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014. 140523_ faktaark_beslutning_rkv.pdf (regjeringen.no)

Knudtzon, Lillin Cathrine. «Helvete i Paradis - demokratisk kamp ved fortetting.» Kart og Plan 78, no. 2 (2018): 114–132.

Macdonald, Sharon. Difficult heritage: Negotiating the Nazi past in Nuremberg and beyond. London: Routledge, 2008.

Mauno, Hanne. «SV om Y-blokka: Vil hastebehandle stans i rivingen i Stortinget.» Dagsavisen, 12. mai, 2020. https://www.dagsavisen.no/kultur/2020/05/12/sv-om-y-blokka-vil-hastebehandle-stans-irivingen-i-stortinget/

Mouffe, Chantal. The democratic paradox. London/New York: Verso, 2000.

NTB. «Arvingene vil stanse riving av Y-blokka – forbereder søksmål mot staten.» Byggeindustrien, 18. juni, 2020. https://www.bygg.no/arvingene-vil-stanse-riving-av-y-blokka-forbereder-soksmalmot-staten/1436837!/

NTB og Alexander Vestrum. «Forkjemperne for Y-blokken tapte i lagmannsretten.» Aftenposten, 1. september, 2020. https://www.aftenposten.no/kultur/i/0nexEJ/Forkjemperne-for-Y-blokken-taptei-lagmannsretten

Olaussen, Svein, Pål Henry Engh og Asbjørn Hansen. 2013. «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal.» Oslo: Fornyings, adminstrasjons- og kirkedepartementet, 27. juni 2013. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/bst/konseptvalgsutredningen_rkv.pdf

Pendlebury, John, Yi-Wen Wang og Andrew Law. 2018. «Re-using ‘uncomfortable heritage’: the case of the 1933 building, Shanghai.» International Journal of Heritage Studies 24, no. 3 (2018): 211–229. doi: 10.1080/13527258.2017.1362580.

Pettrém, Maria T. «Vedtak om riving av Y-blokken blir stående.» Aftenposten, 19. desember 2019 (a). https://www.aftenposten.no/kultur/i/70MP54/vedtak-om-riving-av-y-blokken-blir-staaende

Pettrém, Maria T. «Akitekturhistoriker: -Y-blokken har vært mislykket fra dag én.» Aftenposten, 12. november, 2019 (b). https://www.aftenposten.no/kultur/i/wPkGbL/arkitekturhistoriker-y-blokkenhar-vaert-mislykket-fra-dag-en

Rolness, Kjetil. «Ti grunner for å rive Y-blokken.» Aftenposten, 8. oktober, 2013. https://www.aftenposten.no/meninger/i/KvQjE/ti-grunner-for-aa-rive-y-blokken.

Rolness, Kjetil. «Byens trange meningsrom.» Blog/Tag: Y-blokken, 31. august, 2019. http://www.rolness.no/tag/y-blokken/

Rosef, Thea. «Kunstmuseet MoMA ber Erna Solberg bevare Y-blokka.» VG, 12. mai, 2020. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/b5PWdd/kunstmuseet-moma-ber-erna-solberg-bevare-yblokka

Skrede, Joar og Sveinung Krokann Berg. «Cultural Heritage and Sustainable Development: The Case of Urban Densification.» The Historic Environment: Policy & Practice 10, no. 1 (2019): 83–102. doi: 10.1080/17567505.2019.1558027.

Smith, Laurajane. Uses of Heritage. London: Routledge, 2006.

Solomon, Tessa. «Picasso Y-Block Controversy: Why the Art World Is Rallying to Save Two Murals in Norway.» ARTnews, 7. august, 2020. https://www.artnews.com/art-news/artists/picasso-y-blockcontroversy-murals-explained-1202696403/ Torp, Niels August «Riv Y-blokken!» Aftenposten, 30. juli, 2013.

Tunbridge, John og Gregory John Ashworth. Dissonant Heritage: The Management of the Past as a Resource in Conflict. Chichester, UK: John Wiley & Sons, 1996. UNESCO. «Konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven» Paris: UNESCO, 2003. https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/2003-10-17-190

Wang, Shu-Yi. «A social approach to preserve difficult heritage under neoliberalism – a leprosy settlement in Taiwan and beyond.» International Journal of Heritage Studies 26, no. 5 (2020): 454–468. doi: 10.1080/13527258.2019.1644528.

Kapittel 5

Fragmentert argumentasjon

Har historien om Y-blokken påvirket andre debatter om bevaring av kulturminner?

Bevaringsdebatten om Y-blokken var en av de mest omfattende i vår tid. Den strakk seg over ti år og engasjerte mennesker fra store deler av Norge og fra flere fagfelt. De ulike argumentasjonsrekkene som ble benyttet, speilet i stor grad bredden i debatten. Hvis vi i ettertid skal ta lærdom av den tapte kampen om Y-blokken, kan det være interessant å studere argumentasjonen og se om debatten om Y-blokken har gitt ringvirkninger i andre, nyere debatter om bygg som står i fare for å rives.

Av Marte Storhaug Danbolt

Det nye regjeringskvartalet i Oslo er i ferd med å reise seg, ti år etter at terroren rammet Norge. Før terroren var det ingen som tenkte på å bygge et nytt regjeringskvartal, men med de store skadene var situasjonen brått en annen, og plutselig måtte man ta stilling hvordan regjeringskontorene skulle organiseres. Med ett ble det mulig å innfri behov som endrer bybildet rundt Hammersborg dramatisk. Endringen i bybildet – og beslutningen om å rive Y-blokken – utløste en bred, kulturminnefaglig debatt om Viksjøs to regjeringsbygg Høyblokken og Y-blokken. Kulturminnedebatten ble etter hvert

konsentrert rundt Y-blokken da det, til tross for byggets anerkjente verdi som kulturminne, ble besluttet å rive denne. Byggets verdi som kulturminne var for øvrig bekreftet gjennom Riksantikvarens arbeid med verneplanen for regjeringsbygningen.1

I dette kapitlet sammenligner jeg debatten om Y-blokken og en lokal diskusjon i Stavanger om politikammeret på Nytorget.

1 Statsbygg, Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for Departementskontora (Oslo: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 2012). https:// www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/bst/ verneplan_dep.pdf

Overskrifter fra debatten om Y-blokken.

Politikammeret skal etter planen rives til fordel for et større utviklingsprosjekt, og i den lokale diskusjonen om rivingen har debattantene vist til Y-blokken og til dels videreført argumentasjon som ble brukt i debatten om regjeringskvartalet. Akkurat som Y-blokken er politikammeret oppført i 1960-årene, i sosialdemokratiets storhetstid, med integrerte kunstverk som fremheves som en spesiell verdi ved bygget. Begge representerer modernistisk arkitektur, som av mange ikke anses som historiske bygg det er verdt å bevare. I begge debattene kan argumentasjonen for bevaring derfor også leses som en tanke om

folkeopplysning knyttet til byggenes arkitektoniske og kunstneriske kvalitet og byggenes historie.

Kildematerialet i kapitlet tar utgangspunkt i et utvalg skrevne avisinnlegg og artikler i fagtidskrifter. Først redegjør jeg kort for de to byggene, Y-blokken og politikammeret, før jeg sammenligner og drøfter tre argumenter for bevaring – bygget som monument, de integrerte kunstverkene og klima- og miljøhensyn. Analysen viser at avisinnleggene bidrar til å etablere en kollektiv oppfattelse av kulturminnenes betydning, og at argumentene for å bevare politikammeret bygger videre på

Stavanger politikammer. Foto: Bjarne Asp.

definisjonen av Y-blokken som et monument over norsk sosialdemokrati. Videre redegjør jeg for hvordan de integrerte kunstverkene blir benyttet som argument for bevaring, og for hvordan vektleggingen av enkeltelementer, som kunstverkene, kan gi økt kjennskap til kunsten, men også etablere en forståelse av disse som autonome verk, løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. Til slutt undersøker jeg hvordan klima og miljø brukes i argumentasjonen for bevaring, og hvordan denne argumentasjonen kanskje vil ha større innflytelse på resultatet av kampen for å bevare politikammeret enn den hadde for Y-blokken.

Y-blokken

Y-blokken, med sine tre armer, var en del av arkitekt Erling Viksjøs modernistiske komposisjon av regjeringskvartalet. Da bygget stod ferdig i 1969, et tiår etter Høyblokken, hadde prosjektet utviklet seg lenge på tegnebrettet. Fra å være en mindre paviljong i tidlige skisser, ble Y-blokken oppført med tre, lave buede langvegger som dannet ulike byrom. Måten Y-blokken møtte nabobebyggelsen på, var forankret i modernistiske prinsipper. Fløyen mot nord skulle skape et visuelt skille mellom de to ulike stilartene som Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken representerte. Etter Viksjøs syn fungerte ikke disse sammen; de skapte derimot et «kaotisk bybilde».2 Fløyen skapte et byrom foran hvert bygg, og Y-blokkens lave fasade skulle danne en rolig bakgrunn for hvert av dem. I sør dannet den buede bygningskroppen en motvekt til Finansdepartementet (G-blokken) fra 1906, og sammen bidro disse til å forsterke høyden og monumentaliteten til Høyblokken. Gavlmotivet med «Fiskerne» skapte en høy-

2 Erling Viksjø, «Det nye regjeringsbygget,» Byggekunst, no. 1, 1959: 1–5, 3.

Y-blokken i byrommet, med Høyblokken til venstre i bildet og Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek til høyre i bildet.

Foto: Teigen fotoatelier/DEXTRA Photo/Teknisk museum.

tidelig inngang til Høyblokken fra Einar

Gerhardsens plass.3 Denne komposisjonen var en viktig del av verdiene som gjorde at regjeringskvartalet som helhet var verneverdig, og den ble også fremhevet i landsverneplanen for regjeringens bygg. Det var imidlertid også store kulturminneverdier forbundet med bygget som arkitektur. Det eksperimentelle arbeidet som var knyttet til betongoverflatene og kunstverkene i Høyblokken, var blitt foredlet i Y-blokken, og kunstverket «Fiskerne» var også det mest eksponerte og derfor mest kjente kunstverket i Viksjøs regjeringsbygg.

Politikammeret i Stavanger

Politikammeret på Nytorget i Stavanger, som er tegnet av arkitektene Eyvind Retzius og Svein Bjoland, stod ferdig i 1963. Inntil da hadde politiet holdt til i gamle og lite hensiktsmessige lokaler, først i det gamle Amtsykehuset, deretter i lokalene til Petri skole, også disse på Nytorget. Politiet hadde lenge ytret behov for bedre fasiliteter, og da politikammeret endelig ble bygget, ble det reist som en funksjonell arbeidsbygning i datidens modernistiske ånd. Bygget ble imidlertid nedskalert fra det opprinnelige utkastet, og politikammeret ble til slutt bygget i tre etasjer, utformet som en hestesko med langfasaden mot Nytorget. Bygget skulle representere politiet og danne ramme for en god arbeidsplass. Fire år etter at det var ferdigstilt, i 1967, ble en utsmykning av stavangerkunstneren Andreas Bøe avduket i trappeoppgangen. Daværende ordfører Arne Rettedal uttalte: «Vi skal være glade for at det syn nå begynner å slå igjennom at intet bygg er ferdig før det har fått sin kunstne-

3 Marte Danbolt, Y­blokken – Fragmenter av et Monument, masteroppgave, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2020, 81-83.

riske utsmykning.»4 I 1996 flyttet politiet fra Nytorget og inn i en ny politistasjon, og politikammeret fra 1963 har de senere årene vært benyttet som øvingslokaler og ungdomsklubb med helsestasjon.

I 2018 ble det avholdt en arkitektkonkurranse for Nytorget og de tre kommunale tomtene sør for torget. På en av disse tomtene ligger politikammeret. Konkurransen ble vunnet av Ghilardi+Hellsten Arkitekter og Karres en Brands landskapsarkitekter og dannet grunnlag for en ny reguleringsplan for området. Ifølge denne planen skal politikammeret rives og erstattes av nybygg. Nytorget skal omgjøres til park, og biltrafikken reduseres. Nybygget som skal erstatte politikammeret, skal blant annet huse en mediehub, Stavanger Media City, med en tre etasjers parkeringskjeller.

Planene om å rive politikammeret på Nytorget har utløst en lokal bevaringsdebatt i Stavanger. I innleggene peker debattantene på Y-blokken og henter delvis argumentasjon fra denne. Politikammeret, som omtales som «Stavangers Y-blokk», har blitt nevnt i fagtidsskriftet Arkitektnytt, 5 noe som tyder på at en henvisning til Y-blokken kan bidra til et bredere engasjement for å bevare et mindre kjent bygg. Politikammeret fra 1963 er fra samme epoke som Y-blokken, med en arkitektur som ikke har hatt noen bred folkelig appell. Ingen av byggene er gamle nok til å bli tillagt aldersverdi, og de er heller ikke nye nok til å bli oppfattet som moderne. Begge byggene kan sies å ha nådd «40-årskrisen»,6 og akkurat som med Y-blokken er det delte meninger om hvorvidt politikammeret er bevaringsverdig eller

4 Stavanger Aftenblad, 21. november, 1967.

5 Torbjørn Tumyr Nilsen, «Stavangers Y-blokka,» Arkitektnytt , 18. februar, 2022.

6 Mari Hvattum, «Vi blir fattigere uten Regjeringskvartalet,» Aftenposten, 5. juli, 2013, 12.

Nytorget i Stavanger, med politikammeret på sørsiden.

Foto: Bjarne Asp.

Politikammeret sett fra St. Petri kirke.

Foto: Bjarne Asp.

ikke. Én forskjell er det derimot. Y-blokken ble søkt bevart av en bred kulturminnefaglig front, med spesielt Byantikvaren i Oslo og Fortidsminneforeningen som tydelige støttespillere. Byantikvaren i Stavanger har derimot ikke ført opp politikammeret på listen over bevaringsverdige bygg i byen, der flere andre bygg tegnet av arkitektene Eyvind Retzius og Svein Bjoland er representrert.

Når det gjelder politikammeret, bruker debattantene tre hovedargumenter i kampen for å bevare bygget, og to av disse refererer til Y-blokkens verdier og tap. Akkurat som Y-blokken beskrives politikammeret som et monument, og det integrerte kunstverket av Andreas Bøe fremheves som en betydelig verneverdi. Begge disse argumentene har klare paralleller til argumentene som ble brukt i kampen for å bevare Y-blokken, og de kan leses som en direkte lærdom fra den debatten. Det siste argumentet jeg vil trekke frem dreier seg miljøfordelene ved å gjenbruke bygg. Dette er et argument som i mindre grad ble benyttet i avisinnleggene til debattantene som gikk inn for å bevare Y-blokken, og det fikk heller ingen betydning for resultatet. Det er imidlertid et argument som kan vise seg å ha stor effekt i kampen for å bevare politikammeret. I det videre går jeg nærmere inn på og sammenligner hvordan disse tre argumentene er brukt.

Sosialdemokratiets monument

«Om vi river Regjeringskvartalet utsletter vi samtidig det norske sosialdemokratiets mest særegne monument. Det er et symboltungt valg, ikke minst fordi vi ved å gjøre det, selv bidrar til at angrepene 22. juli lykkes.»7

Dette sitatet er hentet fra et avisinnlegg skrevet av arkitekturprofessor Mari Hvattum i 2011, før beslutningen om å rive Y-blokken ble tatt. Sammenhengen mellom byggene i regjeringskvartalet og sosialdemokratiet ble etter hvert videreført som argumentasjon i debatten om Y-blokken og bidro til å endre oppfattelsen av bygningen i løpet av årene fra 22. juli 2011 til den ble revet i 2020.8 I doktoravhandlingen Edifices – Architekture and the Spatial Frameworks of Memory fra 2013 viser historiker Mattias Ekman at Y-blokken ikke opprinnelig ble oppfattet som et monumentalbygg på lik linje med Høyblokken og G-blokken der Finansdepartementet holder til: «It (…) seems that people are more willing to recognize as important the buildings that have been designed to have a monumental character, in the sense of being impressive and representative, like the High-rise and the G block, than those with less self- aggrandizing style, like the Y block, the S block, and the R4.»9

Begrepet monument har en bredere definisjon innenfor kulturminnevernet og kunsthistorien enn i den folkelige forståelsen. Den etymologiske opprinnelsen til ordet stammer fra latin, monere, «å minne på». Den minst kompliserte definisjonen av begrepet kan forstås som det den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegl beskrev som et villet minnesmerke i essayet Denkmalkunst. Sein Wesen und seine Entstellung i 1903.10 Et villet minnesmerke er en struktur som bevisst er reist over en spesifikk hendelse eller person for å bevare en bestemt del av historien, der fortellingen bidrar til dannelsen og bevaringen av et kollektivt minne. Forholdet mellom

8 Danbolt, Y­blokken – Fragmenter av et Monument

9 Mattias Ekman, Edifices – Architecture and the Spatial Frameworks of Memory, doktorgradsavhandling, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2013, 282.

7 Mari Hvattum, «Skal angrepet lykkes?» Aftenposten, 23. desember, 2011, 5-6.

10 Alois Riegl, Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse (Oslo: Pax Forlag, 2017).

det kollektive minnet og et monument slik Rigel forklarer det, er beskrivende også for historien om Y-blokken i Oslo og politikammeret i Stavanger. I motsetning til et villet monument kan en bygning ifølge Riegl også oppfattes som et ikke-villet monument gjennom en historisk forankring, en senere tillagt symbolsk betydning eller en kunstnerisk kvalitet. Et ikke-villet monument er avhengig av at et bredt kollektivt minne med tiden har blitt knyttet til den spesifikke bygningen.

Tanken om Y-blokken som monument vokste frem i takt med at man i debatten la stadig større vekt på den og beskrev den som et symbol på sosialdemokratiet. Sammenhengen mellom regjeringskvartalets bygg og en politisk æra i norsk historie ble gjentatt i flere debattinnlegg, også lenge før det ble bestemt at Y-blokken skulle rives. Bygningens plass i norsk historie ble trukket frem i Riksantikvarens landsverneplan for regjeringskvartalet, som var mer eller mindre ferdigstilt sommeren 2011. Der sammenlignes bygningen med en historiebok over Norges utvikling.11 Riksantikvarens kobling mellom bygg og viktige epoker eller hendelser i norsk historie ble gjentatt igjen og igjen i ulike avisinnlegg. Mens Finansdepartementet ble knyttet til det selvstendige Norge etter 1905, ble Erling Viksjøs bygg ble knyttet til frigjøringen etter andre verdenskrig. Etter terrorangrepet 22. juli 2011 ser det imidlertid ut til at koblingen mellom terroristens motiv og den politiske perioden Viksjøs bygninger representerte, ble vel så viktig. Etterkrigstidens arkitektur i regjeringskvartalet – Erling Viksjøs to bygg Høyblokken og Yblokken – ble knyttet til sosialdemokratiets storhetstid og ble

11 Riksantikvaren, Regjeringskvartalet og Høyblokka – statlig verneplan og vernevurdering (Oslo: Riksantikvaren, 22. september, 2011). 2. https://www.regjeringen.no/ globalassets/upload/fad/vedlegg/rkv/rkv_riksantikvaren_ vedl.pdf

fremholdt som en motpol til den anti-sosialdemokratiske ideologien bak terrorhandlingen. På denne måten ble regjeringsbygningenes kobling til sosialdemokratiet en viktig del av historiefortellingen om terrorangrepet den 22. juli.

Kulturminneloven definerer kulturminner som «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø [«.]»12 Dette er en bred definisjon som jo omfatter «alt» mennesker har etterlatt seg. Men til tross for den brede definisjonen, er det å betrakte et bygg som kulturminne avhengig av hvordan vi, i et felleskap, oppfatter det og tillegger det verdier. Selv om et bygg, som Y-blokken, er gitt en monumental arkitektur, viser debatten om Y-blokken at det i seg selv ikke er nok. Vår forståelse av kulturminneverdien er et resultat av historiene vi har blitt fortalt og hvordan historier og bygninger kobles sammen i minnet vårt. Fortellingen om et bygg blir dermed viktig i argumentasjonen om bevaring, spesielt når det gjelder bygg som ikke i utgangspunktet oppfattes som monumentale.

Uavhengig av byggets arkitektur, kan det se ut til at begrepet monument benyttes for å få frem at et bygg er verneverdig. I et avisinnlegg som argumenterer for å bevare politikammeret, beskrives byggets historiske verdi slik: «Bygget er en viktig del av Stavangers historie. Det er et monument over sosialdemokratiets velferdsutbygging. Politistasjonen var en åpen politistasjon hvor innbyggerne hadde innsyn i politiets arbeid. Politistasjonen er et godt uttrykk for tiden da det ble bygget.»13 Akkurat som med Y-blokken vil jeg tro at de færreste forbin-

12 Klima- og miljødepartementet, Lov om kulturminner LOV-2018-12-20-119, §2. https://lovdata.no/dokument/NL/ lov/1978-06-09-50

13 Kjell Arne Knutsen, «Varsler omkamp om riving av politihuset i Stavanger,» Stavanger Aftenblad, 9. februar, 2022.

der ordet monument med politikammeret i Stavanger. Når politikammeret defineres som et monument over sosialdemokratiet, må man spørre seg om bygget ble reist i den hensikten, altså reist som et villet monument for å representere sosialdemokratiet. I en reportasje om det nye politikammeret i Stavanger Aftenblad i 1963 kan vi lese at arkitektene Retizius og Bjoland var inspirert av politiets uniformer da de utformet fasaden.14 Om det var andre ting

14 «Mest moderne i hele landet,» Stavanger Aftenblad, 5. oktober, 1963.

som inspirerte dem, for eksempel sosialdemokratiet, står det ingenting om. Når politikammeret i dag omtales som et monument, kan det dermed betraktes som det Riegl definerte som et ikke­villet monument. Dette krever en kollektiv fortelling som knytter bygget til en tidsepoke eller ideologi. I så fall må en viss andel av befolkningen forbinde politikammeret fra 1963 med sosialdemokratiet, slik at bygget i ettertid blir forstått som en representant for den bestemte ideologiske epoken. Angrepet den 22. juli 2011 var direkte rettet mot Arbeiderpartiet – sosialdemokratiets

Foto: Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet

representanter – og Høyblokken og Y-blokken ble begge reist i sosialdemokratiets storhetstid. Denne forbindelsen mellom arkitektur og ideologi ble viktig i beskrivelsen av Y-blokken som monument.

Det tar tid å forankre den kollektive oppfattelsen av et bygg som et viktig kulturminne eller monument. I motsetning til debatten om Y-blokken har debatten om politikammeret ennå ikke pågått lenge nok til at den har kunnet endre den allmenne oppfattelsen av bygget og kunstverket. En langvarig debatt vil påvirke oppfattelsen av et bygg – den vil bidra til å gjøre folk bevisst på et objekt de ellers kanskje ikke har lagt spesielt merke til. Samtidig vil også selve debatten påvirkes av endringer i samtiden. Den amerikanske historikeren og geografen David Lowenthal beskriver hvordan ulike begivenheter påvirker symbolverdien av våre fysiske omgivelser, i boken The past is a foreign country. 15 Lowenthal viser at en tidsmessig avstand til begivenhetene endrer vår oppfattelse av historien. Vi leser historien ut fra den til enhver tid tilgjengelige informasjonen om, og forståelsen av, historiske hendelser. Et endret perspektiv påvirker hvilken verdi vi tillegger et kulturminne, som vi alltid vil lese med utgangspunkt i vår egen samtid. Den kollektive oppfattelsen av et kulturminne vil dermed være i endring, noe som også var tema for Alois Riegl da han skilte mellom villete og ikke­villete monumenter i 1903.16

Riksantikvaren hadde allerede etablert en historisk fortelling for regjeringskvartalet ved å knytte byggene til viktige nasjonale epoker, som nasjonsdannelsen i 1905, frigjøringen etter Andre Verdenskrig og utviklingen av vel-

15 David Lowenthal, The Past is a Foreign Country (Cambridge: Cambridge University Press, 1985), 185-248. 16 Riegl, Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse.

ferdstaten. Da terroren den 22.juli så ble knyttet til sosialdemokratiet, ble 22. juli en del av en lengre fortelling om Norge som nasjon.17 Dette var en metode som ble benyttet i flere debattinnlegg, både om regjeringskvartalet generelt og senere om Y-blokken spesielt. På denne måten ble oppfattelsen av Y-blokken endret – fra å være et anonymt bakgrunnsbygg som iscenesatte den monumentale Høyblokken, ble den et monument i seg selv. Etter hvert ble blant annet begrepene sosialdemokrati og 22. juli synekdoker for byggene i regjeringskvartalet. Synekdoke, som er en av fire beskrivende språklige troper, forklares som en beskrivelse der en del står for helheten – pars pro toto. 18 Assosiasjonene som settes i gang når man beskriver en del, fører til en assosiasjonsrekke som til slutt kan utgjøre en samlet helhet. Datoen 22. juli vil for de aller fleste nordmenn assosieres med terroren som rammet, og dette kan gi opphav til en lang rekke andre assosiasjoner knyttet til 22. juli, som frihet, sosialdemokrati, Viksjøs arkitektur, osv. Hvilken retning assosiasjonene tar, og om dette er en kollektiv assosiasjonsrekke, vil avhenge av om vi har historiefortellingen til felles. Når politikammeret i Stavanger trekkes frem som et monument over sosialdemokratiets utbygging av velferdsstaten, kan assosiasjonsrekken gå tilbake til terroren 22. juli. Det kan virke som om sosialdemokratiet som verdi har blitt en viktig assosiasjon, som skal bidra til å legitimere bevaringen av politikammeret.

Fragmentert kulturminne – kunsten

Y-blokken hadde to sandblåste, integrerte kunstverk. Begge var designet av den fran-

17 Danbolt, Y­blokken – Fragmenter av et Monument, 85.

18 Bjarne Berulfsen og Dag Gundersen, Fremmedordbok blå ordbok, 15. utgave (Gjøvik: Nordbok AS/ Kunnskapsforlaget, 1993).

ske kunstneren Pablo Picasso og sandblåst på stedet av norske Carl Nesjar. Kunstverkene var fremhevet som en viktig verneverdi i landsverneplanen for regjeringskvartalet.19 Spesielt det eksponerte verket, «Fiskerne », på gavlveggen mot Akersgata, som også var det mest kjente kunstverket i Viksjøs bygg, ble en viktig del i debatten om bevaring av Y-blokken. Utstillingen Picasso – Oslo. Kunst og arkitektur i Regjeringskvartalet i Arkitekturmuseet som åpnet sommeren 2013 satte søkelyset på Picassos bidrag til kunsten i regjeringskvartalet. Utstillingen sammenfalt med ferdigstillelse av konseptvalgutredningen, som anbefalte riving av Høyblokken og Y-blokken, men som også slo fast at «[k]unst og bygningselementer av stor arkitektonisk verdi kan bevares».20 Utstillingen bidro til at flere fikk kjennskap til kunstverkene i regjeringsbygningene, og den integrerte kunsten ble trukket frem som et viktig argument for å bevare Y-blokken. Dette ble forsterket av bilder og illustrasjoner av «Fiskerne II». Både avisartikler, demonstrasjoner og markeringer foran bygget fremhevet kunstverket slik at det etter hvert kunne defineres som et symbol på Yblokken.

For at en betrakter skal forstå et objekt som symbol for noe annet, må betrakteren ifølge konservator og teoretiker Salvador Muños Viñas ha forståelse av en bestemt kode.21 Altså er symbolverdien til et objekt avhengig av betrakterens kunnskap. Dette minner

19 Statsbygg. Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for Departementskontora.

20 Svein Olaussen, Pål Henry Engh og Asbjørn Hansen, «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal» (Oslo: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 2013), 141. https://www.regjeringen.no/globalassets/ upload/fad/vedlegg/bst/konseptvalgsutredningen_rkv.pdf

21 Salvador Muños Viñas, Contemporary Theory of conservation (London: Routledge, 2011), 45.

om Alois Riegls beskrivelse av kunnskapens betydning for forståelsen av et kulturminne, og David Lowenthals beskrivelse av hvordan denne kunnskapen endres over tid. Muños Viñas hevder at et objekt bare kan få bevaringsverdi dersom det har fått en større, abstrakt betydning. Det må altså symbolisere noe annet enn seg selv.22 For betrakteren får et symbol mening gjennom assosiasjonene det gir, og som jeg har beskrevet tidligere, ble ord som 22. juli og sosialdemokrati assosiert med bevaring av Y-blokken. Den integrerte kunsten ble også koblet til denne assosiasjonsrekken ved at man stadig henviste til Pablo Picasso som kunstneren bak motivene i Y-blokken. «Fiskerne II» ble dermed koblet både til internasjonal anerkjent kunst, sosialdemokratiet og 22. juli, og alt dette bidro til å forsterke Y-blokkens symbolverdi. Et element som symboliserer et opprinnelig hele kan til slutt oppfattes som tilstrekkelig i seg selv, slik at det ikke lenger er nødvendig å bevare helheten for at symbolverdien skal bestå.

Akkurat som for Y-blokken er det integrerte kunstverket av Anders Bøe i politikammeret benyttet som argumentasjon for bevaring i Stavanger: «Et av de siste gjenværende store utsmykningene til Andreas Bøe vil bli ødelagt. Det store kunstverket er pusset på en vegg som går gjennom flere etasjer.»23

Dette er en direkte parallell til debatten om Y-blokken, der den integrerte kunsten var et viktig argument, både blant dem som var for og mot riving. Men i motsetning til kunstverket i Y-blokken er kunstverket i politikammeret ikke en konstruktiv bygningsdel, men et kunstverk «laget i et pussmateriale som består av knust granitt blandet i fargeløs plastmulsjon, et materiale som gir en levende, nesten

22 Muños Viñas, Contemporary Theory of conservation, 47. 23 Knutsen, «Varsler omkamp om riving av politihuset i Stavanger.»

Pablo Picasso og Carl Nesjar: Fiskerne © Succession Pablo Picasso/BONO, Oslo 2023. Foto: Teigen fotoatelier/Nasjonalmuseet

Y-blokken med sin integrerte kunst laget av Carl Nesjar og Pablo Picasso.

Pablo Picasso og Carl Nesjar: Måken © Succession Pablo Picasso/BONO, Oslo 2023. Foto: Bjørn Winsnes/Nasjonalmuseet

stoffaktig overflatevirkning».24 Det er likevel et integrert kunstverk i den forstand at det er produsert spesielt for bygget og er avhengig av byggets vegger for å bevares.

Parallellen forsterkes ved at det også i Stavanger er ytret meninger om bevaring av kunsten uavhengig av bygget.25 Det er interessant at dette blir fremsatt som en løsning på et dilemma debatten selv kan ha skapt. I debatten trekkes kunsten frem som en viktig verneverdi ved bygget, men verdien ser ut til å bli redusert til kunstverket, som foreslås bevart ved å løsrive det fra helheten. I motsetning til å sikre et helt bygg, kan argumentasjonen snevre inn verneverdien til å omhandle kun ett element i bygget. Samtidig som dette elementet kan sikres, kan man hevde at det også taper verdi, siden den største verdien ved bygningsintegrert kunst jo nettopp er at kunsten og arkitekturen er forenet til et samlet hele. I debatten om Y-blokken ble det av mange av forkjemperne for bevaring fremsatt ganske bombastiske uttalelser om den manglende verdien «Fiskerne» ville ha uten bygget det tilhørte.26 Dette er en forståelig holdning all den tid man har et håp om at argumentasjonen vil nå frem og redde hele bygget. Men etter at Y-blokken ble revet, synes jeg det er underlig at ikke kunstverkenes nye plassering og verdi har blitt debattert i større grad. I kulturminnefaglig sammenheng er det flere eksempler på at vi har bruddstykker og deler av en tidligere helhet som vi verdsetter høyt. Det kan være et tap at helheten er forsvunnet, men delene som gjenstår er tross alt bedre enn ingenting

24 Stavanger Aftenblad, 21. November, 1967.

25 Kjell Arne Knutsen, «Ap: Vil rive alt, men ikke denne veggen,» Stavanger Aftenblad, 11. februar, 2022.

26 Hør for eksempel Byggekunst Podkast #4 Ola Fjeldheim, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 5. mars 2019. https://www.listennotes.com/podcasts/ byggekunst/004-ola-fjeldheim-syp31QxH4Gw/

og kan belyse en viktig del av historien. Spørsmålet er hva man faktisk bevarer. Er bygningsintegrerte kunstverk fremdeles et kulturminne, alene eller som en representativ del av et tidligere hele? Og hvor lenge vil den historiske koblingen, assosiasjonsrekken, til det opprinnelige bygget vare?

I mange av avisinnleggene om politikammeret finner vi bilder av kunstverket til Andreas Bøe. Dette er et kunstverk på en innvendig vegg over flere etasjer ved byggets hovedtrapp. Det har ikke vært eksponert på samme måte som «Fiskerne II» og er dermed mer sammenlignbart med kunstverket «Måken» i interiøret i Y-blokken. Selv om begge kunstverkene i Y-blokken ble beskrevet i avisinnlegg – og begge ble jo også bevart – var det gavlmotivet «Fiskerne II» som ble brukt som illustrasjon i innlegg. Når det gjelder politikammeret, befinner kunsten seg inne i bygningen. Og siden kunstverket strekker seg over flere etasjer bak hovedtrappen, er det ikke like lett å fotografere dette motivet som en selvstendig del av bygget. Deler av trappen er synlig i forgrunnen, og kunsten oppfattes ikke som en selvstendig del basert på fotografiene som illustrerer saken, slik som tilfellet var for «Fiskerne».

Når det gjelder Y-blokken, mener jeg at løsrivelsen av kunstverket fra konteksten startet mentalt før det faktisk ble løsrevet fysisk. Men kunstverket av Andreas Bøe løsrives ikke visuelt fra bygget, og dermed kan det i større grad være et godt argument for å bevare hele bygget. Men ideen om å bevare kunstverket alene har likevel blitt lansert, antakelig fordi kunstverket alene har blitt tillagt verdi.

Spørsmålet om hvorvidt kunsten skal bevares utenfor sin kontekst, er ikke nytt. Museumsdannelsen under Napoleon i Frankrike var starten på en debatt om verdien av kunstverk i og utenfor sin opprinnelig kontekst. Tanken

bak museumsdannelsen var å sikre bevaring av kunst som ellers ville gå tapt.27 Som en reaksjon på dette kritiserte en av datidens franske arkitekturteoretikere, Antoine Chrysostôme Quatremère de Quincy, forflytningen av monumenter (kunsten) fra sin opprinnelig kontekst til museet. Kritikken gikk ut på at objektene som ble flyttet fra sin historiske kontekst, ble frarøvet sin opprinnelige funksjon, og at monumentene slik ble til autonome kunstverk.28 Det er også disse to synspunktene som i dag står mot hverandre i synet på løsrivelse av kunstverkene i Y-blokken. På den ene siden ble «Fiskerne» og «Måken» sikret bevaring da de ble løsrevet fra bygget som ble revet. Men følger man Quatremère de Quincys kritikk, kan man hevde at kunsten mistet sin funksjon da den ble skilt fra Y-blokken – som bygningsdel, som fondmotiv og som en tydelig markering av inngangen til regjeringskvartalet.

Professor i arkitektur Thordis Arrhenius, diskuterer denne problemstillingen i artikkelen Bevarandets rum, der hun ser nærmere på museumsfremveksten i Frankrike. Spørsmålet er altså om forflytning av et monument (eller kunstverk) kan rettferdiggjøres fordi det beskytter kunstverket mot ødeleggelse, eller om verdien reduseres når det løsrives fra sin opprinnelig kontekst. Problemstillingen legger til grunn at kunstverket betraktes som et monument, altså et verk som symboliserer noe utover seg selv. Utviklingen av debatten om Y-blokken endret som nevnt måten blokken ble oppfattet på. Den gikk fra å være et anonymt bygg til å bli et symboltungt monument, der «Fiskerne» kan sies å ha representert Y-blokken som helhet. Når det gjelder

27 Thordis Arrhenius, «Bevarandets rum,» Agora 6, no. 3 (2006), 53–80.

28 Mari Lending, «Quatremère de Quincy og et mulig rekontekstualisert Parthenon,» Agora 6, no. 3 (2006), 81-82.

«Fiskerne» kan man dermed, etter en ti år lang debatt, trekke en parallell til problemstillingen knyttet til forflytning av monumenter. Arrhenius forklarer at monumentet – utenfor konteksten – blir historie, som er avhengig av sin plass i en historisk fortelling for å beholde sin verdi.29 Når kunstverket flyttes fra sin opprinnelig kontekst og plasseres inn i en ny som tilhører en annen tid, samtiden, blir kunstverket en anakronisme, en gjenstand fra fortiden som ikke helt hører til i nåtiden. Som anakronisme er det kun det fysiske materialet som flyttes, mens betydningen – monumentet – forsvinner.30

Kunstverket i Stavanger er ennå ikke blitt et symbol på bygget, men kan forstås som et verk med ren kunstnerisk verdi. Men dersom man følger samme oppskrift i politikammeret som i Y-blokken, det vil si bevarer kunsten, men river bygget, vil kunsten settes inn i en ny kontekst. Gjennom denne forflytningen vil kunsten gå gjennom en endringshistorikk. I likhet med Lowenthals beskrivelse av den historiske konteksten som et objekt leses inn i, har den amerikanske arkitekten Jorge OteroPailos gitt en nyere beskrivelse av den fysiske endringshistorikken: «[«.] monuments are not just material documents of the past, but also the expression of a contemporary editorial point of view. »31 Otero-Pailos mener at samtidens forståelse av og syn på et historisk objekt eller kulturminne påvirker måten samtiden behandler dette objektet på. Altså vil vår behandling av et kulturminne iscenesette en bestemt historisk fortelling ut fra den til enhver tid gjeldende forståelse av og syn på kulturminnet. Denne iscenesettingen kaller Otero-Pailos for

29 Arrhenius, «Bevarandets rum,» 78-80.

30 Lending, «Quatremère de Quincy og et mulig rekontekstualisert Parthenon,» 94-95.

31 Bryony Roberts (red.), Tabula plena: Forms of Urban Preservation. (Zürich: Lars Müller, 2016), 21.

monumentarie, et begrep som er satt sammen av ordene monument og documentary. På samme måte som en dokumentar er regissert for å gi en spesifikk forståelse av en hendelse, vil måten vi bevarer, fremhever eller beskriver et kulturminne på, påvirke vår oppfattelse av det. Ifølge Otero-Pailos kan oppfattelsen av et kulturminne påvirkes av nye, tilførte materialer på samme måte som et bilde påvirkes av en billedramme. Rammen er ikke en del av kunstverket, men et supplement som kan forsterke eller endre oppfattelsen av verket.32

Når «Fiskerne» nå er flyttet, vil kunstverket gjennomgå flere monumentaries – fra å fylle ut en hel fondvegg i sin opprinnelig kontekst, til en midlertidig ventetilstand, til en endelig plassering der det skal inngå i en større fasade. Dette betyr at fasaden «Fiskerne» skal settes inn i, vil bli – tilsiktet eller ikke – en ramme for kunstverket og dermed påvirke vår oppfattelse av det.

Når det gjelder kunstverket i politikammeret, er veien videre uklar, men det kan være verdt å diskutere hva man ønsker å oppnå for kunstverket, enten man fremhever det som en viktig verdi som del av arkitekturen, eller man parerer dette argumentet med at kunsten kan bevares alene.

Miljø og klima som argument for bevaring Både klima- og miljøhensyn ble brukt i argumentasjonen for å bevare Y-blokken, spesielt i offentlige klager og i den senere rettssaken om rivingsvedtaket.33 Det ble imidlertid for-

32 Roberts (red.), Tabula plena, 26-28. 33 Fortidsminneforeningen benyttet klima- og miljøhensyn i sin argumentasjon i offentlige dokumenter, blant annet i Klage på vedtak om rivning av Y­blokka og anmodning om utsatt iverksetting, 15. august 2019: «Klimagassregnskapet levert 03./04.07.2019 gir et feilaktig bilde av miljøbelastningen ved riving/nybygg kontra bevaring/ rehabilitering. Å legge dette til grunn for vurdering av rivesøknaden må anses som saksbehandlingsfeil.»

holdsvis lite vektlagt i de skriftlige avisinnleggene, med noen få unntak. Avisdebatten la i større grad vekt på kunsten, på byggets arkitektur- og symbolverdi og på om Y-blokken formet bybildet på en positiv måte eller ikke. Ulikheten mellom argumentene som ble brukt i de formelle klagene og rettssaken, og argumentene som ble brukt i avisdebatten, kan kanskje forklares med de ulike målgrupper for informasjonen. Klima- og miljøhensyn kan vektlegges som juridisk argument i klagesaker og i rettsapparatet, mens hensikten med et innlegg i en avisdebatt er å forsøke å vekke offentlighetens engasjement. Slik avisdebatten utviklet seg, var det folks følelser overfor og tilknytning til Y-blokken som monument det ble appellert til. Men i løpet av de ti årene som gikk fra bomben raserte området til Y-blokken ble revet, har miljøbevisstheten vokst, klimabrølet har runget, og temaet klima og miljø appellerer, tror jeg, i større grad enn før også til folks følelser.

Samtidig som klima- og miljøhensyn oppfattes som enda viktigere i dag, har reglene knyttet til en miljøvennlig byggebransje, både materielt og økonomisk, blitt skjerpet. Gjennom dette har også definisjonen av miljøvennlig arkitektur gjennomgått et slags paradigmeskifte. Konseptvalgutredningen for gjenreisingen av regjeringskvartalet dannet utgangspunktet for den senere arkitektkonkurransen og reguleringsarbeidet. I 2012, da utredningsarbeidet pågikk, var det rådende synet fremdeles at ny og mer areal- og energieffektiv arkitektur var mest miljøvennlig.

I beregninger av klimagassutslipp vurderte man energibruken i nybygg versus energibruken i eldre bygg og la i mindre grad vekt på materialenes klimakostnad ved riving. I de senere årene har man i beregningene lagt større vekt på utslipp i forbindelse med materialbruk. Dermed er det også nødvendig

Integrert utsmykning av Andreas Bøe i Stavanger politikammer.

Foto: Fredrik Refvem/ Stavanger Aftenblad.

å ta klimabelastningene i betraktning dersom man velger å rive et eksisterende bygg for å gi plass til et nytt.

Metoden som brukes for å beregne klimagassavtrykket til bygninger, går frem av for eksempel BreeamNORs klassifiseringssystem. Målet med systemet er å sikre at man i ethvert byggeprosjekt vurderer ulike hensyn slik at man tar best mulige valg fra planleggingsfasen til ferdig bygg. Sertifiseringen skal altså sikre miljøvennlige bygg og formidles videre til fremtidige kjøpere og leietakere. Sertifisering av dette slaget forventes å bli nødvendig for å få gunstige lån til prosjekter, og dermed er det også et viktig økonomisk insentiv. I den nye manualen, Breeam NOR 2022, er gjenbruk av materialer – og dermed også av hele bygg, tett opp til det som anses som bevaring i kulturminnesammenheng –vektet langt høyere enn før. Dette viser at det har vært en endring i hva som fremheves når det gjelder miljøvennlige bygg. Tidligere var det energieffektivitet, i dag er det gjenbruk og sirkulærøkonomi. Det er derfor ikke rart at gjenbruk av bygg er et viktig, og effektivt, argument i debatten om politikammeret: «Bygget er i god stand og det vil være meningsløst å rive bygget. Det rimer dårlig med klimaplanen som Stavanger kommune har vedtatt om å redusere utslippene med 80 prosent innen 2030. Byggebransjen står for 40 prosent av verdens klimagassutslipp. Gjenbruk er et bidrag til reduserte klimautslipp og redusert forbruk.»34 Det miljøvennlige aspektet ved gjenbruk av bygg har ført til en økt interesse for bevaring av historisk bygningsmasse. Interessen for bevaring av bygg i et miljøperspektiv kan være positivt for kulturminnevernet – flere ønsker

34 Knutsen, «Varsler omkamp om riving av politihuset i Stavanger.»

bevaring fremfor nybygg. Kulturminnenes verdi i et klimaperspektiv fremmes også i Riksantikvarens klimastrategi for kulturmiljøforvaltning. Her trekkes to viktige hovedmål frem:

I. Kulturmiljøfeltets bidrag til reduksjon av klimagassutslipp

II. Kulturmiljøfeltets håndtering av uønskete konsekvenser av klimaendringene35

Mål nummer én innebærer nettopp bevaring av bygg av klimahensyn og bygger videre på Sintef-rapporten Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede fra 2020. Rapporten ble utarbeidet på bestilling fra Riksantikvaren, og målet med studien var å gi «et klart, helhetlig bilde av betydningen av eksisterende byginger i klimagassdiskusjonen».36 Rapporten konkluderer med at eksisterende bygningsmasse kan utgjøre en betydelig reduksjon i klimagassutslipp dersom den rehabiliteres og bevares. Samtidig peker rapporten på utfordringene som ligger i de ulike hensynene denne formen for bevaring innebærer. Hensynene til energieffektivisering er ikke nødvendigvis forenelig med bevaringshensynene. Å bevare bygg ut fra et miljøperspektiv er et spesielt godt argument for å bevare bygg som Y-blokken og politikammeret. Begge er bygg med betong som konstruktivt materiale. Betong utgjør en stor miljøbelastning hvis et bygg rives, men det

35 Riksantikvaren. Riksantikvarens klimastrategi for kulturmiljøforvaltning. (Oslo: Riksantikvaren, 2021), 10. https://www.riksantikvaren.no/wp-content/ uploads/2021/08/RA_Klimastrategi_2021.15.08oppslag_150dpi.pdf

36 Selamawit Mamo Fufa, Cecilie Flyen og Christoffer Venås, Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede (Oslo: SINTEF akademisk forlag, 2020).

har gjerne et stort restpotensial i bæreevne og tåler derfor en del konstruktive inngrep med tanke på tilpasning til ny bruk.

I et debattmøte i regi av Stavanger Arkitektforening om planene på Nytorget og rivingen av politikammeret var blant annet tidligere byplansjef i Oslo, Ellen de Vibe, foreleser. Hun siteres i Aftenbladet: «Jeg er for å omforme og renovere til vår tids behov og nye funksjoner. Det er ikke noe mål å bevare gamle Stavanger politikammer slik det er, men det bør være et mål at bygningen blir en del av Stavangers fremtidige arkitektur.»37 Artikkelen retter oppmerksomheten mot miljøhensynet i bevaringen av politikammeret, et argument som later til å treffe bredt, men som ikke nødvendigvis sikrer byggets bevaringsverdi. En større vektlegging av gjenbruk i byggebransjen kan dermed i utgangspunktet være positivt for kulturminnevernet. Men begrunnelsen, det vil si om vi skal verne av klimahensyn eller av hensyn til et byggs historiske, arkitektoniske og/eller kunstneriske verneverdi, vil gi ulik tilnærming og vektlegging ved bevaring.

Hvilken lærdom?

Den langvarige debatten om regjeringskvartalet og Y-blokken har satt spor. Dette kommer blant annet frem i kulturminnedebatten om politikammeret i Stavanger, der argumentene for bevaring minner om argumentene som ble brukt for å bevare Y-blokken. Den lokale debatten om politikammeret bygger videre på historiefortellingen som ble startet i regjeringskvartalet, og koblingen til den historiske fortellingen om Y-blokken og regjeringskvartalet i Oslo kan leses som et forsøk på å sette politikammeret inn i en større historisk kontekst. Historiefortellingen

37 Stein Halvor Jupskås «Arkitektene gir ikke opp kampen for politikammeret,» Stavanger Aftenblad, 3. april, 2023.

er viktig for å skape engasjement og gi en felles forståelse av at et bygg er viktig. Når det gjelder politikammeret, kan forbindelsen muligens oppfattes noe søkt, men den kan like fullt bidra til å rette oppmerksomheten mot et bygg som ellers kanskje ikke hadde skapt engasjement utenfor sin egen by.

Politikammeret var ikke utformet som et monumentalbygg slik Y-blokken var. Og det er vanskelig å koble denne arbeidsbygningen, som i flere tiår har huset andre enn politiet den var bygget til, til sosialdemokratiets monumenter.

Vektleggingen av den integrerte kunsten og motstanden mot å løsrive den er et mer interessant argument. Argumentet fokuserer på en enkelt del i byggverket og vil kunne være overførbart til andre lignende prosjekter. Resultatet av debatten om Y-blokken – at vi står igjen med to fragmenter av bygget – burde gi oss en lærdom om verdien av dette argumentet. Som jeg har vist, kan vektleggingen av en enkelt del av bygget, i dette tilfellet den integrerte kunsten, føre til at den spesifikke delen oppfattes som en del som representerer en helhet og dermed kan løsrives fra den opprinnelige konteksten. Med mindre verket virkelig vil assosieres med bygget det en gang var en del av, vil de integrerte kunstverkene reduseres til autonome verk som har mistet en viktig del av sin verdi. Den videre verdien er avhengig av en ny plassering som enten kan iscenesette verket slik at det oppfattes som et enkeltverk, eller slik at den nye konteksten bidrar til en monumentarie som henviser til hva kunstverket en gang var en del av.

På samme måten som en slik fremheving av enkeltelementer, enten det er et kunstverk eller et enkelt bygg i et kulturmiljø, kan bidra til tap av helhet, kan også fremhevingen av miljøog klimahensyn være et tveegget sverd for et kulturminne. Miljøhensynet i byggenæringen

er stadig i endring, og det som oppfattes som miljøvennlig i ett tiår, er utdatert tiåret etter. Utviklingen knyttet til gjenbruk av bygg har blitt vesentlig endret siden prosessen om regjeringskvartalet startet. Bærekraftige bygg kobles i dag i langt større grad til gjenbruk av materialer. Dette gir en økt interesse for bevaring, også utover de tradisjonelle kulturminnefagene som kunsthistorie og arkitektur, noe debatten om politikammeret viser. Dersom begrunnelsen for bevaring endres fra hensyn til historiske verneverdier til miljøhensyn, kan også konflikten som gjerne oppstår mellom kulturminneforvaltningen og utviklere, endres. Nå er det ikke lenger et spørsmål om å bevare

eller ikke bevare, men et spørsmål om hva som skal vernes, og med hvilken begrunnelse. Ut fra et miljøperspektiv vil verdiene knyttet til materialer vektes høyere enn de historiske verdiene, og modernistiske bygg som Y-blokken og politikammeret er eksempler på bygg som har en stor klimamessig verneverdi. Et argument basert på klima- og miljøhensyn fanger derfor interessen til langt flere, og det vil bidra til bevaring av flere bygg. Men bevaring som bunner i klima- og miljøhensyn, fordrer trolig inngrep i og transformasjon av bygget, kanskje i større grad enn det som vil være akseptabelt fra et kulturminnefaglig perspektiv.

Litteratur

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Byggekunst Podkast #4 Ola Fjeldheim, 5. mars 2019. https://www.listennotes.com/podcasts/byggekunst/004-ola-fjeldheim-syp31QxH4Gw/ Arrhenius, Thordis. «Bevarandets rum.» Agora 6, no. 3 (2006): 53–80.

Bernard-Donals, Michael. «Synecdochic Memory at the United States Holocaust Memorial Museum.» College English 74, no. 5 (2012): 417–436. https://www.jstor.org/stable/23212923

Berulfsen, Bjarne og Dag Gundersen. Fremmedordbok blå ordbok (15. utgave). Gjøvik: Nordbok AS/ Kunnskapsforlaget, 1993.

Danbolt, Marte Storhaug. Y-blokken – Fragmenter av et Monument. Masteroppgave, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2020.

Ekman, Mattias. «Edifices – Architecture and the Spatial Frameworks of Memory.» Doktorgradsavhandling, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2013.

Elvestad, Elton. «Politikammeret på Nytorget er Stavangers Y-blokk.» Stavanger Aftenblad, 27. februar, 2018.

Fortidsminneforeningen. Klage på vedtak om rivning av Y-blokka og anmodning om utsatt iverksetting, 15. august, 2019.

Fufa, Selamawit Mamo, Cecilie Flyen og Christoffer Venås. Grønt er ikke bare en farge: Bærekraftige bygninger eksisterer allerede. Oslo: SINTEF akademisk forlag, 2020. https://issuu.com/riksantikvaren/ docs/sfag_68

Hvattum, Mari. «Skal angrepet lykkes?» Aftenposten, 23. desember, 2011.

Hvattum, Mari. «Vi blir fattigere uten Regjeringskvartalet.» Aftenposten, 5. juli, 2013.

Jupskås, Stein Halvor. «Arkitektene gir ikke opp kampen for politikammeret.» Stavanger Aftenblad, 3. april, 2023.

Klima- og miljødepartementet. Lov om kulturminner. LOV-2018-12-20-119. https://lovdata.no/ dokument/NL/lov/1978-06-09-50

Knutsen, Kjell Arne. «Varsler omkamp om riving av politihuset i Stavanger.» Stavanger Aftenblad, 9. februar, 2022.

Knutsen, Kjell Arne. «Ap: Vil rive alt, men ikke denne veggen.» Stavanger Aftenblad, 11. februar, 2022. Lending, Mari. «Quatremère de Quincy og et mulig rekontekstualisert Parthenon.» Agora 6, no. 3 (2006): 81–111.

Lowenthal, David. The Past is a Foreign Country. Cambridge: Cambridge University Press, 1985.

Muñoz Viñas, Salvador. Contemporary Theory of conservation. London: Routledge, 2011.

Nilsen, Torbjørn T. «Stavangers Y-blokka.» Arkitektnytt, 18. februar, 2022.

Olaussen, Svein, Pål Henry Engh og Asbjørn Hansen. «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal.» Oslo: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 2013. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/bst/konseptvalgsutredningen_rkv.pdf

Riegl, Alois. Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse. Oslo: Pax Forlag, 2017.

Riksantikvaren. Regjeringskvartalet og Høyblokka – statlig verneplan og vernevurdering (notat). Oslo: Riksantikvaren, 22. september 2011. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/vedlegg/ rkv/rkv_riksantikvaren_vedl.pdf

Riksantikvaren. Riksantikvarens klimastrategi for kulturmiljøforvaltning. Oslo: Riksantikvaren, 2021. https://www.riksantikvaren.no/wp-content/uploads/2021/08/RA_Klimastrategi_2021.15.08oppslag_150dpi.pdf

Roberts, Bryony (red.). Tabula plena: Forms of Urban Preservation. Zürich: Lars Müller, 2016.

Statsbygg. Særtrykk av verneforslaga i samband med lvp FAD for Departementskontora. Oslo: Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, 2012. https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/fad/ vedlegg/bst/verneplan_dep.pdf

Stavanger Aftenblad. «Mest moderne i hele landet.» Stavanger Aftenblad, 5. oktober, 1963.

Stavanger Aftenblad. «Mest moderne i hele landet.» Stavanger Aftenblad, 21. november, 1967.

Tostrup, Elisabeth. «Høye idealer på kronglete tomt. Konkurransen om ny regjeringsbygning i 19391940.» I Arkitekturårbok 2012: Nasjonalmuseum for kunst, arkitektur og design, redigert av Nina Berre og Jérémie Michael McGowan, 86–103. Polen: Pax Forlag, 2012.

Viksjø, Erling. «Det nye regjeringsbygget.» Byggekunst, no. 1 (1959): 1–5.

Kapittel 6

Tapet av Y-blokka og bevaringen av en kanon

Det sterke engasjementet for å bevare Viksjøs regjeringskvartal kan ikke forstås løsrevet fra tendenser i samtidens arkitektoniske kultur, arkitekturhistoriske forskning eller strategier for bevaring av modernistiske byggverk. I dette kapitlet reflekteres det rundt Y-blokkas arkitekturhistoriske kontekst, kampen mot riving og internasjonale tilnærminger til modernismens kulturminner. I lys av dette fremmes noen forslag til strategier for bevaring, blant annet å etablere en kanon med særlig viktige bygg.

Av Espen Johnsen

Kampen om Y-blokka var historisk. Institusjonene, grupperingene og enkeltpersonene i fagmiljøet som kjempet for bevaring, har all grunn til å være stolte. Aldri før har både Riksantikvaren, Byantikvaren i Oslo, Norske arkitekters landsforbund og Oslo Arkitektforening unisont gått inn for å bevare en modernistisk bygning. Også Fortidsminneforeningen og Støtteaksjon for å bevare Y-blokka må fremheves for sitt utrettelige engasjement rundt saken. Enkeltpersoner som Oslos tidligere byplansjef Ellen de Vibe og arkitekten Bjørn Cappelen med flere fortjener honnør for dristighet og pågangsmot. Aldri før har et moderne byggverk tegnet av en norsk arkitekt og oppført på norsk jord fått så mye faglig støtte fra internasjonalt hold, noe vi delvis kan takke Fortidsminneforeningen for.

Denne støtten toppet seg våren 2020 med et brev fra The Museum of Modern Art. I brevet, som blant annet ble sendt til daværende statsminister Erna Solberg, ba museet ettertrykkelig om at rivingen av «this unique project that synthesizes architectural and artistic practice of the highest standard» måtte stoppes.1

Men hverken dette initiativet eller den lange rekken av markeringer, leserinnlegg, protester og oppfordringer hjalp. I det reviderte nasjonalbudsjettet for 2022 nedskalerte regjeringen planene for regjeringskvartalet. Men beslutningen om å nedskalere kom altfor sent. Y-blokka ble revet. Hvorfor ble den det? Og er det mulig å vende det negative resul-

1 «Demolition of the «Y-block» governmental building in the Regjeringskvartalet». Brev fra MoMA, datert 5.mai 2020.

tatet til en positiv prosess som kan få større ringvirkninger?

I dette kapitlet peker jeg på flere mulige årsaker til og forklaringer på rivingen. Jeg innleder med noen refleksjoner rundt Erling Viksjø (1910–1971) og Y-blokka i lys av arkitekturhistoriske og historiografiske perspektiver. Deretter beskrives kort og selektivt den historiske bakgrunnen for internasjonale bevaringsstrategier for modernistiske byggverk og hvordan sentrale arkitekters kanoniserte verk ble sikret gjennom offentlige grep og stiftelser. I Norge har vi lenge ligget akterut her. Videre kommenterer teksten dagens utfordringer med å bevare modernistiske byggverk fra etterkrigstiden, der ombruk, rehabilitering og eksperimentell bevaring inngår i bevaringsstrategiene.

I den siste delen, som i større grad er en personlig refleksjon, fremhever jeg betydningen av at fagmiljøet samler seg rundt noen strategier og grep, slik de gjorde i kampen om Y-blokka. Jeg kommer også med noen forslag til en ny bevaringsstrategi. Et av forslagene handler om behovet for å utarbeide en liste med noen få kanoniserte bygg fra 1900-tallet som vi ønsker å fremheve som viktige kulturminner for ettertiden. Et annet handler om behovet for å utarbeide en arkitekturhistorisk rapport i aktuelle saker der bevaring eller transformasjon kan være aktuelt.

Viksjø som iconoclash?

Prosessen med Y-blokka medførte tidvis et sterkt engasjement. Bruno Latour, som er kjent for aktør-nettverksteorien, var i 2002 medku-

Militærhospitalet, Akersgata 44, på deler av tomten der Y-blokka senere ble bygget. Foto: Anders Beer Wilse/Norsk folkemuseum.

rator på utstillingen «Iconoclash»2. Der stilte han spørsmål om hvorfor enkelte kunstverk og bilder skaper så mye sterke følelser, på grensen til hat. Overfører vi denne holdningen til arkitekturen, skaper brutalismen opplagt mye forargelse. Viksjøs betongarkitektur fremstår for noen provoserende. Eksempelvis sammenstiller Arkitekturopprøret Vilhelm von Hannos historismebebyggelse med Viksjøs Oslo helseråd, som ifølge bevegelsen representerer forfallet, på St. Olavs plass. Med begrepet iconoclash får Latour frem paradokset ved at disse provoserende kunstverkene har en tendens til å konstruere seg selv. Jo sterkere ønsket om å destruere et kunstverk har vært, desto mer lignende kunst blir det produsert, diskutert og evaluert i form av en kreativ destruksjon. Y-blokka og støtten til Viksjø et også et eksempel på dette. Det kommer blant annet til uttrykk når kunstnere som Knut Henrik Henriksen med skulpturen «Bird in Space», Jumana Manna med serien av tre søyler fra Høyblokka i verket «Government Quarter Study» og Eline Mugaas og Katja Høst med fotografier og fotobøker kommenterer og nærmest hyller Viksjøs arbeider. I sum viser disse artistiske grepene et kunstnerisk engasjement for den modernistiske arkitekturen.

Viksjø – arkitekten som selv forsvarte riving

Det er et også et paradoks at arkitekten Erling Viksjø, som selv gikk inn for å rive eldre bebyggelse i enkelte tilfeller, og som i samtiden ble utsatt for massiv kritikk, endte opp med å få tilnærmet unison faglig støtte for Y-blokka. I samtiden var Viksjø skyteskive i flere meget tøffe og opphetede rivingsdebatter, noe som også bidro til at han i dagspressen i

2 Utstillingen ble arrangert av Zentrum für Kunst und Medientechnologie, Karlsruhe. Se www.iconoclash.de

Erling Viksjø, Høyblokken under oppføring, med Militærhospitalet i forkant.

Foto: Dagbladet/Norsk folkemuseum.

Erling Viksjø, Y-blokken under oppføring, med Høyblokken i bakgrunnen.

Teigens Fotoatelier/Dextra Photo/Norsk teknisk museum.

de første tjuefem årene etter andre verdenskrig var Norges mest profilerte arkitekt. I begynnelsen mest i negativ forstand, men deretter med en stigende aksept. I de første fredsårene mente Viksjø gjennom sitt reviderte prosjekt for ny regjeringsbygning, det såkalte Vestibyle redusert (1946–49), at det var nødvendig å rive bygningene i Empirekvartalet for å skape et helhetlig plassrom. Dette var et synspunkt han tilsynelatende ikke fikk medhold for, da det i mars 1950 ble bestemt at prosjektet skulle utsettes. Men så skjer det en endring hos Viksjø. Parallelt med eksperimentene i betong utarbeider han utkastene Gård i gård (1951) til idekonkurransen om nytt rådhus i Bergen (1951) og Nytt idekonsept (1952) til Regjeringsbygningen. Begge ble utformet som kombinasjoner av høyhus og lavblokk, og spesielt i lavblokkene viser Viksjø nå større visuelle tilpasninger og en viss forhandlingsvilje til den historiske situasjonen. En slags situert modernisme.3 Med disse grepene klarte Viksjø strategisk å endre holdningen mot modernismens høyhus, og han fikk større aksept fordi han også mestret å fortolke og gå i dialog med historiske omgivelser. Med oppføringen av Høyblokka (1952–58) og Norsk Hydro (1955–60), begge med integrert kunst og tett tilliggende lavbygg og store plassrom, fikk Viksjø fra slutten av 1950-årene av høy anerkjennelse.

Om forflytninger av tid og forståelse av arkitektur

Årsakene til at Y-blokka vekket et så stort engasjement og samtidig var så vanskelig å bevare, er sammensatte. En del mulige forklaringer blir da også belyst og diskutert i denne boken. På et overordnet nivå kan muligens den politiske

3 Espen Johnsen, Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong (Oslo: Pax, 2020), 165-196.

avvisningen sees i lys av de ennå levende ettervirkningene av 1970- og 80-årenes brede postmoderne kritikk av modernismen, spesielt byplanleggingen med utbyggingen av drabantbyer og bruken av betong i typologier som rådhus (kommunehus) og kirkebygg. Kulturminnevernet i Vest-Europa 1945–1970 var i mindre grad nasjonalt ladet og førte en forsiktig og human linje.4 Den økende modernismekritikken og kulturvernåret i 1975 bidro til at det offentlige og politisk initierte bygningsvernet la føringer på at man skulle bevege seg bort fra det enkelte monument og heller bevare hele bygningskomplekser, bydeler og landskap. Monumentet i seg selv skulle få mindre betydning. Dette bidro til å øke konfliktnivået mellom bevaring og modernismen.5 Denne effekten ble forsterket med overgangen til globaliseringens tidsalder, det vil si tiårene etter 1989, som har bidratt til et mer globalisert kulturminnevern med internasjonalt fokus og samarbeid.

Men det offentligheten i mindre grad fanget opp i kjølvannet av postmodernismen, var 1990-årenes gryende historiske interesse og fascinasjon for den historiske modernismen – først for den heroiske vesteuropeiske modernismen (og nordiske funksjonalismen) i 1920- og 1930-årene og deretter, rundt årtusenskiftet, for den tidlige og mer globaliserte etterkrigsmodernismen. Dette fenomenet, som delvis var drevet frem av ideelle internasjonale organisasjoner som Docomomo, fant sin parallell i samtidens livsstilsmagasiner som Wallpaper, der hypen rundt nymodernismen og den historiske modernismen utviklet seg til en kombinasjon av «globetrotteri» og

4 Miles Glendenning, The Conservation Movement. A history of Architectural Preservation. Antiquity to Modernity (London: Routledge, 2013); «Parallell lives: New and old int the West, 1945-68»

5 Glendenning, The Conservation Movement

konsumkultur. Interessen for minimalismen og forherligelsen av mer apolitiske modernistiske arkitekter som Mies van der Rohe eller vår egen Arne Korsmo rundt 2000 og fremover faller fint inn her. Det ble en bred internasjonal, om enn noe elitistisk, interesse for en «modernist heritage» med vektlegging av ikoner og en billedlig konsumering av perfekte «images».

Historiografiske betraktninger

Et aspekt jeg reflekterte over under debatten om bevaringen av regjeringskvartalet og

Y-blokka, var hvordan min egen forståelse og fortolkning av et moderne kulturminne endret seg over tid. Når det gjelder moderne kunst og til dels samtidskunsten, sier vi ofte at den fordrer at betrakteren har kunnskap til å forstå den. Andre vil være uenige, og vil hevde at vi – ved vår sanselige, kroppslige og estetiske erfaring av kunstverket (eller byggverket) umiddelbart vil respondere på det og få en følelse av behag eller ubehag. Men hvordan er det da med moderne arkitektur?

Kan vi endre blikket over tid gjennom å tilegne oss mer kunnskap? Eller vil vår estetiske vurdering være mer konstant, uavhengig av hvilken kunnskap vi har. Jeg har av og til spurt arkitekter om de mener at de har evnen til umiddelbart å forstå kvaliteten i den arkitekturen de står overfor. Mitt inntrykk er at mange av dem faktisk mener at de har det. Og de som har et øvet arkitektonisk blikk, har nok evnen til umiddelbart å vurdere eller se om arkitekturen har estetiske kvaliteter eller ei, relativt uavhengig av historisk periode og stil. Men for min egen del er det heller slik at jo mer informasjon og kunnskap jeg får om byggets historie, prosess og kontekst og om den samtidige arkitekturhistoriske konteksten, desto enklere er det for meg å gjøre meg opp en vurdering av byggverkets betydning. Jeg

ser med et annet blikk på arkitekturen, erkjenner kvalitetene ved det jeg fornemmet, bedre, og oppdager nye og andre estetiske kvaliteter. Et godt byggverk er som et godt kunstverk, det rommer ofte en tvetydighet som gjør at det ikke er så enkelt å plassere det om man går litt dypere inn i det. Et godt byggverk er et verk som tåler å bli diskutert over tid og med nye perspektiver. Dette betyr at vi må reflektere over hvorvidt vi selv, bevisst eller ubevisst, kan være preget av samtidens normer og verdier og ønsket om å fremstå oppdatert.

Fascinasjonen for høymodernismens høyblokker

Noe som dessverre bidro til å gjøre det legitimt å rive Y-blokka, var at litt for mange tidlig i prosessen fra 2011 og fremover snakket mest om Høyblokka og lite om Y-blokka. Som vi husker, anbefalte konsulentselskapene Opak, Metier og LPO Arkitekter i konseptvalgutredningen som de i 2013 utarbeidet på oppdrag fra regjeringen, å rive både Høyblokka, S-blokka og R4.6 Arkitekten Pål Henry Engh var en de ansvarlige fra LPO Arkitekter. Pussig nok var Engh på samme tid styreleder for samlingen til Norsk Arkitekturmuseum, som blant annet forvalter tegnesamlingen til Erling Viksjø. Det provoserende forslaget om å rive Høyblokka bidro til at denne bygningen fikk økt oppmerksomhet. Underveis tok også enkeltpersoner til orde for riving, deriblant arkitekturhistoriker og tidligere direktør for Norsk Arkitekturmuseum Ulf Grønvold, som i 2013 og 2015 gikk overraskende aktivt inn for å rive Y-blokka.7 Dessverre var enkelte statlige høringsuttalelser fra sentrale kultur- og museumsinstitusjoner

6 OPAK, Metier og LPO Arkitekter, Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal, 27. juni 2013.

7 Se blant annet Ulf Grønvolds innlegg i Aftenposten 8. august 2015 og mitt tilsvar, «Ikke riv Y-blokken», i Dagsavisen 12. august 2015.

heller ikke helt avvisende til å rive Y-blokka. Våren 2014 kunngjorde som kjent regjeringen at den gikk inn for å bevare Høyblokka og rive Y-blokka. Så hvorfor gikk ikke vi som kjempet for å bevare hele regjeringskomplekset, tydeligere inn for å bevare både Høyblokka og Y-blokka? Dette skyldtes nok delvis at mange ikke oppfattet Y-blokka som særlig truet, siden den i langt mindre grad var rammet. Men jeg tror at det muligens også kan knyttes til den eksplosive historiske interessen for 1950-årenes modernisme, som fra slutten av 1990-årene og fremover gjorde seg gjeldende både blant amerikanske og europeiske arkitekturhistorikere. Tidlig i 2000-årene var det mer i tiden å fremheve regjeringskvartalet som et monument for modernismen rundt midten av århundret, med bruken av nye høyhus som symbol for den offentlige arkitekturen.8 Å bygge høyt lå også i samtidens internasjonale arkitektoniske kultur, og i søken etter en ikonisk form så man også på historiske forbilder. Høyhus preget av elegante glassfasader som Mies van der Rohes Seagram Building (1958) i New York og Arne Jacobsens SAS-hotell (1960) i København skåret høyt her. Å bo på det særdeles godt bevarte hotellrommet 606 gav deg mye kred i begynnelsen av 2000-årene. Kontrasten til Norge er påfallende. I Oslo rives i april 2000 det 15 etasjers høye Philips-huset (1957–58) tegnet av Frithjof Stoud Platou, det fremste eksemplet på et høyhus med «curtain wall»-fasade i Norge. Rundt 2010 skifter man også ut den elegante glassfasaden på kontorbygningen til SAS (1956–58), også tegnet av Platou, i Ruseløkkveien.9 Norge lå altså dessverre litt etter, så i 2010-årene var det

8 Se for eksempel ICOMOS Den norske nasjonalkomité. 20. Århundrerapporten. ICOMOS Norge, 2006.

9 Trond Rogstad, «Reflekser i glass og relieffets lys og skygge», i Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, red. Espen Johnsen (Oslo: Nasjonalmuseet, 2010), 274.

nok lettere å knytte Høyblokka til samtidens historiske interesse og svermerier for høyhusene i New York og København. Gledelig er det dog at Håkon Mjelva og Per Norsengs høyblokk på Økernsenteret (1963–69), som etter planen skulle ha vært revet siden 2006, nå synes å bli bevart som en identitetsmarkør. Forhåpentligvis har kampen for å bevare regjeringskvartalet bidratt til en holdningsendring her. Men å koble den elegante høyhus-estetikken til Mies van der Rohe og Arne Jacobsen til Erling Viksjø er ikke uproblematisk. I 2010 pekte Bente Solbakken på at den massive Høyblokka ikke burde sees i sammenheng med de amerikanske transparente høyhusene, men at Viksjø med sine rasterfasader i sandblåst betong uttrykte en reaksjon mot dem.10 Også annen samtidig forskning bidro til en forståelse av at Viksjø bidro med noe eget.11

Behovet for fellesrom og ikonisk arkitektur

Etter at den største hypen rundt den amerikanske høymodernismen var over og den grusomme tragedien 22. juli inntraff, ønsket jeg å undersøke om Viksjø faktisk tilstrebet avantgardens ideal om å skape en ny monumentalitet som skulle virke samlende og gi uttrykk for en ny identitet som både var internasjonal og norsk. Under hele prosessen med Regjeringsbygningen (1940–69) synes arkitekten å ha vært opptatt av å skape et fellesrom i dialog med Akersgaten, der dialogen med skulptur spilte en viktig rolle. Viksjøs nye konsept fra 1952 med sammenstillingen av høyblokker og lavblokker (fra T- til

10 Bente Solbakken, «Tekstur som ornament. Erling Viksjøs eksperimenter med sandblåst betong på 1950-tallet», i Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, red. Espen Johnsen (Oslo: Nasjonalmuseet, 2010), 266–267.

11 Berit Henjum, «`Det beste jeg noen gang har laget`. Erling Viksjøs rådhusutkast i Bergen (1951-53)», i Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, red. Espen Johnsen (Oslo: Nasjonalmuseet, 2010), 106–115.

Y-blokka) skapte også et modernistisk byrom som skulle være identitetsskapende. De nye konseptideene fra 1952 ser ut til å være preget av publikasjoner i regi av CIAM-kongressen (blant annet Sigfried Giedions bok A Decade of Contemporary Architecture i 1951) og den samtidige debatten på CIAM-kongressen i 1953 om byens hjerte, der ledende krefter som Josep Lluís Sert og Sigfried Giedion gikk inn for å utvikle nye byrom som både skulle skape en felles identitet og vise til gode historiske eksempler. Spesielt Markusplassen i Venezia ble fremhevet, noe Viksjø slående nok integrerte i sin presentasjon av Regjeringsbygningen i 1959. Som påpekt andre steder leser jeg Viksjøs regjeringsbygning som en geopolitisk syntese, som lå bak utformingen av både Høyblokka og Y-blokka.12

Videre mener jeg at Y-blokkas kvaliteter burde ha vært tydeligere formidlet. Y-blokka er et objekt som dessverre er langt mindre undersøkt enn Høyblokka. I januar 2015 publiserte jeg artikkelen «Det er en skandale om vi river ikonisk arkitektur» i Dagbladet.13 Underteksten var «Y-blokka er unik! La den få stå», og jeg innledet med «Kjære Y-blokka. Det ser dårlig ut nå». I artikkelen prøvde jeg å få frem at Y-blokka, selv om den var uløselig knyttet til etterkrigsmodernismens syntese av høy og lav fra rundt 1950, også var noe mer. Noe selvstendig. En frittstående form som viste frem bygningen som skulptur. Et trekk jeg knyttet til den skulpturale bearbeidelsen av den internasjonale modernismen fra midten av 1950-årene og spesielt i 1960-årene, med bygninger som kan leses som viktige forløpere til de siste tiårenes ikoniske arkitektur eller signalbygg

12 Johnsen, Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong 13 Espen Johnsen, «Det er en skandale om vi river ikonisk arkitektur. Y-blokka er unik! La den få stå», Dagbladet, 20. januar 2015.

– fra Le Corbusiers kapell Notre-Damedu-Haut (1952–55) i Ronchamp og Jørn Utzons operahus (1957–73) i Sydney og Jan Inge Hovigs Ishavskatedralen (1957–65) i Tromsø, Niels Torps Vikingskipet (1992) på Hamar og Snøhettas operahus (2003) i Oslo. Så samtidens hype rundt signalbygg og ikonisk arkitektur, slik den ble diskutert i Charles Jencks The Iconic Building (2005), bidro trolig også til åpne blikket mitt når det gjaldt Y-blokka.14

Det er imidlertid ikke helt uproblematisk å lese Y-blokka som et ikon. Enkelte som kommenterte samtidens arkitektoniske kultur, hevdet at en skulpturell særegen form skapt av et relativt kjent arkitektkontor ikke er nok. Bygget skal også ha en sosial komponent –ofte med assosiasjoner til en figurativ form som skal forstås av mange og skape en felles identitet.15 Og til tross for at mange forsvarte Y-blokkas særegne form, var det nok flere som ikke så dette. Det er forskjell på operahuset og Y-blokka her. Y-blokka fungerte aldri som et samlende og folkelig ikon. Derimot ble den et bredt, samlende ikon for arkitekter, kunsthistorikere, kunstnere, verneentusiaster og mange andre estetisk og kulturelt interesserte mennesker.

Bevaring og restaurering av modernismens første ikoner

Det faktum at Y-blokka ble revet, viser at arkitektur- og kunstfeltet og kulturminnefeltet generelt har lav status i det norske samfunnet. Fagkunnskapen, fagmiljøet og engasjementet for å bevare modernismens arkitektur i Norge har vært og er fortsatt lite og sårbart. Samtidig

14 Charles Jencks, The Iconic Building: The Power of Enigma, (Rizzoli/Frances Lincoln, 2005)

15 Paul Jones, «Iconic Architecture and Regeneration: The Form is the Function», kap.6 i Paul Jones, The Sociology of Architecture (Liverpool University Press, 2017), 115-140.

viste det brede engasjementet for å bevare Y-blokka at dette betydde mye for mange mennesker.

Når det gjelder tradisjonen for å bevare modernismen, har det norske fagmiljøet lenge stått svakt. Sammenligner vi oss med antikvariske miljøer i land som Tyskland, Nederland, Frankrike og Finland, blir det fort klart at vi i Norge har vært veldig sent ute, og vi har få resultater å vise til. Sett fra et kunst- og arkitekturhistorisk perspektiv var det ikke overraskende at det var avantgardens ikoniske byggverk fra ca.1923–1933 som først ble gjenstand for en bevaringsinteresse. Historien viser at det ofte starter med at et sentralt verk av en profilert arkitekt er truet, og at dette bidrar til at andre aktuelle eller truede objekter får øke oppmerksomhet via media.

Walter Gropius’ hovedbygg på Bauhaus Dessau (1925–26) utenfor Berlin ble bombet under andre verdenskrig, men ble i regi av Øst-Tyskland provisorisk rehabilitert allerede i 1940-årene. Så tidlig som i 1964 og i 1972 ble anlegget et nasjonalt kulturminne og gjenstand for restaurering, deriblant hovedbyggets velkjente transparente glassfasade (1975). Med etableringen av en Bauhaus Dessau-stiftelse i 1994 har hele Bauhaus Dessau-anlegget siden vært gjenstand for en rekke systematiske restaureringer. Det er blant annet gjort en rekke fargearkeologiske undersøkelser både av hovedbygget og av de såkalte mesterhusene («Meisterhaus») som har bidratt til å gi en rikere forståelse av den avanserte fargebruken i den heroiske modernismen. I 2006 kom Bauhaus Dessau-anlegget inn på UNESCOs verdensarvliste, noe som bidro til at bevaring

Walter Gropius, Das Bauhausgebäude, (Bauhaus skolebygning (1925–1926), Dessau. Detalj av trappeløp. Foto: Espen Johnsen.

Walter Gropius, Das Bauhausgebäude, Dessau. Detalj av belysning.

Foto: Espen Johnsen.

Walter Gropius, Das Bauhausgebäude, Dessau. Detalj av vinduer.

Foto: Espen Johnsen.

Walter Gropius, Meisterhäus Kandinsky-Klee (1925–1926), Bauhaus, Dessau. Nordfasaden. Foto: Espen Johnsen.

Walter Gropius, Meisterhäus Kandinsky-Klee. Detaljer av trappeløp. Foto: Espen Johnsen.

stod enda sterkere. Under andre verdenskrig ble to av Gropius’ mesterhus bombet, og i 2014 bidro Bauhaus Dessau-stiftelsen, ved arkitekten Bruno Fioretti Marquez, til en kreativ rekonstruksjon.

Lit lenger syd i Tyskland, i Stuttgart, ble det berømte boligområdet Weissenhof Siedlung, oppført på verdensarvlisten i 1956. Ti av bygningene i området ble ødelagt under og etter krigen. Fra 1981 til 1987 ble det gjennomført en omfattende restaureringsprosess.

Frankrike var også tidlig ute med å markere respekt for modernismens kulturarv. Le

Corbusier og Charlotte Perriand bidro selv til restaureringen av Villa Savoye (1928–1931), som fikk store skader under krigen. I årene 1958–67 ble bygget ikke bare bevart og restaurert, den franske staten etablerte det også som et offisielt historisk monument, og på den måten ble modernismen tillagt politisk og kulturhistorisk betydning. Prosessen og debatten bidro til at Frankrike meget tidlig utvidet forståelsen av hva som skulle defineres som et historisk monument, som frem til da primært hadde vært middelalder- eller renessansebygg eller kongelige residenser.16

Maisons La Roche et Jeanneret (1923–1924) i Paris, der Foundation Le Corbusier holder til, har siden 1970-årene gjennomgått flere restaureringer, men ble først i 1996 offisielt etablert som et historisk monument av den franske staten. I sin restaurerte form har boligen også blitt til et besøks- og formidlingssenter for modernismens boligarkitektur.

Interessen for å bevare modernistiske bygninger fikk som nevnt økt internasjonal oppmerksomhet fra 1990-årene. Både internasjonale organisasjoner som Docomomo (stiftet 1989) og Association for Preservation Technology og utvalgte aktive stiftelser etablert av sentrale moderne arkitekter, som Fondation Le Corbusier og Alvar Aalto Foundation, har bidratt til å registrere, dokumentere, formidle og fremme bevaring av modernismens bygninger. Den generelle økende interesse for modernismen bidro også til at offentlige antikvariske myndigheter inntok en mer aktiv rolle.

Allerede i 1940 ble det opprettet en Frank Lloyd Wright Foundation, som etter arkitektens død i 1959 ble innlemmet med både Taliesin i Spring Green og Taliesin West og

16 Kevin D. Murphy, «The Villa Savoye and the Modernist Historic Monument», Journal of Society of Architectural Historians 61, no. 1 (2002): 68 (68–89).

arkitektens arkiv. En ikonisk bygning som Wrights Fallingwater (1939) med sine karakteristiske utspring av armert betong iblandet sement, elvegrus og sand ble alt fra 1950årene gjenstand for restaurering. Også ulike deler av byggets innovative sammenstilling av tre, naturstein, glass og stål har blitt jevnlig restaurert siden 1970-årene, og selv i dag påpekes behovet for ytterligere restaurering.17 I 1976 ble Fallingwater anerkjent som et nasjonalt historisk landemerke av innenriksdepartementet i USA. Da hadde bygget siden 1964 blitt åpnet for offentlige besøk. I 2003 ble Wrights Robie House (1910) åpnet for publikum.

Helt siden Docomomo ble stiftet i 1989 av Hubert Jan Henket og Wessel de Jonge ved universitetet i Eindhoven, har organisasjonen vært en meget viktig bidragsyter. I «Eindhoven Statement» går det frem at organisasjonen skal arbeide med å registrere, dokumentere og fremme bevaring av viktige modernistiske bygninger. I den reviderte erklæringen fra 2014 går organisasjonen bredere ut. Der går det frem at den skal spre kunnskap om konservering og gjenbruk av modernismen, motsette seg riving, spesielt av ikoniske verk («significant works»), og utvikle og formidle nye ideer om fremtidens bærekraft. Generelt har Docomomo vært dyktig til å få frem modernismens bidrag til ny teknologi og retningens sosiale betydning. De arkitektonisk romlige løsningene skapte blant annet en frihets- og lykkefølelse.18

Nederland har vært et foregangsland når det gjelder den historiske modernismen og restaureringen av den. Arkitekten Wessel de Jonge

17 https://fallingwater.org/history/preservationcollections/ preservation-history/ 18 Wessel de Jonge, «Sustainable renewal of the everyday Modern», Journal of Architectural Conservation 23, no. 1/2 (2017): 62–105.

Le Corbusier og Pierre Jeanneret, Doppelhaus (Tomannsboligen) i Rautenaustrasse 1, (1927), Stuttgart. I dag besøkssenter for Weissenhofsiedlungen. Foto: Espen Johnsen.

Le Corbusier og Pierre Jeanneret, Doppelhaus i Rautenaustrasse 1. Foto av dagligstuens fleksible bruk som soverom. Foto: Espen Johnsen.

var en av bidragsyterne til den omfattende og anerkjente restaureringen av arkitektene Jan Duiker og Bernard Bijovets Zonnestral Sanatorium (1926–28). I Nederland var de også tidlig ute med å rette et kritisk søkelys på tidlige restaureringspraksiser, for eksempel på hva som kan ha godt tapt i restaureringen av Gerrit Rietvelds Truus Schröderhuis(1924).19

Etterkrigsmodernismen blir aktuell Fra årtusenskiftet blir etterkrigsmodernismen mer aktuell. I Frankrike får Jean Prouvé og

19 Marie-Thérèse van Thoor, «The Restoration of the Rietveld Schröder House. A Reflection», Bulletin van de Kon. Ned. Oudheidkundige Bond, (2019): 15-31.

Auguste Perret økt oppmerksomhet. Det utarbeides oversikter, og blant annet skal den norske arkitekten Reidar Lunds teglsteinsbekledde Maison de Norvège (1948–52) i Cité Universitaire i Paris figurere på listen over tusen bygninger fra 1900-tallet som landet ønsker å bevare. I Nederland blir Aldo van Eycks Amsterdam Orpenhage (1960) reddet og omgjort til kontorbygg før det blir innlemmet i Amsterdam Museum og renovert i 1991. I England blir hele 315 byggverk fra etterkrigstiden listeført av English Heritage i 2000. I USA øker interessen for etterkrigsmodernismen, spesielt ikoniske villaer og høyhus (1943–65), fra 1990-årene av. Det opprettes stiftelser for profilerte arkitekter, og en rekke hus blir tilgjengelige for publikum. Fra 2001 og fremover arrangeres det flere forskningsbaserte utstillinger om Mies van der Rohe, Charles og Ray Eames, Eero Saarinen og Louis Kahn.

Også UNESCO blir mer offensive. I 2016 blir sytten av Le Corbusiers byggverk i syv ulike land oppført på UNESCOs verdensarvliste, deriblant den omstridte og innflytelsesrike boligblokka Unité d`Habitation i Marseille. UNESCOs begrunnelse for oppføringene var Corbusiers innovative arkitektoniske språk og hans fremragende bidrag til modernismen på flere kontinenter. Tre år senere kommer åtte av Frank Lloyd Wrights bygninger – alle i USA, deriblant etterkrigstidens Taliesin West og Solomon R. Guggenheim Museum – på den samme eksklusive listen. UNESCO kan selv fremheves som et forbilde gjennom den pietetsfulle restaureringen av organisasjonens hovedkvarter, deriblant Y-blokken.

UNESCOs anerkjennelse av Wright og Corbusier kan også sees i lys av det mangeårige arbeidet for en smal og elitistisk arkitekturkultur som fant sted i 2000-årene,

og som ble formidlet gjennom stiftelser og organisasjoner som The Iconic Houses Network.

Den norske konteksten

Bevaringen av moderne arkitektur i Norge har paralleller til bevaringen som fant sted internasjonalt, men ligger flere år bak. Fra 1970-årene ble bygningsmiljøer, bydeler, kulturlandskap og sosial kulturarv vektlagt mer enn isolerte monumenter, og dermed ble det mindre rom for å betrakte enkelte byggverk som kunstverk. Leser man om Riksantikvarens prioriterte temaer opp til 2020, ser det ut til at en slik strategi fortsatt dominerer.20 I Norge fikk man fra 1970-årene en arkitekturhistorisk interesse for funksjonalismen, først blant kunsthistorikere.21 Fra offentlige vernemyndigheter var det lenge stille. Et større engasjement kan spores fra 1980-årene og utover i 1990-årene, blant annet var funksjonalismen tema både i tidsskriftet Byggekunst (1980) og i årboken til Fortidsminneforeningen (1992).22 En felles nordisk utstilling og katalog om funksjonalismen bidro også.23 Fra tidlig i 1990-årene viste også Riksantikvaren en interesse for 1900-tallets moderne norske arkitektur. En organisasjon som dessverre aldri har vist noe tungt og varig engasjement, er Docomomo Norge (stiftet 1993), selv om organisasjonen spilte en viktig rolle for funksjonalismen i

20 Blant temaene som nevnes, er forsvars- og krigshistorie, nasjonale minoriteter, kulturminner i utmark, handel, fellesskap og demokrati, rekreasjon, fritid og folkehelse, ferdsel og industri. Se «Vedlegg 1. Prioriterte tema til Fredningsstrategien – bakgrunnsnotat» (udatert).

21 Ingeborg Glambek, «Funksjonalismens gjennombrudd i Norge» (Avhandling til magistergrad i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1970).

22 Se artikler av diverse forfattere i Byggekunst vol. 62, nr. 3/4 (1980): 110–139 og i Fortidsminneforeningens årbok 1992.

23 Gunilla Lundahl (red.), Nordisk funktionalism, (Stockholm: Arkitektur Förlag, 1980).

1990-årene.24 I 2000-årene var det en tettere oppfølging av og offentlig antikvarisk interesse for modernismen, deriblant med enkelte fredninger, men uten at det ble utarbeidet såkalte offentlige lister.

Famlende restaureringsprosesser

Gjennomføringen av restaureringsprosesser har også vært famlende. Misnøyen rundt vanskjøtselen og den manglende bevaringen av Lars Backers Ekebergrestauranten (1927–29) og Eyvind Moestue og Ole Lind Schistads Ingierstrand Bad (1933–34) vokste rundt år 2000, blant annet med NRK-dokumentaren «Funkis-perler i fritt fall» (2003). I 1996 ble et rehabilitert Hvalstrand Bad (1934), tegnet av André Peters, fredet. Da Ekebergrestauranten ble gjenåpnet etter en rekordrask rehabilitering og restaurering (2005), uttalte Mellbye, de utførende arkitektene, følgende: «Vi ville ikke retusjere historien ved å forsøke å tilbakeføre bygningen i dens originale form. Ikke bare ville det bli vanskelig med hensyn til lovbestemte krav og regler, men det ville heller ikke vært i den progressive Backers ånd.»25 Fremfor å vende tilbake til Backers opprinnelige bruntoner i eksteriøret – som viste en meget original nordisk fortolkning av modernismen i samspill med landskap og furutrær – valgte Mellbye å beholde byggets senere lyse hvitfarger, noe som bekreftet den stereotypiske oppfatningen av funksjonalismen.

Langt bedre og mye mer gjennomført ble heldigvis restaureringen av Ingierstrand Bad (2009–2012). Dette arbeidet ble utført av

24 Anett Albjerk, Kjetil Sæterdal og Anne-Cathrine Lorentzen, «DOCOMOMO in Norway», i Ola Wedebrunn (red.), Modern movement Scandinavia: vision and reality, (Århus: Fonden til utgivelse af Arkitekturtidsskrift B, 1998): 144-175.

25 Mellbye Arkitekter AS, «Ekebergrestauranten, Oslo», Arkitektur N, nr.7 (2006): 54-57.

Arkitektskap ved arkitekt Christian Ebbesen, men all planleggingen ble gjort i dialog med Riksantikvaren, som også hadde overoppsyn med prosjektet. Anlegget ble fredet i 2012. I dette prosjektet var man opptatt av å bevare eller rekonstruere byggets arkitektoniske kvaliteter og bevare originalsubstansen så langt som mulig. Og arbeidet som ble utført – fra restaureringen av betongen og vektleggingen av detaljer til utformingen av et endelig fargekart på 29 farger – var imponerende. Går vi til etterkrigstiden, viser restaureringen (2008–13) av Arnstein Arnebergs Sikkerhetsrådets sal (1952) i FN-bygningen i New York den samme grundigheten. Dessverre synes prestisjen knyttet til rollen som utførende restaurerings- og rehabiliteringsarkitekter å ha vært beklagelig lav i Norge, og også et noe manglende engasjement på feltet. Med et tilnærmet fraværende Docomomo Norge har imidlertid Fortidsminneforeningen de senere år vist større ansvar. Så vidt meg bekjent, har hverken Riksantikvaren eller Norsk institutt for kulturminneforskning utarbeidet en offisiell liste over 1900-tallets viktigste bygninger og bygningsmiljøer eller en lett tilgjengelig liste over modernistiske byggverk som i dag er fredet. Profilerte etterkrigsmodernistiske bygg som er fredet, er blant annet Planetveien 10, 12 og 14 (1952–55) av Arne Korsmo og Christian Norberg-Schulz, som ble fredet i 2014. I 1997 ble funksjonalismens Villa Dammann fredet og i 2012 Villa Stenersen (1938) (nå under restaurering). Enkelte av Sverre Fehns bygninger er fredet, deriblant Villa Busk (1989–90) i 1993, Utstillingspaviljongen til Arkitekturmuseet i 2008, Skådalen Døveskole (1971–75) i 2010 og Villa Schreiner (1963) i 2011. I 2001 ble Villa Norrköping (1964) i Sverige fredet. Fehns tegningssamling befinner seg i Nasjonalmuseet. Det er ikke opprettet noen

Fehn-stiftelse, men enkelte tidligere assistenter har påtatt seg å ha overoppsynet ved eventuelle endringer. Riksantikvaren opererer som en støttespiller, men interessen og engasjementet for etterkrigstiden fremstår sterkere ved arkitekthøyskoler og de kunsthistoriske instituttene ved universitetene.

Etterkrigsmodernismens hybride varianter av bevaring

Samtidig og i kjølvannet av bevaringen av disse kanoniserte byggverkene, som tilhører noen få fortrinnsvis mannlige helter blant mellomkrigstidens avantgarde, ble man utover i 2000-årene stilt overfor utfordringen om hva man skulle gjøre med etterkrigsmodernismen. Interessefeltet, som hadde sitt utspring i den kontinentale modernismen, ekspanderte raskt til periferien i Europa, og da tidsspennet ble utvidet (1925–75), tiltrakk det seg også global oppmerksomhet.

Omfanget av og antallet bygninger og miljøer som er aktuelle å bevare fra de første tiårene etter andre verdenskrig, er så mye større enn fra mellomkrigstiden. I mellomkrigstiden var bygningene ofte mindre, som eneboliger, mens etterkrigsmodernismens typologi var sterkere integrert i den offentlige gjenoppbyggingen av de ulike landene, som også inngikk i realiseringen av velferdsstaten. Disse bygningene representerte et felles løft, og de kunne i større grad sies å være en del av et felleseie og en felles identitet. Flere vil hevde at mange etterkrigsbygg og tilhørende miljøer representerer en del av vår kollektive hukommelse. Det var bygninger som bidro til å forme oss i noen tiår preget av økonomisk og kulturell vekst. De første tiårene etter krigen er arkitekturen også preget av parallelle stilistiske variasjoner og ulike estetiske retninger i et mye større mangfold. Arkitektene tilfører på ulike vis en ny visu-

alitet og en ny materialitet. I sum er dette bygninger som gjennom ulike typologier viser til fremveksten av et velferdssamfunn. Mange bygninger viser også til innovative teknologier i form av ny materialbruk og nye konstruksjoner som endret utformingen av moderne bygninger radikalt.

Arkitekten Geoff Rich har pekt på at modernismens byggverk ofte har noen sosiale, kunstneriske og teknologiske særegenheter som gjør dem interessante.26 Det har allikevel vist seg å være utfordrende å bevare etterkrigstidens arkitektur, da den har vært lite bærekraftig, ikke har eldes med patina og heller har ikke den samme empatien i befolkningen.

I en norsk kontekst der man i liten grad er opptatt av å bevare enkeltobjekter, er det utfordrende å ta til orde for at det gamle bør prioriteres foran noe nytt som tydeligere bidrar til verdiskaping. Mange av etterkrigsmodernismens bygninger skulle etter planen være temporære med en levetid på ca. tretti–femti år. De har ofte et utdatert klimaanlegg, fuktproblemer og dårlige vinduer. Dermed er det et lite paradoks at de skal bevares. Dagens behov når det gjelder bruk, komfort og økonomiske investeringer, er radikalt forskjellige fra behovene noen få generasjoner tilbake. Arkitekten Theodore Prudon har publisert mye om emnet, deriblant standardverket Preservation of Modern Architecture (2008).27 Han påpeker at tidligere dominerende bevaringsideologier, som fremhevet kulturelle og verdimessige symboler og var opptatt av å sikre ettertiden kontinuitet og overføre håndverksmessig kompetanse, har hatt et mindre

26 Geoff Rich, «Renewing Modernism: emerging principles for practice», Journal of Architectural Conservation 23, no. 1/1 (2017): 116–140.

27 Theodore Prudon, Preservation of Modern Architecture (Hoboken: John Wiley & Sons, 2008).

nedslag i befolkningen.28 De færreste tenker slik i dag, og samtidig er det både ekstremt kostbart og utfordrende å restaurere og eventuelt tilbakeføre et byggverk fra modernismen. Ifølge Prudon er det også viktig å ta vare på den moderne arkitekturens ulike stilistiske variasjoner, men det er ulike oppfatninger om hva som skal bevares, hvordan dette skal gjøres gjennom reguleringer, og hvilke økonomiske konsekvenser det vil få. Dette har ført til at denne formen for bevaring krever en annen type kreativitet enn det som er vanlig.29

Eksperimentell bevaring – mest for den kreative arkitekten?

De senere års ideer og teoretiske og kritiske diskusjoner om en eksperimentell bevaring har hatt sine faglige tyngdepunkt dels i USA (Columbia), dels i Norden. Dette er et fagmiljø som ønsker å fornye og tenke nytt omkring den etablerte kulturminnepraksisen. Det er tverrfaglig og består både av arkitekter, kunstnere, kuratorer og kunsthistorikere. De undersøker kulturobjektene på nye måter og med nye inngrep og tilnærminger. Ofte velger de objekter litt utenfor kanon, og de har en viss fascinasjon for «stygge objekter», gjerne innenfor brutalismen. Miljøet inntar en mellomposisjon. De er kritiske både til det tradisjonelle vernesynet med fredningsbestemmelser og til utbyggere som går inn for riving eller fjerning av hensyn til utviklingen. De er ikke nevneverdig interessert i arkitektens opprinnelige intensjon (i motsetning til meg), men er opptatt av gjenbrukspotensialet. Hvordan ulike aktører har endret et bygg eller område over tid, og hvordan det kulturelle bruksaspektet kan fornyes, er viktigere enn det estetiske. Praktiske hensyn og

28 Theodore Prudon, «Preservation, design and modern architecture: the challenges ahead», Journal of Architectural Conservation 23, no. 1 (2017): 27–35.

29 Prudon, «Preservation, design and modern architecture».

funksjonalitet er viktigere enn visuelle detaljer. Den store utfordringen her er at dette fort kan bli en populær bølge som skygger for langt viktigere objekter, som så kan gå tapt. Sentralt i AHO-miljøet de senere år står professor og arkitekt Erik Langdalen. Også førsteamanuensis og kunsthistoriker Even Smith Wergeland bør trekkes frem, deriblant hans artikkel om gjenbrukspotensialet av norske rådhus fra etterkrigstiden.30 AHO-miljøet er viktige bidragsytere i tenkningen rundt både bevaring og eksperimentell bevaring av modernismen, har en høy arkitekturhistorisk forståelse og har kartlagt blant annet brutalismens arkitektur i Oslo på en forbilledlig måte.31

Viksjø: En vinner i posisjon – men taper i bevaring og transformasjon?

Både Sverre Fehn og Arne Korsmo har enkelte av sine hovedverk i relativt godt behold, selv om de ikke nødvendigvis er fredet. Slik er ikke helt situasjonen med Viksjø, men vi ser og positive tegn. Allerede året etter innvielsen av Y-blokka i 1970, kom et stort nederlag da nå ikoniske Hybelhus for Stortingsmenn (1950–1954) ble revet for å gi plass til SAShotellet. Etter rivingen av Y-blokka, viser dagens situasjon at flere av Viksjøs bygg er listeført, men ikke fredet. Fortsatt står flere av Viksjøs markante hus som Norsk Hydro og Elkemhuset, men flere av disse er blitt utsatt for, eller risikerer uheldige rehabiliteringer og transformasjoner, noe som bidrar til at helhetsforståelsen og totalopplevelsens av byggets forhold mellom interiør og eksteriør går tapt. Et unntak er Bakkehaugen kirke (1954–1955) som ennå er relativt godt

30 Even Smith Wergeland, «Den arkitektoniske arva etter norske rådhus frå etterkrigstida», Kunst og Kultur, vol 102, no. 2 (2019): 103-119.

31 Erik Fenstad Langdalen, Andrea Pinochet, Léa-Cathrine Szacka (red.), Concrete Oslo, (Oslo: Torpedo Press, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2018).

Erling Viksjø, Hybelhus for Stortingsmenn (1951–1954). Teigens fasadefoto viser de lyse balkongene i edelbetong og fasadens sandblåste sjablongmønster.

bevart. Forhåpentligvis vil Høyblokken i sin nyrestaurerte form fremstå godt tilbakeført enkelte steder. Utenfor Oslo er nylig Tromsøbrua (1960) fredet, mens Lillehammer Kino og kunstsamling (1963) inngår i en verneplan. Utskjelte Bergen rådhus (1968–74) er nylig blitt rehabilitert.

Byantikvaren i Oslo har listeført flere objekter med Viksjø som arkitekt. I kronologisk rekkefølge kan nevnes Boligblokker i Sofienberggata 59-63 (1949), Egen garasje i Sognsveien 63 (1951), Luftforsvarets byggelag Snippen på Hovseter, Nordnorsk student og elevhjem (1956), Elkemhuset (1960–1965) og Administrasjonsbygget til Standard Telefon og Kabelfabrikk (1968). Faren er at det er objektenes eksteriør som blir vernet, mens sentrale rom i interiørene risikerer å bli utsatt for uheldige transformasjoner. I løpet av 2021 og 2022 ble det mørke Oslo Helseråd (1956–1969) (som

i dag omtales som Trekantblokka) gjenstand for en omfattende rehabilitering. Ifølge Mad Arkitekter ved Siri Jæger Brudvik var utgangspunktet en transformasjon av bygget ved å: «ta vare på kvalitetene, men ikke se på bygget som `hellig`.»32 Denne type utsagn bekymrer. For i den transformasjonsbølgen som i dag preger bevaringen av modernismen, sniker det seg inn en følelse av at arkitektene tror at det er rom for å «løfte byggets arkitektoniske kvalitet» og at de kan gjøre det ved å selv bidra med noe nytt. Ambisjonen med Oslo Helseråd/Trekantblokka har ifølge Mad vært å «å knytte sammen de tidstypiske elementene med nåtid og på en god måte komplementere naturbetongen innvendig

32 Fra Siri Jægers presentasjon fra Nasjonalmuseets seminar 11. mai 2021 om «Erling Viksjøs betongarkitektur i dag». Se https://www.youtube.com/watch?v=WikwuZM7Nf8 (se kommentar og slide 20:20)

Foto: Teigens Fotoatelier/Dextra Photo/Norsk Teknisk Museum.

Erling Viksjø, Elkemhuset (1960–1965).

Foto: Teigens Fotoatelier/ Dextra Photo/Norsk Teknisk Museum.

og utvendig.»33 I eksteriørbehandlingen er det prisverdig at Viksjøs vakre naturbetong ble vasket, mens det i interiøret, som i den viktige spiraltrappen vel så mye er Mad arkitekters egne innsatte grep og lyssetting som visuelt dominerer og overstyrer Viksjøs opprinnelige rom- og overflatestemninger. Interiørene risikerer å bli fragmenterte historiske minner, som fordrer en visuell hukommelse for å forestille seg hvordan det en gang gav en arkitektonisk opplevelse. Noe mindre visuelt forstyrrende er transformasjon av Viksjø og Tandbergs vakre vestibyle (nå lobby) i Standard Telefon og Kabelfabrikk (1967), utført av Mellbye Arkitektur Interiør til ombruk for Quality Hotel 33 (2008).

Selv om det er positive tegn til holdningsendringer, syntes det blant enkelte arkitekter å ligge en tro på at de har egenskapene til å heve byggets arkitektoniske kvaliteter, eventuelt skape en jevnbyrdighet, der de likestiller sine egne evner med en tidligere høyt anerkjent arkitekt. Det later til å være vanskeligere å vise evnen til ydmykt å bevare for å virkelig vise forgjengeren faglig respekt. Flere arkitekter hadde i 2010–årene forslag til hvordan deler av Y-blokka kunne bevares og transformeres, og disse utgjør interessante casestudier som fortjener mer ros enn kritikk. I Erik Langdalens nødskrik og kompromissforslag, som fikk støtte fra Riksantikvaren, var han villig til å ofre en arm av Y-blokka. Dessverre vant heller ikke dette forslaget frem.

Bevaringsfeltets splittede utfordringer

Bevaringen av modernismens byggverk er preget av tverrfaglighet og berører både formidling, forskning og den fysiske restau-

33 Arkitektkontorets presentasjon på egne internettsider. https://www.mad.no/prosjekter/trekantblokka

reringen og transformasjonen. Bevaringen involverer også nye arenaer og inviterer til samarbeid mellom offentlige og private, men også organisasjoner med aktive egeninteresser. Det er altså åpenbart et potensial for bevaring, men dette vekker også bekymring. For aktørene i dette tverrfaglige miljøet er gjenbruksfeltet ofte hovedagendaen. De er mindre opptatt av arkitektens opprinnelige intensjon og mer interessert i hvordan ulike aktører har endret bygget over tid. Bruksaspektet og det kulturelle er viktigere enn det estetiske, og praktiske hensyn og funksjonalitet er viktigere enn visuelle detaljer.

Mens modernismens avantgarde fra mellomkrigstiden tegnet få og ofte små byggverk som opinionen ikke lot seg provosere av, oppfattes etterkrigsmodernismens arkitektur med drabantbyutbygging og brutalismens visualitet som stygg og provoserende. At kretser i akademia og på arkitekthøyskolene fremhever denne arkitekturens verdier, vinner i liten grad forståelse.

Prudon påpeker at utfordringen ligger i å oppnå fornyelse uten å miste det opprinnelige byggets essens – å respektere designens etos samtidig som man finner en bruk og et formspråk som er kontemporært.34 Disse konfliktfylte idealene og tendensene skaper en annen bevissthet og tilnærming der det å tillempe noe ikke lenger er tilstrekkelig.

I dagens situasjon fremstår det altså ikke umiddelbart like aktuelt å bevare og restaurere disse store bygningskompleksene tett opp til sin opprinnelige form, hverken for statlige eller private eiere, fremtidige entreprenører eller for dem som arbeider innenfor eksperimentell bevaring. Men hvem bør bestemme hva som skal bevares? Og hvilke kriterier skal

34 Prudon, «Preservation, design and modern architecture», 31.

ESPEN JOHNSEN

Erling Viksjø, Oslo Helseråd (1956–1969). Rehabilitert av Mad arkitekter til Trekantblokka (2020- 2022).

Foto: Espen Johnsen

Trekantblokka/Oslo Helseråd. Interiørfoto mot spiraltrappen.

Foto: Espen Johnsen

veie tyngst i vurderingene av hva som skal bevares? Skal man prioritere å bevare de opprinnelige estetiske kvalitetene, eller skal man gi mer rom til den kreative eksperimentelle bevaringsarkitekten?

En revidert liste over den norske moderne arkitekturens kanon?

Transformasjon av moderne arkitektur og utviklingen av en miljøvennlig og bærekraftig arkitektur er dagens store arkitektoniske utfordringer. Denne nye bølgen av rehabiliteringer og transformasjoner skjer i et tempo som gjør at vernemyndigheter sliter med å følge med, og uten at man kan føle seg trygg på at de arkitekturhistoriske vurderingene er grundig diskutert.

Å fremheve enkelte (mannlige) arkitekters oppførte byggverk som særdeles betydningsfulle, kanoniserte eller ikoniske er for mange en utdatert holdning. I dagens arkitektoniske kultur og delvis også i arkitekturhistorien er man mer opptatt av å forstå bygget i lys av bærekraftperspektiver, som et resultat av samarbeid og forhandlinger eller ut fra hvordan det forholder seg til en situert relasjonell situasjon, og i en slik kultur er det naturlig at det elitistiske taper terreng. Jeg har forståelse for en slik holdning når den kommer til uttrykk i land som har en lang eller sterk tradisjon for både å ta vare på historisk arkitektur og modernismens kulturarv. Dette er land som generelt har respekt for og forståelse for betydningen av å ta vare på arkitektoniske verdier. Men som jeg har prøvd å vise i dette kapitlet, har Norge hengt etter når det gjelder å bevare 1900-tallets moderne arkitektur. I land som Norge, der befolkningen har et lavt kunnskapsnivå om moderne arkitektur generelt og deler av modernismen spesielt, stiller situasjonen seg altså annerledes. Den moderne norske 1900-tallsarkitekturen kan

skilte med fremragende eksempler på både miljøer og monumenter fra alle tiår. Og i det vi ofte definerer som den norske moderne arkitekturens og modernismens kjerneperiode (1925–1970), er spennvidden imponerende. Spesielt fra 1920-årene og fremover er norsk arkitektur preget av indre spenninger og fraksjoner, der de ledende arkitektmiljøenes arkitektursyn står i motsetning til hverandre. Den norske arkitekturen er i større grad enn arkitekturen i Sverige og Danmark åpen for impulser utenfra, noe som bidrar til denne flerstemmigheten.

Jeg vil derfor forsvare og diskutere betydningen av den slitte betegnelsen kanoniske byggverk, som brukes om bygninger som er vurdert ut fra unike arkitektoniske kvaliteter. Dersom vi har en oversikt over slike byggverk, kan vi supplere den med andre byggverk vi ønsker å bevare, gjerne i samsvar med offentlige vernestrategier. Vi kan også bruke det faktum at vi kommer inn i prosessen relativt sent, som noe positivt. Det internasjonale og nasjonale kunnskapsløftet – både om arkitekturhistorien og bevaringen av modernismens byggverk – i 2000-årene gir oss bedre forutsetninger. Kan en tredeling fungere?

Nivå 1. En liste med noen ytterst få byggverk som ut fra sine unike arkitektoniske kvaliteter fortjener en sjelden kanonisert status og en kostbar restaurering både av situasjonen, selve byggverket og deler av interiøret. Kvaliteten i den norske modernismen ligger ofte i småhus og kulturbygg, og man kan tenke seg en liste rundt disse objektene, supplert med noen få offentlige bygninger der staten viser de tar ansvar.

Nivå 2. En liste med flere byggverk der større deler har høy vernestatus, men som samtidig åpner opp for fleksibilitet i bruk og ombruk. Slike byggverk kan for eksempel

være hele bygg der eksteriøret og noen få utvalgte rom fordrer en kostbar restaurering. Utvalget av byggverk på listen styres av en nasjonal prosess som tar utgangspunkt i en kartlegging av enkelte sentrale arkitekters viktigste byggverk, men der fredning eller omfattende restaurering har vist seg å bli for krevende. Med denne listen bør man strebe etter å vise hvordan demokratiet og velferdsstaten og det moderne Norge vokste frem gjennom nyskapende arkitektur.

Nivå 3. Lokale lister over byggverk med arkitektoniske kvaliteter som ettertiden vil se en verdi i at blir bevart. Slike lister utarbeides på fylkesnivå (fylkesantikvarisk) eller kommunalt nivå etter en stedlig kartleggingsprosess og vil være klare når kommunene i de ulike fylkene får henvendelser om riving eller endringer av byggverk.

Behov for arkitekturhistoriske rapporter på et tidlig stadium?

Når et etterkrigsbygg trues med å bli revet, for eksempel et rådhus, et kulturbygg, et leilighetskompleks eller et hotell, blir ulike aktører raskt involvert. Det oppstår en forhandlingssituasjon om hvorvidt bygget skal rives, erstattes med noe helt nytt, eller om det finnes et økonomisk potensial for ombruk. Den aktive byggherre-parten kan være private entreprenører eller stat (Statsbygg), kommune eller fylke. Arkitektkontorer er også ofte involvert med fremlegg av forslag. På motsatt side finner vi det offentlige reguleringsvesenet, planmyndighetene (teknisk etat), antikvariske myndigheter (Riksantikvaren, Byantikvaren, fylkeskommunen) og antikvariske interesseorganisasjoner. Det må være lov å spørre seg om de involverte har tilstrekkelig arkitekturhistorisk kompetanse til å foreta de riktige vurderingene. En bygningsantikvar har trolig begrenset med ressurser til

å foreta større arkitekturhistoriske undersøkelser og kommer ofte sent inn i prosessen. Hva om det forelå en arkitekturhistorisk rapport som aktørene kunne ta utgangspunkt i når de vurderte den videre prosessen? Å vurdere et moderne eller modernistisk byggverk krever innsikt både i den internasjonale, nasjonale og lokale arkitekturhistoriske konteksten. Videre krever det innsikt i typologi, konstruksjons- og materialbruk og hvordan bygget og byggets kvaliteter skal plasseres i lys av arkitektens ouvre. Alt dette utgjør basiskunnskap som burde foreligge som en grunnlagsrapport før man går videre i prosessen. Rapporten burde også komme med anbefalinger om hvorvidt 1) objektet kan rives, 2) objektet kan være gjenstand for omfattende ombygninger, 3) objektet kan være gjenstand for begrensede ombygginger, for eksempel fasadebevaring, eller 4) en omfattende bevaring som også kan inkludere enkelte interiører. Undertegnede lufter muligheten for en slik modell, hvor tiltakshaver selv må bekoste en arkitekturhistorisk rapport som utarbeides i samarbeid med antikvariske myndigheter og reguleringsvesenet. Jeg spiller altså inn ideen med arkitekturhistoriske rapporter, som gjerne kan kobles til forslaget om en tredelt liste. I sum kan forslaget om en oppdatert liste over den norske kanonen i bred forstand fordeles på tre strategier: Nivå 1 med noen få ikoniske byggverk som får en kostbar konservering og restaurering. Nivå 2 som sikrer en delvis bevaring av anerkjente byggverk som ennå har en uklar status i arkitekturfeltet, og der man etter en arkitektturhistorisk vurdering (rapport) kan åpne for enkelte transformasjoner eller ombruk og eksperimentell bevaring. Nivå 3 med byggverk som ikke er så anerkjente og står utenfor den etablerte kanonen, men som delvis bevares samtidig som det åpnes for transformasjoner og eksperimentell bevaring.

Dette er ment som konstruktive innspill. For å unngå at noe av det ypperste av 1900-tallets moderne arkitekturarv går tapt, har jeg et håp om at det samlede fagmiljøet som stod sammen om Y-blokka –blant annet Riksantikvaren, Norsk institutt for kulturminneforskning, Fortidsminne -

Litteratur

foreningen, Norske arkitekters landsforbund og Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo –igjen ser verdien av å samle kreftene, denne gangen for å utarbeide en bevaringsstrategi som også statlige myndigheter og private aktører kan være stolte av å investere i.

Albjerk, Anett, Kjetil Sæterdal og Anne-Cathrine Lorentzen. «DOCOMOMO in Norway.» I Modern movement Scandinavia: vision and reality, redigert av Ola Wedebrunn. Århus: Fonden til utgivelse af Arkitekturtidsskrift, 1998.

de Jonge, Wessel. «Sustainable renewal of the everyday Modern.» Journal of Architectural Conservation 23, no. 1/2 (2017): 62-105.

Fallingwater. «Preservation history» https://fallingwater.org/history/preservationcollections/ preservation-history/. 20. april, 2023.

Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers bevaring: Årbok 1992. Oslo, 1992.

Funksjonalismen, (temanummer) Byggekunst, no. 3-4 (1980): 110-139.

Glambek, Ingeborg. «Funksjonalismens gjennombrudd i Norge.» Avhandling til magistergrad i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 1970.

Glendenning, Miles. «Parallell lives: New and old int the West, 1945-68.» I The Conservation Movement. A history of Architectural Preservation. Antiquity to Modernity. London: Routledge, 2013.

Grønvold, Ulf. «Y-blokken bør rives.» Aftenposten, 10. August 2015.

Henjum, Berit. «’Det beste jeg noen gang har laget’. Erling Viksjøs rådhusutkast i Bergen (1951)» I Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, redigert Espen Johnsen. Oslo: Nasjonalmuseet, 2010, 106-115.

ICOMOS Den norske nasjonalkomité. 20. Århundrerapporten. ICOMOS Norge, 2006.

Iconoclash: Beyond the Image Wars in Science, Religion and Art. 4. mai – 1. september 2002. Zentrum für Kunst und Medientechnologie, Karlsruhe. www.iconoclash.de

Jæger, Siri. Presentasjon fra Nasjonalmuseets seminar 11. mai 2021 om «Erling Viksjøs betongarkitektur i dag». https://www.youtube.com/watch?v=WikwuZM7Nf8

Jencks, Charles. Iconic Building: The Power of Enigma. Rizzoli/Frances Lincoln, 2005.

Johnsen, Espen. «Det er en skandale om vi river ikonisk arkitektur. Y-blokka er unik! La den få stå.» Dagbladet, 20. januar 2015.

Johnsen, Espen. «Ikke riv Y-blokken.» Dagsavisen, 12. August, 2015.

Johnsen, Espen. Erling Viksjø. Eksperimenter i form og betong. Oslo: Pax, 2020.

Jones, Paul. «Iconic Architecture and Regeneration: The Form is the Function.» I The Sociology of Architecture, redigert av paul Jones. Liverpool University Press, 2017.

Langdalen, Erik Fenstad, Andrea Pinochet og Léa-Cathrine Szacka. Concrete Oslo. Oslo: Torpedo Press, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, 2018.

Lundahl, Gunilla. Nordisk funktionalism. Arkitkektur Forlag, 1980.

Mellbye Arkitekter AS. «Ekebergrestauranten, Oslo.» Arkitektur N, nr.7 (2006): 54-57.

MoMA. «Demolition of the “Y-block” governmental building in the Regjeringskvartalet.» Brev fra MoMA, datert 5. mai 2020.

Murphy, Kevin D. «The Villa Savoye and the Modernist Historic Monument.» Journal of Society of Architectural Historians 61, no. 1 (2002): 68-89.

OPAK, Metier og LPO Arkitekter. Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal, 27. juni 2013.

Prudon, Theodore. «Preservation, design and modern architecture: the challenges ahead.» Journal of Architectural Conservation 23, no. 1/1 (2017): 27–35.

Prudon, Theodore. Preservation of Modern Architecture. John Wiley & Sons, 2008.

Rich, Geoff. «Renewing Modernism: emerging principles for practice.» Journal of Architectural Conservation 23, no. 1/1 (2017): 116–140.

Riksantikvaren. Prioriterte tema til Fredningsstrategien – bakgrunnsnotat. Oslo: Riksantikvaren, 2015.

Rogstad, Trond. «Reflekser i glass og relieffets lys og skygge.» I Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, redigert av Espen Johnsen. Oslo: Nasjonalmuseet, 2010.

Solbakken, Bente. «Tekstur som ornament. Erling Viksjøs eksperimenter med sandblåst betong på 1950-tallet» I Brytninger. Norsk arkitektur 1945–65, redigert av Espen Johnsen. Oslo: Nasjonalmuseet, 2010, 94-105.

van Thoor, Marie-Thérèse. «The Restoration of the Rietveld Schröder House. A Reflection.» Bulletin van de Kon. Ned. Oudheidkundige Bond, (2019).

Wergeland, Even Smith. «Den arkitektoniske arva etter norske rådhus frå etterkrigstida.» Kunst og Kultur, vol 102, no. 2 (2019): 103-119.

Bidragsytere

Margrethe C. Stang er førsteamanuensis i kunsthistorie ved NTNU. Hennes forskningsfelt er skulptur og maleri i nordisk middelalder. Hun var styreleder i Fortidsminneforeningen 2017–2022.

Kristin Bergtora Sandvik er professor ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo og forsker på rettsliggjøring, rettsbevissthet og rettslig mobilisering. Siden 2017 har hun jobbet med de rettslige ringvirkningene etter 22. juli, med fokus på regjeringskvartalet og minnesteder. Hun leder det Forskningsrådsfinansierte prosjektet ’LAW22JULY: RIPPLES: Rights, Institutions, Procedures, Participation, Litigation: Embedding Security’.

Torgeir Rinke Bangstad er kulturviter med doktorgrad i kulturminnestudier. Som postdoktor og forsker ved UiT – Norges Arktiske Universitet har han jobbet i skjæringspunktet mellom samtidsarkeologi, museologi og minnestudier. Han er i dag forskningsrådgiver ved Universitetet i Bergen.

Even Smith Wergeland er førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, der han forsker på arkitekturhistorie, byplanhistorie og arkitekturvern.

Sveinung Krokann Berg er samfunnsgeograf og seniorforsker i Avdeling for kulturarv og samfunn ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Han arbeider med blant annet byforskning, planlegging og verdsettingsstudier.

Joar Skrede er sosiolog (ph.d.) og seniorforsker i Avdeling for kulturarv og samfunn ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU). Han arbeider primært med byforskning, kulturarvstudier, og diskursstudier.

Marte Storhaug Danbolt er arkitekt MNAL, med etterutdanningsmaster i arkitekturvern fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Hun arbeider som arkitekt, med fokusområde byutvikling og kulturminnevern.

Espen Johnsen er professor i kunsthistorie ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo, og har moderne og modernistisk arkitektur i Norge som forskningsfelt.

Kommentar til appendiks

Et mål med denne antologien har vært å samle og bevare kunnskap fra vår samtid for fremtidige studier og debatt. Vi har derfor valgt å trykke viktige kilder og dokumenter fra saken i følgende appendiks. Dette er eksempelvis brev, klager og innspill som forfatterne refererer til i tekstene, men som er upubliserte eller allerede er vanskelig å få tak i. Av plasshensyn har det ikke vært mulig å få med alle aktuelle dokumenter, men vi håper disse primærkildene vil være nyttige for bokens lesere og fremtidig forskning. På fagseminaret denne boken bygger på kom det frem at dokumentasjon fra tidligere vernekamper er mangelfull eller lite tilgjengelig for forskere og øvrig publikum. Vi ønsker å bidra til at dette ikke blir tilfellet for vår tids største vernesak – striden om Y-blokken.

Bo Alexander Granbo og Linn Willetts Borgen

Dokumenter i appendiks

146 Riksantikvaren: Utredning om verneverdi og ny bruk (utdrag), 2013

150 Nasjonalmuseet: Supplerende utredning om regjeringskvartalets fremtid, 2013

156 ICOMOS: Uttalelse vedrørende verneverdi i regjeringskvartalet, 2013

158 Fortidsminneforeningen: Regjeringskvartalets bygninger H og Y –vurdering av verneverdi, 2013

161 NAL og OAF: Støttebidrag til Riksantikvarens utredning om Høyblokkens kulturhistoriske verdi, 2013

163 Riksantikvaren: Den offentlige debatten – Regjeringskvartalet i mediene (vedlegg til utredning), 2013

166 Fortidsminneforeningen i Oslo og Akershus: Uttalelse – «Bevar Høyblokka og Y-blokka», 2014

168 Kommunal- og moderniseringsdepartementet: Regjeringens beslutning om fremtidig regjeringskvartal, 2014

172 Brev fra Fortidsminneforeningen til kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner – innspill til planprosessen, 2014

174 Opprop med signaturer, 2015

176 COAC: Uttalelse fra den katalanske arkitektforeningen, 2015

178 Fortidsminneforeningen: Høringsuttalelse til statlig reguleringsplan, 2016

182 The Twentieth Century Society: Åpent brev til regjeringen om rivingen av Y-blokken, 2018

184 Fortidsminneforeningen: Innspill til søknad om riving av Y-blokken, 2019

190 Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten: Rammetillatelse til riving av Y-blokken, 2019

213 Fortidsminneforeningen: Klage på vedtak om riving av Y-blokken, 2019

218 Internasjonalt opprop med signaturer, 2019

222 Fylkesmannen i Oslo og Viken: Vedtak i klagesak, 2019

228 DLA Piper på vegne av NAL og Fortidsminneforeningen: Stevning til Oslo tingrett, 2020

254 Europa Nostra: Pressemelding 7 Most Endangered, 2020

257 Oslo tingrett: Kjennelse, 2020

282 Brev fra MoMA til statsminister Erna Solberg – Støttebrev for bevaring av Y-blokken, 2020

284 Fortidsminneforeningen: Sak fra nettsiden om at kjennelsen ikke ankes, 2020

REGJERINGSKVARTALET

Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk

Anbefaling

Riksantikvaren anbefaler bevaring av den gamle regjeringsbygningen (G-blokka), Møllergata 19 (M19), Høyblokka, Y-blokka og Regjeringsparken.

Riksantikvaren har med denne utredningen redegjort for verneverdier og muligheter for ny bruk i henhold til mandatet gitt av Miljøverndepartementet. Riksantikvaren har vurdert skadesituasjonen og fastslår at verneverdiene ikke er svekket. I tråd med mandatet fra Miljøverndepartementet konsentrerer Riksantikvaren seg særlig om Høyblokka og Y-blokka samt Regjeringsparken. Vi fastslår at den gamle regjeringsbygningen og Møllergata 19 har nasjonal verdi. For disse bygningene er det enighet om bevaring.

Riksantikvaren fastslår at Høyblokka og Y-blokka har høy nasjonal verdi. Dette med bakgrunn i kulturhistorisk, arkitektonisk og kunstnerisk verdi, samt betydningen disse bygningene har hatt for utviklingen av det moderne Norge. Riksantikvaren mener at de kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdiene til bygningene ikke er svekket etter terrorangrepet 22. juli 2011. Særlig har Høyblokka fått økt symbolsk betydning og verdi ved at den ble stående etter bombeangrepet.

Riksantikvaren fremholder at vår vernevurdering må tillegges vesentlig vekt ved beslutningen om regjeringskvartalets fremtid.

Høyblokka og Y-blokka er godt egnet til sikre, oppgraderte, representative, moderne og funksjonelle kontorlokaler. Det er etter vår vurdering fullt mulig å kombinere bevaring og rehabilitering av bygningene til fortsatt bruk, også med utgangspunkt i konseptvalgsutredningens (KVU) absolutte krav til sikkerhet, slik at de kan inngå i et nytt regjeringskvartal. Bygningene kan oppgraderes til en energieffektivitet tilsvarende passivhusnivå (energimerke B).

Beregninger av klimagassutslippene i KVUen viser at med den energieffektiviteten som Riksantikvaren har påvist kan oppnås, vil bevaring være det beste alternativet. Dette vil også medføre minst ressursbruk og minst avfall.

Det er knyttet stor tvil til kostnadsberegningene for nybygg versus bevaring i konseptvalgsutredningen, og Riksantikvarens utredning viser for eksempel at kostnadene ved demontering av kunsten vil være vesentlig høyere enn konseptvalgutredningen anslår. Det er sannsynlig at det samfunnsøkonomisk vil lønne seg å bevare Høyblokka og Y-blokka fremfor å rive og bygge nytt. KVUen fremholder at konklusjonene er tatt på usikkert grunnlag. Riksantikvaren fremholder at grunnlaget er så usikkert at det ikke kan legges vekt på utvalgets samfunnsøkonomiske konklusjoner.

Riksantikvaren anbefaler at de samfunnsøkonomiske beregningene gjøres på nytt.

Sammendrag

Kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdier Høyblokka og Y-blokkas hovedkonstruksjon og kunst er ikke skadet etter terrorangrepet. De kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdiene i anlegget er ikke svekket. Riksantikvaren anbefaler bevaring.

• Det var enighet i regjeringsapparatet med anbefaling fra Statsbygg og Riksantikvaren om Regjeringskvartalets høye verneverdi før 22. juli 2011. Den gamle regjeringsbygningen (G- blokka), Møllergata 19 (M19), Høyblokka, Y-blokka og Regjeringsparken skulle fredes etter kulturminneloven.

• Staten har gitt seg selv forpliktelser bl.a. gjennom kongelig resolusjon av 1. september 2006 om statens kulturhistoriske eiendommer. Staten skal gå foran som et godt eksempel når det gjelder forvaltning og bevaring av sine bygninger.

• Høyblokka er en av de viktigste symbolbygningene for den moderne norske velferdsstaten etter krigen. Den er typisk for sin tid, men samtidig unik. Det finnes ikke andre bygninger som kan erstatte den. Høyblokka er av de beste eksemplene på monumental modernisme i norsk arkitekturhistorie. Høyblokka har så høye kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdier, at hver av disse verdiene ville kunne begrunne fredning.

• Y-blokka har internasjonal betydning i og med Picassos integrerte kunst. Den står i et bevisst forhold til Høyblokka og Regjeringsparken. Fondmotivet mot Akersgata er et av få store monumentale kunstverk i det offentlige rom i Norge. Med sin organiske form, lave høyde og utsøkte materialbruk har Y-blokka også vesentlig kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdier.

• Kunsten står i en særstilling innen nyere norsk kunst- og arkitekturhistorie. Bygninger og kunst er integrert og kan ikke skilles.

• Verneverdien til regjeringskvartalet, særlig Høyblokka, er styrket etter terrorangrepet. Høyblokka har fått symbolsk betydning ved at den ble stående etter bombeangrepet.

• Vi fastslår at den gamle regjeringsbygning høy nasjonal verdi og Møllergata 19 har nasjonal verdi. For disse bygningene er det enighet om bevaring.

• Regjeringsparken er vesentlig for den arkitektoniske og visuelle sammenhengen i anlegget. Lindealleen står igjen som en viktig reminisens av tidligere byhistorie og et viktig element i området som helhet.

• Regjeringskvartalet viser stor tidsdybde, med bygninger og park fra ulike perioder som samlet gir et bilde av statsadministrasjonens utvikling.

• Synspunkter fra relevante fagmiljøer er innhentet. Alle de innhentete vurderingene støtter Riksantikvarens vurdering knyttet til bevaringsverdi.

Bruk

Ny bruk av Høyblokka og Y-blokka er fullt mulig kombinert med bevaring. Bygningene kan brukes som sikre, velfungerende, representative, arealeffektive og moderne kontorlokaler.

• Det er mulig å oppnå god sikkerhet jf vurderinger gjort i KVUen.

• Universell tilgjengelighet kan oppnås.

• God brannsikkerhet og gode rømningsforhold kan oppnås.

Samfunnsøkonomi

Det er sannsynlig at det samfunnsøkonomisk vil lønne seg å bevare Høyblokka og Y-blokka fremfor å rive og bygge nytt. Det er knyttet stor tvil til kostnadsberegningene for nybygg versus bevaring i konseptvalgutredningen. Riksantikvaren anbefaler at de samfunnsøkonomiske beregningene gjøres på nytt.

• Kostnadene ved demontering av kunst vil være vesentlig høyere enn angitt i konseptvalgutredningen.

• FDV-kostnader vil ikke være høyere for Høyblokka og Y-blokka enn for nybygg.

Miljø

Klimaendringene er blant våre viktigste miljøutfordringer.

• Det er fullt mulig å oppnå energ ieffektivitet som tilsvarer passivhus, noe som gir energimerke B. Dette tilsvarer målene satt til nybygg i konseptvalgutredningen, og forutsatte krav fra 2015.

• Klimagassutslippene vil være mindre ved bevaring enn ved riving og nybygging.

• Rehabilitering vil bety mindre forbruk av ressurser og mindre avfall.

Foto: Statsbygg

Riksantikvaren

Direktoratet for kulturminneforvaltning

Postboks 8196 Dep 0034 Oslo,

Oslo, 8. oktober 2013 vår. ref.: 13/00230

Supplerende utredning om Regjeringskvartalets fremtid

Riksantikvaren har bedt om innspill fra Nasjonalmuseet til sitt arbeid om en supplerende utredning om de kulturhistoriske verdier til Konseptvalgsutredningen for nytt regjeringskvartal, lagt fram 27.6.2013. Nasjonalmuseet har i dette innspillet valgt å legge vekt på Høyblokka, fordi denne bygningen best dokumenterer og representerer anleggets kunstog arkitekturhistoriske verdier. Samtidig inngår Y- blokka som en del av et felles anlegg som bør tillegges vekt. Både Høyblokka og Y-blokka utgjør i dag de viktigste eksemplene på offentlige utsmykningsoppdrag i Norge.

Nasjonalmuseets oppsummering og hovedkonklusjoner:

 Høyblokka i regjeringskvartalet, eller Regjeringsbygningen, er et av de beste eksemplene på monumental modernisme i norsk kunsthistorie

 Høyblokka ansees som den viktigste symbolbygningen for den moderne norske velferdsstaten etter krigen

 Den integrerte kunsten står i en særstilling innen nyere norsk kunsthistorie

 Arkitektur og billedkunst er intimt forbundet med hverandre og uadskillelige

 Høyblokka bør bevares

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

The National Museum of Pb 7014, St. Olavs plass NO – 0130 Oslo, Norge

Høyblokkas formspråk og symbolverdi

Regjeringskvartalets bygningshistorie er lang og komplisert. Den første konkurransen ble avholdt i 1897. Henrik Bulls første byggetrinn, i dag Finansdepartementet, sto ferdig i 1906. Manglende finansiering gjorde at anlegget som helhet aldri ble realisert, og i 1939 ble det avholdt ny konkurranse. Erling Viksjø ble tildelt oppdraget om å tegne ny regjeringsbygning i 1946.

Erling Viksjø fikk sin diplomeksamen fra NTH i 1935. Straks etter endt utdanning begynte han som assistent hos den velrenommerte arkitekten Ove Bang (1895–1942). Samtidig leverte han flere selvstendige utkast til konkurranser. Et av dem var vestibyle, til konkurransen om ny regjeringsbygning i 1939/40. Det ble ikke kåret noen vinner, men fire utkast ble stilt likt. Blant disse fire var både Bangs utkast og den unge assistenten Viksjøs. I 1946 ble det satt ned en ny jury som skulle velge mellom de fire utkastene fra 1939, og denne gangen ble Viksjø kåret til vinner. Prosjektet endret seg flere ganger, og Viksjø tegnet en mengde variasjoner fram til midten av 1950-tallet, før det vi kjenner som Høyblokka tok sin form. Mens Viksjø tegnet på de ulike utkastene til Regjeringsbygningen drev han en intens eksperimentvirksomhet med sandblåst betong.

Ny monumentalitet var et sentralt begrep i samtidens arkitekturdebatt. I 1943 publiserte blant andre Sigfried Giedion teksten Nine Points on Monumentality. Sigfried Giedion var en innflytelsesrik sveitsisk arkitekturhistoriker som i 1954 ble professor ved Harvard University. Hans viktigste arbeider er Bauen in Frankreich (1928), Space, Time and Architecture (1941 og senere utg.), Mechanization Takes Command (1948) og Architecture and the Phenomena of Transition (1970). I Nine Points on Monumentality argumenterte Giedion for et samarbeid mellom kunstartene, for å skape monumenter som kunne tilfredsstille menneskets grunnleggende behov for symboler. Hvordan modernistisk arkitektur skulle kunne utrykke monumentalitet ble diskutert både i USA og Europa på 1940- og 50-tallet.

Regjeringsbygningen reflekterer denne diskusjonen på en unik måte i norsk kunst- og arkitekturhistorie. Bygningens opprinnelige form, med en modulert toppetasje, understreket den skulpturale og monumentale karakteren. (Blokka ble endret og påbygd 1988 –90.)

Materialbehandlingen er sentral i Viksjøs monumentalarkitektur, som var rikt dekorert. Bygningens betongoverflater er sandblåste, og det frilagte tilslagsmaterialet (elvegrus) kan ses som ornamenter i fasaden. Viksjøs tilnærming til den ornamenterte og dekorerte veggen var tosidig – samtidig som han eksperimenterte for å finne måter å avdekke tilslagsmaterialet på, eksperimenterte han også med å la noe av sementhinnen bli stående igjen, i form av ulike mønstre. I Høyblokka kan dette se på enkelte detaljer som er understreket med dekorative mønstre, som de bærende søylene.

Høyblokka har i ettertid blitt et symbol på det sosialdemokratiske og egalitære velferdssamfunnet. Etter den andre verdenskrigen var klassisistisk monumentalitet kompromittert fordi den i brutale utgaver ble brukt av de fascistiske statene. Formspråkets meningsinnhold var ikke lenger humanisme, men diktatur og undertrykkelse. Den sosialdemokratiske arkitekturen i etterkrigstiden, derimot, ble ikke bare en forlengelse av effektive og stilrene modernistiske prinsipper. Den svenske arkitekturhistorikeren Olle Svedberg har treffende karakterisert den sosialdemokratiske arkitekturen som en ”beredskapsarkitektur”. Den uttrykker stram økonomi, materialknapphet og en enkel, nøysom livsform, altså det nye felleskapets problemer, men kanskje enda mer dette felleskapets dyder. Regjeringsbygningen er kanskje det viktigste symbolet for den sosialdemokratiske staten. Man valgte høyde for at symbolet skulle synes. Blokka er skapt modernistisk i ånd, men ble eksperimentelt bearbeidet med ornamenterte flater, kostbare materialer og kunst i verdensklassen.

Regjeringsbygningen ble ved siden av Bakkehaugen kirke, den første bygningen utført i Viksjøs patenterte naturbetong. De unge kunstnerne arbeidet med et materiale og teknikk de ikke hadde erfaring med, direkte på byggeplassen. Regjeringsbygningen er dermed resultat av nyskapende eksperimentering og står som et pionerarbeid for utviklingen av

Side 3 av 6

naturbetongen og i samarbeidet mellom arkitekt og kunstnere. Bygningen er et av de mest eklatante eksemplene på monumental modernisme i norsk kunsthistorie.

Den integrerte kunsten

Regjeringsbygget var et av 1950- og 60-årenes viktigste offentlige utsmykningsoppdrag, og en stor del av oppgaven ble gitt til fire yngre kunstnere som hadde gjort seg bemerket me d abstrakte uttrykksformer, et svært kontroversielt fenomen i samtiden: Tore Haaland (f. 1918), Carl Nesjar (f. 1920), Inger Sitter (f. 1929) og Odd Tandberg (f. 1924). I tillegg ble det oppført veggarbeider basert på tegninger av Pablo Picasso og Kai Fjel l. Haaland, Nesjar, Sitter og Tandberg etablerte siden distinkte enkeltkarrierer, og danner ved siden av Jakob Weidemann en kjerne av kunstnere som forbindes med det abstrakte maleriets gjennombrudd i Norge rundt 1960.

Materialet og teknikken åpnet for store muligheter for abstrakt artikulering med vekt på stoff og form; relieffvirkninger, konturtegning, lysføringer, mønsterstrukturer og overflatebehandlinger. Oppdraget – og måten kunstnerne løste det på – kom til å få stor betydning for en større forståelse for den abstrakte kunsten i Norge. Nesjar samarbeidet med Picasso, som fattet stor interesse for det spesielle materialet og teknikken. Picassos til sammen fem arbeider i Høyblokka og Y-blokka har en sentral plass i Picassos kunstnerskap.

De ble Picassos første arbeider i betong, som i dag omfatter 34 verk. I alle kunstnernes arbeider spiller selve materialstrukturen en avgjørende rolle. Det er blitt sagt at bildene så å si vokser ut av veggens eget materiale.

Den stedsspesifikke kunsten i Høyblokka står i en særstilling innen nyere norsk kunst. Det abstrakte formspråket og den spesielle materialbruken innevarslet noe radikalt annerledes sett i forhold til tidligere tilsvarende offentlige utsmykninger. Her er arkitektur og billedkunst så intimt forbundet med hverandre at de fremstår som uadskillelige. Kunsten er laget for stedet på stedet og vil miste sin betydning om den løsrives.

Side 4 av 6

Den kunst- og arkitekturhistoriske verdien av Høyblokka i Regjerningskvartalet er svært høy. Arkitekturen og billedkunsten spiller sammen på en unik måte, og utgjør et helhetlig verk. Nasjonalmuseet anbefaler at Høyblokka bevares.

Med vennlig hilsen

Audun Eckhoff, direktør

Side 5 av 6

Appendiks

Uttalelse fra Alfred Pacquement, gitt til Nasjonalmuseet, september 2013:

There is no need to insist on the importance of Pablo Picasso in art of the XXth century. For an artist of that stature, any event affecting the future or destination of his works is of universal impact.

I have been informed of discussions in Oslo concerning the concrete walls that Picasso conceived and Carl Nesjar created in the Government building complex. The terrible attack which happened in 2011 severely damaged the building but, as I understand, preserved the Picasso walls. Those are the first artworks by Picasso in concrete and it is of course extremely crucial to preserve them and to keep them on the site for which they were conceived as they are integrated in the architecture.

I definitely hope that the buildings can be restored and that those precious works of art by the major artist of XXth century can be kept for the future generations who will discover them

Sincerely

Alfred PACQUEMENT Directeur

Musée national d'art moderne/Centre de création industrielle

Musée national d’art moderne, Centre Pompidou i Paris er Frankrikes nasjonalmuseum for moderne kunst. Det representerer toppskiktet blant verdens museer for moderne kunst, ved siden av Museum of Modern Art (New York) og Tate Modern (London).

Alfred Pacquement har ledet museet i en årrekke. Han er president i CIMAM (den internasjonale organisasjonen for moderne kunstmuseer) og regnes som en av Europas fremste autoriteter innen det 20. århundrets billedkunst.

Side 6 av 6

ICOMOS:

FORTIDSMINNEFORENINGEN: REGJERINGSKVARTALETS BYGNINGER H OG Y – VURDERING AV VERNEVERDI

FORTIDSMINNEFORENINGEN

The Society for the Preservation of Norwegian Ancient Monuments Oslo, 01.10.13

Riksantikvaren

Direktoratet for kulturminneforvaltning

Postboks 8196 Dep 0034 Oslo

Regjeringskvartalets bygninger H og Y – vurdering av verneverdi

I det følgende velger vi å gjennomgå det vi mener er de viktigste momentene stikkordsmessig og punktvis.

Symbolverdi knyttet til 22. juli

Høyblokkas kanskje viktigste verdi i dag er symbolverdien den har opparbeidet seg etter 22. juli. Den står fram som symbolet på motstanden mot terroren, ikke minst tydelig i reportasjer og markeringer ved toårsmarkeringen for udåden. ”Bygningen representerer noe av Norges og hovedstadens identitet; det ukuelige og ubøyelige i vårt demokrati som bomber ikke kan ødelegge”. Bygningen er viktig som minne, som historisk dokument om tragedien. Intet bygget monument over terrorhandlingene vil kunne oppnå tilsvarende kraft som denne bygningen. For framtidas mennesker vil det være viktig å kunne oppsøke dette stedet, se bygningen som sto imot, eventuelt minnes mennesker som gikk tapt, og uskylden/verdiene som kanskje er tapt. Det er hit man kan gå for å minnes og fortelle denne historien i framtida. Her kan man også se inn i regjeringsbygningens en gang åpne første etasje, den gangen det var trygt nok – et enda tidligere stadium av uskyld. Høyblokka har et stort pedagogisk og identitetsskapende potensiale knyttet til hendelsene 22.juli.

Historisk kildeverdi knyttet til alt før 22. juli

Høyblokka som regjeringsbygning, som kilde til kunnskap om sterk økonomisk vekst og oppbygging av den norske velferdsstaten i etterkrigstiden. Regjeringsbygningene var arnested for utvikling av velferdsstaten Norge i siste halvdel av 1900-tallet. Regjeringsbygninger bør leve lenge og bli nasjonale kulturminner. Sammen med Bulls G-blokk danner Viksjøs bygninger milepeler i vår regjerings og landets historie. Å rive H- og Y-blokka er å fjerne vesentlige deler av historien.

De arkitektoniske verdiene:

H-blokka fra 1958 og Y-blokka fra 1969 er uttrykk for modernismen innenfor arkitektur og billedkunst og er fremragende eksempler på dette. Arkitekt Erling Viksjø var inspirert av funksjonalismen og Le Corbusier, men videreutviklet bruken av rå betong, foredlet den og integrerte kunst på en unik måte. Bruken av naturbetong gir bygningen et særnorsk arkitektonisk uttrykk og innovativt preg. Bygningens estetiske utforming har derfor en synlig kobling til funksjonen som Norges regjeringsbygning: bygningen har en tydelig norsk

Fortidsminneforeningen

Dronningens gt. 11, N-0152 Oslo. Telefon 23 31 70 70 – Telefaks 23 31 70 50 e-post: post@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSMINNEFORENINGEN: REGJERINGSKVARTALETS BYGNINGER H OG Y – VURDERING AV VERNEVERDI

identitet. Viksjø og ingeniør Sverre Jystad tok patent på naturbetong i 1955. Høyblokka var det første byggverket av betydning som ble oppført med dette materialet. Dette var nyskapende også internasjonalt. Viksjø betraktes som en av de fremste arkitektene innen norsk modernisme, og Høyblokken i regjeringskvartalet blir regnet som hans viktigste verk.

Bygningen er tidsmessig og høyst lesbar: Sett i sammenheng med andre tilsvarende bygninger bygget i samme periode (modernistisk, naturbetong, Erling Viksjø; Norsk Hydro, Elkem, Bergen rådhus etc.) signaliserer det arkitektoniske uttrykket at bygningen er viktig, knyttet til makt, statlig – den er noe enda mer.

Regjeringsbygningenes fasader og interiører har integrert kunst i verdensklasse, skapt gjennom et tett samarbeid mellom arkitekten og utøvede kunstnere. Foruten Viksjøs egne bidrag - han tegnet gavlfasadenes piktogrammer, som skulle symbolisere de ulike departementene - finner vi verk av Pablo Picasso (fem motiv), Odd Tandberg, Kai Fjell, Inger Sitter, Tore Haaland og Carl Nesjar, som også sto for sandblåsingen. Utsmykningene var banebrytende for Viksjø som arkitekt, og for Picassos videre arbeid med integrert kunst i arkitekturen. Dette bidrar særlig til bygningens verneverdi. Høyblokka inneholder Picassos første arbeid i betong, og «Fiskerne» på gavlen av Y-blokka er ikonisk. Picasso og Nesjar samarbeidet i 17 år til Picassos død og fullførte 34 verk i flere land. Kunstverkene er uløselig knyttet til arkitekturen, både fysisk og opplevelsesmessig. Samlet utgjør de så store deler av bygningens struktur og bærende vegger at bevaring av kunstverkene som løsrevne fragmenter vil bli meningsløst.

Y-blokka må ikke bli forhandlingskort og ofres. Den er et kunstnerisk høydepunkt med Picassos eksponerte hovedverk «Fiskerne» som en godt synlig gave til byen og eksempel på datidas ideal om kunst ut til folket. Y-blokkas krumme fasade er et viktig romdannende element som leder trafikken gjennom kvartalet. Sammen med kantine- og møteromspaviljongene danner Y-blokka den lavere beyggelsen som omkranser Høyblokka og understreker dennes betydning – alle Viksjøs bygninger inngår i et arkitektonisk hele.

Miljø og klima

Signaleffekten det sender ut at staten river en monumental bygning, med klare, store arkitektoniske kvaliteter og verneverdier, for å bygge nytt, når det vil være mer miljøvennlig –og fullt mulig - å istandsette, er svært dårlig. Miljøvernargumentet har åpenbart mangler. Å rive en naturbetongbygning er vesentlig mer krevende enn en vanlig betongbygning. Den er mye sterkere og med mye stein, steintilslaget danner sammenhengende bærende strukturer. Det er ikke hverken miljøvennlig eller regningssvarende å rive for så å bygge opp igjen. Vindusfeltene utgjør det meste av fasaden og kan enkelt oppgraderes, selv om ytre skall bevares/gjenskapes.

De stående bygningene har en høy innebygget karbonverdi der de står, som går tapt ved en riving. I klimaregnskap er det nå relevant å snakke om karbon-nåverdi. I dette ligger det at et spart større utslipp i dag har større verdi enn en besparing som ligger 60 år frem i tid.

Konseptutvalgets beregninger baserer seg på tall som ikke er representative. Eksempelvis er det i klimaregnskapet satt som forutsetning at bygningene skal varmes med fjernvarme fra søppelforbrenning. Dette gir en høyere belastning i driftsfasen enn om man f.eks hadde brukt ren strøm, eller om man hadde brukt strøm og jordvarme. Med ren strøm ville nybygg først vært klimalønnsomt etter 68 år, med strøm og jordvarme vil nybygg aldri lønne seg.

Fortidsminneforeningen

Dronningens gt. 11, N-0152 Oslo. Telefon 23 31 70 70 – Telefaks 23 31 70 50 e-post: post@fortidsminneforeningen.no

FORTIDSMINNEFORENINGEN: REGJERINGSKVARTALETS BYGNINGER H OG Y – VURDERING AV VERNEVERDI

H-blokka og Y-blokka er ressurser, råbygg klare for ny innredning. Bevaring er mer miljøvennlig enn å rive, frakte bort, nyprodusere – ifølge konseptvalgutredningen bygninger med levetid på 75 år, med fasadefornying etter 50. Viksjøs bygninger har allerede stått lenger uten fasadefornying, og vil kunne stå enda lengre.

Bruksverdi De stående bygningene er svært fleksible, og vil enkelt kunne la seg innrede slik at moderne krav til funksjonalitet, rasjonalitet og planløsning tilfredsstilles. Lav etasjehøyde (2,7 m) er en utfordring for tekniske anlegg/ventilasjon, men dette lar seg løse.

Byrommet – ideen om at det nye som kommer vil gi bedre byrom, er åpenbart en illusjon. Her planlegges flere høye bygninger i inntil 14 etasjer, med 20-40 m til vei. Bulls G-blokk og empirekvartalets allé får ikke bedre omgivelser enn de har i dag. Høyblokka som fondvegg for alleen/byrommet og Y-blokka som motsvar til den lavere G-blokka fungerer svært godt, både i dimensjoner og materialbruk.

Oppsummert vurderer vi bygningene i regjeringskvartalet til å være blant de aller viktigste bygningene å bevare i dette landet. All vår erfaring tilsier at denne verdien bare vil øke etter som årene går. Det fremtidsrettede valget vil uten tvil være å la disse bygningene stå, og bygge videre på det bestående. Dette gir mening på alle vis, også i høy grad på det symbolske planet.

For Fortidsminneforeningen

Ola H Fjeldheim

Generalsekretær

Fortidsminneforeningen

Dronningens gt. 11, N-0152 Oslo. Telefon 23 31 70 70 – Telefaks 23 31 70 50 e-post: post@fortidsminneforeningen.no

Oktober 2013

Støttebidrag for Riksantikvarens utredningen om høyblokkens kulturhistoriske verdi.

Arkitekt mnal Erling Viksjø, arkitekten for høyblokken, var en pioner innenfor norsk etterkrigsarkitektur. Byggene han tegnet har et internasjonalt format med særlig Le Corbusier som forbilde. De tidlige modernismeidealene i arkitekturen er fanget opp i hans bygninger som ”ærligheten” i materialbruken, de repetetive løsningene i plan og fasade som skulle gjenspeile industrisamfunnet og likhet for alle i samfunnet, taklandskapet og huset på stylter. Viksjø oppfylte dette både med sine ideer for bygningen og for byplanen. Av de byggene han fikk oppført, var det særlig med Regjeringshøyblokken dette ble fullbyrdet. Høyblokken står i dag som et av de viktigste bygningene av nasjonal betydning fra siste halvdel av forrige århundre.

Viksjø utviklet metoden kalt naturbetong Med sandblåsing ble steinmaterialet frigjort i betongen slik at overflaten ble eksponert og verdig både for interiør- og utvendige overflater I dette materialet blir også det norske sterkt representert ved å blottlegge den særegne gråsteinen. Den avrundede elvesteinen som ligger som en del av tilslaget i betongblandingen gir et fint og ekte fargespill i overflatene. Disse betongoverflatene gir bygget et homogent og varig preg. Dette har både en arkitektonisk og symbolsk verdi, ut fra byggets rolle i samfunnet.

Viksjø så også muligheten for kunstnere til å delta i denne prosessen som en utsmykning for bygningene. Således klarte han å integrere kunst og arkitektur slik det er gjort tidligere i arkitekturhistorien.

Bygningen er usedvanlig godt balansert mellom det enkle og rasjonelle, de gjennomtenkte detaljene spesielt for dette bygget og fra det internasjonale til det tydelig nasjonale preget.

Således er dette en bygning som ikke bare har aktualitet fra sin samtid, men også i dag og langt inn i fremtiden. Etter attentatet 22.juli, 2011, har høyblokken fått en økt betydning og større bevaringsverdi fordi bygget knytter oss til viktige hendelser og utvikling i Norges moderne historie.

Kan høyblokken svare til dagens (og morgendagens) miljø- og klimaløsninger? Det finnes allerede gode eksempler på at dette blir oppfylt med bygninger som kan sammenlignes med denne (ref. ”bygg 33” av Erling Viksjø i Østre Aker vei på Økern). For kontorfunksjoner vil den relative lave etasjehøyden bygningen har, være best egnet for kontorlandskap og gi gode romlige og funksjonelle løsninger på denne måten. Eldre eksisterende bebyggelse viser seg også å være bærekraftig ut fra det materialet som allerede står der, som kan være fordelaktig for prosjektets totale energiregnskap.

Ut fra en fremtidig byutvikling i området vil høyblokken kunne bidra på en positiv måte bl.a. fordi den opptar en sparsom grunnflate og dens plassering vil kunne danne et skille mellom Grubbegata og en fremtidig park mellom Akersgaten og nytt regjeringskvartal. Her refereres det til det alternativet som Konseptutvalgutredningen anbefalte.

Ut fra den arkitektoniske vurderingen som er nevnt her, vil OAF og NAL sterkt anbefale å bevare høyblokken.

Kim Skaara

Erik

Collett president, Norske arkitekters landsforbund leder Oslo Arkitektforening

Den offentlige debatten. Regjeringskvartalet i mediene

10.10‐2013

Interessen for regjeringskvartalets skjebne har vært stor. Den offentlige debatten om hva som skulle skje med regjeringskvartalet startet ikke lenge etter bombeangrepet. Gjennom sommeren og høsten 2013 akselererte ordskiftet. En en rekke fagpersoner og interessegrupper har skrevet kronikker og innlegg i landets aviser. I tillegg har en rekke lederartikler omtalt spørsmålet om bevaring.

Det har vært spennende å følge debatten, som har vært saklig og god. Innleggene har talt både for og imot bevaring av Høyblokka og Y‐blokka, men det store flertallet av lederartikler, kronikker og debattinnlegg har argumentert for bevaring. Debatten har engasjert flere fagmiljøer. Nye stemmer har gjort seg gjeldende, og regjeringskvartalet er blitt diskutert og analysert fra ulike ståsteder. Uansett om man er for eller imot bevaring har debatten i så måte vært en berikelse.

Anerkjente fagpersoner og representanter fra sine respektive felt har ytret seg. Antallet kronikker og innlegg er for mange til at alle kan refereres til her. Under lister vi opp enkelte sitater som til sammen kan gi et inntrykk av debatten som har pågått:

Janne Wilberg, byantikvar og Lars Emil Hansen, direktør Oslo Museum (Aftenposten, 29.06.2013)

«Fra et kulturhistorisk ståsted blir det meningsløst å rive Regjeringskvartalet med en ren begrunnelse i økonomi eller praktiske behov.»

Erling Dokk Holm, Arkitektur- og Designhøgskolen i Oslo (DN 01.07.2013)

«Riksantikvaren mente allerede i 2011 at Høyblokka burde fredes, og det samme mener Byantikvaren i Oslo. De synes riving er uforståelig. Ikke minst sett i sammenheng med at mange mennesker i dette landet lever i bygninger som har en eller annen form for vern. Store deler av Oslo innenfor Ring 3 har det slik. De fleste av dem er ytterst lojale og de godtar at det koster å forvalte kultur‐ og arkitekturarven. Hva slags signal sender man hvis man går inn for riving i denne saken?»

Anne Kari Lande Hasle, tidligere departementsråd (Aftenposten, 02.07.2013)

«De ønsker å bevare et bygg som er dårlig egnet for formålet‐ og de hindrer dermed muligheten til å bygge et regjeringskvartal som fremmer samarbeid på tvers av departementer, øker tilgjengeligheten og skaper gode arbeidsplasser for saksbehandlere og ledere.»

Hege Maria Eriksson, Norsk Form (DN 09.07.2013) (om Konseptvalgsutredningen av 27. juni 2013)

«Det er problematisk når viktige samfunnshensyn som kulturverdier ikke legges inn som forutsetninger som skal føre frem til politiske valg.»

«Undersøkelser viser at både bærende konstruksjoner og bygningsintegrert kunst i Høyblokka og Y‐blokka er uskadet. Likevel hevder utredningen at verneverdien er redusert fordi de er skadet. Med en slik forståelse av verneverdi blir de fleste kulturminner verdiløse.»

Kim Skaara, president NAL og Erik Collett, leder OAF (Aftenposten, 11.07.2013) (om Konseptvalgsutredningen av 27. juni 2013)

«Konsulentgruppens mandat i mulighetsstudiet har vært for begrenset. La oss få på plass en overordnet visjon for utviklingen av regjeringskvartalet, før man trekker for raske konklusjoner.»

Peter Groth, adm. Dir. Aspelin Ramm (DN 15.07.2013)

(Om Hotel 33) “Vår erfaring med Viksjøs bygning er at den tåler transformasjonsprosesser bedre enn de fleste andre. NHOs bygg på Majorstuen er et annet eksempel på en Viksjø‐bygning som har tålt å bli endret i takt med nye brukere og nye behov.»

«Vår erfaring med denne typen betongbygninger er entydig, det er solide og gode konstruksjoner som lett tåler ombygging og nye tekniske løsninger.»

«Når private ofte frivillig, og ikke minst med pålegg, bruker enormt med energi, penger og tid for å ta vare på sine bygninger, skal da staten ikke stille samme krav til seg selv?»

Mari Hvattum, Professor Arkitekur- og designhøgskolen (Morgenbladet 19.07.2013)

«Dersom man ser lenger enn til det rå førsteinntrykket, oppdager man bygninger av sjelden kvalitet, med en grad av gjennomarbeiding som det er nærmest umulig å oppnå i dag.»

«Med kobber, teak, naturstein og betong skapte Viksjø en raus og robust arkitektur for det moderne Norge.»

«Regjeringskvartalet ble faktisk et moderne monument, som minner, ikke om kommunistdiktatur, men snarere om den norske etterkrigstidens robuste fremtidsoptimisme. Det er en påminnelse vi stadig vekk trenger.»

RIKSANTIKVAREN: DEN OFFENTLIGE DEBATTEN – REGJERINGSKVARTALET I MEDIENE (VEDLEGG TIL UTREDNING)

Niels A. Torp, arkitekt (Aftenposten- 30.07.2013)

«(Om Y‐blokka) Den blokkerer for sosialt byrom i et stort område. Jeg mener derfor at det for fremtidig utvikling av byrommet omkring regjeringsbygget vil være en fordel om Y‐blokken rives. Høyblokken har derimot ikke slike problematiske sider.»

Carsten Paludan-Müller direktør NIKU (Dagsavisen, 04.09.2012)

«Kulturminner er en blanding av materielt og immaterielt. Slik er det også med Høyblokken – den er et byggverk som uttrykker en bestemt tids fremherskende tankeunivers.»

«Kulturminner er ikke statiske, men inngår som del av historiens strøm av forandring. De mest interessante kulturminner er de som bærer sporene av historiens strøm.»

Medieomtale i utlandet

Debatten om regjeringskvartalet har også blitt fanget opp av internasjonale medier. Det er særlig Picassos kunst som har først til at saken har fått et internasjonalt tilsnitt. BBC, The Art Newspaper, The Independent, L.A. Times, Le Monde, Le Figaro, YV5 og La Vanguardia, for å nevne noen. Disse artiklene omtaler i all hovedsak Picassos kunst og at den er «truet av riving».

Bevar Høyblokka og Y-blokka!

Uttalelse til behandling i årsmøte 20. mars 2014

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling ønsker å uttrykke et sterkt forsvar for bevaring av arkitekt Viksjøs regjeringsbygninger. Høyblokka med paviljongene og Y-blokka er kulturminner av høy nasjonal verdi. Dette er understreket i Statsbyggs landsverneplan, fredningsforslag og senere i Riksantikvarens utredning 2013. Bygningene har arkitektonisk og kunstnerisk verdi av internasjonal betydning. Etter terrorhandlingen 22. juli 2011 har anlegget fått en symbolsk tilleggsverdi. Riving vil være skandaløst, også i internasjonal sammenheng. Bevaring må være premissgivende for videre utvikling av kvartalet.

Arkitektonisk og kunstnerisk verdi

Arkitekt Viksjø var en pionér innenfor norsk modernisme. Hans viktigste bidrag er utviklingen av naturbetong. Kombinasjonen av naturstein og kunstneriske motiver sandblåst inn i betongoverflata ga arkitekturen estetiske og poetiske kvaliteter. Betongen som konstruktivt materiale ble omformet til et høyverdig fasademateriale. Denne foredlete betongen med integrert kunst var nyskapende også internasjonalt. Kunstneren Carl Nesjars 17 år lange samarbeid med Picasso startet med Høyblokka i 1958. Dette var nybrottsarbeid, mens Y-blokka fra 1969 er vårt ypperste eksempel på hvordan kunsten eksponeres i bybildet. Picassos verk «Fiskerne» pryder gavlen mot Akersgata som en gave til folket. Høyblokka, paviljongene og Y-blokka er en arkitektonisk og funksjonell helhet som må bevares samlet. De lavere bygningene skaper gode uterom og sikrer luft omkring Høyblokka. Y-blokkas krumme vegg er særlig verdifull som romdannende element. Viksjøs regjeringsbygninger omtales som pionérarbeid i norsk arkitekturhistorie – riving er ikke forenlig med disse verdiene.

Høyblokka. Foto: Teigens Fotoatelier 1958-59. Oslobilder.no.

Y-blokka med Picassos «Fiskerne». Foto: Siri Hoem 2013.

Nasjonal historisk verdi Norge fullførte sin første regjeringsbygning kort etter unionsoppløsningen i 1905, tegnet av arkitekt Henrik Bull. Denne danner nå den tredje veggen i regjeringsbygningenes forplass. Da det nye Norge tok form etter krigen, fikk vi Viksjøs modernistiske regjeringsbygninger. I plassering og materialvalg spiller de opp mot Bulls granittfasade. Dette var arnestedet for utviklingen av den moderne velferdsstaten. Regjeringsbygninger er nasjonale kulturminner. Å rive Høyblokka og Y-blokka innebærer dermed å fjerne vesentlige deler av nasjonens historie. Etter 22. juli, angrepet på vårt felles verdigrunnlag, har bygningene fått betydning også som nasjonalt minnested. Bygningene står som et seiersmerke over det som ikke lot seg knekke.

Ved grunnlovsjubileet i 1914 rev staten vår første stortingsbygning fra 1814. Det var der vår parlamentariske og departementale praksis ble utmeislet gjennom landets første tiår som selvstendig stat. Nå må ikke staten gjøre det samme ved dette grunnlovsjubileet og bruke smålige nytteargumenter for å rive byggverket hvor velferdsstaten og demokratiet ble utviklet i etterkrigstida.

Fortidsminneforeningen har en 170 år lang tradisjon i å kjempe for bevaring av verdifulle kulturminner. Vi er bekymret for hvilke argumenter som stadig fremmes for riving av regjeringsbygningene, enten de er knyttet til økonomi, energikrav eller funksjonalitet. Regjeringsbygningene er solide og representerer betydelige materielle ressurser. I et samlet og langsiktig miljøregnskap kommer bevaring godt ut. Riksantikvarens utredning viser at bygningene lar seg tilpasse til nye krav. Men dette bør handle om andre verdier: kulturminneverdier i vid forstand.

På 1800-tallet ble det revet stavkirker her i landet, senere vurderte man å rive Gamle Aker kirke og Bryggen i Bergen. Viksjøs regjeringsbygninger har tilsvarende verdi, og ingen kan skylde på manglende kunnskap om deres betydning. De må bevares som nasjonale kulturminner for kommende generasjoner, vi har ikke råd til å miste dem. Dette er vår tids viktigste vernekamp.

Fortidsminneforeningen Oslo og Akershus avdeling Oslo, 20. mars 2014

Paviljong med conglobetong. Foto: Siri Hoem 2013.

Faktaark fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014

Regjeringens beslutning om fremtidig regjeringskvartal

Regjeringskvartalet bygges mellom Akersgata og Møllergata

Valget av det såkalte ”Konsept øst ” betyr mulighet for senere utvidelse nordøst mot Hammersborg. Regjeringen ønsker konsentrert utbygging for å få god arealutnytting i det eksisterende regjeringskvartalet. Akersgata skal på sikt åpnes for trafikk. Ring 1 skal bestå.

Utenriksdepartementet flytter inn det nye kvartalet

Det nye regjeringskvartalet skal inkludere Statsministerens kontor og alle departementene (samt Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon) unntatt Forsvarsdepartementet. Regjeringen vil vurdere om regjeringskvartalet kan bygges ut i etapper med gradvis innflytting.

Høyblokka bevares

Høyblokka og den åpne plassen mot Akersgata bevares. Det tas sikte på å bevare den integrerte kunsten i Høyblokka. Regjeringen åpner for tilbygg/utvidelser av Høyblokka og høyere bygg bak Høyblokka. Y-blokka, S-blokka og R4 rives. De to store integrerte kunstverkene i Y-blokka tas vare på, og videre bruk avklares senere.

Arkitekturen skal vise representativitet og nøkternhet

Regjeringskvartalet skal ha en representativ arkitektonisk kvalitet som speiler dets symbolfunksjon og norske verdier. Regjeringskvartalet skal være tuftet på kvalitet, varighet og nøkternhet.

Høy miljøstandard Fremtidig regjeringskvartal skal planlegges med ambisiøse miljømål og høy grad av energieffektivitet slik at det ved planleggingen er på høyde med beste praksis for miljøvennlige bygg og uteområder i et livsløpsperspektiv, og som gir en samfunnsøkonomisk lønnsom og kostnadseffektiv ressursbruk.

Fleksible og fremtidsrettede arbeidsplasser

Regjeringen ønsker arbeidsplasser som er fleksible og fremtidsrettede, og som utnytter teknologien på en best mulig måte. Kontorene utformes med mulighet for ulike arbeidsformer som konsentrasjonsarbeid, små møter og prosjektarbeid etc. Det legges ikke opp til underdekning. Det legges opp til at alle har fast plass. Arealnormene for nybygg i regjeringskvartalet settes foreløpig til henholdsvis 23-25 m2 bruttoareal pr. ansatt (inkludert fellesområder) og 15 m2 pr ansatt arbeidsplass-areal. I forbindelse med rom- og funksjonsprogram vurderes arealnormene nærmere.

Sikkerhet er grunnlag for hele planleggingen av nytt regjeringskvartal Det fremtidige regjeringskvartalet planlegges med et generelt grunnsikkerhetsnivå for alle departementene. Særskilte funksjoner sikres spesielt. Det etableres beredskap for å

Faktaark fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014

kunne heve sikkerheten ytterligere i særskilte situasjoner. Sikkerhetstiltakene integreres i planleggingen. Bygninger og anlegg skal utformes slik at utformingen fremstår som åpent og inviterende for publikum og besøkende.

I samsvar med konseptvalgsutredningen anslag legges 5700 arbeidsplasser i 2034 til grunn for den videre planleggingen av nytt regjeringskvartal. Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet. Statsbygg vil, på vegne av KMD, få omfattende oppgaver i gjennomføringen av prosjektet.

Veien videre

Arbeidet med ny teknisk infrastruktur starter høsten 2014. I høst starter rivingen av S-blokka som en del av dette arbeidet.

Arbeidet med rom- og funksjonsprogram starter i 2014

Programmet skal identifisere funksjoner, rom og arealer det nye regjeringskvartalet trenger for å bli en god arbeidsplass. De ansatte og ansattes representanter skal delta og medvirker i prosessen.

Planprogram starter i 2014

I planprogrammet beskrives formål, rammer og premisser for planarbeidet, opplegg for medvirkning og behovet for utredninger. Planprogrammet skal sendes på alminnelig høring. Planprogrammet ligger til grunn for arbeidet med reguleringsplan.

Reguleringsplan og idéfase i 2015-2016

Reguleringsplanen gir de byplanmessige rammene. Planforslaget med konsekvensutredning skal sendes på alminnelig høring. Regjeringen legger opp til en idéfase som en del av arbeidet. Et mindre antall firmaer får i oppdrag å lage hver sin skisse til utforming av området (plasser, byggs plassering etc.). Skissene vil bli stilt ut slik at det legges til rette for offentlig debatt. Deretter ferdigstilles reguleringsplan.

Departementet anslår at prosjektering av byggene kan skje i tidsrommer 2016 til 2018 og at Stortinget kan behandle saken i 2019. Hvis byggestart skjer i 2020 vil regjeringskvartalet kunne stå ferdig ca 2023-2025.

Utredninger

Konseptvalgutredningforfremtidigregjeringskvartal (juni 2013), Opak, Metier og LPO Arkitekter

Fremtidigregjeringskvartal Kvalitetssikring - Kvalitetssikring av beslutningsunderlag for konseptvalg (KS1) (februar 2014), Dovre Group og Transportøkonomisk institutt

2

Faktaark fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, 25. mai 2014

Riksantikvarensutredningomverneverdiognybruk (oktober 2013), Riksantikvaren

Utredningene og mer informasjon om regjeringskvartalet finner du på www.regjeringen.no/regjeringskvartalet

FORTIDSMINNEFORENINGEN

The Society for the Preservation of Norwegian Ancient Monuments

Kommunal- og moderniseringsdepartementet v/statsråd Jan Tore Sanner

20.11.2014

Y-blokka som del av framtidig regjeringskvartal Innspill til planprosessen

Fortidsminneforeningen setter pris på den gode dialogen vi har hatt med statsråden så langt. Vi ønsker derfor å formidle vår dype bekymring for at Y-blokka er besluttet revet, særlig når mulighetene for å utvikle Regjeringskvartalet uten å rive Y-blokka er dårlig undersøkt. Vi oppfordrer derfor til å åpne for at alternativer med bevaring av dette kulturhistorisk meget viktige bygget blir en del av parallelloppdraget og reguleringsprosessen.

Bakgrunn og verneverdier

Regjeringen vedtok i mai 2014 at Y-blokka skal rives, i strid med råd fra tunge faginstanser og i strid med et omforent fredningsforslag som forelå i juni 2011, få uker før terrorhandlingen. Høyblokka og Y-blokkas nasjonale og internasjonale verdi som kulturminner er blant annet beskrevet i rapporten Regjeringskvartalet, Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk fra 2013. Disse verdiene er ubestridte.

Beslutningen om å bevare Høyblokka var klok og viktig. Imidlertid mener vi at det naturlige ville være å holde muligheten for bevaring av Y-blokka åpen videre i prosessen, for å få en god faglig og demokratisk diskusjon rundt dette spørsmålet. I lys av verneverdiene, og det faktum at Y-blokka kun har minimale skader, er rivevedtaket vanskelig å forstå. En så drastisk beslutning så tidlig i prosessen gir svært uheldige signaler både nasjonalt og internasjonalt. Argumentene som er fremmet for riving, enten de gjelder byplan, miljøvern eller sikkerhet, er såpass diskutable at dette spørsmålet bør være en del av prosessen videre.

En demokratisk planprosess

Når den statlige reguleringsplanen kommer til offentlig ettersyn, er riving allerede et vedtatt premiss. Normalt ville en slik reguleringssak innebære en konsekvensutredning der bevaring var ett av alternativene som ble utredet. Forvaltningen, særlig de statlige organene, er av lojalitetshensyn nå fratatt sin reelle mulighet til protest og innsigelser ved offentlig ettersyn. Dermed begrenses den demokratiske prosessen

24 team har meldt sin interesse for å delta i Statsbyggs parallelloppdrag om nytt regjeringskvartal. Fortidsminneforeningen har tatt en ringerunde til de aktuelle kontorene. Det er ulike meninger, men flertallet stiller seg positive til at bevaringsalternativet blir innlemmet i programmet. Nylig har flere unge arkitekter stått fram og avvist å delta i konkurransen fordi Y-blokka forutsettes revet. Vedtaket kan altså være til hinder for kreative, fremtidsrettede løsninger.

Dronningens

FORTIDSMINNEFORENINGEN

The Society for the Preservation of Norwegian Ancient Monuments

I konseptvalgutredningens Konsept Øst, som regjeringen har lagt til grunn, understreket konsulentene at konseptet er mulig å gjennomføre med bevaring av både Høyblokka og Yblokka, hvis regjeringen vil. Fortidsminneforeningen er overbevist om at Y-blokka kan integreres i det framtidige regjeringskvartalet på en god måte som beriker helheten. Spørsmålet er så viktig at det fortjener å få være en del av den demokratiske prosessen videre.

En forsvarlig og framtidsrettet løsning

Regjeringskvartalets framtid må ses i et langsiktig perspektiv. Fortidsminneforeningen har 170 års erfaring med å kjempe for bevaring av kulturminner, ofte bygninger som i sin samtid var kontroversielle eller lite verdsatt. Riving er en alvorlig og irreversibel handling. Vi mener Viksjøs samlede regjeringskompleks er av så høy verdi at nasjonen påføres et betydelig tap om anleggets helhet ødelegges. Fortidsminneforeningen tillater seg derfor å be regjeringen foreta en ny vurdering av muligheten for å bevare Y-blokka som del av et framtidig regjeringskvartal.

Vi erkjenner at vi er sent ute med dette innspillet. Likevel: planprogrammet for den statlige reguleringsplanen skal på høring i januar, omtrent samtidig med oppstart av parallelloppdraget for utarbeiding av byplangrep. Det er dermed fortsatt tid til å innarbeide bevaringsalternativet i plan- og designprosessen på en forsvarlig måte.

Med vennlig hilsen FORTIDSMINNEFORENINGEN

Ola H. Fjeldheim

Generalsekretær

Bevar Y-blokka!

Fasaden mot Akersgata med Picassos verk «Fiskerne». Foto: Statsbygg

Regjeringen har besluttet at Y-blokka i regjeringskvartalet skal rives, tross sterke protester fra et bredt fagmiljø. Dette er en politisk beslutning som er tatt i strid med erkjente nasjonale verdier, og uten at alternativer med bevaring er tilstrekkelig utredet. Riving ble satt som premiss for parallelloppdraget med idéutvikling for nytt samlokalisert regjeringskvartal. Vi vil uttrykke vår dype bekymring for det tapet nasjonen påføres ved riving av et unikt byggverk av internasjonal klasse. Riving er en alvorlig handling, som vil sette Norge i vanry som kulturnasjon. Vi ber regjeringen foreta en ny vurdering og innlemme Y-blokka i plan- og designprosessen om utforming av framtidig regjeringskvartal.

Y-blokka er ikonisk Y-blokkas arkitektoniske og kunstneriske verdi samt dens kulturhistoriske betydning er ubestridt. Arkitekt Erling Viksjø tegnet Høyblokka og Y-blokka som et samlet hele. Høyblokka sto ferdig i 1958, med banebrytende bruk av naturbetong og integrert kunst av anerkjente kunstnere, inklusive et sensasjonelt samarbeid med Pablo Picasso. Da Y-blokka sto ferdig i 1969, fikk den en fri og skulptural form, en Y med buete armer som danner tre byrom med ulik karakter. Picassos «Fiskerne» mot Akersgata er et høydepunkt innenfor kunst i et offentlig byrom.

Viksjøs regjeringsbygninger er inspirert av internasjonale forbilder og regnes som et hovedverk i norsk etterkrigsmodernisme. Statsbygg, Riksantikvaren og et samlet regjeringsapparat foreslo derfor å frede anlegget, fredningsforslaget var klart i juni 2011. Terrorangrepet 22. juli 2011 gir Viksjøs regjeringskompleks en ekstra dimensjon – et minnested av betydning for en hel nasjon.

Regjeringen velger å bevare Høyblokka, men vil rive den nær uskadde Y-blokka. Dette er et uforståelig grep. Vesentlige kulturverdier settes til side på grunn av krav til sikkerhet og arealutnyttelse. Det er etter vårt syn ikke gitt overbevisende begrunnelser for at riving er nødvendig for å skape et velfungerende og sikkert regjeringskvartal. I konseptvalgutredningens Konsept Øst, som regjeringen har lagt til grunn, understreker konsulentene at konseptet er mulig å gjennomføre med bevaring av Høyblokka og Y-blokka, hvis regjeringen vil.

Y-blokka som del av framtidig regjeringskvartal Man river ikke regjeringsbygninger i fredningsklasse, med integrert kunst av Picasso! Y-blokka danner et vellykket samspill med Høyblokka og Bulls regjeringsbygning fra 1906. Johan Nygaardsvolds plass er et flott byrom, forfinet med nytt plassgulv og vannspeil. Arkitektene Lunde & Løvseth hadde videre planer for parkmessig opparbeiding av plassen foran Deichmanske bibliotek – et rom med lys og åpenhet avgrenset av Y-blokkas krumme armer. Regjeringen etterspør åpne og gode byrom, nøkternhet, kvalitet og godt miljøvern. Y-blokka er svaret på alt dette, samtidig er den bærer av internasjonalt anerkjent kunst og nasjonalt viktig historie. Å bevare de kunstnerisk utformete betongveggene løsrevet fra sin opprinnelige kontekst ivaretar ikke hensynet til bevaring og formidling av Picassos integrerte kunst. Bevaring av en slik solid betongkonstruksjon er dessuten beste alternativ i et klima- og miljøperspektiv.

Spørsmålene om sikkerhet og arealutnyttelse henger tett sammen med beslutningen om samlokalisering av regjeringsfunksjonene. Erfaring tilsier at kvartalet om få år vil være for lite, og at man derfor må ekspandere ytterligere eller gå for en splittet lokalisering. Riving av Y-blokka vil i beste fall kun gi en kortsiktig «gevinst». Disse spørsmålene er så vesentlige for hovedstaden at de bør underlegges en bredest mulig utredning og drøfting.

For å skape en verdig hovedstad for framtida må vi bevare det beste fra fortida og supplere med nye kvaliteter. Y-blokka, med sine integrerte Picasso-verk, er en umistelig del av regjeringskvartalet. Derfor ber vi regjeringen om å revurdere rivevedtaket og åpne for en grundig utredning av mulighetene for bevaring.

Aksjonsgruppa for bevaring av Y-blokka

Fortidsminneforeningen

ICOMOS Norge

Docomomo Norge

Stiftelsen Norsk Kulturarv

Oslo Museum

Jugendstilsenteret

Rådet for byarkitektur

Unge Kunstneres Samfund

Landsforeningen Kunstsentrene i Norge

Norske Kunstforeninger

Forum for Kunstfaglig Utdanning

Arkitektforeningen i Stavanger

Forbundet Frie Fotografer

Oslo Fotokunstskole

Knut Ljøgodt, museumsdirektør

Nils Anker, museumsdirektør

Espen Johnsen, førsteamanuensis i kunsthistorie

Hege Maria Eriksson, fagsjef arkitektur, DogA

Karianne Bjellås Gilje, programsjef, DogA

Oslo, 31. oktober 2016

Høringsuttalelse til forslag til statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal

Statsbyggs forslag til statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal er lagt ut til høring og offentlig ettersyn med frist 31. oktober 2016. Fortidsminneforeningen vil med dette rette kritikk mot deler av forslaget som vi anser å være av nasjonal og internasjonal betydning, med særlig vekt på bygningene Høyblokka og Y-blokka.

Fortidsminneforeningen vurderer Høyblokka og Y-blokka samlet sett som et svært verdifullt kulturminne, og mener beslutningen om riving av sistnevnte er uakseptabel. Foreningen stiller seg også svært kritisk til foreslåtte byggehøyder i regjeringen/Statsbyggs forslag til reguleringsplan.

• Høyblokka og Y-blokka har nasjonal og internasjonal verneverdi som kulturminne i kraft av bygningenes unike arkitektoniske og kunstneriske kvaliteter, som del av historien om framveksten av det sosialdemokratiske Norge og som åsted for terrorangrepet 22. juli 2011.

• Beslutningen om riving av Y-blokka ble gjort altfor tidlig, i strid med råd fra alle relevante fagmiljøer og uten en forutgående demokratisk prosess. Rivebeslutningen hindrer muligheten til å utarbeide alternative løsninger som omfatter bevaring.

• Konsekvensutredningen har alvorlige mangler og oppfyller ikke forutsetningen i planprogrammet. Problematiske sider ved riving av Y-blokka underslås.

• Bevaring av Pablo Picassos kunstverk var en betingelse da riving ble bestemt. Om dette er mulig og hvordan det skal gjøres er ikke utredet.

• Riving av Y-blokka og nybygg vil medføre et negativt klimaregnskap i et livsløpsperspektiv.

• Påbygging av Høyblokka tvinges fram av økte høyder for omkringliggende bygg og vil endre den verneverdige bygningens karakter. Foreningen stiller seg kritisk til foreslåtte byggehøyder i nytt regjeringskvartal, som igjen er en følge av krav om samlokalisering av departementene.

NASJONAL/INTERNASJONAL VERNEVERDI

Høyblokka og Y-blokkas verneverdi er solid begrunnet, nasjonalt og internasjonalt. Høyblokka (1958) og Y-blokka (1969) utgjør et helhetlig anlegg tegnet av arkitekt Erling Viksjø. Anlegget regnes som et hovedverk i norsk modernisme, og framheves i norsk kunst- og arkitekturhistorie. Bygningenes kunstneriske og arkitektoniske verdi, koblet med funksjonen som regjeringsbygninger, gjorde at de fikk en selvsagt plass på listen over bygninger som skulle fredes som del av landsverneplanen for FAD, jf. kgl.res. 01.09.2006. Fredningsforslaget var klart i juni 2011. Terrorangrepet 22. juli 2011 påførte Høyblokka store ødeleggelser. Etter omfattende undersøkelser har det vist seg at Høyblokkas konstruksjoner likevel er intakte og brukelige. Bygningens motstandsdyktighet ble for mange et symbol på demokratiets motstandskraft og styrke. Høyblokka fremstår derfor på mange måter som en enda viktigere identitetsmarkør i dag enn den gjorde før angrepet.

Forslaget til reguleringsplan legger opp til flere ulike tiltak som vil endre Høyblokkas visuelle karakter og med det endre bygningens kulturelle og symbolske verdier. Det foreslås å rive de to øverste etasjene, et påbygg fra 1990, og erstatte disse med fire høye etasjer. Fortidsminneforeningen mener et slikt påbygg i for stor grad vil forandre Høyblokkas karakteriske arkitektur og samspille dårlig med Viksjøs arkitektoniske uttrykk og byggemetode. Foreningens stiller seg positiv til at påbygget fra 1990 rives og at bygningen tilbakestilles til sitt originale uttrykk.

Det foreslås videre at paviljongen mot øst erstattes av et nytt bygg med samme volum og at det bygges gangbruer som forbinder Høyblokka med de nye byggefeltene A, C og G. Høyblokkas kulturhistoriske verdi som arkitektur er først og fremst knyttet til det opprinnelige bygget fra 1958. Rivning av østre paviljong samt gangbruer som griper inn i gavlveggene påvirker opplevelsen av Høyblokkas opprinnelige hovedform samt opplevelsen av Høyblokka som en frittstående skive/lamell.

Samtidig vil bygningens integrerte kunstverk, som i planbeskrivelsen omtales som en kunsthistorisk verdi ut over den bygnings- og planhistoriske vurderingen, forringes.

Y-blokka fikk kun mindre skader under terrorangrepet i 2011. Regjeringens beslutning om riving i mai 2014 var derfor helt uforståelig. Siden har også avgjørelsen fått internasjonal oppmerksomhet:

• Europa Nostra: I forbindelse med nominasjonen av «The 7 Most Endangered 2016» valgte en internasjonal fagkomité Y-blokka til kortlisten over de 14 mest truede kulturminnene i Europa.

• The 20th Century Society: Y-blokka var månedens kulturminne i mai 2016.

• ICOMOS utstedte International Heritage Alert for Y-blokka 28. september 2016.

Fortidsminneforeningen erfarer at når internasjonale gjester orienteres om saken, reagerer de med vantro. De ser umiddelbart det nyskapende i arkitekturen, naturbetongens unike kvaliteter med integrert kunst. Y-blokkas skulpturale form med Pablo Picassos «Fiskerne» på gavlen mot Akersgata er ikonisk og gjør åpenbart bygget til en potensiell turistattraksjon.

Etter utprøvingen i Høyblokka i 1958, inngikk Picasso og Carl Nesjar et 17 år langt samarbeid. De utførte 34 verk i Europa, primært store betongskulpturer. Det finnes kun to andre bygninger i verden med Picasso-kunst i naturbetong: Arkitektforeningen COACs bygning i Barcelona og Chateau de Castille i Frankrike (sistnevnte er ikke tilgjengelig for offentligheten).

Høyblokka og Y-blokkas nasjonale betydning er ubestridt. Regjeringsbygningene har vært arnested for oppbyggingen av den sosialdemokratiske nasjonen i etterkrigstida, med idealer som demokrati, likhet og åpenhet. Etter terrorhandlingen 22. juli 2011, et direkte angrep på statsforvaltningen og demokratisk humanitær ideologi, har bygningene fått desto sterkere symbolbærende betydning. Betongkonstruksjonene med sin generøse kunst står nærmest uskadd og uttrykker en seier over terroristens angrep. Bygningene er et symbol på verdier som ikke lot seg knekke, tross ufattelige menneskelige tap. Samtidig har anlegget verdi som minnested, for bearbeiding av en nasjons og enkeltmenneskers traumer, og som vitnesbyrd om historiske hendelser.

EN UDEMOKRATISK PROSESS

Regjeringen bestemte seg for riving av Y-blokka altfor tidlig i prosessen og i strid med råd fra fagmiljøene, både i byråkratiet og i relevante organisasjoner (Riksantikvaren, KLD, kommunen, Fortidsminneforeningen m.fl.). Saken unntas demokratisk behandling både gjennom planprosess/konsekvensutredning og arkitektkonkurranse. Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har understreket at Y-blokka ikke skal utredes som et mulig alternativ i planprosessen eller behandles i konsekvensutredningen. En åpenbart god mulighet blir dermed ikke undersøkt.

Dette er ikke uttrykk for mer demokrati, heller tvert imot. Rivevedtaket er fattet i strid med alle relevante fagmyndigheters innstilling og uten en god eller troverdig begrunnelse.

Regjeringens/Statsbyggs argumenter for riving har variert, fra merkostnader til byrom, klimabelastning, sikkerhet mv. Argumentene er tatt ned ett for ett, de synes vikarierende for et politisk ønske om riving. I planforslaget framheves nå at Y-blokka må rives fordi det skal bygges en ny og forsterket kulvert over Ring 1, og at det ikke er mulig å forsterke fundamentene under Y-blokka. Dette er ikke troverdig. Situasjonen er ikke farligere enn at statsansatte har sine kontorer i Y-blokka i dag.

Bygging av ny kulvert og bevaring må kunne la seg kombinere, men ingen gis nå anledning til å prosjektere en mulig løsning for dette alternativet.

INGEN PLAN FOR PICASSOS KUNST

Da regjeringen i 2014 kunngjorde at Y-blokka skulle rives, ble det gitt forsikring om at Picassos kunstverk «Fiskerne» og «Måken» skulle tas vare på og innpasses i det nye komplekset. Men i konsekvensutredningen står det at det «foreløpig ikke er vurdert hvorvidt og hvordan» Picassos to kunstverk «lar seg demontere, flytte og konserveres». Man er altså ikke sikker på at kunsten kan bevares hel. I forslag til reguleringsbestemmelser § 3.3.1 heter det at det ved rammesøknad for riving skal foreligge en teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Y-blokka kan tas vare på. Dette er ikke tilfredsstillende.

Veggen med «Fiskerne» er over 100 m2 og veier ca. 100 tonn. Kunstverket er sandblåst inn i en betongskive av naturbetong som består av 80 % stein, armeringsjern og spesialsement. Rambøll påpekte i 2013 i Riksantikvarens tilleggsutredning at flytting er vanskelig uten å sage kunstverket opp i biter. Etter sammenlapping vil konstruksjonen være svekket og sårbar for vanninntrengning slik at den neppe bør stå ute. Oppsagingen vil være svært kontroversiell, og godtas neppe av rettighetshaverne i Administration Picasso

Videre er det et vesentlig poeng med kunsten at den er offentlig tilgjengelig og eksponert i bybildet. «Kunsten ut til folket» var nettopp en overordnet visjon for Picasso og de norske kunstnerne som var engasjert i regjeringskvartalet. Picasso var særlig fornøyd med eksponeringen av «Fiskerne» mot Akersgata. Motivet er spesialtegnet for regjeringsbygningen og illustrerer en utenlandsk kunstners syn på Norge i tida før oljealderen, da fiskerinæringen var vesentlig for norsk økonomi. Picasso leverte sine skisser vederlagsfritt, i begeistring over naturbetongens muligheter. Kunsten må bevares hel og på stedet – på bygningen den er en integrert del av.

NEGATIVT KLIMAREGNSKAP VED RIVING

Konsekvensutredningen svikter også på et annet sentralt punkt hva angår Y-blokka: klimaregnskapet. Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen vil rive en fredningsverdig bygning og samtidig unnlater å redegjøre for konsekvensene på forsvarlig vis.

Planforslaget framstilles som grønt, med ambisiøse miljømål. Ifølge planprogrammet skal det lages et klimaregnskap i et livsløpsperspektiv. Dette innfris ikke. Det redegjøres for klimagevinst ved redusert energibruk i driftsfasen (når nybyggene er ferdige), ved kortere transport grunnet samlokalisering av regjeringsfunksjonene, og ved bruk av klimaeffektive materialer, målt mot dagens situasjon. Det hevdes at klimagassutslippet halveres. Men – rivebelastningen og anleggsfasen er ikke inkludert! Dette er nettopp ikke et livsløpsperspektiv. Det er riving uten klimagevinst, vasket i grønn retorikk.

Regjeringen vil rive Y-blokka med areal 21 905 m2 og erstatte den med en nietasjes blokk på kun 12 100 m2 – et tiltak som åpenbart ikke gir samlet klimagevinst, verken på kort eller lang sikt. I et samlet klimaregnskap vil bevaring vinne. Påstanden om redusert energibruk til oppvarming av nybygg tar heller ikke høyde for at bygningene av naturbetong kan etterisoleres og oppnå passivhusstandard, som vist av Rambøll i Riksantikvarens tilleggsutredning i 2013. Ved bevaring og oppgradering av Yblokka vil dermed påstanden om halvert klimagassutslipp i driftsfasen heller ikke være gyldig.

I 2014 anerkjente EUs ministerråd kulturarven som «en strategisk ressurs for et bærekraftig Europa». Det er en stadig mer utbredt erkjennelse at bevaring og gjenbruk av eksisterende bygninger/kulturminner må inngå i den bærekraftige framtidsbyen. Oppgradering og ny bruk av Yblokka ville vært et utmerket eksempel på bærekraftig byutvikling.

BYGGEHØYDER OG SAMLOKALISERING

Kommuneplanen fra 2015 åpner for høyere bygninger i Oslos indre by, med 30 meter i deler av sentrum og 42 meter langs Ring 1. Kontroversielt, mener mange. I regjeringskvartalet får vi nybygg opptil 48 meter over bakken. Disse rager opp til Høyblokka, som dermed mister sin nåværende høyreiste posisjon. Dette vil man som tidligere nevnt bøte på ved å bygge fire høye etasjer oppå det opprinnelige volumet, slik at Høyblokka blir nærmere 70 meter høy. Sett fra Youngstorget blir bygningsmassen voldsom, langt høyere enn Oslos typiske bygningsstruktur, og over maksgrensen i

kommuneplanen. Et regjeringskvartal rettferdiggjør en viss dominans i bybildet, men å omtale dette som «moderate høyder» i reguleringsforslaget, er villedende retorikk.

Byggehøydene er en konsekvens av ønsket om samlokalisering av alle departementer unntatt Forsvarsdepartementet. Dette er blitt en tvangstrøye, der et for stort areal skal presses inn på tomta. Dette gir ikke bare dominerende byggehøyder, det tvinger også fram en kraftig ombygging av Høyblokka, som sammen med Y-blokka var bestemt fredet så sent som i 2011. Byggehøydene kan reduseres blant annet ved å utnytte Y-blokkas eksisterende areal på 21 905 m2 og Utenriksdepartementets 39 000 m2. Dette er opplagte muligheter regjeringen stadig avviser.

OPPSUMMERING OG ANBEFALING

Riving av Y-blokka og forslag til ny blokk A gir mindre areal, større klimabelastning, dominerende høyder i et sårbart kulturmiljø og tap av et uerstattelig og betydningsfullt kulturminne. Bevaring, derimot, vil gi en rekke positive konsekvenser: Vi får en reelt bærekraftig, miljøvennlig arkitektur. Vi beholder Picassos kunstverk som en attraksjon i bybildet. Vi bevarer det uerstattelige samspillet og byrommet mellom Høyblokka og Y-blokka. Kun ved bevaring av Y-blokka vil regjeringskvartalets høye verneverdier kunne glede kommende generasjoner og sammen med resten av bygningsmassen fortelle vår felles nasjonale historie.

Regjeringsbygningene i Norge er i en særstilling, som én av to bygninger i verden med en offentlig eksponert Picasso, og vi har et internasjonalt ansvar i å bevare dem. I tillegg har vi et nasjonalt ansvar etter terrorangrepet i 2011: Hvordan vi forvalter arrene etter denne alvorlige hendelsen – det være seg skjebnen til Høyblokka, Y-blokka eller paviljongen som i dag utgjør 22. julisenteret – er et felles nasjonalt anliggende som fortjener en grunnleggende demokratisk prosess. Slike autentiske steder er uerstattelige når vi skal formidle og minnes en skjellsettende del av vår historie. I lys av disse momentene vil riving av Y-blokka være en internasjonal skandale som setter Norge i vanry som kulturnasjon.

Fortidsminneforeningen anbefaler på det sterkeste at Y-blokka – som Høyblokka – innlemmes i det videre planarbeidet og arkitektkonkurransen. Som blant andre plan- og bygningsetaten har påpekt, er det fortsatt mange usikre faktorer, blant annet framtiden til Ring 1, mulig videre bruk av regjeringsbygninger som eksisterende Utenriksdepartementet, vurderinger knyttet til byrom og byggehøyder mv.

Bearbeiding av planforslaget etter offentlig høring kan innebære endrede forutsetninger. Dette understreker at beslutningen om riving av Y-blokka er tatt altfor tidlig og på et sviktende grunnlag.

FORTIDSMINNEFORENINGEN

Ola H. Fjeldheim Generalsekretær

THE TWENTIETH CENTURY SOCIETY: ÅPENT BREV TIL REGJERINGEN OM RIVINGEN AV Y-BLOKKEN

Til:

Oslo kommune

Plan- og bygningsetaten

postmottak@pbe.oslo.kommune.no

Referanse: PBE sak 201818270 Vår saksbehandler: SH/OHF Saksnr: Dato: 10.01.19

Regjeringskvartalet, Akersgata 44, gnr. 208, bnr. 5, Oslo

Innspill til søknad om riving av Y-blokka

Vi viser til rivesøknad for Y-blokka, som ble kjent for Fortidsminneforeningen i PBEs saksinnsyn, sak 201818270, jf. forhåndskonferanse med revidert referat 20 12.2018 (sak 201814377).

Etter Fortidsminneforeningens vurdering har rivesøknaden alvorlige mangler, dels pga. mangler i vedtatt reguleringsplan og planprosess. Vi oppfordrer PBE til å vurdere følgende momenter ved behandling av rivesøknaden, kort oppsummert:

• Konseptvalgutredningen (2013) og statlig regulering S-4946 (2017) legger premissene for riving av Y-blokka. Grunnlaget er ikke tilstrekkelig utredet mht. bevaringsverdier, alternativer, miljøkonsekvenser mm. og bryter med demokratiske prinsipper og plan- og bygningslovens prosesskrav

• Statlig reguleringsplan med konsekvensutredning har mangler som må karakteriseres som saksbehandlingsfeil, bl.a. ved at Y-blokka er unntatt fra relevante utredninger. Vi stiller spørsmål ved om reguleringsplan S-4946 er et legitimt grunnlag for å gi rivetillatelse, eventuelt om manglende utredninger kan kreves før rivesøknaden behandles.

• Det må foretas analyser av kjemiske tilsetningsstoffer i betongen med tanke på miljøkonsekvenser, kostnader mv. før rivetillatelse kan gis.

• Vi viser til prinsippet om meroffentlighet og ber om at flere av sakens dokumenter blir offentlige, bl.a. teknisk plan for flytting av kunst.

• Dersom rivetillatelse gis, bør det om mulig stilles vilkår om at riving av Y-blokka ikke gjennomføres før det er strengt nødvendig av hensyn til øvrig byggearbeid (antatt 2020–21).

Fortidsminneforeningen fraråder på det sterkeste at Y-blokka rives. Riving vil være en internasjonal skandale, som står i grell kontrast til Norges ambisjoner om å ta kulturarv og klimahensyn på alvor. Demontering og gjenbruk av Picassos kunst er en uakseptabel løsning, kunstverkenes verdi er en uløselig og integrert del av arkitekturen.

Bakgrunn – verneverdi

Y-blokka var foreslått fredet i landsverneplanen for FAD i juni 2011, jf. kgl.res. 01.09.2006 om forvaltning av statens kulturhistoriske eiendommer. Y-blokkas verneverdi er solid begrunnet og kjent for PBE, likeså Fortidsminneforeningens engasjement for bevaring.

Arkitekt Erling Viksjøs regjeringsbygninger Høyblokka (1958) og Y-blokka (1969) ble planlagt som en helhet og er et hovedverk innen norsk etterkrigsmodernisme. Kombinasjonen av høyblokk og skulpturell lavblokk har internasjonale forbilder, som FN-bygningen i New York og UNESCOs hovedkvarter i Paris. Viksjøs arkitektur utmerker seg med en nasjonal tilnærming, der utviklingen av naturbetong med elvegrus og integrert kunst er i særklasse. Bygningene uttrykker det norske sosialdemokratiet og likhetsidealene i etterkrigstida på en unik måte. Høyblokka og Y-blokka hører sammen, Y-blokkas ikoniske form og foredlete bruk av naturbetong er en umistelig del av helheten. Picassos bidrag med fem kunstverk, hvorav to i Y-blokka, gir bygningene internasjonal verdi. Picasso/Nesjar startet med dette et samarbeid som varte i 17 år, til Picassos død, og skapte 34 kunstverk/skulpturer i naturbetong. Samarbeidet med Nesjar/Viksjø var utslagsgivende for en ny æra i Picassos kunstnerskap, noe som tidligere har vært mindre kjent.

Etter terrorangrepet 22. juli 2011 har Y-blokkas verdi blitt forsterket, ikke minst som symbol over demokratiske verdier som ikke lot seg knekke. Vi tilføyer at ingen norsk vernesak har vakt tilsvarende internasjonalt engasjement, blant annet:

• Europa Nostra, «The 7 Most Endangered 2016», Y-blokka ble utvalgt av en internasjonal fagkomité til kortlisten over de 14 mest truete kulturminnene i Europa

• ICOMOS International Heritage Alert 28. september 2016: https://www.icomos.org/en/get-involved/inform-us/heritage-alert/current-alerts/7940red-banner-factory-st-petersburg-russia-open-letter-3

• The 20th Century Society (UK) – Y-blokka er månedens kulturminne i mai 2016. Åpent brev til regjeringen, publisert i Dagsavisen 17.12.2018: https://www.dagsavisen.no/nyemeninger/%C3%A5pent-brev-til-regjeringen1.1249480

Konseptvalgutredning (KVU) 2013

Regjeringen besluttet riving av Y-blokka 25.05.2014 på bakgrunn av KVU fra 2013. KVU er et finanspolitisk verktøy som ikke er ment for beslutning av byplangrep, slik det er gjort her KVU belyser ikke konsekvenser eller ivaretar offentlig høring slik en planprosess skal gjøre, jf. poenger framført av statsviter Gro Sandkjær Hanssen, NIBR.

Daværende miljøvernminister Solhjell bestilte en tilleggsutredning fra Riksantikvaren om verneverdi og bruk høsten 2013. Her framheves de nasjonale verneverdiene til Høyblokka og Y-blokka, og det redegjøres for hvordan betongbygningene kan oppgraderes til passivhusstandard (Rambøll). Dette vesentlige innspillet ble ikke vektlagt av regjeringen/Statsbygg.

Vesentlige premisser for byutvikling og riving ble fastlagt altfor tidlig i prosessen, unndratt en grundig utredning og demokratisk medvirkning iht. plan- og bygningslovens prosesskrav

Statlig regulering 2017 – alvorlige mangler

Søknad om riving av Y-blokka har grunnlag i statlig regulering for nytt regjeringskvartal, som følger konklusjonen i KVU: riving av Y-blokka og samlokalisering av departementene unntatt Forsvarsdepartementet.

I Kommunal og moderniseringsdepartementets Reguleringsplanveileder heter det (s. 10):

«De samme kravene til prosess og medvirkning gjelder for statlig plan som for en ordinær kommunal planprosess.»

I planarbeidet for nytt regjeringskvartal ble spørsmål om bevaring eller riving av Y-blokka utelatt fra reguleringsprosessen, KU og offentlig ettersyn. Dermed ble verken muligheter ved bevaring eller konsekvenser ved riving tilstrekkelig vurdert At staten fraviker demokratiske prinsipper og forutsetninger i plan og bygningsloven er sterkt kritikkverdig. Dette forsterkes av at beslutningen er stikk i strid med råd fra alle relevante fagmyndigheter (Byantikvaren, PBE, Riksantikvaren, Klima- og miljødepartementet) og en rekke kulturorganisasjoner i innog utland Det vil vekke internasjonal oppmerksomhet hvis et nasjonalt monument som Yblokka går tapt

Det faktum at riving av Y-blokka ble vedtatt forut for en reguleringsprosess, og utelatt fra utredningsplikten i plan- og bygningsloven, er etter Fortidsminneforeningens skjønn en alvorlig saksbehandlingsfeil. Fortidsminneforeningen stiller spørsmål ved den statlige reguleringsplanens legitimitet, i særdeleshet som grunnlag for riving av Y-blokka. Vi ber PBE vurdere om rivesaken kan avvises på dette grunnlaget.

Blant annet følgende forhold er fraværende eller mangelfullt utredet i statlig regulering/KU:

- bevaringsalternativet med Y-blokka som del av fornyet regjeringskvartal

- Y-blokka kombinert med sikring av Ring 1 (eller annen trafikkløsning)

- alternative vurderinger av samfunnssikkerhet og sikring/bruk av Y-blokka

- miljøregnskap i et livsløpsperspektiv

Vi ber PBE vurdere om det kan stilles krav om slike utredninger før rivesøknaden behandles

Utredningene må være uavhengige og ikke styrt av regjeringens forutgående beslutning.

Klimaregnskap og miljøoppfølgingsplan

Klimaregnskapet som fulgte reguleringsforslaget i 2016 var oppsiktsvekkende tynt og i strid med forutsetningene. Ifølge planprogrammet, fastsatt av departementet, skulle det redegjøres for klimagassutslipp i et livsløpsperspektiv I KU redegjøres det for klimagevinst ved redusert energibruk i driftsfasen. Anleggsfasen og rivebelastningen er ikke inkludert. KU burde vært underkjent på dette punktet.

I reguleringsbestemmelsene § 3.3.1 stilles følgende krav i forbindelse med rivesøknad:

- Plan for massehåndtering og deponering

Ifølge rivesøknaden fra Nordic er det «utarbeidet en Miljøoppfølgingsplan for kontrakt K901 Rivning som beskriver alle relevante miljømål (…)», Vi finner ikke denne i saksinnsyn Det er dermed ikke mulig (for offentligheten) å vurdere om miljøoppfølgingsplanen svarer til kravene i Byggteknisk forskrift kap 9 mv.

Arkitekt Viksjø eksperimenterte med tilsetningsstoffer i sementvellingen for å bedre kvalitetene til naturbetongen, bl.a. aluminiumspulver Han nevner også andre ikke navngitte kjemiske tilsetninger. Ifølge de tekniske analysene i rapport fra NIKU/Multiconsult/Civitas 2016 har Y-blokka eksepsjonelt gode egenskaper mht. nedbrytende faktorer som karbonatisering, riss, kloridinnhold mm. Tilsetningene i betongen er trolig aldri analysert. Her kan det være miljøbelastende stoffer som har konsekvenser for rivemetode, HMS, avfallsdeponering osv.

Fortidsminneforeningen forutsetter at PBE stiller krav om analyse av betongen i Y-blokka med tanke på tilsetningsstoffer og konsekvenser Avfallsplanen må tilpasses funnene, og kostandene ved riving synliggjøres for beslutningstakerne. Rivesaken berører nasjonale hensyn knyttet til kulturarv, offentlig pengebruk og internasjonale miljøforpliktelser og har også stor allmenn interesse.

Vi bemerker for øvrig at eventuell riving av Y-blokkas 21 905 m2 med gjennomgående betongkonstruksjoner vil være alt annet enn miljøforsvarlig forvaltning – en skamplett for Oslo som europeisk miljøhovedstad 2019.

Flytting av Picassos to kunstverk

Regjeringen/Statsbygg har forutsatt at Picassos kunstverk «Fiskerne» og «Måken» skal demonteres og gjenbrukes i RKV. Dette burde vært utredet i KU som del av reguleringsplanen, men i reguleringsbestemmelsene § 3.3.1 stilles følgende krav:

- Ved rammesøknad for riving av Y -blokken skal det foreligge en teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Y -blokken kan tas vare på.

Rivesøknadens inneholder en teknisk plan for flytting av integrerte kunstverk, men denne er u.off Plan for midlertidig plassering av kunstverkene er imidlertid offentlig. Ifølge NIKU m.fl.s rapport fra 2016 er man ikke sikre på at flytting av kunstverkene lar seg gjennomføre uten skader.

I lys av tidligere prosess og manglende utredninger er det viktig at flest mulig dokumenter i saken er allment tilgjengelige. Det er uforståelig at teknisk plan for flytting av Picassos kunst er unndratt pga. sikkerhetshensyn, jf. offl. § 21. Unntak av omsyn til nasjonale forsvars- og tryggingsinteresser

Vi viser til statens ambisjoner om meroffentlighet og oppfordrer PBE om å ta en ny gjennomgang og frigjøre mest mulig av dokumentene.

Utsatt gjennomføring

Dersom PBE gir rivetillatelse for Y-blokka, ber vi om at det stilles vilkår om at rivingen ikke skal gjennomføres før det er strengt nødvendig av hensyn til øvrig byggearbeid Riving av Yblokka er planlagt høsten 2019. Samtidig framgår det av tidsplanen at arbeidene med kjelleren under den nye A-blokka ikke skal skje før 2021, og senking av Ring 1 i 2023/-24.

I pressekonferanse 28.09.2018 framhevet miljøminister Elvestuen at utbyggingen skal skje trinnvis, og at riving av Y-blokka ikke skal skje før det er nødvendig og eventuelt i etapper. Dette må legges til grunn

Om klageadgang

I den statlige reguleringsprosessen var byråkratiet avskåret fra å benytte vanlige virkemidler for å ivareta nasjonale kulturminneinteresser: innsigelse, fredning eller alternativ plan. Klageadgang som siste utvei for å ivareta forsvarlig saksbehandling, var heller ikke til stede. Systemet med statlig regulering fungerte dermed ikke etter de demokratiske målene som ligger til grunn for norsk offentlig forvaltning.

Som interesseorganisasjon har Fortidsminneforeningen rettslig klageinteresse i saker som berører kulturminner. Vi forutsetter at et eventuelt rivevedtak fattet av PBE etter plan- og bygningsloven behandles som et ordinært enkeltvedtak der foreningen har klageadgang, jf. forvaltningsloven § 28

Vi ber om at at Fortidsminneforeningen blir underrettet med kopi av PBEs vedtak i rivesaken.

Med hilsen FORTIDSMINNEFORENINGEN

Ola Fjeldheim generalsekretær

Kopi til:

- Oslo kommune, Byantikvaren

- Oslo kommune, byrådsavdeling for byutvikling

- Riksantikvaren

- Klima- og miljødepartementet

- ICOMOS Norge

- Europa Nostra Norge

- Oslo Arkitektforening

- Norske Arkitekters Landsforbund

Saksnr: 201818270-41

Side 2 av 23

Det er avholdt forhåndskonferanse i saken den 13.11.2018 (saksnummer 2018 14377).

Plangrunnlaget for eiendommen

Eiendommen er regulert til hovedformål utviklingsområde U1 i kommuneplanen 2015 – Oslo mot 2030, vedtatt 23.09.2015.

På bakgrunn av en konseptvalgutredning (KVU) gjennomført høsten 2012 og våren 2013 besluttet regjeringen den 25.05.2014, før reguleringsprosessen, at Y-blokka skulle rives.

Y-blokka er i ettertid regulert til eksisterende bebyggelse som forutsettes revet i reguleringsplan

«Statlig reguleringsplan med tilhørende reguleringsbestemmelser for nytt regjeringskvartal», S4946, vedtatt 10.02.2017 av Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Vernestatus

Y-blokka er statlig listeført og på Byantikvarens gule liste. Y-blokka var under fredning gjennom arbeidet med Landsvernplanen før 22.07.2011. Y-blokkas verneverdier er erkjent i et nasjonalt og internasjonalt perspektiv.

Krav i reguleringsplanens bestemmelser

§ 3.1 Utforming Bebyggelse og utearealer skal utformes i samsvar med prinsippene i kvalitetsprogram datert 10.februar 2017 og miljøprogram datert 10.februar 2017.

I miljøprogrammet tabell 4-1 angis mål for klimagassutslipp, herunder at «Det skal utarbeides et helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett for regjeringskvartalet. Dette skal omfatte utslipp fra stasjonær energi og transport i driftsfasen samt materialbruk i bygg og uteområder.»

§ 3.3.1 Krav i forbindelse med rivesøknad

Ved første rammesøknad for riving skal det sendes inn plan for anleggsperioden. For ulike faser skal planen angi:

- Kjøreruter og størrelse på anleggstrafikk

- Sammenhengende traseer for fotgjengere og syklister

- Tilgjengelighet for brann- og beredskapskjøretøy

- Tilgjengelighet for eksisterende virksomheter og evt. midlertidig tiltak

- Plan for massehåndtering og deponering av masser

Ved rammesøknad for riving av Y-blokka skal det foreligge en teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Y-blokka kan tas vare på.

Saksnr: 201818270-41 Side 3 av 23

Stortingsmelding om nytt regjeringskvartal (Meld. St. 21)

I Stortingsmeldingen avgitt 10.04.2019 fremheves det at Regjeringskvartalet skal planlegges med ambisiøse miljømål. Det angis at prosjektet skal følge NS 3720 Metode for klimagassberegninger for bygninger (fastsatt 01.09.2018). I NS 3720 angis det at «Riving og avfallshåndtering av eksisterende bygning eller konstruksjoner for å klargjøre en tomt tilordnes i sin helhet bygningen som rives og inngår ikke i klimagassberegningen for den nye bygningen. Hvis formålet med beregningen er å sammenligne ulike alternative utbyggingsløsninger, og bare èn av løsningene innebærer riving, skal riving likevel inkluderes.»

Stortingsmeldingen ble behandlet i Stortinget 18.juni 2019.

Uttalelser og merknader til søknaden

Liste over innkomne uttalelser:

1. Riksantikvaren 10.04.2019

2. The International Council of Monuments and Sites (ICOMOS) 17.01.2019

3. Byantikvaren 25.01.2019

4. Fortidsminneforeningen 10.01.2019

5. ICOMOS Norge 28.01.2019

6. Bydel St.Hanshaugen 31.01.2019

7. Bymiljøetaten 14.02.2019

8. Ruter 11.01.2019

9. Statens Vegvesen 19.09.2018

10. Omsorgsbygg Oslo KF 25.06.2018

11. Valleløkken – Bolteløkka Vel (VBV)

12. Espen Viksjø 17.03.2019

13. Caroline Hatlem Støvring 11.02.2019

14. Gunnar Helgås 15.01.2019, 24.01.2019 og 14.02.2019

Sammendrag av innkomne uttalelser:

Riksantikvaren 10.04.2019

 Regjeringskvartalet har en over hundre år lang historie som tilholdssted for Regjeringen i Norge. Symbolverdiene er store, og er knyttet til etableringen av Norge som selvstendig nasjon og utviklingen av den norske velferdsstaten etter andre verdenskrig. At Høyblokka og Y-blokka ble stående etter terrorangrepet 22.juli 2011 har gitt disse bygningene en forsterket symbolverdi. De er både en påminnelse om et nasjonalt traume og et symbol på positive fellesverdier.

 Y-blokka (1969) ble planlagt inn i regjeringskvartalet sammen med Høyblokka (1958). Fasadene er utført i naturbetong. Dette byggematerialet ble utviklet av arkitekten Erling Viksjø i forbindelse med planleggingen av regjeringskvartalet. Regjeringskvartalet med Høyblokka og Y-blokka hadde internasjonale ambisjoner, med paralleller i FN-bygget i New York, undervisningsministeriet i Rio de Janeiro og UNESCOs hovedkvarter i Paris.

Saksnr: 201818270-41

Side 4 av 23

Restaureringen av FN-komplekset i New York, som var ferdig i 2013, viser at det er mulig å lage gode, moderne og sikre arbeidsplasser i bygninger fra 50- og 60-tallet. Rehabiliteringen kostet ikke mer enn det ville ha gjort å bygge nytt.

 Y-blokka har et av Norges viktigste kunstverk i det offentlige rom. At en av verdens fremste kunstnere. Pablo Picasso, stod for utsmykningen, hvorav den ene er en fremstående del av fasaden på Y-blokka, plasserer Y-blokka inn i en internasjonal kunstog kulturhistorie. Picassos verk er en integrert del av arkitekturen, og denne dimensjonen blir borte ved nedmontering og flytting. Riving av Y-blokka vil ødelegge et ikon fra etterkrigstidens arkitektur og fjerne et av Norges viktigste kunstverk i det offentlige rom.

 I juni 2011 var det enighet i regjeringsapparatet om å frede Høyblokka og Y-blokka. Den faglige begrunnelsen for vern står ved lag.

 Y-blokka fremsto med svært begrensede skader etter bombeangrepet 22.juli. På oppdrag fra Miljøverndepartementet utarbeidet Riksantikvaren en utredning om verneverdi og ny bruk av Regjeringskvartalet (11.10.2013). I rapporten bekreftet Riksantikvaren at tidligere vernevurderinger fortsatt var gjeldende, men også at anlegget har fått styrket symbolsk betydning. I rapporten konkluderer Riksantikvaren med at en ny bruk av Høyblokka og Yblokka er fult mulig kombinert med bevaring.

 I tidlig fase av planene for nytt regjeringskvartal ble det framholdt at tunellen under Regjeringskvartalet (Ring 1) var en sikkerhetsrisiko, og at Y-blokka derfor måtte rives. Riksantikvaren stiller spørsmål til om dette fortsatt gjelder, ettersom reguelringsplanen nå forutsetter en senkning av veien, noe som skulle tilsi at det vil være tilstrekkelig plass for å etablere nødvendige sikringstiltak av tunellen.

 I en høringsuttalelse til nytt regjeringskvartal 25.10.2016 foreslo Riksantikvaren å bygge Y-blokka om til en «C-blokk», som et alternativ for å unngå riving. Forslaget gikk ut på å rive den nordre fløyen og dermed endre formen på bygget fra en Y- til en «C». På denne måten kunne man også reetablere Arne Garborgs plass og få Deichmanske bibliotek fram i bybildet. En slik løsning ville også bevare Johan Nygaardsvollsplass, byrommet mellom Høyblokka og Y-blokka. Den arkitektoniske komposisjonen som Høyblokka og Y-blokka utgjør kunne også bevares. Ikke minst kunne man ved C-blokk-alternativet bevare den integrerte Picasso-kunsten. Riksantikvaren fikk aldri tilbakemelding på dette forslaget, og det ble, oss bekjent, aldri utredet.

 Man har i de siste årene sett endringer i byggenæringen, og klimaberegninger og gjenbruk blir nå viktige premisser for utvikling i byggebransjen. Det er derfor svært urovekkende og overraskende at den rivesøknaden som skal behandles for Y-blokka ikke inkluderer beregninger av klimakonsekvensen ved riving og nybygging. Utslipp ved riving og håndtering av avfall, i tillegg til produksjon av materialer til nybyggingen må tas med i klimaregnskapet. Først da får man det hele bildet av kostnader og gevinster, både økonomisk og miljømessig.

 Riksantikvaren ser av tilsvarende prosjekter nasjonalt og internasjonalt at det er betydelige klimagevinster å hente i gjenbruk av eksisterende bygninger. Eksisterende bygninger har allerede tatt klimagassregningen. Dette taler for gjenbruk av Y-blokka. I Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk av Regjeringskvartalet framgår det at det er mulig å

Saksnr: 201818270-41 Side 5 av 23

oppnå energieffetkivitet som tilsvarer passivhus for Høyblokka og Y-blokka, at klimagassutslippene vil være mindre ved bevaring enn ved riving og nybygg, og at rehabilitering vil bety mindre forbruk av ressurser samt mindre avfall.

 Rivesøknaden er mangelfull. Alternativer til riving er ikke utredet. Riksantikvaren mener at bevaring av kulturminneverdiene burde være utgangspunkt for videre utforming av Regjeringskvartalet, ettersom disse var avklart allerede før 2011. Som Byantikvaren skriver i sin høringsuttalelse, er det oppsiktsvekkende at man ikke har laget et alternativ med vern som utgangspunkt. De manglende alternativvurderingene tilsier at rivesøknaden bør avslås.

 Staten har gjennom kongelig resolusjon pålagt seg selv å ivareta egen kulturhistorisk eiendom. Ved å rive Y-blokka handler man i strid med dette. Staten bør være et forbilde og bidra til å skape forståelse for vern av fellesskapets kulturhistoriske verdier. Det sender svært uheldige signaler til private eiere av vernete bygninger, når staten selv ikke ivaretar sine egne kulturminner. Riksantikvaren understreker at det er svært store verdier, i et lokalt, nasjonalt og internasjonalt perspektiv, som vil kunne gå tapt.

 Riksantikvarens klare anbefaling har vært, og er, at både Y-blokka og Høyblokka får bestå og brukes videre som viktige og verdifulle deler av et nytt regjeringskvartal.

The International Council of Monuments and Sites (ICOMOS) 17.01.2019

 ICOMOS is dismayed to learn that the Norwegian Government has not taken their International Heritage Alert dated 28. September 2016 into consideration.

 No comments from Norway’s own cultural heritage authorities or other Norwegian or international heritage experts have been taken into consideration. The international scientific community is quite amazed at the lack of respect for the professionality of both international expertise and Norway’s own official directorates and offices. The process has not done honour to Norway’s rich democratic traditions.

 The Government Quarter of Norway in Oslo, consisting of the H-block from 1958 and the Y-block from 1969 are considered to be the most important monumental expressions of post-World War II modernism in Norway within both architecture and pictorial arts. The two buildings are Norways most important symbols of post-war optimism and belief in international democracy, dialogue and openness.

 Any dismantling of these art works, if such a process should be successful, will impair the art works and wherever they are exhibited, it will be an exhibition of shame.

 On 15 February 2016, ICOMOS had a meeting with the Norwegian Ministry of Local Government and Administration. The State Secretary was very clear on the point that the decision to demolish the Y-block was already made on a governmental level, and was hardly approachable. The main argument being security, since a throughfare runs in a tunnel beneath the short northern wing of the building. The security claim is seen by ICOMOS as questionable, as the government has until today not provided any documentation as to the necessity of demolishing the Y-block.

Saksnr: 201818270-41

Side 6 av 23

 The conclusion of ICOMOS and other professional stakeholders is that demolishing the Y-block has been a presupposition for all planning work and zoning plans for the area, excluding any informed discussion on a possible and sustainable use of the Y-block.

 The decision and position of the Norwegian Government will seem incomprehensible only a few years from now, too late, and only to shame Norway internationally. ICOMOS is surprised that the Norwegian Government after being presented such clear advice against a demolition, upholds its original intention without any room for discussion. A demolition of the Y-block in Oslo represents a loss of international cultural heritage, and a defeat for democracy itself. ICOMOS strongly recommends the Norwegian Government to revise its ill-consideres decision.

Byantikvaren 25.01.2019

 Y-blokka og Høyblokka danner til sammen landets viktigste modernistiske bygningskompleks. Ved siden av bygningsverdiene utgjør uterommet i møtet mellom den vertikale og stramme Høyblokka og den lavere og mer organiske Y-blokka, i seg selv en enestående kvalitet. Y-blokkas kunstneriske utsmykning som inkluderer to av naturbetongbildene skapt av Pablo Picasso og Carl Nesjar, er verdenskunst. Dette har bidratt til sterke nasjonale og internasjonale reaksjoner på ønsket om å rive, blant annet fra Fortidsminneforeningen og presidenten i UNESCOs rådgivende kulturminneorganisasjon ICOMOS. ICOMOS har satt Y-blokka på sin «Heritage at risk»-liste, en varslingsliste over særlig høye internasjonale kulturminneverdier som er truet av ødeleggelse.

 Før ødeleggelsene 22.07.2011 var vernet av de nasjonalt viktige bygningene i Regjeringskvartalet, G-blokka, Høyblokka og Y-blokka, besluttet og fredningsvedtaket gjensto kun som en formalitet. Det vises til bakgrunnen for fredningsforslaget.

 Tidlig i planleggingen av et nytt Regjeringskvartal ble kulturminneverdiene satt til side og både høyblokka og Y-blokka forutsatt revet. Symbolverdien til Høyblokka ble imidlertid anerkjent, mens Y-blokka fortsatt ble definert ut av det nye Regjeringskvartalet. Dette ble lagt til grunn for de utlyste parallelloppdragene og for den videre planprosessen. Staten har som planeier ikke på noe tidspunkt gjennomført en konsekvensutredning av rivingen slik plan- og bygningsloven krever. Riksantikvarens grundige analyse fra 2013 som ble utarbeidet på oppdrag fra Miljøverndepartementet synes heller ikke å ha blitt vektlagt.

 Det er påfallende at man ikke på noe tidspunkt har tatt utgangspunkt i de høye verneverdiene og laget et alternativ med vern av disse verdiene som utgangspunkt for sikringen. Her har man gjort det stikk motsatte og tilpasset bygningsmassen til et sikringskonsept.

 Fire hovedtemaer fremstår som dårlig opplyst i prosessen hvor fredningsambisjonen i løpet av kort tid ble snudd til en kategorisk beslutning om å rive: tilstand, sikkerhet, miljøhensyn og bevaring av kunsten.

 Tilstand: Y-blokka fremsto med begrensede skader etter bombeangrepet og deler av bygningen har frem til nå blitt brukt som kontorer. Tilstanden for Høyblokka som skal bevares, var mer kritisk. Arkitekturen og kunsten er i god behold. Til og med interiørene er i en slik tilstand at de representerer høye kulturminneverdier, særlig i lys av at alle interiørene i Høyblokka måtte rives.

Saksnr: 201818270-41 Side 7 av 23



Sikkerhet: Den reelle sikkerhetssituasjonen er trolig lite endret siden fredningsbeslutningen ble tatt. Dokumentasjonen er imidlertid hemlighetsstmplet slik at det ikke er mulig å ta stilling til enkelthetene. Veitunellen er blitt anført som den største risikoen. Til det er det å anmerke at veien uansett forutsettes senket 5 meter, noe som skulle tilsi tilstrekkelig plass for å legge inn betryggende bombesikring. Byantikvaren kan heller ikke se av foreliggende dokumentasjon at en eventuell bevaring av to av de tre bygningsarmene, slik Riksantikvaren foreslo, har vært reelt vurdert. Videre har faktisk bygningen vært i bruk frem til i dag, slik at det er grunn til å anta at sikkerhetsrisikoen selv uten sikret tunelltak, er akseptabel.

 Miljøhensyn: At det ikke er fremlagt en livsløpsanalyse av klimaeffekten ved riving og nybygging fremstår som overraskende i en tid hvor regjerningen for øvrig er svært opptatt av å gjøre nødvendige klimatiltak. Riving av en solid betongbygning med lang restlevetid kan vanskelig være miljøvennlig selv om nybygget som kommer benytter mindre energi per driftsår. Avfallsbelastningen av betong som kan inneholde miljøgifter, er heller ikke betryggende analysert.

 Bevaring av kunsten: Bevaringen av de to Picassokunstverkene som løse bilder er et avbøtende tiltak. Siden dette er stedsspesifikk kunst skapt for Y-blokka vil riving uansett medføre en sterk reduksjon i kunstnerisk verdi. Byantikvaren savner en analyse av dette spørsmålet, utført av uavhengig ekspertise. Videre bør det fremlegges en risikovurdert plan for demontering, lagring og remontering som er så gjennomarbeidet at den kan gi en annen og mer betryggende risikovurdering enn analysen fra 2016, som påpekte klar skaderisiko.

 Byantikvaren konkluderer med at ut fra en kulturminnevurdering fremstår rivingen som et dramatisk tap av kulturminneverdier. At denne ødeleggelsen er villet og ikke et resultat av krig eller brann, gjør at den bare kan sammenlignes med rivingen av våre siste stavkirker på slutten av 1800-tallet. Byantikvaren er derfor sterkt kritisk til at Y-blokka rives, men tar til etterretning at arealbruken er avklart gjennom statlig plan. Byantikvaren legger til grunn at det stilles vilkår om at den kunstneriske utsmykningen kan tas vare på uten uakseptabel risiko for skader.

Fortidsminneforeningen 10.01.2019

 Arkitekt Erling Viksjøs regjeringsbygninger Høyblokka (1958) og Y-blokka (1969) ble planlagt som en helhet og er et hovedverk innen norsk etterkrigsmodernisme. Kombinasjonen av høyblokk og skulpturell lavblokk har internasjonale forbilder, som FNbygningen i New York og UNESCOs hovedkvarter i Paris. Viksjøs arkitektur utmerker seg med en nasjonal tilnærming, der utviklingen av naturbetong med elvegrus og integrert kunst er i særklasse. Bygningene uttrykker det norske sosialdemokratiet og likhetsidealene i etterkrigstida på en unik måte. Høyblokka og Y-blokka hører sammen, Y-blokkas ikoniske form og foredlete bruk av naturbetong er en umistelig del av helheten. Picassos bidrag med fem kunstverk, hvorav to i Y-blokka, gir bygningene internasjonal verdi. Picasso/Nesjar startet med dette et samarbeid som varte i 17 år, til Picassos død, og skapte 34 kunstverk/skulpturer i naturbetong. Samarbeidet med Nesjar/Viksjø var utslagsgivende

Saksnr: 201818270-41

Side 8 av 23

for en ny kunstnerisk æra i Picassos kunstnerskap, noe som tidligere har vært mindre kjent.

 Etter terrorangrepet 22.juli 2011 har Y-blokkas verdi blitt forsterket, ikke minst som symbol over demokratiske verdier som ikke lot seg knekke. Ingen norsk vernesak har vakt tilsvarende internasjonalt engasjement.

 Etter Fortidsminneforeningens vurdering har rivesøknaden alvorlige mangler, dels pga. mangler i vedtatt reguleringsplan og planprosess. Fortidsminneforeningen oppfordrer PBE til å vurdere momenter nedenfor ved behandling av rivesøknaden.

 Konseptvalgutredningen (2013) og statlig reguleringsplan S-4946 (2017) legger premissene for riving av Y-blokka. Grunnlaget er ikke tilstrekkelig utredet mht. bevaringsverdier, alternativer, miljøkonsekvenser mm. og bryter med demokratiske prinsipper og plan- og bygningslovens prosesskrav.

 KVU er et finanspolitisk verktøy som ikke er men for beslutning av byplangrep, slik det er gjort her. En KVU belyser ikke konsekvenser eller ivaretar offentlig høring, slik en planprosess skal gjøre, jamfør poenger fremført at Gro Sandkjær Hansen, Norsk Institutt for by- og regionsforskning (NIBR). Vesentlige premisser for byutvikling og riving ble fastlagt alt for tidlig i prosessen, unndratt en grundig utredning og demokratisk medvirkning iht. plan- og bygningslovens prosesskrav. At staten fraviker demokratiske prinsipper og forutsetninger i plan- og bygningsloven er sterkt kritikkverdig. Dette forsterkes av at beslutningen er stikk i strid med råd fra alle relevante fagmyndigheter (Byantikvaren, PBE, Riksantikvaren, Klima- og miljødepartementet) og en rekke kulturorganisasjoner fra inn- og utland. Det vil vekke internasjonal oppmerksomhet hvis et nasjonalt monument som Y-blokka går tapt.

 Statlig reguleringsplan med konsekvensutredning har mangler som må karakteriseres som saksbehandlingsfeil, bl.a ved at Y-blokka er unntatt fra relevante utredninger. Vi stiller spørsmål ved om reguleringsplanen S-4946 er et legitimt grunnlag for å gi rivetillatelse, eventuelt om manglende utredninger kan kreves før rivesøknaden behandles. Det påpekes at blant annet følgende forhold er fraværende eller mangelfult utredet i planen:

o Bevaringsalternativet med Y-blokka som en del av fornyet regjeringskvartal.

o Y-blokka kombinert med sikring av ring 1 (eller annen trafikkløsning)

o Alternative vurderinger av samfunnsikkerhet og sikring/bruk av Y-blokka

o Miljøregnskap i et livsløpsperspektiv. Det påpekes at utredningen av klimagassutslipp i et livsløpsperspektiv,slik planprogrammet angir, ikke er gjennomført og at KUen burde vært underkjent på dette punktet.

 I reguleringsbestemmelsene § 3.3.1 stilles følgende krav i forbindelse med rivesøknad:Plan for massehåndtering og deponering. Ifølge rivesøknaden fra Nordic er det «utarbeidet en Miljøoppfølgingsplan…» Denne ses ikke på saksinnsyn. Det er derfor ikke mulig (for offentligheten) å vurdere om miljøoppfølgingsplanen svarer til kravene i Byggteknisk forskrift kap. 9 mv.

 Det må foretas analyser av kjemiske tilsetningsstoffer i betongen med tanke på miljøkonsekvenser, kostnader mv. før rivetillatelse kan gis.

Saksnr: 201818270-41 Side 9 av 23



Fortidsminneforeningen viser til prinsippet om meroffentlighet og ber om at flere av sakens dokumenter blir offentlige, blant annet teknisk plan for flytting av kunst.

 Dersom rivetillatelse gis bør det om mulig stilles vilkår om at riving av Y-blokka ikke gjennomføres før det er strengt nødvendig av hensyn til øvrige byggearbeider (antatt 2020-2021).

 I den statlige reguleringsplanen var byråkratiet avskåret fra å benytte vanlige virkemidler for å ivareta nasjonale kulturminneinteresser: innsigelse, fredning eller alternativ plan. Klageadgang som siste utvei for å ivareta forsvarlig saksbehandling, var heller ikke tilstede. Systemet med statlig regulering fungerte dermed ikke etter de demokratiske målene som ligger til grunn for norsk offentlig forvaltning. Som interesseorganisasjon har Fortidsminneforeningen rettslig klageinteresse i saker som berører kulturminner. Det forutsettes at et eventuelt rivevedtak fattet av PBE etter plan- og bygningsloven behandles som et ordinært enkeltvedtak der foreningen har klageadgang, jamfør forvaltningslovens § 28.

 Fortidsminneforeningen fraråder på det sterkeste at Y-blokka rives. Riving vil være en internasjonal skandale, som står i grell kontrast til Norges ambisjoner om å ta kulturarv og klimahensyn på alvor. Demontering og gjenbruk av Picassos kunst er en uakseptabel løsning, kunstverkenes verdi er en uløselig og integrert del av arkitekturen.

ICOMOS Norge 28.01.2019

 ICOMOS Norge viser til uttalelsen fra det internasjonale ICOMOS. ICOMOS er UNESCOs rådgivende organ i verdensarvsaker, i tillegg til å være den største internasjonale frivillige organisasjonen av profesjonelle aktører innen kulturvernfeltet.

 Riksantikvaren var i 2011 klar med fredningsframlegget for Regjeringskvartalet med Yblokka. Y-blokka ble verdsatt til å ha nasjonal kulturminneverdi. Bygget skulle fredes som vår felles nasjonale kulturarv.

 Det har kommet mange faglige innspill i saken. Mest oppsiktsvekkende er det at Riksantikvarens rapport fra 2013 som klart anbefaler bevaring ikke er tatt i betraktning. Likeså ICOMOS’ heritage Alert fra 2016 som tydelig bekrefter Riksantikvarens vurdering av Y-blokkas nasjonale verdier, og samtidig påpeker de internasjonale verdiene. Det internasjonale miljøet er svært overrasket over den planlagte rivingen av den ikoniske Yblokka og har uttrykt stor uro og bekymring.

 Selv om det foreligger en reguleringsplan som tilsier at Y-blokka skal rives, er det ikke for sent å snu i denne saken og dermed sikre Y-blokka med dens integrerte kunst for fremtidige generasjoner.

Bydel St. Hanshaugen 31.01.2019

 Bydelen behandlet saken i bydelsutvalgets arbeidsutvalg 29.01.2019.

 Bydelens uttalelse gjelder forhold som har med riveprosessen å gjøre, og som vil kunne påvirke helsemessige forhold for naboeiendommer og fremkommelighet for kollektivtrafikk og gående.

Saksnr: 201818270-41

Side 10 av 23

 Tiltakshaver må utarbeide støyprognose med kartlegging av behov for avbøtende tiltak –etter retningslinjer fra T-1442. Støyprognosen skal legges til grunn ved planlegging og nabovarsling.

 I god tid før oppstart av rivearbeider, må tiltakshaver søke om dispensasjon fra støyforskriften i Oslo. Støyprognosen må legges ved søknaden.

 Tiltakshaver må ha planer for å håndtere støv.

 Til de trafikale forholdene i forbindelse med arbeidene kan bydelen se av vedlegg 1 til rammesøknaden at Ruter er orientert om at bussrute 37 vil kunne opprettholde sin funksjon i forbindelse med arbeidene.

 Redegjørelse for kjøreruter, anleggstrafikk, traseer for fotgjengere og syklister, tilgjengelighet for brann- og redningskjøretøy, eksisterende virksomheter og kollektivtrafikk samt et omfattende miljøoppfølgingsprogram er også medtatt i redegjørelsen i rivesøknaden. Alle disse forholdene ivaretas gjennom uttalelser fra andre instanser. For midlertidig og endelig plassering av kunstverk fra riveområdet vises til uttalelse fra KORO.

 Bydelsutvalget oppfordrer entreprenør å ha oppslag med informasjon om arbeidet og forventet dato for ferdigstilling.

 Vedtak 29.01.2019: Bydelen oversender innen fristen 31.01.2019 en administrativ uttalelse til forhold som har med riveprosessen å gjøre og som vil kunne påvirke helsemessige forhold for naboeiendommer og fremkommelighet for kollektivtrafikk og gående. Bydelsutvalget oppfordrer entreprenør til å ha oppslag med informasjon om arbeidet og forventet dato for ferdigstilling.

Bymiljøetaten 14.02.2019

 Bymiljøetaten har gått igjennom planene for anleggsgjennomføringen av Y-blokka og har ingen bemerkninger til den.

Ruter 11.01.2019

 Ruter legger til grunn at busslinje 37 kan trafikkere den nærliggende traseen som normalt i anleggsperioden. Utover dette har Ruter ingen merknader til søknaden.

Statens Vegvesen 19.09.2018

 Avtalt anleggsvei er godkjent av Statens Vegvesen

Omsorgsbygg Oslo KF 25.06.2018

 Etter samtale med Brann- og redningsetaten (BRE) bekreftes at forslag til omlegging av trasè i Hospitalsgata, som vist i møtet 14.juni, er akseptabel. Det understrekes at det må være en meget god dialog mellom Statsbygg, BRE og OBY i forbindelse med de forestående arbeidene, og at tilkomst til og fra Hovedbrannstasjonen ikke må forringes.

Valleløkken – Bolteløkka Vel (VBV)

 VBV er kjent med rivesøknaden for Y-blokka og at denne ikke ble oversendt bydel St. Hanshaugen til høring. Bydelen fikk oversendt søknaden fra PBE med anmodning om uttalelse.

Saksnr: 201818270-41

Side 11 av 23

 Styret i VBV er ikke kjent med hvordan deres medlemmer stiller seg til rivingen, men har registrert den massive motstanden mot rivingen fra nasjonal og internasjonal ekspertise på byplan-, arkitektur- og kulturfeltet.

 Ut ifra den mangelfulle saksbehandlingen som påvises i Fortidsminneforeningen innspill bes det om at rivingen av Y-blokka utsettes og gjøres gjenstand for ny vurdering.

 Det bes om at politikerne i St. Hanshaugen bydelsutvalg i sin uttalelse går imot riving og ber om at PBE iverksetter fornyet utredning i tråd med Fortidsminneforeningens innspill.

Espen Vikjsø 17.03.2019

 Konklusjonen om å rive Y-blokka ble tatt før selve planprosessen startet. Konsekvensutredning, med vurderinger mht. riving og muligheter ved bevaring ble utelatt fra prosessen. Dette er i strid med Plan- og bygningsloven og er en klar saksbehandlingsfeil. Det hele fremstår som svært uryddig og i strid med demokratiske spilleregler. Ingen norsk rivesak har vært gjenstand for tilsvarende protester.

 Regjeringens beslutning om å riving i 2014 ble tatt på basis av kun tekniske og økonomiske utredninger. Kulturminnefaglige vurderinger ble ikke vektlagt. Innspill fra Riksantikvaren, Byantikvaren, Fortidsminneforeningen, Arkitektforeningen osv. ble ikke vektlagt.

 I og med at Ring 1 er besluttet senket, skal sikringen av Y-blokken derfor ikke være noe problem, og regjeringens hovedargument for riving er således ikke lenger tilstede. Det er dessuten fullt mulig å tilpasse Y-blokken i det nye regjeringskvartalet, uten for store bygningsmessige inngrep.

 Viksjøs håp er av Plan- og bygningsetaten ikke godkjenner rivingssøknaden. Etaten ved Ellen de Vibe har vært klar på at det vil være et historisk feilgrep å rive bygningen. I og med at planprosessen har vært mangelfull og rivesøknaden er en konsekvens av dette, må det være mulig å få stilt saken i bero inntil Plan- og bygningslovens forutsetning om utredning, høring og medvirkning har funnet sted.

 I rivesøknaden har PBE etterlyst hvordan kunstverkene skal tas vare på helt frem til endelig plassering. Det må kreves en bedre studie og plan på hvordan disse kunstverkene er tenkt plassert i nytt regjeringskvartal. Når man søker å skjære ut integrert kunst av uvurderlig verdi, er ikke bare den tekniske ivaretakelsen av betydning. Endelig plassering med tanke på hvor, estetisk sammenheng og tilgjengelighet for borgerne er av største betydning. Plasseringen av «Fiskerne» som nå er blitt offentliggjort er etter Viksjøs oppfatning svært uheldig. Å klistre Y-blokkens 100 tonns gavlfasade litt tilfeldig opp på en kontorblokkfasade gjør bare vondt verre. Dersom rivesøknaden mot all fornuft blir godkjent, ber jeg i det minste om at det settes krav om at «Fiskerne» og «Måken» blir gjenstand for ny vurdering mht. plassering og kontekst.

Caroline Hatlem Støvring 11.02.2019

 Støvring ber om at vedlagte dokumenter tillegges rivesøknaden som saksopplysninger hva gjelder Y-blokkens verneverdi. Dette slik at det er kjent hvilken verneverdi Y-blokka har:

o Beskrivelse av verneforslag for regjeringskvartalet og Victoria terrasse (2010)

o Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk (2013)

Saksnr: 201818270-41

Side 12 av 23

 Det oppfordres til at Riksantikvaren uttaler seg i saken – blant annet om hvordan PBE skal/bør forholde seg til kulturminneaspektet og bygningens betydningsfulle og samtidig formelt uavklarte kulturminnestatus.

 Byantikvarens påpekning av manglende konsekvensutredning og Fortidsminneforeningens merknader hva gjelder behovet for videre utredninger før rivesøknaden behandles, støttes.

 Y-blokken er angitt revet i den statlige reguleringsplanen for kvartalet. Flere har påpekt mangler ved den statlige planprosessen idet spørsmålet om bevaring og riving av enkeltbygninger var vedtatt i forkant av planprosessen, Departementet angir at spørsmålet ble drøftet i konseptvalgutredningen og i den etterfølgende kvalitetssikringen. Spørsmålet om bevaring eller riving av bygninger skal imidlertid høres, drøftes og vurderes som et ledd av selve reguleringsprosessen, som er underlagt Plan- og bygningsloven, og som forutsetter mer grundige utredninger og større grad av medvirkning.

 Det må kunne konkluderes med at departementets håndtering innebærer at riving av Yblokken ikke har vært gjenstand for den utredning-, høring- og medvirkningsprosessen som Plan- og bygningsloven forutsetter, og at alternativene til riving av Y-blokken som en direkte konsekvens heller ikke er tilstrekkelig belyst i planprosessen. Reguleringsplanen er så sett ikke i overensstemmelse med det lovverket den er hjemlet i. Dette forholdet bør korrigeres, inklusiv en mer utfyllende redegjørelse av de miljømessige konsekvensene ved riving.

Gunnar Helgås 15.01.2019, 24.01.2019 og 14.02.2019

 Fortidsminneforeningens innspill støttes.

 Det vises til at Statens Vegvesen har uttalt at sikring av Ring 1 er håndterbart uten riving av Y-blokka.

 Det stilles spørsmål til hvor sikkerhetsmessig klokt det er å samlokalisere alle departementer.

 Y-blokka må bevares og inkluderes i nytt regjeringskvartal.

 Det vises til at Staten skal gå foran som et godt eksempel når det gjelder forvaltning og bevaring av sine bygninger. Sjelden har det vært et slikt engasjement fra folket og faglig hold for bevaring av offentlig bygg.

Tiltakshavers tilsvar til uttalelser 10.04.2019

Tilsvar til Riksantikvarens innspill

 Til de 4 innledende avsnittene av Riksantikvarens innspill vises det til oppsummeringen av høringsuttalelsene til den statlige reguleringen. Dette gjelder også forslag om C-blokk som det henvises til at er kommentert i oppsummeringen på side 11. Dette dokumentet har hele tiden siden 10.02.2017 vært tilgjengelig på Statbyggs hjemmesider om regjeringskvartalet.

 I Kommunal- og moderniseringsdepartementets godkjenningsbrev av den statlige reguleringsplanen står det; «Regjeringen besluttet i mai 2014 at Høyblokken skulle bevares, og at S-blokken, R4 og Y-blokken skulle rives. Spørsmålet om bevaringen og gjenbruk av bygningene i regjeringskvartalet ble drøftet både i konseptvalgutredningen og

Saksnr: 201818270-41

Side 13 av 23

i den etterfølgende kvalitetssikringen. Det var både sikkerhetsmessige forhold og hensynet til mulighetene for å utvikle et effektivt og kompakt regjeringskvartal som lå til grunn for regjeringens beslutning om å rive Y-blokken. Verdiene knyttet til bygningene i regjeringskvartalet var på tidspunktet for regjeringens beslutning godt kjent, blant annet gjennom Fornyings, administrasjons- og kirkedepartementets forslag til landsvernplan for regjeringskvartalet og Victoria terrasse (2010).»

 I Riksantikvarens avsnitt 6 påpekes det at rivesøknaden av Y-blokka ikke inneholder beregninger av klimaeffekten. Det var ikke aktuelt å utrede klimaeffekten av å rehabilitere Y-blokken kontra et nybygg, siden beslutningen om å rive, som det fremgår av departementets brev, ikke baserer seg på miljøspørsmålene, men på sikkerhet og forholdet til et effektivt departementsfellesskap. Det re heller ikke krav til spesifikke klimagassberegninger tilknyttet rivesøknader. Statsbygg utfører imidlertid klimagassberegninger for nybygg og rehabilitering i prosjektet, noe som følger av mål i Miljøprogrammet som er del av statlig reguleringsplan vedtatt i februar 2017. Mål og tiltak knyttet til reduksjon av klimagassutslipp fra anleggsfasen vil også gjelde for riving, men er ikke noe krav i en rivesøknad til kommunen. Det er også slik at i likhet med bygningsmateriell fra R4 at det også er planer om ombruk eller gjenbruk av bygningsdeler og materialer fra Y-blokken.

 I Riksantikvarens avsnitt 7 påpekes det at det ikke foreligger en utredning om alternativet til riving og det vises til Byantikvarens påpekning av det samme. Statsbygg mener at svaret på dette spørsmålet ligger i det de har kommentert tidligere. Statsbyggs oppdrag var å utrede en løsning for et nytt regjeringskvartal i tråd med regjeringens beslutning slik den framkommer i oppdragsbrevet til Statsbygg av juni 2014.

Tilsvar til ICOMOS’ og Fortidsminneforeningens innspill

 I oppsummeringen av høringsuttalelsene til den statlige reguleringsplanen er de 154 innspillene som omhandler Y-blokken behandlet og kommentert i punkt 2.1. I tillegg er Fortidsminneforeningens egen uttalelse oppsummert og kommentert. Den foreliggende uttalelsen tar opp de samme tema når det gjelder beslutningsprosessene, skiftende regjeringers beslutninger og utredningene som ligger til grunn for forslaget om den statlige reguleringsplanen. Statsbygg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i rivesøknaden siden temaet anses uttømmende behandlet i plansaken. Det vil bli gjennomført en omfattende miljøkartlegging før rivingen gjennomføres og dette dokumenteres i byggesaken. Teknisk plan for flytting av kunsten er en del av rivesøknaden og vil bli grundig dokumentert og ansvarsbelagt i tråd med krav fra byggesaksmyndigheten. Rivingen vil i henhold til gjeldende framdriftsplan bli gjennomført fra 01.10.2019. Til ICOMOS’ innspill vises det til det som er kommentert til uttalelsen til Fortidsminneforeningen.

Tilsvar til Byantikvarens innspill

 Statsbygg seer ingen grunn til å kommentere dette innspillet spesielt siden dette er grundig kommentert i forhold til Oslo kommunes uttalelse til den statlige reguleringsplanen. Vi viser i den forbindelse til Byantikvarens innspill.

Tilsvar til ICOMOS Norges innspill

Saksnr: 201818270-41

Side 14 av 23

 ICOMOS Norge avga også innspill til høringen av plansaken med samme innhold og vi viser til kommentarer til deres innspill nr. 22.

Tilsvar til Bydel St. Hanshaugens innspill

 Statsbygg oppfatter bydelsutvalgets innspill som svært relevante tema for innbyggerne i bydelen. Statsbygg vil ivareta de hensyn som det er vist til når det gjelder støy, støv og framkommelighet. Det er utarbeidet en egen anleggsgjennomføringsplan som følger rammesøknaden. Statsbygg vil videreføre synspunktene fra bydelsutvalget til riveentreprenøren med ønske om god informasjon i riveperioden.

Tilsvar til Rutes innspill

 Det er en forutsetning at linje 37 kan opprettholde sin trasè i Hospitalsgata og Møllergata i riveperioden.

Tilsvar til Valleløkken-Bolteløkka vels innspill

 Uttalelsen tas til orientering

Tilsvar til Espen Viksjøs innspill

 I oppsummeringen av høringsuttalelsene er det gjort utførlig rede for saksgangen i planprosessen. Statsbygg har forholdt seg til Regjeringens konseptvalg og lagt dette til grunn ved gjennomføringen av den statlige reguleringsplanen. Planprosessen har fulgt vanlig planprosess og høringsfristene har vært utvidet i forhold til lovens krav til dette. Det er Kommunal- og moderniseringsdepartementet som fatter den endelige beslutningen om plassering av «Måken» og «Fiskerne» etter høring hos KORO, BONO og Picassos arvinger.

Tilsvar til Gunnar Helgås’ innspill

 Alle synspunktene er gjennomgått og kommentert i plansaken. Det er imidlertid ukjent for Statsbygg at Statens vegvesen mener at Y-blokken kan stå når Ring 1 skal bygges om. Teknisk plan for ombygging av Ring 1 er utarbeidet av Statens vegvesen og Statsbygg i fellesskap med Multiconsult som rådgiver. I dette arbeidet har det ikke fremkommet noen synspunkter i tråd med det Helgås skriver.

Saksnr: 201818270-41

Plan- og bygningsetatens vurdering og tilsvar til uttalelser

Side 15 av 23

A. Det kan stilles spørsmål ved om kulturminneinteressene er forsvarlig vurdert i reguleringsprosessen

Å få på plass et nytt regjeringskvartal er svært viktig for landet og Oslo by, og det er nødvendig å legge til rette for fremdriften i prosjektet. Riving av Y-blokka inngår i den statlige vedtatte reguleringsplanen for regjeringskvartalet. Det ligger samtidig et forpliktende ansvar for å ivareta vår felles kulturarv samt å sikre klimavennlig byggeri. Staten har gjennom kongelig resolusjon pålagt seg selv å ivareta egen kulturhistorisk eiendom.

Regjeringen besluttet den 25.05.2014, på bakgrunn av konseptvalgutredning (KVU) gjennomført høsten 2012 og våren 2013, at Y-blokka skulle rives. I og med at riving av Y-blokka var besluttet før konsekvensutredningen og offentlig ettersyn ble gjennomført, har verken konsekvensvurderinger eller høringsuttalelser påvirket planens utfall på dette punktet. Vi kan ikke se at det er gjort vurderinger av alternative løsninger siden juli 2011 der bevaring av Y-blokka kombineres med for eksempel om- eller påbygging. Dette er en betydelig svakhet ved plangrunnlaget.

Plan- og bygningsetaten stiller seg bak de kulturminnefaglige vurderingene som har fremkommet i Riksantikvarens, ICOMOS’, Byantikvarens og Fortidsminneforeningens uttalelser, og mener at å rive Y-blokka uten å vurdere alternative bevaringsløsninger vil være et historisk feilgrep, både i et byplanfaglig og kulturhistorisk perspektiv. Y-blokka er et arkitektonisk ikon fra etterkrigstiden og har et av Norges viktigste kunstverk i det offentlige rom. Regjeringskvartalet var starten på et 17-årig samarbeid, der Pablo Picasso og Carl Nesjar skapte 34 verk i sandblåst naturbetong, i hovedsak store skulpturer, som er turistattraksjoner i byer som Stockholm, Jerusalem og New York. Kun to bygninger har denne type kunst eksponert mot offentlig byrom: Arkitektenes hus i Barcelona og Y-blokka i Oslo. Picassos verk er en integrert del av arkitekturen og vil miste en vesentlig del av sin kunstneriske verdi ved flytting.

Byplangrepet i Regjeringskvartalet gir kunsten en fremtredende rolle og kunsten forsterker byplangrepet. De to kan ikke løsrives uten store historiske og arkitektoniske tap. Y-blokka med kunstverkenes historiefortelling inngår i et av Norges viktigste minnesmerker over den moderne tids utvikling av Norges velferdssamfunn. Dette er et anlegg som både vi og kommende generasjoner fortjener å få oppleve i sin autentiske form.

Saksnr: 201818270-41

Side 16 av 23

Arkitektenes hus i Barcelona og Y-blokka i Oslo: Verdens to eneste integrerte kunstverk av denne type i offentlig byrom.

B. Regjeringens høye klima- og miljøambisjoner medførte behov for alternative klimaberegninger av bevaring og rehabilitering (eventuelt med påbygg) sammenlignet med riving og nybygg

Regjeringen la 10.04.2019 fram Stortingsmelding (Meld. St. 21) om planlegging og utvikling av nytt regjeringskvartal. I flere omtaler og med henvisning til ny Norsk Standard fra september 2018 for metode for klimagassberegninger for bygninger (NS 3720:2018), fremheves det at Regjeringskvartalet skal planlegges med ambisiøse miljømål samtidig som de miljøløsningene som velges, skal gi en samfunnsøkonomisk lønnsom, kostnadseffektiv og bærekraftig ressursbruk. Innenfor de klare begrensningene sikkerhetskravene legger, vil regjeringen at regjeringskvartalprosjektet skal være ledende når det gjelder miljøpåvirkning og klimavennlige løsninger. Det angis blant annet som et mål at prosjektet skal sertifiseres på nivå «BREEAM Excellent».

Oslo tar Parisavtalen fra 2015 og klimautfordringen på alvor. For at avtalens mål skal nås må byene bygges med langt lavere utslipp enn i dag, og det offentlige har et spesielt ansvar for å gå foran på bygge- og anleggsplasser. Oslo bystyre har 30.01.2019 vedtatt ny samfunnsdel og byutviklingsstrategi. I byutviklingsstrategien angis at «Kommunen vil arbeide for økt ombruk av eksisterende bygningsmasse» og «Det er viktig å vurdere bevaring og gjenbruk av bebyggelse».

Saksnr: 201818270-41

Side 17 av 23

Etaten legger både Stortingsmeldingen og byutviklingsstrategien til grunn for vår behandling av saken. For å kunne gjøre opplyste vurderinger av klimaeffekter er det derfor nødvendig at det foreligger et beslutningsgrunnlag som synliggjør de totale klimautslippene ved alternative løsninger.

Plan- og bygningsetaten viser til Riksantikvarens uttalelse den 10.04.2019 der det påpekes at det er svært urovekkende at rivesøknaden ikke inneholder beregninger av klimakonsekvensen ved riving og nybygging. Riksantikvaren påpekte at det kan være betydelige klimagevinster å hente i gjenbruk av eksisterende bygninger.

I en nylig gjennomført utredning om rehabilitering eller riving av Bergen rådhus, som også er tegnet av Erling Viksjø (oppført i perioden 1971-74), er hovedkonklusjonen at rehabilitering gir et redusert utslipp på ca 2400 tonn CO2 sammenlignet med riving og nybygg. Dette tilsvarer 500 000 i klimakvote, eller 5500 dieselbiler i et år. Disse beregningene sammen med blant annet vurderinger av livssykluskostnader var en del av faggrunnlaget som førte til å opprettholde beslutningen om å rehabilitere bygget fremfor å rive og bygge nytt. Uten en lignende utredning for Y-blokka ville man ikke kunne utelukke at klimagevinstene ved bevaring og rehabilitering/påbygging også kan være store i dette tilfellet. Gitt regjeringens nylig bekreftede og spesifiserte miljømål i Stortingsmeldingen mener PBE det er klimafaglig uriktig å ikke medregne klimautslippene fra å rive Y-blokka. Dette også på bakgrunn av at regjeringen i stortingsmeldingen angir at det skal utarbeides et helhetlig klimabudsjett for regjeringskvartalet, og at livsløpsperspektivet legges til grunn.

I reguleringsplanen for det nye regjeringskvartalet sikres det i § 3.1 at bebyggelse og utearealer skal utformes i samsvar med prinsippene i kvalitetsprogram datert 10.februar 2017 og miljøprogram datert 10.februar 2017. Et av miljømålene i Miljøprogrammet i tabell 4-1 er at det skal utarbeides et helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett for regjeringskvartalet. I Stortingsmeldingen angis det at prosjektet følger NS 3720 Metode for klimagassberegninger for bygninger. I denne standarden redegjøres det for at «Riving og avfallshåndtering av eksisterende bygning eller konstruksjoner for å klargjøre en tomt tilordnes i sin helhet bygningen som rives og inngår ikke i klimagassberegningen for den nye bygningen. Hvis formålet med beregningen er å sammenligne ulike alternative utbyggingsløsninger, og bare èn av løsningene innebærer riving, skal riving likevel inkluderes.»

Tiltakshaver uttalte 10.04.2019 som svar på Riksantikvarens uttalelse at «det var ikke aktuelt å utrede klimaeffekten av å rehabilitere Y-blokka kontra et nybygg, siden beslutningen om å rive, som det fremgår av departementets brev, ikke baserer seg på miljøspørsmålene, men på sikkerhet og forholdet til et effektivt departementsfellesskap». I lys av Miljøprogrammet med krav om helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett, de høye miljøambisjonene i den nylig avgitte stortingsmeldingen og NS 3720, stilte Plan- og bygningsetaten vilkår i vedtaket den 15.05.2019 om at det, for å opplyse saken tilstrekkelig, måtte gjennomføres klimagassberegninger som viser effektene ved bevaring og rehabilitering med eventuelt påbygg, sammenlignet med riving og nybygg. Selv om riving av Y-blokka forutsettes i den statlige reguleringsplanen for

Saksnr: 201818270-41

Side 18 av 23

regjeringskvartalet, mente etaten at bevaring og rehabilitering av Y-blokka, blant annet på grunn av endrede forhold siden rivebeslutningen ble tatt, fremdeles fremstod som et reelt utbyggingsalternativ. Dette også på bakgrunn av internasjonale og nasjonale tungtveiende kulturminnefaglige uttalelser.

Plan- og bygningsetaten mottok 03.07.2019 klimagassberegninger, med supplerende materiale 04.07.2019, som svarer ut vilkåret i vedtaket av 15.05.2019 om en sammenlignende beregning.

Vi viser til oppsummeringen av beregningene mottatt 03.07.2019 og 04.07.2019.

C. Beslutningen om et nedskalert regjeringskvartal gir endrede forutsetninger

Den 28.09.2018 orienterte Regjeringen om at det nye regjeringskvartalet blir mindre enn tidligere anslått. Det totale volumet reduseres og det planlegges for 4700 ansatte fremfor 5700. I stortingsmeldingen opplyses det om at bebyggelsen på den sydlige delen av B-feltet øst for Grubbegata er redusert med ca. 7000 m2 i skisseprosjektet. Det samlede bruttoarealet for nybygg over bakken er ca. 15 000 m2 lavere enn det maksimalt tillatte arealet i reguleringsplanen.

Riksantikvaren foreslo den 25.10.2016 i sin uttalelse til offentlig ettersyn av reguleringsplanen, å bygge Y-blokka om til en C-blokk. Riksantikvaren gjentok dette i sin uttalelse av 10.04.2019. Denne løsningen gjør at man får beholdt det arkitektoniske samspillet mellom den organiske Yblokka og den stramme Høyblokka, og Picassos kunstverk blir bevart i sin opprinnelige kontekst. Det muliggjør også etablering av et parkrom foran Deichmanske bibliotek og Trefoldighetskirken, som er et viktig grep i den nye reguleringsplanen. Ved å legge til rette for riving av bebyggelse over Ring 1 vil en ny C-blokk kunne ha samme avstand, eller større, til Ring 1 som et nybygg på A-feltet. Plan- og bygningsetaten mener dette er et balansert grep som ivaretar de viktigste kulturminnefaglige hensynene og samtidig gir tilstrekkelig avstand til Ring 1, som angitt med hensynssone og byggegrense i reguleringsplanen.

Statsbygg vektla i dokumentet «Høringsuttalelser ved offentlig ettersyn av reguleringsplanoppsummering og kommentarer», datert 31.01.2017, at en omgjøring til en C-blokk vil gi for lite areal. En C-blokk vil ifølge dette dokumentet bli på ca 8130 m2 BTA over bakken, mens arealet på A-feltet er regulert med 17 600 m2 BRA. På bakgrunn av at det samlede bruttoarealet i de reduserte planene ligger 15000 m2 under vedtatt reguleringsplan, mente Plan- og bygningsetaten i vedtaket av 15.05.2019 at C-blokk alternativet måtte kunne revurderes. Et eventuelt påbygg på Yblokka ville muligens også kunne bidratt til at det regulerte arealet på A-feltet kunne oppnås. Et mulig påbygg ble illustrert av Arkitekt- og designhøyskolen i Oslos bidrag til parallelloppdraget i 2015 med tittelen «Åpent kvartal».

Saksnr: 201818270-41

Side 19 av 23

Y-blokken illustrert som C-blokk med nordre fløy revet og raust byrom mot Deichmanske bibliotek, hentet fra Riksantikvarens uttalelse til offentlig ettersyn av reguleringsplanen 25.10.2016.

Y-blokka illustrert med påbygg, uten nordre fløy revet, fra Arkitektur- og designhøyskolen i Oslos bidrag til parallelloppdraget i 2015 med tittelen «Åpent kvartal».

Saksnr: 201818270-41

Side 20 av 23

Etaten mente i vedtaket den 15.05.2019 at handlingsrommet som ligger i det reduserte romprogrammet for Regjeringskvartalet burde utredes også i forhold til mulig bevaring/påbygging av en C-blokk. Plan- og bygningsetaten har ikke mottatt utredninger eller vurderinger av mulighetene for omgjøring til C-blokk.

Etter vårt vedtak den 15.05.2019 med anmodninger om å vurdere en omgjøring til en C-blokk har Stortingsmeldingen for Nytt Regjeringskvartal blitt behandlet i Stortinget. Sosialistisk Venstreparti fremmet forslag om at «Stortinget ber regjeringen legge Oslo kommunes kompromiss når det gjelder Y-blokka, til grunn for det videre arbeidet med regjeringskvartalet.» Forslaget ble nedstemt med 9 mot 90 stemmer. Plan- og bygningsetaten tar dette til etterretning.

Plan- og bygningsetatens øvrige vurderinger

Vurdering av plankravet i kommuneplanen Eiendommene er regulert i statlig reguleringsplan S-4946 vedtatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet 10.02.2017.

Tiltaket utløser dermed ikke kravet om reguleringsplan, jf. kommuneplanen § 3.2, jf. pbl. §§ 1110 nr. 1, 12-1.

I. Plan for anleggsperioden

Reguleringsplanens § 3.3.1 stiller krav om at ved første rammesøknad for riving skal det sendes inn en plan for anleggsperioden. For ulike faser skal planen angi:

- Kjøreruter og størrelse på anleggstrafikk

- Sammenhengende trasèer for fotgjengere og syklister

- Tilgjengelighet for brann- og beredskapskjøretøy

- Tilgjengelighet for eksisterende virksomheter, og evt. midlertidige tiltak

- Plan for massehåndtering og deponering av masser.

Ansvarlig søker har sendt inn Plan for anleggsperioden.

II. Lokk over Ring 1

I søknaden beskrives det at tiltaket i tillegg til riving av selve Y-blokka, omfatter riving av trapp og lokk over Hospitalsgate. Av den innsendte situasjonsplanen ser vi at avgrensingen kun omfatter deler av lokket. Innenfor rammen av gitt tillatelse for riving av nordre fløy ber vi derfor om en redegjørelse for hvorfor og hvordan det er tenkt å rive og sikre kun deler av lokket (se vilkår for igangsettingstillatelse).

III. Teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Y-blokka kan tas vare på Reguleringsplanens § 3.3.1 stiller krav om at det ved rammesøknad for riving av Y-blokka skal foreligge en teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Y-blokka kan tas vare på. Plan- og bygningsetaten har mottatt oppdatert teknisk plan.

IV. Varsling

Hvis tiltaket er tilkoblet strøm eller telefon, må dere varsle eiere av ledninger før frakopling.

Saksnr: 201818270-41

Side 21 av 23

Dersom tiltaket er tilkoblet vann- og avløpsledninger, må de plugges i samsvar med rutiner fra Vann- og avløpsetaten (VAV): Etter igangsettingstillatelse er gitt, skal ansvarlig utførende foretak for sanitærarbeidene bestille vannavslag på kommunal vannledning av VAV samt bestille plugging av vann- og avløpsledninger.

Dersom offentlig gate må sperres eller graves opp i forbindelse med rivingen, må dere send e søknad om arbeids- eller gravetillatelse til Bymiljøetaten når dere har fått igangsettingstillatelse av oss.

Godkjente tegninger og kart

Følgende tegninger og kart er lagt til grunn for tillatelsen, sak 201818270

Beskrivelse Tegningsnr Dato PBE-id

Situasjonsplan 20.08.2018 1/8

Ansvar, kontroll og tilsyn

Følgende foretak har erklært ansvarsrett i tiltaket, sak 201818270

Organisasjonsnr Navn

910209205

ASPLAN VIAK AS

941019285

DR ING A AAS-JAKOBSEN AS

918836519

MULTICONSULT NORGE AS

962392687

NORCONSULT AS

920013899

NORDIC OFFICE OF ARCHITECTURE AS

915251293

RAMBØLL NORGE AS

985767769

STIFTELSEN NORSK INSTITUTT FOR KULTURMINNEFORSKNING

Beskrivelse

PRO, tk 2, miljøgeologi, hydrogeologi (riveentreprise)

PRO, tk 3, klimagassberegninger

PRO, tk 3, konstruksjonssikkerhet, frem til totalentreprise

PRO, tk 3, teknisk plan for flytting av integrerte kunstverk

PRO, tk 3, miljøkartlegging, miljøsaneringsbeskrivelse

Kontroll, tk 3, kontroll vedrørende kunstteknisk prosjektering/konservering for relieffene "Fiskerne" og "Måken". gjelder demontering, transport, oppbevaring og remontering på Ablokk.

Kontroll, tk 3, kontroll av prosjekteringkonstruksjonsteknikk/RIB

SØK, tk 3, ansvarlig søker

PRO, tk 2, RIG, midlertidig bergsikring riving Yblokka

PRO, tk 3, prosjektering kunstteknikk (konservator)

Plan- og bygningsetaten varslet den 19.02.2019 at vi vil gjennomføre flere tilsyn i tiltaket for å sikre at tiltaket er tilstrekkelig ansvarsbelagt innenfor de riktige ansvarsområdene og i riktig tiltaksklasse. Vi vil også føre tilsyn med prosjektering og kontroll av prosjektering, og byggeplasstilsyn med utførelsen.

Saksnr: 201818270-41

Side 22 av 23

Plan- og bygningsetatens konklusjon

Plan- og bygningsetaten stiller seg bak de arkitektur- og kulturminnefaglige vurderingene som har fremkommet i Riksantikvarens, ICOMOS’, Byantikvarens og Fortidsminneforeningens og andres uttalelser, og mener at det å rive Y-blokka vil være et historisk feilgrep. Y-blokka har internasjonal anerkjent arkitektur-, kunst - og kulturminneverdi, som det ligger et forpliktende ansvar i å ivareta. Plan- og bygningsetaten mener at mangelen på reell kulturminnefaglig avveining i planprosessen har svekket plangrunnlaget, men vi tar til etterretning at arealbruken er avklart i vedtatt plan.

Tiltaket tilfredsstiller plan- og bygningslovens bestemmelser, og vi godkjenner søknaden. Rammetillatelsen er hjemlet i plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-4.

Vilkår i den videre prosessen

Dere må søke og ha fått igangsettelsestillatelse før dere setter i gang arbeidene. Erklæringer om ansvarsretter for utførelse må være sendt inn før arbeidene starter. Gjennomføringsplanen må oppdateres og innsendes hver gang det skjer en endring i ansvarsforholdene og ved søknad om endring, igangsettingstillatelse, brukstillatelse og ferdigattest.

Når tiltaket er ferdig må dere søke om ferdigattest.

1. Vilkår for igangsettingstillatelse:

 Innsending av erklæring av ansvarsrett for prosjektering av overvannshåndtering under anleggsfasen (inkludert riving)

 redegjørelse for hvordan lokket over Hospitalsgata skal rives og gjenstående del sikres

 resterende erklæringer om ansvarsretter og oppdatert gjennomføringsplan

 tiltaksplan for forurenset grunn, se eget brev. Søknad om igangsettingstillatelse er ikke komplett før tiltaksplan er godkjent.

 forhåndsuttalelse angående plugging/frakobling av stikkledninger fra Vann- og avløpsetaten, se eget vedlegg

 uttalelse fra Brann- og redningsetaten om at tilrettelegging for rednings- og slukkemannskap er avklart.

2. Vilkår for ferdigattest:

 sluttrapport med avfallsplan for bygg- og anleggsavfallet og kvitteringer fra avfallsmottaker

 bekreftelse på at ansvarlig foretak har frakoblet og plugget vann- og avløpsledninger

Søk via byggesakens prosjektside

Alle byggesaker har en egen prosjektside, der dere kan søke om igangsettingstillatelse, midlertidig brukstillatelse og ferdigattest. Prosjektsiden finner dere på http://innsyn.pbe.oslo.kommune.no/prosjektside/redirect?saksnr=201818270

Saksnr: 201818270-41

Side 23 av 23

Rammetillatelsen gjelder i tre år

Tiltaket må være lovlig satt i gang innen tre år, ellers faller rammetillatelsen bort. Det betyr at dere må ha satt i gang arbeidene i tilstrekkelig tid før fristen løper ut.

Fristen begynner å løpe fra vedtaksdatoen, og den kan ikke forlenges, jf. pbl. § 21-9. Dersom det klages på vedtaket, er fristen tre år regnet fra det endelige vedtaket i klagesaken.

Klageadgang

Det er mulig å klage på vedtaket. Fristen for å klage er 6 uker fra du mottar dette vedtaket. Klagefristen er forlenget grunnet fellesferien. Se våre nettsider https://www.oslo.kommune.no/plan-bygg-og-eiendom/klage/klag-pa-vedtak-i-byggesaker/

Plan- og bygningsetaten Avdeling for områdeutvikling

Områdeutvikling indre by

Dette dokumentet er elektronisk godkjent 05.07.2019 av:

Ingrid Abrahamsen Kjærås - saksbehandler Monica Lilloe-Salvesen - enhetsleder

Kopi til:

STATSBYGG, Postboks 232 Sentrum, 0103 OSLO, knut.jorgensen@statsbygg.no

Byantikvaren, Postboks 2094 Grünerløkka, 0505 OSLO, postmottak@bya.oslo.kommune.no

Bydel St.Hanshaugen, Postboks 6999 St. Olavs plass, 0130 OSLO, postmottak@bsh.oslo.kommune.no

Bymiljøetaten, Postboks 636 Løren, 0507 OSLO, postmottak@bym.oslo.kommune.no Caroline Hatlem Støvring, Anton Schjøths gate 17, 0454 OSLO, chs@morfeus.no ESPEN VIKSJØ AS, Nadderudveien 72, 1362 HOSLE, espen.viksjo@gmail.com

Fortidsminneforeningen, Dronningens gate 11, 0152 OSLO, ola@fortidsminneforeningen.no

GUNNAR HELGÅS, STADIONVEGEN 4, 6905 FLORØ, ghelgaas@gmail.com

ICOMOS, 11 rue du Séminaire de Conflans, 94 220 Charenton-le-Pont, 0000 FRANCE, gaia.jungeblodt@icomos.org

ICOMOS NORGE, c/o Riksantikvaren, Postboks 8196 Dep, 0034 OSLO, Marianne.Knutsen2@bergen.kommune.no Omsorgsbygg Oslo KF, Postboks 2773 Solli, 0204 OSLO, postmottak@oby.oslo.kommune.no

RIKSANTIKVAREN, Postboks 1483 Vika, 0116 OSLO, postmottak@ra.no

RUTER AS, Postboks 1030 Sentrum, 0104 OSLO, halvor.jutulstad@ruter.no

VALLELØKKEN - BOLTELØKKA VEL, C/o Helga Arnesen Anton Schjøths gate 23, 0454 OSLO, hansmborch1@gmail.com

Til: Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten postmottak@pbe oslo.kommune.no

Referanse: PBE sak 201818270 Vår saksbehandler: SH/OHF Saksnr.: Dato: 15.08.2019

Regjeringskvartalet, Akersgata 44, gnr. 208, bnr. 5, Oslo Klage på vedtak om riving av Y-blokka og anmodning om utsatt iverksetting

Vi viser til Plan- og bygningsetatens (PBE) vedtak om riving av Y-blokka 05.07.2019 med klagefrist seks uker, det vil si 16.08.2019. Fortidsminneforeningen påklager vedtaket og ber om at bevaring av Y-blokka legges til grunn for utvikling av nytt regjeringskvartal. Etter vår vurdering må rivevedtaket omgjøres, blant annet grunnet vesentlige mangler i reguleringsplanen som er det juridiske grunnlaget for rivevedtaket.

Fortidsminneforeningen ber om at rivevedtaket oppheves, både på grunn av Y-blokkas høye internasjonale verneverdi, og på grunn av kulturminnefaglige og demokratiske mangler i planprosessen, som gir et mangelfullt vurderingsgrunnlag. Riving vil være en internasjonal skandale, som står i grell kontrast til Norges ambisjoner om å ta kulturarv og klimahensyn på alvor Demontering og gjenbruk av Picassos kunst er en uakseptabel løsning, kunstverkenes verdi er en uløselig og integrert del av arkitekturen.

Vi knytter vår klage til følgende momenter:

• Y-blokka var foreslått fredet i statlig landsverneplan 2010/-11. Riving er i strid med statens eget ansvar for nasjonal kulturarv, jf. kgl.res. 01.09.2006 om statens kulturhistoriske eiendommer.

• Konseptvalgutredningen (KVU, 2013) er et finanspolitisk verktøy, som her er feilaktig brukt til å beslutte et nasjonalt viktig bevaringsspørsmål.

• Reguleringsplan S-4946 (2017) er ikke et legitimt grunnlag for å gi rivetillatelse. Statlig plan med konsekvensutredning har vesentlige mangler som må karakteriseres som saksbehandlingsfeil, bl.a. er bevaring av Y-blokka utelatt som alternativ og unntatt fra relevante utredninger. Dette bryter med demokratiske prinsipper og plan- og bygningslovens prosesskrav.

• Klimagassregnskapet levert 03./04.07.2019 gir et feilaktig bilde av miljøbelastningen ved riving/nybygg kontra bevaring/rehabilitering. Å legge dette til grunn for vurdering av rivesøknaden må anses som saksbehandlingsfeil.

• Rivingen er i strid med råd fra fagmyndighetene i kommune og stat, noe som strider mot generelle prinsipper for forvaltning etter plan- og bygningsloven.

Vi ber om at rivevedtaket gis utsatt iverksetting inntil klagen er behandlet, jf. forvaltningsloven § 42.

Dronningens gate 11, N-0152 Oslo – Telefon (+47)23 31 70 70 – Epost: post@fortidsminneforeningen.no Bankgiro 6011 05 27651 – Org. nr: NO 970 167 994 MVA

Prinsipielle problemstillinger ved klagen

Med henvisning til statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal S-4946 (2017) var det klart at rivevedtaket måtte komme, selv om PBE i sitt vedtak redegjør for at dette er «et historisk feilgrep». Fortidsminneforeningens innspill 10.01.2019 til rivesøknaden er hensyntatt i PBEs faglige vurdering. Vi vil berømme PBE for å følge rådene fra fagetatene og ta nasjonale mål for kulturminnevern og miljøvern på alvor. Vi vil framheve PBEs gjentatte forsøk på å finne løsninger med bevaring av Y-blokka, herunder forslag til endret trasé for Ring 1, og foreløpig vedtak i rivesaken 15.05.2019 med riving av kun nordre fløy over veien.

Saken er en juridisk «nøtt» fordi klagegrunnlaget dels knytter seg til mangler i vedtatt reguleringsplan S-4946, som rivevedtaket hviler på. Uten denne reguleringsplanen er det åpenbart at PBE ville avslått rivesøknaden, i tråd med fagetatenes råd, og Y-blokka ville blitt fredet. Reguleringsplanen er etter Fortidsminneforeningens (og PBEs) skjønn mangelfull og ikke et forsvarlig grunnlag for å vurdere rivesøknaden. Det oppstår dermed et demokratisk og juridisk dilemma. Denne saken har, så langt vi kjenner til, ingen paralleller Staten forutsetter riving av et nasjonalt kulturminne som var forutsatt fredet i statlig landsverneplan, uten at bevaringsspørsmålet blir underlagt utredning og demokratisk medvirkning gjennom en reguleringsprosess Vi vil be Fylkesmannen i Oslo og Viken vurdere dette særskilt

Bakgrunn

PBEs vedtak 05.07.2019 gir et godt sammendrag av verneverdier, konflikter, høringsuttalelser og prosess Vi gjentar ikke dette her. Vi viser for øvrig til Fortidsminneforeningens uttalelse 10.01.2019 (vedlagt) for en nærmere gjennomgang og utdyping av ovennevnte momenter. Vi har noen tilleggsmerknader som er relevante for klagebehandlingen

Statlig regulering – alvorlige mangler og Statsbyggs tilsvar

Vi har bemerket at blant annet følgende forhold er fraværende eller mangelfullt utredet i statlig regulering med konsekvensutredning (KU):

- bevaringsalternativet med Y-blokka som del av fornyet regjeringskvartal

- Y-blokka kombinert med sikring av Ring 1 (eller annen trafikkløsning)

- alternative vurderinger av samfunnssikkerhet og sikring/bruk av Y-blokka

- miljøregnskap i et livsløpsperspektiv

De tre første momentene er fortsatt ikke tilstrekkelig utredet. På disse vesentlige punktene er plangrunnlaget ikke forsvarlig utredet, som forutsatt i plan- og bygningsloven Statsbyggs påstand om at planleggingsprosessen har vært grundig, står i sterk kontrast til dette. Statsbyggs framstilling gjenspeiles også i Meld. St. 21 (2018-19) Nytt regjeringskvartal, der det gis et mangelfullt bilde av konfliktene ved riving av Y-blokka, og av mulighetene ved bevaring.

Vi gjentar at klimaregnskapet som fulgte reguleringsforslaget i 2016 var oppsiktsvekkende tynt og i strid med forutsetningene Ifølge planprogrammet skulle det redegjøres for klimagassutslipp i et livsløpsperspektiv I konsekvensutredningen (KU) redegjøres det for klimagevinst ved redusert energibruk i driftsfasen. Anleggsfasen og rivebelastningen er ikke inkludert. KU burde vært underkjent på dette punktet. Det foreligger nå ytterligere klimagassberegninger Se utfyllende kommentar om dette i kapitlet nedenfor.

Tiltakshaver gir tilsvar på uttalelsene om de påpekte manglene i plansaken, se s. 13 i PBEs vedtak 05.07.2019 De skriver at det ikke var aktuelt å utrede klimaeffekten ved rehabilitering av Y-blokka kontra riving, siden beslutningen om riving baserer seg på sikkerhet og forhold

til et effektivt departementsfellesskap. Videre: «Statsbygg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i rivesøknaden siden temaet anses uttømmende behandlet i plansaken »

Dette blir en sirkelargumentasjon, der manglende utredning av bevaringsalternativet, konsekvenser og muligheter i plansaken, nå slår tilbake på rivesaken Regjeringen har i hele prosessen unnlatt å svare på denne kritikken. Riving og samlokalisering ble vedtatt på bakgrunn av KVU og unndratt fra planprosess og arkitektkonkurranse. Hvis bevaringsalternativet hadde blitt utredet som en mulighet fra starten, ville man funnet gode løsninger, i tråd med statlig kulturminnepolitikk. Statsbyggs henvisning til arealbehov mv. holder ikke, dels fordi argumentet ikke per definisjon går foran nasjonale kulturminnehensyn, og dels fordi det finnes handlingsrom innenfor gjeldende reguleringsplan, jf. PBEs påpekning av endrete forutsetninger ved nedskalert regjeringskvartal, punkt C side 18 i rivevedtaket.

Klimagassberegninger

For å bøte på de manglende utredningene i plansaken (KU) stilte PBE følgende krav i forbindelse med rivesøknaden:

«Klimagassberegninger for bevaring og rehabilitering (med evt. påbygg) av resterende bygg, sammenlignet med riving og nybygg, beregnet etter metode i NS 3720.»

Dette underbygges av Stortingets behandling 18.06.2019 av Meld. St. 21 (2018-19) Nytt regjeringskvartal. Kommunal- og forvaltningskomiteen uttrykker det slik i Innst. 382 S, s. 10: «Flertallet forutsetter at klimaregnskap både for anleggs-, drifts- og rivingsfasen må legges fram, slik at det blir mulig å ta stilling til om det tilfredsstiller nødvendige krav.»

Flertallet mener Stortinget må kreve dette framlagt før forprosjektet er ferdig, fordi hvert nye skritt som tas i prosjektet, gjør det vanskeligere å endre.»

Klimagassberegninger ble levert som det siste dokumentet i søknad om riving 03./04.07.2019

PBE har ansett dette som tilstrekkelig, da tillatelsen ble gitt allerede dagen etter

Som klimagassregnskap holder ikke dokumentet mål, på noen måte. Det fremgår ikke hvem som har utført beregningene Dokumentet viser et oppsett konklusjoner, men beregningene som er gjort for å komme fram til disse, og mange av forutsetningene som er lagt til grunn, mangler. Eksempelvis er det umulig å se hvilket energiforbruk som er tillagt en rehabilitert Yblokk Dette er et svært viktig element, som i stor grad påvirker konklusjonene. Klimagassregnskapet er i denne formen umulig å etterprøve, både for Oslo kommune og for andre, og det tilfredsstiller ikke standardene for hvordan slike regnskap skal utføres og vises. Dokumentet er ikke egnet som del av et beslutningsgrunnlag. For oss ser dokumentet ut som en kladd til et ferdig regnskap, og det er neppe ment som en ferdig dokumentasjon. Det er interessant å se at konklusjonene tilsynelatende er ferdige, mens inngangsparametrene, som egentlig skal styre konklusjonen, tydeligvis ikke er klare. Å fatte et irreversibelt vedtak om riving med dette dokumentet som del av forutsetningene, er etter vår vurdering en klar saksbehandlingsfeil Siden Stortinget har vektlagt klimagassregnskap i alle faser av utviklingen av regjeringskvartalet, må vi forutsette at dokumentet kan ha hatt vesentlig betydning for utfallet av saken.

Det er tidligere gjort en rekke klimagassregnskap for tilsvarende bygninger. Mest relevant i denne sammenhengen er to tidligere beregninger utført av Rambøll. Den første utredningen var vedlagt Riksantikvarens utredning fra 2013 om verneverdi og ny bruk i regjeringskvartalet Rambøll tar her for seg energisparingspotensialet for Høyblokka og Yblokka, og viser at de to byggene vil ha tilnærmet like energiforbruk i kilowatt-timer per år

per kvadratmeter bruksareal De påviser også at byggene vil oppnå en god energimerking: B+. Dette viser altså at energiforbruket i Y-blokka etter rehabilitering vil bli lavt (104 kwh/m2/år).

Den andre utredningen tar for seg Bergen rådhus, med klimagassregnskap for rehabilitering versus riving og nybygg (Innledende klimagassberegninger datert 15.11.2018) Bergen rådhus er i likhet med Høyblokka og Y-blokka tegnet av Erling Viksjø og bygget med samme tekniske utførelse i naturbetong. Klimagassregnskapene for Bergen rådhus og Y-blokka er direkte sammenlignbare. Som i regnskapet som følger rivesøknaden for Y-blokka er konklusjonen basert på akkumulert utslipp i CO2-ekvivalenter etter 60 år. For Bergen rådhus kommer man fram til at alternativet med rehabilitering kun har 47 % av utslippet som genereres ved riving og nybygg. Dette står i sterk kontrast til konklusjonene i dokumentet som følger rivesaken for Y-blokka, der over halvparten av scenarioene konkluderer med at nybygg er mer klimavennlig enn rehabilitering. Ikke bare er konklusjonene fundamentalt forskjellige, men tallene for totalutslipp som fremkommer i dokumentet som følger rivesøknaden, er diametralt forskjellig fra tallene i de to grundige rapportene fra Rambøll.

Det er altså ikke bare manglende kvalitet og etterprøvbarhet ved dokumentet – resultatene og konklusjonene er også helt annerledes enn tilsvarende arbeider gjort på disse byggene tidligere. Dette bygger ytterligere opp under vår konklusjon: Klimagassberegningen er både for dårlig og feilaktig. Å legge dette til grunn er saksbehandlingsfeil som har hatt direkte konsekvenser for vedtaket.

Riving i strid med forslag om fredning og fagmyndighetenes råd Statsbygg utarbeidet landsverneplanen for Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet (FAD) i 2008–10, jf kgl.res. 01.09.2006 «Overordna føresegner om forvaltning av statlege kulturhistoriske eigedomar». Påfølgende forslag om fredning i regjeringskvartalet var klart i juni 2011. Dette omfattet seks bygninger i verneklasse 1 (fredning), blant annet: Y-blokka, eksteriør og interiør med bl.a. hovedtrapp og veggkunst ute og inne. Fredningsforslaget var omforent i statsforvaltningen

I plan- og bygningsloven er råd fra fagmyndighetene generelt tillagt betydelig vekt i kulturminnespørsmål, særlig når det gjelder kulturminner av nasjonal verdi Vi viser til Rundskriv T-4/92 Kulturminnevern og planlegging etter plan- og bygningsloven. Her framgår det at «bygningsrådet som hovedregel ikke kan dispensere fra reguleringsplan der berørte fagmyndigheter har uttalt seg imot dette» (punkt 4.2.). Spørsmålet om Y-blokka handler om andre juridiske forhold enn dispensasjon, snarere om tilsidesetting av statlig forslag om fredning, jf. kgl.res. 2006. Vi nevner dette likevel, siden det illustrerer hvor graverende det er at de samstemte rådene om bevaring fra alle relevante fagmyndigheter (Byantikvaren, Planog bygningsetaten, Riksantikvaren, klima- og miljødepartementet) og ideelle organisasjoner (Fortidsminneforeningen m.fl.) er satt til side gjennom hele prosessen etter 22. juli 2011

Den statlige planprosessen utelukket bruk av kontrollmekanismer som innsigelse, fredning og påklaging, som normalt skal vareta nasjonale kulturminneinteresser. Saken er snudd på hodet ved at staten selv tilsidesetter nasjonale mål for kulturminnevernet, og ved bruk av statlig plan umuliggjør for kommunen og Riksantikvaren å ivareta de samme hensynene I et så viktig spørsmål som bevaring/riving av Y-blokka – et nasjonalt monument med internasjonal verdi grunnet Picassos integrerte kunst – burde fagetatenes råd være premissgivende

Anmodning om utsatt iverksetting

Vi ber om at klagen får oppsettende virkning og rivevedtaket gis utsatt iverksetting inntil klagen er ferdig behandlet, jf. forvaltningsloven § 42. Dette er avgjørende for at muligheten

for bevaring av Y-blokka blir reell. Rivestart er som kjent planlagt i høst (fra 1. oktober)

Ifølge rundskriv H-17/92 (om forvaltningsloven § 42 og klage på vedtak i byggesaker etter plan- og bygningsloven) er avgjørelsen om utsatt iverksetting basert på fritt skjønn, kap. 4

Sivilombudsmannen har uttalt:

“Avgjørelsen vil måtte bero på et helhetlig skjønn basert på en foreløpig vurdering av klagen og av de ulike interesser og forhold knyttet til selve klagesaken.”

Videre i kap. 4: «Dette vil f.eks. særlig være aktuelt i forbindelse med rivingstillatelser. I disse tilfeller er det nærmest en forutsetning for en reell klagebehandling at den aktuelle bygning ikke er revet når klagebehandlingen tar til.» (…)

«Generelt må man være forsiktig med å tillegge byggherres ønske om umiddelbar gjennomføring avgjørende vekt. Dette må nøye ses i sammenheng med de hensyn som taler for utsatt iverksetting under klagebehandlingen.»

Vi bemerker tre forhold som er av særlig betydning i denne saken, og som styrker kravet om utsatt iverksetting:

- Riving er i strid med kgl.res. 2006 om statens kulturhistoriske eiendommer, og med statlig forslag om fredning av regjeringskvartalet/Y-blokka fra juni 2011. Den høye verneverdien tilsier at riving må utsettes i påvente av klagebehandlingen.

- Dersom riving påbegynnes før klagen er behandlet, må tapet av verdier anses som uopprettelig Y-blokkas konstruksjon og materialbruk er av en slik karakter at eventuell gjenoppbygging av en kopi er urealistisk. Dette vil dessuten innebære utilbørlige kostnader og tap av autentisitet, da materialet naturbetong er unikt og ikke standardisert mht. steintilslag osv.

- Fortidsminneforeningen har bragt saken inn for Riksrevisjonen 28.06.2019 En eventuell forvaltningsrevisjon vil kunne påvirke sakens politiske status og medføre nye vurderinger

Med hilsen

FORTIDSMINNEFORENINGEN

Ola H. Fjeldheim generalsekretær

Vedlegg:

- Fortidsminneforeningens uttalelse 10.01.2019 til søknad om riving

Kopi til:

- Oslo kommune, Byantikvaren

- Oslo kommune, byrådsavdeling for byutvikling

- Riksantikvaren

- Klima- og miljødepartementet

- Riksrevisjonen

La Y stå!

Picasso har signert og godkjent «Fiskerne» på Y-blokka. Foto:

1969 / Gro

I 1969 signerte Picasso et fotografi av Y-blokka med «Fiskerne» på veggen mot Akersgata. Slik godkjente Picasso verket, som hans betrodde partner Carl Nesjar hadde overført til naturbetong ved sandblåsing. Picasso var spesielt fornøyd med denne gaven til det norske folket. Han trodde bygningen ville stå i tusen år. Vi eier denne skatten I oktober ønsker staten å starte rivingen av Y-blokka. Det må ikke skje.

Regjeringen vedtok riving på tross av at Riksantikvaren har erkjent Y-blokkas høye nasjonale verdi. Dette er også i strid med statens eget forslag om fredning. Alternativer med bevaring er ikke tilstrekkelig utredet, og riving framstår som en unødvendig og kortsiktig løsning. Etter terroren 22. juli 2011 er Y-blokkas symbolverdi styrket, som nasjonalt minnested og demokratisk monument. Det er her historien skal fortelles, og her verdiene som seiret skal leve videre.

Arkitekt Erling Viksjø tegnet Høyblokka og Y-blokka som en helhet. Høyblokka sto ferdig i 1958, med banebrytende bruk av naturbetong og integrert kunst Unge norske kunstnere, som Nesjar og Inger Sitter, fikk utforske det nye materialets muligheter, og det ble inngått et sensasjonelt samarbeid med Picasso. Y-blokka sto ferdig elleve år senere, med en friere, skulptural form, inspirert av FN-bygningen i New York og UNESCOs hovedkvarter i Paris Bruken av naturbetong er foredlet, med større elvesteiner, buete vegger og to verk av Picasso, tegnet spesielt for det norske regjeringsbygget. «Fiskerne» på fasaden er et høydepunkt innenfor kunst i offentlig byrom, mens «Måken» pryder vestibylen. Den vakre konkylietrappa er et kunstverk i seg selv, skapt i et tett samarbeid mellom arkitekt og ingeniør.

Carl Nesjar

Nesjar Greve

I et halvt århundre har Oslos innbyggere spasert forbi verdenskunsten i Akersgata, noen i begeistring, andre i uvitenhet Åtte års vernekamp har gitt ny kunnskap og åpnet manges øyne for Y-blokkas unike kvaliteter. Internasjonalt blir riveplanene møtt med vantro Dette er også verdens kulturarv. Y-blokka er et modernistisk kulturminne som trenger tid for å bli allment anerkjent, slik den fortjener.

Å skjære løs veggene med «Fiskere» og «Måken» og montere Picassos kunstvegger som fremmede fugler i et nybygg, er ikke en akseptabel løsning. Dette vil ikke ivareta hensynet til bevaring og opplevelse av Picassos kunst. Det er et hovedpoeng at kunsten er uløselig integrert i konstruksjonen Naturbetongens muligheter til å dekorere selve bygningsmaterialet trigget Picasso og utløste en ny fase i hans kunstnerskap. Regjeringskvartalet ble starten på 17 års samarbeid mellom Picasso og Nesjar. Da Picasso døde i 1973, hadde de to planer for nye kreasjoner i naturbetong, som store skulpturelle bygninger. Y-blokka forble høydepunktet.

Vi ber regjeringen lytte til faglige råd og stanse den planlagte rivingen Y-blokka må bestå i det framtidige regjeringskvartalet, eventuelt med ny bruk Mulighetene er mange Y-blokka er umistelig og tilhører framtida.

Oktober 2019

Fortidsminneforeningen

Henie Onstad Kunstsenter

Norske Arkitekters Landsforbund (NAL)

Oslo Arkitektforening

Støtteaksjon for å bevare Y-blokka

Musée national Picasso-Paris v/direktør Laurent Le Bon

Musée Picasso, Antibes v/direktør Jean-Louis Andral

Museo Picasso Málaga v/direktør José Lebrero Stals

Moderna Museet, Stockholm

Twentieth Century Society v/ direktør Catherine Croft

UNESCO-kommisjonen i Norge v/ leder Tora Aasland

International Council on Monuments and Sites (ICOMOS) Norge

Europa Nostra Norge

Aarhus arkitektskole, v/ rektor Torben Nielsen

Agder arkitektforening

Ane Graff

Arild Wahlstrøms Fond v/ Erik Wahlstrøm

Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)

ARoS Aarhus Kunstmuseum v/ direktør Erlend Høyersten

Bergen arkitektforening

Bergen Arkitekthøgskole

Bjarne Melgaard

Det Norske Teatret

Docomomo Norge

Drammen arkitektforening

Drammens Museum

Ellen de Vibe

Forbundet Frie Fotografer

Forum for Kunstfaglig Utdanning

Fredrik Shetelig, dekan ved fakultet for arkitektur og design, NTNU

Galleri F15

Galleri Golsa

Galleri Rom

Gunnar Kvaran, direktør ved Astrup Fearnley Museet

Hedmark og Oppland arkitektforening

Hertling & Andreassen

Håkon Bleken

Ina Hagen, styreleder, Unge Kunstneres Samfund

Jørgen Mortensen, dekan, Høyskolen Kristiania

Karin Hindsbo direktør ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

KODE v/ direktør Petter Snare

Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)

Kunstnernes Hus v/ direktør Anne Hilde Neset

Lars Lillo-Stenberg

Morten Krogvold

Munchmuseet v/ direktør Stein Olav Henrichsen

Museum Stavanger v/ direktør Siri Aavitsland

Museum Vest v/ direktør Jenny Heggvik

Museumsforbundet

Møre og Romsdal arkitektforening

Nordic Institute of Art v/dr.philos. Knut Ljøgodt

Nord-Norges arkitektforening

Nordnorsk Kunstmuseum v/ direktør Jérémie McGowan

Nord-Trøndelag Arkitektforening

Norsk Kulturarv

Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL)

OSL Contemporary v/ direktør Emilie Magnus

Oslo arkitekturtriennale

Oslo Biennalen v/ leder Ole Giskemo Slyngstadli

Oslo Fotokunstskole

Oslo Museum

Per Inge Bjørlo

Snøhetta

Sogn og Fjordane arkitektlag

Stavanger arkitektforening

Stavanger Kunstmuseum v/ direktør Hanne Beate Ueland

Telemark arkitektforening

Tromsø Kunstforening

Trondheim kunstmuseum v/ direktør Johan Börjesson

Trude Schelderup Iversen, seniorkurator, KORO

Unni Askeland

Vestfold arkitektforening

Vigeland-museet v/ direktør Jarle Strømodden

Østfold arkitektforening

Oslo kommune, Plan- og bygningsetaten

Postboks 364 Sentrum 0102 OSLO

Vår dato: Vår ref: 11.11.2019 2019/48477

Deres dato: Deres ref: 26.09.2019 201818270

Saksbehandler Anja Lisland

Vedtak i klagesak - Oslo kommune - Akersgata 44 - gnr 208 bnr 5 - tillatelse til riving av Y-blokka

Vi viser til kommunens oversendelse datert 26.9.2019.

Kommunens vedtak av 5.7.2019 i sak 201818270 stadfestes. Klagene har ikke ført frem.

Sakens bakgrunn

Saken gjelder søknad fra Nordic office of Architecture AS om rammetillatelse for riving av Y-blokka i Akersgata 44.

Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune godkjente søknaden den 5.7.2019.

Vedtaket ble påklaget av International Council on Monuments and Sites (ICOMOS) i brev datert 18.7.2019, Fortidsminneforeningen i brev datert 15.8.2019, Norske Arkitekters landsforening og Oslo Arkitektforening i brev datert 15.8.2019, sivilarkitekt MNAL Caroline Hatlen Støvring i brev datert 16.8.2019 og Sertifisert Takstøkonom TNF Gunnar Helgås i e-post datert 12.8.2019.

Plan- og bygningsetaten opplyser i oversendelsesbrevet at den har avvist klagene fra Støvring og Helgås i egne vedtak. Plan- og bygningsetaten behandlet de øvrige klagene, men klagene ble ikke tatt til følge. Saken er derfor oversendt Fylkesmannen.

Vi mottok en bemerkning til saken fra Kjell Weihe i e-post datert 27.9.2019 og Sivilarkitekt Caroline Hatlen Støvring i brev datert 7.10.2019. Statsbygg innsendte tilleggsopplysninger den 8.10.2019. Oslo kommune innsendte tilleggsopplysninger den 11.10.2019. Vi mottok videre tilleggsopplysninger fra ICOMOS Argentina den 29.9.2019 og en bemerkning til saken fra Bjørn Cappelen den 14.10.2019.

Kommunen oversendte Fylkesmannen en kopi av vedtak om oppheving av vedtak om avvisning av klage fra Støvring og Helgås den 28.10.2019. Vi mottok videre en orientering fra kommunen i brev datert 29.10.2019. Kommunen opplyser her at den har sett hen til innholdet i klagene, men at klagene ikke inneholder momenter som gjør at dens vurdering i oversendelsen til Fylkesmannen den 26.9.2019 endres. Klagene er følgelig ikke tatt til følge.

E-postadresse: fmovpost@fylkesmannen.no Sikker melding: www.fylkesmannen.no/melding

Postadresse: Pb 325 1502 Moss

Besøksadresse: Moss: Vogts gate 17

Drammen: Grønland 32

Oslo: Tordenskiolds gate 12

Telefon: 69 24 70 00 www.fylkesmannen.no/ov

Org.nr. 974 761 319

Side: 2/6

Vi mottok diverse støtteskriv til klagene fra privatpersoner den 31.10.2019 og 5.11.2019. Sivilarkitekt

Caroline Hatlen Støvring innsende utfyllende opplysninger til klagen og anmodet Fylkesmannen om å forlenge saksbehandlingstiden den 5.11.2019.

Fortidsminneforeningen, Norske Arkitekters Landsforbund og Oslo Arkitektforening sendte 7.11.2019 inn ytterligere momenter, og anmodet Fylkesmannen om å forlenge saksbehandlingstiden. Det opplyses at momentene vil bli utredet av Lynx Advokatfirma.

Vi mottok supplerende opplysninger fra Sitteaksjonen for Y- blokka og støtteaksjonen for å bevare Yblokka den 8.11.2019.

Fortidsminneforeningen innsendte utredning til saken fra Lynx Advokatfirma den 8.11.2019.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har delegert myndigheten etter plan- og bygningsloven § 1-9 som klageinstans til Fylkesmannen.

Fylkesmannen forutsetter at partene er kjent med sakens dokumenter og gir derfor ikke ytterligere saksreferat.

Fylkesmannen ser slik på saken

Innledning

Det følger av plan- og bygningsloven (pbl.) § 21-4 første punktum at kommunen skal gi tillatelse, dersom tiltaket ikke er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

Forholdet til eksisterende arealplaner

Eiendommen gnr. 208 bnr. 5 er i kommuneplanen for Oslo kommune, vedtatt 23.9.2015 avsatt til utviklingsområde U1. Eiendommen er videre omfattet av Statlig reguleringsplan med tilhørende reguleringsbestemmelser for nytt regjeringskvartal, S-4946, vedtatt den 10.2.2017. Den delen av eiendommen som Y-blokka befinner seg på er regulert til offentlig eller privat tjenesteyting, med unntak av et mindre areal som er avsatt til formål torg og kombinert bebyggelse og anleggsformål. Plankartet forutsetter riving av Y-blokka, se markering i plankartet med linjesymbol.

Klimagassberegninger

Klagerne viser til at klimagassberegningene vedlagt søknaden gir et feilaktig bilde av miljøbelastningen ved riving/nybygg, og derfor er i strid med krav i statlig plan. At kommunen har lagt denne til grunn ved behandlingen av søknaden, utgjør etter klagernes mening en saksbehandlingsfeil. Det vises til at forutsetningene om energiforbruket i driftsfasen for en rehabilitering av Y-blokka vil være sterkt utslagsgivende for resultatene. Det bemerkes at det i regnskapet som er vedlagt søknaden ikke fremkommer hvilket forbruk som er lagt til grunn, utover at man «Bruker reelle tall for Y-blokk». Det presiseres at det ikke fremgår hvem som har utført beregningene, og at regnskapet kun viser konklusjoner og ikke beregningene som ligger til grunn for konklusjonene. Det vises særlig til at en rehabilitering av Y-blokka vil føre til et vesentlig lavere energiforbruk enn den har hatt tidligere. Oslo kommune anmodes om å undersøke hvilke tall som er lagt til grunn for beregningene som følger rivesøknaden, og at det ses på hvilke konsekvenser dette vil få for resultatet.

Det fremgår av § 3.1 i reguleringsplanen at bebyggelse og utearealer skal utformes i samsvar med prinsippene i miljøprogram datert 10. februar 2017.

Side: 3/6

I miljøprogrammet er det utarbeidet mål for klimagassutslipp. Det fremgår blant annet her at:

«Det skal utarbeides et helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett for regjeringskvartalet. Dette skal omfatte utslipp fra stasjonær energi og transport i driftsfasen samt materialbruk i bygg og uteområder.

Klimagassutslipp for regjeringskvartalets bygninger skal være så lave som mulig i et livsløpsperspektiv.

Det skal lages klimagassberegning for anleggsfasen. Klimagassutslipp i anleggsfasen skal søkes redusert.

Det skal gjennomføres beregninger av livssykluskostnads, LCC, for de samme alternativer som ligger til grunn for klimagassbudsjettet.»

Fylkesmannen viser til at det er forutsatt i planen at bygningen skal rives. Det kan da ikke stilles krav til søker om at det skal utarbeides klimagassberegning for rehabilitering av Y-blokka. Det fremgår av det første målet i miljøprogrammet at det skal utarbeides et helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett for regjeringskvartalet. Beregningene skal ta utgangspunkt i klimagassutslipp gjennom hele bygningens livsløp. Byggverket i denne saken er omsøkt revet, og skal følgelig ikke ha noen levetid. En bevaring eller ombygging av Y-blokka til en C-blokk, krever slik vi ser det en planendring.

Det fremgår av det tredje målet i miljøprogrammet at det skal lages klimagassberegning for anleggsfasen. Planen setter ingen konkrete begrensninger for klimautslipp, utover at klimagassutslipp i anleggsfasen «skal søkes redusert». Det er noe uklart hva intensjonen med planbestemmelsen er. Kravet er at det skal fremlegges en klimagassberegning for anleggsfasen, men det stilles ingen konkrete krav til begrensning av klimautslipp. Slik vi ser det må det være tilstrekkelig for å innfri kravene i plan at kommunen påser at søker fremlegger en tilstrekkelig klimagassberegning før igangsettelsestillatelse gis. Kravet til utredning knytter seg til tekniske beregninger for anleggsfasen. Vi kan ikke se at det er nødvendig å kontrollere om klimagassberegningene som er fremlagt er tilstrekkelige for å ta stilling til om rammetillatelse kan gis. I en rammetillatelse skal kommunen ta stilling til tiltakets ytre rammer når det gjelder de materielle kravene som retter seg mot selve tiltaket.1 Krav til utredning av klimagassutslipp i anleggsfasen er ikke et materielt krav som retter seg mot selve tiltaket.

Gyldigheten av det statlige planvedtaket

Klagerne mener at den statlige reguleringsplanen er ugyldig. Det anføres at planprosessen er mangelfull, med henvisning til mangelfull konsekvensutredning av riving av Y-blokka. Det anføres at det er lagt for stor vekt på konseptvalgutredningen fra 2013, som er et finanspolitisk verktøy. Det fremheves at det er lagt for liten vekt på byggverkets bevaringsverdi. De negative uttalelsene til riving fra fagmyndighetene i kommune og stat er etter klagernes mening ikke tilstrekkelig vektlagt. Det anføres at det statlige planvedtaket ikke har tilstrekkelig demokratisk forankring.

I merknadene fra Fortidsminneforeningen, Norske Arkitekters Landsforbund og Oslo Arkitektforening, samt i notatet fra Lynx Advokatfirma, er det fremhevet at Internasjonale konvensjoner (Granada-konvensjonen, ØSK - konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, Faro-konvensjonen og Verdensarvkonvensjonen) har betydning for vedtaket. Det hevdes

1 Ot.prp.nr. 45 (2007-2008) s. 321

Side: 4/6

at en godkjenning av riving er i strid med ØSK artikkel 15, som har trinnhøyde over norsk lov. Videre påpekes det at det er sentralt å få tydeliggjort statens ansvar for egne kulturminner, og om kongelig resolusjon av 15.8.2006 har selvstendig betydning ut over kulturminneloven. I notatet fra Lynx Advokatfirma anføres at resolusjonen krever en forutgående avgjørelse fra Riksantikvaren som tillater rivning.

Avgjørelsen om riving ble tatt i den statlige reguleringsplanen. Anførslene må derfor sies å rette seg mot departementets vedtak 10.2.2017 i medhold av pbl. § 6-4.

Det fremgår av pbl. § 6-4 annet ledd jf. første ledd at departementet kan utarbeide og vedta reguleringsplan etter pbl. kapittel 12, når gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings- anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det. Departementet trer ved statlige planer inn i myndigheten til kommunestyret.

Det kan stilles spørsmål ved om det er klagerett over statlige reguleringsplanvedtak. I pbl. § 6-4 står det kun at departementets vedtak etter tredje ledd (om at endelig konsesjon til kraftproduksjonsanlegg etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven uten videre skal ha virkning som statlig arealplan), ikke kan påklages. Etter § 12-12 tredje ledd, kan kommunestyrets vedtak om reguleringsplan påklages. Ved utarbeiding av statlige planer gjelder kapittel 12 i plan- og bygningsloven og departementet trer ved statlige planer inn i kommunestyrets posisjon. I plan- og bygningsloven av 1985 fremgikk det uttrykkelig av pbl. § 27-3 første ledd at departementets vedtak i reguleringssaker ikke kunne påklages. Bestemmelsen er ikke videreført i plan- og bygningsloven av 2008. Bakgrunnen for at bestemmelsen ikke er inntatt i plan- og bygningsloven av 2008 er uklar. Vi kan ikke se at spørsmålet om klagerett over statlige reguleringsvedtak er omtalt i lovens forarbeider. I departementets praksis er det imidlertid lagt til grunn at rettstilstanden, slik den var etter plan- og bygningsloven av 1985, ikke er endret. Bakgrunnen for det, er nok som kommunen påpeker, at statlige planer vedtas av øverste planmyndighet i landet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I tillegg er departementet øverste klageorgan på reguleringsplaner. Vi legger på bakgrunn av praksis fra departementet til grunn at det ikke er klagerett over statlige reguleringsplaner.

Anførslene som retter seg mot departementets vedtak vil dermed bare kunne prøves av domstolene, av departementet selv ved eventuell vurdering av omgjøring av eget vedtak eller undergis en behandling hos Sivilombudsmannen dersom vilkårene for det er tilstede.

Fylkesmannen har ikke myndighet til å sette et statlig planvedtak til side i eller utenom byggesak. I Sivilombudsmannens sak 2010/2823 (SOM-2010-2823) uttalte Ombudsmannen at et planvedtak ikke kan tilsidesettes i en byggesak, som ledd i en prejudisiell vurdering av planens gyldighet. Tiltakshaver må kunne legge til grunn planvedtaket, med mindre det blir omgjort etter klage eller reglene for omgjøring i forvaltningsloven (fvl.) § 35.

Fylkesmannen har heller ikke kompetanse til å endre statlige reguleringsplaner etter omgjøringsregelen i fvl. § 35. Bestemmelsen gir i annet ledd klageinstans eller annet overordnet organ adgang til å omgjøre et vedtak, dersom vilkårene i første ledd er oppfylt. Motsetningsvis følger det av dette at et underordnet organ ikke kan omgjøre et vedtak truffet av et overordnet organ.

Fylkesmannen kan derfor ikke ta stilling til påstandene om at det statlige planvedtaket er ugyldig ved behandlingen av denne klagesaken. Dersom anførslene som knytter seg til beslutningen om å åpne opp for riving av Y-blokka i plan og den forutgående planprosessen, ønskes vurdert, må de rettes til departementet i en begjæring om omgjøring av det statlige reguleringsvedtaket.

Side: 5/6

Fylkesmannen må legge det statlige planvedtaket til grunn ved behandlingen av denne klagesaken.

Habilitetsspørsmål

En av klagerne stiller spørsmål ved Fylkesmannens habilitet, fordi vi er underordnet Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Gjenstand for prøving i denne saken er imidlertid kommunens vedtak om rammetillatelse til riving av Y-blokka. Det er Statsbygg som formelt er part i saken. At departementet har en særlig interesse i saken, kan etter vårt syn ikke trekkes inn som mulig inhabilitetsgrunnlag. Det statlige plangrunnlaget er ikke til overprøving i denne saken og vi har heller ikke myndighet til å overprøve statlige reguleringsvedtak.

Konklusjon

Kommunens vedtak av 5.7.2019 i sak 201818270 stadfestes. Riving av Y-blokka er i samsvar med statlig arealplan, og Fylkesmannen har ikke hjemmel til å ta klagene til følge.

Vedtaket er fattet med hjemmel i pbl. § 1-9 og forvaltningsloven § 34.

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages videre, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

Avsluttende merknader:

Som det framgår ovenfor, stadfester fylkesmannen Oslo kommunes vedtak om riving av Y-blokka, da kommunen her, etter vårt skjønn, har fattet et juridisk korrekt oppfølgingsvedtak i henhold til statlig reguleringsplan for nytt regjeringskvartal.

Til tross for at det nå foreligger et juridisk endelig vedtak som tillater riving, vil fylkesmannen sterkt beklage om man nå går videre med en rask og uopprettelig gjennomføring av vedtaket uten at departementet / regjeringen foretar en ny vurdering av de tunge innvendingene som er kommet mot rivingen.

Det vises i så henseende spesielt til Riksantikvarens og Byantikvarens kommentarer til rivingssaken, samt øvrige uttalelser og klager fra offentlige og private arkitektur- og kulturminnemiljø. De peker alle på Y-blokkas internasjonalt anerkjente arkitektur- kunst- og kulturminneverdier og vårt felles forvaltningsansvar for disse verdiene. The International Council of Monuments and Sites (ICOMOS) har også gått inn med sterke argument for bevaring av Y-blokka.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet varsles direkte om vårt vedtak i eget brev vedlagt Oslo kommunes Rammetillatelse av 5.7.2019, hvor innkomne merknader er gjengitt og gjennomgått.

Med hilsen

Valgerd Svarstad Haugland Rannveig Bjerkmo avdelingsdirektør

Dokumentet er elektronisk godkjent

Kopi til:

Nordic Office of Architecture AS Sørkedalsveien 6, postboks 70557 Maj. 0369 OSLO

Side: 6/6

Norske arkitekters landsforbund Josefines gate 34

ICOMOS 11 rue du Séminaire de Conflans, 94 220

Charenton-le-point

Bjørn Cappelen

0351 OSLO

0000 France

Bekkelagsterrassen 9 C 1177 OSLO

Caroline Hatlem Støvring Anton Schjøths gate 17 0454 OSLO Statsbygg Postboks 232 Sentrum 0103 OSLO

Kjell Weihe

Gunnar Helgås Stadionvegen 4 6905 FLORØ

Icomos Argentina

Caroline Hatlem Støvring Anton Schjøths gate 17 0454 OSLO Fortidsminneforeningen Dronnings gate 11 0152 OSLO

Støtteaksjonen for å bevare Yblokka og Sitteaksjonen for Y

PRESSEMELDING

Sperrefrist 24. mars 2020, 12:00 CET Haag / Luxembourg / Brussel, 24 mars 2020

Y-blokka i Oslo blant Europas 7 mest truede kulturminner 2020

Europa Nostra – det europeiske sivilsamfunnets stemme dedikert til kultur- og naturarv – og deres samarbeidspartner, The European Investment Bank Institute, har i dag kunngjort de 7 mest truede kulturminnene i Europa for 2020:

o Y-blokka, Regjeringskvartalet, Oslo, NORGE

En modernistisk bygning fra 1960-tallet, med ikonisk form og veggutsmykninger av Picasso, sto i mot terrorangrepet i 2011, men er nå planlagt revet.

o Det albanske nasjonalteateret, Tirana, ALBANIA

Et enestående eksempel på moderne italiensk arkitektur fra 1930-tallet, som er et av de fremste kulturelle samlingspunktene i landet, står ovenfor en umiddelbar rivetrussel.

o Jezeří slott, Horní Jiřetín, DEN TSJEKKISKE REPUBLIKK

Et slott i barokk stil, som var åstedet for den første private fremførelsen av Beethovens tredje symfoni i 1804, er i langt fremskredent forfall.

o Sammezzano slott, Toscana, ITALIA

En slående vakker historisk bygning i eklektisistisk stil, typisk for den orientalistiske moten på slutten av 1800-tallet, har blitt offer for vanskjøttelse og hærverk.

o Szombierki kraftverk, Bytom, POLEN

Et modernistisk kraftverk fra 1920-tallet er truet av riving, til tross for gjentatte forsøk på å gjøre stedet til et arnested for kreative næringer.

o Beograd festning og dens omgivelser, SERBIA

Autentisiteten og det helhetlige uttrykket til et imponerende festningsverk – inkludert på UNESCOs forhåndsliste som del av det største pan-europeiske, transnasjonale verdensarvstedet, Det romerske imperiets grenser – er truet av et ødeleggende gondolbaneprosjekt.

o Plečnik stadion, Ljubljana, SLOVENIA

En av de eldste bygningene av sitt slag i Europa, bygget i 1925 etter tegninger av den anerkjente arkitekten Jože Plečnik, står i fare for å gå tapt grunnet dårlig tilpasset eiendomsutvikling.

Eksperter fra Europa Nostra og The European Investment Bank Institute vil sammen med de nominerende organisasjonene og andre samarbeidspartnere besøke stedene på listen og ha møter med berørte parter. Disse tverrfaglige gruppene vil gi ekspertråd, identifisere mulige finansieringskilder og bidra til å mobilisere bred støtte for å redde disse landemerkene innen kulturarv. De vil formulere noen anbefalte tiltak og kommunisere dem bredt ut

Europa Nostras president, Prof. Dr. Hermann Parzinger, har uttalt: “Listen over 7 Most Endangered 2020 dekker et bredt utvalg kulturminner som står overfor ulike typer alvorlige trussler. Alle disse kulturminneskattene formidler en europeisk fortelling som er del av vår felles kultur og historie. Ved å sette dem på listen sender vi et tydelig budskap om solidaritet til lokalsamfunn og aktivister: deres innsats for å redde disse stedene har støtte i vår brede, europeiske kulturarvsbevegelse".

Dekanen for The European Investment Bank Institute, Francisco de Paula Coelho, sa: “Nok en gang er EIBinstituttet stolte over å støtte 7 Most Endangered-programmet. Ved å sette disse stedene i søkelyset, spiller 7 Most Endangered-programmet en kritisk rolle i å beskytte Europas viktigste ressurser: kulturelt mangfold og kulturarv”.

Nominasjonene ble sendt inn av private og offentlige institusjoner som er del av Europa Nostras nettverk av medlems- og samarbeidsorganisasjoner fra hele Europa. De 7 mest truede stedene i 2020 ble valgt av Europa Nostras styre blant de 14 stedene som var kortlistet av et ekspertpanel. Utvalget ble gjort på bakgrunn av stedenes eksepsjonelle historiske betydning og kulturelle verdi, samt den umiddelbare faren de står overfor. Nivået på engasjement i lokalsamfunnet og offentlige og private aktørers dedikasjon til å redde disse stedene ble vurdert som essensielle tilleggsverdier. Et annet kriterium for utvalget var disse stedenes potensiale til å fungere som katalysator for bærekraftig sosio-økonomisk utvikling lokalt og regionalt.

7 Most Endangered-programmet blir drevet av Europa Nostra i samarbeid med The European Investment Bank Institute Det blir også støttet av EUs Creative Europe-program Programmet ble lansert i 2013, og er ledd i en sivil kamapanje for å redde Europas truede kulturminner Det skaper bevissthet, utformer uavhengige evalueringer og foreslår anbefalte tiltak. Selv om direkte finansiering ikke kan garanteres, vil en oppføring på listen ofte fungere som en katalysator og et insentiv for å mobilisere nødvendig offentlig eller privat støtte, inkludert finansiering. Her kan du lese om de positive virkningene av programmet og noen sukesshistorier.

Fra og med 2020 vil programmet gjennomføres på årlig basis. Utlysningen for nominasjoner til 7 Most Endangered-programmet for 2021 vil bli publisert i juni 2020

Y-blokka, Regjeringskvartalet, Oslo, NORGE

Y-blokka, en ikonisk regjeringsbygning med symbolsk betydning, står nå i umiddelbar fare for å rives.

Den modernistiske bygningen ble tegnet av arkitekten Erling Viksjø og ble bygget på 1960-tallet, som del av et helhetlig kompleks sammen med Høyblokka fra 1958. Mot slutten av byggeperioden designet Pablo Picasso to relieffer til utsmykningen av Y-blokka, utført i en nyskapende teknikk med sandblåst betong, som var utviklet av arkitekten i samarbeid med kunstneren Carl Nesjar. ”Fiskerne” på fasaden og ”Måken” i interiøret er fullstendig integrert med arkitekturen og utgjør sjeldne eksempler på offentlig kunst laget av Picasso.

I 2011 sprengte en innenlandsk terrorist en bombe i Regjeringskvartalet, som drepte 8 og skadet 200, før han dro til AUFs sommerleir, der han massakrerte 69 mennesker og skadet ytterligere 66 ofre, flesteparten ungdommer.

Viksjøs regjeringsbygninger sto imot bomben, og stedet står nå som et minnesmerke over alle ofrene for angrepet. De er et symbol på motstandskraften til de demokratiske verdiene terroristen mislyktes i å ødelegge.

Fortidsminneforeningen fornyet sin nominasjon av Y-blokka til 7 Most Endangered for å stoppe planene om å rive bygningen, etter at den kom med på kortlisten i 2016. Vernekampanjen er svært aktiv i bybildet og i februar bidro flere fremstående norske artister i en konsert rett foran Y-blokka. Europa Nostra offentliggjorde også en uttalelse om Y-blokka, som synliggjorde aktivitetene og de fredelige demonstrasjonene som så langt er organisert i Oslo for å redde dette landemerket i norsk historie fra ødeleggelse.

PRESSEKONTAKTER

Fortidsminneforeningen

Trond Rødsmoen, trond@fortidsminneforeningen.no M +47 412 87 974

Europa Nostra

Joana Pinheiro, jp@europanostra.org

T. +31 70 302 40 55; M. +31 6 34 36 59 85

European Investment Bank Institute

Bruno Rossignol, bruno.rossignol@eib.org

T. +352 43 797 07 67; M. +352 62 134 58 62

FOR MER INFORMASJON

https://fortidsminneforeningen.no www.europanostra.org www.7mostendangered.eu

HIGH RESOLUTION PHOTOS VIDEOS

Bakgrunnsinformasjon

Europa Nostra er det europeiske sivilsamfunnets stemme dedikert til å beskytte og fremme Europas kultur- og naturarv. De dekker mer enn 40 land og er en pan-europeisk føderasjon av frivillige kulturarvsorganisasjoner, støttet av et bredt nettverk av offentlige institusjoner, private selskaper og individer. De ble grunnlagt i 1963 og er i dag anerkjent som det mest representative kulturarvsnettverket i Europa. Europa Nostra arbeider for å redde Europas truede monumenter, steder og landskaper, særlig gjennom 7 Most Endangered-programmet De fremhever kvalitet gjennom European Heritage Awards / Europa Nostra Awards. Europa Nostra bidrar til å formulere og implementere europeiske strategier og bestemmelser knyttet til kulturarv, gjennom en deltakende dialog med europeiske institusjoner og samordningen av European Heritage Alliance 3.3. Europa Nostra var en av initiativtakerne og organisatorene for Det europeiske kulturarvsåret i 2018.

European Investment Bank Institute (EIB-I) ble opprettet innen EIB-gruppen (European Investment Bank og European Investment Fund) for å fremme og støtte sosiale, kulturelle og akademiske initiativer hos europeiske aktører og i storsamfunnet. De har en nøkkelrolle innen EIB-gruppens samfunnsengasjement Mer informasjon på http://institute.eib.org

Creative Europe er EU-programmet som støtter de kulturelle og kreative sektorene og legger til rette for at de kan øke sine bidrag til arbeidsmarked og vekst. Med et budsjett på 1.46 milliarder euro for perioden 2014-2020, gir de støtte til organisasjoner innen kulturarv, utøvende kunst, billedkunst, tverrfaglig kunst, publikasjonsvirksomhet, film, TV, musikk og dataspill, samt titusenvis av kunstnere og andre profesjonelle innen kultur- og mediefeltet. Finansieringen gjør at de kan arbeide i hele Europa, og nå nye publikum og utvikle ferdigheter som er etterspurt i den digitale tidsalderen.

OSLO TINGRETT

KJENNELSE

Avsagt: 07.04.2020 i Oslo tingrett,

Saksnr.: 20-041571TVI-OTIR/04

Dommer: Tingrettsdommer Helen Engebrigtsen

Saken gjelder: Ugyldighet av statlig reguleringsplan og rammetillatelse for rivning av Y-blokka. Midlertidig forføyning

Norske Arkitekters Landsforbund

Fortidsminneforeningen

mot

Staten v/Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Advokat Berit Reiss-Andersen Advokatfullmektig Ivar Valter Kristiansen

Advokat Berit Reiss-Andersen Advokatfullmektig Ivar Valter Kristiansen

Advokat Andreas Hjetland

Ingen begrensninger i adgangen til offentlig gjengivelse

KJENNELSE

Saken gjelder spørsmålet om det skal fastsettes et midlertidig forbud mot å rive Y-blokka frem til spørsmålet om gyldigheten av reguleringsplanen og rammetillatelsen, som danner grunnlaget for tillatelse til riving av Y-blokka, er behandlet i hovedforhandling i Oslo tingrett. Hovedforhandling i saken er berammet til 25. - 31. august 2020.

Sakens bakgrunn – om Y-blokka og saksgangen Y-blokka er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, som også har tegnet Høyblokka. Viksjø vant arkitektkonkurransen om det nye regjeringskvartalet allerede i 1939. Høyblokken ble bygget i 1958, mens Y-blokka sto ferdig oppført i 1970. Y-blokka er anlagt som en del av et hele, sammen med Høyblokka, det åpne rommet mellom bygningene, vannspeilet og lindealléen. I Y-blokka inngår også kunstverkene «Fiskerne» og «Måken», utført i samarbeid mellom Picasso og Carl Nesjar.

Før 2011 sto Y-blokka, sammen med øvrige bygninger i regjeringskvartalet, på Fornyingsadministrasjons og kirkedepartementets liste over bygg som var foreslått fredet i landsverneplanen fra 2010. Arbeidet med fredning og vern var ikke ferdigstilt da bombeangrepet skjedde 22. juli 2011, og det foreligger ikke noe formelt fredningsvedtak. Etter bombeangrepet på regjeringskvartalet ble fredningsarbeidet stilt i bero i påvente av en ny plan for et nytt regjeringskvartal.

Etter 22. juli 2011 startet arbeidet med vurderingen av regjeringskvartalets fremtid. I desember 2011 leverte Riksantikvaren et notat med vernevurdering av regjeringskvartalet. I januar 2012 besluttet regjeringen Stoltenberg at departementene skulle samles i regjeringskvartalet på nytt, og startet med det en prosess med utredning for hvordan en slik samling skulle kunne gjennomføres. Statsbygg utarbeidet i juni 2012 et særtrykk av de verneforslag for regjeringskvartalet som forelå før 22. juli 2011. Fornyingsadministrasjons- og kirkedepartementet fastsatte i oktober 2012 et mandat for en konseptvalgutredning, og «Konseptvalgutredning for fremtidig regjeringskvartal» («Konseptvalgutredningen») ble ferdigstilt i juni 2013. I oktober samme år avga Riksantikvaren en tilleggsutredning om verneverdi og ny bruk av regjeringskvartalet. Rapporten «Fremtidig regjeringskvartal. Kvalitetssikring av beslutningsunderlag for konseptvalg KS1» («Kvalitetssikringsrapporten») forelå i februar 2014. I mars samme år ble det avholdt et åpent høringsmøte om saken og i mai 2014 konkluderte regjeringen med valg av Konseptvalgutredningens anbefalte alternativ, «Konsept Øst», men med bevaring av Høyblokken. Y-blokka skulle rives.

Basert på regjeringens beslutning i mai 2014 startet planprosessen med Statsbyggs forslag til planprogram i januar 2015, som ble sendt på høring. Innspillene i høringen er

- 2 - 20-041571TVI-OTIR/04

oppsummert i notat fra juni 2015. Parallelt med arbeidet med planprogram ble det gjennomført en «idéfase» hvor ulike forslag til utforming av nytt regjeringskvartal ble innhentet og utstilt i Høyblokka, og evaluert gjennom Evalueringskomiteens rapport fra juni 2015. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fastsatte planprogrammet i juni 2016 og forslag til planbeskrivelse med konsekvensutredning ble sendt på høring i slutten av juni samme år. Statsbygg oppsummerte innkomne høringsuttalelser i januar 2017. 10. februar 2017 vedtok Kommunal- og moderniseringsdepartementet den statelige reguleringsplanen som er omstridt i denne saken.

Nordic Office of Architecture søkte om rammetillatelse for riving av Y-blokka i desember 2018, og slik rammetillatelse ble gitt ved Oslo kommunes vedtak 15. mai 2019. Vilkåret var at det ble sendt inn supplerende klimagassberegninger. Det ble sendt inn slike og Oslo Kommune ga endelig rammetillatelse 5. juli 2019. Kommunens vedtak ble klaget til Fylkesmannen i Oslo og Viken, som stadfestet kommunens vedtak om rammetillatelse. Det er denne rammetillatelsen som er krevet ugyldig i denne saken.

Det har hele tiden vært motstand mot riving av Y-blokka, hvor blant annet saksøkerne har vært sentrale. I løpet av prosessen, helt fra beslutning om samlokalisering av departementene i 2012, har det vært en rekke høringer og annen form for involvering, hvor motstanden mot riving har kommet frem.

I november 2019 begjærte saksøkerne utsatt iverksettelse av Fylkesmannens vedtak om rammetillatelse. Kommunal- og moderniseringsdepartementet besluttet deretter å ikke gi utsatt iverksettelse og at Fylkesmannens vedtak ikke skulle omgjøres. I januar 2020 klaget saksøkerne til Sivilombudsmannen på vedtaket om rammetillatelse og Kommunal- og moderniseringsdepartementets behandling av omgjøringsbegjæringen. Sivilombudsmannen fant i slutten av januar 2020 ikke grunn til å behandle klagen.

I desember 2019 ga Oslo kommune igangsettingstillatelse for riving av Y-blokka. Vedtaket ble påklaget og kommunen ga utsatt iverksettelse av vedtaket. Fylkesmannen forkastet klagen over igangsettingsvedtaket 21. februar 2020.

I februar 2020 begjærte saksøkerne utsatt iverksettelse av vedtaket om rammetillatelse og igangsettingstillatelse frem til rettskraftig avgjørelse. Kommunal- og moderniseringsdepartementet besluttet at det ikke skulle gis utsatt iverksettelse.

12. mars 2020 kom det inn stevning og begjæring om midlertidig forføyning til Oslo tingrett. Partene ønsket separat behandling av spørsmålet om midlertidig forføyning og det ble besluttet at det skulle settes av to dager til muntlig behandling av dette spørsmålet, jf. tvisteloven § 16-1. Muntlige forhandlinger i spørsmålet om midlertidig forføyning etter tvisteloven § 32-7 ble holdt i Oslo tinghus 26. og 27. mars 2020, og der ble det ført slike bevis som fremgår av rettsboken. På grunn av korona-situasjonen var publikums adgang til

- 3 - 20-041571TVI-OTIR/04

tinghuset stengt. For å trygge hensynet til offentlighet besluttet Oslo tingrett å streame forhandlingene på You Tube, slik at parter, presse og andre interessenter kunne følge saken via internett. Partene samtykket til slik streaming.

Parenes anførsler

Saksøkerne, Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningen, har i korte trekk anført:

Reguleringsplanen og rammetillatelsen er ugyldige og det må derfor nedlegges et midlertidig forbud mot riving av Y-blokka.

Y-blokka har nasjonal og internasjonal verdi. Bygget representerer et unikt arkitektonisk uttrykk, har høy kunstnerisk verdi og er et ikonisk bygg. Y-blokka har kulturhistorisk, arkitektonisk og kunstnerisk verdi og er en del av norsk kulturarv og ulovfestet verdensarv.

Reguleringsplanen strider mot plan- og bygningsloven § 3-1 (4) og internasjonale konvensjoner. Staten plikter å hensynta internasjonale konvensjoner, herunder Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 15. Det er en rettsanvendelsesfeil når myndighetene ikke har gått inn i konvensjonsforpliktelsene, og det er saksbehandlingsfeil når konvensjonene ikke er vurdert. Det var enighet om at Y-blokka skulle fredes før 22. juli 2011, bygningens verneverdi er ikke redusert etter dette, og dette burde fått betydning ved vurderingen av rivingsspørsmålet.

Arbeidet med reguleringsplanen lider av saksbehandlingsfeil. Nullalternativet – at Yblokka ikke rives – er ikke utredet. Reguleringsplanen og dens konsekvensutredning fra 2017 bygger på et premiss om at Y-blokka skal rives, basert på regjeringens beslutning fra 2014. Nye opplysninger, argumenter og innspill er ikke utredet eller vurdert etter 2014. Disse saksbehandlingsfeilene har fått betydning for vedtakets innhold.

I denne saken har staten vært planmyndighet. Det bestrides ikke at staten kan være planmyndighet, men statlig plan er en unntaksordning. Den tradisjonelle myndighetsfordelingen suspenderes og makten konsentreres i en slik situasjon hos departementet. Det skal da mindre til for å konstatere saksbehandlingsfeil, fordi kontrollmekanismene er suspendert.

Reguleringsplanen og rammetillatelsen er i strid med rettslige miljøkrav. Plan- og bygningsloven § 1-1 fastsetter at det skal stilles miljøkrav til planleggingen og § 3-1 første ledd bokstav g fastsetter at det skal tas klimahensyn gjennom reduksjon av klimagassutslipp. Staten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til kravene som stilles i loven. Det er en saksbehandlingsfeil at staten ikke har hensyntatt de rettslige miljøkrav i planprosessen og i avgjørelsen om å rive Y-blokka.

- 4 - 20-041571TVI-OTIR/04

Reguleringsplanens bestemmelser verner ikke om kunsten i Y-blokka. Det er kun stilt dokumentasjonskrav og ikke formelle krav til håndtering av kunstverkene. Kunsten mangler teknisk vern og den mangler også kunstnerisk vern når den demonteres fra sitt hele.

Rammetillatelsen er ugyldig som følge av at reguleringsplanen er ugyldig.

Vilkårene for midlertidig forføyning er oppfylt, idet det er sannsynlig at reguleringsplanen og rammetillatelsen er ugyldig. Kravet til sikringsgrunn er oppfylt fordi staten er klar til å rive Y-blokka. Forberedelsene til riving har startet og staten har opplyst at irreversibel riving vil igangsettes ca. 15. april. Kravet til sikringsgrunn er overoppfylt, og det lemper terskelen for vilkåret om at selve kravet må være sannsynliggjort. Tvisteloven § 34-2 annet ledd om fare ved opphold anføres ikke.

Saksøkerne har nedlagt slik påstand:

1 Staten v/ Kommunal og moderniseringsdepartementet forbys å iverksette riving av Y-blokka inntil spørsmålet om reguleringsplanens og rammetillatelsens gyldighet er avgjort av Oslo tingrett i første instans.

2 Staten v/ Kommunal og moderniseringsdepartementet dømmes til å erstatte Norske arkitekters landsforbund og Fortidsminneforeningens sakskostnader i forføyningssaken.

Staten har i korte trekk anført

Reguleringsplanen og rammetillatelsen er gyldige og det foreligger ikke noe krav som det kan gis midlertidig forføyning for. Staten er enig i at det foreligger sikringsgrunn dersom retten kommer til at kravet er sannsynliggjort, og staten har ikke krevet at det stilles sikkerhet for en eventuelle forføyning.

Reguleringsplanen er gyldig. Det er ikke begått noen saksbehandlingsfeil eller rettsanvendelsesfeil, og eventuelle feil har uansett ikke hatt betydning for reguleringsplanens innhold.

Landsverneplanen er uten betydning for reguleringsplanens gyldighet. Plan- og bygningsloven § 3-1 fjerde ledd innebærer ingen materielle skranker for hva en plan kan gå ut på, og planen er ikke i strid med inkorporerte folkerettslige regler. Reguleringsplanen strider ikke med rettslige krav til miljøutslipp. Staten har overholdt utredningsplikten i saken.

Rammetillatelsen er gyldig. Statsbygg hadde rettskrav på rammetillatelse ettersom søknaden var i tråd med den statlige reguleringsplanen og for øvrig ikke i strid med loven.

- 5 - 20-041571TVI-OTIR/04

Det kan ikke stilles krav om klimagassberegninger som baserer seg på at blokka ikke skal rives. Uansett har Statsbygg foretatt nødvendige klimagassberegninger.

Staten har nedlagt slik påstand: 1 Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge

2 Staten v/ Kommunal og moderniseringsdepartementet tilkjennes sakskostnader

Retten ser slik på saken:

Domstolenes prøving av forvaltningsvedtak Retten finner innledningsvis grunn til å redegjøre for domstolenes prøving av forvaltningsvedtak. Domstolskontrollen med forvaltningen i Norge er i stor grad utviklet gjennom rettspraksis. Hvor langt domstolen kan gå i å prøve forvaltningens skjønnsutøvelse avhenger av hvilke rammer den relevante loven gir forvaltningen. Plan- og bygningsloven er bygget opp som en «prosesslov». Det innebærer blant annet at den stiller en rekke krav til arbeidet med planene for ulike tiltak, men ikke til hvilket resultat forvaltningen skal komme til. Forvaltningen er gitt et stort spillerom for skjønn, og politiske prioriteringer mellom ulike hensyn vil gjennomgående være avgjørende i plansaker.

Høyesterett har i Rt-2007-281 (Barkadommen) uttalt følgende:

(39) Innledningsvis bemerker jeg at domstolenes kompetanse er begrenset ved overprøving av vedtak etter plan- og bygningsloven § 25. Både valg av reguleringsformål og hvilke områder som omfattes av reguleringen, faller inn under forvaltningens frie skjønn, og er således i utgangspunktet ikke gjenstand for domstolsprøving. Men domstolene kan prøve lovmessigheten av vedtaket – det vil si om den planlagte utnyttelsen av området er av en slik karakter at den faller inn under reguleringsformålet. Som jeg skal komme tilbake til, oppstår det i vår sak spørsmål om det er forenlig med § 25 nr. 4 å regulere til friområde, et område som forutsettes benyttet som uteareal for barnehage.

Selv om uttalelsen konkret gjelder valg av reguleringsformål, får synspunktet anvendelse også på vurderingen av forvaltningens øvrige avgjørelser i plansaker.

Det er med andre ord opp til forvaltningen å bestemme hensiktsmessigheten av et tiltak i plansaker, herunder å veie og vektlegge de ulike hensynene som gjør seg gjeldende i den enkelte sak. Domstolene kan likevel alltid prøve om vedtaket ligger innenfor lovens grenser, og om saksbehandlingen er korrekt, se f eks Eckhoff/Smith Forvaltningsrett 10 utg. side 524 flg.

- 6 - 20-041571TVI-OTIR/04

Det er altså ikke domstolene som skal bestemme om Y-blokka bør rives eller ikke.

Hvorvidt Y-blokka bør rives eller bevares er et politisk valg som ikke kan overprøves av domstolene. I det politiske valget vektes ulike hensyn, og i denne saken har hensynet til bevaring av kulturminner på den ene siden stått mot sikkerhetsformål og øvrige nyttevurderinger på den andre.

Midlertidig forføyning – sikringsgrunn og kravet til sannsynlighet De alminnelige vilkårene for midlertidig forføyning er at kravet som ønskes sikret er sannsynliggjort, at det foreligger sikringsgrunn, samt et krav om proporsjonalitet. Kravet i denne saken er at reguleringsplanen og rammetillatelsen er ugyldig, og midlertidig sikring av dette kravet vil eventuelt skje gjennom et midlertidig forbud mot riving. Staten har varslet at de vil starte irreversible rivingsarbeider 15. april 2020. Retten finner det klart at kravet til sikringsgrunn er oppfylt i denne saken, jf. tvisteloven § 34-1 første ledd. Staten har heller ikke anført noe annet.

Det følger av tvisteloven § 34-2 første ledd at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet som ønskes sikret er sannsynliggjort. I § 34-2 annet ledd gis det adgang til midlertidig sikring for et krav som ikke er sannsynliggjort dersom det foreligger «fare ved opphold». Slik fare ved opphold foreligger etter rettens oppfatning i denne saken, ettersom Y-blokka er planlagt revet i midten av april. Med bakgrunn i det objektive erstatningsansvaret for uberettigede midlertidige forbud i tvisteloven § 32-11, har saksøkerne likevel eksplisitt ikke påberopt seg bestemmelsen om fare ved opphold, og da er retten etter tvisteloven § 11-2 avskåret fra å bygge avgjørelsen på den. Vilkåret som må oppfylles for å kunne gi et midlertidig forbud mot riving er da at det, basert på en foreløpig prøving, er sannsynlig at reguleringsplanen og rammetillatelsen er ugyldig, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd.

Ettersom det ikke gjelder noe kvalifisert sannsynlighetskrav i saker etter plan og bygningsloven, er det en alminnelig sannsynlighetsvurdering retten skal gjøre. Saksøkerne har anført at når rivingsfaren er overhengende, og kravet til sikringsgrunn derfor er overoppfylt, så senkes kravet til sannsynlighet for hovedkravet. Retten er ikke enig i det når kravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. At det finnes en bestemmelse i annet ledd som hjemler forføyning uten at hovedkravet er sannsynliggjort, og lovgiver således har åpnet for forføyning i en slik situasjon, kan etter rettens syn ikke tas til inntekt for at det kan stilles et lempeligere krav enn sannsynlighetsovervekt etter første ledd. I praksis innebærer saksøkernes anførsel, dersom den hadde fått medhold, at midlertidige forbud etter første ledd gis uten at kravet er sannsynliggjort, hvilket er i direkte motstrid med ordlyden.

Spørsmålet som retten skal ta stilling til er altså hva som er mest sannsynlig når det kommer til gyldigheten av reguleringsplanen og rammetillatelsen.

- 7 - 20-041571TVI-OTIR/04

Statlig planmyndighet

Det omstridte vedtaket er behandlet som statlig plan, jf. plan og bygningsloven § 6-4.

Saksøkerne har anført at det i en slik situasjon skal mindre til for å konstatere saksbehandlingsfeil fordi den ordinære kontrollmuligheten for forvaltningsmessig overprøving er suspendert og det skjer en maktkonsentrasjon i departementet, og at dette påvirker domstolsprøvingen.

Plan- og bygningsloven regulerer statlige planretningslinjer og planvedtak i kapittel 6. I § 6-4 står det at departementet selv kan utarbeide og vedta en statlig arealplan. Av forarbeidene til bestemmelsen (Ot prp.nr 32 (2007-2008)) fremgår at staten er gitt «en vid skjønnsmessig adgang til å utarbeide statlig plan» og at statlig plan er en «unntaksordning i forhold til det ordinære plansystemet». Videre heter det at «planbehandlingen må legges opp slik at de vanlige krav til offentlighet, lokal medvirkning og så videre oppfylles»

Retten finner ikke hjemmel for å kreve en særskilt grundighet i saker med statlig plan. Det er ikke grunnlag for å stille strengere krav eller å intensivere prøvingen av de vurderinger som er foretatt, eller gjøre andre tilpasninger i domstolens vurdering av saksbehandlingen.

Reguleringsplanens gyldighet

Konvensjonsargumentet

Før 22. juli 2011 var det enighet om at Y-blokka, sammen med flere andre bygninger i regjeringskvartalet, skulle fredes. Dette følger av Fornyings- administrasjons og kirkedepartementets forslag til landsverneplan fra juni 2010. Det er på det rene at det formelt ikke var fattet noe vedtak om fredning som binder statens videre vurdering av Yblokkas skjebne. Saksøkerne har anført at de vurderingene som dannet grunnlaget for forslaget om fredning – og byggets iboende verdi som kulturminne – påfører staten plikter i det videre arbeidet, selv om også saksøkerne er enige i at staten ikke var forpliktet til å fullføre planen om fredning. Forankret i plan- og bygningsloven § 3-1 fjerde ledd mener saksøkerne at staten er bundet til ikke å gjennomføre riving av Y-blokka fordi slik riving vil stride mot folkerettslige forpliktelser.

Plan- og bygningsloven § 3-1 supplerer formålsbestemmelsen i § 1-1, og inneholder en oversikt over viktige oppgaver og hensyn som skal ivaretas i planlegging etter loven (se Ot prp nr 32 (2007-2008) s 178). Bestemmelsen gir veiledning om viktige formål og vil ha betydning for tolkningen av lovens øvrige bestemmelser.

§ 3-1, fjerde ledd har denne ordlyden:

Planer skal bidra til å gjennomføre internasjonale konvensjoner og avtaler innenfor lovens virkeområde.

- 8 - 20-041571TVI-OTIR/04

Saksøkerne har særlig vist til Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter («ØSK»). Plan- og bygningslovens forarbeider viser ikke til denne konvensjonen, men det er etter rettens syn ikke avgjørende. Henvisningen i § 3-1 er generell, og dersom en konvensjon eller avtale faller innenfor plan- og bygningslovens område, skal planer bidra til å gjennomføre den.

ØSK har, sammen med blant annet FN’s konvensjon om sivile og politiske rettigheter, basis i FNs Verdenserklæring fra 1948. ØSK er rettslig bindende for stater som har sluttet seg til den, herunder Norge.

ØSK artikkel 15 lyder:

1. Konvensjonspartene anerkjenner retten til for enhver til: a. Å delta i det kulturelle liv,

FN har etablert en komité (Committee on Economic, Social and Cultural Rights) som skal overvåke gjennomføringen av konvensjonen. I tillegg til å vurdere rapporter fra konvensjonsstatene, publiserer komitéen tolkninger av konvensjonens bestemmelser i «General Comments».

Retten er enig med saksøkerne i at ØSK art 15 også danner grunnlag for beskyttelse av kulturarv, og viser i denne forbindelse til General Comments No. 21 fra 2009. ØSK er altså en relevant konvensjon innenfor plan- og bygningslovens virkeområde.

Selv om man, som anført av saksøker, tolker ØSK art 15 kontekstuelt og tar hensyn til andre internasjonale konvensjoner, som for eksempel den ikke-bindende UNESCOkonvensjonen om verdensarv, kan det etter rettens syn ikke utledes noe mer av ØSK art 15 enn at konvensjonsstatene pålegges å gi generell beskyttelse for kulturarv. Det innebærer å etablere systemer og ordninger som tar hensyn til og ivaretar beskyttelse av kulturarv, som i sin tur igjen kan lede til fredning og bevaring av konkrete steder og bygninger. Man kan etter rettens syn ikke etablere en hjemmel for vern av spesifikke bygninger, for eksempel Y-blokka, direkte i ØSK art 15. ØSK legger ikke noen materiell skranke for forvaltningens vedtak med hjemmel i plan- og bygningsloven.

ØSK, samt andre potensielt relevante konvensjoner eller folkerettslige forpliktelser, kan i denne saken ikke lede til noe mer enn at beslutningstageren er forpliktet til å også vurdere vernehensyn ved avgjørelsen av om Y-blokka skal rives eller bli stående. Forvaltningen vil fortsatt ha rom i skjønnsutøvelsen til også å legge vekt på andre hensyn.

Retten finner således at det ikke er begått en rettsanvendelsesfeil i denne forbindelse.

- 9 - 20-041571TVI-OTIR/04

Dersom de hensyn som § 3-1 fjerde ledd og internasjonale konvensjoner verner ikke er ivaretatt i skjønnsutøvelsen, vil imidlertid slik manglende ivaretagelse etter omstendighetene kunne være en saksbehandlingsfeil.

Fredningsforslagene i forslaget til Landsverneplan fra 2010 ble inkludert i et eget særtrykk i 2012, og derved gjort kjent på nytt og inkludert i faktagrunnlaget for 2014 -beslutningen. I tillegg utarbeidet professor ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Elisabeth Seip, et notat om arkitektur-, kulturminne- og minneverdi i den eksisterende bebyggelsen i regjeringskvartalet. Konseptvalgutredningen nevner bevarings- og vernehensyn, om enn i begrenset grad. Riksantikvarens tilleggsutredning om verneverdi og ny bruk fra oktober 2013 redegjør svært grundig for de vernehensynene som foreligger, og anbefalte også vern av Y-blokka (sammen med Høyblokka). Under arbeidet med tilleggsutredningen innhentet Riksantikvaren innspill fra saksøkerne og andre nasjonale og internasjonale organisasjoner som mente at Y-blokka måtte vernes. I tilleggsutredningen redegjør Riksantikvaren også for landsverneplanen fra 2010. Riksantikvaren oppsummerer verneverdien for Y-blokka slik:

Vernevurdering

Y-blokka er med sin lave høyde og organiske form en tydelig kontrast til Høyblokka. Bygningen har bevisst utforming i samsvar med skalaen i omgivelsene, men også som kontrast til Høyblokka. Y-blokka har internasjonal betydning i og med Picassos integrerte kunst. Den står i et bevisst forhold til Høyblokka og Regjeringsparken. Fondmotivet mot Akersgata er et av få store monumentale kunstverk i det offentlige rom i Norge. Med sin organiske form, lave høyde og utsøkte materialbruk har den også vesentlig kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdi.

Hensynene som taler for vern, herunder Y-blokkas kulturhistoriske, arkitektoniske og kunstneriske verdi, er vurdert og behandlet i landsverneplanen, i Seip’s notat og i Riksantikvarens tilleggsutredning. Dette er etter rettens syn de samme hensynene som danner grunnlag for beskyttelse av kulturarv. Henvisningen til internasjonale konvensjoner blir da bare et annet sted å forankre de samme faktiske omstendighetene, de samme realitetene og de samme hensynene. Retten finner det på denne bakgrunn klart at Regjeringen har vurdert de hensyn som internasjonale konvensjoner beskytter ved avgjørelsen av om Y-blokka skulle rives eller bevares. At konvensjonene og plan- og bygningsloven § 3-1 fjerde ledd ikke er nevnt, er i denne sammenheng uten rettslig betydning.

Retten mener på denne bakgrunn at det heller ikke er begått noen saksbehandlingsfeil knyttet til dette punktet.

- 10 - 20-041571TVI-OTIR/04

Nullalternativet er ikke utredet

Saksøkerne har videre anført at det er en saksbehandlingsfeil at det korrekte nullalternativet ikke er utredet. Retten vil derfor ta stilling til hvilke krav som stilles til utredning.

Etter forvaltningsloven § 17 skal forvaltningen som nevnt påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Grensen mellom plikten til forsvarlig saksutredning i forvaltningsloven § 17 og de mer konkrete plikter etter plan- og bygningsloven er ikke skarp, jf Rt-2009-661 (Husebydommen) premiss 57.

Plan og bygningsloven § 4-2 fastsetter at «planbeskrivelsen [skal] gi en særskilt vurdering og beskrivelse – konsekvensutredning – av planens virkninger for miljø og samfunn». I 2017 gjaldt Forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan og bygningsloven av 2014 (FOR 2014-12-19-1726). Forskriften presiserer og utdyper den lovbestemte plikten til konsekvensutredning. Det er på det rene, og enighet om, at reguleringsplanen for bygging av nytt regjeringskvartal er en plan som skulle konsekvensutredes etter forskriften. En konsekvensutredning er også utarbeidet.

Forskriften om innhold i planprogrammet § 7 annet og tredje ledd lyder slik:

Konsekvensutredningen skal tilpasses plannivået og være relevant for de beslutninger som skal tas. Konsekvensutredningen skal ta utgangspunkt i foreliggende kunnskap og nødvendig oppdatering av denne. Der hvor slik kunnskap ikke foreligger om viktige forho ld skal det i nødvendig grad innhentes ny kunnskap. Konsekvensutredningen, herunder feltundersøkelser, skal gjennomføres i henhold til anerkjent metodikk og utføres av personer med relevant faglig kompetanse.

Konsekvensutredningen skal redegjøre for vurderte alternativer, og i nødvendig grad omfatte utredning av relevante og realistiske alternativer, herunder alternativ lokalisering. Anbefalt alternativ skal begrunnes. (rettens understrekning)

I Rt-2009-661 (Husebydommen) tok Høyesterett stilling til spørsmålet om manglende konsekvensutredning knyttet til plassering av den amerikanske ambassaden på Huseby i Oslo ledet til at reguleringsplanen var ugyldig. Høyesterett behandler blant annet rammene for forvaltningens skjønnsutøvelse og domstolenes prøving knyttet til konsekvensutredninger, og uttaler følgende:

(73) Dette reiser spørsmål om rammene for domstolsprøvingen der feilen består i manglende eller mangelfull konsekvensutredning, og hvor det gjøres gjeldende at man ved riktig saksbehandling skulle ha stilt krav om nærmere utredning av et bestemt tema. Som jeg har vært inne på tidligere, fastsettes utredningsprogrammet av ansvarlig myndighet ut fra et faglig-politisk skjønn. Grensen mot skjønnet under realitetsavgjørelsen er ikke skarp. Det kan da ikke være spørsmål om at domstolene setter seg i den ansvarlige myndighets sted for å vurdere hva som ville være den optimale utredningsplanen, se til sammenligning Rt -2007257 avsnitt 42 og Rt-2009-354 avsnitt 47. Spørsmålet vil være hvilken utredning som – holdt opp mot de interesser som skal ivaretas gjennom reglene om konsekvensutredning, herunder hensynet til Grunnloven § 110b – måtte til for å tilfredsstille kravene til forsvarlig utredning og behandling.

- 11 - 20-041571TVI-OTIR/04

I Statsbyggs planbeskrivelse av 10. februar 2017 heter det i avsnittet om konsekvenser av planforslaget på side 5:

I henhold til forskrift om konsekvensutredning skal konsekvensene sammenlignes med et null-alternativ, som er konsekvensene av ikke å gjennomføre planforslaget. Da det i dette tilfellet er fattet en beslutning om beliggenhet og innhold regjeringskvartalet, foreligger ikke noe reelt 0-alternativ. Avhengig av tema er planforslaget derfor sammenlignet med et referansesituasjon som tar utgangspunkt i situasjonen før 22. juli 2011. For noen tema er det gjort supplerende vurderinger opp mot andre referanser.

Knut Grønntun, fagdirektør i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, har forklart at det var faglige diskusjoner om hva man skulle legge til grunn som null-alternativet i denne saken.

Staten har, basert på sitt faglige skjønn, vurdert nullalternativet til å være referansesituasjonen fra før bombeangrepet 22. juli 2011. Hensikten med å sammenligne en foreslått løsning med et nullalternativ er å vise hvilke konsekvenser tiltaket har. Planen for et nytt regjeringskvartal er kompleks. Den inneholder en samlet vurdering av en rekke enkeltelementer og vekting av ulike, og til dels motstridende, hensyn. Kravet til konsekvensutredninger innebærer etter rettens syn ikke at de enkelte elementene i tiltaket, som for eksempel hvert enkelt rivings- og bevaringsalternativ, skal utredes separat, med egne nullalternativer.

Fastsettelse av referansegrunnlag (null-alternativ), og valg av hvilke alternativer som oppfattes som relevante og realistiske, ligger innenfor forvaltningens frie skjønn og kan ikke overprøves av retten. Retten kan ikke se at statens valg av nullalternativ medfører at saken ikke har fått en forsvarlig behandling i planprosessen.

Retten er ikke enig med saksøkerne i at forskriften om konsekvensutredning er uten betydning hvis valget av relevante og realistiske alternativer ligger innenfor det frie skjønnet. Dette er ikke annerledes enn andre krav og bestemmelser som gir rom for bruk av skjønn i forvaltningen. Uansett kan domstolene gjøre en forsvarlighetsvurdering av den gjennomførte utredningen, slik det følger av Husebydommen.

Retten har kommet til at valget av null-alternativ ikke utgjør noen saksbehandlingsfeil.

Miljøanførslene

Saksøkerne har videre anført at det er en saksbehandlingsfeil at staten ikke har hensyntatt rettslige miljøkrav i planprosessen og i avgjørelsen av å rive Y-blokka.

- 12 - 20-041571TVI-OTIR/04

Kravene til vektlegging av miljøhensyn følger av plan- og bygningsloven § 1-1 og § 3-1, første ledd bokstav g, samt Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging (Kgl res 12. juni 2015), og er etter rettens syn oppfylt i denne saken. Disse bestemmelsene gir anvisning på formål og hensyn som skal ivaretas i planprosessen, på samme måte som for de folkerettslige forpliktelsene som er drøftet over. Bestemmelsene legger ikke materielle begrensninger for hva et tiltak kan gå ut på. Forvaltningen står her, som ved vurderingen av andre hensyn, fritt til å velge en løsning som ikke er den optimale fra et klima- og miljøperspektiv, basert på at andre hensyn veier tyngre i avveiningen. Den nærmere vektleggingen av hensynene er som sagt opp til forvaltningens frie skjønn.

Det følger av loven at miljøkonsekvensene av et tiltak skal utredes i planprosessen. Retten viser til planprogrammet og forslaget til reguleringsplan, som begge redegjør for miljøaspekter ved byggingen av nytt regjeringskvartal. Vedlagt planforslaget er det også egen delutredning om klimagassutslipp. Dokumentasjonen fra planprosessen viser etter rettens syn at det er gjort rede for miljøaspektene, at dette er hensyn som er vurdert og at lovens krav derved er oppfylt.

Saksøkerne har særlig vist til at det ikke er gjort egne analyser av konsekvensene av å destruere naturbetong, samt at det ikke er gjort egne klimagassberegninger for alternativer med samlokalisering, men hvor Y-blokka bevares. Når det gjelder naturbetongen har vitnet Tore Kildal fra Statsbygg bekreftet at destruksjon av naturbetong ikke vil by på spesielle problemer, og at det er gjort en egen vurdering av dette. I spørsmålet om klimagassberegninger for alternativer med samlokalisering, men hvor Y-blokka bevares, viser retten til det som er nevnt ovenfor om at det i stor grad er opp til planmyndigheten å fastsette rammene for hva som skal utredes, herunder hvilke alternativer som er relevante og realistiske.

Det er også anført at det er en saksbehandlingsfeil at staten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til miljøkravene som stilles i lovverket. Retten forstår anførselen som en klage på vektleggingen av miljøhensynet. Vektingen av de ulike hensynene hører inn under forvaltningens skjønnsmyndighet og kan ikke overprøves av domstolene.

Retten kan på denne bakgrunn ikke se at det er sannsynliggjort at det er gjort saksbehandlingsfeil på dette punktet.

Beskyttelse av kunstverkene Y-blokka har to unike kunstverk utført direkte på vegg av Carl Nesjar etter tegninger av Pablo Picasso. Verket «Fiskerne» er utført utvendig på den ene kortveggen, mens «Måken» er utført på innvendig vegg i inngangspartiet.

- 13 - 20-041571TVI-OTIR/04

Saksøkerne har anført at kunsten ikke er tilstrekkelig beskyttet fordi det i reguleringsplanen kun er stilt dokumentasjonskrav og ikke formelle krav til verning av kunstverkene i Yblokka, og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil. Retten er ikke enig i dette, og viser til at Regjeringens beslutning fra 2014 forutsetter at kunstens skal tas vare på. Dette gjentas i plandokumentene og det heter i planvedtaket at «De store integrerte kunstverkene i Yblokka skal tas vare på». Planbestemmelsene § 3.3.1 lyder: «Ved rammesøknad for riving av Y-blokken skal det foreligge en teknisk plan for hvordan den integrerte kunsten i Yblokken kan tas vare på». Etter rettens syn er det en klar forutsetning i beslutningen og i planverket at kunsten skal tas vare på og gjenbrukes. Kravet til en teknisk plan hviler også på en forutsetning om at kunsten skal tas vare på. Det foreligger etter rettens syn en reell beslutning om vern av kunsten, og ikke bare et krav til dokumentasjon. Retten viser for ordens skyld også til at demonteringen av kunsten for senere oppføring et annet sted er godtatt av kunstnernes arvinger og innehaverne av opphavsretten til verkene.

Retten kan ikke se at det er sannsynliggjort at det er mangler ved reguleringsplanen på dette punktet eller at det er begått saksbehandlingsfeil.

Beslutningen som innebar riving var ikke en del av planprosessen Saksøkerne har anført at beslutningen om riving ble tatt allerede i 2014 og lå som et premiss gjennom arbeidet med reguleringsplanen. Retten oppfatter dette som en anførsel om saksbehandlingsfeil i seg selv – at det var feil å binde konklusjonen utenfor planprosessen.

Regjeringen fattet i mai 2014 beslutning om fremtidig regjeringskvartal. Beslutningen innebar valg av Konseptvalgutredningens femte, og anbefalte, alternativ «Konsept Øst», men med den endring at Høyblokka ikke skulle rives.

Med regjeringens beslutning i 2014 startet planarbeidet, som resulterte i reguleringsplanen i 2017. Beslutningen innebar at flere rammer og premisser ble lagt for det videre planarbeidet, herunder valg av geografisk lokalisering, presisering av at Ring 1 skal bestå, at sikkerhetstiltak skal integreres i planleggingen, at regjeringskvartalet skal planlegges med ambisiøse miljømål, at Høyblokka og den åpne plassen mot Akersgata bevares, og også at Y-blokka rives. Retten viser her til Fakta-ark fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet fra mai 2014.

I statlig reguleringsplan fra 10. februar 2017 er følgende uttalt på side 3:

Regjeringen besluttet 22. mai 2014 hvilket konsept og hvilke overordnede føringer som skal legges til grunn for utviklingen av det fremtidige regjeringskvartalet. Disse er lagt til grunn for planforslaget.

- 14 - 20-041571TVI-OTIR/04

Lignende formuleringer finnes i Planprogram fastsatt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i juni 2016, Statsbyggs forslag til planbeskrivelse med konsekvensutredning, Statsbyggs planbeskrivelse og Rapport fra evalueringskomiteen for parallelloppdrag.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets vedtak av statlig reguleringsplan av 10. februar 2017 heter det:

En rekke av høringsinnspillene tar opp forhold som er avklart gjennom tidligere beslutninger i regjeringen, og som har vært premisser for utforming av planforslaget. Dette gjelder blant annet valget av Konsept øst, beslutningen om å samlokalisere departementene unntatt Forsvarsdepartementet, og bevaring og rivning av eksisterende bygg i regjeringskvartalet, herunder Y-blokken. Dette er beslutninger som ligger fast, og som det ikke er aktuelt å ta opp til ny vurdering gjennom behandlingen av reguleringsplanen.

Det er altså på det rene at den reelle beslutningen om å rive Y-blokka ble tatt ved regjeringens beslutning i mai 2014. Retten har ikke oppfattet at det er rettet noen gyldighetsinnsigelser mot regjeringens beslutning.

Spørsmålet blir så om det er en saksbehandlingsfeil knyttet til det senere vedtaket om reguleringsplan at spørsmålet om riving ikke er vurdert eksplisitt i forbindelse med planprosessen, men at premisset ble lagt allerede i 2014.

Det er ikke uvanlig at det legges premisser for et reguleringsarbeid: Staten bestemmer for eksempel at det trengs et nytt fengsel, og i planarbeidet arbeides det med hvor og hvordan dette skal gjennomføres. Selve premisset – at det er nødvendig med et nytt fengsel –behandles ikke på nytt i planprosessen. I Veileder fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet om styring av store statlige byggeprosjekter (H-2389) og Rundskriv fra Finansdepartementet (R-108/2019), som begge er av nyere dato enn både beslutningen fra 2014 og reguleringsplanen fra 2017, beskrives statens prosjektmodell med krav til utredninger, planlegging og kvalitetssikring av store investeringsprosjekter i staten. Prosjektmodellen legger nettopp opp til at valg av konsept legger føringer for planarbeidet.

Hvor langt staten kan gå når det gjelder å på forhånd bestemme premisser som legger føringer for det videre planarbeidet er et interessant spørsmål. Plan- og bygningslovens system er at utredning skjer i selve planprosessen. Kunnskapen som utredningen gir, danner grunnlag for beslutningene som fattes. Loven legger opp til at forslag til planprogram og konsekvensutredning sendes på høring, deretter fastsettes planprogrammet, og utkast til plan med konsekvensutredning sendes på høring og deretter fattes det et vedtak om reguleringsplan. Hvis viktige avgjørelser i realiteten tas før planprosessen starter, undergraves potensielt hele prosessen. Staten har ikke vist til noe egentlig rettskildemessig grunnlag for at deler av grunnlaget for reguleringsplanen kan besluttes utenfor planprosessen. Spørsmålet er heller ikke godt belyst av partene.

- 15 - 20-041571TVI-OTIR/04

Winge og Holth har i artikkelen Virkningen av saksbehandlingsfeil på plan- og bygningsrettens område, i Tøssebro (red.) Ugyldighet i forvaltningsretten 2019, kritisert Rt-2009-661 (Husebydommen), og uttalt:

Vi vil hevde at det er en vesentlig forskjell på om en utredning skjer som en integrert del av en planprosess, eller som en egen prosess før det formelle planarbeidet tar til. Utredning som en integrert del av en planprosess er lovgivers intensjon. Rettsreglene stiller blant annet krav til medvirkning og høring fra utenforstående aktører. Når lokaliseringen de facto er fastlagt før planprosessen har startet, er et av de viktigste spørsmålene i en plansak blitt avgjort uten at disse aktørene har fått mulighet til å spille inn sine synspunkter. Beslutningen om plassering av ambassaden var i realiteten tatt før planprosessen startet opp. Dette fremstår åpenbart å være i strid med lovgivers intensjon.

For spørsmålet om reguleringsvedtakets gyldighet er det imidlertid ikke nødvendig for retten å ta nærmere stilling til spørsmålet om eventuelle grenser for statens adgang til å legge premisser utenfor planprosessen. Det er heller ikke nødvendig å ta endelig stilling til om det foreligger en saksbehandlingsfeil.

Det følger av forvaltningsloven § 41 at reguleringsvedtak som er beheftet med saksbehandlingsfeil likevel er gyldige «når det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold»

Følgen av saksbehandlingsfeil på plan- og bygningsrettens område er behandlet i Rt-2009661 (Husebydommen):

(72) Vurderingen beror på de konkrete forhold i saken, herunder hvilke feil som er begått og vedtakets karakter. Der saksbehandlingsfeilen har ledet til mangelfullt eller uriktig avgjørelsesgrunnlag på et punkt av betydning for vedtaket, eller feilen på annen måte innebærer tilsidesettelse av grunnleggende fordringer til forsvarlig behandling, skal det gjennomgående nokså lite til. Sammenholdt med de interesser som skal ivaretas gjennom reglene om konsekvensutredning, og den komplekse utredningsprosessen det der legges opp til, vil veien frem til ugyldighet derfor kunne være kort når saksbehandlingsfeilen består i manglende eller mangelfull konsekvensutredning. Men noen automatikk er det ikke tale om. Og det er etter mitt syn heller ikke rom for en alminnelig presumsjon for innvirkning, slik de ankende parter har tatt til orde for. En slik presumsjon ville representere en u grunnet stor vekting av form fremfor innhold. Det kan ikke tas for gitt at de hensyn og interesser som skal ivaretas gjennom reglene for konsekvensutredning, i en konkret sak ikke også kan ivaretas innenfor rammene av en ordinær planbehandling. I forhold til innvirkningskriteriet må man etter mitt syn derfor gå konkret til verks, og knytte undersøkelsen til de enkelte påberopte avvik fra den saksbehandlingen som skulle ha vært fulgt dersom det var gjennomført konsekvensutredning i den aktuelle saken.

Dette synet er senere fulgt opp og ytterligere presisert i HR 2017-2247 (Reinøydommen):

(97) Det skal altså ikke mye til. Men det må ut fra de konkrete forholdene i saken –bevissituasjonen – være en reell mulighet for at feilen har fått betydning for vedtakets innhold.

- 16 - 20-041571TVI-OTIR/04

Etter anvisning fra Husebydommen må retten gå konkret til verks og gjøre en vurdering av grunnlaget for beslutningen i 2014, om det er opplysninger eller argumenter som ikke ble vurdert i 2014, og se nærmere på om det er en reell mulighet for at reguleringsplanen kunne fått et annet innhold dersom spørsmålet om riving hadde blitt vurdert innenfor planprosessen.

Retten ser først nærmere på grunnlaget for regjeringens beslutning i 2014.

Fornyings- administrasjons og kirkedepartementet besluttet i 2012 at departementene skal ligge samlet i regjeringskvartalet. Rammene for det videre arbeidet ble beskrevet i mandatet for Konseptvalgutredningen fra oktober 2012, hvor det blant annet fremgår at:

Det forutsettes en bred kartlegging av mulighetsrommet, hvor alternativer med og uten riving av eksisterende bygningsmasse inngår.

Regjeringen opprettet samtidig en blogg hvor det ble invitert til debatt om Regjeringskvartalets fremtid. Det nevnte mandatet forutsatte også at innspill på bloggen skulle brukes som innspill i interessentkartleggingen i Konseptvalgutredningen. Samtidig utarbeidet Statsbygg, på oppdrag fra Fornyings- administrasjons og kirkedepartementet, en samling av verneforslagene som forelå for departementskontorene fra før 22. juli 2011, og fikk også utarbeidet et notat fra professor ved Arkitekthøyskolen i Oslo, Elisabeth Seip, om arkitektur-, kulturminne- og minneverdi i den eksisterende bebyggelsen i regjeringskvartalet.

Konseptvalgutredningen ble ferdigstilt i juni 2013. Konseptvalgutredningen vurderte totalt 23 ulike konsepter, og gjennom en grovsiling ble det etablert fem konsepter som ble utredet videre.

Det er i Konseptvalgutredningen angitt at følgende er absolutte krav:

 Lokalisering i dagens regjeringskvartal med tilgrensede områder

 Kapasitet for minimum hovedtyngden av departementene

 Nødvendig sikkerhetsnivå

o 20-40 meter avstand til almen kjøretøystrafikk

o Ingen fysisk kontakt mellom bygninger i og utenfor regjeringskvartalet

Følgende er oppgitt å være viktige krav som benyttes til å rangere konsepter, i prioritert rekkefølge:

1. Effektivitet og samhandling

2. Sikkerhetsløsning

3. Fleksibilitet i forhold til endring av struktur og oppgavefordeling

4. Bymiljø, representativitet og tilgjengelighet

5. Bevaring av bygninger og kunst

- 17 - 20-041571TVI-OTIR/04

Konseptvalgutredningens anbefaling av Konsept Øst innebar at både Y-blokka og Høyblokka måtte rives, og Konseptvalgutredningen ble kritisert for ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til bevaringsinteressene i saken, herunder at hensynet til bevaring ble rangert nederst.

Riksantikvaren laget derfor, på oppdrag fra Miljøverndepartementet, en supplerende utredning om de kulturhistoriske verneverdiene i regjeringskvartalet, med særlig vekt på Høyblokka og Y-blokka. Utredningen «Regjeringskvartalet. Riksantikvarens utredning om verneverdi og ny bruk» ble avgitt i oktober 2013 og anbefalte bevaring av både Høyblokka og Y-blokka. Synspunkter fra relevante fagmiljøer, inkludert saksøkerne i nærværende sak, ble innhentet i forbindelse med utarbeidelsen av utredningen. De eventuelle svakhetene ved Konseptvalgutredningen på dette punktet må på denne bakgrunn anses reparert gjennom Riksantikvarens grundige gjennomgang av verne- og bevaringshensynene.

Byrådet i Oslo avga en uttalelse til Konseptvalgutredningen i desember 2013. Byrådet støttet Konseptvalgutredningens valg av Konsept Øst, og anbefalte i tillegg bevaring av Høyblokka.

Deretter ble Kvalitetssikringsrapporten utarbeidet i februar 2014. Kvalitetssikringsrapporten angir dilemmaet for beslutningstakeren:

Vi legger denne vernevurderingen (Riksantikvarens, rettens bem ) til grunn, men vil påpeke at en eventuell bevaring av Høyblokka og Y-blokka vil medføre utfordringer som ikke fremkommer i tilstrekkelig grad i hverken konseptvalgutredningen eller tilleggsutredningen fra Riksantikvaren:

- Høyblokka og Y-blokka legger beslag på et stort tomteareal i forhold til antall arbeidsplasser

- Bevaring vil sannsynligvis medføre restriksjoner og begrensninger i forhold til utforming av omkringliggende bygninger, blant annet i forhold til akseptable byggehøyder, som vil redusere muligheten for en konsentrert utvikling av området.

Disse utfordringene må ses i sammenheng med behovet for en langsiktig løsning for samlokalisering av departementene, og en best mulig utnyttelse av tomtearealet i det eksisterende regjeringskvartalet. Beslutningen om bevaring eller riving blir de rmed også en avveining mellom verneverdi på den ene siden opp mot kostnad og øvrige ikke-prissatte virkninger på den andre siden.

[…]

Avveiningen mellom samlokalisering over tid på den ene siden og verneverdien av de ødelagte bygningene og sikkerhetsnivået på den andre, er et verdivalg som til syvende og sist må tas av beslutningstakerne

I mars 2014 ble det gjennomført et åpent høringsmøte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, hvor blant annet saksøkerne deltok.

- 18 - 20-041571TVI-OTIR/04

Regjeringen fattet deretter sin beslutning i mai 2014, basert på det grunnlaget som er nevnt over. Dokumentasjonen har gitt regjeringen et opplyst og bredbasert faktagrunnlag, med redegjørelser for de ulike hensynene som kan og skal vektlegges i vurderingen, inkludert vernehensyn.

Retten kan ikke se at det er anført at faktiske forhold er endret etter regjeringens beslutning, og at vurdering av rivingsspørsmålet av den grunn kunne blitt påvirket om rivingsspørsmålet hadde blitt vurdert i 2017.

De argumenter knyttet til verneverdi som saksøkerne i denne saken har anført som grunnlag for å kreve reguleringsplanen kjent ugyldig, er alle behandlet og vurdert i forbindelse med beslutningen fra 2014. Riksantikvarens rapport fra 2013 behandler forholdet til den ikke-vedtatte fredningen av bygningene forut for 2011 (landsverneplanen), og dette spørsmålet har følgelig vært en del av faktagrunnlaget for regjeringens beslutning.

Som nevnt over er det etter rettens syn tilstrekkelig at de hensynene som internasjonale konvensjoner verner er vurdert i prosessen – det er ikke nødvendig med en eksplisitt referanse til konvensjonen.

ICOMOS (International Council on Monuments and Sites), som blant annet er et rådgivende organ til UNESCO, har satt Y-blokka på sin «Heritage at risk»-liste. I mars 2020 ble Y-blokka oppført på Europa Nostras liste over «The seven most endangered Sites». Disse omstendighetene kan etter rettens oppfatning ikke betraktes som nye argumenter knyttet til spørsmålet om Y-blokka skal rives eller vernes. Organisasjonene har hatt anledning til, og har også gitt, innspill i hele prosessen, også før 2014. Organisasjonenes syn, og oppføringen på vernelister, er basert de samme vernebehovene og -hensynene som er beskrevet i Landsverneplanen og i Riksantikvarens tilleggsutredning, og er følgelig vurdert i saken. De grunnleggende hensyn og argumenter som taler for vern endres ikke av at de tiltres av internasjonale organisasjoner.

I Kommunal- og moderniseringsdepartementets vedtak av reguleringsplan 10. februar 2017 uttales følgende om riving av Y-blokka:

Mer enn 150 av høringsuttalelsene handler om motstand mot rivning av Y -blokken. Av disse er ca. 120 tilnærmet likelydende. Flere stiller spørsmål ved om senkning av Ring 1 kan bety at sikkerhetskravene vil kunne tilfredsstilles selv om Y-blokken blir stående. Mange er opptatt av hvordan den integrerte kunsten kan sikres. Riksantikvaren foreslår alternativt å omgjøre Y-blokken til en C-blokk, hvor bare den nordlige fløyen over Ring 1 rives. På denne måten kan den integrerte kunsten bevares og sammenhengen med Høyblokken opprettholdes.

Og videre:

Motstand mot rivning av Y-blokken har stått sentralt i høringsuttalelsene. Regjeringen

- 19 - 20-041571TVI-OTIR/04

besluttet i mai 2014 at Høyblokken skulle bevares, og at S-blokken, R4 og Y-blokken skulle rives. Spørsmålet om bevaring og gjenbruk av bygningene i regjeringskvartalet ble drøftet både i konseptvalgutredningen og i den etterfølgende kvalitetssikringen. Det var både sikkerhetsmessige forhold og hensynet til mulighetene for å utvikle et effektivt og kompakt regjeringskvartal som lå til grunn for regjeringens beslutning om å rive Y-blokken. Verdiene knyttet til bygningene i regjeringskvartalet var på tidspunktet for regjeringens beslutning godt kjent, blant annet gjennom Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementets forslag til landsverneplan for regjeringskvartalet og Victoria terrasse (2010).

Oslo kommune avga i oktober 2016 en høringsuttalelse knyttet til reguleringsplanen, og uttalte:

Riving av Y-blokken er en sentral brikke i byplangrepet og er særlig begrunnet ut i fra sikkerhet. Oslo kommune har ikke grunnlag for å bestride vurderinger som er gjort av ansvarlige sikkerhetsmyndigheter, og aksepterer derfor rivning. Så lenge Ring 1 traseen går under Y-blokken og ikke kan stenges, kan ikke Y -blokken benyttes som en fullverdig del av regjeringskvartalet.

Oslo kommune har samtidig stor forståelse for standpunktet mange har om at Y -blokken må bevares. Y-blokken representerer viktige kulturminner og inneholder viktige kunstneriske verk av Picasso. Sikkerhet veier likevel tyngst i vurderingen av om Y-blokken skal rives, eller ikke.

Stortinget behandlet i juni 2019 regjeringens stortingsmelding om nytt Regjeringskvartal (Meld. St.21(2018-2019) uten at Stortinget ba regjeringen å gjøre nye vurderinger av spørsmålet om riving av Y-blokka. Stortingsbehandling er en politisk – og demokratisk –kontroll med forvaltningens politiske beslutninger.

Saksøkerne har som nevnt anført at det var en saksbehandlingsfeil å låse premisset om å rive Y-blokka allerede i 2014. Det har ikke vært nødvendig for retten å ta stilling til om det er begått en saksbehandlingsfeil, fordi retten mener at det uansett ikke er noen reell mulighet for at reguleringsplanen ville fått et annet innhold om rivingsspørsmålet var blitt vurdert og avgjort i 2017. Retten bygger dette på at alle de sentrale opplysningene, argumentene og hensynene som talte for bevaring var hørt og vurdert allerede i 2014. Forvaltningens beslutning om riving var basert på en vekting av de ulike hensynene, og hvor hensynet til bevaring måtte vike.

Slik retten har oppfattet forvaltningens begrunnelse, så er det hensynene til samlokalisering og sikkerhet, samt vurderingen av at Ring 1 ikke skal flyttes, som har vært styrende for beslutningen om å rive Y-blokka. Politiske prioriteringer, herunder hvilken vekt de ulike hensynene skal få i vurderingen, er en del av forvaltningens skjønnsutøvelse som retten ikke kan overprøve. Det er etter rettens syn ingenting som tilsier at vurdering av rivingsspørsmålet ville blitt annerledes i 2017. Uten at det har noen rettslig relevans, nevner retten for ordens skyld at det heller ikke er noe som tyder på at vurderingen ville blitt annerledes etter 2017, og viser i denne sammenheng til Stortingets behandling av saken i 2019.

- 20 - 20-041571TVI-OTIR/04

Retten har følgelig kommet til at det ikke er noen reell mulighet for at en eventuell saksbehandlingsfeil har hatt betydning for reguleringsplanens innhold og gyldigheten av reguleringsplanen påvirkes derfor ikke.

Rammetillatelsens gyldighet

Saksøkerne har anført at rammetillatelsen fra juli 2019 er ugyldig som følge av at reguleringsplanen er ugyldig. Retten har, som det fremgår over, kommet til at det er mest sannsynlig at reguleringsplanen er gyldig.

Saksøkerne har også anført at rammetillatelsen er ugyldig på selvstendig grunnlag fordi reguleringsplanens vilkår om klimagassberegninger ikke er oppfylt og at dette utgjør en saksbehandlingsfeil. Reguleringsplanen § 3.1 fastsetter blant annet at «Det skal utarbeides et helhetlig livsløpsbasert klimagassbudsjett for regjeringskvartalet». Oslo kommunes første rammetillatelse, som bare omfattet byggets nordre del, stilte vilkår om klimagassberegninger som sammenlignet gjenbruk av Y-blokka med riving. Fylkesmannen fant senere at vilkåret var uten hjemmel. Retten er enig i Fylkesmannens vurdering, idet det i forbindelse med rammetillatelsen ikke kan stilles krav om klimagassberegninger for rehabilitering av Y-blokka når det i reguleringsplanen er bestemt at Y-blokka skal rives. Retten viser til det som er sagt over om planmyndighetens skjønn når det gjelder hva som skal utredes, og manglende utredning av dette representerer følgelig ikke noen saksbehandlingsfeil som kan lede til at rammetillatelsen er ugyldig.

Det er på det rene at det foreligger klimagassberegninger i tråd med reguleringsplanen, og da er det heller ikke begått noen saksbehandlingsfeil i forbindelse med rammetillatelsen. Retten har på denne bakgrunn kommet til at rammetillatelsen er gyldig.

Oppsummering

Tvisteloven § 34-2, første ledd fastsetter at midlertidig forføyning bare kan besluttes dersom kravet det begjæres forføyning for er sannsynliggjort. Retten har tatt stilling til om det var sannsynlig at saksøkernes krav om at reguleringsplanen og rammetillatelsen var ugyldig ville føre frem.

Retten har kommet til at det ikke er sannsynlig at reguleringsplanen eller rammetillatelsen er ugyldig. Da er vilkåret i tvisteloven § 34-2, første ledd ikke oppfylt og midlertidig forføyning kan ikke besluttes.

- 21 - 20-041571TVI-OTIR/04

Sakskostnader

Staten har vunnet saken fullt ut, og skal som utgangspunkt få erstatning for sine sakskostnader etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Retten finner likevel grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen etter § 20-2 tredje ledd fordi tungtveiende grunner gjør det rimelig å frita saksøkerne fra ansvar for statens omkostninger i denne saken. Retten mener at saksøkerne hadde et behov for en rettslig prøving av de spørsmålene saken reiser, i lys av sakens karakter og de uopprettelige konsekvensene av statens beslutning om riving av Y-blokka.

SLUTNING

1 Begjæring om midlertidig forføyning tas ikke til følge.

2 Sakskostnader tilkjennes ikke.

Retten hevet

Helen Engebrigtsen

Veiledning om anke i sivile saker vedlegges.

- 22 - 20-041571TVI-OTIR/04

Veiledning om anke i sivile saker

I sivile saker er det reglene i tvisteloven kapitler 29 og 30 som gjelder for anke. Reglene for anke over dommer, anke over kjennelser og anke over beslutninger er litt ulike. Nedenfor finner du mer informasjon og veiledning om reglene.

Ankefrist og gebyr

Fristen for å anke er én måned fra den dagen avgjørelsen ble gjort kjent for deg, hvis ikke retten har fastsatt en annen frist. Disse periodene tas ikke med når fristen beregnes (rettsferie):

- fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag

- fra og med 1. juli til og med 15. august

- fra og med 24. desember til og med 3. januar

Den som anker, må betale behandlingsgebyr. Du kan få mer informasjon om gebyret fra den domstolen som har behandlet saken.

Hva må ankeerklæringen inneholde?

I ankeerklæringen må du nevne

- hvilken avgjørelse du anker

- hvilken domstol du anker til

- navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger

- hva du mener er feil med den avgjørelsen som er tatt

- den faktiske og rettslige begrunnelsen for at det foreligger feil

- hvilke nye fakta, bevis eller rettslige begrunnelser du vil legge fram

- om anken gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av den

- det kravet ankesaken gjelder, og hvilket resultat du krever

- grunnlaget for at retten kan behandle anken, dersom det har vært tvil om det

- hvordan du mener at anken skal behandles videre

Hvis du vil anke en tingrettsdom til lagmannsretten

Dommer fra tingretten kan ankes til lagmannsretten. Du kan anke en dom hvis du mener det er

- feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i dommen

- feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

- feil i saksbehandlingen

Hvis du ønsker å anke, må du sende en skriftlig ankeerklæring til den tingretten som har behandlet saken. Hvis du fører saken selv uten advokat, kan du møte opp i tingretten og anke muntlig. Retten kan tillate at også prosessfullmektiger som ikke er advokater, anker muntlig.

- 1 - 20-041571TVI-OTIR/04

Det er vanligvis en muntlig forhandling i lagmannsretten som avgjør en anke over en dom. I ankebehandlingen skal lagmannsretten konsentrere seg om de delene av tingrettens avgjørelse som er omtvistet, og som det er knyttet tvil til.

Lagmannsretten kan nekte å behandle en anke hvis den kommer til at det er klart at dommen fra tingretten ikke vil bli endret. I tillegg kan retten nekte å behandle noen krav eller ankegrunner, selv om resten av anken blir behandlet.

Retten til å anke er begrenset i saker som gjelder formuesverdi under 125 000 kroner

Hvis anken gjelder en formuesverdi under 125 000 kroner, kreves det samtykke fra lagmannsretten for at anken skal kunne bli behandlet.

Når lagmannsretten vurderer om den skal gi samtykke, legger den vekt på

- sakens karakter

- partenes behov for å få saken prøvd på nytt

- om det ser ut til å være svakheter ved den avgjørelsen som er anket, eller ved behandlingen av saken

Hvis du vil anke en tingretts kjennelse eller beslutning til lagmannsretten

En kjennelse kan du som hovedregel anke på grunn av

- feil i de faktiske forholdene som retten har beskrevet i kjennelsen

- feil i rettsanvendelsen (at loven er tolket feil)

- feil i saksbehandlingen

Kjennelser som gjelder saksbehandlingen, og som er tatt på bakgrunn av sk jønn, kan bare ankes dersom du mener at skjønnsutøvelsen er uforsvarlig eller klart urimelig.

En beslutning kan du bare anke hvis du mener

- at retten ikke hadde rett til å ta denne typen avgjørelse på det lovgrunnlaget, eller

- at avgjørelsen åpenbart er uf orsvarlig eller urimelig

Hvis tingretten har avsagt dom i saken, kan tingrettens avgjørelser om saksbehandlingen ikke ankes særskilt. Da kan dommen isteden ankes på grunnlag av feil i saksbehandlingen.

Kjennelser og beslutninger anker du til den tingrett en som har avsagt avgjørelsen. Anken avgjøres normalt ved kjennelse etter skriftlig behandling i lagmannsretten.

Hvis du vil anke lagmannsrettens avgjørelse til Høyesterett

Høyesterett er ankeinstans for lagmannsrettens avgjørelser.

Anke til Høyesterett over dommer krever alltid samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg. Samtykke gis bare når anken gjelder spørsmål som har betydning utover den aktuelle saken, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken behandlet av Høyesterett. Anke over dommer avgjøres normalt etter muntlig forhandling.

Høyesteretts ankeutvalg kan nekte å ta anker over kjennelser og beslutninger til behandling. Hvis de blir tatt til behandling, er det som regel hvis spørsmålet har betydning utover den aktuelle saken, hvis andre hensyn taler for at anken bør prøves, eller hvis saken reiser omfattende bevisspørsmål.

Når en anke over kjennelser og beslutninger i tingretten er avgjort ved kjennelse i lagmannsretten, kan avgjørelsen som hovedregel ikke ankes videre til Høyesterett.

Anke over lagmannsrettens kjennelser og beslutninger avgjøres normalt etter skriftlig behandling i Høyesteretts ankeutvalg.

- 3 - 20-041571TVI-OTIR/04

New York, May 5, 2020

For the attention of: The Municipality of Oslo Planning and Building Office postmottak@pbe.oslo.kommune.no

copy to:

The Prime Minister, Ms Erna Solberg postmottak@smk.dep.no

The Minister of Climate and Environment, Mr. Sveinung Rotevatn postmottak@kld.dep.no

The Minister of Local Government and Modernisation, Mr. Nikolai Astrup postmottak@kmd.dep.no

Demolition of the “Y-Block” governmental building in the Regjeringskvartalet, Oslo

Dear Madam/Sir,

We are writing to express our grave concern regarding the approved demolition of the “Y-Block” governmental building in the Regjeringskvartalet of Oslo. In doing so, we join the numerous voices of institutions and individuals who have previously brought attention to the worrisome decision and petitioned for the preservation of this unique project that synthesizes architectural and artistic practice of the highest standard

As you must be well aware, the “Y-Block” was designed by the notable Norwegian architect Erling Viksjø and incorporates two engraved murals authored by Pablo Picasso. The architectural merits of this significant example of European, brutalist architecture include the use of Viksjø’s “Naturbetong” technique. Picasso’s murals for the “Y-Block,” in many ways, signal the beginning of the artist’s celebrated works of monumental sculpture that can be found in cities like Chicago or New York. As such, the ensemble is a prime example of the notion of the postwar “synthesis of the arts” of the highest artistic standard. The demolition of the building complex would not only constitute a significant loss of Norwegian architectural heritage, but it would also render any attempt to salvage or reposition Picasso’s site-specific murals elsewhere unfortunate, as any of these approaches would seriously distort the artist’s intentions.

It is our hope and recommendation that you will reconsider the approved decision for the demolition and exhaust all possible avenues for saving, restoring and rehabilitating this rare project that combines high architectural and artistic merit.

Sincerely,

Martino Stierli

The Philip Johnson Chief Curator of Architecture and Design 11 W 53rd Street, New York, NY 10019

+1.212.708.9502 | martino_stierli@moma.org

Ann Temkin

The Marie-Josée and Henry Kravis Chief Curator of Painting and Sculpture 11 W 53rd Street, New York, NY 10019

+1.212.708.9650 | ann_temkin@moma.org

Debatten om Y-blokken var preget av steile fronter. Sakens omfang og kompleksitet brakte frem nye forskningsprosjekter; om mobiliseringen for bevaring, modernismens kulturarv og fremtidens kulturminnevern. I denne boken presenteres tverrfaglige perspektiver på vernekampen, bygningen og byrommet. Hva kan vi lære av den langvarige konflikten frem mot rivingen i 2020, nå som støvet har lagt seg?

FORTIDSMINNEFORENINGEN

fortidsminneforeningen.no