FORORD

Et jubileum kan brukes til så mangt – gjennom året har vi merket at Fortidsminneforeningen har feiret 175 år med ulike arrangementer over hele landet. Det er også en gylden anledning til å ta et blikk i speilet: hvem er vi i dag og hva har vi vært? Når vi i dag går på nettsidene til Fortidsminneforeningen og leser Om oss, så er overskriften «Fremst i kampen». Foreningens identitet er i stor grad knyttet til aktivisme – det handler om å gjøre noe slik at ikke kulturminner går tapt. Årets årbok handler i stor grad om de som har gjort noe – selv om alle slett ikke har vært medlem av Fortidsminneforeningen!

AKTIVISME Spennet er stort når man snakker om aktivister: fra 1700-tallsprester til nasjonalromantiske kunstnere, 68’ere og Blitzere. Til felles har de en trang til handling når de har sett at bygninger de mener er verdifulle har vært truet av destruksjon. De har ikke alltid vunnet slaget, men i perspektiv ser vi at slagene har vært steg på veien til en erkjennelse av at fortidens bygninger og objekter har stor verdi i samtiden og i fremtiden. På 1800-tallet ble flere hundre år gamle stavkirker revet. I dag er dette både ulovlig og faktisk utenkelig. Kulturminnevernet er likevel fullt av paradokser. Y-blokka er i det ene året fredningsverdig i følge ett departement, mens den året etter er rivingsklar, ifølge et annet. Er Norge et land som i mindre grad enn andre land har konsensus om hva nasjonens kulturhistoriske verdier er?

Hugo Jenssen skriver om bygningen som virkelig har vært en aktivistgenerator de siste årene. Jenssen beskriver hvordan kampen om bygningen – nå kun referert til som Y – har fått sin særlig coole design og tatt i bruk alle moderne virkemidler. Dette i kontrast til kampen på 1950-tallet – på samme sted – om bevaringen av Empirekvartalet. Drivkreftene bak aktivismen for å hindre riving har vært ulike. Både arkitekten Hermann Schirmer og maleren J.C. Dahl var overbevist om at vår identitet som nordmenn var avhengig av at levende spor fra fortiden ble bevart. Bente Solbakken beskriver hvordan Schirmer strevde med å få en arkitektur som ikke bare så ut som den var norsk, men som var norsk. Og da var det helt nødvendig å studere og forstå den gamle norske byggeskikken. Tonje Sørensens artikkel om Dahl belyser hvordan han så det norske landskapet som bestående av natur og fortidsminner, det ene ikke mindre viktig enn det andre. Dahl regnes som en av grunnleggerne av Fortidsminneforeningen, men også generasjonen før ham hadde sine bevaringsaktivister. Presten Gerhard Schønings verk om Trondhjems domkirke kom ut i 1761, og Arne Bugge Amundsen beskriver nettopp prestenes engasjement for bevaring av – ikke bare kirker – men kulturarven som en del av vår historie.

Fra den skolerte elites historieinteresse på 17-og 1800-tallet er det et langt sprang til etterkrigstidas bredere og mer folkelige engasjement. Dag Kittang skriver at modernistenes selvsikre tro på en ny, rasjonell tid med flotte bilveier og fornuftige boliger fikk en folkelig motreaksjon fra 1950-tallet av. Det ble stilt spørsmål ved grunnlaget for påstanden om at gamle, skjeve trehus ikke var gode steder å bo. Trond Eide beskriver seg selv som en tenåring

som rosemalte spiraluxdørene og tegnet gamle hus, hvis han da ikke aksjonerte sammen med sine unge åndsfrender i Estetikkens venner. Aksel Tjora ser Eides personlige historie som kulturverner gjennom sosiologbriller og beskriver disse felleskapenes betydning. Folk demonstrerte for å beholde boligene sine, de demonstrerte ved å pusse dem opp, okkupere dem og skrive sanger som Dag Gravem utdyper i sin artikkel. Blitzerne og beboerne på Svartlamon var ikke uttalt opptatt av bevaring av kulturarv som sådan, men tok opp kampen for å verne om sin plass, sin identitet.

Aktivisme dreier seg om å handle, og det dreier seg om å hevde andre synspunkter enn den tause majoritet. Aktivistene tapte kampen om våningshuset på Nordli i Sørum kommune da det ble revet for 10 år siden. Men prosessen ble også et veldig tydelig eksempel på hull i forvaltningssystemet og lokalpolitikkens mekanismer, som Ola Fjeldheim og Ingeborg Magerøy beskriver. Aksjoner kan være tøffe å stå i, men lokalbefolkningen, regionale og sentrale kulturvernmyndigheter og Fortidsminneforeningen lærte også mye av denne tapte saken.

ANNET INNHOLD Chris McLees stiller spørsmål ved hvorfor arkeologisk materiale som dateres til etter 1537 i svært liten grad blir tatt vare på i norsk forvaltning. Med åpne øyne – og med kulturminnelovens velsignelse – gir vi slipp på ny kunnskap om 1600-tallets samfunn ved å frata hverdagslige gjenstander sin verneverdi som kulturhistorisk kildematerale. Kulturminneforvaltning handler også Mads Langnes sitt bidrag om. Han analyseres prosessene rundt utskiftninger og fredninger av to klyngetun, og hvor ulike utfallene kan bli for bevaringen.

ÅRBOKA 2020 Til alle tider har troen satt sine avtrykk i landskapet, fra førkristne graver som forteller om hva som var viktig å ha med seg over i dødsriket, til de utvilsomt mest visuelt dominerende religiøse kulturminnene - kirkene. Fra Lista til Grense Jakobselv er de blant de fremste og ofte de eneste monumentalbyggene i Norges bygder og byer. Bygningenes utforming og interiør speiler skiftende samfunnssyn, praksiser og teologisk grunnlag – hvor langt er vel ikke spennet fra den gotiske katedralen til arbeidskirken? Troslivet – om det i sitt teologiske grunnlag har vært aldri så antimaterielt – har krevd fysiske rammer. Til årboka ønskes bidrag som analyserer og diskuterer kulturminner som har eller har hatt religiøse funksjoner. Av særlig interesse vil være nye perspektiver og originale tilnærminger til det empiriske materialet som kan være alt fra pilgrimsleder, klostre og kirker til moskeer, kultsteder og bedehus. I tillegg ønskes drøftende artikler om fremtidens forvaltning av kirker i Norge i lys av sekulariseringen av samfunnet generelt og splittelsen av kirke og stat i 2018 spesielt. Se nettsidene for mer informasjon.

Det rettes en varm takk til årbokens forfattere, fagfeller og årboksredaksjonen for godt samarbeid!

Bodil Ruud Årboksredaktør