Sikkerhet

10 Sikkerhet

På latin betyr securus uten bekymring og securitas en tilstand av bekymringsfrihet. I dag betyr det på alle sprog jeg kjenner til noe i retning av å føle seg rimelig trygg på at ingen av de farene man vet om, vil true ens eksistens. Det dreier seg altså ikke lenger om å glemme «alle sorger som du hadde på jord», som det heter i Løvenes konge, men tvert imot om å tenke gjennom hva slags utfordringer og trusler som finnes, og hvilken risiko man er villig til å ta i møte med dem. Det ligger en fare i å tenke for lite på ens egen og statens sikkerhet, men også i å tenke for mye på den. Den engelske renessansedramatikeren William Shakespeare (1564–1616) skriver i sitt skuespill Macbeth (akt tre, scene fem) at «securitee is mortals’ cheefest enemy», sikkerhet er de dødeliges fremste fiende. Macbeth blir gal fordi han ser farer overalt, reelle som innbilte, og bruker all sin tid på å sikre seg mot dem. Slikt blir man paradoksalt nok ikke sikker av.

Macbeth var konge. I tidligere tider tenkte man seg en rekke steder på kloden (og noen steder gjør man det fortsatt) at kongens helse var en indikator på hans politiske enhets helse. I Vesten har man imidlertid fått et skille her, der «sikkerhet» tenderer mot å være forskjellig institusjonalisert og bety forskjellige ting avhengig av om vi snakker om et menneske eller en stat. Sikkerhet hva mennesker angår, gjelder ofte rent fysisk sikkerhet og går på å bygge gjerder og porter, installere kameraer, anskaffe nøkler og overvåkningskameraer. De siste tiårene har vi fått et eget direktorat for samfunnssikkerhet, egne professorater i samfunnssikkerhet og egne diskusjoner om samfunnssikkerhet, altså et nytt apparat for frembringelse av utsagn om samfunnssikkerhet, det vi kaller en diskurs. Det dreier seg først og fremst om det vi kaller

nektelse (denial), altså å forebygge skade ved hjelp av fysiske hindre som skal holde potensielt farlige mennesker, dyr og ting borte. Dette dreier seg om omgivelser, men også om kroppens fysiske sikkerhet. Får man en sikkerhetsalarm, dreier det seg ikke lenger om å nekte farer å komme til, men om hva som kan gjøres for å bøte på skaden når den allerede er der.

Samfunnssikkerhet dreier seg imidlertid også om staten. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) skal forebygge anslag mot samfunnet, men også mot staten. Det statlige organet Politiets sikkerhetstjeneste (PST) spaner på miljøer som kan forvolde skade på samfunnet av en slik art og i et slikt omfang at staten kommer under press, for eksempel ved å hacke digital infrastruktur eller ved å forgifte drikkevann. Fysiske objekter som drikkevannskilder og oljeinstallasjoner skal sikres. Det samme skal informasjon. Når et menneske blir sikkerhetsklarert av en sikkerhetstjeneste, er et avgjørende hensyn hva det mennesket potensielt ville kunne gjøre av skade mot staten.

Kapittel seks diskuterte hvordan det som ble den moderne staten, deler verden i to: en innside av staten og en utside av staten. Sikkerhet innen staten, samfunnssikkerhet, ble tradisjonelt håndtert av én type tvangsapparater: politi, fengsel, barnevern etc. Sikkerhet utenfor staten ble derimot håndtert av en annen type tvangsapparater: militære, tollvesen, efterretning etc. Vi snakker idealtypisk her – det er på et ideelt plan som ikke eksisterer som annet enn analytisk, at dette skillet er strengt. I praksis, altså hva reelt eksisterende tvangsapparater angår, vasker de to typene tvangsapparater over i hverandre. Politiets og Forsvarets sikkerhetsapparater samarbeider med hverandre. I middelhavsland har man til og med såkalte paramilitære politistyrker som er bemannet av en mellomting mellom politi og militært personell. Det er en klar trend verden over at stater benytter seg av mer eller mindre private selskaper til å ta seg av statlige sikkerhetsselskaper. Det kan dreie seg om de to store vestlige sikkerhetsselskapene som vokste ut av to danske brødres gründervirksomhet på 1960-tallet, og som nå heter G4S og Securitas,

eller det kan dreie seg om TNCer som amerikanske Halliburton.7 Ikke desto mindre kan man generalisere og si at en stats tvangsapparater til internt bruk er ment å ta seg av samfunnssikkerhet, mens de til eksternt bruk er ment å ta seg av det vi kaller sikkerhetspolitikk. Sikkerhetspolitikk dreier seg altså først og fremst om en politisk enhets sikkerhet, til forskjell fra et individs.

Kollektiv sikkerhet

Først og fremst, men ikke helt. Begrepet «kollektiv sikkerhet» gjelder ikke et bestemt kollektivs sikkerhet, men sikkerheten til en rekke politiske enheter, for eksempel stater, forstått som et hele, et kollektiv. Der det er et statssystem, har det ofte vært snakk om kollektiv sikkerhet. Grunnideen er at om alle enheter i et system garanterer hverandres sikkerhet, vil alle holde seg fra å utgjøre en fare for andre, og alle vil være trygge. Det kanskje mest berømte forsøket på å få til noe slikt, var Folkeforbundets. Det feilet efter som Tyskland, Italia, Polen og Sovjetunionen så muligheter til å karre til seg andre staters territorium og gikk til angrep. Man kan analysere dette på utenrikspolitisk nivå ved å peke på Tysklands nazisme, Italias fascisme, Polens nasjonalisme, Sovjetunionens kommunisme etc. Slike analyser er viktige. Man kan imidlertid også analysere hvorfor kollektiv sikkerhet feiler ved å anlegge en systemisk tilgang. La meg gi et eksempel på en slik tilgang.

Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau utgav i 1754 boken Discours des origins des inéqualité (norsk utgave Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag, 2015), en fortelling om ulikhetens opprinnelse. For å anskueliggjøre hvordan samfunn oppstod beskriver han en hjortejakt og hva som må til av forhandling for at den skal lykkes. I 1959 tok IR-forskeren Kenneth Waltz utgangspunkt i Rousseaus

7 Det kan imidlertid ikke dreie seg om en russisk GONGO som Wagner-gruppen, for den har ikke utspring i innenrikspolitisk virksomhet i Russland, men er bare aktiv utenlands. Den kan leses som en del av utenrikspolitikkens privatisering, men ikke som en utvasking av skillet samfunnssikkerhet/sikkerhetspolitikk.

fortelling og såkalt spillteori og produserte en ny fortelling om hjortejakt som skulle kaste lys over staters problemer med å handle kollektivt. En gruppe familieforsørgere trenger mat til seg og sine og bestemmer seg for å gå på hjortejakt. De legger seg ned i posisjon langs et skogbryn med noen meters mellomrom. Efter en stund kommer en hare hoppende frem foran jegeren som ligger lengst til høyre. Jegeren vet at om han skyter haren, har han nok kjøtt til seg og sin familie. Han vet også at om han løsner skudd, vil det bli vanskelig å skyte en hjort senere. Da vil de andre jegerne og deres familier måtte gå uten mat den dagen. I tillegg vet han at hver og en av de andre jegerne vil stå overfor det samme dilemmaet efter som haren hopper foran hver og en efter tur. Skulle en av dem skyte, vil det bli de jegerne som har gitt avkall på muligheten til å fyre av, som kommer tomhendt hjem til familiene. Jegerens dilemma er altså om man kan stole på at de andre i jaktlaget er andre-orienterte og langsiktige i sin tenkning og prioriterer kollektivets behov, eller om de er egenorienterte og kortsiktige og prioriterer egne behov.

Slik er det også for stater. Det finnes andre faktorer som forklarer hvorfor kollektiv handling er vanskelig å få til, viktigst er kanskje gratispassasjerproblemet. På 1970-tallet avdekket pressen at finansminister Per Kleppe reiste gratis med fly. Det falt mange borgere, særlig slike som allerede betalte åtti prosent skatt på grunn av Arbeiderpartiets og Kleppes drakoniske politikk, tungt for brystet. Kleppes unnskyldning var at «flyet går jo likevel». Det gjorde bare vondt verre, for det stemplet Kleppe selv som gratispassasjer: alle andre betalte billetter, og dermed kunne han snike seg med. Om alle skulle tenke slik, ville vi ikke kunne basere kollektivtrafikk på betaling. Igjen er dette et problem som også gjelder på statsnivå.

Den nederlandske filosofen Baruch Spinoza hadde ikke høye tanker om muligheten for kollektiv handling i sikkerhetspolitikk, ikke bare hva kollektiv sikkerhet angikk, men også om allianser. For ham var det slik at straks en allianse hadde nedkjempet den fiende den var dannet for å nedkjempe, eller oppnådde det godet den var dannet for å oppnå, ville alliansen gå i oppløsning. Slik har det da også ofte vært. På den annen side går NATO i skrivende stund i sitt 53. år.

Statssikkerhet

Hvilke stater søker sikkerhet i forhold til hvem eller hva, ved hjelp av hva og når? Stater kan søke sikkerhet overfor naturkatastrofer som jordskjelv og ganske snart sannsynligvis også mot meteoritter fra verdensrommet. I et statssystem basert på selvhjelp vil det imidlertid først og fremst dreie seg om å søke sikkerhet mot andre stater. Allianser er fint, men i et system basert på selvhjelp kan man i siste instans og per definisjon ikke stole på andre staters hjelp. Norges sikkerhet hviler for eksempel først og fremst på en amerikansk sikkerhetsgaranti, først og fremst, men ikke utelukkende, gjennom NATO. Norge har imidlertid ingen garanti mot at en fremtidig republikansk president vil forlate NATO, slik det var rykter om at President Trump overveiet å gjøre dersom han hadde blitt valgt for en periode nummer to. Norge er i siste instans overlatt til seg selv og kan som andre stater prinsipielt bygge egen sikkerhet på to måter.

Den første er ved å bygge forsvarsverker. Et bokstavelig talt klassisk eksempel er de jordvollene politiske enheter langs den eurasiske steppen kastet opp for å holde nomadiske rytterfolk ute. Noen av dem ble til Kinas lange mur. Fort med vanngraver er det bygget mange av opp gjennom tidene. Så sent som på slutten av 1800-tallet brukte Norge store summer på å bygge forsvarsverker langs grensen til Sverige. Rakettskjold er så langt siste nytt i det som på fagsproget kalles nektelse, altså å nekte fienden fysisk adgang. Den andre måten å bygge sikkerhet på er å anskaffe våpen, trene våpenbruk og legge planer for hva man skal bruke dem til. Legger man spesifikke scenarier til grunn, for eksempel en trefning eller et slag, snakker vi om taktikk. Er det snakk om mer overgripende planlegging, der man tar utgangspunkt i hva man har, og hvor man er, legger en plan for hvor man vil være i en spesifisert fremtid, og så spesifiserer hvordan man skal komme dit, er det snakk om strategi. Der taktikk dreier seg om å vinne slaget, dreier strategi seg om å vinne krigen.

Verdenshistorisk har det vært ganske populært å drømme om et våpen som ville kunne avskrekke ethvert angrep. På 1940-tallet kom atombomben. USA brukte to mot Japan i 1945. Atombomber er basert på å splitte atomer, såkalt fisjon. I 1950 bestemte USAs president Harry Truman at landet i tillegg skulle forske på og produsere våpen basert på

fusjon, såkalte hydrogenbomber. Dermed var den såkalte termonukleære revolusjonen et faktum. Spørsmålet er så om disse våpnene blir holdt for å være så avskrekkende at de vil hindre storkrig. Så langt har det vært slik. Siden Russlands angrep på Ukraina den 24. februar 2022 har imidlertid Russland gjentatte ganger truet med å bruke kjernevåpen. Beskrivelser av hvordan russiske kjernevåpen vil kunne utslette Storbritannia, brukes som underholdning på russisk TV. Slik lemfeldig omgang med kjernefysiske våpen senker terskelen for bruk. Det gjør også det faktum at det finnes såkalte kjernefysiske slagmarkvåpen, altså mindre våpen som kan leveres i form av bomber eller miner og har ødeleggende men lokal virkning. Slike våpen har aldri vært brukt. Om de brukes, vil det ytterligere senke muligheten for at også større kjernefysiske våpen vil kunne komme i bruk. Avskrekkingen ville dermed miste noe av sin kraft.

Nevnte Kenneth Waltz har en annen tilgang til kjernefysiske våpen. Han tenker seg at jo flere stater som har dem, jo bedre, for med slike våpen i alle staters arsenaler vil systemet bli tvunget inn i en tilstand av kollektiv sikkerhet. Motargumentene kretser om at faren for ulykker og misforståelser øker i takt med hvor mange stater som har slike våpen, og hvor mange som eksisterer totalt.

Det eksisterer allerede tilstrekkelig mange kjernefysiske våpen til å ødelegge kloden mange ganger. Stater har altså brukt penger på rustning som langt overgår det direkte fysiske behovet for ødeleggelse. Hvordan havnet vi der? Svaret er det såkalte sikkerhetsdilemmaet, som den amerikanske IR-forskeren John Herz formulerte i en bok fra 1951, Political Realism and Political Idealism. Stater bygger våpenarsenaler for å øke sin trygghet. Andre stater oppfatter byggingen som aggressiv og svarer ved selv å bygge mer. Om resultatet er at den nye likevekten stater imellom er som det gamle, betyr det at statene ikke er mer sikre enn de var før rustningskappløpet begynte. Derimot har de tapt på to fronter: ved å bruke ressurser på rustning som kunne ha vært brukt på andre ting, og ved å øke mulighetene for at noe går skeis. Statene er altså om noe mindre sikre enn de var før rustningskappløpet tok til. Der hjortejegerparabelen får frem hvorfor det er viktig, men vanskelig, å samarbeide med

sine venner, får Herz’ historie om sikkerhetsdilemmaet frem hvorfor det er vanskelig, men viktig, å samarbeide med sine fiender.

Sikkerhetisering

På 1990-tallet pekte den danske IR-forskeren Ole Wæver og kolleger på en viktig, men til da underbelyst, side ved sikkerhetsbegrepet. I stedet for å ta sikkerhet for gitt og spørre hva som skal sikres, når, mot hvem og med hvilke virkemidler, gikk de bak disse problemstillingene og spurte hvem som kan sikre, når, mot hvem og hvordan. Tenkningen er at sikkerhet varierer med tidsperiode og kontekst. Det varierer hvem man ser som fiender, hva man ser som farlig. Forskjellige politiske enheter og ting blir gjort relevant for sikkerhet, «sikkerhetisert». Når tidligere litteratur hadde tatt i dette, hadde den snakket om fiendebilder. Da tenker man seg at det dreier seg om mentale eller kognitive konstrukter som vi bærer i bevisstheten: onde nazister og kommunister, blodtørstige pirater og upålitelige tjenere. Sikkerhetiseringslitteraturen ser ikke bort fra det kognitive, men forutsetter at det til grunn for det kognitive ligger noe sosialt. Fiendebildene er et resultat av at man produserer det vi kaller en representasjon av en politisk enhet eller en ting sosialt. Et åpenbart eksempel er nazistenes og også en del andres tekstlige og billedlige fremstilling av jøder i perioden 1933–1945. Jøder ble fremstilt med store ører, lange, krumme neser, som grådige og beregnende etc. Tegninger og beskrivelser som disse er med på å skape et spesifikt bilde eller representasjon av et fenomen, i dette tilfellet en etnisk minoritet. Slike representasjoner har effekter. Hva jøder angår, dreide det seg for nazistene om å gi en representasjon av dem som en trussel mot Det tyske riket. Trusler måtte fjernes. Jøder ble altså gjort til en utfordring mot sikkerheten, et sikkerhetsproblem. De ble sikkerhetisert. I skrivende stund ser man tilløp til det samme i Russland hva ukrainere angår. Russerne har tradisjonelt fremstilt ukrainere som bondske og enkle «lillerussere» som trengte russeres hjelp. Nå kommer det fremstillinger om at de er løgnaktige, svikefulle forrædere, ja, at de ikke er mennesker i det hele tatt. Dermed blir de sikkerhetisert, og det blir en riktig ting å ta fra ukrainere deres stat og i siste instans deres liv.

Om det forholder seg slik, kan begrepet sikkerhet forstås som en talehandling, altså en sproglig uttalelse (muntlig eller skriftlig, direkte sproglig eller som kan forstås som sproglig, for eksempel et fotografi) som produserer det den snakker om. Det er altså ikke snakk om å være uten bekymringer, men om å bestemme hva man skal bekymre seg for, og hvor mye. Noe blir et sikkerhetsanliggende i det et menneske som er i posisjon til å snakke for en hel politisk enhet, løfter det ut av normalpolitikken og gjør det til en trussel mot den politiske enhets overlevelse. En slik handling har umiddelbare konsekvenser, for innen politisk diskurs finnes det en egen sikkerhetsdiskurs med egne spilleregler (unndragelse fra offentlighet), egne organer som tar avgjørelser (i Norge blant annet den utvidede Forsvars- og Utenrikskomiteen, Forsvaret og Direktoratet for sivil beredskap), og egne virkemidler (avlytting, bruk av tvangsmakt). Det betyr også at det er en del omkostninger ved å gjøre noe til et sikkerhetsanliggende, for det blir da skrevet inn i en orden der virkemidlene langt på vei er gitt. På 1990-tallet raste det en diskusjon om klimautfordringen burde sikkerhetiseres. Om klimakrisen blir verre, utfordrer den åpenbart en rekke politiske enheters væren i verden og i siste instans eksistens, fra menneskeheten som sådan via stillehavsøyer som Tuvalu hvis høyeste punkt ligger fire og en halv meter over havet, til lokalsamfunn i sumpene i Louisiana som må flytte. Det er også sannsynlig at mer oppmerksomhet og ressurser ville bli rettet mot klimautfordringen om den ble definert og institusjonalisert som en sikkerhetsutfordring. Det store spørsmålet er om disse ressursene, som ville være dominert av militære virkemidler, egentlig ville være noe relevant bidrag. Det er altså gode grunner til at klimakrisen ikke ble definert som noen sikkerhetstrussel, men som det vi kaller sui generis, altså enestående, unik.

Sikkerhetiseringsperspektivet peker også på vi-følelse og identitet, ikke mobilisering av ressurser, som den grunnleggende logikken i sikkerhetspolitikken, for sikkerhet er først og fremst et spørsmål om å trekke grensen mellom oss og dem på en slik måte at vi kan fortsette å være oss. Det å produsere sine fiender og utfordringer er mer grunnleggende enn å produsere våpen og organisere militærøvelser. Om man skal se filosofisk på det, er individers jakt på sikkerhet dømt til å mislykkes,

for før eller senere bukker vi alle under. Fra et individuelt synspunkt er det å søke sikkerhet simpelthen en måte å være i verden på. Det finnes andre måter, for eksempel å oppsøke fare, for trygghet er kjedelig, fare er spennende. For stater er det annerledes. Staters befolkning fornyes, så de dør ikke av seg selv. Staters ledere har som en avgjørende del av sin jobb å hindre at staten de leder, bukker under. Som den tyske historikeren og realpolitikeren Heinrich von Treitschke så dramatisk formulerte det, kan ikke statsmannen sitte og varme hendene på bålet av sitt fedreland og si: jeg handlet rett! Det kan heller ikke statskvinner. Gitt at det er statslederes fordømte plikt å følge med på utfordringer og farer mot staten, er sikkerhetspolitikk her for å bli og sikkerhetisering av en politisk sak alltid en mulighet.

Videre lesning

Abrahamsen, Rita og Michael C. Williams (2010) Security Beyond the State:

Private Security in International Politics. Cambridge: Cambridge University Press. Herz, John H. (1951) Political Realism and Political Idealism: A Study in

Theories and Realities. Chicago, IL: University of Chicago Press. Rousseau, Jean-Jacques ([1754] 2015) Om ulikheten mellom menneskene – dens opprinnelse og grunnlag. Oslo: Aschehoug. Waltz, Kenneth (1959) Man, the State, and War: A Theoretical Analysis. New

York: Columbia University Press. Waltz, Kenneth (1981) «The Spread of Nuclear Weapons: More May Be Better».

Adelphi Papers, 171. London: International Institute of Strategic Studies. Wæver, Ole (1995) «Securitization and Desecuritization», I On Security, redigert av Ronnie Lipschutz, s. 46–87. New York: Columbia University

Press.