Stormakter og maktbalanse

11 Stormakter og maktbalanse

I kapittel syv om statssystemer nevnte jeg at én måte å tenke om slike systemer på, er som aggregater av institusjoner. Denne bruken av begrepet fikk sin kanskje mest kjente utforming av den engelske IR-forskeren Hedley Bull. I sin bok fra 1977, The Anarchical Society, definerer Bull et internasjonalt samfunn som et statssystem der statene samarbeider i felles institusjoner. Han nevner fem slike: stormakter, diplomati, krig, maktbalanse og internasjonal rett. Som bokens tittel understreker, har det internasjonale samfunn ikke noen hersker og er dermed teknisk sett et anarki, men i kraft av sine institusjoner er samhandlingen like fullt strukturert og har dermed for Bull form av et samfunn. Boken dannet bokstavelig talt skole. Den engelske skole er fortsatt et viktig innslag i IR-landskapet. I dette og de fire påfølgende kapitlene skal jeg ta for meg Bulls institusjoner én for én.

I alle kjente statssystemer har enkelte enheter vært mer fremtredende enn andre. Egypt spilte en nøkkelrolle i Amarna-systemet. I systemet av greske bystater utgjorde Athen og Sparta en klasse for seg. I det italienske renessansesystemet var Milano, Firenze, Venezia og Roma større og hadde flere ressurser enn de andre. På slutten av 1800-tallet dominerte de fem europeiske maktene Storbritannia, Frankrike, Preussen, Habsburgerriket (Østerrike-Ungarn) og Russland et tiltagende internasjonalt system. Under den kalde krigen var det to supermakter, Sovjetunionen og USA. I dag stiller USA og Kina i en klasse for seg.

På 1700-tallet var det vanlig at avtaler ble garantert av en tredjepart. Disse tredjepartene ble per definisjon regnet som stormakter, og godt inn på 1700-tallet ble de sett på som å være nærmere Gud enn andre

stater. Efter Napoleonskrigene var det fem slike. På Wiener-kongressen i 1815 sørget disse fem for å formalisere sine rettigheter. De satt i alle kongressens komiteer. Enkelte andre stater, som den tidligere stormakten Spania, Sverige og Danmark, satt i noen komiteer og ble regnet som middelstore makter. De som ikke satt i noen komiteer, ble regnet som småstater. I årene 1816–1822 møttes stormaktene til og med årlig for å opprettholde den ordenen de hadde blitt enige om i Wien. Denne ordningen, som ble kjent som Den europeiske konsert, beholdt en viss betydning helt frem til revolusjonsåret 1848 og er et ypperlig eksempel på en stormaktsbasert orden. At FNs sikkerhetsråd på initiativ fra stormakter da organisasjonen ble dannet har faste representanter, nemlig dem selv, er en mildere versjon av stormaktkonsert.

Å være stormakt er en status, altså en plass i et rangert hierarki. Merk at det er en spenning mellom denne måten å tenke på, der man lager et hierarki av stater, og suverenitetsprinsippet, som forutsetter et system av teknisk sett like stater i et anarki. Stater selv kan tenke om stormaktstatus som noe asosialt, noe man kan bli helt på egen hånd, eller sosialt, noe som krever andres anerkjennelse for å være en sosial realitet. Russland og Serbia (et lite land på Balkan med syv millioner innbyggere) er to eksempler på stater som gjennomgående synes å tro det er nok at de selv krever status som stormakt for å bli det. Gitt at andre stater som oftest ikke er enige, er dette en sikker måte å skaffe seg problemer på. Den er imidlertid ikke unik; verden synes i tiltagende grad å være full av grupper og individer som tror det er nok å påberope seg en status for faktisk å få den. De aller fleste stater tenker imidlertid at de må jobbe for stormaktstatusen, at den er sosialt produsert.

Analytisk er stormaktstatus et såkalt klubbgode, altså et gode som eksisterer i kraft av at man er medlem av en gruppe som anerkjenner hverandre som medlemmer og ekskluderer andre. Det er ikke noe absolutt gode, heller ikke noe offentlig gode, altså en fordel som noen produserer, og som man ikke kan hindre andre i å bruke (for eksempel frisk luft eller, i alle fall så langt, norske skiløyper). Den fremste fordelen er at stormakter har såkalt droit de regard, altså rett til å bli tatt med i betraktningen når enkelte avgjørelser fattes. Russland krever for eksempel droit de regard

i Ukraina, Georgia og andre deler av det opprinnelige Sovjetunionen, en rett som Vesten ikke vil gi Russland fordi den i Putins Russlands tilfelle er imperial og dermed strider mot suverenitetsprinsippet om at stater selv skal kunne velge sine venner og fiender. Har man droit de regard som virker, betyr det at man er med i andre staters kalkyler når de fastlegger sin utenrikspolitikk. Norge vil for eksempel gjennomgående spørre seg «hva vil USA mene, ev., gjøre?» når utenrikspolitiske beslutninger fattes. Dermed kommer USA med i beslutningsprosesser som landet kanskje ikke engang vet om, simpelthen fordi Norge holder USA for å være en stormakt. Det samme var tilfelle for Sovjetunionen da den var en stormakt i perioden 1945–1989, så dette gjelder alle stormakter, ikke bare dem et land er alliert med.

Det er ikke bare stater selv som kives om stormaktstatus. Analytikere slåss også om begrepet, som altså er essensielt bestridt (se kapittel 1). To forståelser av hva en stormakt er, dominerer debatten. Den som har lengst fartstid, ble formulert allerede av Emer de Vattel: en makt som kan motstå angrep fra enhver kombinasjon av andre stater. Den tyske historikeren Leopold von Ranke skrev et feiret essay i 1833 (1873), Die großen Mächte, der han summerte opp hvordan den såkalte tyske Machtschule av historikere så på saken. For dem var en stormakt en stormakt med et slikt økonomisk og militært potensial at den var i stand til å holde seg med en innflytelsessfære der andre makter gav den en droit de regard. Denne forståelsen var så dominerende ut 1800-tallet at vi på den tiden må tenke på «stormakt» som et ord snarere enn et begrep. Ranke oppsummerte ikke bare makthistorikernes syn, men også den alminnelige mening (doxa). Som nevnt ovenfor eksisterer denne forståelsen fortsatt, for eksempel i Russland. Den tysk-amerikanske IR-forskeren Friedrich Kratochwil (1983: 83) viser at denne forståelsen fortsatt er i full vigør også analytisk sett, når han definerer stormakt som:

a power with system-wide interests as well as a say in matters pertaining to the management of the system. Managing the security issues in the classic conception of politics involved largely the issues of a balance of power.

Merk tillegget om at en stormakt må være interessert i hva som hender overalt. Det var selvsagt for Ranke, for var man ledende i europeisk politikk, var man per definisjon også med i kolonispillet som dominerte resten av verden. Kina er et eksempel på hvor viktig dette poenget nå er. For 20 år siden var landet nærmest fraværende i Latin-Amerika. I dag har den store investeringer spredt over hele kontinentet. Satsningen på Latin-Amerika har vært en eksplisitt og integrert del av det kineserne selv beskriver som Kinas gjenkomst som stormakt.

Forståelsen av en stormakt som en stat med anerkjent droit de regard over hele kloden er dominerende, men ikke uutfordret. Den første analytikeren til å utfordre den var en av akademisk samfunnsvitenskaps grunnleggere, Émile Durkheim. Kapittel tre presenterte hans statsteori. Staten vokser frem fra en liten kader, typisk en konge og hans hird, og vokser sammen med samfunnet. For Durkheim er dette en organisk prosess der kongen er hodet og samfunnet den stadig mer avanserte kroppen. Fra 1600-tallet av blir det ganske klart at enkelte stater – les Durkheims eget Frankrike – går forbi andre. Stormaktene er de som er mest avansert, altså de som har det mest rettferdige rettssystemet, er best organisert og har det høyeste moralske sikte. Å være stormakt handler altså ikke bare om å ha mest ressurser, selv om det er en bivirkning av å være avansert, men også om å være moralsk mest høyverdig.

For små, rike land som har knefestet at én prosent av brutto nasjonalinntekt skal gå til utviklingsarbeid, som er opptatt av folkerettens utvikling, som kommer til unnsetning under katastrofer etc., er jo dette gode nyheter. I 1989 publiserte senere statssekretær i norsk UD, Jan Egeland, en bok basert på sin hovedoppgave i statsvitenskap som het Impotent Superpower – Potent Small Power: Potentials and Limitations of Human Rights Objectives in the Foreign Policies of the United States and Norway. Det sies stadig i norsk politisk debatt at Norge er en humanitær stormakt. Også andre henger seg på. Under et besøk til Delhi i 2009 uttalte daværende amerikansk utenriksminister Hillary Clinton (sitert efter French 2010) at:

Not so long ago, the measure of a nation’s greatness was the size of its military, or its economic strength, or its capacity to

dominate its friends and allies. […] But in this century – in the interconnected and interdependent world in which we live – greatness can be defined by the power of a nation’s example.

Som så ofte i samfunnsvitenskapene blør analytiske debatter over i de generelle samfunnsdebattene. Sagt på en annen måte er kunnskapen IR-forskere utvikler, en mulig ressurs for politikere. Gitt at mennesker er selvrefleksive, altså at de kan se seg selv utenfra og regulere sine handlinger ut fra det, må det være slik. I samfunnsvitenskapene er det ikke mulig å utvikle et analytisk sprog som er helt adskilt fra andre sprog. For å si det teknisk er dagens analytiske debatt om stormaktsbegrepet først og fremst en debatt om hvorvidt de ressursene en storstat er overlegen i kraft av, kun er materielle, eller om de også er ideasjonelle. Kenneth Waltz og strukturrealistene mener de kun er materielle. Et selvhjelpsystem som dagens statssystem er for ham anarkisk og genererer like enheter (se kapittel 7). Disse enhetene skiller seg bare fra hverandre ved at noen har mange flere materielle ressurser enn de andre og følgelig er stormakter, mens de andre ikke er det. Mot dette står konstruktivister som den australske IR-forskeren Christian Reus-Smit som ser ideasjonelle strukturer i bånn av systemet. Han postulerer:

coherent ensembles of intersubjective beliefs, principles, and norms that perform two functions in ordering international societies: they define what constitutes a legitimate actor, entitled to all the rights and privileges of statehood, and they define the basic parameters of rightful state action (Reus-Smit 1999: 30).

«Rightful action» er et ikke-materielt begrep som det ikke finnes plass til hos en Waltz.

Kanskje er det i siste instans umulig å holde det materielle og det ideasjonelle fra hverandre. Selve ordet «stort» har i utgangspunktet begge referanser. Postgirobygget er stort, i betydningen fysisk ruvende, og for noen er det stort å se Postgirobygget, i betydningen en mental tilfredsstillelse. Stortinget er ikke bare det størst mulige ting man kan avholde

i Norge, men er også stort i sin misjon, nemlig å være en av tre sentrale statsmakter. På samme måte veksler Indias forsøk på å bli anerkjent som en stormakt, der det inngår et forsøk på å få en permanent plass i FNs sikkerhetsråd, uavlatelig mellom argumenter om fysisk størrelse (vi er, eller er i ferd med å bli, verdens mest folkerike stat) og om moralsk størrelse (vi har en av verdens få ubrutte tusenårige sivilisasjonshistorier).

Et nyttig øyeblikk i statsbyggingslitteraturen kom da den amerikanske statsviteren Charles Tilly (1992) viste hvordan miksen av økonomiske og militære ressurser gav forskjellige stater. Når det var mye økonomiske ressurser i spill, som det historisk sett var i Nederland, ble staten konstitusjonell og desentralisert. Med mye militære ressurser i spill, som det historisk sett var i Russland, ble staten autoritær og sentralisert:

If urban ruling classes played important parts in the initial consolidation of a given state (as they did in Holland), long afterward the state bore their imprint in the form of bourgeois institutions. If a state originated in conquest of largely rural populations (as did successive Russian empires) it continued to offer little scope to such cities as grew up in its midst; in such regions, large nobilities grew up as monarchs granted fiscal privileges and substantial local jurisdictions to arms-bearing landlords in return for their intermittent military service (Tilly 1992: 58).

Dessverre er det ikke så lett å anvende et lignende grep på stormaktstatus. En eller annen IR-forsker må finne et annet grep for å si noe mer dyptpløyende om dette forholdet enn det vi har klart til nå. Begrepet stormakt forutsetter som nevnt et eller flere begreper om mindre makter, for det at mindre makter anerkjenner stormakter som sådan ved å gi dem droit de regard, er noe av det som skaper stormakter, det er konstitutivt for stormaktstatusen. I de fleste sammenhenger snakker vi om ikke-stormakter som småstater, men stater som Canada og Australia har selvbilde som mellomstore makter og søker ofte status som det. Småstater er av to typer. Den ene typen setter lite eller intet avtrykk på statssystemet. Nauru kan tjene som eksempel. Den andre typen kan ikke måle seg med

stormakter hva generelt ressurstilfang angår, men kan skille seg ut på annen måte. De kan besitte et sjeldent metall (Gabon, mangan), produsere en svært eftertraktet vare (Taiwan, superkonduktorer), spesialisere seg på en spesifikk tjeneste (Luxembourg, bankvesen) eller de kan som Nederland fortsette en lang historie med å legge til rette for utvikling av internasjonal rett. Som nevnt er det en moralsk side ved stormaktstatusen. Den dytter stormakter i retning av å ta ansvar for systemet som et hele, for gjør de ikke det, støtter de ikke det systemet som gjør dem til stormakter, og fremstår dermed som uansvarlige. Empirisk skjer det stadig vekk, for stormaktene kan ha andre, kortsiktige interesser som der og da trumfer den langsiktige interessen av å fremstå som en ansvarlig stormakt, men det er altså en omkostning ved å opptre som det andre stater, og spesielt andre stormakter, vil se som uansvarlig. Churchill og Supermann har rett i at stor makt betyr stort ansvar. Når stormakter opptrer ansvarlig ut fra en logikk som denne, snakker vi om at de har systemets ve og vel i tankene (fr. raison de système, se Watson 1992: 14), i tillegg til å ha sine statsinteresser (raison d’êtat). Småstater kan også ta ansvar utfra en raison de système-logikk, som når de skandinaviske landene har som mål å bruke én prosent av sin brutto nasjonalinntekt på utvikling. Ja, man kan argumentere for (jeg har faktisk selv gjort det; Neumann 2014) at raison d’êtat og raison de système ofte faller sammen for rike småstater med åpne økonomier, som de skandinaviske. Disse statene er kanskje de største vinnerne ved at vi har en verdensorden og et statssystem som den bestående. Enhver krise sliter på systemet. Vil man beholde systemet mest mulig intakt, har disse statene derfor en egeninteresse i å forebygge kriser og å forsøke å dempe dem når de oppstår. Her har vi én mulig forklaring på at skandinaviske land bruker store summer ikke bare på utvikling, men også på katastrofehjelp, fred og forsoning, utvikling av internasjonal rett etc. Småstater kan altså ha betydning for systemet som sådan, om de har en eller flere spesifikke fortrinn å slå i bordet med.

Maktbalanse

Tanken om at stormakter kan balansere andre politiske enheter mot hverandre for å øke sin egen sikkerhet, finner man i en rekke perioder, på en rekke steder. Den norske IR-forskeren Morten Andersen (2016) har imidlertid vist at begrepet «maktbalanse» stammer fra slutten av tredveårskrigen (1618–1648). Det kommer med andre ord i bruk i en situasjon der det er blitt gjengs å tenke seg at verden består av forskjellige politiske enheter som kiver med hverandre. I en slik verden er det om å gjøre å beholde sitt spillerom. En helt sentral ting i så måte er å passe på at ikke én stat sluker de andre, slik at de andre går fra å være selvstendige stater til å bli periferier i et imperium. Maktbalanse betød opprinnelig akkurat dette: å balansere systemets viktigste stat for å unngå at statssystemet ble et imperium eller, for å bruke begrepet som faktisk ble brukt i samtiden heller enn den analytiske termen, et universelt monarki (et kongedømme som hersker over hele verden). Maktbalanse var noe som måtte feires, for det var i «offentlighetens» interesse, der «offentligheten» ble tenkt som alle de andre statene enn den ledende. På 16- og 1700-tallet ble denne typen argumentasjon brukt av stater som forsøkte å hindre først Spania, så Nederlandene og Østerrike og til slutt Frankrike fra å bli for sterke i forhold til de andre (Burke [1793] 1982).

Begrepet «interesse» er sentralt her. Det dukker opp parallelt med begrepet maktbalanse og som et motbegrep til «ære». Fra de gamle grekere og fremover hadde den vestlige tradisjon, i likhet med de fleste andre tradisjoner, vært sentrert om ære, altså å bli vist respekt. Vi snakker om at noe avtvinger respekt, og understreker dermed at respekt og ære er noe man må kjempe for å få og opprettholde. Denne kampen kan lett sluke politisk liv i sin helhet, for hva er det å bli vist nok respekt? Jakten på ære og berømmelse må på en eller annen måte tøyles. Det man tradisjonelt pekte på som motvekt mot jakten på ære, var fornuft. Interesse betyr altså i denne sammenhengen fornuftig eller rasjonell avveielse av hvordan man når sine mål, i motsetning til irrasjonell jakt på ære. Ideen i sin generelle form gikk tilbake til Platon og Thukydid, men det å bruke begrepet interesse om den, var nytt. Maktbalanse dreier seg om å maksimere statens interesse av å overleve og blomstre.

I boken The Passions and the Interests fra 1997 viste den amerikanske samfunnsviteren Albert O. Hirschman at skiftet bort fra å først og fremst tenke på staters ære til først og fremst å tenke på deres interesser var klasset. Tradisjonelt var aristokratiet den ledende klasse. Deres forte var bruk av militærmakt, og de levde sine liv i henhold til en streng æreskode. 1600-tallet er århundret da det europeiske borgerskapet begynte å utfordre aristokratiets klassehegemoni. Borgerskapet besto av mennesker som levde av handel og, eller snarere eller, intellekt. I norsk tradisjon snakker vi om kjøpmenn og embedsmenn. Borgerskapet maksimerte ikke ære, men kapital og kunnskap. De tenkte altså ikke først og fremst i termer av ære, men i termer av interesse. Den liberale tradisjon i politisk tenkning dreier seg nettopp om dette, om hvordan den enes og de manges interesser kan balanseres, om hvordan man kan planlegge et godt liv i relasjon til andre.

Maktbalanse-tenkning på statsnivå må forstås sammen med interessetenkning på samfunnsnivå. Da de dukket opp i en historisk spesifikk form på 1600-tallet, var de begge del av en borgerlig, liberal måte å tenke om politikk på. Jeg terper litt på dette fordi vi vanligvis tenker på maktbalanse som et erke-realistisk begrep. Historisk forholder det seg altså stikk motsatt. Det var liberale tenkere, ikke realister, som holdt frem maktbalanse og hvordan den var i offentlighetens interesse som et ideal (Boucoyannis 2007). Slik var det helt frem til begynnelsen av 1900-tallet. I kapittel tretten kommer vi tilbake til hvordan Norman Angell og andre fredskjempere omkring første verdenskrig argumenterte mot krig, med den begrunnelse at krig ikke var i offentlighetens interesse. Svaret de fikk fra realistisk hold, var at alt dette snakket om interesse ikke gikk til kjernen av problemet, som var at staters ære ofte ville tvinge dem til å gå til krig. Stater måtte krige for å avtvinge andre stater respekt. Poenget her er ikke om og eventuelt når dette argumentet kan være på sin plass, men at det ble fremført av realister som motskyts mot liberale tenkere som Angells snakk om interesser.

Maktbalansens begrepshistorie har imidlertid også et annet spor, som ikke faller sammen med det allerede nevnte. På 1750-tallet ble nemlig maktbalansetenkningen, som da var en selvsagt ting, altså doxisk, en del av den alminnelige mening, angrepet av tyske folkerettsjurister for

å være alt for slapp i fisken til å være god juss. Det var typisk for tiden – sadeltiden som tjener som en bro mellom tidlig nytid og modernitet (1750–1850) – at forskjellige profesjoner forsøkte å knytte an til vitenskapelige standarder, for vitenskap var i vinden. For juristenes del betød det at begrepene måtte kunne knyttes til praksis, slik at de kunne brukes til kategorisering. De og de kategoriene av praksis kunne så behandles utfra spesifikke regler, mens annen praksis kunne behandles ut fra andre regler. Til sist kunne spesifikke handlinger som man skulle sette seg til doms over, subsumeres under, altså tilordnes til, spesifikke regler, og dom kunne falle i henhold til et oversiktlig og efterrettelig system. Maktbalansebegrepet var simpelthen for vidt og for spekulativt til å tjene en slik fremgangsmåte: hvordan skulle man kunne bedømme en stats påstand om at den handlet ut fra behovet for å unngå universelt kongedømme? Juristene vant frem med kritikken av maktbalanse, som dermed gikk fra å være et juridisk og politisk begrep, til kun å være politisk.

Også fra annet hold kom det efter hvert kritikk. Richard Cobden og de andre såkalte Manchester-liberale angrep omkring midten av 1800-tallet samtidig tenkning om internasjonale relasjoner i stort for å være for mye opptatt av politikk og for lite opptatt av handel. Cobden foregrep den senere liberale og marxistiske kritikken av imperialisme for å være en adspredelse for et overflødig aristokrati (se kapittel 4). Mot aristokratiets krigshissing satte han borgerskapets handel. Oppskriften på et godt system var å la stater (les politikere) ha så lite med hverandre å gjøre som mulig, mens nasjoner (les handelsfolk) skulle ha så mye å gjøre med hverandre som mulig. Maktbalansetenkning var dermed av det onde, selv om den konsentrerte seg om interesser snarere enn ære, for den konsentrerte seg om staters interesser, ikke nasjoners.

Cobdens kritikk skapte liv og røre i Storbritannia der man tradisjonelt hadde tenkt på egen stat som «the balancer of Europe», som tungen på systemets vektskål, som den staten som var på vippen. Det er en god posisjon å være i og dermed en vanskelig posisjon å oppgi. Det skjedde da heller ikke. Annen halvdel av 1800-tallet og fremover var tvert imot en periode der Storbritannia og de andre stormaktene forsøkte å kvantifisere, utvikle spesifikke måter å måle, maktbalansen. I boken Trust in

Numbers (1996) viser den amerikanske historikeren Theodore Porter at tanken om at det som er kvantifisert, også er mer virkelig, går tilbake til det europeiske 1200-tallet. Med modernitetens komme eksploderte den. Drømmen for politiske analytikere var å finne et generelt mål på makt som kunne være for politisk liv det penger var for økonomisk liv. To generelle problemer påløper: hva skal måles, og hva forteller det som har målt oss? Hva maktbalanse angår, er begge problemene akutte.

Et skattet mål, spesielt sett fra Storbritannia, var kull- og stålproduksjon, for den lå til grunn for industrialiseringen, hvor Storbritannia tradisjonelt hadde vært i tet. Produksjonstall var ikke umiddelbart tilgjengelig, så man måtte finne noe å bruke som et mål på dem, en såkalt proxy (altså noe man måler i den hensikt å måle noe annet). Man tenkte seg så at man kunne måle kull- og stålproduksjon ved å måle lengden på en stats jernbanelinjer. Et av mange problemer ligger i dagen: forskjellige stater ville bruke forskjellige andeler av kull- og stålproduksjonen på jernbanelinjer. Man trøstet seg da med at jernbanelinjer var viktige ved mobilisering, og dermed også var interessante i seg selv; de var ikke bare en proxy. Andre mål som ble brukt, var størrelse på væpnede styrker, hvem som hadde de største skipsklassene, og efter hvert også hvem som hadde flest kjernefysiske missiler. Slike mål er sikrere, og bringer oss nærmere en objektiv forståelse av makt i den amerikanske IR-forskeren John Mearsheimers (2014: 57) betydning, som «specific assets or material resources that are available to a state».

Her dukker imidlertid det andre grunnproblemet med kvantifisering opp. Om man nå skulle klare å få full oversikt over de forskjellige statenes materielle ressurser, ville det ikke nødvendigvis fortelle oss hva maktbalansen mellom dem var, for det er også andre, ikke-materielle, ressurser i spill. Det er en grunn til at det første som trekkes frem når politiske enheter skal defineres, er vi-følelsen, og det tredje er lederskap. Begge er ikke-materielle størrelser. Det er bare én del av en stats utrustning, den andre faktoren i definisjonen av enhver politisk enhet, nemlig ressurser, som er materiell. En av de første til å teoretisere dette, var den arabiske historikeren Ibn Khaldoun ([1377] 2015). Han snakker om at politiske enheter har asabiyyah, som betyr noe slikt som samhold. Jo større

asabiyyah, jo større handlingskapasitet. Som nevnt i forrige kapittel, øker ofte en politisk enhets kampvilje når den blir direkte angrepet på eget territorium, når den da ikke klapper sammen. Identiteten styrkes eller svekkes. Hvordan måler man slikt på forhånd? Staten er noe mer enn summen av sine materielle deler.

Problemene med å måle maktbalanse stopper imidlertid ikke der. Alle som har fulgt et sportslag har opplevet at stemningen før kampen har stått i taket. Laget har de beste spillerne og er samtrent, treneren er godt likt, det er hjemmebane. Alle de materielle ressursene er på plass, situasjonen er den riktige, asabiyyah er høy. Så taper man likevel. For mange av oss er det et helt grunnleggende trekk ved makt, og dermed ved maktbalanse, at den først og fremst er en relasjon. Teknisk uttrykt: Man kan måle materielle og ideasjonelle faktorer hos partene som utgjør en maktbalanse, men om det er relasjonen som sådan som skal måles, blir alle slike mål proxy-mål, altså mål som fremkommer ved at man ikke måler det som faktisk skal måles, men at man måler noe annet som kanskje kan si noe om det som egentlig skal måles. Det er bare faktisk samhandling i en situasjon som begge parter ser som relevant for å måle styrken dem imellom som teller for maktbalansen, og det er først mulig å fastslå maktbalansen efter situasjonen (typisk en krig; Blainey 1973: 19).

Realister som Mearsheimer vil altså ikke være enig i alt dette. For dem er det den materielle balansen som teller, og tanken om å kunne fastslå hva den til enhver tid er, forblir forjettende. Offensive realister som Mearsheimer tenker seg at stater vanligvis vil forsøke å styrke sin situasjon (derav navnet), mens defensive realister tenker seg at normalsituasjonen er en maktbalanse som virker. Det de er enige om, er at stormakter balanserer hverandre. De avgir ikke fordeler i den tro at dette vil stoppe fremtidig aggresjon (såkalt appeasment), og de underlegger seg ikke andre makter for å unngå å bli dominert av en tredjepart (såkalt bandwagoning). USAs opptreden i Taiwanstredet kan tjene som et eksempel. Når Kina krenker taiwanesisk luftrom og skyter raketter mot taiwanesisk territorium, svarer ikke USA med å imøtekomme kinesiske krav eller gjøre en avtale med Kina. USA balanserer.

Videre lesning

Andersen, Morten (2016) The Balance of Power. PhD thesis, London School of Economics. Blainey, Geoffrey (1973) The Causes of War. New York: Free Press. Boucoyannis, Deborah (2007) «The International Wanderings of a Liberal

Idea, or Why Liberals Can Learn to Stop Worrying and Love the Balance of Power». Perspectives on Politics, 5 (4): 703–727. Burke, Edmund ([1790] 1982) Reflections on the Revolution in France.

Harmondsworth: Penguin. de Carvalho, Benjamin (2015) (red.) Small State Status Seeking: Norway’s

Quest for International Standing. London: Routledge. Durkheim, Emile (1992) Professional Ethics and Civic Morals. London: Routledge. Egeland, Jan (1989) Impotent Superpower – Potent Small Power: Potentials and

Limitations of Human Rights Objectives in the Foreign Policies of the United

States and Norway. Oslo: Norwegian University Press. French, Mary Mel (2010) United States Protocol: The Guide to Official Diplomatic Etiquette. Lanhan, MD: Rowman & Littlefield. Hirschman, Albert O. (1997) The Passions and Interests: Political Arguments for

Capitalism before Its Triumph. Princeton, NJ: Princeton University Press. Khaldoun, Ibn ([1377] 2015) The Muqaddimah: An Introduction to History.

Princeton, NJ: Princeton University Press. Kratochwil, Friedrich V. (1989) Rules, Norms, and Decisions: On the Conditions of Practical and Legal Reasoning in International Relations and Domestic

Affairs. Cambridge: Cambridge University Press. Levy, Jack S. (1983) War in the Modern Great Power System, 1475–1975.

Lexington, KN: Kentucky University Press. Mearsheimer, John (2014) The Tragedy of Great Power Politics, andre utgave.

New York: Norton. Neumann, Iver B. (2014) «Status is Cultural: Durkheimian Poles and

Weberian Russians Seek Great-Power Status», I Status and World Order, redigert av T.V. Paul, Deborah Larson og William Wohlforth, s. 85–114.

Cambridge: Cambridge University Press. Porter, Theodore M. (1996) Trust in Numbers: The Pursuit of Objectivity in

Science and Public Life. Princeton, NJ: Princeton University Press.

Reus-Smit, Christian (1999) The Moral Purpose of the State: Culture, Social

Identity, and Institutional Rationality in International Relations. Princeton,

NJ: Princeton University Press. Smith, Hamish M. (2006) The Birth of a Great Power System, 1740–1815.

London: Routledge. von Ranke, Leopold ([1833] 1973) «The Great Powers». I The Theory and

Practice of History, redigert av Georg G. Iggers og Konrad von Moltke.

Indianapolis, IN: Bobbs-Merrill. Wohlforth, William C. (1987) «The Perception of Power: Russia in the

Pre-1914 Balance». World Politics, 39 (3): 353–381.