Krig og fred

13 Krig og fred

For omkring 5 500 år siden oppfant indo-europeerne vognen. På den kunne man laste proviant som gjorde det mulig å oppholde seg på den asiatiske steppen, nærmere bestemt nordøst for Svartehavet. Omkring år 2000 fvt. dukker det opp tegninger av en karakteristisk krigsvogn trukket av hester. Disse vognene gav, sammen med evnen til å krige til hest, indo-europeere en militær fordel overfor bofaste langs steppen, som alle kriget til fots. En første bølge av indo-europeere emigrerte mot syd, sannsynligvis som leiesoldater, og endte med å ta over politiske enheter i dagens Anatolia. På 1200-tallet fvt. migrerer en rekke til da ukjente grupper til det østlige Middelhav. De kjemper til fots, med sverd og skjold, og klarer seg svært godt mot krigsvognene, som da var blitt standard blant de fastboende. Med litt hjelp fra en liten istid klappet statene i Amarnasystemet, fra Hatti i øst til Mykene i vest, sammen omkring år 1200 før vår tid i det såkalte bronsealderkollapset. Noen århundrer uten skrivere og dermed uten kilder, en såkalt mørk tidsalder, fulgte.

På 800-tallet dukker de greske bystatene opp. Alle selveiende bønder og frie menn var konstant på alerten. Disse hoplittene tørnet med ujevne mellomrom sammen i kriger bystatene imellom. De kjempet mann mot mann i klynge, til den svakeste gruppen simpelthen stakk av. Vinnerne hengte brystplater og andre uniformdeler opp i trær for å markere seieren (dette er ett av opphavene til våre tiders krigsmonumenter). De døde ble utlevert til sine. I enkelte tilfeller var prisen for å tape altomfattende: mennene ble drept og kvinner og barn ble tatt til fange og brukt som slaver eller solgt.

To poenger er grunnleggende. For det første er det transhistoriske trekket ved krig som sådan at grupper forsøker å bryte ned andre gruppers vilje ved bruk av tvangsmakt og trusler om ytterligere bruk av tvangsmakt. For det annet skjer dette i forholdsvis faste former, og disse formene skifter. En minimumsdefinisjon av krig vil da være organisert bruk av tvangsmakt for å få en annen part til å gjøre noe den ellers ikke ville ha gjort. Innen arkeologien har man en løpende diskusjon om hvor mange mennesker som må delta, og hvor intens og organisert bruken av tvangsmakt må være, for at man skal kunne snakke om krig, og ikke bare vold på gruppenivå.

Krig er mange ting, for eksempel grusom og moralsk forkastelig, men det dreier seg også og grunnleggende om mer eller mindre formalisert bruk av makt. Krig er altså en sosial institusjon. Merk at hver gang man gjentar en måte å føre krig på, bekrefter man også krig som en spesifikk type institusjon. En av mange problematiske sider ved Russlands pågående angrepskrig mot Ukraina, er nettopp at den gjentar et mønster som var vanlig i europeisk historie, og som mange andre stater har brukt mye ressurser på å komme bort fra. Vi kan snakke om en indo-europeisk krigstradisjonen, fra krigsvognslag til hoplittslag. Vi har å gjøre med en spesifikk form for krig som er blitt kalt «vestlig krigføring» (the Western way of war). Det dreier seg om å planlegge slag efter slag, for til slutt å vinne krigen, gjerne i et avgjørende slag. Fra den gamle greske historikeren Thukydid (cirka 460–400 fvt.) til den engelske filosofen Thomas Hobbes (1588–1679), som oversatte Thukydid til engelsk, har analytikere angitt tre motiver for krig: frykt (for angrep, liv og lemmer), berømmelse (ære, status) og materiell gevinst (territorium, mennesker, ressurser). Om tvangsmakt brukes i annen form enn den som holdes for å være den vanlige i en spesiell epoke, i en spesiell region, snakker vi ikke om krig, men om oppstand, terrorisme, sabotasje etc.

Der noen sier «vest», underforstås alltid et «øst». Man tenker seg ofte en østlig tradisjon for krig, der vekten ligger på efterretning, feller og psykisk dominans, altså taktikker som er ment å sikre seieren uten slag (Sun Tzu 2006). Vestlig tradisjon er imidlertid ikke alene om å fokusere på slag. Vi kjenner dem også fra det vi nå kaller Nord- og Sør-Amerika.

Aztekerne var spesielt hipne på slag som en måte å utvide sitt imperium på. Vi snakker like fullt om en annen institusjon. For eksempel satt tilfangetatte soldater simpelthen stille og ventet på å bli henrettet offentlig (og, om de var aztekernes bytte, gjerne spist). Ingen fant på å forsøke å rømme. For lokalbefolkningen var et av mange sjokkerende barbariske trekk ved conquistadorene, de spanske erobrerne, at de ikke engang visste dette. Står man i en tradisjon der det å rømme er det mest naturlige i verden, spør man seg kanskje hvorfor. Vel, som så ofte når det gjelder dype, kulturelle trekk, er svaret sannsynligvis simpelthen vane.

Romerne formaliserte normer og regler i lover om når man kunne gå til krig (lat. ius ad bellum), og hva man kunne gjøre i krig (lat. ius in bello). Dette arbeidet ble først gjenopptatt av spanske og så også av en rekke andre europeiske folkerettsjurister fra 1500-tallet av. Poenget med lover er ikke at de ikke blir brutt. Om lover aldri var blitt brutt, ville det være fordi brudd var utenkelig, og da hadde man jo ikke tenkt på å lage dem heller, enn si å holde dem. Poenget er at de fleste lover blir overholdt av de fleste parter det aller meste av tiden, og at brudd blir fordømt. Da det keiserlige Japan angrep den amerikanske flåtebasen Pearl Harbour på Hawaii i 1941 uten å si fra på forhånd, slik internasjonal rett angav, var det definitivt ikke det første overraskelsesangrepet i verdenshistorien, og det viste at lov ikke i seg selv kan stoppe en type handling. Ikke desto mindre fikk det stor betydning, blant annet på grunn av USAs kampvilje og fordi USA la til grunn for den videre krigføringen at man ikke kunne stole på motpartens ord.

Da Japan og Tyskland skulle dømmes for sine krigsforbrytelser ved henholdsvis Tokyo og Nürnberg, var grunnlaget for anklagene faktisk en lov fra 1928, den såkalte Kellogg-Briand-traktaten, som forbød krig (traktaten tar sitt navn fra den amerikanske og den franske utenriksministeren som foreslo den). Loven var resultatet av mange og lange forsøk på å forby krig, altså å underordne eller subsumere den internasjonale institusjonen krig under den internasjonale institusjonen lov. Man må spørre seg om det med tanke på å opprettholde den allmenne rettsfølelsen er lurt at det internasjonale samfunn av stater forbød krig, så lenge man ikke var rede til å garantere loven ved en form for kollektiv

sikkerhetsordning (se kapittel 10). Dette er det fortsatt sterk uenighet om. Merk imidlertid at denne loven også ligger i bunnen for FNcharterets § 4(2), som er i flittig bruk, ikke minst når fredsoperasjoner skal etableres og gis mandat.

Krig er et grunnleggende problem også for analytikere. Enkelte, som Kenneth Waltz, har betonet at krig alltid er en mulighet stater imellom, simpelthen fordi det ikke finnes noe som kan forhindre det. En slik påstand kan virke lettvint, men er det neppe – viser ikke alle krigsutbruddene, siden 1928 og for den saks skyld før, at Waltz har rett? Andre, som den tysk-engelske sosiologen Norbert Elias, har betonet at krig ofte synes å bli mindre grusom over tid. De siste fem hundre årene synes det for eksempel å ha blitt mindre paradering av drepte fiender (selv om Den islamske staten gjorde det i Irak på 2010-tallet), og siden første verdenskrig synes det å ha blitt mindre bruk av kjemiske våpen (selv om de i dette årtusen er blitt brukt både i Irak og Syria). Internasjonal rett har en modererende effekt. Om man ser på sport – rugby og amerikansk fotball er spesielt gode eksempler – betoner Elias at de gjerne har sitt historiske opphav i stilisering av krig. Elias’ poeng er hverken at vi blir stadig mer moralske, eller at det finnes noen garanti for at det generelt sett går fremover. Han er opptatt av at jo mer sammenfiltret vi blir i hverandres liv, ved at fysisk og sosial nærhet øker, og jo mer mangefasettert livene blir, jo viktigere blir det å bokstavelig talt holde fred for at ting skal bli gjort. Gode manerer og stilisert oppførsel er en hjelp i så måte. Merk at det ikke er nok at et dusin mennesker er stuet sammen, for at denne effekten skal oppstå. Disse menneskene må også ha hendene fulle av ganske kompliserte ting. Det går for Elias altså en linje fra økende sivilisert oppførsel på individnivå, det en samfunnsviter ville kalle mikroplanet, til en sivilisasjonsprosess på makroplanet. Denne sivilisasjonsprosessen tøyler for Elias i noen grad krig og annen bruk av tvangsmakt.

Krig og kriger kan studeres mer spesifikt om man stiller fire spørsmål: hvem er de stridende parter? Hva kriger de med? Hvordan? Hva vil de oppnå?

1. Hvilke politiske enheter er det som er i ilden? Dagens internasjonal rett stipulerer at kun stater kan være stridende parter. En geriljakriger uten en stat i ryggen er derfor ikke formelt å anse som en stridende part. Tilhørte man for eksempel en colombiansk gerilja på 1990-tallet, ble man lett stående uten internasjonal anerkjennelse som stridende og uten juridisk beskyttelse. I en slik situasjon kan man bli kalt alt mulig, for eksempel forræder eller terrorist, og man kan uten lov og dom ende opp med å bli internert og torturert av en stat, for eksempel av USA, på Guantanamo Bay, Cuba, i flere tiår. Hvem de stridende parter er, og hvem de blir forstått å være, er altså viktig for å forstå hva som foregår. Det spiller også en rolle hvem de stridende parters personell er. Den amerikanske samfunnsviteren Jean Bethke Elshtain (1987) fremhever at stridende oftest er menn mellom 18 og 35 år, den samme gruppen som transkulturelt dominerer verdens kriminalstatistikker (der slike finnes). Hun kjønner krig ved å snakke om menn som et kjønn av mange voldelige og få fredelige, mens kvinner er et kjønn av mange fredelige og få voldelige. Etnisk sammensetning kan ha betydning. Enkelte grupper, for eksempel nepalesiske gurkhaer, har tradisjonelt spesialisert seg på bruk av tvangsmakt og har funnet nisjer innen krigføring som de spesialiserer seg på. 2. Hva er utrustningen? Teknologisk utvikling forandrer krigens ansikt.

Det motsatte er også riktig; historisk har teknologisk utvikling ofte blitt drevet av militære behov. Det historisk sentrale eksempelet er hvordan oppfinnelsene av boomerang, pil og bue, spyd, motoriserte kjøretøy, fly og raketter stadig har økt avstanden mellom den drepende og den drepte. Med droner kan man drepe, eller ta ut, som det heter i militær sjargon, folk på den andre siden av kloden. Kapittel ti nevnte hvordan eksistensen av kjernefysiske våpen forandrer krigføring, og hvordan man må forvente en ny endring den dagen taktiske kjernefysiske våpen brukes (altså slike som kan leveres i liten skala, på slagmarken, og derfor inngå i utkjempelsen av et spesifikt slag).

Så snart digital kommunikasjon ble omfattende, ble overvåkning og hacking del av det elektroniske krigføringsarsenalet. Alskens overvåkningssatelitter betyr også at mennesker som selv ikke er stridende,

kan overvåke troppeforflytninger på egen hånd og furnere stridende parter med nyttig informasjon. 3. Hvordan blir krigen utkjempet? Viktig faktorer her er alt nevnt annetsteds i boken. Det er sentralt om partene legger ting i Guds hender og improviserer når det oppstår en situasjon, eller om man planlegger.

På 1200-tallet bygget mongolene et av de største imperier verden har sett. En av forutsetningene var at de var vant til å jakte på vilt ved å innsirkle det fra hesteryggen. Slikt trengte å planlegges. Deres motstandere hadde ikke samme erfaring. Merk også at mange mannlige, og noen kvinnelige, mongoler så godt som bodde på hesteryggen.

Det var altså ingen forskjell på en sivil og en militær mongol. Det hevdes av og til at Sverige (under tredveårskrigen 1618–1648) eller

Frankrike (under Napoleonskrigene 1802–1815) var først ute med å mobilisere hele den mannlige befolkningen til krigføring, altså verneplikt (fr. levée en masse). Det er åpenbart uriktig. Mongolene og andre rytterfolk hadde alt gjort det i flere tusen år. Den britiske samfunnsviteren og historikeren Samuel Finer (1988) har stilt spørsmålet om hvorfor militære ikke alltid dominerer en politisk enhet. Svaret er at de først begynte å gjøre det da vi ikke lenger levde som jegere og sankere, for da var det ikke noe spesielt militære, og vi sluttet å gjøre det da jordbruket kom, for da ble samfunnet så spesialisert at militær tvangsmakt ble tiltagende uegnet til å løse en mengde koordineringsoppgaver. 4. Hva kjempes det om og for? Om krigen er eksistensiell, om det står om den krigførende parts eksistens, kjempes det annerledes enn om det ikke gjør det. Tropper som forsvarer sine hjem, kjemper for sine og sine kjæres liv, og kjemper da hardere enn om de hadde vært annetsteds. USAs oversjøiske kriger i Vietnam, Afghanistan, Irak etc. viser dette; krigføringen skjer annetsteds og forvolder dermed ikke skade innen egen stat, men motivasjonsproblemene for egne tropper blir desto sterkere. Da den britiske admiral og jarl John Jellicoe møtte sin tyske motpart i det såkalte Jylland-slaget i første verdenskrigs innledende fase, visste han at et tap kunne koste britene hele krigen.

Dermed valgte han en mer passiv og avventende taktikk enn han ellers

ville ha gjort. Om krig er fortsettelse av politikk med andre midler, slik den preussiske offiseren Carl von Clausewitz var den første til å hevde, kan vi tenke om motivasjon til å kjempe med Hobbes: det dreier seg om frykt, berømmelse, vinning, eventuelt om en spesifikk kombinasjon av to eller alle tre av disse.

Mange har studert krig, få har studert fred. Fred defineres ofte simpelthen negativt, som fravær av krig. Dette er vitenskapelig problematisk, for fenomener skal om overhodet mulig defineres positivt, som hva de er, ikke som hva de ikke er, og det er empirisk sett problematisk, for den verdenshistoriske normaltilstanden er tross alt fred, ikke krig.9 I likhet med alle andre begreper, har fred en historie. Den belgiske IR-forskeren Jorg Kustermans (kommer) har undersøkt fredens europeiske begrepshistorie. I middelalderen ble fred ansett som et gradert fenomen. Himmelsk fred (Pax Jerusalem) lå til grunn for jordisk, sosial fred, som ikke bare dreide seg om å ikke ha bekymringer, men også om å ta seg av sin neste. Sosial, jordisk fred lå i sin tur til grunn for politisk fred. Fredstraktater mellom kronede hoder ble bekreftet med et kyss, fredens symbol.

Det europeiske statssystemet vokste frem under 1500- og 1600-tallets religionskriger, som også svekket den katolske kirke. Oppblomstringen av begrepet «Europa» om vårt kontinent er knyttet til dette skiftet, for i en situasjon der den katolske kirke ikke lenger evnet å romme hele den vestlige kristenheten, trengte man et annet og mindre religiøst ladet regionbegrep. Et annet element av dette skiftet ble diskutert i kapittel to, nemlig fremveksten av et ontisk skille mellom innenfor og utenfor staten. Alt dette hadde konsekvenser for fredsbegrepet, som nå først og fremst ble knyttet til innsiden. Det som skjedde utenfor staten, ble ikke lenger like maktpåliggende som før. Politisk fred mistet noe av sin

9 Den norske fredsforskeren Johan Galtung (1967: 9) har forsøkt å definere fred positivt, som et samfunn der mennesker kan «realisere seg selv». Merk at hverken han eller andre har vist at det foreligger et kausalforhold eller endog korrelasjon mellom hvor differensiert et samfunn er, eller hvor stort spillerom individer har for livsutfoldelse på den ene siden, og utbrudd av krig på den annen. Utover det DP-litteraturen dokumenterer, fremstår dette i vitenskapelig sammenheng som et ønske og en uutprøvet hypotese.

forankring i sosial fred. Fredstraktater ble dermed mer tekniske affærer enn de hadde vært tidligere. Kustermans kaller denne type fred, der fred innen staten prioriteres, for den moderne freden og argumenterer for at denne type fred i vestlig tradisjon nå blir avløst av den demokratiske freden. For Kustermans ligner den demokratiske freden den man hadde i middelalderen, i det at den er forankret i en generell (til forskjell fra statsorientert) størrelse, nemlig folket (gr. demos). Den påstår dermed å ha en sterkere sosial forankring enn den moderne freden. Der den moderne freden var mer likegyldig til hva som skjedde utenfor staten, er den demokratiske freden mer aktivistisk. En konsekvens av at den demokratiske freden er opptatt av det generelle, er interessant nok en økende villighet til å bruke tvangsmakt.

Vi har en del studier av konflikt som viser hvordan man kan bygge tillit mellom ledere og politiske enheter med sikte på å oppnå varig fred. De siste tiårene har det imidlertid nettopp vært den demokratiske freden som har stått i sentrum for forskning. I 1983 publiserte den amerikanske IR-forskeren Michael Doyle en historiosofisk og en utenrikspolitisk artikkel i tidsskriftet Philosophy and Public Affairs. Den utenrikspolitiske artikkelen anbefalte en rekke tiltak vestlige stater kunne iverkstette for å videreutvikle den demokratiske freden (for Doyle var det stort sett å gjøre nøyaktig det motsatte av hva den daværende amerikanske president, Ronald Reagan, faktisk gjorde). Den første artikkelen la grunnlaget for disse anbefalingene ved å hevde at demokratiske stater ikke går til krig mot hverandre.

Doyles tese er ikke at demokratiske stater er mer fredsæle enn andre. Om noe er de mindre fredsæle enn andre, som krigene i Irak, Libya og Afghanistan kanskje indikerer og som Kustermans argumenterer for. Gyldighetsområdet for Doyles tese er kun i forholdet demokratiske stater imellom. Dette skyldes ikke at demokratiske stater er bedre til å signalisere sine hensikter seg imellom enn andre stater. Om noe er de, fordi de er mindre sentralisert enn autoritære stater, dårligere til å signalisere. Det skyldes heller ikke simpelthen at regimene er like. Kommunistiske stater på den tiden hadde også like regimer, men gikk stadig til angrep på hverandre (Sovjetunionen mot Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia

i 1968, Sovjetunionen og Kina ved Ussuri-elven i 1969, Vietnam mot Cambodia i 1979, Kina mot Vietnam samme år etc.) Doyle mener det er en faktor at demokratiske stater alltid har hatt en hegemon (en ledende stat) i sin midte til å dempe gemyttene, først Storbritannia og så USA, men ser ikke dette som noen tilstrekkelig forklaring. Doyle finner i stedet utkast til svar i et essay skrevet av den tyske filosofen Immanuel Kant allerede i 1790.

Kants argument var at selv stater befolket av djevler (jo, faktisk), ville kunne holde fred med hverandre på tre forutsetninger. For det første måtte statene være republikanske. For Kant betyr det at det ikke sitter noen konge komplett med et aristokrati på toppen som kan gå til krig uten å føle de negative konsekvensene på kroppen, men at det er borgerne selv som avgjør om staten skal gå til krig, og som bærer omkostningene ved krigføringen. For det annet måtte de republikanske statene inngå en formell avtale om ikke å gå til krig med hverandre. For det tredje måtte stater vise gjestfrihet mot alle som ankom den. I en slik verden ville tiltagende handel og andre former for fredelig samkvem føre til varig fred. For Kant, som tenkte på en kosmisk skala, var det lite interessant at dette ville kunne ta tid. Viktigere var det at det som er mulig i teorien, også per definisjon er mulig i praksis.

Doyles kantianske argument er så nær kjernen av liberal IR-teori som det vel er mulig å komme. Han avviser den realistiske tenkningen om at krig skyldes menneskelig natur (Hobbes’ frykt, berømmelse og materiell fordel) eller statssystemets natur (Waltz’ poeng om at krig bryter ut fordi det ikke kan finnes noe som holder den tilbake). Da den kalde krigen sluttet, ble liberal tenkning om den demokratiske freden eller democratic peace i noen tiårs tid så populær at den bare gikk under navnet «DP». DP konsentrerer seg først og fremst om tre ting. Den første er om Kants og Doyles forutsetninger er nødvendige og tilstrekkelige, eller om det er andre forhold som må med for å kunne forklare fenomenet. Her har det ikke skjedd stort. Den andre er om forskjeller demokratier imellom kan gi ytterligere forklaringskraft. Her har en rekke forskere, blant annet ved Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO), utviklet stadig mer sofistikerte modeller for korrelasjon mellom regimetype og DP.

Inspirasjonen kommer fra den kantianske tradisjon, men også fra en amerikansk fredsforskningstradisjon som går tilbake til 1963 og J. David Singers prosjekt The Correlates of War.

Vi er fortsatt svært langt unna å nå noen analytisk konsensus om hvorfor kriger bryter ut, og hva som opprettholder fred. Det nærmeste vi kommer, er en arkeologisk innsikt. Analyser av livet i det vi nå kaller Nord- og Sør-Amerika i den såkalte Clovis-perioden, som strekker seg fra befolkningen av kontinentene frem til vår tidsregning, har ikke funnet antydning til fenomenet krig: ingen våpen, ingen knuste skaller og ingen raserte bygninger. Det kan se ut til at disse menneskene ikke kjente organisert tvangsmakt i stor skala. Om dette stemmer, er det altså ikke slik at menneskenaturen automatisk medfører krig. Her snakker vi imidlertid om en situasjon der befolkningstettheten var svært liten og teknologien for å fremskaffe ressurser var svært begrenset. Grupper som ble utfordret, kunne uten nevneverdige omkostninger flytte til et nytt område. Slik er det ikke i senere perioder, og bestemt ikke i dag, når befolkningstettheten er mye større og teknologien mye mer differensiert. Kants og Doyles tenkning er stimulerende. Det er imidlertid også Michel Foucaults tanke om at menneskenaturen har et aspekt av villet undertrykkelse (lat. animus dominandi) ved seg, slik at alle epoker er karakterisert av sin egen type tvangsmakt.

Videre lesning

Clausewitz, Carl von ([1832]2020) Om krigen. Oslo: Solum Bokvennen. Doyle, Michael W. (1983a) «Kant, Liberal Legacies, and Foreign Affairs,

Part 1». Philosophy and Public Affairs, 12 (3): 205–235. Doyle, Michael W. (1983b) «Kant, Liberal Legacies, and Foreign Affairs,

Part 2». Philosophy and Public Affairs, 12 (4): 323–353. Elshtain, Jean Bethke (1987) Woman and War. Chicago, IL: The University of Chicago Press. Finer, Samuel E. (1988) The Man on Horseback: The Role of the Military in

Politics. Boulder, CO: Westview Press. Galtung, Johan (1967) Fredsforskning. Oslo: Pax.

Kant, Immanuel ([1790] 2002) Den evige fred. En filosofisk plan. Oslo:

Thorleif Dahls kulturbibliotek. Kustermans, Jorg (kommer) The Cultural Practice of Democratic Peace:

Intimate, Sacred, Combative. Sun Zi ([Sun Tzu, 400-tallet fvt.] 2006) Kunsten å krige. Oslo: Gyldendal. Waltz, Kenneth (1959) Man, the State, and War: A Theoretical Analysis.

New York: Columbia University Press.