Intervensjon

16 Intervensjon

På latin betyr inter mellom og venere å komme. Å intervenere er altså å komme eller stille seg mellom noen eller noe, blande seg inn i. En nøkkel til å forstå forskjellen på intervensjon og andre beslektede begreper, som okkupasjon og krig, er temporalitet, altså menneskers oppfatning av tid. Man kan ikke bli stående mellom noen eller noe i all evighet. Det følger at en intervensjon må være tidsavgrenset. Om en stat besetter en del av en annen stats territorium, må den før eller senere enten trekke seg ut igjen eller okkupere område på mer permanent basis (for så kanskje å inkorporere det i egen stat). Intervensjonen er over enten når status quo ante – situasjonen er som før det som forårsaket intervensjonen – er gjenopprettet, eller når motstanden mot den legger seg, og den er blitt noe annet. En annen nøkkel til å forstå intervensjon er at det dreier seg om begrenset bruk av makt. Om en stat mobiliserer det den har av ressurser til å bekjempe en annen, snakker vi om krig, ikke om intervensjon. Da Russland fra 2015 av gikk inn i Donbas med væpnede styrker, var det i utgangspunktet en intervensjon, men efter som det ble klart at Russland satte seg fore å annektere territorium, ble det snakk om mer enn en intervensjon. På samme måte snakker vi om Golfkrigen (1990–91) mellom Irak og Kuwait, ikke bare fordi en amerikanskledet styrke kom Kuwait til unnsetning da Irak intervenerte, men fordi konflikten fra Kuwaits side dreide seg om overlevelse, og følgelig om krig.

Politiske enheter blander seg i hverandres gjøren og laden hele tiden, på en rekke måter. Det reises, handles, forhandles etc. (Finnemore 2003). For at innblandingen skal være en intervensjon, må den ha et visst omfang og i noen grad være planlagt. En økonomisk intervensjon kan ta to former.

Om en stat forsøker å nekte en annen å eksportere varer, kapital og/eller arbeidskraft, snakker vi om sanksjon. Om en stat forsøker å nekte en annen å importere varer, snakker vi om embargo.14 Økonomiske sanksjoner er sjelden eller aldri totale. De amerikanske IR-forskerne Katherine Barbieri og Jack Levy (1999) har for eksempel vist at stater gjerne opprettholder en viss handel også når de offisielt er i krig med hverandre. Økonomiske sanksjoner er også ganske vanskelige å få til å bite. De kan ha en viss økonomisk effekt, og de kan være symbolsk viktige. Paradeeksempelet i litteraturen er sanksjonene mot Apartheid-regimet i SørAfrika, som definitivt hadde betydning for dette regimets fall.

Militære intervensjoner er direkte aksjoner der offisielt militært personell eller deres funksjonelle ekvivalent går inn på en annen stats territorium og bruker tvangsmakt for å oppnå et eller annet, gjerne landavståelse, regimeskifte og/eller ressursoverføringer. Funksjonell kommer av funksjon i betydningen oppgave, og ekvivalent betyr noe som tilsvarer noe annet, så en funksjonell ekvivalent er noe som løser en oppgave på samme måte som noe annet. I denne sammenhengen kan det for eksempel være en borgermilits eller en gruppe soldater som ikke gir seg til kjenne som sådan, for eksempel de små grønne mennene som Russland brukte til å intervenere i og okkupere Krym-halvøya i 2014 (se kapittel 14).

Hva kommer så disse militære styrkene eller deres funksjonelle ekvivalent egentlig imellom når de intervenerer i en annen stat? I kapittel to pekte jeg på at staten består av tre elementer: territorium, innbyggere og sentraladministrasjon. Å intervenere er å komme mellom noen av disse. Den beste måten å vise hvordan det skifter historisk hvilke elementer det er snakk om, er kanskje ved å vise til et eksempel. I 1066 kjempet innbyggerne i den afghanske byen Balkh hardt for å motstå en nomadisk invasjon. Byen falt, gods og gull ble ranet og sultanens basar ble brent ned til grunnen. Sultan Mahmut hadde imidlertid en styrke i bakhånd og fikk drevet inntrengerne ut av byen. Så gav han sine undersåtter følgende skjennepreken:

14 Begge begrepene kan også brukes om andre intervensjoner enn økonomiske.

What do subjects have to do with war? It is natural that your town was destroyed and that they burnt property belonging to me, which had brought in such revenues. You should be required to pay an indemnity for the losses, but we pardoned you; only see to it that it does not happen again: if any king (at a given moment) proves himself stronger, and requires taxes and protects you, you must pay taxes and thereby save yourselves (sitert efter Bartold 1968).

For en samtidig leser er det noe som skurrer her. Vi er vant til å tenke oss at en intervensjon kommer mellom sentraladministrasjonen og befolkningen, eller mer svulstig: mellom kongen og hans folk. Mahmut er ikke spesielt opptatt av byens mennesker som «hans». Derimot er han opptatt av sine eiendeler og sitt territorium. Byens mennesker er ikke borgere slik vi kjenner dem, utgjør for ham ikke noen befolkning, men er simpelthen mennesker som kjøper varene hans. At mennesker har rettigheter, er en gammel tanke. At de utgjør et hele og har politiske rettigheter som sådan, som et folk, er imidlertid en idé som først begynner å ta form med den engelske «Glorious Revolution» i 1688, og som får en sentral rolle med den amerikanske og så den franske revolusjonen i 1789. De historiske forutsetningene for å tenke på det som hendte i byen Balkh for snart tusen år siden som en intervensjon i vår forstand, er simpelthen ikke til stede. Derfor brukte jeg da også det mindre spesifikke begrepet invasjon da jeg introduserte eksempelet.

Gitt at «folk» er et begrep, har det også en historie. Før den franske revolusjon dreide løpende politisk liv i Europa seg om forholdet mellom kongen og adelen. I middelalderen dreide det seg om et «game of thrones», der kongetronen tilfalt den regionale tronen som vant den på slagmarken. Efter middelalderen, i Danmark fra 1661, befester én konge og én slekt sin makt som eneveldig og beholder den. Spillet dreier seg vanligvis ikke lenger om å styrte kongen, men om å vinne hans gunst. Som den ledende stand var det adelen som ledet an i dette spillet. Med den franske revolusjon endret dette seg. Den såkalte førstestanden, presteskapet, og annenstanden, adelen, ble tvunget til å vike for tredjestanden, som besto

av borgerskapet, bøndene og en del elementer som ikke kunne kle seg, de knebukseløse (fr. sansculottes), løsarbeidere i langbukser. Borgerne tok over aristokratiets rolle som de ledende blant folket. På slutten av 1800-tallet innledes nok et skifte, idet arbeiderklassen begynner sin ferd mot å ta over som folkets ledende stratum. Arbeiderpartiet vant sitt første valg i 1933 med slagordet «Hele folket i arbeid».

I tillegg til at det altså har vært skiftende hvem som har stått i spissen for folket, har det også vært skiftende hvilke mennesker som ble inkludert i begrepet. Noen av mennene bak den amerikanske revolusjonens slagord «We, the People» var slaveeiere. Kvinner hadde ikke noe særlig mer enn en symbolsk plass. Norges grunnlov fastslo at jøder og jesuitter ikke hadde adgang til riket og dermed til folket. Jesuittparagrafen ble først opphevet i 1953, og da ikke på norsk initiativ, men fordi Europarådet krevet det for at Norge skulle kunne bli medlem. Det er stadig grupper som ikke opplever at de er inkludert i folkebegrepet. På gatene i landets byer selger romfolk et tidsskrift med navnet Folk er folk. Om man anlegger et slikt perspektiv, fremstår situasjonen i Balkh for drøye tusen år siden som noe mindre fremmedartet.

Som nevnt i kapittel elleve, opptrådte de europeiske stormaktene i såkalt konsert i årene efter Napoleonskrigene. En av konsertens hovedbeskjeftigelser var å intervenere for å slå ned liberale opprør. Da konserten møttes formelt for siste gang i Verona i 1822, sto for eksempel situasjonen i Spania på dagsordenen. To år tidligere hadde en bølge av liberale opprør mot kongemakten spredt seg over landet. Kongressen bemyndiget Frankrike, som var dets eneste medlem med grense mot Spania, og som på dette tidspunktet hadde fått ganske nok av revolusjon, til å intervenere i Spania på rojalistenes side. Intervensjonen var vellykket, og det tre år gamle liberale regimet (sp. Trienio Liberal) falt. Her har vi også en påminnelse om at tanken om folkenes selvbestemmelsesrett (se kapittel 8) ikke nødvendigvis vant frem på 1800-tallet, av den enkle grunn at det bare var én stormakt, Storbritannia, som støttet det helhjertet, men ikke så helhjertet at det ikke av og til måtte vike for spesifikke politiske interesser. Revolusjonsåret 1848 så liberale oppstander over en lav sko. Russland svarte på én av dem, den ungarske,

ved å intervenere det påfølgende året. På hele 1800-tallet dreiet intervensjonsproblematikken rundt spørsmålet om regimeendring: skulle det interveneres til fordel for, eventuelt mot, liberale oppstander (Heraklides og Dialla 2015)? Det til dags dato klareste argumentet mot en slik tanke finner vi i et essay skrevet av John Stuart Mill i 1859 (1973), A Few Words on Non-Intervention. Mill påpeker at en liberal orden, der en konstitusjon (grunnlov) og en rettsstat garanterer et fritt økonomisk liv og politiske rettigheter, krever at så mange forutsetninger er på plass på sosialt nivå at den må vokse frem innenfra for å lykkes. 1800-tallets europeiske intervensjonsproblematikk gjentok seg på globalt nivå på 1900-tallet. Russiske revolusjonære var besatt av den franske revolusjon og tenkte på den revolusjonen de selv planla som en gjentagelse av den franske. Tenkningen om folkebegrepet var intet unntak. Det russiske folket ble forstått som småbønder, arbeidere pluss soldater og matroser med den rette politiske innstilling. Aristokrater, borgere, storbønder (kulakker) og andre med feil, politisk innstilling var ikke inkludert. Da oktoberrevolusjonen i 1917 bragte et regime med denne holdningen til makten, intervenerte vestmaktene på de kontrarevolusjonæres side.15 En tilsvarende situasjon oppsto i forbindelse med den kinesiske revolusjon i 1940-årene.

Under den kalde krigen forble intervensjonsbegrepet først og fremst knyttet til regimeendring. De to supermaktene, USA og Sovjetunionen, intervenerte over hele kloden, men spesielt i det de tenkte på som sine egne interessesfærer. USA intervenerte blant annet på Cuba (1961, Bay of Pigs, mislykket), Den dominikanske republikk (1965), Grenada (1983) og mer indirekte i Nicaragua (tidlig 1980-tall). Sovjetunionen intervenerte blant annet i Ungarn (1956), Tsjekkoslovakia (1968), Afghanistan (1979, utartet til krig) og mer indirekte i Polen (1956, 1981).

Et særtilfelle av intervensjoner gjelder situasjoner der et morderisk regime bryter menneskerettighetene i et slikt omfang at en eller flere andre stater intervenerer for å få en slutt på situasjonen. Siden situasjonen ikke kan forandres på annen måte enn ved regimeendring, skiller såkalte

15 Kontrarevolusjonære kalles gjerne de hvite, til forskjell fra de røde, revolusjonære.

humanitære intervensjoner seg altså bare fra andre militære intervensjoner på ett punkt, at motivasjonen er annerledes. Dermed vil det alltid være et omstridt spørsmål om menneskerettighetsbruddene er så omfattende at det er snakk om humanitær intervensjon, eller bare om en ganske vanlig intervensjon. Russland hevdet for eksempel både i 2014 og i 2022 å intervenere militært mot ukrainske brudd på minoriteten av etniske russeres menneskerettigheter, til tross for at slike ikke var dokumentert. I den kalde krigens siste fase intervenerte derimot først Vietnam i Kambodsja for å sette en stopp for Pol Pots dokumenterte masseutryddelser (1978) og dernest Tanzania i Uganda for å stoppe Ida Amin. Sett i eftertid er det helt klart at det først og fremst dreide seg om humanitære intervensjoner. Slik så det imidlertid ikke nødvendigvis ut for samtiden som pekte på en rekke andre og mer egennyttige grunner for at disse intervensjonene fant sted. Slik vil det alltid være, for det er vanskelig å se hvordan en stat skulle ville intervenere i en annen om det ikke også var i statens egeninteresse. Da USA og allierte, deriblant Norge, intervenerte i Serbia i 1999, var begrunnelsen humanitær. Mer spesifikt gjaldt den Serbias behandling av kosovarene (albanere fra Kosovo). I litteraturen ses imidlertid intervensjonen gjerne i sammenheng med generell avsky for regimet og dets handlinger annetsteds, spesielt i Bosnia i 1995. Var intervensjonen rettet mot å demme opp for Serbias forsøk på å kontrollere så mye av ex-Jugoslavia som mulig, eller gjaldt det å stoppe spesifikke, pågående brudd på menneskerettighetene? Det foreligger ikke noen konsensus.

Denne problematikken ble mye diskutert på 1990- og 2000-tallet. Diskusjonene førte blant annet til lovdannelse, da FN vedtok en resolusjon om The Responsibility to Protect (RtoP), der det ble nedfelt som humanitær, internasjonal rett at stater har et generelt ansvar for å hegne om menneskerettigheter, også når de finner sted utenfor dets eget territorium (er ekstraterritoriale, se foregående kapittel). Her er lovgiverne i spesielt ømfintlig terreng. USA og alliertes, deriblant Norges, intervensjon i Libya fant sted i 2011, efter at RtoP var tredd i kraft, men ble ikke mindre omstridt av den grunn.

USAs operasjoner mot Irak og Afghanistan begynte også som intervensjoner mot spesifikke regimer. Den spesifikke grunnen som ble oppgitt for

å intervenere i Irak i 2003, var behovet for å stoppe et langt fremskredent kjernefysisk program. Dette viste seg senere simpelthen å være oppspinn. Et så godt som samlet miljø av amerikanske arabister hadde advart mot å intervenere fordi en intervensjon lett kunne ødelegge Iraks skjøre balanse mellom sunni- og shia-muslimer og dermed skape sosialt kaos. En rekke IRforskere advarte på samme grunnlag. John Mearsheimer la til et systemisk element, nemlig at USA på det tidspunktet var systemets klart sterkeste makt. Siden alle visste dette, ville en intervensjon være som å skyte spurver med kanoner.

For å summere opp dreide intervensjon seg i statssystemets tidlige fase om å komme mellom en konge og hele eller en del av hans territorium. Efter som ideen om at det skulle være et bånd mellom kongen og hans folk festet seg, ble intervensjon også et spørsmål om å bryte dette båndet. Spørsmålet om regimetype ligger i forlengelsen av dette: man er, sett utenfra, ikke fornøyd med sentraladministrasjonens beskaffenhet og hvordan den behandler befolkningen, og intervenerer for å endre dette forholdet. Humanitære intervensjoner er de der det er menneskerettighetssituasjonen de intervenerende stater ikke er fornøyd med. John Stuart Mill satt i 1859 fingeren på et hovedproblem ved intervensjoner som er ment å endre regimetyper, nemlig at et regime er et resultat av en spesifikk historie og ofte holdes på plass av en svært omfattende sosial orden som det er vanskelig å endre utenfra. Endring må derfor komme innenfra. I 1859 var verden adskillig løsere sammenknyttet enn den er blitt med globaliseringen. Andre stater er som resultat av dette blitt mindre utenforstående enn de var på Mills tid. Spørsmålet er om de er involvert på tilstrekkelige mange måter og i tilstrekkelig dybde til at en regimeendrende intervensjon vil føre frem. Skal man dømme efter de mislykkede amerikanske intervensjonene i Afghanistan, Iran og Libya de siste årene, har Mill fortsatt et poeng.

Videre lesning

Barbieri, Katherine og Jack Levy (1999) «Sleeping with the Enemy: The Impact of War on Trade». Journal of Peace Research, 36 (4): 463–79.

Barthold, Vasili. V. ([1928] 1968) Turkistan Down to the Mongol Invasion.

London: Gibb Memorial Series. Finnemore, Martha (2003) The Purpose of Intervention. Ithaca, NY: Cornell

University Press. Heraclides, Alexis og Ada Dialla (red.) (2015) Humanitarian Intervention in the Long Nineteenth Century. Manchester: Manchester University Press. Little, Richard (1975) Intervention: External Involvement in Civil Wars.

Ottawa: Rowman and Littlefield. Mill, John Stuart ([1859]1973) «A Few Words on Non-Intervention».

I Essays on Politics and Culture, redigert av Gertrude Himmelfarb, s. 368–384. Gloucester: Peter Smith. Vincent, John (1974) Nonintervention and International Order. Princeton, NJ:

Princeton University Press.