Makt og suverenitet

15 Makt og suverenitet

Siden Max Weber har vi altså tenkt på makt som As evne til å få B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort. I 1974 gav den britiske sosiologen Steven Lukes ut en liten bok som het Power: A Radical View, der han foreslo at makt har tre dimensjoner. Den mest åpenbare, endimensjonale analysen ser på hva A gjør for å få B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort. Da jeg i kapittel ti stilte fire spørsmål om sikkerhet – hva som skulle sikres, mot hvem, med hva, hvordan – la jeg maktpolitisk sett opp til en endimensjonal analyse. Det at en stat annekterer en annen stats territorium, altså tar territoriet militært og innlemmer det i sin egen stat, kan tjene som eksempel. I 2015 annekterte Russland Krym-halvøya, som ifølge internasjonal rett var en del av Ukraina. Den enklest mulige maktanalyse av dette er at Russland tvang Ukraina til å gjøre noe Ukraina ellers ikke ville ha gjort. En rekke grupper var involvert – hemmelige agenter, Krym-kriminelle, de russiske væpnede styrker, russisk presse – men disse agentene kan man tenke på som klienter av den prinsipale agenten Russland, som er det handlende subjekt.

En endimensjonal analyse fremstår lett som individorientert. Man får ikke innarbeidet den sosiale konteksten, som ofte er svært viktig. En todimensjonal maktanalyse forsøker å bøte på dette ved også å se på hvordan organisasjoner blir mobilisert:

All forms of political organization have a bias in favour of the exploitation of some kinds of conflict and the suppression of others, because organization is the obilisation of bias. Some

issues are organized into politics while others are organized out (Schattschneider, sitert i Lukes 1974: 16).

Da Russland annekterte Krym, kom personellet som ble brukt, primært fra den russiske hæren. Den russiske hærens sammensetning, styrke, kampberedskap og praksiser sett opp mot den tilsvarende ukrainske var åpenbart en relevant faktor for å forstå hvordan annekteringen kunne gå så smertefritt. Et eksempel kunne være den russiske taktikken med å bruke personell uten uniformsmerker, såkalte små, grønne menn. Ukraina trakk da også en konklusjon av dette og Russlands påfølgende støtte til opprørere i den ukrainske Donbas-regionen, nemlig at Ukraina måtte bruke mer penger på det militære, trene flere styrker og søke flere allierte. Også en rekke andre organisasjoner var involvert i invasjonen og anneksjonen, fra veteranklubber til FN. En todimensjonal maktanalyse tar ideelt sett med alt dette.

En endimensjonal maktanalyse fokuserer direkte på aktører. En todimensjonal analyse fokuserer på den organisasjonsmessige slagsiden ved hva som skjer, og får dermed også med handlingsbetingelser og begrensninger. Men, spør Lukes så; hva med alle de gangene A får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort uten å løfte en finger? B vet kanskje ikke engang hva som foregår, eller vet det, men har ikke oversikt nok til å forstå effektene av hva som foregår, før det er for sent å gjøre noe med det. Lukes (1974: 23–24) spør retorisk:

Indeed, is it not the supreme exercise of power to get another or others to have the desires you want them to have – that is, to secure their compliance by controlling their thoughts and desires? […] is it not the supreme and most insidious exercise of power to prevent people, to whatever degree, from having grievances by shaping their perceptions, cognitions and preferences in such a way that they accept their role in the existing order of things, either because they can see or imagine no alternative to it, or because they see it as natural and unchangeable, or because they value it as divinely ordained and beneficial?

Marxisten Lukes er først og fremst interessert i denne typen tredimensjonal maktanalyse (merk at ideen om «falsk bevissthet» ligger i dagen her; om folk bare hadde forstått sine klasseinteresser, hadde de sett tvers gjennom kapitalistenes fremstilling av verden og gjort noe med kjerneproblemet, som er kapitalismen selv). Det dreier seg altså om å inkludere grupper som ikke nødvendigvis deltar noe særlig, men som er berørt av hva som foregår, i maktanalysen. Hva Krym angår, kan krymtatarene tjene som eksempel. Deres khanat var selve makten på Krym frem til 1774 da Russland annekterte halvøya første gang. Omkring halvparten av befolkningen rømte til Det ottomanske riket. I 1944 lot Stalin krymtatarene deportere til Sentral-Asia. Siden Sovjetunionens fall i 1991 hadde de stort sett blitt godt intergrert i Ukraina. Da Russland annekterte, ble de igjen gjenstand for forfølgelse. Det er alltid grupper som taper på sosial endring. Disse gruppene er av spesiell interesse for maktanalyser. Lukes’ bruk av dimensjoner er elegant, ikke minst fordi det får forskere som han selv til å fremstå som sofistikerte, mens forskere som gjør andre ting, fremstår som litt enkle. Man kan imidlertid snu dette spillet mot Lukes selv og spørre om han har fått med alt som er relevant for en maktanalyse. Hva med alle de situasjonene hvor det er ting som sådan, måten ting blir gjort og tenkt på i seg selv, som får B til å gjøre noe B ellers ikke ville ha gjort, og ikke A? Det er her den franske filosofen, historikeren og samfunnsviteren Michel Foucault kommer inn i bildet. Som allerede nevnt er Foucault opptatt av hvordan makt er uadskillelig fra kunnskap, fordi kunnskap har direkte makteffekter. Grunninnsikten om at kunnskap er makt går tilbake til den engelske vitenskapspioneren Francis Bacon (1561–1626), men Bacon tenkte simpelthen på kunnskap som en ressurs for A. Foucault er snarere opptatt av hvordan samfunnet uvegerlig er despotisk fordi det nødvendigvis bygger på et spesielt kunnskapsregime. Igjen kan Russlands invasjon av Krym tjene som eksempel. Forut for og parallelt med den så vi en plutselig oppblomstring i kunnskapsproduksjon rundt noe geografer og historikere kalte «Novorossija», Ny-Russland som angivelig var noe Russland skapte historisk, og som Russland nå hadde krav på. Tilfeldigvis dreier det seg ikke bare om Krym, men også Donbas og tilliggende herligheter, altså områder som Russland

nå forsøker å ta militært. Kunnskapsproduksjon om «Novorossija» er i seg selv en form for makt, for den reder grunnen for russiske krav på disse territoriene. Foucault er spesielt opptatt av forutsetningene, handlingsbetingelsene, for at et prosjekt som «Novorossija» kunne oppstå og gå rett hjem hos mange russere. Hva slags tradisjon og hva slags situasjon gjør et prosjekt som på denne måten ser historie som et våpen? Vel, for Lenin var historien ikke bare et hvilket som helst våpen, men en hammer. Det som gjorde kunnskap om fortiden interessant, var ikke at den kunne forstås, men at den kunne brukes til å forandre nåtid og fremtid. Putins Russland har fyrt opp under denne måten å tenke historie på. Det har også blitt innført overvåkning av og kontroll med universiteter og media, slik at staten kan styre kunnskapsutviklingen i detalj.

For Foucault er ikke makten å finne hos A, men i relasjonen mellom subjektene A og B. Den er intersubjektiv. Foucault snakker om tre maktformer: suverenitet, dominans og styringsmentalitet.12 Suverenitet er et spill mellom viljer. Til forskjell fra dominans, der det er klart hvem som er herre, karakteriseres en strategisk relasjon av at dette spørsmålet ikke alltid og allerede er fastlagt. Suverenitet forstås som en løpende forhandling mellom subjekter om hvem som har rett, og hvem som kan diktere den annens handlinger, der det til enhver tid er åpent hvem som er den overordnede part. Det er denne typen maktrelasjon som ifølge Foucault alltid er til stede i menneskelig samkvem. Denne typen strategisk handling, der handlingsbetingelsene tas for gitt og det altså er den direkte og omskiftelige samhandlingen som er i fokus, står sentralt i de fleste analyser av makt.

Dominans er en type direkte maktrelasjon der det ikke hersker tvil om hvem som er herre (lat. dominus). Subjektene er som objekt for dominans «frie» i en mye mer begrenset forstand. De kan yte motstand, for uten motstand, hevder Foucault, kan det simpelthen ikke finnes en maktrelasjon; der det er bare én vilje som friksjonsløst skriver sin sannhet inn i den andre, foreligger det ingen relasjon og heller ikke makt. Subjektene er alltid «frie» i den forstand at de kan begå selvmord, hoppe ut av vinduet eller drepe sin herre, skriver Foucault. Et lenket og mishandlet menneske

12 De neste tre avsnittene bygger på Neumann 2015: 45–53.

er underlagt tvang, ikke makt, for om B ikke kan gjøre motstand, er relasjonen ikke en maktrelasjon. Hovedpoenget ved dominans, som altså krever at B kan gjøre noe, er at uansett hva B gjør, vil det ikke være nok til å åpne spørsmålet om hvem som er herre – det er alltid A. Er det snakk om et dominansforhold, kan den svakere parts handlinger ikke bli annet enn nettopp motstand – motstand mot en orden som subjektet ikke kan forandre kun i kraft av sine egne handlinger. Den sene Foucault gir 1700- og 1800-tallets ekteskap som eksempel:

[V]i kan ikke si at det bare fantes mannlig makt, for kvinnen kunne gjøre en rekke ting: bedra ham, dra ham for penger, avvise ham seksuelt. Hun var likefullt dominert, for alt dette var i siste instans ikke mer enn en håndfull triks som aldri kunne føre til at situasjonen [dvs. maktrelasjonen] ville snus (Foucault 1994: 720–721).

Ransom (1997: 57) konkluderer en nærlesning av begrepet disiplin hos Foucault med å definere det som «those micromechanisms of power whereby individuals are molded to serve the needs of power». Disse praksisene er spesifikke: Ransoms eksempler er en arbeider ved samlebåndet, en soldat i hæren og en elev i klasserommet. Resultatet av disiplineringen er altså at individet utvikler en ny evne som gjør ham eller henne i stand til å spille en ny rolle. Etter disiplineringen er subjektene fortsatt frie i den forstand at de fortsatt har en vilje som de kan bryne mot andre viljer. De kan ha blitt mer medgjørlige, men de er fortsatt i stand til å handle strategisk.

Om en spesifikk maktrelasjon skal kategoriseres som strategisk eller dominant, vil så vidt jeg kan se, ofte bli et spørsmål om hvilket tidsperspektiv man anlegger. Foucaults eget eksempel, 1800-tallsekteskapet, peker i denne retning, for om man tok for seg et spesifikt ekteskap i for eksempel Lyon i en spesifikk uke i for eksempel 1820, ville det ved første øyekast godt kunne fortone seg som et eksempel på strategisk spill mellom viljer. På samme måte vil en mikroanalyse av en spesifikk relasjon mellom en spesifikk fangevokter og en spesifikk fange i et spesifikt fengsel fremheve den løpende disiplineringen, forstått som et spill mellom viljer. Det er først i abstrakt forstand, når man øker den sosiale og eventuelt

kronologiske avstanden til materien, at relasjonen fremtrer som dominant. Når man definerer dominans som en maktrelasjon der det ikke hersker tvil om hvem som er herre, samtidig som man legger vekt på at motstand alltid må være til stede for at man skal kunne snakke om makt, må dette innebære at dominans må forstås som et fenomen på et annet nivå enn den umiddelbare samhandling, for på det nivået vil det altså alltid være i alle fall potensielt omstridt hvem som er herre, ellers har man ikke å gjøre med en maktrelasjon overhodet.

Styringsmentalitet (fr. gouvernementalité) er en type maktrelasjon som ble introdusert i kapittel fem, og som er knyttet til det refleksive – til hvordan selvet regjerer seg selv. Det dreier seg om å innarbeide enkelte standarder i individer, slik at de styrer seg selv ut fra en kalkyle som kommer utenfra. Når man konsulterer en helseapp på telefonen eller finner ut hvor mye protein per 100 gram en matvare inneholder, overvåker man seg selv, slik at A får A til å gjøre noe A ellers ikke ville ha gjort på grunn av strukturelle forhold (estetiske idealer, helsestandarder etc.). Foreldre vet alt om styringsmentalitet, for målet på en god oppdragelse er jo ikke at barnet gjør som det skal når foreldrene ser på, men at de har internalisert foreldrenes og helst også samfunnets standarder, slik at de handler i tråd med dem også når de ikke blir observert. Det dreier seg om styringen av individer ved hjelp av deres egen sannhet, som Foucault på karakteristisk, kryptisk vis formulerer det. Den frihetsgraden selvet har til å gjøre dette, ligger mellom det strategisk handlende og det dominerte fordi man når man forsøker å styre seg selv, vil trekke på et sett teknikker som vil være hentet herfra og derfra: fra ens erfaring med institusjoner så som skoleverket, fra andres forsøk på å regjere en, fra teknikker som meditasjon og bønn. I dagens vestlige stater blir statsmannsgrepet, gitt at man på en rekke politiske felter må avstå fra å herske direkte, å klekke ut nye måter å styre indirekte på.

Suverenitet

For Foucault er suverenitet, i betydning spill om hvem som får viljen sin, en form for makt. For den svenske IR-forskeren Jens Bartelson er suverenitet derimot en ramme for en spesiell type politikk. Suverenitet

avgrenser det som er politisk, fra det som ikke er politisk, slik en ramme avgrenser et maleri fra veggen det henger på. Spesielt tydelig blir dette i tilspissede situasjonen, som når flere skal løfte et piano og det begynner å glippe, eller når det skal avgjøres hvordan en stat skal reagere på et væpnet angrep. Da er det gjerne én som tar kommandoen. Den tyske juristen Carl Schmitt setter fingeren på akkurat denne typen situasjoner når han hevder at den er suveren som bestemmer over unntakssituasjonen. Tradisjonelt tilfalt dette den som var utvalgt av Gud; i Mesopotamia var kongene konger fordi de tok seg av gudene, i ottomansk tradisjon var sultanen Guds skygge på jorden, i europeisk tradisjon Guds representant. I moderniteten er det folket som angivelig forankrer suvereniteten.

Det skifter svært historisk hva stater regner som å falle innunder deres suverenitet. Et av dagens store paradokser i internasjonale relasjoner er at politisk liv er underlagt suverenitet i høy grad (se diskusjonen av menneskerettigheter i forrige kapittel), mens økonomisk liv er det i mye mindre grad. Dette gjelder også i Kina, Russland og andre autoritære stater der økonomisk liv i høyere grad er underlagt direkte politisk kontroll enn det er i Vesten. Vi skal ikke langt tilbake i europeisk historie for å finne situasjoner der det også var slik her. De tidlige nasjonalistene var svært opptatt av at økonomisk liv skulle være et nasjonalt anliggende, og er det i noen grad ennå. Før moderniteten og den liberale handelspolitikken slo inn var det merkantilismen, en doktrine som tok utgangspunkt i en stats naturressurser (spesielt gull og sølv) og hvordan man skulle hegne om dem, som dominerte. Økonomisk liv ble altså sett på som direkte underlagt suverenitetsprinsippet. I prinsippet kan alt mulig underlegges suverenitet. Et pågående skifte ser vi for eksempel hva angår antikke gjenstander, som nå i økende grad blir gjort krav på av stater som mener de ble produsert på «deres» territorium.13 Bartelson (1995: 6) gir oss en god leksjon i metodologi her når han skriver at:

13 Jeg bruker anførselstegn for å markere at det ofte ikke er noen åpenlys forbindelse mellom staten som krever, og produksjonen utover territorium: med hvilken annen rett krever for eksempel Peru tilbakeført ting som ble produsert før spanjolene ankom, eller Irak tilbakeført ting som ble produsert i det fjerde årtusen fvt.?

If knowledge is understood as a system for the formation of valid statements, all knowledge is knowledge about differentiation, and this differentiation is a political activity. First, in order to constitute itself as such, some given knowledge must demarcate itself from what […] is not knowledge, be it opinion, ideology or superstition. Second […] knowledge implies a set of ontological decisions: what does exist, and what does not exist. […] From these decisions, two other decisions follow. One is ethical, and tells us who we are, who is a friend, who is an enemy and who is a stranger. In short, the ethical decision is one of deciding who is Same and who is Other. The other decision is meta-historical, and tells us where we came from, how we became friends, how we got here, where we are, and where we are heading. In short, knowledge, being political to the extent that it differentiates, is indissolubly intertwined with identity and history.

De siste tredve årene har det rast en debatt om når i europeisk historie suverenitetsprinsippet vokste frem. Det tradisjonelle svaret var med Westfaler-freden i 1648. Det er åpenbart feil, for suverenitetsprinsippet ble snarere svekket enn styrket i Westfalen om vi sammenligner med det som ble vedtatt på den foregående kongress, i Augsburg i 1555. Ingen konsensus er nådd, men ingen har så langt tatt til orde for noe europeisk opphav fra før slutten av 1100-tallet. Derimot har enkelte begynt å argumentere for at man må legge til grunn et videre suverenitetsbegrepet enn det man tradisjonelt har gjort, slik at man kan løse på begrepets koblinger til kristen tradisjon og dermed undersøke andre opphav for suverenitet (Zarakol 2022).

Også suverenitetens fremtid diskuteres flittig. På den ene siden finnes de som argumenterer for at efter som autoritære regimer som Kina blir viktigere, vil suvereniteten styrkes. Tanken er her at autoritære stater er skeptiske til ting som truer suverenitet, som økonomisk globalisering, menneskerettigheter etc. På den annen side finner vi IR-forskere, som nevnte Jens Bartelson (2014), som ser en bevegelse i retning av at suverenitet frikobles fra staten og til høyere instanser. EU er et typisk eksempel,

men Bartelson tenker mer generelt enn som så. For ham flytter den rammen som skiller det politiske fra det ikke-politiske seg rent generelt til det internasjonale samfunn. Menneskerettigheter er et godt eksempel: der er det menneskeheten som sådan som forankrer, ikke folket i en spesifikk stat. Såkalte feilslåtte stater er et annet; når en stat ikke lenger klarer å håndheve orden i samfunnet og suvereniteten glipper, tar internasjonale organisasjoner som FN eller Verdensbanken delvis over. Da er det disse organisasjonene, og ikke staten selv, som definerer hva som er normalt og akseptabelt, hva som er politisk, og hva som ikke er det. Om denne utviklingen skyter fart, vil det få svært store implikasjoner både for internasjonal orden spesielt og for internasjonale relasjoner generelt. Suverenitetsbegrepet er en hjørnesten for verdensordenen, og verdensordenen avhenger av hvordan suverenitet til enhver tid beskrives, og hva slags saksforhold som regnes som suverene.

Videre lesning

Bartelson, Jens (1995) A Genealogy of Sovereignty. Cambridge: Cambridge

University Press. Bartelson, Jens (2014) Sovereignty as Symbolic Form. London: Routledge. Foucault, Michel ([1984]1994) «L’éthique du souci de soi comme pratique de la liberté». I Dits et écrits 1954–1988, bind fire, s. 708–729. Paris: Gallimard. Hinsley, F.H. (1966) Sovereignty. New York: Basic. Lukes, Steven (1974) Power: A Radical View. London: Palgrave. Neumann, Iver B. (2011) Tilbake til Durkheim: Staten og antropologien. Oslo:

Universitetsforlaget. Ransom, John S. (1997) Foucault’s Discipline: The Politics of Subjectivity.

Durham, NC: Duke University Press. Schmitt, Carl (red. Rune Slagstad) (2019) Politikk og rett: Et antiliberalt tema med variasjoner. Oslo: Pax. Zarakol, Ayse (2022) Before the West: The Rise and Fall of Eastern World

Orders. Cambridge: Cambridge University Press.