Utenrikspolitikk

6 Utenrikspolitikk

En politikk er en plan produsert av representanter for en politisk enhet for hvordan enheten skal nå et mål. Den er gjerne ganske løs og overgripende. Er den spesifikk og spesifiserer en utgangsposisjon, et mål og hvordan man skal komme dit, snakker vi snarere om en strategi. Utenriks betyr simpelthen utenfor riket. Utenrikspolitikk er altså en løs, overgripende plan for hvordan en politisk enhet, i dag typisk en stat, skal oppnå et eller annet i samspill med politiske enheter utenfor den selv, typisk andre stater.

Alle politiske enheter fra mesopotamiske bystater og Egypt av har hatt løse planer om samhandling med andre politiske enheter. I hverdagssprog og blant historikere flest er det vanlig å bruke begrepet utenrikspolitikk om alle slike planer. Begrepshistorisk sett er imidlertid forutsetningene for å trekke opp slike planer og måten det er blitt gjort på, så forskjellige at det er mer tilslørende enn oppklarende å sause så forskjellige meninger av begrepet sammen. Kapittelet begynner derfor med en gjennomgang av IRs debatt om forutsetningene for at vi kan snakke om utenrikspolitikk i dagens betydning, som en stats planer for å oppnå noe i samhandling først og fremst med andre stater. Dernest følger en diskusjon av selve de utenrikspolitiske beslutningsprosessene.

I tidlige stater var beslutningsprosessene hva forhold utenfor dem selv angikk, svært like andre beslutningsprosesser. Slik var det også i middelalderens Europa. Karl den Store red i første del av sin regjeringstid fra by til by for å holde oppsyn med sitt rike. Det var først i andre del av hans regjeringstid, på 800-tallet, at han gjorde Aachen til fast hovedstad. Tidlige skandinaviske konger gjorde det samme. Svenskekongen

red for eksempel fra slott til slott og ble så lenge det tok å spise opp maten de rommet, så sent som på 1400-tallet. Med seg hadde de såkalte peripatetiske eller omflakkende kongene sin hird. I tillegg kunne de be storkarer i sitt rike om hjelp til å utføre oppdrag, det være seg innenriks eller utenriks. Fra 1200-tallet av ble styringsoppgavene for kontinentale (men ikke ennå for østersjøiske) konger så omfattende at man begynte å opprette de første kontorer (lat. Capella regis). Disse kontorene var også udifferensierte; de tok seg av innenriks og utenriks, stort og smått, i den rekkefølge behovet oppsto. Noen differensiering mellom innenriks og utenriks var det ikke spor av. Spørsmålet blir da når den dukket opp.

I boken Inside\Outside fra 1991 gir IR-forskeren R.B.J. Walker et filosofisk svar. Fremveksten av stater i Europa på 1400-tallet av betød for ham at verden ble delt opp i to sfærer med forskjellig ontisk status. En ontisk status går på selve væren i verden. Ontologi betyr simpelthen hva verden består av, og hva som er mulig. Om det finnes engler eller ikke, om vi kan levitere (oppheve tyngdekraften) eller om vi er født i nasjoner eller ikke, er eksempler på ontiske spørsmål (den grammelgreske roten til ordet betyr simpelthen «å være»). Den ene sfæren Walker ser vokse frem, er statens innside som kan ordnes, gjerne ved lov, og der ting dermed kan skje i noenlunde ordnede og i en viss grad forutsigelige former. Den andre sfæren er områder utenfor staten der orden ikke er mulig, og det dermed hersker anarki (fra gr. an archon, uten hersker). Merk at det her dreier seg om menneskeskapte sfærer som er resultatet av menneskelige handlinger, men ikke nødvendigvis av menneskelige planer.

Om man legger til grunn et slikt syn på hva verden består av, har et slikt ontisk grunnsyn, følger det at man må ha én type politikk for den ordnede sfæren (statens innside) og en annen for anarkiske (statens utside). Utenrikspolitikk oppstår dermed som noe annet enn innenrikspolitikk. Merk at vår oppdeling av kunnskapsproduksjon speiler og opprettholder en slik deling. Statsvitenskap kalles simpelthen politikk (politics) på britisk engelsk, og politikk er noe man som nevnt i forordet kun kan bedrive innen en bystat (fra gr. polis). Så har vi internasjonale relasjoner. Når enkelte snakker om «international politics» eller «internasjonal politikk», er det nok gjengs, men altså like fullt etymologisk

feilslått. Ut fra et slikt filosofisk perspektiv, som fokuserer på de ontiske forutsetningene for utenrikspolitikk, stammer den altså fra slutten av renessansen, eller «tidlig nytid», som tyskerne sier.

Om vi derimot anlegger et statsvitenskapelig perspektiv ved å fokusere på selve politikkutformingen og spør når utenrikspolitikken ble institusjonalisert som noe forskjellig fra innenrikspolitikken, får vi en senere datering. Vi ser tilløp til en spesialisering av diplomater – spesialister på utenrikspolitikk – på det italienske 1400-tallet (it. quattrocento; se kapittel 12). I 1624 profesjonaliserte kardinal Richelieu, kongens førsteminister, det franske byråkratiet. Han delte imidlertid ikke opp sakene efter noe prinsipp om innenriks og utenriks. Det fantes heller ikke noen spesialisering på politisk nivå. Richelieu var førsteminister, ikke utenriksminister. Ser vi på norsk enevoldstid fra 1661 av og langt inn på 1700-tallet, finner vi denne delen av politikken i vår hovedstad, kongens København. Her finner vi en lignende profesjonalisering i Den røde bygning, som huset det vi nå ville kalle sentraladministrasjonen. Det var faktisk en viss sortering av saker, men ikke efter innenriks og utenriks. Kontorinndelingen gikk på hvilke stater man skrev til på hvilket sprog – latin eller tysk. Det var først da Johan Friedrich Struensee i praksis overtok styre og stell under den gale kong Christian VII, at det i 1770 ble opprettet et utenriksdepartement. Slik var det også i resten av Europa (Neumann 2005). På 1800-tallet spredte utenriksdepartementer seg til resten av verdens stater – Russland, Det ottomanske riket, Siam (nå Thailand) etc. Institusjonelt er utenrikspolitikken dermed bare et par hundre år gammel.

Halvard Leira (2020) har spurt seg hvorfor denne institusjonelle spesialiseringen oppstod på det tidspunktet den gjorde. Hans svar er at det skyldtes fremveksten av et sivilt samfunn og en offentlighet på annen halvdel av 1700-tallet, som en konkretisering av opplysningstiden. Man fikk magasiner, såkalte intelligenssedler, aviser der borgerne kunne diskutere ditt og datt. Fra et kongelig standpunkt var dette problematisk fordi kongemakten dermed ikke var skjermet fra offentlig kritikk (det var jo vitsen), men enda mer fordi ens monarkbrødre også kunne kritiseres. Konkret ble det i Storbritannia og Frankrike, der det

i kjølvannet av henholdsvis politisk og økonomisk revolusjon hersket en liberal grunnstemning, vanlig å kritisere det man nå begynte å tenke på som «den gamle orden» (fr. l’ancient régime) som hersket i Preussen, Habsburgerriket og Russland. Det syntes ikke de autoritære lederne som ble kritisert, noe om. Leira viser hvordan den historiske løsningen på dette dilemmaet ble sensur. Innenriks ble dermed det som ikke ble sensurert, utenriks det som ble.

De tre perspektivene på utenrikspolitikk som nettopp er blitt gitt, er kompatible og kompletterende. Vi kan konkludere at utenrikspolitikk slik vi kjenner den, er drøye to hundre år gammel og kan defineres som a) noe som lages av stater b) omtrent slik det skjer i dag i en c) kontekst som minner om dagens, med en rekke sivile aktører (NGOer). I lys av ikkeeuropeiske erfaringer må vi også legge til et fjerde punkt, d), nemlig at politikken tuftes på rasjonell og bevisst planlegning. Om vi går til for eksempel Det ottomanske riket, finner vi nemlig at politikken, også den militære, frem til 1840 ikke preges av strategisk tenkning, men fromhet. Om saker og ting skal lykkes eller ikke, lå først og fremst i Allahs hender, ikke i menneskelige, og dermed var det vel så viktig å be som å legge konkrete planer. Her har vi et eksempel på såkalt voluntarisme, at man kan ville snarere enn å utøve handlinger, at ånden er viktigere enn kjødet, om vi skal forbli i det religiøse. Ikke-religiøse analytikere har en tendens til å latterliggjøre denne måten å drive politikk på. Om vi tenker spesifikt kausalt, altså slik at bønn skal utløse handlinger direkte, uten menneskelig mellomkomst, er det med rette. Men om vi holder klart for oss at alle politiske enheter er definert blant annet ved sin vi-følelse, og tar med i beregningen at appeller til vilje kan øke vi-følelsen, synes det klart at voluntarisme kan styrke politisk handlingsevne indirekte, i alle fall på kort sikt.

Beslutningsprosesser

Utenrikspolitikk er per definisjon beslutningsprosess – hvordan omforene en rekke forskjellige syn til en overordnet avgjørelse – pluss implementering – hvordan sette beslutningen ut i livet, slik at den går fra å være noe villet til å bli noe som faktisk gjør en forskjell ved å omfordele ressurser og

forandre en liten eller stor del av verden. Hvem er det så som handler? Først og fremst to typer aktører vi allerede har møtt: politiske ledere (historisk ymse typer kronede hoder, i en stat, regjeringen) og et byråkratisk apparat (typisk departementer og derunder ordnede etater). Utenriksministerier er sentrale.

På 1900-tallet fikk vi som en følge av internasjonalisering en slående differensiering av utenriksdepartementene med nye avdelinger for handel, presse, sikkerhetspolitikk, multilateralt diplomati og planlegging. UDers avdelinger er av to typer: geografiske (for eksempel en Afrikaavdeling) eller funksjonelle (for eksempel en sikkerhetspolitisk avdeling). UDer forsøker alltid å finne en balanse mellom disse to organisasjonsprinsippene. Her har vi én grunn til at de er under permanent omorganisering.

Et sentralt funn i ledelseslitteraturen er at det er vanskelig å lede mer enn omkring et dusin avdelinger, og bortimot umulig å lede mer enn 15. Om et UD skal differensieres utover et slikt antall avdelinger, skjer differensieringen derfor innenfor avdelingene, ved at det dannes nye seksjoner. Har man for eksempel en humanitæravdeling med en seksjon for krisehjelp, kan man dele den ytterligere opp funksjonelt ved å lage en ny seksjon for naturlige katastrofer og en for menneskeskapte. Slik kan man holde på til man kommer opp i et dusin seksjoner eller så. Et ytterligere hensyn her er dette med opposite numbers, som allerede er blitt nevnt. Et UD skal kommunisere med andre nasjonale departementer, men det skal også kommunisere med andre staters UDer. Derfor må det organiseres slik at det blir gode grenseflater til begge typer organisasjoner, blant annet ved at ansatte har opposite numbers i andre UDer. UDers forsøk på å finne balansen mellom å kunne speile andre nasjonale departementer på den ene side og andre UDer på den annen, er en grunn nummer to til at UDer er under permanent omorganisering.

En rekke statlige og ikke-statlige institusjoner deltar i den departementale utformingen av norsk utenrikspolitikk. Andre departementer enn UD, de såkalte fagdepartementene, er aktive på sine felter. Siden 1970-tallet har samtlige fagdepartementer utviklet sine egne internasjonale avdelinger som koordinerer arbeidet internt i de respektive departementer. Andre statlige institusjoner – direktorater, fylker, kommuner,

barnevernet, Forsvarets og politiets etterretningstjenester, Norges Bank, Statens pensjonsfond utland etc. – er også involvert på ymse vis. Det samme er selskaper med tette bånd til staten, som Equinor, og delvis statlig understøttede institusjoner, som Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). En rekke ikke-statlige organisasjoner, så som ideelle hjelpeorganisasjoner, religiøse aktører og oljeselskaper, er aktive på permanent basis. Merk at ikke-statlige aktører skiller seg sterkt fra hverandre hva angår hvorvidt de vil knytte an til utenrikspolitikken eller ikke. Noen vil ha så tett tilknytning til utenrikspolitikken som mulig. Andre opererer helt uavhengig av staten, gjerne uten at statlige organer vet noe om virksomheten. Begge tilganger kan skape koordinerings- og politiske utfordringer for UD og andre statsorganer. I Norge, som i andre europeiske land, er UDs koordinerende rolle i utenrikspolitikken under et visst press. På 1980-tallet bygget Statsministerens kontor (SMK) opp en egen internasjonal avdeling. Denne har siden vokst. SMK trer i aksjon blant annet når UDs rolle som koordinerende instans ikke fører frem, for eksempel når et fagdepartement motsetter seg UDs linje.

Parallelt med arbeid i departemental regi kommer arbeidet i og omkring Stortinget. Alle partier som er representert på Stortinget, har et partiprogram der generelle utenrikspolitiske standpunkter inngår. Partiene arbeider i varierende grad løpende med slike problemer innad. Arbeiderpartiet er det partiet som i høyest grad har institusjonalisert dette arbeidet i og omkring partiets utenrikspolitiske utvalg. Et stort antall ikke-statlige organisasjoner tar aktivt del i partienes utenrikspolitiske arbeid. Noen har en generell tilknytning til et parti; Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp er for eksempel begge tilhørende arbeiderbevegelsen. De fleste ikke-statlige organisasjoner er aktive i form av lobbying av stortingsrepresentanter, i deres valgkretser eller på Løvebakken. Departementenes og Stortingets arbeid med utenrikspolitikk møtes langs to spor. For det første har Stortinget en kontrollfunksjon overfor alle departementer. Stortinget var frem til den andre verdenskrig aktiv i kontrollen med UD via sin utenrikskomité (fra 2009 utenriks- og forsvarskomiteen), spesielt i perioden da C.J. Hambro var komiteens formann (1925–1945). Siden andre verdenskrig har komiteen vært mindre aktiv

i sin kontrollfunksjon. Stortinget har i tillegg til Utenrikskomiteen også Den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK), en fast komité som består av de faste medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen, samt Stortingets president og lederne for partigruppene. Den kalles sammen under oppseiling av kriser, når tidspresset er stort, og når behovet for konsensusavgjørelser er større enn vanlig.

UD og Stortinget møtes også løpende i den formelle utenrikspolitiske beslutningsprosessen, idet UD jo er arbeidende organ for Regjeringen, som utgår fra Stortinget. På toppen av UD sitter Utenriksministeren (Umin). Umin har siden den andre verdenskrig vært flankert av et økende antall statssekretærer og rådgivere. Til sammen utgjør disse UDs politiske ledelse. UDs ansatte ledes av Utenriksråden (Uråd) som under seg har sitt eget sekretariat, et apparat av avdelinger og seksjoner (hjemmeapparatet) og et antall stasjoner, det vil si ambassader til andre stater, generalkonsulater og delegasjoner til multilaterale organisasjoner, som FN og NATO (uteapparatet). UD åpner, på eget eller politisk initiativ, en sak som gjerne ivaretas på lavt nivå, av en såkalt saksbehandler. Saksbehandleren utformer så et notat som finner veien opp til toppen i UD fra seksjon til avdeling til Uråd. Ut fra sakens natur vil UDs eget uteapparat, andre departementer og ymse beslutningsformende aktører bli konsultert. Er saken viktig nok, blir den fremlagt for UDs politiske ledelse for vedtak. Er saken blant de få som er ekstra viktige, utformes det et såkalt R-notat (regjeringsnotat) som legges frem som grunnlag for diskusjon og vedtak i regjeringskonferanse. Regjeringen meddeler deretter avgjørelsen for Stortinget til diskusjon. Som regel er dette slutten på den formelle beslutningsprosessen, men det hender at Stortinget ikke tar Regjeringens forslag til efterretning. Saken går da til ny behandling. Regjeringen kan også velge å stille kabinettspørsmål, det vil si å sette sin eksistens inn på at saken blir vedtatt som foreslått. Blir den ikke det, kan Regjeringen gå av.

Utenrikspolitiske beslutningsprosesser vil ofte initieres, altså igang settes, av politikere, det være seg utenriksminister, statsminister eller andre. Pressen vil ofte være en agendasetter, men viktigst er det som skjer i verden. Ansatte i UD og andre departementer vil utvikle grunnlagsnotater.

I et demokrati vil det være en viss åpenhet mot ikke-statlige aktører. Opposite numbers i allierte og vennligsinnede land vil ofte bli konsultert. Historisk skjedde alt dette ut fra en militær logikk. Samuel Finer (1988) har stilt et viktig spørsmål, nemlig hvorfor offiserer ikke alltid er ansvarlig for utenrikspolitiske beslutningsprosesser, når de sitter på våpnene. Svaret er at moderne samfunn er for differensiert til at makt over våpen uten videre kan konverteres til makt over andre ting. I demokratiske stater er det vokst frem forskjellige sosiale sfærer – politiske, militære, økonomiske, religiøse, kulturelle etc. – som i noen grad har sin egen logikk. I et modent demokrati vil utenrikspolitikken utgjøre en slik sfære som trekker på andre sfærers innsikter, men som har sin egen logikk.

Regimetype (demokratisk, autoritær, teokratisk etc.) er én kilde til forskjeller mellom stater hva utformingen av utenrikspolitikk angår. En annen er generelle politiske tradisjoner. I USA har man for eksempel på grunn av redsel for autoritære tendenser et såkalt checks-and-balancessystem der de tre statsmaktene president, kongress og høyesterett i prinsippet må bli enige om noe viktig skal skje. Om senatet (den ene delen av kongressen, den andre er representantenes hus) for eksempel vedtar et eksportforbud for en type vare til et spesifikt land, vil høyesterett opprettholde dette, og presidenten må enten nedlegge veto eller føye seg. Merk imidlertid «i prinsippet». I prinsippet må for eksempel presidenten ha med seg senatet for å erklære krig. En vei omkring dette er å erklære et militært angrep på et annet land for å være en politiaksjon snarere enn en krig, for å skalere (trappe opp) til krig. Det var for eksempel slik USA startet det som ble Vietnamkrigen (sent 1950-tallet til 1975).

Utenrikspolitikken er nok differensiert fra innenrikspolitikken, men de to henger sammen. I finsk politikk har man for eksempel et uttrykk, «å gå peterburgske veier», som betyr å forsøke å bruke eksterne, russiske kontakter for å oppnå noe internt. På 1950-tallet pleiet Arbeiderpartiets generalsekretær Håkon Lie ivrig amerikanske kontakter, som også var fine å ha for ham i indre partikonflikter med partiets venstreside. Robert Putnam gav i en feiret artikkel fra 1988 dette navnet «two-level games». Utenrikspolitikken skal tilpasses det eller de land den er rettet mot, samtidig som den også skal passe med ført innenrikspolitikk.

Jagerflykjøp kan tjene som eksempel. Slikt kjøpes typisk fra et subsidiert nasjonalt selskap i et vennligsinnet land – i Norges tilfelle for eksempel USA, Frankrike eller Sverige – og involverer serviceavtaler og gjenkjøpsordninger som binder Norge til selgerlandet for opptil et halvt århundre. Da blir det viktig hvilket land man kjøper fra, men også hvilke norske selskaper som får serviceavtalene og gjenkjøpskontraktene.

En annen type kobling som ofte preger utenrikspolitiske beslutningsprosesser, går mellom sakskomplekser (eng. linkage). Skal Norge for eksempel få til et eller annet sammen med Russland på Svalbard, er én måte å gjøre det på å være imøtekommende i de årlige fiskeriforhandlingene. Spesielt er beslutningstaking i multilaterale organisasjoner som FN preget av denne typen kobling. Man kan gjøre narr av dette som hestehandel, eller man kan feire det som problemløsning som styrker gjensidigheten og dermed forholdet stater imellom.

De fleste utenrikspolitiske beslutningsprosesser er hverdagslige. Det finnes deadlines, men partene kan ta sin tid. Av og til får man en krise. Harold Macmillan, Storbritannias statsminister 1957–1963, skal angivelig ha svart en journalist om hva han fryktet mest, at det var «events, my dear boy, events».6 Kriser må møtes umiddelbart og blir derfor ofte uvegerlig preget av såkalt brannslukning, altså handlinger som er nødvendige på kort sikt (slik nedspyling av et brennende hus kan være det), men som kan ha uheldige virkninger på lang sikt. Graham Allisons allerede nevnte bok Essence of Decision fra 1971 er en klassiker på feltet. I 1962 installerte Sovjetunionen ramper som kunne brukes til utskyting av kjernefysiske missiler mot USA på Cuba, samtidig som de benektet at de faktisk hadde gjort det. USA svarte med en såkalt embargo, altså ved å fysisk nekte sovjetiske skip adgang til Cuba. Skipene møttes. De sovjetiske skipene returnerte dit de kom fra. Denne typen utenrikspolitikk der man tilspisser konflikten og kondenserer den til et spill mellom viljer, kalles på engelsk brinkmanship.

6 Historien er muligens apokryf, se https://quoteinvestigator.com/2020/08/31/events/, konsultert 17. august 2022.

Med inspirasjon fra Allison, Putnam og andre har det utviklet seg et eget subfelt innen IR, «foreign policy analysis», der man formaliserer og modellerer utenrikspolitiske beslutningsprosesser med sikte på å komme frem til generelle slutninger. En annen tilnærming til studiet av utenrikspolitikk tar utgangspunkt i vi-følelse eller identitet (fra lat. idem, det samme). I 1969 redigerte den norske antropologen Fredrik Barth en antologi som forandret hvordan mange samfunnsvitere tenker om identitet. Før Barth var det vanlig å tenke seg at en politisk enhet hadde vi-følelse fra det de hadde felles, så som sprog, mattradisjoner, kles- og byggeskikker, slektskapssystemer etc. Barth viste, ved å studere mennesker i en pakistansk grensetrakt, at identitet også må opprettholdes ved å avgrense vi’et mot andre grupper. Disse andre gruppene blir dermed en skapende eller konstituerende del av selvet, en såkalt konstitutiv utside. Franske poststrukturalistiske filosofer som var samtidige av Barth, teoretiserte i samme leia.

IR-forskere som australieren David Campbell (1991) og Ole Wæver (2002) brukte disse ideene til å si noe nytt om utenrikspolitikk. Der tidligere tenkere la til grunn at utenrikspolitikk simpelthen var handling rettet mot verden omkring, fremhevet Campbell og Wæver at om utenrikspolitikk dreide seg om å trekke en linje mellom oss som handler, og de andre som vi handler overfor, så er utenrikspolitikk en måte å skape og opprettholde staten selv på. Staten har altså det de kalte en konstitutiv utside som skaper staten selv. Utenrikspolitikken bekrefter grensen mellom oss og dem og er dermed med på å opprettholde staten. Grunntanken er altså at selvet utformer utenrikspolitikk som et vern mot de andre. Wæver gir et eksempel, nemlig Tysklands Europapolitikk, som han ser som et forsøk på å skape Den europeiske union i Tysklands bilde. På samme måte vil Frankrike, Italia, Nederland og de andre medlemslandene forsøke å forme EU i sitt bilde. Tyskland ble en nasjonalstat først gjennom Preussens tre kriger mot Danmark (1864), Habsburgerriket («Østerrike», 1866–67) og Frankrike (1870). Tanken om den tyske nasjon, som vi diskuterte i kapittel tre, gikk altså forut for dannelsen av den tyske stat. Da den tyske grunnlovsdomstolen skulle avgjøre om EU kunne utvikle seg til en stat, svarte den negativt. Grunnen den oppgav, var at EU manglet et Staatenvolk, altså en statsbærende nasjon. En

slik dom gir mening for tyskere, som har historisk erfaring med at en nasjon kan danne en stat, men liten eller ingen mening for franskmenn eller amerikanere, som mangler denne type erfaring. I en slik lesning handler utenrikspolitikk, for eksempel tysk Europapolitikk, altså ikke om å utforme en hvilken som helst politikk, men å opprettholde staten intakt i møtet med det som er utenfor den.

Studiet av utenrikspolitikk, om det nå skjer på den ene eller andre måten, gir aktørperspektiver på IR. Aktørperspektiver er en viktig del av faget. Som Karl Marx (1934) skrev, skaper mennesker sin egen historie, men ikke under forutsetninger de selv har valgt. Handlingsfokuserte aktørperspektiver er bare én av fagets to sider. Den andre er handlingenes strukturelle forutsetninger. Neste kapittel tar fatt på diskusjonen av disse.

Videre lesning

Allison, Graham T. (1971) Essence of Decision: Explaining the Cuban Missile

Crisis, første utgave. New York: Little, Brown and Company. Ashley, Richard (1987) «Foreign Policy and Political Performance». International Studies Notes, 13 (2): 51–54. Barth, Fredrik (1969) Ethnic Groups and Boundaries: The Social Organization of Culture Difference. Oslo: Universitetsforlaget. Campbell, David (1992) Writing Security: US Foreign Policy and The Politics of

Identity. Minneapolis, MN: University of Minnesota University Press. Finer, Samuel E. (1988) The Man on Horseback: The Role of the Military in

Politics. Boulder, CO: Westview. Kjos Fonn, Birgitte, Nina Græger og Iver B. Neumann (red.) Norsk utenrikspolitisk praksis: Prosesser og aktører. Oslo: Cappelen Akademisk. Knutsen, Torbjørn L., Gunnar Sørbø og Svein Gjerdåker (red.) (1997) Norges utenrikspolitikk, andre utgave. Oslo: Cappelen Akademisk. Leira, Halvard (2020) Utenrikspolitikkens opprinnelse: Norge og verden. Oslo:

Universitetsforlaget. Marx, Karl ([1852] 1934) Louis Bonapartes attende brumaire. Moskva:

Forlagskooperativ av utenlandske arbeidere i SSSR. Neumann, Iver B. (2005) «Hvor gammel er norsk utenrikspolitikk?»

Internasjonal politikk, 63 (2–3): 161–182.

Putnam, Robert (1988) «Diplomacy and Domestic Politics: The Logic of

Two-Level Games». International Organization, 42 (3): 427–460. Riste, Olav (red.) (1995–1997) Norsk utenrikspolitikks historie, seks bind.

Oslo: Universitetsforlaget. Walker, R.B.J. (1993) Inside/Outside: International Relations and Political

Theory. Cambridge: Cambridge University Press. Wæver, Ole (2002) «Identities, Community, and Foreign Policy: Discourse

Theory and Foreign Policy Analysis», I European Integration and National

Identity: The Challenge of the Nordic States, redigert av Lene Hansen og

Ole Wæver, s. 20–49. London: Routledge.