ETTERREFORMATORISK ARKEOLOGI: EN VERDIFULL KILDE TIL KUNNSKAP OM VÅR NÆRE FORTID Christopher McLees

Torvet i Trondheim. Utgravningen av sørøstre kvadrant i 2016. Steinbrolegning fra ca 1870 avdekket etter fjerning av det moderne asfaltdekke. Foto: NIKU

Christopher McLees

Norge har et kulturminnelovverk som ikke tildeler etterreformatorisk arkeologi verdi som kilde til historisk kunnskap. Det oppleves allikevel at det er en voksende interesse for arkeologiske levninger fra de siste 500 årene blant allmenheten og aktører i kulturminneforvaltning og forskningsinstitusjoner. At historie kan - og bør - skrives også med utgangspunkt i det materielle, er allment erkjent i moderne historisk forskning. Det gjenstår imidlertid betydelige hindringer som gjør det vanskelig for arkeologiske levninger å kunne innta sin plass som verneverdige materielle kilder til historien om Norge i århundrene etter 1537.

Norges lov om kulturminner (kulturminneloven) preges av et skarpt verneskille som er satt ved et tilfeldig utvalgt historisk årstall. Mens arkeologiske levninger fra forhistorie og middelalderen er automatisk fredet, er begravde arkeologiske levninger som dateres til århundrene etter reformasjonen i 1537 derimot ikke lovbeskyttet. Følgelig kan kulturlag, begravde strukturer og gjenstander som dateres til etter 1537 ødelegges uten å ta arkeologisk hensyn.1

Fredningsdifferensieringen har resultert i den pågående desimeringen av landets underjordisk arkeologiske arkiv av materielle levninger etter samfunnsutviklinger de siste 500 år. Dette ledsages av en mangel på akademisk kunnskapsproduksjon, og underutnyttelsen av en verdifull kilde til verdiskaping. Disse arkeologiske levningene utgjør nemlig en stor del av den materielle kulturarven etterlatt av flere generasjoner av mennesker som bodde i norske byer og bygder i overgangen til modernitet. De har imidlertid sjelden blitt benyttet som kunnskapskilder i den nasjonale historiske diskursen, og følgelig har de bidratt lite til vår forståelse av Norges nære fortid. Samfunnsutviklinger i Norge etter reformasjonen har blitt utforsket nesten utelukkende ved bruk av historiske, arkitektoniske og etnologiske kilder. Bygninger og annen materiell kultur er bevart fra denne perioden, men arkeologiens spesielle bidrag, nemlig innsikten som den gir i mangfoldige materielle dimensjoner av

1 Lov om kulturminner av 9. juni 1978 nr. 50 og lov av 3.3.2000 nr. 14 (kml). De viktigste unntakene er samiske kulturminner eldre enn 1917, og skipsfunn og deres laster som er over 100 år gamle. Historiske bygninger og byggverk som ble bygget før 1650 er også automatisk beskyttet, mens yngre bygninger - inkluderte kirker - blir gjenstand for individuell vurdering Fig. 1. Bolverkskar under utgravning i Revierstredet 5, Oslo i 1977. Bygget i forbindelse med utfylling på grunt vann i Christiania på midten av 1600-tallet. Etter Pl. 1. Schia 1981, s. 9

tidligere menneskeliv og samfunnspraksiser, har i stor grad vært utelatt i utforskningen av denne perioden av Norges historie.2

Dagens forvaltningspraksis er avfødt av at det ikke finnes hjemmel i kulturminneloven som sikrer at kulturminnevernet skal vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner, og derfor heller ikke har hjemmel til å kreve undersøkelse av dem. Likevel har det siden 1970-tallet vært sporadiske forsøk på å utfordre fredningsskillet, og å påvise kunnskapsverdien som ligger i nyere tids arkeologi (fig. 1 og fig. 2).3 Den norske kulturminneforvaltningen og

2 3 Se McLees, 2019, s. 21 fotnote 20 for enkelte unntak For eks. Schia, 1978, 1981. Ekroll, 1991. Nordeide, 2000

akademiske institusjoner har imidlertid inntil nylig ikke tatt del i internasjonale diskusjoner om forvaltning og utforskning av nyere tids arkeologi. Denne iherdige tregheten har de siste årene utløst en bølge av frustrasjon blant arkeologer som erkjenner kunnskapsverdien som ligger i den materielle kulturarven - uansett alder - og vil at også Norge skal ta del i den globale produksjon og utveksling av arkeologiske kunnskap på dette område. Med visse unntak har denne «grasrotbevegelsen» tatt form av en bredere og akselererende datainnsamling, utforsking og formidling utført av arkeologer og andre tilknyttet ikke-akademiske institusjoner og kommunale instanser. Etterreformatorisk - eller nyere tids arkeologi - blir under visse omstendigheter undersøkt i byer og bygder, forsket på ved universiteter, skrevet om i norske arkeologiske og lokalhistoriske tidsskrifter, og er et tema på konferanser. Jeg har til og med nylig forsvart landets første doktoravhandling som omhandler forvaltningen av arkeologiske material fra tidlig moderne tid i Norge og dets kunnskapspotensial.4

MENNESKER OG TING I FORTIDEN Dette gryende engasjementet springer delvis ut fra nye måter å tenke på fortiden på: nemlig en erkjennelse av den sentrale betydningen som materialitet har for vår forståelse av fortiden. Den såkalte materielle vendingen i nyere humanistisk og samfunnsvitenskapelige forskning understreker tingenes betydning for samfunnets utforming i både nåtiden og fortiden.5 Sosiale handlinger utfolder seg nemlig gjennom en aktiv allianse av både mennesker og

4 5 McLees, 2019 McLees 2019, s. 45-49, 85-89 ting. Historie kan - og bør - også skrives med utgangspunkt i det materielle. Hvis ikke står vi i fare for å fortrenge historiens kompleksitet.

Fremveksten av en sosial ontologi der materielle ting står sentralt, er et viktig trekk ved moderne samfunnsvitenskapelige forskning.6 Naturen og den materielle verden har tidligere blitt marginalisert og oppfattet som et passivt bakteppe til en virkelighet som er koblet fra det fysiske, der sosiale handlinger og strukturer oppstår på grunn av menneskelige aktørers intensjoner og abstrakte sosioøkonomiske og kulturelle prosesser. Materielle ting har derimot blitt oppfattet hovedsakelig som representasjonene av slike prosesser, eller som formidlere og symbolbærere av kulturell betydning. Naturens og tingenes aktive deltagelse i menneskets tilværelse er blitt neglisjert: det vil si måtene materiens former, tilstander og iboende egenskaper bidrar aktivt til verdens, menneskenes og samfunnets utforming. Inntil nylig har historikernes interesse for ting vært dominert av deres rolle som formidlere av personlige og sosiale identiteter, blant annet. Dette fokuset på den materielle kulturens symbolske betydning har gitt en større vekt på kultur enn materialitet, og menneskenes eksistensielle samhandling med ting har blitt oversett.

Som en reaksjon på denne «dematerialiseringen» av det sosiale, forener den nye ontologien både ting og mennesker i et symmetrisk relasjonelt forhold. Kjernen i dette er erkjennelsen av at også materialitet

6 En sosial ontologi kan defineres som en forståelse av sosiale fenomeners grunnleggende egenskaper, strukturer og elementer; med andre ord hva samfunnsliv består av. Se McLees, 2019, s. 45-49, 85-97 for en grundig redegjørelse samt litteraturhenvisninger

Fig. 2 Fundamentene til proviantforvalterens første bolig under utgravning i Erkebispegården - den etterreformatoriske Kongsgården - i 1992. Foto: E. Baker/Riksantikvaren

utgjør et sentralt og aktivt element i samfunnets konstituering, både i fortid og nåtid. I stedet for at ting betegnes kun som inerte enheter, appropriert av mennesker og passivt avspeilende av den sosiale og kulturelle virkeligheten, oppfattes nå ting som relasjonelt innviklet i menneskers liv og sosialitet. Dette omfatter for eksempel hvordan ting bidrar aktivt til utøvelsen av samfunnspraksiser, dannelsen av kulturelle normer og verdier, og forming av personlige og kollektive identiteter. Utøvelsen av rutinene som inngår i samfunnspraksiser er nemlig avhengig av ting og deres iboende materielle egenskaper. Samfunnets konstituering er dermed utfallet av allianser mellom det materielle og det immaterielle, det menneskelige og det ikke-menneskelige, som danner skiftende relasjonelle konfigurasjoner i en rastløs tilblivelses- og endringsprosess.

Denne ontologien har stor betydning for studiet av samfunnspraksiser i fortiden. Erkjennelsen av at den materielle kulturarven var - og er - viklet inn i praksiser og diskurser åpner for en forståelse av at det finnes et mangfold av mulige fremtider. Følgene av samhandlinger mellom mennesker, ikke-mennesker og materialer er nødvendigvis uforutsigbare, tvetydige og tids- og situasjonsspesifikke. Samfunnsprosesser og praksiser utspiller seg i form av tilfeldige performative hendelser snarere enn et kontinuum av lineære endringer.

Dette er spesielt viktig sett i sammenheng med det nasjonale verneproblemet som diskuteres her. Denne forståelse krever nemlig at vi forlater ideen om en fast og uforanderlig kulturarv, og åpner for dialog om forskjeller, flerstemthet og mangfold i fortiden. De anakronistiske historiske periodiseringer og pålagte storslåtte fortellinger om historisk fremgang, eller den vilkårlige prioriteringen av utvalgte kunnskapskilder over andre som omfavnes og foreviges i det norske arkeologiske lovverket, er ikke lenger gyldige kriterier for en moderne kulturminneforvaltning. Dagens tilnærming til kulturminneforvaltning bør i stedet dreie seg om en forståelse av hele fortidens mangfoldighet i alle dens sammensatte materialiseringer og immaterialiteter. Den bør tilrettelegge for nye måter å se på forholdene mellom ting og mennesker, samt inspirere til nye fortellinger som også tar i betraktning tingenes aktive deltagelse i samfunnets konstituering. Arkeologi - med sin tilgang til mangfoldige materielle levninger - har dermed en nøkkelrolle som leverandør av ny kunnskap om de siste 500 års samfunnsutvikling i Norge (fig. 2).

Vi lever imidlertid fortsatt med et lovverk som ikke tar hensyn til moderne tenkning, både innenfor historieforskning og kulturminneforvaltning. Norge er alene blant sine skandinaviske naboer ved å ekskludere betydelige deler av de siste 500 årenes arkeologisk kulturarv fra sin vernepraksis og historieskriving.7 En sentral påstand i avhandlingen min er at differensierte bevaringsprioriteringer og verdisettinger i norsk kulturminneforvaltning skaper grunnleggende hindringer for våre oppfatninger og forståelser av fortiden. Verneskillet ved 1537 fører til at modernitetens historie i Norge stort sett skrives av historikere og

7 Sverige har en automatisk fredningsgrense ved 1850. Danmark har ingen fastsatt grense, men vern og undersøkelser av etterreformatorisk arkeologi gjennomføres ved bruk av vurderingsprosesser. McLees, 2019, s. 19, fotnoter 7 og 8

bygningshistorikere med utgangspunkt i deres kilder. Forvaltningsskillet er dermed avvikende i forhold til både moderne verneprinsipper og praksiser innenfor historisk og samfunnsvitenskapelig forskning. I resten av denne artikkelen skal jeg se litt nærmere på hvorfor vi har havnet i denne situasjonen, hvordan det nye faglige engasjementet med nyere tids arkeologi har utfoldet seg, og hvilke praktiske utfordringer vi fortsatt står overfor.8

ET FORVALTNINGSHISTORISK TILBAKEBLIKK Gjeldende lovgivning om vern av arkeologiske kulturminner speiler et syn på historie og en vernefilosofi som er rotfestet i tenkning og ideologier fra 1800-tallet. Dette synet erkjenner verken historisk kompleksitet eller materielle levningers kildeverdier og relevans for vår forståelse av vår nære fortid, noe som har blitt stadig mer uholdbart i lys av kvalitative utviklinger innen de siste tiårenes forvaltningspraksis og historieforskning.9

Kulturminnelovens kronologiske grense for automatisk vern av arkeologiske kulturminner har sitt utgangspunkt i prioriteringen av vern av førreformatoriske levninger i Norges første kulturminnelov fra 1905.10 Lovgivningen ble inspirert av en liten verneinteressert elites ønske om å etablere en ny, vitenskapsbasert kunnskap om fortidens folk og kultur som grunnlag for å bygge og legitimere den nylig uavhengige nasjonens identitet, stolthet og selvrespekt. Samtidig måtte den sårbare, symbolrike

8 9 10 Se McLees, 2019, s. 19-57 for en mer detaljert redegjørelse McLees, 2019, s. 19-24 Lov 13. juli 1905 «Om fredning og bevaring av fortidslevninger» materielle kulturarven vernes mot moderniserings- og raseringskreftene i samtiden.11

Disse kulturarvforvalterne - hvis hovedinteresser lå i middelalderens kunst- og arkitekturhistorie - ble sterkt påvirket av den nasjonal-romantiske ideologien som underbygde datidens nasjonale byggeprosjekt. Historikere fra 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var først og fremst interessert i vikingtiden og høymiddelalderen, og spesielt sistnevnte ble oppfattet som storhetstiden i et politisk uavhengig og kulturelt levende Norge. Eldre kunst og arkitektur ble betraktet som forbilder ved nyskapning. Dette stod i kontrast til tiden mellom 1537 og 1905 som ble oppfattet som en periode med kulturell tilbakegang under fremmed styre. Reformasjonen ble ansett som en katastrofe for Norge, hvis høykultur bukket under for «den lange vintersøvn» under protestantisme og dansk styre før 1814.12

I begynnelsen av 1900-tallet var de kulturminnene som ble verdsatt til bevaring og forskning, fortrinnsvis av nasjonal interesse og i besittelse av en direkte forbindelse med Norges fjerne «gyldne» periode. Estetiske kvaliteter var avgjørende, noe som gjenspeiler datidens antikvariske opptatthet med kunstneriske og arkitektoniske tradisjoner knyttet til middelaldernorges høykultur. Det unike og sjeldne var verdsatt mer enn det hverdagslige eller verdslige.13

I tillegg til ideologiske grunner og kriterier knyttet til alder og estetikk, har pragmatisme også hatt en rolle i formuleringen

11

12

13 Stugu, 2011, s. 87-91. Fagerland, 2011, s. 93-105. Trøim, 2005 Stugu, 2011, s. 88-91. «Den lange vintersøvn» tilskrives historikeren Absalon Taranger (1914) Stugu, 2011, s. 81-82. Fagerland, 2011, s. 101

av vernekriterier på en måte som minner om dagens situasjon. Vern av etterreformatoriske kulturminner ville virke inn på den private eiendomsretten; en potensiell kilde til samfunnskonflikt som det var viktig å unngå. Videre kunne museer ikke konkurrere økonomisk med et voksende marked i antikviteter, og vern av etterreformatoriske kulturminner ville også ha krevd et større forvaltningsapparat og større økonomiske ressurser.14 Juridisk kulturminnevern i henhold til loven fra 1905 ble derfor begrenset til den før-reformatoriske kulturarven.

Bygningsfredningsloven fra 1920 utvidet juridisk vern til bygninger som var over 100 år gamle og hadde «kunstnerisk eller historisk verdi».15 1905-loven hadde allerede etablert en praktisk oppdeling mellom forvaltningen av arkeologiske kulturminner og historiske bygninger.16 Utformingen av to separate lovverk for kulturminnevern skapte et strukturelt forvaltningsskille mellom arkeologiske kulturminner og historiske bygninger som fortsatt er gjeldende i dag.17

Norsk kulturminneforvaltning ble styrt av disse lovene og en rekke revisjoner gjennom mesteparten av 1900-tallet.18 En revisjon i 1951 var begrenset, selv om den ga ansvaret for middelalderarkeologi til Riksantikvaren, som satte i gang store middelalderbyutgravninger i Bergen i 1955, og senere i Oslo, Trondheim og Tønsberg.19

Nye oppfatninger av hva «kulturarven» består av, samt nye kriterier for bevaring

14

15

16 17 18 19 Kahn, 2011, s. 61. Stugu, 2011, s. 90. Fagerland, 2011, s. 101 Lov om bygningsfredning av 3.12.1920. Gaukstad, 2001, s. 132 Gaukstad, 2001, s. 132 Fagerland, 2011, s. 102 Fagerland, 2011, s. 102. Gaukstad, 2001 Lunde, 1985. Gaukstad, 2001, s. 133 og rettslige vern, oppstod på 1960- og 1970-tallet, og behovet for en mer omfattende kulturminnelov ble anerkjent. Der det tidligere var overveiende at enkelte typer kulturminner ble vernet av historiske og estetiske grunner, ble bevaringspraksis nå preget av en bredere og mer samfunnsorientert verneideologi. Representativitet og «kulturmiljøer» ble vektlagt i stedet for enkeltsteder og monumenter, eksemplifisert med det banebrytende og omfattende vernet av arkeologiske kulturlag i norske middelalderbyer. I tråd med denne vernefilosofiske endringen, ble de arkeologiske kulturminnenes karakter og vernekriterier formulert og definert i kulturminneloven fra 1978 og dens senere revisjoner.20 Men paradoksalt nok ble verneskillet ved året 1537 allikevel beholdt.

Fra 1990-tallet av har den norske kulturminneforvaltningens ideologi og praksis konsolidert rundt en sentral lære, inspirert av internasjonale miljø- og kulturkonvensjoner og politikk: nemlig at en moderne kulturarvsforvaltning er et politisk prioritert område som skal beskytte en ikke-fornybar ressurs som utgjør en viktig del av en helhetlig, sektoroverstigende miljø- og ressursforvaltning.21 Arkeologiske vernestrategier, forslag og tiltak bør da ideelt sett utgjøre en mer gjennomtenkt, strukturert og teoretisk basert praksis hvor verdier knyttet til kunnskap, samfunnsmessige og økonomiske bruksverdier danner premissene for bevaring. Mål og kjerneprinsipper i denne sammenhengen har blitt formulert blant annet i Riksantikvarens strategiske planer for arkeologisk vern, Kulturminneutvalgets

20 21 Fagerland, 2011, s. 103-104. Gaukstad, 2001, s. 133 Gaukstad, 2001, s. 134-135. McLees, 2006, s. 163. Brattli, 2011, s. 275-276

rapport fra 2002 og stortingsmeldinger fra 2005 og 2013.22

At den etterreformatoriske arkeologiens manglende vern burde revurderes i kjølvannet av det nye verneparadigmet, ble konkludert av Kulturminneutvalget i 2002. Utvalgets utredning identifiserte nemlig etterreformatorisk arkeologi som én av 17 prioriterte områder med et særlig behov for en ny forvaltningspraksis. Deres anbefaling om en nasjonal kartlegging av etterreformatorisk arkeologi for å danne grunnlag for en ny forvaltningsstrategi, ble imidlertid ikke fulgt opp.23

Det pågående tap av etterreformatoriske arkeologiske kulturminner ble nevnt i stortingsmeldingen om kulturarven fra 2005. Meldingen henviste til Norges forpliktelser til blant annet Valletta-konvensjonen. Det ble satt som et nasjonalt mål å verne og sikre et «representativt» utvalg av kulturminner og kulturmiljøer som dokumenterer geografisk, sosial, etnisk, økonomisk og tidsmessig bredde som kilder til kunnskap, erfaringer, bruk og verdiskaping.24

22

23

24 Cf. Riksantikvaren, 2010, Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2011-2020, http://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/ handle/11250/176217/1/arkeologiske_kulturminner_ strategisk_plan.pdf. NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. St.meld.nr.16 (2004-2005): Leve med kulturminner. St.meld. nr. 35 (2012-2013): Framtid med fotfeste NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. Kap. 3.4. «Uten ny og høyere bevissthet om hva kulturarven i virkeligheten rommer av verdier på flere plan, vil landet miste verdifull kulturarv og kostbare ressurser… Regjeringens mål for kulturminnepolitikken er at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på som bruksressurser og grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping (og) et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer som dokumentere geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde skal gis varig vern gjennom fredning.» St.meld.nr.16, 2004-2005. Leve med kulturminner, s. 15 Imidlertid ble det ikke gjort klart i hvilken grad etterreformatorisk arkeologi skulle omfattes av en fremtidig forvaltning av et utvidet utvalg av kulturminner. En klar uttalelse om at det bør legges større vekt på å sikre ettereformatoriske arkeologiske kulturminner og kunnskapsressursen de representerer for å møte nasjonale mål for representativitet, ble imidlertid gjort i Riksantikvarens etterfølgende strategiske plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og miljøer 2011-2020.25 Disse dokumentene utgjør ledd i en tiår lang prosess som til slutt førte til en ny nasjonal fredningsstrategi i 2015.

Til tross for integrering av eldre lover innenfor dagens kulturminnelov, og formelle erkjennelser av behovet for større bredde og representativitet, har kulturminne forvaltningen paradoksalt nok forblitt sektorisert, kompleks og motstridende i sine verdisettinger, praksiser og organisering. Selv om spennvidden av det som betraktes som kulturarven blir utvidet og revurdert, inndeles fremdeles kulturminnenes verdier mekanisk etter type og alder. På enkelte områder har dette resultert i en differensierte behandling av kulturminner på en måte som strider både mot uttalte nasjonale mål om representativitet og mangfold, og en vernepolitikk som skal ta utgangspunkt i kunnskap og kunnskaps- og opplevelsesverdier.26

25

26 «Videre er det et uttrykt mål i Norsk miljøpolitikk at et representativt utvalg av særlige verdifulle arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer fra ulike tidsepoker med deres egenart og variasjon skal sikres. For å nå dette målet må det blant annet legges større vekt på sikring av etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og den kunnskapskilde disse representerer.» Riksantikvaren 2010. Strategisk plan for forvaltning av arkeologiske kulturminner og kulturmiljøer 2011-2020 McLees, 2007, s. 140. Fagerland, 2011, s. 105. Sektorer som omfatter etterreformatorisk kulturarv inkluderer maritim arkeologi, samisk arkeologi og bygningsvern

I sin gjennomgang av norsk kulturminnelovverk og forvaltningspraksis fra 2001, beskrev Jørn Holme ulikheten i vernestatus for stående etterreformatoriske bygninger og arkeologiske gjenstander som en svakhet i den nasjonale kulturminneforvaltning. Han betraktet det som et resultat av den historiske fordeling av forvaltningsansvar og tiltak mellom arkeologer på den ene side og kunsthistorikere og arkitekter på den annen.27 Etterreformatorisk arkeologi har havnet i en tilsynelatende evigvarende forvaltningsmessig gråsone grunnet kulturminneforvaltningens vedvarende sektorisering.28

Differensieringen av vernekriterier, deres selektive anvendelse og vektlegging sektorene imellom ble demonstrert i forbindelse med en revisjon av kulturminneloven i 2000, da rettslige vern ble utvidet utelukkende til stående bygninger (inkludert kirker) bygget mellom 1537 og 1649.29 Lovendringen hadde sitt utspring i den nye forvaltningsfilosofien om å fremme kunnskap som et avgjørende vernekriterium. I dette tilfellet ble den imidlertid anvendt på en vilkårlig og ekskluderende måte. Den viktigste grunnen til å flytte grensen for automatisk vern frem til 1650 var at bygningshistorisk forskning viste til kontinuitet av middelalderens byggetradisjoner fram til 1700-tallet. Fredningsgrensen ved 1537 forhindret sikring av historiske bygninger med stor forsknings- og kunnskapsverdi. Videre ble bygningene ansett som et viktig referansemateriale for å kaste lys over samtidige samfunnsendringer. Lovrevisjonen viser at kunnskapsverdier kan spille en avgjørende rolle i å begrunne endringer av forvaltningsavvik.

Spørsmålet er imidlertid hvorfor tilsvarende kunnskapsverdier ikke ble tillagt beslektede materielle levninger fra samme periode, nærmere bestemt arkeologiske avsetninger og deres innhold av begravde bygningsrester og gjenstander. I en delvis forklaring ser man den selektive lovrevisjonen som symptomatisk av bygningenes privilegerte plass i vernepraksis, som nevnt ovenfor. Man bør også erkjenne at stående historiske bygninger utgjør en hoveddel av den synlige kulturarven, og har dermed en iboende fordel over den usynlige underjordiske arkeologiske kulturarven, fordi deres kulturminneverdier, fysisk forvitring og tap er mer påtagelig og tilgjengelige for det kuratoriske blikket.30

Et viktig kriterium i henhold til vern av stående historiske bygninger og bygningsmiljøer er «opplevelsesverdien». Denne verdien tildeles sjelden arkeologisk materiale under dagens forvaltningsregime. En slik unnlatelse benekter tingenes evne til å inspirere til engasjement blant både fagfolk og allmennheten, uansett hvor beskjedne og banale disse tingene er. Dagligdagse gjenstander og konstruksjonsrester var tett innviklet i fortidige generasjoners tilværelser. Ved å materialisere forbindelser og brudd i tid, rom, praksis og identitet, kan også disse utløse den kollektive hukommelsen og forestillingsevnen (fig. 2 og 3).

Det er imidlertid grunn til å påstå at pragmatiske, samfunnsøkonomiske og politiske hensyn lenge har vært avgjørende for opprettholdelsen av fredningsgrensen for arkeologi. Som nevnt over, var ønsket om å unngå negative innvirkninger på private

27 28 29 Holme, 2001, s. 151 Fagerland, 2011, s. 105 Lov av 3.3.2000 nr 14, § 4 tredje ledd. Holme, 2001, s. 10 30 Se McLees, 2019, s. 28-31 for andre tilfeller av selektiv vernepraksis

Fig. 3 Et utvalg dagligdagse gjenstander som ble brukt i husholdningene til proviantforvalterne som bodde i Kongsgården i Trondheim på 1700-tallet. Funnet i forbindelse med utgravningene i Erkebispegården og nå utstilt på Museet i Erkebispegården. Foto: C. McLees

eiendomsrettigheter vesentlig for etablering av 1537- grensen i 1905-loven. Ønsker om å unngå samfunnsøkonomiske virkninger av en eventuell utvidelse av automatisk fredning for arkeologi, har antagelig spilt en betydelig rolle også i senere beslutningsprosesser. En sjelden offentlig uttalelse som bekrefter dette finnes i et regjeringsdokument som omhandler revisjonen til kulturminneloven i 2000 nevnt ovenfor. Et høringsforslag om at den foreslåtte nye vernegrensen på 1650 for stående bygninger også skulle omfatte etterreformatoriske arkeologiske kulturminner, ble avvist av Miljøverndepartementet. Begrunnelsen var at mens relativt få bygninger var berørt av endringen, så ville «en utvidelse av fredningene til også å omfatte alle typer kulturminner […] bety store bindinger i forhold til arealplanlegging og arealdisponering».31

Uttalelsen gir etter min mening klart uttrykk for en underforstått politisk vurdering, at de restriksjoner og kostnader som allerede er pålagt privatindivider, bedrifter og offentlige myndigheter i forbindelse med eksisterende arkeologiske vernebestemmelser, er betydelige, og at en utvidelse av denne byrden ville være økonomisk og politisk uholdbar.32

31 32 Ot.prp.nr 50 1998-99, s. 16 McLees, 2006, s. 164-165. McLees, 2007 s. 142. Kahn, 2011, s. 73-75

TILTAGENDE ENGASJEMENT I 2007 publiserte jeg en artikkel i dette tidsskrift som påpekte problemene og motsetningene ved 1537-verneskillet.33 Behovet for å undersøke problemene grundig ble gitt offentlig anerkjennelse i 2009 da Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) fikk finansiering av Norges forskningsråd til et forskningsprosjekt som skulle utrede 1537-problematikkens rettslige, forvaltnings- og kunnskapsrelaterte aspekter.34 Prosjektet satte etterreformatorisk arkeologi ettertrykkelig på kulturminneforvaltningsagendaen.35 Forskningsrådets interesse og støtte må ses i sammenheng med de siste to tiårenes økende internasjonale tverrfaglige engasjement i forhold til de siste 500 årenes arkeologiske kulturarv.36

I tillegg til NIKU, har Norsk Maritimt Museet, Byantikvaren i Oslo og flere fylkeskommuner undersøkt et økende antall etterreformatoriske arkeologiske forekomster. Følgende eksempler viser til et bredt spekter undersøkte fenomener og kontekstuelle sammenhenger: en kongelig herregård, Eidsvollsbygningen, landlige gårder og husmannsplasser, urbane tomter og hus, gater og torg, kirkegårder, en gruveby (fig. 4), en mindre havneby, festninger i urbane og landlige sammenhenger, krigsminner, en konsentrasjonsleir, havner og kaianlegg, håndverk og industri, slagmarker, samt avfall og gjenstander etterlatt på kunstneren Edvard Munchs landsted.37

33 34

35 36 37 McLees, 2007 LAND: The post-medieval archaeological resource in and around Norwegian towns: heritage potential, protection and management. Et ‘Miljø 2015’ prosjekt. NFR prosjekt 190818/S30 Fagerland og Paasche, 2011. Paasche, 2016 For eks. Gaimster, 2011 Se McLees, 2019 s. 37 fotnote 112 for liste av kildene som omtaler disse funn og registreringer Fig. 4. Arkeologisk overvåkning av graving i Bergmannsgata, Røros 2013. Bildet viser kulturlag fra 1600- og 1700-tallet under dagens gate. Foto: C. McLees

De siste årenes intense byutvikling i Oslo har utløst flere undersøkelser som har berørt etterreformatorisk, arkeologisk materiale, spesielt i havneområdet og i og rundt Kvadraturen. Dokumentasjon av etterreformatoriske kulturlag og strukturer her utføres som en «bieffekt» av undersøkelser knyttet til kulturminnelovens §§ 9 og 14.38 Ønsket om å profilere den etterreformatoriske arkeologiens kunnskapspotensial og sårbarhet i forbindelse med moderne byutvikling, har inspirert forsøk på å kartlegge og karakterisere ressursen i en bredere forvaltningsrelaterte sammenheng. I 2014

38 Vangstad, 2011. Hauge og Sørgård, 2016. Ifølge §14 har staten eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord (som i praksis også omfatter skipslast som har havnet på havnebunn, se under). Formålet med undersøkelsesplikten etter kulturminneloven § 9 er å kartlegge om et tiltak kan virke inn på automatisk fredete kulturminner eller skipsfunn (jf. kulturminneloven §§ 4 og 14). Det er regional kulturminneforvaltning som foretar slike undersøkelser: fylkeskommunen og Sametinget, samt sjøfartsmuseene for kulturminner under vann. Byantikvaren i Oslo har dokumentert etterreformatorisk materiale i forbindelse med ordinære kml §9-undersøkelser fra 1994 og fram til i dag. Siden tidlig på 2000-tallet har NMM utført flere kml §14-undersøkelser i Christianias havn, inkludert Havnelageret, Jernbanetorget, Midgardsormen S4-S5-S6, Operaprosjektet (Bispevika) og Paléhaven

igangsatte Byantikvaren i Oslo et prosjekt finansiert av Riksantikvaren som hadde som mål å kartlegge og vurdere den arkeologiske ressursen i og rundt historiske Christiania, og å formidle ressursens kunnskapsverdier til planmyndighetene og allmennheten (fig. 5).39

Det er skuffende å merke seg at drivkraften bak dette voksende nasjonale engasjementet med etterreformatorisk arkeologi, stort sett ligger utenfor Norges akademiske institusjoner. Likevel har Universitetet i Tromsø markert seg med en økende interesse for såkalte «samtidsarkeologi», blant annet en studie av den forlatte gruvebyen Pyramiden på Svalbard, mens

39 Hauge og Sørgård, 2016 Universitetet i Trondheim (NTNU) deltok i NIKUs forskningsprosjekt og har utforsket den «smertefulle» arkeologiske arven fra andre verdens krig i form av en nazistisk konsentrasjonsleir nær Levanger.40

MULIGHETER OG HINDRINGER Mangfoldet av nyere tids arkeologiske levninger som nylig har blitt påvist, har utløst materielt-underbygd historieskriving. For eksempel om landlige og urbane husholdningers karakter, om håndverksorganisering og produksjon, om utviklingen av Oslos tidlige, etterreformatorisk havn og til og med ukjente aspekter ved Edvard Munchs hjemlige og kunstneriske liv.

40 Andreassen et al, 2010. Jasinski et al, 2012

Antatt utsjaktet Høyt potensiale for bevarte kulturlag Potensiale for havnekulturlag Potensiale for bykulturlag

Målestokk 1:3500

Byantikvaren 2017

Fig. 5 Kvadraturen, Oslo. Kart over ulike soner som viser potensiale for funn av bevarte etterreformatoriske kulturlag. Kart: © Byantikvaren i Oslo, 2017

Fig. 6 Torvet i Trondheim. Utgravningen av nordøstre kvadrant i 2015.

Foto: Carl-Erik Eriksson/ Trondheim kommune

Resultatene demonstrerer nemlig hvor mye av fortiden og fortidige generasjoners liv og virksomheter som ikke er dokumentert, og hvor viktig de etterlatte materielle levningene etter levde liv er for utvidelsen av vår historieforståelse. Det gjelder for eksempel enkeltindividers og samfunnsgruppers mangfoldige handlinger og samhandlinger i tid og rom, de materielle signaturer av makt og motstand, den materielle karakter og konsekvenser av rikdom og fattigdom, og trekk ved byenes topografiske utforming og utvikling (fig. 6).

Inspirert av arkeologiske funn har det vokst frem en interesse for en ny historieskriving om for eksempel spor etter et uventet, «urbant» materielt konsum på en avsidesliggende 1700-talls husmannsplass i Telemark. Videre har et tverrfaglig samarbeid mellom historikere og arkeologer frembragt ny innsikt om den sosiale, økonomiske og topografiske utviklingen av den lille havneby Son i Østfold (fig. 7). Det er spesielt oppmuntrende at disse sakene nylig er publisert i Norges ledende tidsskrift for lokal og regional historie.41 Både etterreformatorisk arkeologi og samtidsarkeologi er også i ferd med å få en bredere anerkjennelse innenfor den norske arkeologikretsen, noe som fremgår av utgivelsen av

41 Sethre, 2017. Eliassen et al, 2016 og 2017

en tematisk seksjon om disse temaene i et fremtredende, norsk arkeologisk tidsskrift.42

Til tross for denne oppmuntrende trenden, bør det bemerkes at de fleste av disse undersøkelsene har blitt gjennomført i unntakstilfeller der det enten var mulig å benytte eksisterende lovverk, eller å få finansiering gjennom offentlige tilskudd eller private og institusjonelle donasjoner. Materiale med tilsvarende kunnskapsverdi forsvinner imidlertid på daglig basis andre steder uten registrering.

42 Primitive tider 18, 2016

Fig. 7 Son i Østfold. Arkeologiske funn under torget inkludert en oppbygd steinbrolagt flate og steinbrolagte gater som sannsynligvis er fra slutten av 1600-tallet. Foto: Marianne Johansson/ Akershus fylkeskommune

De store utgravningene i Oslos havneområde viser til motsetningene som ligger i en kulturminnelovgivning som ikke tar utgangspunkt i kunnskapsverdi, men heller i vern av et bestemt kulturminneobjekt. Utgravninger i marine forekomster her har frembrakt mangfoldige materielle levninger - inkludert kaianlegg, skipsvrak, handelsvarer, husholdnings- og håndverksavfall - som har tilført ny kunnskap om Oslos topografiske og samfunnsøkonomiske utvikling i tidlig nytid (fig. 8 og fig. 9).43 Disse undersøkelsene har imidlertid kun blitt gjennomført på grunn av at loven, som opprinnelig ble utformet for å beskytte skipsvrak og deres last fra plyndring av dykkere, er tvetydig i sin formulering.44

Praksisen der enkelte fylkeskommuner tar initiativer til å vurdere kildeverdien til etterreformatoriske arkeologiske kulturminner og plassere dem inn under regionalt viktige kulturminner, har blitt mer utbredt de siste årene. I noen tilfeller lykkes det å få kommuner med på at dette er viktig kildemateriale til lokal eller regional historie som bør sikres i forbindelse med at et tiltak gjennomføres. Utgravninger er på denne måten blitt gjennomført for eksempel i Kristiansand, Son i Østfold, Røros, Torvet i Trondheim, Levanger og Heierstad i Vestfold. De fleste har imidlertid vært helt eller delvis finansiert av staten ved Riksantikvaren eller fylkeskommunen. Kristiansand og Torvet i Trondheim fikk også kommunale midler gjennom politiske vedtak.

Så langt er det altså den kommunale kulturminneforvaltningen som har stått bak

43

44 Vangstad, 2011. Falck et al, 2012 og 2013. Vangstad et al, 2016 Kml § 14. McLees, 2019, s. 38.

Fig. 8 Bjørvika, Oslo. Utgravningen av bolverksfundamenter for 1500-talls brygger (B3/B7 prosjektet, 20152016). Barcode rekken i bakgrunnen. Foto: Andreas Kerr/NMM

flere initiativer til denne type undersøkelser, og som så har fått støtte fra kommunen eller Riksantikvaren. Aner vi kanskje her konturene av en mulig fremtidig forvaltningspraksis forankret i lokale verdivurderinger som kan videreføres og utvides etter den forekommende regionreformen? Det kanskje mest egnete eksisterende lovverk for fredning i denne sammenheng kan være Plan- og bygningsloven, da formålet for en eventuell fredning ikke nødvendigvis vil være in situ bevaring, men å åpne for dispensasjoner og sikring av kulturlagenes verdier gjennom undersøkelser.45

45 Hauge og Sørgård, 2016, s. 139-140. Kahn, 2011, s. 75

Fig. 9 Barcode prosjektet i Bjørvika, Oslo 2008-2009. Utgravningen av mer enn 1100 krittpiper som har stått lagret på en brygge som brant i den store bybrannen i 1624. Det største funnet av tidlig 1600-talls piper vi hittil kjenner til. Foto: NMM

Et grunnleggende og vanskelig problem er imidlertid hvordan kostnadene tilknyttet utgraving, konservering og magasinering av utgravd etterreformatorisk gjenstandsmaterial skal dekkes da dette ikke er pålagt tiltakshaver under eksisterende lovverk. Undersøkelser på Erkebispegården og Torvet i Trondheim, samt i Kvadraturen og Oslos havn har frembragt flere tusen gjenstandsfunn som omfatter ulike typer keramikk, krittpiper, glass, tregjenstander, sko og andre lærfunn, mynter, metallgjenstander, tekstiler og beinmateriale. Det arkeologiske gjenstandsmaterialet som ble samlet inn gjennom eldre utgravningene i Revierstredet i Oslo, ble innlemmet i Kulturhistorisk museums middelaldersamling, og etterreformatoriske material fra Erkebispegården og andre utgravninger i Trondheim er magasinert på NTNU Vitenskapsmuseet og dermed gjort tilgjengelig for forskning (fig. 10). Uten dette materialet hadde jeg ikke kunnet skrevet min doktoravhandling for eksempel. Museene har imidlertid ingen mulighet å påta seg kostnadene tilknyttet konservering og magasinering av etterreformatorisk materiale med mindre det knytter seg ekstrabevilgninger til dette arbeidet, og både NTNU Vitenskapsmuseet og Kulturhistorisk museum tar ikke lenger imot utgravde materiale fra nyere tid.

At Riksantikvaren innser at dagens situasjon er uforenlig med moderne nasjonal og internasjonal vernepolitikk og praksis, blir antydet i enkelte nyere tiltak på feltet. For eksempel var det et lite antall ad hoc administrative beslutninger etter tusenårsskiftet, hvor utgravning og dokumentasjon av etterreformatorisk arkeologi har blitt

Fig. 10 En samling dekorerte Delft-tallerkener fra sen 1600-tallet/tidlig 1700-tallet som ble funnet i en avfallsbinge på B-felt (TA1971/2) i Trondheim. Foto: Riksantikvaren

tillatt i spesielle tilfeller, eksempelvis i verdensarvbyen Røros og i Trondheim.46

Dette engasjement har blitt formalisert ved publiseringen av Riksantikvarens femårige nasjonale fredningsstrategi i 2015.47 Utgitt nøyaktig 20 år etter at Norge ratifiserte Valletta-konvensjonen, uttrykker dette strategidokumentet endelig en formell intensjon om å utvide vern til å omfatte etterreformatoriske, arkeologiske kulturminner. Selv om dette er et skritt i retning av å oppfylle Norges internasjonale verneforpliktelser, gjenstår imidlertid en del spørsmål og praktiske utfordringer. Eksempler på dette er: nøyaktige hvilke arkeologiske kulturminner vil bli utpekt for vern, når vil vernestrategiens tiltak bli iverksatt og gjennomført og hvor mye av den arkeologiske ressursen vil forbli ubeskyttet av lovverk?

Strategien er en forsinket reaksjon til de forannevnte endringer i internasjonal vernepolitikk og praksis, og det voksende nasjonale engasjementet i forhold til etterreformatorisk arkeologi. Imidlertid har strategiens bestemmelser og tiltak ennå ikke blitt implementert. Skuffende er det også at fredningsstrategien paradoksalt nok vil hindre en utløsning av den arkeologiske ressursens kunnskaps- og opplevelsesverdier. Dette fordi vern gjennom fredning vil sette et varig lokk på begravde kulturlag, gjenstander og strukturer som vil forbli utilgjengelige for utgravning og vitenskapelig forskning, men som fortsatt vil være utsatt for langsiktig nedbrytning. Eventuell varig in situ bevaring med hjemmel i kulturminnelovens § 15 er i tillegg spesielt problematisk i bymiljøer der det vil være i konflikt med hensyn til byutvikling og samfunnsøkonomi. Konflikt vil føre til press for å gi dispensasjon der kildematerialet sikres gjennom utgravninger, noe som er vanskelig å forene med en lovgivning som er ment å gi varig vern.48

Riksantikvarens fredningsstrategi avgrenses til faste kulturminner som fredes etter kulturminnelovens §§ 15, 19, 20, 22a og 22.4. Etterreformatorisk arkeologi nevnes som et verneobjekt i seg selv, men utgjør også en iboende del av enkelte av strategiprogrammets øvrige nasjonale verneområder.49 I tillegg er det i strategien nevnt at når det velges hva og hvor mye som skal vernes for å forbedre representativiteten, er hovedkriteriet som skal gis vekt (i tillegg til verneverdi) hvorvidt et kulturminne eller kulturmiljø viser «helheter og sammenhenger».50

46 47 McLees 2006. McLees et al, 2015. Stomsvik 2014, 2016 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015 https://www.riksantikvaren.no/Aktuelt/Forvaltningsnytt/ Fredningsstrategi-mot-2020 48 49

50 Kahn, 2011, s. 72. Hauge og Sørgård, 2016, s. 139 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015, s. 4, 8 Riksantikvaren, Fredningsstrategi mot 2020 for kulturminneforvaltningen, 2015, s. 6

Disse kriteriene ble nylig brukt i forbindelse med Riksantikvarens forslag til kulturmiljøfredning av Levanger historiske bysentrum som er hjemlet i kulturminnelovens § 20.51 Formulert på en måte som er i overensstemmelse med målene og bestemmelsene i den nye nasjonale fredningsstrategien, forsøkte man i fredningsforslaget å verne byens etterreformatoriske arkeologiske levninger som en integrert del av det historiske urbane kulturmiljøet. Stedets byutviklingshistorie ble ansett å være representert ved både den synlige stående bebyggelsen og de usynlige jordbundne

51 Riksantikvaren, Forslag til forvaltningsplan Levanger kulturmiljø, 2014, s. 8 https://www.riksantikvaren.no/ Aktuelt/Hoeringer-og-kunngjoeringer/Til-offentligettersyn-Forslag-til-kulturmiljoefredning-for-Levanger

Fig. 11 Omslaget til NIKUs rapport for arkeologiske undersøkelser i Levanger hvor det ble registrert kulturlag fra både middelalderen og nyere tid. arkeologiske levningene. De arkeologiske kulturlagenes verneverdi anses med andre ord å ligge i at de utgjør en del av et kollektivt kildemateriale om en bestemt historisk utvikling i tid og rom (fig. 11).52

Til tross for Riksantikvarens forsøk vil imidlertid Levangers etterreformatoriske kulturlag ikke få vern gjennom fredning. Klima- og miljødepartementet besluttet nylig at § 20 ikke kan brukes til å verne arkeologiske kulturminner fra etter 1537 som en del av et kulturmiljø. Etter departementets oppfatning henviser eksisterende politiske og juridiske dokumenter om vern av kulturmiljøer ettertrykkelig til de synlige kulturobjektene og kulturmiljøene som grunnlag for vern etter kulturminneloven. Følgelig kan ikke vern utvides til å omfatte ikke-synlige kulturminner eller miljøer som eksempelvis arkeologiske kulturlag, selv om de betraktes som viktige kunnskapskilder.53 Beslutningen vekker derfor stor tvil om hvorvidt eksisterende lovverk kan benyttes til å iverksette vern av fredningsstrategiens utvalgte etterreformatoriske verneobjekter.

Tvetydighetene og ulikheter som preger tolkning og anvendelse av eksisterende kulturminnelovverk i forbindelse med forvaltning av etterreformatorisk arkeologi, er identifisert og diskutert i NIKUs forskningsprosjekt.54 Levangerbeslutningen understreker behovet for en grundig gjennomgang og

52

53

54 https://kulturminnesok.no. Levanger sentrum kulturmiljø (K22) / Fredet kulturmiljø «… Det er ingen holdepunkter i dette lovarbeidet for at kulturmiljøets rekkevidde også kunne omfatte kulturlag… Slik § 20 er formulert, beskrevet i forarbeidene og praktisert er det etter departementets syn ikke hjemmel for at etterreformatoriske kulturlag kan inngå i en kulturmiljøfredning.» Rekkevidden av en kulturmiljøfredning. Notat utarbeidet av Klima- og miljødepartementet datert 28.11.2016 Kahn, 2011 og 2016. Brattli og Larsson, 2016. Håpnes et al, 2016. Molaug, 2016. McLees, 2019, s. 19-45

revisjon av dagens lovverk som tilsynelatende ikke egner seg til fredningsstrategiens formål. I tillegg må det finnes løsninger for hvordan man skal kunne bekoste eventuelle utgravninger og magasinering av etterreformatorisk arkeologisk materiale dersom for eksempel Plan- og bygningsloven skal benyttes i forbindelse med fremtidige arkeologiske forvaltningssaker i kommunal regi.

Byantikvaren i Oslo har nylig sett på mulighetene som ligger i bruken av nettopp Plan- og bygningsloven for å underbygge en fleksibel forvaltning av nyere tids arkeologi i bymiljøer, og en bestemmelse som nylig er vedtatt i Oslo kan muligens danne et første skritt mot en fremtidig nasjonal forvaltningspraksis. Byantikvaren har nemlig lyktes i å få vedtatt en områdeplan som sikrer etterreformatoriske kulturlag i hensynssoner i gatene og byrommene i Kvadraturen. Med denne bestemmelsen beskyttes de mest utsatte kulturlagene i Kvadraturen gjennom vern. Eventuelle inngrep vil være avhengig av dispensasjon etter Plan- og bygningsloven kap. 19, og tillatelse gis kun på vilkår om sikring av vitenskapelig kildeverdi gjennom arkeologisk registrering eller overvåking som bekostes av tiltakshaver. Problemet er imidlertid ikke helt løst ennå, da det gjenstår å finne måter å sikre og finansiere konservering og magasinering av det utgravde materialet. 55

MOT EN VERDIBEGRUNNETE VERN FOR ARKEOLOGISKE KULTURMINNER? Det er foreløpig ingen indikasjoner på at vernestatusen for etterreformatorisk arkeologi i Norge vil endres utover det som

55 Pers. medd. Morten Stige og Geir Sørgård, Byantikvaren i Oslo eventuelt skal gjennomføres i forbindelse med Riksantikvarens nåværende nasjonale fredningsstrategi, samt en eventuell benyttelse av Plan- og bygningsloven i enkelte lokale og regionale sammenhenger som skissert over. Av politiske og samfunnsøkonomiske grunner er det per i dag lite sannsynlig at verneskillet ved 1537 vil slettes eller erstattes med et lovverk som åpner for en mer utvidet verne- og forvaltningspraksis på linje med det som gjelder for våre skandinaviske naboer. Det pågår imidlertid politiske og strukturelle endringer i den norske kulturminneforvaltningen som kan ha konsekvenser for vern av den arkeologiske kulturarven, inkludert den som er automatisk fredet.

Spørsmålet om arkeologiens «verdi» er et tilbakevendende tema for faglig og politisk debatt, og som vi har sett har forestillinger om kulturarvens verdi endret seg gjennom tidene. Politikere, kulturarvsmyndigheter og forskningsfinansieringsorganisasjoner arbeider for tiden med å utarbeide kriterier for prioriteringer, relevans og rasjonalisering innenfor kulturminnefeltet. Særlig vekt skal trolig legges på arkeologiens «samfunnsnytte» og «relevans» som kriterier for vern, konservering og forskning.56 Videre vil den pågående regionreformen innebære gjennomgripende omstrukturering av administrasjon og myndighetsutøvelse

56 Temaet ble diskutert ved Det Norske Arkeologmøte (NAM) sin årskonferanse i Oslo i 2017 https://www. arkeologiinorge.no/wp-content/uploads/2018/02/ Nyhendebrev_nr_1_NAM2017_.pdf. Riksantikvaren har nylig bestilt en analyse av indikatører for kulturarvens samfunnsnytte: Se Magnussen, K., Berg, S.K., Ibenholt, K., Hølleland, H. & K. Fageraas: Indikatorer for kulturarvens samfunnsnytte. Vista Analyse A/S Rapport 2016/54, 2016 https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/2425873. Norges forskningsråd legger nå større vekt på samfunnsrelevans i sine vurderinger av forskning innenfor humaniora, http://fpol.no/humanioras-utfordringer/

- også for kulturminneforvaltningen. Dispensasjonsmyndigheten vil bli delegert til kommunalt og regionalt nivå med en større vektlegging av lokale eller regionale samfunnspolitiske og økonomiske hensyn. I så fall vil dette kunne bety at arkeologer i større grad må argumentere ut fra arkeologiens nytte for lokalsamfunnet, og de vil ikke lenger selvtilfreds kunne henvise til nasjonale automatiserte vernebestemmelser i kulturminneloven.

Det stilles dermed i økende grad krav om at aktørene i kulturarvsfeltet skal fremvise samfunnsrelevansen og samfunnsnytten som ligger i deres materiale. Det kan dermed oppstå en situasjon der politiske myndigheter og kulturminneforvaltning vil insistere på en mer verdibegrunnet tildeling av samfunnets økonomiske ressurser i forhold til vern av, og forskning på, arkeologiske kulturminner som i dag nyter et omfattende automatisk vern.

Skjer dette vil fremtidens arkeologer i større grad måtte begrunne sine prioriteringer og fremgangsmåter også i tilfeller der kulturminner er fredet. Det ligger store utfordringer her, og arkeologer vil bli nødt til å rettferdiggjøre hvorfor og hvordan de vil bruke midler på å grave fram, konservere, utforske og formidle bestemte typer arkeologiske kulturminner.

Som jeg har argumentert for over, har det automatiserte, aldersbestemte vernet ved 1537 skapt et kunstig og forutinntatt skille i verdisetting av materielle levninger fra fortiden. Det brukes ressurser til lovfestet, rutinemessig dokumentasjon, innsamling og katalogisering av et omfattende utvalg arkeologiske levninger fra den fjerne «beskyttede» fortiden, mens kulturhistorisk verdifulle materielle spor fra den nære fortiden forsømmes og gis ikke vern. Sett i lys av moderne vitenskapelige forståelser om verdiene som ligger i den materielle kulturarven som helhet, samt reformstrømningene som pågår innenfor forvaltningen, er tiden nå inne for å vurdere om dette differensierende verneskillet kan bestå. Heller kan det legges til rette for at verneprioriteringer, dispensasjoner og forskningssatsninger tar utgangspunkt i faglige begrunnete vurderinger av samtlige arkeologiske kulturminners kunnskaps- og opplevelsesverdier uansett alder.

Christopher McLees (f. 1958) har ph.d. i historisk arkeologi, og er ansatt som arkeolog og forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU).

Artikkelen er vurdert som vitenskapelig av fagfelle.

KILDER

ANDREASSEN, E., BJERCK, H. B. OG B. OLSEN: Persistent Memories: Pyramiden - a Soviet Mining Town in the High Arctic, Trondheim, 2010

BRATTLI, T.: «Forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid. Et forsøk på en analyse av etableringen av et hypotetisk diskursivt objekt», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

BRATTLI, T. OG S. LARSSON: «Forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid – en analyse av muligheter ved og konsekvenser av nyere tids arkeologi som forvaltningsobjekt», Paasche, K. (red.) 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

EKROLL, Ø.: «Oslo 15371624: Mellomalderby eller renessanseby?», Foreningen til norske Fortidsminneforeningens Bevaring årbok 1991, Oslo, 1991

ELIASSEN, F-E., JOHANSSON, M. OG R. AASHEIM: Son under Son, Trondheim, 2016

ELIASSEN, F-E., JOHANSSON, M. OG R. AASHEIM: «Arkeologi og historie i et gammelt ladested. Son i tverrfaglig lys», Heimen 54/3, 2017 FAGERLAND, T.E.: «Fra monument til miljø: Norsk kulturminnevern 1844-2010», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

FAGERLAND, T. E. OG K. PAASCHE (RED.): 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

FALCK, T. (RED.), ENGEN, T., FALCK, T., JOHANNESSEN, J., MELSOM, C. OG H. VANGSTAD: Arkeologisk overvåking av Senketunneltraseen 2005-2008. Delrapport 3. Presentasjon av massematerialet, Norsk Maritimt Museum-Arkeologisk Rapport nr. 2012: 3, Oslo, 2012

GAIMSTER, D.: «Dealing with the archaeology of the modern world in northern and central Europe: Past experience and future prospects», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.) 1537- Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

GAUKSTAD, E.: «Fra antikvarisk interesse til en egen forvaltning», Holme, J. (red.), Kulturminnevern. Lov, forvaltning, håndhevelse, Bind 1, Økokrims skriftserie nr 12, Oslo, 2001

HAUGE, S. OG G. SØRGÅRD: “Christian IVs by. Kunnskapsstatus og forvaltningsstrategi for arkeologiske kilder fra Christiania 1624-1850», Primitive tider 18, 2016 HOLME, J. (RED.): Kulturminnevern. Lov, forvaltning, håndhevelse. Bind 2. Kulturminneloven med kommentarer, Økokrims skriftserie nr 12, Oslo, 2001

HÅPNES, R. Å, STOMSVIK, K.H., OG M. KAHN: «Aldri nevnt – alltid glemt? Om forvaltningen av nyere tids kulturlag i lys av offentlige styringsdokumenter og forvaltningspraksis i plansaksbehandlingen 19902010», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

JASINSKI, M., SOLEIM, M.N. OG L. SEM: «Painful Heritage. Cultural landscapes of the Second World War in Norway: a new approach», Berge, R., Jasinski, M.E. og K. Sognnes (red.), N-TAG TEN. Proceedings of the 10th Nordic TAG conference at Stiklestad, Norway 2009, BAR International Series 2399, Oxford, 2012

KAHN, M.: «En juridisk vurdering av kulturminnelovens §15 annet ledd. Innhold og anvendelse på faste etterreformatoriske kulturminner i Norge», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537- Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

KAHN, M.: «Sikring av nyere tids arkeologiske kulturminner med reguleringsplanbestemmelser», Paasche, K. (red.) 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

LUNDE, Ø.: «Archaeology and the medieval towns of Norway», Medieval Archaeology 29, 1985

MCLEES, C.: «Kulturlag, kunnskap og vern. Den etterreformatoriske byen som forsknings- og forvaltningsobjekt», Egenberg, I. M., Skar, B. og G. Swensen (red.), Kultur – minner og miljøer. Strategiske instituttprogrammer 2001-2005, NIKU Tema 18, Oslo, 2006

MCLEES, C.: «Den forsømte kulturarven: etterreformatorisk arkeologi», Fortidsminneforeningens Årbok 2007, 161. Årgang, 2007

MCLEES, C.: «Materiality, modernity and urbanism: An outline for an archaeological study of urban society in Norway during the transition to the modern world», Fagerland, T. E. og K. Paasche, (red.), 1537 - Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

MCLEES, C.: «Modernitetens mangfoldige materialiteter: Arkeologi som kilde til nyere tids historie i Norge», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016 MCLEES, C.: Materialities of Modernity and Social Practice in Trondheim c. 1500-1800. An Archaeological Contribution to the Study of Post-Medieval Norway, Doctoral Theses at NTNU, 2019: 26, 2019, http://hdl. handle.net/11250/2584587

MOLAUG, P.: «Kulturminner i Oslo mellom 1537 og 1624. Om grensetting og kildeverdi», Paasche, K. (red.), 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid. Vitark 10. Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

NORDEIDE, S.W. (RED.): Utgravningene i Erkebispegården i Trondheim/Excavations in the Archbishop’s Palace. Part 1: Methods, Chronology and Site Development, NIKU Temahefte 12, Trondheim, 2000

PAASCHE, K. (RED.): 1537 – det vanskelige skillet. Forskning på og forvaltning av arkeologiske kulturminner fra nyere tid, Vitark 10, Acta Archaeologica Nidrosiensa, Trondheim, 2016

SCHIA, E.: «Etterreformatorisk byarkeologi og fornminneloven. Utgravninger i Christiania», Vern og Virke 1977, 1978

SCHIA, E. (RED.): Fra Christianias bygrunn. Arkeologiske utgravninger i Revierstredet 5-7, Oslo, Riksantikvarens skrifter nr. 4, Øvre Ervik, 1981

SETHRE, J.E.: «I skjæringspunktet mellom arkeologi og historie. En mikrostudie av levekår på Kjerringåsen», Heimen 54/3, 2017 STOMSVIK, K.H: «Byarkeologi for første gang på Røros – undersøkelser og funn i 2013», Fjell-folk -årbok for Rørosmuseet 39, 2014.

STOMSVIK, K.H.: «Byarkeologi på Røros – funn i 2014 og oppsummering», Fjell-folk - årbok for Rørosmuseet 41, 2016

STUGU, O. S.: «Kulturminnevernet og dei bevaringsverdige fortidene», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.), 1537-Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

TRØIM, I.: «Kulturminneloven - et hundreårsminne», Fortidsminneforeningens årbok 2005, 159. Årgang, 2005

VANGSTAD, H.: «De siste års arkeologiske funn i Bjørvika fra perioden 1570 til 2000 – lange linjer, flyktige episoder», Fagerland, T. E. og K. Paasche (red.) 1537 - Kontinuitet eller brudd? Trondheim Studies in History, Trondheim, 2011

VANGSTAD, H., GRUE, M-L P., OG T. ENGEN: Arkeologisk utgravning av maritimt kulturlag ID115037 Dronning Eufemias gate, tomt 26-33. Arkeologisk rapport 2016: 4. Norsk Maritimt Museum, 2016

Eidetunet i Eid herad, no Rauma kommune, i 1923.

Foto: Kirkhorn/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

Mads Langnes

I mellomkrigstida var Agatunet i Hardanger og Eidetunet i Romsdal båe å rekne som to sjeldne leivningar etter den gamle tunskipnaden som ein gong hadde vore så vanleg i Noreg. Dei fleste andre større fellestun på Vestlandet hadde forsvunne i kjølvatnet av utskiftingslova av 1857, og etter første verdskrigen var det berre nokre få slike tun å finne utetter bygdene. Båe tuna vekte difor interessa til vernestyresmakter og kulturvernorganisasjonar, noko som også resulterte i at Eidetunet vart freda på 1920talet og Agatunet på 1930-talet. Så langt kan ein seie at mykje var likt for desse to særmerkte tuna, medan tida etter fredinga skulle medføre to heilt ulike tunsoger.

KLYNGETUN OG KULTURVERN For folket på landsbygda førte innmarksutskiftingane frå 1860-talet og utetter både til at teigblandinga på innmarka forsvann, og ei radikal endring av korleis busetnaden vart organisert, då dei store fellestuna vart færre og einskildtuna tok over.1 Etter kvart som denne prosessen hadde gått med høg fart kringom i landet gjennom nokre tiår, vart det klart at dette ikkje berre var av det gode sett frå eit kulturvernperspektiv. I Fortidsminneforeningen si årbok frå 1919 tok difor arkitekt Anders Bugge føre seg bygningane sin plass i utskiftingsprosessen. I motsetnad til hjå utskiftingstilhengjarane ein i fleire generasjonar hadde funne mellom føregangsmenn i jordbruket, såg Bugge også på kva kløyvinga av dei gamle fellestuna førte med seg for dei antikvariske interessene. Bugge slo fast at det var utvilsamt at oppløysinga av tuna var av det gode sett frå ein landbruks- og driftsretta synsstad. Men med ei antikvarisk tilnærming medførte utskiftingane at mykje av den gamle byggjeskikken vart heilt radert ut or bygdene, og Bugge gav tilkjenne ein bygningshistorisk otte over kva utskiftingane førte med seg.2 Ut frå dette kan me spørje oss om korleis kulturverninteresser, styresmakter, bønder og utskiftingsrett stilte seg da to av dei siste stortuna i Hardanger og Romsdal vart involvert i utskiftingssaker

1

2 Christensen, A. L.: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995, s. 288. Langnes, M.: Utskiftingsrett og gardsskipnad. Innmarksutskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar. Oslo 2018, s. 422ff. Bugge, A.: Truede kulturværdier. Udskiftningen og de antikvariske værdier. I: (Foreningen til norske fortisdmindesmærkers bevaring) Aarsberetning for 1920. Oslo 1921, s. 191. Sjå ei konkret gransking av verknaden i eit einskild bygdelag i artikkelen: Langnes, M.: Utskiftingslova av 1821. Omfang og verknad i Veøy herad i Romsdal. I: Jord og Gjerning 2003. Ås 2003. frå tidleg på 1920-talet, og kva som var årsaka til at desse vart freda.

Årsaka til at me skal sjå nærare på Agatunet frå Hardanger og Eidetunet frå Romsdal i denne artikkelen, er at dei peikar seg ut som to tun som på sett og vis bar på mykje likskap fram til 1930-talet. På denne tida var båe desse tuna særmerkte ved at dei var mest som relikt, eller leivningar etter eldre og meir utbreidde kulturovringar, å rekne. Dei aller fleste andre større fellestun på Vestlandet var oppbrotne og utflytta på denne tida. Dette førte, som me skal sjå, også til at vernestyresmaktene kom inn og freda Eidetunet og Agatunet, som døme på dei vestnorske fellestuna som hadde vore så vanlege fram til utskiftingslova endra heile denne delen av den norske tunskipnaden. Det interessante er likevel at dei to tuna skulle få ein heilt ulik lagnad, trass i desse fredingsvedtaka.

I artikkelen skal me undersøke korleis tuna var i si opphavlege form, både i høve storleik, eigedomsstruktur og utvikling over tid. Me vil kome inn på fredingsprosessane og grunngjevingane bak desse, og i kva grad desse vedtaka vart følgd opp av bøndene i tuna og lokale og statlege kulturverninteresser. I så høve vil det også bli stilt spørsmål ved om tuna kunne reknast som representative tun for sine einskilde område, eller om riksantikvarembetet og lokale kulturverninteresser fatta interesse for tuna grunna at det var særeigne tun som utmerka seg sett opp mot gardsskipnaden elles i områda. Innmarksutskiftingane frå 1920-talet vil i så høve vere viktige omdreiingspunkt, då desse prosessane vil vise seg å ha spelt ei viktig rolle både for fredingsvedtak og vidare lagnad til dei to tuna. For Eidetunet sin del vart fleire av bygningane også flytta til

Romsdalsmuseet og sett opp der etter utskiftinga, og me skal analysere kva museumsfagleg idégrunnlag som låg bak ei slik utvikling. Her vil det m.a. vere interessant å undersøke i kva grad dette var i tråd med utviklinga elles i museumslandskapet i Noreg, eller om oppbygginga braut med det rådande tankesettet i museums- og kulturminnevernet.

Fokuset i artikkelen vil ligge på tuna i sin heilskap, meir enn på dei einskilde bygningane. Arkivmateriale etter utskiftingsvesenet frå Riks- og Statsarkiv vil utgjere det viktigaste kjeldetilfanget, i tillegg til korrespondansearkiv frå ulike museum og Riksantikvaren, samt ymse lokallitteratur og meir overbyggande litteratur i høve gards- og tunskipnad og norsk museumshistorie. EIDETUNET I ROMSDAL Garden Eide ligg i Eidsbygda i indre Romsdal, og med ei samla matrikkelskyld på 39,55 skyldmark er den, likt med Aga

Eigarstrukturen i Eidetunet i 1923.

Kjelde: Mads Langnes 2012.

i Hardanger, av dei større i sitt område.3 Garden har vore mellom dei tidlegast busette gardane i Romsdal, og i dei skriftlege kjeldene finn me spor heilt attende til Aslak Bolt si jordebok frå 1430-talet.4 Frå denne tida veit me at garden var delt i to bruk, medan det ut frå ymse jordebøker og matriklar kjem fram at dette hadde auka til fem bruk mot slutten av 1700-talet.5 Talet på hovudbruk heldt seg utetter, men eit par småbruk vart skilde ut i løpet av 1800-talet. Båe desse bruka var tidlegare husmannsplassar som låg langs med stranda nordaust på garden, eit godt stykke frå tunet til hovudbruka.6 Heller ikkje nokon av dei mange husmennene på garden var plasserte i sjølve tunet.

Både vånings- og uthus til dei fem hovudbruka låg samla i eit fellestun oppunder fjellformasjonen Helberget, høvesvis langt opp på innmarka. Det vil seie at dei beste åkrane på garden låg nedanfor sjølve tunet, slik at mest all avling måtte køyrast heim i motbakke. På øvre sida av tunet låg utmarka heilt inntil tunet.

Ser ein på sjølve inndelinga i tunet, var særeige eit gjennomført prinsipp, der alle bygningane stod på bøndene sine eigne tomter. Bytelinene gjekk stort sett nord-sør, slik at kvar av dei fem bøndene eigde ei

3

4

5

6 Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld den 1 januar 1907 i Eid herred af Romsdal sorenskriveri, Romsdals amt. Kristiania 1907. Sjå elles: Langnes, M.: Eidetunet – Frå mangbølt tun i Eidsbygda til Romsdalsmuseet i Molde. I: Romsdalsmuseet Årbok 2012. Molde 2012, s. 8ff. Olav Engelbrektssøns jordebog. Oslo 1926, s. 7. Aslak Bolts jordebok. Oslo 1997, s. 124-125. Dybdahl, A.: Tiendepengeskatten som kilde til folk og samfunn ca. 1520. Trondheim 2005, s. 105. Landkommisjonen 1661. Jordebok for Romsdalen futedøme. Trondheim 1969, s. 46f. Myskja, K.: Bygdebok for Eid. Rauma kulturstyre 1987, s. 465. Myskja 1987, s. 476f og 494. stripe tvers gjennom tunet. Lengst i vest låg Ytter-Eide, med alle bygningane sine samla på ein tunteig. Rett aust for Ytter-Eide låg tunteigen til Ner-Eide, og båe desse bruka hadde høvesvis romsleg med plass. Mest like eins var det for Øver-Eide som låg øvst og lengst nord i tunet, men dei hadde i tillegg ei løe nedst i tunet. Olsågarden og Julgarden hadde derimot smale og meir kompliserte tunteigar med byteliner i kryss og på tvers, og med bygningane til bruka stokka om kvarandre. Me kan elles nemne kornmagasinet som låg på Ner-Eide sin grunn, men der det var heile heradet som eigde huset.7 Like eins med kyrkja som låg tett inntil tunet.8 Med utganspunkt i Arne Berg si rekonstruksjonsteikning og opplysingar frå heimelsmannen Roe R. Eide (f. 1895) frå 1959, veit me det stod kring førti bygningar i tunet på 1890-talet.9

INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ EIDE Den omfattande utskiftingsbølgja i Romsdal på siste halvdelen av 1800-talet, hadde medført at dei aller fleste andre fellestun i Romsdal var oppløyste som følgje av innmarksutskiftingar, medan ein på Eide enno ikkje hadde gått gjennom ein slik prosess ved utløpet av første verdskrigen. Sjølve Eidetunet utmerka seg ikkje korkje med storleik eller i høve kor «tett» tunet var organisert opp mot kva vanleg var i området før utskiftingane. Det som derimot særmerkte Eidetunet i det romsdalske kulturlandskapet og i den lokale tunskipnaden kring 1920 sett opp mot dei andre stortuna,

7 8

9 Berg, A.: Norske gardstun. Oslo 1968, s. 206. Eit hus for Han og folket. Eid kyrkje 1797-1997. Molde 1997. Jf.: Berg 1968, s. 205 og Romsdalsmuseets arkivsamling: O 370.

Rekonstruksjon av Eidtunet slik det såg ut på 1890-talet.

Teikning av Arne Berg, 1968.

var at det enno ikkje var brote opp og flytta ut som følgje av utskifting. Og det var nett dette med at tunet på Eide enno ikkje var oppløyst, som snøgt skulle vekke interessa i kulturvernkrinsar.

Romsdalsmuseet var nyst etablert som eit bygde- og bymuseum i Molde på denne tida (1912). Den nyskipa institusjonen var difor både ute etter å byggje eigne samlingar og å ta ei kulturvernrolle i romsdalskommunane.10 Ut frå arkivmateriale frå Romsdalsmuseet og Riksantikvaren, ser

10 Jf.: Romsdalsmuseets årbok 2012. Molde 2012, s. 9ff og 34ff. me også at museumsleiaren Peter Solemdal hadde gjort riksantikvar Harry Fett merksam på Eidetunet i 1920. Hausten 1920 sende Solemdal både opplysingar og bilete av tunet til Fett, og snøgt svarte riksantikvaren med oppglødd interesse:

«Det er jo et stykke av det gamle Norge saa vakkert og godt som jeg nogensinde har set, som De nu sender mig. Det er et stykke av sagaens og eventyrets Norge jeg fik et indtryk av gjennem de udmerkede fotografier De sendte mig. Det er jo mer end noget museum nemlig gir, det gamle liv vi her ser for os. … Det er omkring slike tun at Bjørnsons bondefortællinger har vært

levende. … Det er overordentlig saart at tænke sig at saadant skal ødelægges og rives i stykker.»11

Når Riksantikvaren nemnte at ein kunne frykte at tunet skulle brytast opp, har nok det samanheng med at ein hadde byrja tale om ei innmarksutskifting også på Eide. I ein avisartikkel frå Romsdals Budstikke frå same tida kom også saka opp, truleg skrive av Solemdal sjølv. Her heiter det seg at det hadde vore fleire bygningar i tunet tidlegare, men at fleire hadde vorte rive eller selt i løpet av dei siste par tiåra. Artikkelskrivaren meinte likevel at Eidetunet, «… dette typiske Romsdalsanlegg …», meir enn noko anna romsdalstun peika seg ut som interessant i antikvarisk perspektiv. «Her har Romsdals Bygdemuseum en meget betydningsfull opgave, som museet særdeles gjerne ønsker å kunne løse», heiter det, men ein måtte ta tak i saka snøgt, då: «Der tales også meget om udskiftning».12

Solemdal hadde tydelegvis hausta åtgaum hjå riksantikvaren når det galdt tunet, der Fett også bad om ei skikkeleg oppmåling og fotografering av tunet. Riksantikvaren fekk også melding om at det no verkeleg skulle haldast utskiftingsforretning på garden. Solemdal såg for sin del difor ikkje føre seg at tunet kunne takast vare på for ettertida slik det stod på denne tida, men at einskilde bygningar burde bergast. Problemet for bygdemuseet sin del var økonomien.13 Riksantikvaren, sendte som ei følgje av dette, arkitekt Kaare Vedeler Jürgens til Romsdal for å sjå på tunet. Likt med Solemdal såg

11

12 13 Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Fett til Solemdal, 21.10.1920. Romsdals Budstikke, 21.10.1920. Sjå også 19.11.1920. Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Solemdal til Fett, 21.07.1922. Fett det som mest truleg at heile tunet ville bli kløyvd som ei følgje av den ventande utskiftinga, utan at det var mykje å gjere med det. Fett gjorde likevel framlegg om det ikkje kunne ha vore mogleg å flytte heile tunet og gjere det om til eit museumsanlegg; «… slik at det virkelig kunne bli et vakkert kompleks».14 Solemdal fekk beskjed om at Fett ville rådføre seg med fagfolk i Oslo om dette var mogleg, samstundes som museumsleiaren vart beden om å kunngjere denne tanken ovanfor utskiftingsformannen og bøndene på Eide.

Arkitekten Jürgens såg også at Eidetunet var av antikvarisk interesse, men vurderte interessant nok tunet som heilskap som meir interessant enn dei einskilde bygningane kvar for seg. Arkitekten viste samstundes full forståing for bøndene som ville bryte opp tunet, «… da for fleres vedkommende bygningerne og deres placering staar svært langt tilbake at ønske i hvad det hensigtsmæssige og sanitære angaar.»15 Men samstundes var verdiane så store, i følgje Jürgens, at: «Hele dette anlegget bør fredes, og anledningen er der akkurat nu, da der skal finne utskiftning sted.»16

Den omtalte utskiftinga på Eide kom i gang i 1923, og i høve tunet kommenterte retten allereie i første møtet at ei «… hensigtsmessig og fyldestgjørende utskiftning ikke kunne foregaa uten betydelig utflytning», men at det førebels var uvisst i kva omfang og på kva måte dette skulle

14

15

16 Romsdalsmuseets arkivsamling: O 2814. Brev frå Fett til Solemdal, 25.07.1922. Jürgens, K. V.: Gamle bygningar i Romsdal. I: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring for 1922. Kristiania 1923, s. 219. Nasjonalbladet, 16.08.1922.

Uthusbygningane i den austlege delen av Eidetunet i 1923. Frå venstre vognhuset og kufjøsen til Øver-Eide, sauefjøsane til Julgarden og Olsågarden, kufjøsen til Julgarden og lengst til høgre tverrenden av løa til same bruket. I bakgrunnen ser me stova til Olsågarden. Foto: Kirkhorn/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

løysast.17 Retten såg kostnadsspørsmålet som eit mogleg hinder for ei fullgod utflytting, og ein måtte difor søke om tilskott frå styresmaktene, og undersøke i kva grad grunneigarane sjølve var interesserte i å legge ut meir enn kva lova påbaud dei å gjere.18

Utskiftingsretten kunne også opplyse om at arkitektane Anders Bugge og Tormod Hustad frå Riksantikvaren var til stades på det første møtet i forretninga,

17

18 Gjennomgangen og sitata frå utskiftingssaka er henta frå: Statsarkivet i Trondheim: Romsdal jordskiftesokn: jordskifterettsbok nr. 14 og nr. 15. Jf.: Grendahl, T. og Solberg, G.: Jordskiftelovene gjennom 100 år (1859-1959). I: Grendahl, T. (red.): Jordskifteverket gjennom 100 år 1859-1959. Oslo 1959, s. 187f. og s. 212f. for å utføre oppmålingar og for å vurdere ei heil eller delvis freding av tunet etter Lov um bygningsfredning av 3. desember 1920. Riksantikvarembetet si involvering i utskiftinga på Eide må sjåast på som ei direkte følgje av den nyst vedtekne lova, då det først var med denne at kulturminneforvaltinga hadde fått eit juridiske verkemiddel for å ta vare på faste kulturminne.19 Neste møte i retten var i 1924, der det kom fram at retten såg føre seg at ein skulle få til ei grei løysing om to av

19 NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk. Kap. 2.4.3. Sjå også: Christensen, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011, s. 97.

dei fem bruka i tunet flytte ut. Ingen av brukarane meldte seg frivillig til utflytting, men var samde om at retten best ville finne ei løysing. Utskiftingsformann Dalset og utskiftingsmennene kom då fram til at ei utflytting av bygningane til bnr. 4 (ØverEide) og bnr. 5 (Olsågarden) ville gje den beste løysinga. Ei slik utflytting ville likevel medføre ein kostnad som oversteig kva ein kunne pålegge dei involverte eigarane, og ein var difor avhengig både av tilskott frå styresmaktene og av at Riksantikvaren ikkje hadde innvendingar mot planane. Til saman var det 19 bygningar som skulle flyttast som følgje av utskiftinga for å få ei tidhøveleg løysing for organiseringa av busetnaden på garden. FREDINGA AV EIDETUNET Nok eit år gjekk før neste møte, der retten kunne opplyse om at Riksantikvaren hadde meldt at Kyrkjedepartementet hadde freda Eidetunet ved eit vedtak av 15. oktober 1924, tinglyst den 21. oktober same året.20 Fredinga har truleg medført utfordringar for utskiftingsretten, og før neste møte i 1926 hadde Dalset vore i kontakt med statsråd Mellbye for å få presisert i kva grad dette påverka den planlagde delingsplana for tunet på Eide.21 Riksantikvaren svarte snøgt at ein såg det som håplaust å søke om statstilskott for å ta vare på tunet som det stod, og godtok difor også utflyttinga som utskiftingsretten hadde gjort framlegg om for to av bruka. Retten kunne med det gå vidare, men fekk ei ny utfordring i at Landbruksdepartementet berre hadde løyvd inntil kr. 1 000 som

20

21 Statsarkivet i Trondheim: Romsdal sorenskriveri. Pantebok 42, fol. 382b. Riksantikvaren: Brev frå Dalset til Mellbye, 13.03.1926. statstilskott til utflyttinga. Ein mangla med det knappe to tusen kroner for å kunne vedta utflyttingsplana. Dette løyste seg likevel, då brukarane i tunet vart samde om å ta denne ekstrakostnaden i tillegg til den summen dei alt kunne påleggast etter lova.

Parallelt med utskiftingsforretninga hadde både Riksantikvaren og Romsdalsmuseet hatt kontakt med bøndene på Eide i høve kva som skulle skje med bygningane i tunet. Heradsstyret i Eid hadde også hatt oppe saka etter oppmoding frå Riksantikvaren i 1923, men hadde ikkje funne midlar å skyte inn i noko bevaringsprosjekt. Heradsstyret vedtok likevel at brukarane på Eide måtte oppmodast om ikkje å rive eller selje bygningar i tunet, utan at kulturminnestyresmaktene var kontakta på førehand.22

Museumsstyraren hadde også nemnt frampå om tunet i Eidsbygda til kollegaen Anders Sandvig på Maihaugen, og ville ha han og arkitekt Jürgens med seg på synfaring ein gong Sandvig var på heimlege trakter i Romsdal. Me veit også at Solemdal og Sandvig hadde vore på Eide i løpet av sommaren 1924, og at den røynde museumsmannen frå Lillehammer råda museet i Molde til å undersøke om det var mogleg å kjøpe den gamle stova på Ytter-Eide.

Solemdal fekk snøgt kjøpt både eldhus og røykstove frå Ytter-Eide, og tida var med det komen for at Solemdal måtte ta kontakt med riksantikvaren for å undersøke kva fredinga av Eidetunet hadde slags innverknad på eit slikt kjøp. Fett meldte attende at det måtte søkast om eventuell flytting av

22 Riksantikvaren: Brev frå Eid herad til Riksantikvaren, 06.03.1923

Uthusbygningane stod tett i Eidetunet. Til venstre ser me sauefjøsen til Olsågarden og sauefjøsen til Julgarden. Me ser også tverrendane med møkkagluggar på kufjøsane (f.v.) til Øver-Eide, Olsågarden og Julgarden. Foto: Romsdalsmuseets fotoarkiv.

stova om museet fekk kjøpet i orden. Men då det viste seg at røykstova hadde vorte selt til ein annan person som ikkje budde i tunet alt før lova kom i 1920, stod ein fritt til å gjere som ein ville, då lova ikkje hadde tilbakeverkande kraft. Sjølve flyttinga kom difor snøgt i gang, og i 1927 kunne Solemdal fortelje at stova på denne tida alt var komen under tak i Molde.

Etter Eidestova hadde kome til museet vart det snøgt sett i gang med kjøp og flytting av fleire bygningar frå Eidetunet til museet i Molde. Ved 25års-jubileet til institusjonen i 1937 hadde ein også fått sett opp ein sauefjøs og eit stabbur frå garden på museet.23 Ein hadde på denne tida tre

23 Solemdal, P.: Romsdalsmuseet gjennem 25 år. Molde 1937, s. 20 og Romsdalsmuseet aarbok 1937. Molde 1938, s. 6. bygningar frå Eide ståande på museet, og eit eige tun byrja ta form. Samstundes låg kufjøsen frå Øver-Eide på lager på museet, og den kombinerte fjøs- og løebygninga frå Ytter-Eide vart flytta til museet i 1955 og sett opp eit par år etter.24 I 1957 kom også grisehuset frå Julgarden på Eide til museet.25

UTFORMING AV EI MUSEUMSTUN Ei av utfordringane vart å avgjere korleis ein skulle plassere bygningane som museet etter kvart hadde erverva frå Eide og andre gardar. Anders Sandvig rådde då Solemdal til å nytte Jürgens, med følgjande melding; «Jeg syns du skal få en arkitekt til å regulere dette her og bestemme hvorledes

24

25 Romsdalsmuseet aarbok 1937. Molde 1938, s. 6. Romsdalsmuseet årbok 1954-1957. Molde 1958, s. 44. Romsdalsmuseets korrespondansearkiv, arkivkode 616.0.

det skal være. For det er nå så kjekt at er det noe galt så kan du nå skylde på arkitekten.»26 Museumsleiaren valde derimot heller eit råd frå riksantikvar Fett, som i følgje Solemdal hadde uttalt at: «Jeg skal si Dem De skal anlegge ei grend som ikke er utskiftet, for da kan De rote det så sammen.»27 Solemdal utrykte sjølv eit slikt syn i ein artikkel om Eidestova frå 1962, der han skriv at: «Ideen med museet var at vi skulle bygge en ikke utskiftet grend, og da ville den som kom først, utvilsomt ta den best plass o.s.v..»28 Under arbeidet med å setje opp bygningane som eit døme på eit romsdalstun frå før utskiftinga, veit me også at Solemdal var i kontakt med utskiftingslandmålar Vik frå Romsdal for å få gode råd, då det nett var Vik som hadde teikna opp utskiftingskartet over Eide i 1923. Vidare var han i kontakt med professor A. W. Brøgger ved Universitetet i Oslo, etter oppmoding frå Kyrkjedepartementet. I denne korrespondansen fortalde Solemdal om utfordringane med å attskape eit typisk tun frå eit område som var så mangfaldig og prega av brytningspunkt i tunskipnad og byggjeskikk som Romsdal, og at det var naudsynt å skaffe fleire bygningar frå Eide for å få eit heilskapleg museumstun. AVFREDINGA AV EIDETUNET Som me har sett flytte to av bruka ut or tunet etter utskiftinga, der ei av desse bygningane (kufjøsen frå Øvre-Eide) vart seld til Romsdalsmuseet i Molde. I tillegg

26

27 28 Amdam, P. og Parelius, N.: Peter Solemdal forteller om sitt museumsarbeid. I: Romsdalsmuseet årbok 1989. Molde 1989, s. 23. Amdam og Parelius 1989, s. 24. Solemdal 1962, s. 37. hadde fleire av dei bygningane som skulle stå att i tunet, vorte kjøpt opp og flytta til det som skulle bli eit rekonstruert «Eidetun» på museet i byen. Med det var det på langt nær same tunet ein fann på Eide som det som hadde vorte freda i 1924, og då Riksantikvaren var på synfaring på garden i 1982, fann ein at det berre var fem av dei opphavleg 33 freda bygningane som var bevart på staden. Ved neste synfaring i 1993 var det berre tre bygningar att på staden, der desse i tillegg var mykje endra og bygde om sidan fredinga.

Intensjonane med fredinga attende i 1924 var, som nemnt, å sikre eit heilskapleg tun, der ein skulle kunne sjå organisasjonsformene og den bygningsmessige strukturen i eit romsdalsk fellestun. Fredingsvedtaket hadde også som mål å sikre at tunet ikkje vart oppkløyvd som følgje av ei eventuell utskifting. Men utskiftinga kom snøgt etter, der me har sett kva den medførte av utflyttingar og sal av bygningar. Fem av bygningane frå det opphavlege tunet vart flytta ut til dei nye einskildtuna til bnr. 4 (Øver-Eide) og bnr. 5 (Olsågarden), og gjennomgjekk sidan større endringar. Sju bygningar vart, som me veit, flytta til Romsdalsmuseet i Molde. Resten av bygningane som stod i Eidetunet, vart, i følgje opplysingane til Riksantikvaren, rivne på ulike tidspunkt. Med så lite att av det opphavlege tunet var det lite grunn til å halde fast på fredinga, og Riksantikvaren valde difor å oppheve fredinga av 1924 i eit vedtak i 1996. I grunngjevinga bak avfredinga kom vernestyresmaktene også med ein kommentar om eiga oppfølging av fredinga frå 1924, når dei skreiv at: «Det hersker for øvrig liten tvil om at de antikvariske

Garden Eide i 2016, der Eidetunet ein gong stod.

myndigheter må ta sin del av ansvaret for tapet av dette verdifulle kulturmiljø på grunn av manglende oppfølging.»29

AGATUNET I HARDANGER Aga er, likt med Eide, ein gamal gard som er godt representert i eldre kjeldemateriale heilt frå mellomalderen, og frå seinare år er det gjerne det særmerkte Agatunet som har vorte vidt kjent.30 «Malerisk ligger

29 30 Brev frå Riksantikvaren til Romsdalsmuseet, 09.04.1996. Jf.: Kolltveit, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 1. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1963, s. 288.

Foto: L. Berti/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

Gaardens Huse trængt sammen i en snæver Klynge oppe under en steil Bjergvegg,» som sokneprest Olaf Olafsen skreiv i 1902.31

Aga har vore ein gard heilt frå gamal tid, og garden er av dei største Ullensvang herad. Frå mellomalderen veit me at garden var skift i to tun; Øvsta- og Nedstatun, med ein smal veg imellom.32 I tunet har det budd fleire brukarar fordelt på eit stadig veksande tal bruk fram til det var ni bruk på garden

31

32 Olafsen, O.: Om Gaarden Aga. I: Bergens Historiske Forening – Skrifter 1902. Bergen 1902, s. 3. Espeland, A.: Ættargaren Aga. I: Årbok for Hardanger Historielag 1927, s. 43.

Utsnitt av utskiftingskartet som vart teikna opp ved innmarksutskiftinga på garden Aga i 1869. Illustrasjonen viser sjølve tunet med bygningar tilhøyrande alle dei åtte bruka på garden. Kjelde: Utskiftingskart XI-118.

på 1800-talet.33 Ein kan elles nemne at to av dei sjølvstendige brukseiningane var eigd og brukt av same brukaren, og desse vart slått

33 Jf.: Kolltveit, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 4/I. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1971, s. 478ff. Riksarkivet: Rentekammeret. Forordning 1. okt. 1802. Jordavgift. Deliberasjonsprotokoll. Protokoll nr. 106 Søndhordland og Hardanger fogderi, fol. 129. Riksarkivet: Hovedmatrikuleringskommisjonen 1819-1845. Distriktskommisjonen. Sammenlignings- og forhandlingsprotokoll. Protokoll nr. 54 Søndhordland og Hardanger fogderi, fol. 28b. Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld, saaledes som samme befandtes ved 1838 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge kongelig Resolution af 29de December 1838. Christiania 1842-1844. saman til eitt bruk frå og med den trykte matrikkelen av 1890. INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ AGA KRING 1870 På Aga vart det likt med på så mange andre hardangergardar halde innmarksutskifting etter den nye utskiftingslova av 1857. Målet med denne lova var at dei mange, spreidde innmarksteigane til brukarane skulle konsoliderast til ein eller få teigar, og oftast medførte ei slik omkalfatring av innmarka at utskiftingsretten såg det som naudsynt å bryte opp fellestuna. For Aga sin del, vart

derimot dette ikkje gjort, trass i ikkje berre ei, men fleire utskiftingsforretningar på garden.

Føresetnaden i utskiftingslova for å fremje utskifting var at det låg føre fellesskap på ein gard; altså sameige eller teigblanding. Og då det vart sett i gang ei innmarksutskifting etter krav frå Isak Bergesen Aga i 1868, viser utskiftingskartet at dette på alle vis var tilfelle på Aga.34 Størstedelen av innmarka var teigdelt, men ein fann også ymse former for sameige mellom bruka. Ut av utskiftingskartet ser ein også det var eit stort og tett tunkompleks om lag midt på den sørlegaste luten av garden. Tunet inneheldt bygningane til alle dei åtte bruka, men også kårhus, eit skulehus og andre bygningar. Dei andre bygningane spreidde kringom på garden var sommarfjøs, utløer, naust og kverner, eller hus tilhøyrande husmannsplassane på garden. Det kan elles gjerast merksam på at heile sju husmenn hadde bygningane sine i eller i nærleiken av tunet på garden. Dette var noko uvanleg, då husmannsstovene gjerne var plasserte meir i utkanten av innmarka, ved fjorden eller andre stader utanfor sjølve hovudtuna, slik det mellom anna var på garden Eide.35 Dette kan tyde på at tunområdet var den klart tryggaste staden på garden i høve skredfare, og at husmannsstovene av den grunn vart lagde til tunet tett oppunder Tveitaberget.

Etter dei førebuande arbeida med opptaking av kart og arealoppmåling var ferdig, skulle utskiftingsformann Lekve og utskiftingsmennene, etter reglementet, ha utarbeidd eit utkast til delingsplan. Det var også slik at utskiftingsmennene kunne påby ein

34 35 Riksarkivet: Utskiftingskart: XI-118. Frimannslund, R.: Aga in Hardanger. I: Sømme, A.: Vestlandet. Geographical studies. Bergen 1960, s. 77f. eller fleire av luteigarane på ein gard å flytte husa sine, om ein på det viset kunne oppnå ei betre konsolidering av dei einskilde bruka sine teigar. Om ikkje luteigarane vart samde om kven som skulle flytte ut, vart det utskiftingsmennene sin jobb å avgjere dette, og ein valde som oftast dei bruka som allereie hadde teigane sine mest spreidde og liggjande lengst frå tunet.36

I motsetnad til utskiftingsforretningane på dei fleste andre gardar, vart det ikkje lagt opp til noko radikal oppsplitting og utflytting av det store fellestunet på garden Aga. Utskiftingsprotokollen viser at alle luteigarane skulle få vere att i gamletunet utan å bli pålagt fullstendig utflytting. Berre åtte bygningar skulle flyttast, av eit totalt tal på om lag 90 på garden. Desse bygningane var også primært uthus, med unnatak for eit stovehus og ei bu. Ut frå utskiftingsprotokollen kjem det likevel ikkje fram kvifor ein valde å halde fram med eit fellestun, og det kjem heller ikkje fram at utskiftingsformannen hadde gjort framlegg om noko anna. Med det ville ein heller ikkje få individualiserte tunområde for dei einskilde brukarane, som var eit av måla med utskiftingsreforma frå styresmaktene si side. INNMARKSUTSKIFTINGA PÅ AGA PÅ 1920 OG 1930TALET Trass i utskiftinga på 1800-talet, skulle det ta til ei ny innmarksutskifting på Aga i 1923. Det var framleis høvesvis mykje teigblanding på garden, og det store og tette fellestunet stod mest urørt trass i tidlegare reformering av den agrare strukturen. Det skulle ta uvanleg lang tid å få gjennomført denne forretninga, der ikkje minst sjølve

36 Grendahl og Solberg 1959, s. 186f.

Rekonstruksjon av korleis Agatunet i Ullensvang herad såg ut kring 1900. Teikning av Arne Berg, på grunnlag av fotografi frå Riksantikvaren, kart og informasjon frå arkitekt G. Fr. Fasting og lokale informantar. Kjelde: Berg 1968, s. 99.

Tunet og tilgrensande bygningar og teigar på garden Aga i Ullensvang herad i 1925.

Kjelde: Utskiftingskart XI-3318.

tunet skulle sette utskiftingsretten på mange prøver.

Då det hadde vore utskifting på garden kring 1870, måtte retten etter lova først ta stilling til om ein kunne sette i gang ei ny forretning eller ikkje. Etter ei synfaring på marka fann retten at det framleis var ein komplisert teigstruktur på garden, samt at: «Den tætte uregelmæssige bebyggelse i det gamle tun bidrar ogsaa sit til at retten finder det høist paakaldet at udskiftning blir foretaget, som forlangt.»37 Dette gjorde at retten med ein gong slo fast at dei såg

37 Statsarkivet i Bergen: Indre Sunnhordland jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Isu B4, 1920-1925, fol. 116. ei oppsplitting og utflytting av det gamle tunet som naudsynt for å få forretninga gjennomført med ein fornuftig delingsplan. Retten såg at dette ville medføre kostnader som langt ville overstige summen dei kunne påleggje luteigarane å ta del i. Men då rekvirenten sjølv ville garantere for det overskytande i så høve, la heller ikkje dette eit lok på forretninga.

Saka skulle ta mange år, mykje grunna at det tette tunet på Aga låg slik til at det var den klart tryggaste staden på garden. Formannen ville difor kontakte styresmaktene for å undersøkje kva sum dei såg føre seg å kunne løyve for å løyse saka. Heile utskiftingsforretninga på Aga gjekk

så inn i ein fase med stillstand over fleire år. Etter eit opphald heilt frå 1928, kom forretninga i gang att i mai 1935. Det kom fram at ein hadde planlagt og vedteke ei utflytting av ein del hus frå tunet, for å få ein fornuftig delingsplan på garden. På grunn av dette la formannen fram eit brev frå Landbruksdepartementet med melding om at dei ville løyve kr 18 000,- til flytting av bygningar. Men sjølv om også luteigarane sjølve vart pålagt eit maksimum av kva ein kunne etter lova, ville ein overskride den utrekna taksten for utflytting av fellestunet med kr 9 000,-. Då rekvirenten på bnr. 3 hadde stilt seg som garantist for denne summen, valde retten å gå vidare med forretninga. Det var også slik at nokre av luteigarane hadde sagt seg villige til å yte 50 % meir i utflyttingskostnader enn dei var pliktige til etter skylda, medan andre hadde avvist dette.

På ein ny sesjon i 1936 var ein komen så langt at utskiftingsretten kunne presentere ein førebels delingsplan for både teiggrenser og utflyttingar av tunet for luteigarane. Årsaka til at forretninga hadde vorte utsett var at Fortidsminneforeningen i Bergen hadde bede om utsetjing av saka, slik at dei skulle få høve til å leggje fram ein plan for ei mogleg sikring av det særmerkte Agatunet for framtida. Då Fortidsminneforeningen enno ikkje hadde fått ferdig nokon plan for å sikre tunet, vart forretninga utsett på ny for tunet sin del, medan ein heldt fram med å sjå på delingsplanen for resten av garden. AGATUNET OG ANTIKVARANE Kunsthistorikar og seinare riksantikvar Arne Nygård-Nilssen skreiv ein artikkel om Agatunet i samband med prosessen, der han innleidde med at tunet var av dei merkelegaste og vakraste på heile Vestlandet. Antikvaren var merksam på at utskiftingane hadde brote opp dei fleste store vestlandstuna, og meinte dette gjorde det svært viktig å ta vare på Agatunet for ettertida: «Av de få som enda ikke er ødelagt, har ingen den historiske interesse, den maleriske karakter og det omfang som Agatunet på vestsiden av Sørfjorden. Med sine 50-60 hus, skilt av gater og smug, er det som en hel liten by.»38 Nygård-Nilssen såg føre seg at nett Agatunet kunne vere eit særs høveleg tun å ta vare på for ettertida, og peikte på at både luteigarar, styresmakter og ikkje minst utskiftingsvesenet hadde stilt seg positive til eit slikt framlegg. Meir enn noko anna tun peikte Agatunet seg ut som eit fredingsobjekt, der antikvaren avslutta med følgjande programerklæring: «Det er et monument – ikke bare over et enkelt lite samfund, men over en hel samfundsform som holder på å gå over i historien. Derfor er dette en sak som har interesse langt utover Hardanger og Vestlandet.»39

På ny vart det ein lang pause i utskiftingsforretninga på Aga, då ein ikkje tok til att før i juli 1939. Årsaka til dette var at: «Etter siste møte i 1936 hadde dei antikvariske myndigheter arbeidt med freding av Agatunet.»40 Styresmaktene hadde til og med kome så langt at ein hadde oreigna og freda delar av tunet, der denne luten av tunet skulle haldast frå resten av forretninga. Det sentrale Agatunet med tretti bygningar vart så organisert som ei stifting oppretta 18. desember 1938, med stadfesta vedtekter

38 39 40 Nygård-Nilssen, A.: Aga i Ullensvang. Oslo 1937, s. 1. Nygård-Nilssen 1937, s. 22. Statsarkivet i Bergen: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950, s. 306.

Agatunet midt på 1900-talet.

Kjelde. Nasjonalbiblioteket.

frå 1956.41 Fredinga, saman med innspela i førre møte, førte til at delingsplanen måtte endrast ein del.

Som utskiftingsformannen sjølv skreiv i forhandlingsprotokollen, var det slik at: «Fredinga av Agatunet har gjort stort brigde i den opphavlege plan for huseflyttinga medi mange av dei hus som elles måtte flyttast nå er komne inn i fredingsfeltet.»42 Ut over det som etter utskiftinga skulle utgjere det freda Agatunet, vart det likevel vedteke å flytte ei rekkje bygningar i

41

42 Fasting, G. F.: Aga i Ullensvang. Fra lagmannsgård til nimanns-tun. Stiftelsen Agatunet 1973, s. 7. Rogdaberg, G.: Agatunet, klyngetunet som vart nasjonalskatt. I: Fortidsminneforeningen årbok 2012. Oslo 2012, s. 35ff. Statsarkivet i Bergen: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950, s. 374. samband med inn- og utmarksutskiftinga på garden. Og då ein allereie i 1928 hadde fått lovnad på kr 18 000,- i utflyttingsstønad frå styresmaktene, viste det seg at ein kunne gjennomføre utflyttingane utan å overstige makssummen som kunne påleggjast bruka, og både statsstønad og utflyttingskostnader vart fordelte. Utan freding av tunet hadde ein derimot kome i ein situasjon der utflyttingskostnadene hadde vorte så store at det ville vore vanskeleg å gjennomføre forretninga, skreiv formannen. Sjølv om hovuddelen av Agatunet vart freda under utskiftingsforretninga på garden, vedtok ein altså å flytte heile 32 bygningar i samband med forretninga. Halvparten av desse låg i eller i tilknyting til tunet, medan dei andre

Bygningar frå garden Eide, rekonstruert som «Eidetunet» på Romsdalsmuseet i Molde. Foto: J. Bratseth/Romsdalsmuseets fotoarkiv.

låg spreidde kringom på innmarka eller i utmarka.

TO ULIKE TUNSOGER Det var utskiftingsforretningane som tok til på 1920-talet som var som eit omdreiingspunkt for dei to tuna. Frykta for kva som skulle skje med Eidetunet som følgje av utskiftingsforretninga fekk Riksantikvaren til å frede tunet i 1924. På trass av at fredinga dels hadde vorte vedteken for å hindre uheldige konsekvensar av ei utskifting på garden, sett ut frå dei antikvariske interessene, viste det seg at det nett var utskiftinga som medførte at tunet vart brote opp. Fredingsvedtaket vart ikkje følgd opp av vernestyresmaktene, og heller ikkje av eigarane av dei freda bygningane, og tunet vart difor avfreda på slutten av 1900-talet. Prosessane frå Riksantikvaren si side kan seiast å ha vore medverkande til det, og me veit det mange stader i landet var lite kontakt og liten tillit mellom eigarane og dei antikvariske styresmaktene. Trass i fleire brev frå utskiftingsformannen til Riksantikvaren om korleis ein skulle stille seg til den nyst vedtekne fredinga under utskiftingsforretninga på 1920talet, kan det verke som om saka ikkje vart prioritert hjå Riksantikvaren. Dette kjem mellom anna fram av dei mange purrebreva frå utskiftingsformannen til vernestyresmaktene.43 At fleire av bygningar vart flytta frå tunet til Romsdalsmuseet med Riksantikvaren sitt samtykke etter utskiftinga, må også sjåast i dette ljoset. Paradoksalt nok førte dette til at det freda tunet gjekk tapt, medan dei bygningane som vart flytt til Molde vart tekne vare på for

43 Mydland, L.: Eidegårdene – nekrolog over et klyngetun. I: Fortidsvern, nr. 1/1997, s. 17.

ettertida. Flyttinga av desse bygningane likt med flyttinga av så mange andre bygningar til norske museum på denne tida hadde ei grunngjeving i eit verneperspektiv, då flyttingane ofte vart sett på som einaste moglegheita til å redde bygningane frå riving trass freding. Her kan også nemnast at dette nok ikkje var eit særsyn for Eidetunet sin del, då me veit at det var lite ressursar hjå Riksantikvaren på denne tida. Dette galdt økonomisk og i form av rådgjeving, både til å følgje opp fredingsvedtaka og til å halde kontakt med dei mange eigarane av freda bygningar.44

På Romsdalsmuseet kom bygningane frå Eide til å utgjere kjernen i det nye friluftsmuseet. Sjølv om tunet ikkje vart bevart i sin opphavlege kontekst slik som fredinga la opp til, kan me på sett og vis seie at tunet likevel fekk leve vidare på museet. Me ser med dette at planen om å attskape eit mangbølt romsdalstun frå tida før utskiftingane, var ein berande idé i utforminga av det nyskipa friluftsmuseet i Molde. Om ein jamfører med andre norske folkemuseum frå første delen av 1900-talet var ikkje dette ei planløysing som nødvendigvis gav seg sjølv.

Dei første norske friluftsmusea hadde det ein kan kalle ei systematisk-typologisk tenking bak utforminga, slik som t.d. på Norsk Folkemuseum på Bygdøy (skipa 1894). I ein slik samanheng vart bygningar gjerne oppført og vist fram som døme på ulike typologiar, med føremål å representere ulike nivå av utvikling (tid) og topografi (rom). Det var først kring 1930 ein byrja endre på denne tankegangen hjå norske museum, der bygningane heller skulle presenterast

44 Christensen, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011, s. 98. som ein del av eit originalt tun eller eit einskapleg gardsmiljø. Det har vorte peika på at flyttinga av garden Bjørnstad frå Lalm i Nord-Gudbrandsdal til Maihaugen i 1912 representerer eit vendepunkt i så høve, der ikkje berre einskildbygningar, men ein heil gard vart flytta på museum.45 Ein slik tankegang hausta raskt åtgaum, og Maihaugen vart eit ideal for mange friluftsmuseum kringom i landet, med ei oppbygging som vart rekna som meir autentisk enn hjå Norsk Folkemuseum. På Norsk Folkemuseum var det som nemnt ei meir typologisk framstilling av bygningane, der ein først i 1941 fekk sett opp eit heilskapleg tun.46 Etter ein slik tankegang var det ofte snakk om å redde dei siste restane av ein førindustriell bondekultur – viktige bygningar, men utan at det var noko samanheng mellom dei. Så når Romsdalsmuseet allereie sist på 1920talet og først på 1930-talet tydeleg hadde ein plan om å byggje opp eit romsdalstun, der eit tunfellesskap skulle visast som ein heilskap, er dette eit teikn på at ein var på høgd med tida sine nye og førande museumsideologiar. Realiteten var likevel at det ikkje vart noko «komplett» Eidetun på Romsdalsmuseet, men heller eit lite, meir eller mindre tilfeldig utval. Resultatet vart at bygningane frå Eide vart sett opp att i ein annan kontekst enn kva dei opphavleg stod i, men der ein prøvde å konstruere ein ny kontekst som skulle svare til korleis det kunne ha vore i eit tilnærma «normaltun» i Romsdal. Med dette hendingsforløpet hadde

45

46 Sjå t.d.: Bragelien, J.: Frå Maihaugporten til Framtidshuset. I: Engen, A. (red.): Maihaugen 100 år – evig ung – 1904-2004. Lillehammer 2004, s. 54. Hegard, T.: Romantikk og fortidsvern. Historien om de første friluftsmuseene i Norge. Universitetsforlaget 1984, s. 115. Eriksen, A.: Museum. En kulturhistorie. Oslo 2009, s. 92 og XVI.

Agatunet i Hardanger i våre dagar.

Foto: Svein Nord.

bøndene på Eide fått ei ny og tidhøveleg omstrukturering av gards- og tunskipnad på garden, samstundes som ein del av det tunet riksantikvar Fett omtalte som «… et stykke av det gamle Norge saa vakkert og godt som jeg nogensinde har set …», vart teke vare på som ein viktig del av den romsdalske kulturhistoria for nye generasjonar.

Lagnaden til Agatunet vart, som me har sett, ein heilt annan. Hovuddelen av det tette klyngetunet på Aga vart freda for ettertida etter statleg påbod i samband med den siste innmarksutskiftinga på 1920- og 30-talet, der både lokale kulturverninteresser i Hordaland, sentrale antikvariske styresmakter og grunneigarane sjølve hadde teke del i prosessen. Dette gjer at Agatunet slik det står i dag, er eit av dei få større klyngetuna som står att på Vestlandet, og er no ei avdeling av Hardanger og Voss museum. Me har med det sett at sjølv høvesvis like utgangspunkt kan medføre heilt ulike lagnadar - eller tunsoger, som det heiter seg i tittelen på artikkelen.

Mads Langnes (f. 1976) er utdanna Dr.philos. i historie frå Universitetet i Bergen og jobbar som førstekonservator NMF og forskingsansvarleg ved Romsdalsmuseet.

Artikkelen er vurdert som vitskapeleg av fagfelle.

KJELDER

AMDAM, P. OG PARELIUS, N.: Peter Solemdal forteller om sitt museumsarbeid. I: Romsdalsmuseet årbok 1989. Molde 1989.

Aslak Bolts jordebok. Oslo 1997.

BERG, A.: Norske gardstun. Oslo 1968.

BRAGELIEN, J.: Frå Maihaugporten til Framtidshuset. I: Engen, A. (red.): Maihaugen 100 år – evig ung – 1904-2004. Lillehammer 2004.

BUGGE, A.: Truede kulturværdier. Udskiftningen og de antikvariske værdier. I: (Foreningen til norske fortisdmindesmærkers bevaring) Aarsberetning for 1920. Oslo 1921.

CHRISTENSEN, A. L.: Den norske byggeskikken. Hus og bolig på landsbygda fra middelalder til vår egen tid. Oslo 1995.

CHRISTENSEN, A. L.: Kunsten å bevare. Om kulturminnevern og fortidsinteresse i Norge. Oslo 2011.

DYBDAHL, A.: Tiendepengeskatten som kilde til folk og samfunn ca. 1520. Trondheim 2005.

ERIKSEN, A.: Museum. En kulturhistorie. Oslo 2009.

ESPELAND, A.: Ættargaren Aga. I: Årbok for Hardanger Historielag 1927.

FASTING, G. F.: Aga i Ullensvang. Fra lagmannsgård til nimannstun. Stiftelsen Agatunet 1973. Fortegnelse over Jordebrugene og deres Matrikulskyld, saaledes som samme befandtes ved 1838 Aars Udgang i Kinnserviks og Røldals Thinglag af Søndhordlands og Hardangers Fogderi, affattet ifølge kongelig Resolution af 29de December 1838. Christiania 1842-1844.

FRIMANNSLUND, R.: Aga in Hardanger. I: Sømme, A.: Vestlandet. Geographical studies. Bergen 1960.

GRENDAHL, T. OG SOLBERG, G.: Jordskiftelovene gjennom 100 år (1859-1959). I: Grendahl, T. (red.): Jordskifteverket gjennom 100 år 1859-1959. Oslo 1959.

HEGARD, T.: Romantikk og fortidsvern. Historien om de første friluftsmuseene i Norge. Universitetsforlaget 1984.

JÜRGENS, K. V.: Gamle bygningar i Romsdal. I: Aarsberetning for Foreningen til norske fortidsmindesmerkers bevaring for 1922. Kristiania 1923.

KLUNGNES, E. (RED.): Eit hus for Han og folket. Eid kyrkje 1797-1997. Molde 1997.

KOLLTVEIT, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 1. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1963.

KOLLTVEIT, O.: Odda, Ullensvang og Kinsarvik i gamal og ny tid. Bd. 4/I. Odda, Ullensvang og Kinsarvik bygdeboknemnd 1971.

Landkommisjonen 1661. Jordebok for Romsdalen futedøme. TRONDHEIM 1969. LANGNES, M.: Eidetunet – Frå mangbølt tun i Eidsbygda til Romsdalsmuseet i Molde. I: Romsdalsmuseet Årbok 2012. Molde 2012.

LANGNES, M.: Utskiftingslova av 1821. Omfang og verknad i Veøy herad i Romsdal. I: Jord og Gjerning 2003. Ås 2003.

LANGNES, M.: Utskiftingsrett og gardsskipnad. Innmarksutskiftingar, tun og teigblanding i tre ulike landslutar. Oslo 2018.

MYDLAND, L.: Eidegårdene – nekrolog over et klyngetun. I: Fortidsvern, nr. 1/1997.

MYSKJA, K.: Bygdebok for Eid. Rauma kulturstyre 1987.

Nasjonalbladet, 16.08.1922.

Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld den 1 januar 1907 i Eid herred af Romsdal sorenskriveri, Romsdals amt. Kristiania 1907.

NOU 2002:1 Fortid former framtid. Utfordringer i en ny kulturminnepolitikk.

NYGÅRD-NILSSEN, A.: Aga i Ullensvang. Oslo 1937.

OLAFSEN, O.: Om Gaarden Aga. I: Bergens Historiske Forening – Skrifter 1902. Bergen 1902.

Olav Engelbrektssøns jordebog. Oslo 1926.

ROGDABERG, G.: Agatunet, klyngetunet som vart nasjonalskatt. I: Fortidsminneforeningen årbok 2012. Oslo 2012.

Romsdals Budstikke, 21.10.1920 og 19.11.1920.

Romsdalsmuseet aarbok 1937. Molde 1938.

Romsdalsmuseet årbok 19541957. Molde 1958.

SOLEMDAL, P.: Romsdalsmuseet gjennem 25 år. Molde 1937.

ARKIVKJELDER

RIKSANTIKVAREN: Korrespondansearkiv.

RIKSARKIVET: Hovedmatrikuleringskommisjonen 18191845. Distriktskommisjonen. Sammenlignings- og forhandlingsprotokoll. Protokoll nr. 54 Søndhordland og Hardanger fogderi.

RIKSARKIVET: Rentekammeret. Forordning 1. okt. 1802. Jordavgift. Deliberasjonsprotokoll. Protokoll nr. 106 Søndhordland og Hardanger fogderi. RIKSARKIVET: Utskiftingskart: XI-118.

ROMSDALSMUSEETS ARKIVSAMLING: O 270, O 2814 og korrespondansearkiv 616.0.

STATSARKIVET I BERGEN: Hardanger jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Har A37, 1936-1950.

STATSARKIVET I BERGEN: Indre Sunnhordland jordskiftedistrikt: Forhandlingsprotokoll: Isu B4, 1920-1925.

STATSARKIVET I TRONDHEIM: Romsdal jordskiftesokn: jordskifterettsbok nr. 14 og nr. 15.

STATSARKIVET I TRONDHEIM: Romsdal sorenskriveri. Pantebok 42.

Fig.1 Stabbur på Henningsgården.

Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

Terje Thun

Denne presentasjon viser resultatene til noen av de dendrokronologiske dateringene utført ved Nasjonallaboratoriene for datering, NTNU Vitenskapsmuseet de siste årene.1 Av plasshensyn er det bare tatt med noen bygninger som er utvalgt i samråd med redaksjonen. De presenterte dateringene er fellingstidspunktet til tømmeret. Som regel felles tømmeret i løpet av vinterhalvåret og tidligst byggeår har ofte vist seg å være påfølgende sommer, evt. kort tid etter. Til oppdragsgiver er det skrevet en mer detaljert rapport med vedlagt prøvetakingsskjema. Det er benyttet furu dersom treslaget ikke nevnes.

I2018 arrangerte Riksantikvaren ved Kjell Andresen et kurs i prøvetaking på Norsk Folkemuseum, Bygdøy. Etter dette kurset har kvaliteten på de mottatte prøvene vært meget gode, og praktisk talt alle objekter har latt seg datere. Takk til alle prøvetakere – også for gode tilbakemeldinger under arbeidet med artikkelen, spesielt til Kolbjørn Vegar Os, som har gitt opplysninger om husene fra Røros. Takk også til alle som har bidratt med foto.

Utforming av novhoder som nevnes i teksten er redegjort for i Fortidsminneforeningens årbok som utkom i 2012, side 144. Ulike laft er beskrevet av mange, bl.a. i arkitekt Arne Berg sitt seksbindsverk «Norske tømmerhus frå mellomalderen» som ble utgitt i årene fra 1989 til 1998.

Av praktiske hensyn følger kronologien det topografiske nummeret til objektenes plassering; foran nummeret settes A for kirker eller bygg tilknyttet en kirke og B for øvrige hus. DENDROKRONOLOGI – LITT OM METODEN Grunnlaget for metoden er at trær fra samme art har sammenlignbart voksemønster; i løpet av en varm sommer utvikles en bred årring, men jo kjøligere sommer desto smalere årring. Dette gjør det mulig å gjenkjenne årringmønsteret dersom det utvikles en lang årringkronologi bakover i tid, forenklet vist på tegningen nedenfor.

Dateringer utføres ved å finne hvor årringmønsteret til en prøve av ukjent alder samsvarer med årringmønsteret til en utarbeidet kronologi med kjent alder. Dersom årringen som ble dannet siste sommeren treet levde er intakt på prøven, kan fellingsåret bestemmes; dendrokronologi er således en presis dateringsmetode. I Norge er det i dag utarbeidet mange årringkronologier, prøver dateres derfor ofte mot flere kronologier.

Prøvetaking utføres ved å bore ut en prøve fra en tømmerstokk med et spesialkonstruert

Fig. 2 Prinsipptegning for dendrodatering.

Tegning: Helene L. Svarva 2015 basert på Arne Berg 1998

hult bor, alternativt kappes det skiver fra stokker som skiftes ut ved en reparasjon. Det er viktig at den som tar prøvene har den nødvendige kunnskap og erfaring slik at prøvene er uten brudd og tas på riktig sted. Da kan det tas prøver som daterer det originale byggeåret, for så å supplere og datere også evt. senere påbygninger eller reparasjoner av huset. ØSTFOLD A-21 RYGGE

Rygge kirke – takstoler

Det er ved flere anledninger tatt prøver av takkonstruksjonen i Rygge kirke for dendrokronologisk analyse. Prøvene ble tatt av Ola Storsletten, NIKU og undertegnede. Prøvene, i alt 32, ble tatt på 1990-tallet, og på den tid var det enda ikke utbygd gode nok grunnkurver til å datere dette materialet. En ny gjennomgang av materialet fra Rygge kirke ble utført i februar 2019, og 10 av prøvene lot seg datere, de udaterte har for få årringer til at en datering kan gjennomføres. Bare prøven tatt i bindebjelken i takstolen, 30 cm fra nordre murrem har siste årring bevart, denne er felt vinteren 1170–1171, de øvrige prøvene mangler årringer i yten, men har ytterste årring fra årene før 1170. Dette kan tyde på at takkonstruksjonen kan være satt opp i 1171. I tillegg har en av bindebjelkene ytterste årring fra 1586 og må være fra en senere reparasjon.

I de senere år er det benyttet såkalt «fotodendro» hvor årringene måles på et bildet tatt av et snitt på prøven. Når bilder skal erstatte prøver av selve objektet, kreves stor grad av nøyaktighet. Det må alltid benyttes et godt kamera som må står støtt på et underlag eller det må benyttes stativ. Årringbredder kan være ned mot noen få hundredeler av en

millimeter, da må bildene være helt skarpe.

Fig. 3 Rygge kirke. Foto: Riksantikvarens arkiv

VESTFOLD B-88 SANDEFJORD

Det er analysert 23 boreprøver fra huset, alle av gran. Prøvene ble tatt av Christoffer S. Christensen, Vest-Agder fylkeskommune. Analysen viser at 1. etasje består av tømmer felt over to vintre, henholdsvis 1801–1802 og 1802–1803. Prøvene fra 2. etasje ser i hovedsak ut til å bestå av tømmer felt i to perioder, henholdsvis vinteren 1821–1822 og vintrene 1833–1834 og 1834–1835.

Dateringene viser når tømmeret er felt. En bygningsmessig undersøkelse kan avgjøre om de to etasjene er bygd samtidig rundt 1834 med prefabrikkert tømmer, alternativt er de to etasjene satt opp med om lag 30 års mellomrom, henholdsvis rundt 1803 og 1835.

Fig. 4 Framhuset i Sandefjord. Foto: Christoffer S. Christensen

OPPLAND B-125 SEL

Det ble tatt 21 boreprøver fra huset av Jan Michael Stornes, NIKU. Huset ser ut til å ha to ulike byggefaser. Prøven fra 1. etasje er felt over to vintre, henholdsvis 1709–1710 og 1710–1711, mens prøvene fra 2. etasje er felt i løpet av vintrene 1829–1830 og 1831–1832. Dette viser at 1. etasje er satt opp rundt 1711, mens 2. etasje er påbygd rundt 1830. Novhodene i 1. etasje er stort sett 6-kantet, mens det stort sett er spissovale novhoder i 2. etasje.

Fig. 5 Stue på Åsåren Øvre. Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

B-125 SEL

Arne Berg behandler «Gamlebua på Romundgard» i Norske Tømmerhus frå mellomalderen, bind II fra 1990, side 250 ff. Loftet består av to etasjer og 1. etasje er regnet som eldst. Denne etasjen har sekskanta hals med ovale, rette novhoder. Han anslår alderen til overgangstida fra middelalder til reformasjon. Det er tatt 26 prøver, de fleste fra 1. etasje. av Jan Michael Stornes, NIKU, og analysen viser at stokkene er felt over tre påfølgende vintre, den siste i 1561–1562. En prøve er tatt fra en hylle ved søndre gavlvegg og denne er fra et tre felt så tidlig som vinteren 1280–1281. Det er ikke tatt prøver fra 2. etasje som består av 6-kantede novhoder, noe som antyder en alder mellom 1650–1750. Det er imidlertid tatt en prøve fra dørstokken i 2. etasje og den er fra et tre felt sommeren 1749, mens 11. stokk over svillen på vestre langvegg i 1. etasje er felt sommeren 1865.

B-125 SEL

Det er tatt 10 boreprøver fra loftet av Håvard Syse, Gudbrandsdalsmusea. Tømmeret er sterkt bearbeidet, til dels kvassmaga og med høvla eller pjåla overflate. Mange av stokkene har føyrer som kan være etter flekkbarking. Disse inngrepene vises tydelig på årringmønsteret, og kan således dateres. Bygget er omtalt som stabbur/loft og eldre skriftlige kilder omtaler det som Sinclairloftet. Analysen av prøvene viser at tømmeret er felt henholdsvis vinteren 1800–1801 og vinteren 1803–1804. Denne dateringen viser at Sinclair, som døde i 1612, ikke har noe med dette loftet å gjøre.2

2 Sinclair var skotsk offiser i gruppen av skotske soldater som ble slått av bøndene i Gudbrandsdalen i 1612. Fig. 6 Loft på Romundgard. Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

Fig. 7 Sinclairloftet. Foto: Håvard Syse, Gudbrandsalsmusea

B-125 VÅGÅ

Det er tatt prøver fra 15 stokker av Jan Michael Stornes, NIKU. Prøvene er fra tømmer felt vintrene 1632–1633 og 1634–1635. Novhogget ligner på «nov med firkantet novhals» som Arne Berg beskriver i Norske tømmerhus frå mellomalderen bind I fra 1989. Novhodet er rombeformet/firkantet, og halsen ligger om lag midt i tverrsnittet. Prøven fra 11. stokk over golvet i nordre langvegg er felt vinteren 1815–1816 og 11. stokk over golvet i søndre langvegg er felt vinteren 1822–1823. Disse stokkene er fra to omfar som er lagt til på et senere tidspunkt. B-125 VÅGÅ

I 1999 tok Gunnar Rønningen 10 prøver fra 1. etasje i Prestegården fra Vågå. Analysen av disse prøvene viste at dette tømmeret ble felt vinteren 1697–1698. Sannsynlig byggeår er dermed sommeren 1698, noe som samsvarer med årstall innrisset i original list over kjøkkendøra (opplysning fra Kjell Marius Mathisen, Maihaugen).

I 2019 ble det supplert med 21 prøver fra loftet og takkonstruksjonen. Prøvene ble tatt av Kjell Marius Mathisen og Terje Myhre, Maihaugen. Analysen av prøvene tatt i 2019 viste at de er fra to byggefaser, tømmer felt henholdsvis vinteren 1650–1651 og vinteren 1697–1698. Den yngste byggefasen er fra takkonstruksjonen. I tillegg er en skiveprøve fra raftstokken fra sør-østre hjørne datert med fellingstidspunkt vinteren 1902–1903.

Fig. 8 Kornbu på Nedre Stokstad. Foto: Jan Michael Stornes, NIKU

Fig. 9 Prestegården på Våga. Foto: Kåre Hosar, Maihaugen

HORDALAND B-277 ULVIK

Det er tatt boreprøver fra seks staver i løa på Oppheim av Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland. I tillegg har han tatt boreprøver av tre staver fra Oppheim, men som nå er oppbevart på Agatunet, Hardanger. Stavene er felt vinteren 1296–1297. Fire av dem har ytterste årring bevart, de øvrige mangler noen få årringer i yten, men har yngste årring noen få år før 1296, sannsynligvis er alle stavene felt i samme tidsrom.

Fig. 10A Løa på Oppheim. Foto: Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland

Fig. 10B Isometrisk tegning av stavene i løa på Oppheim. Tegning: Arild Sætre, Museumssenteret i Hordaland

SOGN OG FJORDANE B-286 LÆRDAL

Det er tatt 25 prøver fra loftet, 13 fra 1. etasje de øvrige fra 2. etasje Prøvene er tatt av Stig Nordrumshaugen, Sogn og Fjordane fylkeskommune. Analysen viser at prøvene i 1. etasje er felt vinteren 1637–1638, mens prøvene fra 2. etasje er felt vinteren 1398–1399. Dette er det eldste bygningstømmer felt etter svartedauden som til nå er datert ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Fig. 11 Loft på Frønningen. Foto: Stig A. Nordrumshaugen, Sogn og Fjordane fylkeskommune

TRØNDELAG B-324 TRONDHEIM

Det er tatt 14 boreprøver fra tømmeret i brygga, alt materiale er av gran. Prøvene er tatt av Anders Gimse, Trøndelag fylkeskommune i samråd med undertegnede. Prøver er tatt i alle etasjer fra vegger både på vest- og østsiden i bygget. Analysen av prøvene viser at de i hovedsak er felt over tre vintre, den yngste vinteren 1828–1829, mens en stokk er felt på sommeren i 1829.

Fig. 12 Kjøpmannsgata 21. Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

B-324 TRONDHEIM

Det er tatt 54 prøver fra brygga. Med unntak av en innfelt furustokk, se nedenfor, er alt materiale gran. Prøvene er tatt av undertegnede og fra alle etasjene inkludert loftet. Resultatene av analysen viser at bindebjelkene i underetasjen er felt vinteren 1779–1780, en bjelke er imidlertid felt vinteren 1743–1744 og må derfor være gjenbrukt i nåværende konstruksjon, denne bjelken har også en innfelt furustokk, som er felt vinteren 1742–1743.

Fra alle de tre øvrige etasjene er det tatt boreprøver fra både den østlige og vestlige delen av brygga. Resultatene viser at den østlige delen, mot Nidelven, består av tømmer felt over to vintre, den yngste fra vinteren 1779–1780. Den vestlige delen, mot Kjøpmannsgata, består av tømmer som også er felt over to vinteren, den yngste fra vinteren 1838–1839.

Fig. 13 Kjøpmannsgata 11. Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

B-355-ORKDAL

Det ble tatt prøver fra 11 stokker fra den vestlige delen av huset av undertegnede, alle prøvene er av gran. Panelet var fjernet flere steder og gjorde det lett å komme til steder med barkrester bevart. Prøver ble tatt i både 1. og 2. etasje. Analysen viser at tømmeret er felt over vintrene 1841–1842 til 1843–1844. Sannsynlig byggeår er sommeren 1844, evt. kort tid etter. Huset har 8-kantet novhoder, Fig. 14B, noe som ifølge Stigum3 ikke er påvist i Norge før 1820, dette stemmer bra med dateringen.

3 Stigum, H. 1945: Laftet som grunnlag for datering av tømmerhus. By og bygd s. 71–100. Fig. 14A Trønderlåna på Bakkgjerdet. Foto: Anne Sofie Garberg (eier).

B-355 ORKDAL

«Hvor gammelt er huset?» Spørsmålet er ikke uvanlig når en arbeider med dendrokronologi, svaret kan iblant bli et definisjonsspørsmål. Trøskelåven på Stubban er et eksempel på et heterogent bygg med flere utskiftninger av tømmer. De eldste daterte delene er fra begynnelsen av 1770-tallet. I alt er det analysert skiver fra 13 tømmerstokker i låven, tre av prøvene er gran de øvrige furu. Prøvene er tatt av eierne, Maria og Kåre Westgård. Analysen av prøvene viser at tømmeret kommer fra trær felt henholdsvis vintrene 1772–1773, 1786–1787, 1792–1793, 1805–1806 og 1821–1822. Inntrykket av heterogenitet forsterkes av en stokk felt vinteren 1682–1683 og som er gjenbruk fra en seter i Alvdal.

Fig. 14B Novhoder på Bakkgjerdet. Foto: Anne Sofie Garberg (eier)

Fig. 15 Trøskelåve på Stubban. Foto: Kåre Westgård (eier)

B-359 BREKKEN

Det er analysert 12 boreprøver fra stabburet, prøvene er tatt av Kolbjørn Vegard Os, Bygningsvernsenteret ved Rørosmuseet. Originaltømmeret fra 1. etasje er fra tømmer felt vinteren 1784–1785, mens 2. etasje er påbygd av tømmer felt vinteren 1824–1825. Det er også tatt en prøve fra en gulvtile, nr. 3 innvendig regnet fra døråpningen. Denne er fra et tre felt vinteren 1777–1778.

Første etasje er laftet i det svenskene kaller «dobbelthaksknut», en lafteform som er vanlig på svensk side, men sjelden i Norge. I 2. etasje er det laftet med det som tradisjonelt er kalt flatlaft i Nord-Østerdalen, sekskantlaft med bratte kinninger. På begge etasjene er det firkanta novhoder.

Fig.1 Stabbur på Henningsgården. Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

B-359 RØROS

Det er tatt boreprøver fra 15 ulike stokker i huset, prøvene er tatt av Kolbjørn Vegar Os. Bare en prøve har barkrester av det som ser ut til å være originalmateriale, denne prøven er fra et tre felt vinteren 1776–1777. De øvrige prøvene har årringer fra årene før og kan være felt i samme periode, Det er imidlertid to unntak, prøven fra 5. stokk fra tak i NØ skillevegg er felt vinteren 1846–1847, og prøven fra skillevegg mot øst i 2. etasje ved trappen er felt vinteren 1822–1823.

Dette er et sammensatt bygg der det vil bli tatt flere prøver for å kunne tolke husets historie bedre.

Fig. 16 Hyttstuggu, Røros. Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

Fig. 17 Aasengården, hovedbygget.

Foto: Jon Holm Lillegjelten, Os

Fra Aasengården er det tatt prøver fra tre ulike hus av Kolbjørn Vegar Os.

Det er analysert 14 boreprøver, som viser to ulike byggefaser. Den eldste fra tømmer felt vinteren 1644–1645, den yngste fra tømmer felt vinteren 1678–1679, eller de to foregående vintre.

Disse prøvene er fra 2. etasje, der østre delen er den eldste og knytter seg til oppstarten av kobberverket i 1644 da Aasengården var den eneste gården som lå der smeltehytta og bergstaden ble etablert. Den vestre delen knytter seg tidsmessig til gjenoppbyggingen etter at svenskene brente Røros to påfølgende år i 1678 og 1679.

Det er analysert 11 boreprøver, prøvene er felt over to vintre, henholdsvis 1798–1799 og 1799–1800.

Inne i huset er det en stor bakerovn og grue som ser ut til å ha samme alder som huset. Laftet er femkantet med sidekverker (skårrålaft). Et laft som vi ikke finner andre av på Røros, men som er vanlig sør for Tolga rundt slutten av 1700-tallet. Huset har firkanta novhoder og trapessvill.

Det er analysert 15 boreprøver tatt fra tømmer i stabburet, de er felt henholdsvis vinteren 1622–1623 og vinteren 1623–1624.

Denne dateringen samsvarer med det som foreligger av opplysninger om Hans Aasen som bygde opp en gård på Røros rundt 1620. Huset er laftet i rundtømmer med sekskantlaft med sidekverker på nedlaftet. Arne Berg kalte det «kvarklaft» en gang han var på stedet (muntlig kilde). Novhodene er ovalformet. Gulv og tro som er kløvd og bearbeidet har samme tidfesting som resten av bygget.

Fig. 18 Aasengården, Stabbur. Foto: Kolbjørn Vegard Os, Røros bygningsvernsenter

A-360 ÅLEN

Høsten 2009 ble det tatt prøver fra våpenhuset på Ålen kirkegård under restaureringsarbeidet utført av Vaabo Vainomaa, Røros. Gulvåser, sviller og de bærende konstruksjoner er av gran, mens det ytre panelet, inkludert dør og dørgerikt er av furu. To gulvåser tatt fra NV-hjørne er felt henholdsvis vinterhalvåret 1703–1704 og 1730–1731. De øvrig daterte gulvåser og prøver fra bærende konstruksjoner er felt henholdsvis vintrene 1767–1768 og 1769–1770. Det er ikke uvanlig at tømmer til en konstruksjon er felt over mer enn en vinter, det er derfor rimelig å anta at våpenhuset er bygd i 1770 eller like etter. De to gulvåsene fra NV-hjørnet fra begynnelsen av 1700-tallet er derfor sannsynligvis gjenbrukt. Ytterpanelet av furu viser seg å være felt vel 50 år senere og satt opp kort tid etter 1820.

Fig. 19 Våpenhuset, Ålen kirkegård. Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

Fig. 20A Tingstua på Horg.

Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

B-361 HORG

Tingstua på Horg bygdetun er regnet som en av de eldste bevarte tingstuene i landet. I samråd med Anders Gimse, Trøndelag fylkeskommune ble det tatt 17 boreprøver fra huset. Prøvene ble tatt på henholdsvis nordveggen og østveggen innvendig, de øvrige veggene er panelt slik at tømmeret ikke er tilgjengelig. Det viste seg at 1. etasje består av furutømmer med mange og til dels smale årringer, mens 2. etasje består av relativt hurtigvokst gran. De fleste prøvene har barkrester bevart slik at fellingsåret kan bestemmes. Analysen viser at tømmeret fra 1. etasje er felt vinteren 1723–1724, mens tømmeret av gran fra 2. etasje er felt vinteren 1819–1820.

Fig. 20B Nordveggen på Tingstua med sår/inngrep på omfar 8. Foto: Terje Thun, NTNU Vitenskapsmuseet

Dateringene er ikke helt i overenstemmelse med de opplysninger som finnes om stua. Den sies å være opprinnelig fra en husmannsplass under gården Mo på Støren.

«Etter at elven reiste med jorden til denne husmannsplassen, ble stua tatt i bruk som tingsted for Gauldal prosti, og blant annet brukt i erstatningssaker etter felttoget til general Armfeldt (1718). Den kom så til gården Fossløkkja ved Horg bygdetun og benyttet som bolighus til 1954, for til slutt å bli flyttet til sin nåværende plass».

Dette stemmer ikke helt med dendrodateringene, men det kan være tømmer bak panelet til de øvrige veggen som kan være eldre, det kan bare nye prøver gi svar på.

På utsiden av nordveggen til Tingstua er det et stort sår/inngrep på omfar nr. 8, Fig. 20B. Dette såret vises tydelig på voksemønsteret. Treet fikk over 90 % vekstreduksjon fra år 1560, treet var da litt over 150 år gammelt. Det tok ca. 80 år, rundt 1640, før veksten ble normal igjen. Utfra bildet synes det å ha vært påført skade to ganger på om lag samme sted, noe som kan være forklaring på at treet har hatt redusert vekst så lenge. Ytterste årring til prøven fra denne stokken er fra 1710, men grunnet bearbeiding er flere årringer fjernet fra yten, sannsynlig fellingstidspunkt er nok også for denne stokken tidlig på 1720-tallet.

Terje Thun (f. 1952) er dr.philos. innen fagfeltet dendrokronologi og er i dag førsteamanuensis ved Nasjonallaboratoriene for datering ved NTNU Vitenskapsmuseet.

Erik Langdalen, Andrea Pinochet, Torpedo PressISBN 978-82-93104-23-0Léa-Chatherine Szacka (red.) The Oslo School of Architecture and Design Torpedo Press The Oslo School of Architecture and DesignConcrete Oslo Torpedo forlag 2018

cover-14.indd 4-6

4/25/18 12:56 PM

Elin Haugdal

Kampen om Y-blokka i Regjeringskvartalet har preget det siste årets arkitekturdebatt. Diskusjonen har løftet fram viktige spørsmål om verdien av etterkrigstidas bygninger, om seinmodernismen og sosialdemokratiets ideologi, byrom og funksjonalitet, bevaring og bærekraft, og den har engasjert gjennom spontane og mer kvalifiserte utsagn om stygt og pent. Regjeringskvartalet er del av det store samfunnsløftet i 1950- og 60-årene som ble konkretisert i store hus for helse, utdanning, arbeid og rekreasjon, i monumentalbygg, masseboliger og megastrukturer for industri og transport. Og det meste ble oppført i betong. Bygningene fulgte tidas arkitekturtrend; de sto rå og ubehandla, eller delvis platekledde, og var ment å vare – materielt og estetisk – langt inn i det neste årtusenet. Det gikk ikke mange årene før betongbygningene ble kritisert for ikke å svare til tidas krav. Nå står flere i fare for å bli revet.

Vektige argumenter til debatten om å rive eller la stå kom med boka Concrete Oslo, utgitt på Torpedo forlag i 2018. Boka tar for seg en rekke bygninger i Oslo oppført i andre halvdel av 1900-tallet, med hovedvekt på 1960- og 70-årene. Det er både en

guidebok med kart og illustrasjoner, et oppslagsverk og en essaysamling som innbyr til refleksjon og nylesning av modernismens bygningskomplekser, til bevaring og også transformasjon. Concrete Oslo balanserer fint mellom begeistring og kritikk, og speiler den dobbeltheten som beskriver Adrian Fortys Concrete and Culture. A Material History (London: Reaktion Books, 2012): Betong er et tilsynelatende nøytralt materiale, brukt over hele kloden, men er samtidig «a polarizing material that provokes intense loathing in some and fervent passion in others».

Concrete Oslo er blitt til etter et eksperimentelt masterkurs i bygningsbevaring ved Arkitekthøyskolen i Oslo, og er redigert av kursets lærere: professor og instituttleder Erik Fenstad Langdalen og arkitektene Léa-Catherine Szacka og Andrea Pinochet. Essayene, som er skrevet av inviterte arkitekturforskere, er fint fordelt mellom tematisk arkitekturvandringer og gode bygningsbeskrivelser, som også studentene ved AHO har bidratt til. Det pedagogiske utbyttet av et slik arbeid kommenteres i Langdalens tekst til slutt i boka, «Concrete Pedagogy», der den norske forståelsen av ordet «konkret» spiller med som et viktig undervisningsprinsipp. Concrete Oslo er et produkt av det sterke forskningsmiljøet knyttet til modernismens arkitektur både ved AHO og UiO, der viljen til formidling til et allment, interessert publikum er stor. Denne gangen er språket engelsk, som appellerer til internasjonal arkitekturturisme. (Men i parentes bemerket: Som lærer i arkitekturhistorie kunne denne leseren ønske at bygningsbeskrivelsene var på norsk, i tillegg til engelsk, for å øke bokas pedagogiske potensial, og oppøve studenters, så vel som allmennhetens arkitekturvokabular. Språket styrer observasjon og gjenkjennelse – og nivået på debatten.)

Bokas nesten 500 sider er gitt et kompakt guide-format og et røft design inspirert av 1960-tallets arkitekturpublikasjoner og tiårets typografi med tette tekstblokker, knappe marger, fet sans serif og gjennomført sort-hvitt-kontrast. Det sterke designet gir boka identitet og tillater (selv om det er smått forvirrende) at opplaget er trykket med fire ulike forsidefoto. Concrete Oslo er formgitt av João Doria ved AHOs Institutt for form, teori og historie, og har fått flere priser for sitt design (DOGA-merket 2018 og Gull i kategorien faktabok i kåringen av Årets Vakreste Bøker i 2019). Fotografiene brukt i boka er i stor grad fra samme tid som bygningene selv, de er informative og har gjennomgående høy kvalitet. Det er åpenbart lagt mye arbeid i illustrasjonene. EN ARKITEKTURGUIDE Guide-delen av boka består av ti tematisk turer til nærmere hundre bygninger i hovedstaden. Utvalget av bygninger er ikke veldig godt begrunnet. Noen bygg er ikoniske og innskrevet i norsk arkitekturhistorie, andre er «placed in the blind spot of preservation, not yet subject to historical interest and special care», som Langdalen skriver. Den første turen tar oss med til den særnorske naturbetongen. Kjente eksempler, foruten Y-blokka, er Norsk Hydro og Bakkehaugen kirke, tegnet av naturbetongens far, Erling Viksjø. Bygningenes estetikk ligger innsunket i materialet, og arkitekten har i flere tilfeller samarbeidet med kunstnere om både veggflater og tredimensjonal utsmykking. Den neste turen i boka fokuserer på den masseproduserte betongarkitekturen og

cover-14.indd 1-3

4/25/18 12:56 PM

cover-14.indd 4-6

4/25/18 12:56 PM

cover-14.indd 7-9

4/25/18 12:56 PM

cover-14.indd 10-12

4/25/18 12:56 PM peker ut en samling kvalifiserte bygninger i prefabrikert betong. Videre blir leseren guidet gjennom hovedstaden etter ulike funksjonstyper. Her er en tur for helse, en for utdannelse, for masseboliger, hus for makt og mennesker, sakralbygninger og ikke minst en for infrastruktur. Innimellom disse sniker det seg to guidede turer til bygninger tegnet av arkitekter i den kanoniserte gruppa PAGON og til en samling «Controversials», bygninger som har skapt sterk motstand folkelig og faglig.

Med tilhørende kart og korte innledninger til hver tur er det meningen at vi som litt over middels interesserte arkitekturturister skal kunne foreta tematiske reiser på kryss og tvers av Oslo. Men en arkitekturturist vil nok ikke følge kartet for naturbetongbygninger den ene dagen, for så å ta for seg prefabrikerte betongbygninger den andre dagen, ei heller følge PAGON-sporet for dernest å bla over til nytt kart og lete opp bygninger knyttet til helse. En slik guide til seinmodernismens sentrale bygninger i Oslo oppfordrer til å bli kjent med StorOslo, men måten guiden er lagt opp på, fungerer mindre bra. Kriteriene for hvilke bygninger som er valgt ut er uklare, og det er uheldig at det enkelte bygninger går igjen i flere turer, som Økern aldershjem, Ammerud og Regjeringskvartalet. Dessuten er «Controversials»-turen kun en samling av bygninger presentert i de andre delene, uten særlig begrunnelse for hvorfor de er samlet under denne tittelen. Illustrasjonene er riktignok forskjellige, men bygningsbeskrivelsene er stort sett rene gjentakelser. Å legge inn kryssreferanser i guiden, utover den fyldige indeksen til slutt, kunne vært en enkel løsning på denne utfordringen med gjentakelser, og boka kunne dessuten gjerne

vært utstyrt med et oversiktskart der alle bygningene var plottet inn. Kanskje kunne disse ti turene også vært organisert annerledes, for eksempel geografisk, for at guiden skulle fungere effektivt for arkitekturturister. BETONGENS VERDI Når det er sagt, så løfter nettopp den typologiske og tematiske strukturen i boka fram viktige sider ved arkitekturpolitikk og -ideologi og oppbyggingen av det norske velferdssamfunnet i andre halvdel av 1900-tallet. Og de korte essayene som reflekterer over betongens kunstneriske, kulturelle, sosiale, materielle, øko-kritiske, bevaringsverdige og transformative verdier og muligheter, er tankevekkende avbrekk til guide-delen av boka. Et første tema er betongens bærekraft. Andrea Pinochets innledende tekst oppsummerer betongens historie fra antikken til i dag, og stiller også de helt sentrale spørsmålene knyttet til betongens framtid, dens bærekraft og varighet. Pinochet er kritisk til betongindustriens miljømessige fotavtrykk («one of the greatest producers of waste in the world») og til de sosio-økonomiske omkostningene når betongbygningene mister sin kulturelle og estetiske verdi, og ønskes revet. Også andre av bokas forfattere går inn i denne problematikken, som arkitekt og forsker Janna Bystrykh. Essayet «Re-programming» handler om mulighetene for gjenbruk og transformasjon av seinmodernismens bygninger. Dette er forøvrig materiale som kunne egnet seg for en egen guidet tur, en vandring i betongkomplekser i Oslo som har gjennomgått en slik transformasjonsprosess.

Uten at det nevnes spesifikt i Concrete Oslo, er betongen en av flere materielle faktorer i det som er utpekt som den geologiske epoken antropocen. I løpet av de siste 20 åra har menneskeheten produsert 25 billioner tonn betong, som sammen med plast, aluminium, kunstgjødsel og radioaktivt nedfall de siste 70 årene vil danne nye geologiske strata. Videre påvirker også konstruksjonen av store bygninger, transportveier og damanlegg jordas geofysiske systemer og bidrar til dramatiske endringer som kvalifiserer for en ny epoke. Førsteamanuensis ved AHO Even Smith Wergelands tekst om norske megastrukturer i betong løfter dette fram på en ganske tydelig måte. Dora-bunkeren i Trondheim, påbegynt av tyskerne under krigen, Skråtårnet i Jåttåvågen i Stavanger relatert til den voksende oljevirksomheten og Førrevassdammen i Suldal som tilhører 1980-tallets kraftutbygging, er alle fascinerende konstruksjoner i kraft av sin tilblivelse og størrelse; de er «teknologisk sublime». Wergelands refleksjoner rundt de økologiske omkostningene av slike enorme konstruksjoner, og den pågående iveren etter nye landskapsinnhugg i form av tuneller og bruer, berettiger essayets tvetydige tittel, «The Norwegian Concrete Heritage: 8 Marvels». Her er vi på mange måter ved betong-bokas crux; en begeistring over modernitetens gjennomføringskraft krysser erkjennelsen av at slike store betongdinosaurer er i ferd med å bli fortidsminner.

Det leder over i bokas andre og relaterte tema, betongbygningene som kulturarv. Her stilles grunnleggende spørsmål om vi skal bevare seinmodernismens bygninger og konstruksjoner (kontorer og fabrikker som ikke lenger er i bruk, tunge skolebygninger med dårlig luft og lav takhøyde, boligblokker med fasader som ikke svarer til markedets ønsker), og eventuelt hvordan de kan bevares på en innovativ måte.

I «Protecting the Brute: The Barbican Estate» skriver arkitekturhistorikeren Eva Branscome om dette særegne bykvartalet midt i London, som hun åpenbart har nært kjennskap til. The Barbican har lenge stått på folkets liste over Londons «styggeste bygninger» og toppet den i 2003. Slike målinger utfordrer brutalismen som arkitektonisk retning, som nettopp forsøkte å heve seg over stygt og pent, og i stedet søkte andre kvaliteter: å konkretisere å og gi rom for virkelighetens sosio-materielle kompleksitet. Om 1960- og 70-tallets brutalistiske arkitekter lyktes, har vært vurdert noe ulikt gjennom de siste tiårene av brukere og fagfolk. Etter 1980- og 90-årenes utvetydige kritikk, trekker Branscome i sin tekst linjer både fram og tilbake i tid og undersøker denne typen «selvforsynte» urbane enklaver som en levelig mulighet i storbyen. Dette er komplekser som må beskyttes mot kommersiell utbygging, men som også må unngå for sterkt formelt vern for ikke å hindre det livet som skal leves.

I essayet «The Renaissance of Brutalism» skriver Oliver Elser, kurator ved Deutsches Arkitekturmuseum, om verdien av brutalismen i dag, om en fornyet oppmerksomhet og samtidsarkitekter som flørter med brutalismen. Det viser seg først og fremst i materialene, i bruk av rå og ubehandlet betong, som framstår «un-designed», som en del av en urban natur. Elser viser til delingen på sosiale medier av brutalistiske bygninger, «concrete monsters» fra hele verden, og er kritisk til at det overflatiske ved brutalismen, i all sin «ugliness», dyrkes gjennom bilder, retweets og likes, mens dens konstruktive, innovative, politiske, sosiale og etiske sider mangler oppmerksomhet. Å like brutalismens bygninger gir opplevelse av å være en «avantgarde-minoritet», ifølge Elser. De fleste arkitekter tilhører kanskje denne avantgarden? Som sosiolog Dag Østberg påpekte i boka Arkitektur og sosiologi i Oslo – en sosio-materiell fortolkning fra 1998: «grå betong er mange yrkesarkitekters foretrukne fasade»; den forutsetter «i sin nakenhet (...) ‘avansert’ blikk.». Elser påpeker at det til syvende og sist handler om på hvilket grunnlag arkitektur skal bedømmes, etisk eller estetisk (med referanse til Reyner Banhams kjente bok fra 1966, The New Brutalism: Ethic or Aesthetic), og spør betimelig om sammenhengen mellom disse også i retrospekt.

Et tredje tema i Concrete Oslo er nettopp den estetiske siden ved betongen som materiale, og mer generelt ved seinmodernismen som stilretning med sine kraftige konstruksjoner, kontrasterte og repeterte formelementer. Boka formidler dette først og fremst visuelt gjennom en rekke sort-hvitt fotografier. Mange av dem er tatt av Teigens Fotoatelier, som har hatt oppdrag for flere av etterkrigstidas modernister, og mange av dem gjengitt i bygningspresentasjoner i Byggekunst. Fotograf og fotoarkivar ved Norsk teknisk museum Arne B. Langleite forklarer fotografiets rolle i estetiseringen av den modernistiske arkitekturen. Han analyserer Teigens arkitekturfotografier, perspektiv og utsnitt, utnyttelsen av skarpt lys og skygge – og sammenlikner det med samtidas arkitekturfotografi i farger og annen lyssetting. Essayet om arkitekturfotografiet belyser på et særlig vis ulike stadier i den moderne bygningens liv; det berører nostalgien vi opplever her og nå i det fotografiske møtet med det som var der og da, som fototeoretikere som Roland Barthes har gjort oss oppmerksom på.

Den sanselige betongen er også tema i flere essays og i bygningsbeskrivelsene, som løfter fram detaljer og variasjoner i overflaten. Ulike forskalingstyper og etterarbeid med pussing, sliping, sandblåsing, hamring og så videre gir betongen ulike taktile og visuelle kvaliteter. I hvilken grad betongen som materiale skal eksponeres eller skjules har vært en spenning i modernismens estetikk. Arkitekturhistoriker Adrian Fortys essay «Appendices» må nevnes her til slutt, selv om hans tekst kommer tidlig i boka og relaterer seg til naturbetongen, til den påkostete og forfinede betongarkitekturen. Fortys forsøk på å kartlegge ulike typer relasjoner mellom bygning og betongskulptur synes noe påtatt, selv om rekken med eksempler fra hele verden (inkludert Ramón Iserns Tetraeder utenfor Helserådet i Oslo og Carl Nesjars Bust of Sylvette utenfor Silver Tower i New York) viser interessant diversitet. Her savnes en diskusjon som var sterkt tilstede i etterkrigstida, formulert av sentrale skikkelser som Sigfried Giedion, om samarbeidet mellom kunstartene for å skape en ny monumentalitet.

Concrete Oslo forteller ingen tradisjonell arkitekturhistorie, men vektlegger bygningenes virkning heller enn årsak, endringsprosesser og stadige muligheter for transformasjon av fasader, rom og funksjoner. Guide-delen gir økt oppmerksomhet til etterkrigsmodernismens arkitektur, som forhåpentligvis har ringvirkninger utover Stor-Oslo. Essayene i Concrete Oslo dekker bredden i betongen, fra hensynsløse utvinningsprosesser til sensible kunstverk. De er en rik kilde til refleksjon, ikke minst for kulturminnevernere som står overfor stadig flere betongbygninger og vanskelige valg om å rive eller bevare – hvordan og for hvem.

Anmelderen Elin Haugdal (f. 1971) er professor i kunsthistorie ved UiT - Norges Arktiske Universitet.

Forskningsstipendiat Erla Bergendahl Hohler og førstekonservator Martin Blindheim foran Hylestadportalen på Universitetets Oldssaksamling i 1972. Foto: Aftenposten/Alveva Hohler

Margrethe C. Stang

Kunsthistorikeren og stavkirkeforskeren Erla Hohler døde 9. juni i år, 81 år gammel. Med det er den betydeligste eksperten på norsk dekorativ treskulptur fra middelalderen gått ut av tiden.

Erla Bergendahl ble født i Oslo i 1937 og levde sine først barneår i Slemdalsveien. Der leide familien en dragestilvilla som opprinnelig ble oppført til Bergensutstillingen i 1898 og senere flyttet til Østlandet, noe Stephan Tschudi Madsen har skrevet om i artikkelen «Vandringer på en utstilling og i en jaktvilla». Det er fristende å forestille seg at bygningens rike

utskjæringer, masker og dragehoder, kan ha inspirert den unge Erla til å senere fordype seg i nettopp slyngende ranker og gapende dragekjefter.

Hun studerte kunsthistorie, folkelivsgranskning og norsk ved Universitetet i Oslo. Studiene brakte henne til The Courtauld Institutes sommerskole i London. Dette oppholdet fikk stor betydning for henne, både faglig og personlig. Hennes lærer var middelalderhistorikeren Christopher Hohler (1917-1997), og de falt raskt for hverandre. De giftet seg i 1961. Ekteparet fikk tre barn sammen, og delte dessuten en oppslukende interesse for middelalderens historie og kunsthistorie. Ekteskapet bidro nok også til at Erla Hohlers forskningsvirksomhet alltid var internasjonalt innrettet, selv om materialet kunne være rotnorsk. Da hun tok sin magistergrad i 1963 om kapitelene i Urnes stavkirke, var den skrevet på engelsk, en sjeldenhet både da og nå.

I 1975 ble Erla Hohler ansatt ved Universitetets Oldsaksamling (Kulturhistorisk Museum). Der ble hun ble først kollega med, og senere arvtaker etter, kunsthistorikeren Martin Blindheim. Med stillingen førte etter hvert ansvaret for en av Nordens viktigste samlinger av middelalderkunst, og den største samlingen stavkirkeportaler. Disse skulle oppta henne de neste vel 20 årene, og arbeidet med dem munnet ut i en doktoravhandling om den dekorative skurden på de norske stavkirkene, senere publisert som Norwegian Stave Church Sculpture I-II (1999). Dette verket kartlegger og analyserer hver eneste portal og hvert eneste dekorfragment som er bevart, og vil bli stående som et standardverk som alle forskere må forholde seg til, i dag og i fremtiden.

I tillegg til å forske på og forvalte Universitetsmuseets middelalderkunst, drev hun også med undervisning og veiledning ved Universitetet i Oslo, og var i mange år engasjert ved universitetets Internasjonale Sommerskole, der norsk middelalderkunst og arkitektur ble formidlet til studenter fra hele verden med hennes særegne balanse mellom saklighet og entusiasme. Hun tok også initiativ til å opprette faget «Museumskunnskap» ved UiO, et fag som på mange måter foregrep dagens ønske om mer praksisrettet undervisning for humaniorastudenter.

Som forsker var hun empirisk, detaljorientert og nøktern. Hun skydde unna vidløftige tolkninger av et materiale som har vekket de mest feberhete fantasier hos lek og lærd både før og etter henne. For Erla Hohler var dragene, løvene, maskene og ormene først og fremst dekorative elementer, sirlig skåret ut av en håndverker som fulgte tidens mote og oppdragsgiverens krav. Ikonografiske nøtter og gåtefull symbolikk appellerte ikke til henne. Selv beskrev hun det som en nennsom navigering mellom overfortolkningens og underfortolkningens «Scylla og Charybdis» i en mye brukt pensumtekst.

Som lærer og mentor kunne hun være streng, på grensen til krevende, men også varm og moderlig. Den gode, presise beskrivelsen er stilhistorikerens beste venn; en student husker fortsatt hvordan hun beskrev kvadermuren på Gamle Aker kirke som «lidderlig lekker». Hun hadde et våkent øye for etterveksten i fagfeltet, og passet på at de helt ferske middelalderkunsthistorikerne fikk plass og mulighet til å delta i både formelle og uformelle faglige fellesskap. I sveitservillaen i Lyder Sagens gate var det høyt under taket, billedlig og

bokstavelig, og Erla inviterte internasjonale forskerkolleger, gamle fagautoriteter og lett nervøse hovedfagskandidater rundt samme rause spisebord. Der var alle velkommen og verdsatt.

Erla Hohler var, i tillegg til alt dette, trofast medlem av Fortidsminneforeningen. Gjennom mange år gjorde hun en betydelig frivillig innsats, blant annet ved å oversette bildetekster og sammendrag i foreningens årbøker til engelsk. Fortidsminneforeningen har også hatt svært stor glede av hennes kunnskap om stavkirkeskurden.

I anledning 70-årsdagen sin beskrev Erla forholdet mellom seg selv og hennes da avdøde ektemann som at Christopher var førstefiolinisten, virtuos og kreativ, mens hun selv var en bratsjist. Karakteristikken beskriver kanskje relasjonen, men gir et alt for beskjedent bilde av personen Erla Bergendahl Hohler. Som forsker var hun bunntrygg i egen kunnskap, men usedvanlig generøs og hyggelig både mot sine forgjengere og etterfølgere. Savnet etter henne er stort hos oss som følger i fotsporene hennes, og takknemligheten likeså.

Margrethe C. Stang (f. 1970) er førsteamanuensis i kunsthistorie ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU og leder av Fortidsminneforeningens hovedstyre.

Mari Vannes, Jubileumskoordinator

Den 16. desember 2019 er 175 år siden Fortidsminneforeningen ble stiftet. For å markere jubileet ble lokallag og fylkesavdelinger oppfordret til å lage lokale jubileumsmarkeringer. De fikk støtte til å gjennomføre tre ulike typer arrangement: Torgmøter, jubileumsdager på eiendommene og tiltak som gikk under betegnelsen Åpen post.

Det ble arrangert 23 torgmøter over hele Norge. Torgmøtene ble arrangert i forbindelse med lokale markedsdager, der lokallag i Fortidsminneforeningen stod på stand. På torgmøtene fikk huseiere informasjon og inspirasjon til å ta vare på gamle hus, det var demonstrasjon av tradisjonshåndverk og vindusrestaurering, og det ble vervet nye medlemmer.

På eiendommene til Fortidsminneforeningen var det 22 konserter og andre arrangement i forbindelse med jubileet. 22. juni ble det markert at det var 40 år siden kirken ble innskrevet på UNESCOs verdensarvliste. Den trønderske avdeling ba jazzkomponisten Maren Mørreaunet Selvaag om å komponere et verk med utgangspunkt i middelalderens kulturminner, og dette ble fremført på Munkeby, Reinskloster, Hustad kirke og Tautra klosterruin. Foreningen fikk også to nye eiendommer i gave. 15. september overrakte Riksantikvaren det formelle eierskapet av Hove steinkirke til Fortidsminneforeningen under en høytidelig seremoni. 5. oktober fikk foreningen Abborhøgda i gave av Statsskog, som ble gitt i samarbeid med Riksantikvaren og Turistforeningen. Det ble også arrangert en rekke foredrag, historiske turer og debattmøter over hele landet som lokallagene stod for. Til sammen var det 62 ulike jubileumsarrangementer.

I 2018 har foreningens satsninger virkelig begynt å virke: Kulturminner for alle bidrar til istandsetting landet rundt, og utgjør en forskjell for å spre tradisjonell håndverkskunnskap. Museumssatsingen har også begynt å gi resultater, med økt aktivitet på flere eiendommer. Dette er noe som også blir lagt merke til. På slutten av året ble det endelig klart at støtten til museumsdrift har fått fast plass på statsbudsjettet. Foreningen har brukt tid på å forberede seg til jubileet i 2019, som vil gi stor aktivitet og mange arrangementer landet rundt. I 2018 huset hovedadministrasjonen også bygningsvernsenteret Murbyen Oslo slik at aktiviteten ble økt, styringsgruppe ble etablert, daglig leder ansatt og driften fremover sikret.

Medlemmer Medlemstallet ved inngangen av 2018 var 6999. Ved utgangen av året var det registrert 6814 betalende medlemmer, en nedgang på 185 fra forrige år. Fortidsminneforeningen har to æresmedlemmer: H.M Kong Harald H.M Dronning Sonja, Fortidsminneforeningens høye beskytter Hedersbevisninger og Fortidsminneforeningens vernepris I 2018 ble disse to tildelt foreningens hedersnål: Thor Haugsten, Østfold avdeling, Ottar Huseby, Buskerud avdeling og Dyveke Bast, Vestfold avdeling. I 2018 ble disse to tildelt foreningens offisielle hederstegn Urnesmedaljen: Nils Georg Brekke fra Hordaland avdeling og Jon Brænne fra Oslo og Akershus avdeling. Foreningens vernepris med diplom og plakett ble ikke delt ut i 2018 Representantskapet Representantskapet er Fortidsminneforeningens øverste organ. Det består av delegater valgt av de forskjellige avdelingene etter medlemstall og et ordførerskap. Representantskapsmøtet i 2018 ble avholdt på Hankø i Østfold, 25.-27. mai. Avdelinger og lokallag Fortidsminneforeningen har, etter at de to trønderske avdelingene slo seg sammen i 2018, 17 fylkesavdelinger. Disse samordner aktiviteter og forvalter eiendommene innen sine områder. Ved utgangen av 2018 var det 51 lokallag. I 2018 ble fem nye lokallag opprettet: Sandefjord, Nevlunghavn, Trysil og Engerdal, Sør-Helgeland og Svalbard. Hovedstyret Hovedstyret har gjennomført 9 ordinære møter. Styret har bestått av: Leder: Margrethe C. Stang (Den trønderske avdeling) Nestleder: Eline Holdø (Troms avdeling) Styremedlemmer: Hans Dybvad Olesen (Rogaland), Kristen Grieg Bjerke (Vestfold), Jens Bakke (Østfold) Varamedlemmer: Hanne Kari Bjørk (Oslo og Akershus), Trude Knutzen Knagenhjelm (Sogn og Fjordane), Christine Frønsdal (Hordaland) Hovedstyret har et arbeidsutvalg bestående av styreleder, nestleder, samt generalsekretær. Det ble ingen endringer i styresammensetningen etter representantskapsmøtet i 2018.

Hovedadministrasjonen har kontorer i Dronningens gate 11 i Oslo. Den har bestått av: Generalsekretær Ola Fjeldheim Organisasjon: Organisasjonssjef: Kristin Ignacius Økonomiansvarlig: Ingeborg Ekre Organisasjonssekretær Christine Sundbø (40% stilling, 100% permisjon 01.09.18 – 01.12.18) Organisasjonssekretær og konsulent Ingunn Emdal Organisasjonssekretær Hedda Skagen Paulson (50% fra 01.03.18) Jubileumskoordinator Mari Vannes (50% prosjektstilling fra 01.05.18) Redaksjon/publikasjon: Redaktør Ivar Moe Redaksjonsmedarbeider og fagkonsulent Trond Rødsmoen Årbokredaktør Ragnhild Martine Bøe (vikar engasjement 30% stilling) Museum og eiendom: Museums- og eiendomssjef Merete Winness Rådgiver eiendom Melissa Rudi Rådgiver formidling Astrid Galstad (fra 01.01.2018) Kulturminner for alle: Prosjektleder Mathilde Sprovin Medarbeider Hedda Skagen Paulson (50% stilling, permisjon frem til 01.05.18) Medarbeider Lars Erik Hald Haugen (50% stilling fra 11.01.18) Murbyen Oslo: Prosjektleder Arild Hermstad (40% stilling, fra 08.01.18 – 07.05.18) Daglig leder Hanne M. Kempton (fra 06.04.18) Prosjektmedarbeider Lars Erik Hald Haugen (20% stilling) Hovedadministrasjonen omfatter også et fast, ytre apparat: Daglig leder på Borgund Tanna Gjeraker, 100% stilling Vaktmester på Borgund Håkon Li, 20% stilling Husfrue på Røros Heidi Holden, timebasert ca. 15%

Regnskapet ble ført av Ingeborg Ekre. Regnskapet for 2018 gir et korrekt uttrykk for virksomheten gjennom året og for stillingen pr. 31.12.2018. Årets tall:

Regnskapet viser total omsetning på kr. 49 468 369 Driftstilskuddet fra staten gjennom Klima- og Miljøverndepartementet var på kr. 9 368 003, hvorav 5 000 000 var til foreningens museumsdrift. Inntekt fra medlemskontingenten var kr. 3 200 507 Regnskapet er gjort opp med et overskudd på kr 2 088 377 Foreningens egenkapital er på kr. 10 912 283

Foreningen har egenkapital, og etter styrets oppfatning er forutsetningen for fortsatt drift til stede. Årsregnskapet for 2018 er satt opp under denne forutsetning. Revisor har vært Revisjon 1 AS, Bærum, ved Trond Syversen

Merete Winness, leder for museum- og eiendomsavdelingen var HMS-ansvarlig 2018. Det foreligger tariffavtale for de ansatte i hovedadministrasjonen, som er medlem av NHO/Abelia. I henhold til gjeldende lover og forskrifter fører hovedadministrasjonen oversikt over totalt sykefravær blant de ansatte. I 2018 var sykefraværet på 2,13 %. Arbeidsmiljøet og den generelle trivselen i foreningen er god. Det har ikke vært arbeidsulykker eller skader av noen art. Foreningen har som mål å være en arbeidsplass med full likestilling mellom kvinner og menn og hvor det ikke skal forekomme forskjellsbehandling. Foreningens virksomhet forurenser ikke det ytre miljø. Virksomheten ved Borgund stavkirke er sertifisert som Miljøfyrtårn.

Hovedadministrasjonens virksomhet er inndelt i tre hovedområder: organisasjon, museum og eiendom og publikasjon. I tillegg har foreningen prosjektet Kulturminner for alle med midler fra Sparebankstiftelsen DNB. Hovedadministrasjonen har ansvar for gjennomføring av organisasjonens fellesmøter og har støttefunksjoner for avdelingenes og lokallagenes drift og medlemsdatabasen. I 2018 påbegynte vi omlegging til nytt medlemsregister. Foreningens årlige ledermøte fant sted i november i Oslo med godt oppmøte av ledere fra lokallag og fylkesavdelingene. I 2018 ble heftet Gode Råd om brannsikring utgitt av Fortidsminneforeningen med støtte fra stiftelsen UNI og Riksantikvaren. Museumsutvalgets rapport og revidert museumsstrategi for 2018-2023 ble framlagt på representantskapsmøtet 2018. I samarbeid med stedsaktivist Erling Okkenhaug ble arrangementet «Lokalkraft» avholdt i Bærum og Os i Hordaland. Denne inspirasjonskvelden har tema: Hvordan drive effektiv påvirkning – ved å styrke lokaldemokratiet styrkes også vernet av kulturminner og den gode stedsutviklingen. I forbindelse med foreningens 175-årsjubileum i 2019 ble det ansatt en jubileumskoordinator med ansvar for planlegging og gjennomføring av jubileumsåret 2019.

Fisher-Lindsay-fondet er et felles skotsk-norsk fond, som forvaltes av Society of Antiquaries of Scotland (SAS) og Fortidsminneforeningen. I regi av fondet arrangeres det utveksling av forelesere i de to landene. I styret for den norske delen sitter Knut Bryn, Leif Anker og Ola Fjeldheim. Gjennom miletjærefondet organiserer Fortidsminneforeningen salg av milebrent tjære til bruk på fredede bygninger.

Tidligere hovedstyreleder Leif Kahrs Jæger er Fortidsminneforeningens representant i nettverket Den Nordiske Trebyen. Organets formål er å styrke trebyene som kulturarv, livsmiljø og besøksmål. Nettverket arrangerte en trebykonferanse i Allingsås. Jæger representerer også foreningen i Nordisk forum for bygningskultur (NFBK). Hovedadministrasjonen har vært engasjert i flere vernesaker landet rundt, hvorav arbeidet for å bevare Y-blokken har vært det mest omfattende. Foreningen har vært engasjert i politisk arbeide knyttet til ny kulturminnemelding, statsbudsjettet og kulturminnevernets kår ellers.

Museumsstrategi. I 2017 startet foreningen arbeidet med å revidere museumsstrategien fra 2014. Man trakk inn erfarne museumsfolk fra hele landet til et utvalg som avga sin rapport

med anbefalinger våren 2018. Parallelt arbeidet museums- og eiendomsavdelingen med strategien og innarbeidet innspillene fra utvalget underveis. I museum- og eiendomsmøtet 15. mars 2018 kom styreledere og daglig ledere i de eiendomsforvaltende avdelingene også med innspill til strategien. Museumsutvalgets rapport og den nye museumsstrategien ble lagt frem for hovedstyret 16. april, og strategien ble vedtatt. Denne strategien er gjeldende for perioden 2018-2023, og den skal være utgangspunkt for årlige handlingsplaner. Strategien er bygget rundt museenes fire f´er – forvaltning, forskning, formidling og fornying - nedfelt i St. meld nr. 49 (2008-2009) Framtidas museum. Ut fra museets egenart har man også tatt med frivillighet og forankring som førende for museets arbeid. Fornying er et gjennomgående tema som framkommer i mål og tiltak for alle satsningsområder. I strategien er det i tillegg tatt inn tre satsingsområder: reiseliv, verdensarven Urnes og kommunikasjon. Med utgangspunkt i Fortidsminneforeningens museums egenart som frivillig organisasjon og som et nasjonalt museum hvor bygningene er plassert i sitt opprinnelige miljø, skal det utvikles en bærekraftig og kvalitetspreget museumsdrift som forvalter og formidler kulturarven og kulturarvsverdier gjennom enkeltmenneskers deltagelse og innflytelse. Et år med stor aktivitet og godt besøk ved eiendommene. Det samlede besøkstallet ved eiendommene i 2018 var 188 580. Det er en økning på 8% fra 2017, og viser en gledelig interesse for Fortidsminneforeningens eiendommer. Stavkirkene trekker flest besøkende, mens den største økningen hadde Finnesloftet med et fornyet aktivitetsprogram med konserter og middelalderhelg. Det har vært et spennende mangfold av aktiviteter, med alt fra historisk spel med ungdom på Kvernes, 850 års-jubileumsfeiring ved Uvdal stavkirke til Gammeldags jul på Vøienvolden. En styrket satsning på museumsutvikling i hele organisasjonen. Ressurser til formidling har i 2018 blitt styrket sentralt i hovedadministrasjonen med tilsetting av rådgiver for formidling og publikumsutvikling fra 1. januar 2018. De lokale formidlingsressursene har også blitt styrket med halv stilling i Den trønderske avdeling, og med lønnsmidler til driftsansvarlig ved Buskerud-eiendommene og ved Kvernes stavkirke. Sogn og Fjordane avdeling ble tildelt midler til medfinansiering av en prosjektkoordinatorstilling ved Lillingstonheimen. Midler ble også gitt Den trønderske avdeling til styrking av publikumstilbudet ved Steinvikholm slott med programmet Steinvikholmsommer. Det ble også gitt tilsagn om støtte av formidlingsprosjekter i Hordaland avdeling. En ytterligere målrettet satsning på museumsdrift i tråd med «Strategi for Fortidsminneforeningens museumsdrift 2018 – 2023» ble igangsatt i 2018. Ut fra utarbeidede retningslinjer og tildelingskriterier kunne Fortidsminneforeningens fylkesavdelinger og lokallag søke museums- og eiendomsavdelingen om satsningsmidler til museumsdrift for 2019 ved eiendommene de forvalter og drifter. Nytt møtefora for erfaringsdeling og faglig utvikling. Med mål om å utvikle en samskapende og delende organisasjonskultur for utviklingen av besøksdriften ved eiendommene, ble det i 2018 innført et nytt møtefora for besøksansvarlige og ledere. Det ble holdt to samlinger, vår og høst, i forkant og etterkant av publikumssesongen ved eiendommene. Høstsamlingen ble utvidet med en fagdag med fokus på historiefortelling – og «historier som pirrer hjernen», ledet av en av NRKs mest erfarne programutviklere. Presentasjon av eiendommene på www.fortidsminneforeningen.no. Det ble utviklet en ny mal for presentasjon av eiendommene med en mer publikums- og reiselivsrettet form. Med malen som grunnlag ble det skrevet nye tekster for alle eiendommene. Disse skal inngå i det nye nettstedet som lanseres i 2019. Brosjyredesign og maler. Ut fra behov i foreningens eiendomsforvaltende avdelinger for å kunne lage informasjonsmateriell for eiendommene i Fortidsminneforeningens profil, ble det i samarbeid med Brace design utviklet designmaler i tre brosjyrestørrelser. Malene har tekst om Fortidsminneforeningen, på bokmål, nynorsk, tysk og engelsk, som en fast bakside for brosjyrene. Dette gjør det enkelt og kostnadsbesparende å lage et enhetlig materiell.

Skiltdesign og maler. Skiltdesign og skiltsystem var etterspurt hos eiendomsforvaltende avdelinger. Det ble derfor utredet og utviklet et enhetlig skiltkonsept basert på behov ved foreningens ulike eiendommer, og med et realistisk gjennomføringsnivå for implementering. Skiltdesign ble utviklet i samarbeid med Brace design, og samstemt med foreningens profilhåndbok. Urnes stavkirke fungerte som et pilotprosjekt for skiltprosjektet og fikk ny og forbedret skilting realisert i juni 2018. Skiltmalen ble også tatt i bruk ved Kvernes stavkirke, og planlegging av ny skilting i 2019 startet opp ved flere eiendommer. Satsning på formidling til barn og unge med barnemaskoten Fortimus. Med mål om å gi barn og unge en spennende og lærerik opplevelse ved besøk på foreningens eiendommer, ble Fortimus-konseptet utviklet i samarbeid med designbyrået Miksmaster Creative. Det ble lagt vekt på en deltagende prosess i og utenfor foreningen med en åpen navnekonkurranse og involvering av ulike fagpersoner. Basert på fakta om flaggermus i Urnes stavkirke, ble det utviklet formidlingsmateriell som skal engasjere i spørsmål og dilemmaer rundt bevaring av kultur- og naturarv. Aktivitetshefte med fortellingen om «Urnesløven og flaggermusa med supervernkrefter», fingerdukker og buttons ble utviklet med tanke på at det skal være enkelt å ta i bruk ved alle eiendommene, og legge grunnlag for arrangementer og aktiviteter rettet mot barn. Materialet skal deles ut gratis ved eiendommene som en del av foreningens 175årsjubileum, og er laget i bokmål- og nynorskversjon. Vertskapsregler og guideopplæring. Et felles fokus på publikumshåndtering i besøksdriften ble etablert gjennom utvikling av «Fortidsminneforeningens vertskapsregler». Disse ble distribuert og tatt i bruk til turistsesongen, og danner grunnlaget for opplæring av guider og sesongansatte i service og vertskapsrollen. Urnes verdsarvsenter. Det ble utviklet en overordnet idé og konseptbeskrivelse for det planlagte Urnes verdsarvsenter. Autorisasjonssøknad ble utarbeidet basert på overordnet idé og konseptskisse, og en omfattende søknad ble sendt Klima- og miljødepartementet medio oktober. Ved budsjettforhandlingene mellom regjeringspartiene ble søknaden tildelt midler over statsbudsjettet for 2019. Forsikring. Forsikringssummen utgjør en stor del av de årlige driftskostnadene. Hovedadministrasjonen har gått gjennom avtalene for alle eiendommene i forhold til nåværende sikring og bruk av bygningene. Sikring. Riksantikvaren bevilget betydelige tilskudd til sikringsanleggene ved stavkirkene i 2018, og foreningen har en fortløpende dialog med myndighetene om utvikling og fornyelse av anleggene. Forsvarlig tilsyn med stavkirkene er helt avhengig av innsatsen som gjøres lokalt. De lokale tilsynshaverne utfører jevnlig rutinekontroll og rykker ut ved alarmer. Sikringsanleggene ved Borgund, Urnes, Nore og Uvdal stavkirker ble oppgradert i 2018. I tillegg ble lynvern forbedret ved Rødven, Nore og Uvdal stavkirker: Oppgradering av videoovervåkingsanlegg ved Hopperstad og Torpo stavkirker startet i 2018 og skal ferdigstilles i 2019. Ved de fleste eiendommene ble håndslokkere (inkl. serviceavtaler) erstattet med nye.

Foreningen har inngått avtale med KulturIT om bruk av Primus som digitalt FDV-system. Primus er museumssektorens forvaltningsverktøy, og har moduler for både gjenstandsforvaltning og bygningsforvaltning. Implementeringen av Primus som nytt FDVsystem startet på slutten av året 2018, og vil fortsette i 2019. Systemet skal gi kontinuerlig oversikt over vedlikeholds- og istandsettingsbehov ved eiendommene, blant annet som grunnlag for søknader om tilskudd. Systemet skal også gi en historisk oversikt over alle gjennomførte istandsettingstiltak på eiendommene, og det meste av vedlikeholdstiltak.

Nyholmen fyr Det ble gjort en tilstandsvurdering av fyret i 2018, som danner grunnlag for søknad om tilskudd til istandsetting. Middelalderruiner i Trøndelag Konserveringsarbeidet i regi av Riksantikvarens ruinprosjekt har fortsatt på Munkeby, Tautra og Steinvikholm i 2018. Konserveringsarbeidet ved ruinene utføres av Bakken & Magnussen AS, og administreres av daglig leder i Den trønderske avdeling. Sakshaug gamle kirke På Sakshaug gamle kirke ble det i 2018 gjennomført rehabilitering av takrenner og råteskader på tak ble utbedret (blant annet utskifting av lekter). Det ble montert nye takrenner i sink. Taket på sakristiet ble lagt om, for å utbedre og hindre vannlekkasje. Ellers ble hele taket vasket for mose. Ødelagt takstein ble skiftet, og vindskier og møne ble tjæret. I tillegg ble kirkegårdsmuren utbedret, og det ble etablert en bedre tilkomst til kirken med trapp utenfor kirkegårdsmuren. Lokal prosjektledelse og oppfølging av alle prosjektene var ved Fortidsminneforeningen Inderøy lokallag. Det ble også utført en tilstandsvurdering av støttemurene. På bakgrunn av denne søkes det om midler til konserveringstiltak i 2019. I kirken utførte NIKU konservering av prekestolen og et forprosjekt med metodeutprøving på altertavlen.

Hustad kirke På Hustad kirke ble det gjort utbedringer av fasaden i 2018. Den bordkledde fasaden ble vasket, skrapet og malt og råtne bord ble skiftet. Råteskadde vindskier på våpenhuset ble skiftet og tjæret. I tillegg ble takrenner reparert. Deler av arbeidet ble gjort på dugnad i regi av Fortidsminneforeningen Inderøy lokallag. I tillegg utførte NIKU et forprosjekt for konservering av engleskulpturen som er montert ved siden av prekestolen i kirken. På bakgrunn av forprosjektet søkes det om midler til konserveringstiltak i 2019. Per Amundsagården Ved slutten av året i 2016 ble det oppdaget fuktskader i Per Amundsagården på Røros. I 2018 har det derfor blitt gjennomført tiltak for å utbedre fuktskadene, og hindre videre fuktproblematikk. Arbeidene ferdigstilles i 2019. Lillingstonheimen Det ble utført en brannteknisk vurdering av hovedbygningen på Lillingstonheimen, som en del av dokumentasjon og planlegging for videre bruk av eiendommen. Noen knuste vinduer i hovedbygningen ble skiftet ut, og lokale skader på taket ble utbedret. Rosekyrkja (Stordal gamle kirke) Rosekyrkja ble malt i forbindelse med at det ble holdt kurs i bruk av linoljemaling med støtte fra Kulturminner for alle.

Rødven stavkirke Kirkegårdsmuren møt sørvest ble satt i stand høsten 2018 i tråd med retningslinjer fra Riksantikvaren og med midler fra Møre og Romsdal fylkeskommune og tilskudd fra hovedadministrasjonen. Arbeidet ble utført av Geirr Vetti/foretaket Stibyggjaren AS. Kvernes stavkirke Noen trær med store kroner ble felt ved Kvernes stavkirke høsten 2018, som en del av klimasikringen. Resten ble beskåret. Deler av veggene ble skrapt og flekkmalt med linoljemaling på dugnad. Resten av arbeidet skal gjøres våren 2019. To gulvbord i skipet ble reparert. Alterduken ble fraktet til bevaringstjenestene ved Museumssenteret i Hordaland for konservering.

Tjærebreing av Borgund, Nore, Uvdal og Urnes stavkirker Fire av de åtte stavkirkene som er i Fortidsminneforeningens eie ble tjærebredd i 2018. Nore og Uvdal stavkirke tjærebredd av Meusburger AS i 2018. Veggene på Urnes stavkirke ble tjærebredd høsten 2018 av Tharaso AS, og resten skal behandles i 2019. Det ble brukt milebrent tjære fra Tjærebanken og lift fremfor stillas til arbeidene i høyden. I Uvdal stavkirke ble dessuten vinduene i sakristiet mot øst og koret mot nord satt i stand og malt med linoljemaling. Besøkssenteret på Borgund Besøkssenteret ved Borgund stavkirke ble bygget om innvendig for å håndtere mottak av et økende antall besøkende på stedet og for å gi en god besøksopplevelse. Garnisonssykehuset Det ble sendt supplerende informasjon til innsendt søknad til kommunen om endringer i annen etasje. I de rommene som skal brukes som leiligheter er gulvbelegg og bygningsdeler fra de siste tiårene fjernet på dugnad.

Hovedadministrasjonen formidler utleie av Rasmusgården og Per Amundsagården på Røros til foreningens medlemmer. Per Amundsagården har ikke vært tilgjengelig for leie 2018 på grunn av utbedring av skader på tak og deler av tømmerveggen mot bakgården.

Museums- og eiendomsavdelingen deltok med foredrag på den årlige samlingen for det nasjonale museumsnettverket Bygningsvern og tradisjonshåndverk der årets tema var flytting av bygninger. Fortidsminneforeningen er med i det nordiske nettverket for tjære, og museums- og eiendomsavdelingen var med på å arrangere en todagers samling i Norge i oktober 2018.

I løpet av det siste året har museums- og eiendomsavdelingen fått spørsmål fra mastergradsstudenter og stipendiater fra universitetene i Oslo og Bergen som er knyttet til våre eiendommer. Vi har også fått spørsmål fra utenlandske forskere. De fleste spørsmålene er knyttet til stavkirkene. Vi merker en økende interesse for disse eiendommene, og ressursene vi har gjør det mulig å imøtekomme dette i større grad. I 2018 har Fortidsminneforeningen lagt til rette for en forsknings- og utviklingsprosjekter i regi av forskningsinstitusjoner (NTNU, NIKU, Universitetet i Oslo og Det tekniske universitetet i München), som er knyttet til foreningens bygninger og gjenstander.

Foreningens medlemsblad Fortidsvern kom med fire utgivelser i 2018. Vi ser at interessen for bladet er stabil blant dem som velger Fortidsvern som en del av medlemskapet. Det er lett å tenke at et papirmagasin virker umoderne i en digital tid. I en slik sammenheng er det enda lettere å glemme at eksklusiviteten blir vannet ut i digitale versjoner. Fortidsvern er ikke alene et produkt som skal bringe informasjon til en kunde. Fortidsvern er en opplevelse som man går og venter på og som er en del av medlemmets identitet. Digitale medier gir deg en profil som bruker, men vanner ut din synlige identitet på at du støtter Fortidsminneforeningen. Fortidsvern er et magasin som leses i ro og konsentrasjon, ikke noe man ønsker å bli hurtig oppdatert med for så å haste videre til ny informasjon. Tilsvarende nettutgaver lever på en publikasjonsarena som stadig skifter bilder og innhold fra andre nettsider som vi velger i øyeblikket. Konkurransen er stor. Slik er det på internett. Et magasin er et bakoverlent,

nesten kontemplativt produkt, mens internettpublikasjoner krever en foroverlent leser som stadig skifter gir. Fortidsvern leses av ca. 20 000.

I løpet av 2018 er oppmerksomheten rundt Fortidsminneforeningens Facebookside vokst med 2500 følgere siden 2017. Ved nyttårsskiftet 2018/19 hadde vi mer enn 16 500 følgere og er nå den dominerende Facebooksiden på vårt felt i Norge. Vi har materiale som peker i retning av at det i Norge i dag er ca. 40 000 personer med et verdisett og profil som gjør at de er potensielle følgere av foreningens Facebookside. Man kan si at dette er maksimumsstørrelsen på foreningens «ekkokammer». Bruk av Facebook var avgjørende for at lokalavdelingen Kongsberg og Numedal i fjor reddet et 1700-tallshus, etter å ha organisert en folkeaksjon som kommunestyret måtte ta hensyn til. Facebooksiden inngår i en vellykket allianse med vår nettside. Vi publiserer saker på nettsiden, legger ut en kortversjon på Facebook, som igjen peker tilbake til nettsiden. Nyhetsbrevet ble sendt ut hver uke med 5500 stabile abonnenter, hvorav 4500 er medlemmer av foreningen. Denne kanalen er tredje benet i vår digitale publisering, som alle spiller med hverandre. Foreningen bruker Instagram i depecher hvor bildet er teksten.

Årboken for 2018 med tema «Kulturminner i bruk» ble produsert etter planen. Bruk av fagfellevurderinger sikrer og styrker Årbokens posisjon som vitenskapelig publikasjon. Boken skal være en attraktiv kanal for fagpersoner som ønsker å nå et stort publikum med nye og interessante artikler som hører inn under foreningens virkefelt. Medlemmer av Årbokens redaksjonsråd var Oddbjørn Sørmoen, Trond Indahl, Morten Stige, Ane Ohrvik, Even Smith Wergeland og Vegard Røhne. Bokens fagredaktør var Ragnhild M. Bø.

Mathilde Sprovin, 100% stilling (prosjektleder). Hedda Skagen Paulsson, 50% stilling (medarbeider), i barselpermisjon til mai 2018. Lars Erik Haugen, 50% stilling (medarbeider) fra 11.01.2018. Styringsgruppa i KFA vedtok på møtet 05.04.2018 å styrke KFA med en 50% stilling.

Det var ved fristen for å søke tilskudd i 2018 (1. mars) kommet inn 100 søknader. Styringsgruppemøtet 05.04.2018 vedtok støtte til 36 prosjekter, geografisk fordelt over hele landet. P.t. (april 2019) er 10 prosjekter sluttførte og 26 er under arbeid. Samtlige tilskuddsprosjekter følges opp med telefonkontakt. Ved behov følges prosjektene ytterligere opp med møter og befaringer fra KFAs ansatte. I områder der Fortidsminneforening har aktive lokallag tar disse gjerne en rolle i å utarbeide søknader, samt å følge opp aktiviteten ved tilskudd. Dette er særs positivt.

Ressursgruppa består av 15 tradisjonsbærere. Tradisjonsbærerne er benyttet som formidlere og kursholdere på workshops i KFAs regi og på ulike tilskuddsprosjekter.

Det er gjennomført 2 samlinger for ressursgruppa i 2018: på Røros i mai og Kongsberg i november. Foruten håndsverksfaglige diskusjoner har det vært et spesielt fokus på pedagogikk og formidling av håndverk.

Inspirasjonsdager på skoler Erfaringer etter halve prosjektperioden (2 ⅟₂ år) viser at det er utfordrende å gjøre avtaler med skolene og det er vanskelig å få innpass i undervisningen. Arbeidet som nedlegges for å få innpass på skolene vurderes ikke å stå i forhold til innsatsen. Styringsgruppemøtet (11.10.18) innstilte derfor på at KFA framover fokuserer på andre arenaer for inspirasjon og kompetanseoverføring til skoleelever, for eksempel lokale workshops.

Workshop for unge håndverkere Det er i 2018 gjennomført to varianter av workshop for unge håndverkere: 1) Årlig workshop, geografisk rullerende, 2) Lokal workshop, fortrinnsvis for skolelever på videregående skole, avdeling Byggfag.

Den årlige workshopen for unge håndverkere ble i 2018 lagt til Bergen. Tema for workshopen var grindverkskonstruksjoner. I tillegg var det kurs i vindusrestaurering. Det deltok 25 unge håndverkere fra hele landet.

Det er i 2018 også gjennomført en lokal workshop på Lillehammer. Dette i samarbeid med Lillehammer vgs. avd. Byggfag og Maihaugen. Workshopen gikk over 2 uker med Maihaugen som lokalitet. Tema var tradisjonelle bindingsverkskonstruksjoner med ulik takrøst: fotingsrøst og sveitsertrøst.

Formidling på tilskuddsprosjektene Flere av tilskuddsprosjektene rommer formidling til skoleelever, enten i form av inspirasjonsdager på byggeplass eller ved at elever er engasjert i istandsettingen over en lengre periode. I 2018 hadde 8 tilskuddsprosjekter kompetanseoverføring til skoleklasser.

Barn og unge – vern og håndverk Barn og unge – vern og håndverk er i 2018 gjennomført på Vøienvolden og Borgund, 1 uke per sted. Hver dag kommer en klasse (6. klasse) for inspirasjonsdag i gammelt håndverk. I 2018 deltok til sammen 281 elever.

KFAs ulike tilskuddsprosjekter og formidlingsarrangementer engasjerer en rekke mennesker. Vi skiller mellom rene formidlingstiltak rettet mot unge (grå kolonne), og mennesker som engasjeres gjennom tilskuddsprosjektene (blå, rød, gul og grønn kolonne).

Nedenstående tabell omfatter perioden august 2016-januar 2019:

Formidling unge: 1032 Håndverkere:

295 Skolelever/lærlinger:

547 Frivillige:

402 Besøkende:

2214 4490

Mennesker engasjert august 2016-januar 2019 (totalt 4490), geografisk oversikt:

• • • • • • • • • Murbyen Oslo ble overført til hovedforeningen i 2018 Styringsgruppen ble etablert Prosjektleder i 40% stilling (1.1.18 – 30.4.18) Daglig leder ansatt (100% fra 1.5) Prosjektmedarbeider 20%-stilling Konsulentgruppe (5 konsulenter tilknyttet Murbyen Oslo) Strategi 2018-2022 vedtatt Vedtekter vedtatt Finansiering for 2019 er sikret

I 2018 har vi videreført og utviklet konsulenttjenesten der eiere av eldre murgårdsbebyggelse kan få gratis befaring og befaringsnotat. Det er gjennomført ca. 150 befaringer i 2018. Vi har også startet en systematisk gjennomgang av befaringsnotatene. Det er gjennomført åtte murby-seminarer og tre murby-vandringer (i samarbeid med avdeling Oslo Akershus). Formålet med disse har vært å øke eiernes bestillerkompetanse. Daglig leder har presentert Murbyen Oslo i relevante nettverk og fagforum. Murbyen Oslo har, i et prosjekt som også involverer Byantikvaren og Oslo brann- og redningsetat, mottatt kr. 300 000 til prosjekt der oppgraderte trapperomsdører skal testes. Dette er planlagt ferdigstilt i 2019. Vi har også videreutviklet nettsidene i samarbeid med Bygg og Bevar og jobbet aktivt med sosiale medier. I tillegg har vi gitt tilskudd til en permanent «murstasjon» på Vøienvolden gård, samt til ferdigstillelse av bygningsvern/murby-utstilling på samme sted. Det er gjennomført nettverksmøter for rådgivende innen antikvarisk mur og utførende i fasaderehabiliteringsmarkedet i Oslo. Murbyen Oslo er partner i Oslo miljøhovedstad 2019 og er aktiv i

nettverksmøter i forbindelse med dette. Vi jobber mot Oslo kommune og har bl.a. holdt foredrag for Kulturetaten. Daglig leder og generalsekretær har hatt møter med byråd for byutvikling og komitemedlemmer (i BUK) fra ulike partier. Vi har etablert et godt samarbeid med Oslos byøkologiske senter, ByKuben. Murbyen har også kontakt med bygningsvernutdannelsene på fagskolene (Innlandet og Telemark, under planlegging). Vi har etablert nettverk innen håndverksbransjen, bla Oslo håndverks- og industriforening, Murmesternes landsforening og Oslo foreningen og Håndverksmur. I tillegg har vi kontakt med flere av de andre bygningsvernsentrene, som f.eks. Buskerud, Akershus og Røros, for kartlegging av mulig samarbeid og erfaringsutveksling. I tillegg kan det nevnes at vi har hatt møte med Arkitekthøyskolen i Oslo for å se på muligheter for samarbeid og involvering av studenter.

Jens Bakka Styremedlem �{(�v Generalsekretær

God maling har tre viktige funksjoner

A. Gi olje-inntrenging i underlaget for å beskytte mot råte og oppsprekking. B. Være offerskikt for nedbryting av UV-stråler og værslitasje. C. Forskjønne og framheve bygninger med gode farger som er tilpasset omgivelsene.

® Linoljemaling fåes i 16 standardfarger. I tillegg blander vi alle farger etter eget ønske.

Granåsen Gård 2014. Tilbakeført til originale rokokkofarger fra da gården ble ferdigstilt i 1770. Åsskard Kirke: Hovedfarge Hvit, staffasje Gammelrosa ® Linoljemaling fra Møretyri kan også brukes på tak av stein, stål og aluminium som vist nedenfor.

Hovedfarge NCS 2005-R20B, staffasje NCS 5020-Y30R Ygre stasjon restaurert 2016

Værslitt takstein malt med 2 strøk av henholdsvis sort og grå Linomal linoljemaling.

2 strøk Rød og Sort Linomal linoljemaling på hhv rustet og galvanisert bølgeblikk

Hovedfarge NCS 2030-Y10R, dørene i Furugrønn og omramming NCS 8006-Y63R Møretyri AS, Glåmsmyrveien 163, 6683 Vågland 71556099 post@moretyri.no www.moretyri.no

Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.