Internasjonal rett og menneskerettigheter

14 Internasjonal rett og menneskerettigheter

Fra et sosiologisk synspunkt dreier lov og rett seg om å formalisere generelle sosiale konflikter som spesifikke personlige konflikter, slik at de blir lettere å håndtere. Romerne mente at juss var selve forutsetningen for orden, slik at der det er samfunn, er det også juss (lat. ubi societas, ibi ius). Romerne tenkte seg også at det fantes en juss som gjaldt alle folk, ius gentium (der «gentium» er genitiv flertall av gens, folk, altså folkenes rett). I europeisk middelalder så man denne loven som selve tingenes gudegitte orden og dermed en opplagt ledestjerne for alle, og kalte den naturrett. Sosiologisk sett sto den katolske kirke så sterkt at den kunne utforme, tolke og håndheve dette lovverket slik at det ble en institusjonell oppbacking for kirkens politikk.

Fremveksten av stater og «oppdagelsen» av Amerika endret dette. Stater utviklet stadig mer differensierte lovverk. Dermed sto det klarere og klarere at lov ikke nødvendigvis skulle forstås som én naturrett skapt av Gud, men forskjellige lovverk, skapt av mennesker, såkalt positiv rett. I Amerika sto spanjolene overfor nye og helt grunnleggende juridiske spørsmål om individenes rettigheter. Var de mennesker som helt eller delvis falt under naturretten? Om så, hva slags rettigheter skulle de ha? Igjen viste disse debattene, som først og fremst ble ført av folk som Francisco de Vitoria, Francisco Suárez og andre medlemmer av den såkalte Salamanca-skolen, at juss først og fremst var et menneskelig anliggende, til forskjell fra et gudegitt. Resultatet av alt dette var at ius

gentium, folkenes rett, ble avløst av ius inter gentes, rett mellom folkene. Statsgrenser, som tidligere ikke hadde vært hovedfokus, ble det nå.

På 1600- og 1700-tallet vokste det frem en egen profesjon til å ta seg av det som nå var blitt et stadig viktigere innslag i samfunnsliv over hele Europa. De ledende folkerettsjuristene kunne komme fra Nederlandene (Hugo Grotius, 1583–1645), fra en av de tyske statene (Samuel Pufendorf, 1632–94) eller Sveits (Emer de Vattel, 1714–67). Deres skrifter ble sett på som autoritative og lagt til grunn når stater kom opp i tvister. Her har vi et godt eksempel på hvordan kunnskap og makt er tvunnet inn i hverandre, slik at utviklingen av folkeretten må forstås ikke bare som en vitenskapelig oppgave som handler om hvordan man kategoriserer og dømmer i tvister, men også som hvordan man forsøker å få stater til å gjøre ting de ellers ikke ville ha gjort.

Skiftet fra naturrett til positiv rett, fra at kunnskapsproduksjon om rett går fra å dreie seg om store, sveipende generaliseringer om historiens gudegitte gang til å dreie seg om konkrete, menneskelige anliggende, møtte vi også i kapittel fjorten i juristenes angrep på ideen om maktbalanse. Igjen topper ting seg i perioden fra 1750 til 1850, der vi får en generell dreining fra å bruke Gud som målestokk for alle ting, til å fokusere på mennesket. Jeremy Bentham gikk så langt som å kalle naturrett «nonsens på stylter». Forkjemperne for positiv rett, som var så fokusert på det konkrete, fikk imidlertid en utfordring da de skulle finne noe mer konkret enn «mennesket» til å erstatte Gud som forankringspunkt for folkerett. Noen mente at juristers oppgave var å forsøke å lappe på en imperfekt orden, å være til trøst for dem som led urett. Det gjorde de ved å bygge en europeisk, offentlig rett. Merk at en slik holdning er kompatibel med, går sammen med, et generelt sosiologisk syn på juss. Andre mente at jurister skulle stake ut en ny kurs for menneskelige samfunn, legge grunnlaget for en bedre verden. Folkeretten endte opp Between Apology and Utopia, som den finske folkerettsjuristen Martti Koskenniemi (1989) formulerer det i en boktittel.10

10 Arketypen for denne konflikten, som fortsatt er med oss, er Kants angrep på Grotius, Pufendorff og Vattel i Den evige fred (se kapittel 13).

I en oppfølgingsbok, The Gentle Civilizer of Nations (2001), viser Koskenniemi hvordan denne debatten artet seg under høymoderniteten. Fra 1870-tallet av ble folkeretten dominert av en ny generasjon som definitivt hadde utopiske tilbøyeligheter. De ville bygge en ny juridisk orden til erstatning for den europeiske, offentlige retten som tidligere generasjoner møysommelig hadde bygget opp. I kapittel ni møtte vi en av disse juridiske aktivistene, nemlig Christian Lous Lange. De samlet seg omkring Institut de Droit International, Folkerettsinstituttet, som hadde base først i Ghent, og så hvor enn generalsekretæren måtte befinne seg. Folkerettsinstituttet og dets juridiske aktivister hadde stor fremgang. Det var for eksempel de som sto for grunnarbeidet bak Kellogg–Briandpakten som gjorde det ulovlig å gå til angrepskrig (se kapittel 13).

Folkerettsinstituttet var et europeisk anliggende. Den internasjonale retten de forsøkte å knesette, var en svært europeisk rett. Det helt sentrale juridiske grepet hva angikk forholdet mellom Europa og resten av verden, var den såkalte sivilisasjonsstandarden. Forutsetningen for sivilisasjonsstandarden var den type tenkning om staten som ble diskutert i kapittel tre, og som går tilbake til Hegel, altså at det finnes et hierarki med siviliserte rettsstater på toppen, barbariske stater som ikke ble styrt av opplyste lover i midten, og de ville uten politisk storskalaorganisering på bunnen. Cruxet var å erklære områder uten politisk storskalaorganisering for terra nullius, tomt land, hvilket betød at en hvilken som helst rettsstat kunne gjøre krav på og kolonisere området. Det kommer neppe som noen stor overraskelse at det var folkerettsjurister fra Det britiske imperiet, det største imperiet verden har sett, som gikk i bresjen for utviklingen av sivilisasjonsstandarden. Her har vi et eklatant eksempel på den britiske juristen Gerry Simpsons (2004) tese, at stormakter bruker sin status til aktivt å skaffe seg fordeler fremfor andre stater, det være seg av juridisk eller annen art.

Koskenniemi avslutter sin bok i 1960, da det meste av de fleste europeiske, formelle imperiene var avviklet (de viktigste unntakene var det portugisiske imperiet, som forsvant i 1974, og det sovjetiske imperiet, som forsvant i perioden 1989–91). Som juridisk størrelse forsvant sivilisasjonsstandarden med dekoloniseringen, hvilket vel må sies å være en

av 1900-tallets to viktigste endringer i folkeretten, eller internasjonal rett som det nå i økende grad ble kalt. Den andre er fremveksten av menneskerettigheter. Også denne endringen er blitt båret frem av aktivistiske, vestlige jurister.

Å si at en rett er en menneskerett, er å si at et individ har denne retten simpelthen i kraft av det biologiske faktum at det tilhører arten homo sapiens, er et menneske. Den grunnleggende forutsetningen er altså at menneskeheten utgjør en biologisk enhet, og at denne biologiske enheten har juridiske konsekvenser. Merk at det er snakk om noe universelt her. Uansett hva man måtte ha gjort – waterboardet noen for moro skyld, myrdet 69 mennesker inkludert 33 barn som deltok på en politisk sommerleir, brent en fange som ble holdt innesperret i et bur, levende – så er man fortsatt et menneske og har rettigheter som sådan. Den amerikanske historikeren Lynn Hunt (2007: 20) oppsummerer det slik:

Human rights are natural, in the sense of simply coming with being human; they are equal, in that they pertain to everybody in the same way and the same degree; and they are universal, in that everybody has them, regardless of biological or social attributes or of what one may have perpetrated.

I kapittel tretten trakk jeg en parallell mellom hvordan europeisk middelaldertenkning og dagens tenkning om fred møtes i tanken om at freden er forankret i noe universelt (hhv. Gud og demokrati). Her har vi en lignende parallell mellom å forankre juss i henholdsvis Gud (naturrett) og biologi/ natur (menneskerettigheter). Merk også at om menneskerettigheter er universelle, trumfer de enhver statsrett. Dersom man for eksempel holder retten til liv for å være en menneskerett, og det gjør europeisk rett, vil dødsstraff, som praktiseres i Russland, USA, Kina etc., være et brudd på menneskerettighetene. Menneskerettigheter hviler, i likhet med ius gentium, på tanken om at lover gjelder uavhengig av grenser politiske enheter imellom. Dermed blir menneskerettighetstenkning en grunnleggende kritikk av de siste århundrenes tenkning om det internasjonale system, en tenkning som jo hviler på statlig suverenitet og ius inter gentes.

En stat som Norge anerkjenner menneskerettighetenes forrang juridisk ved å sette den relevante europeiske eller internasjonale lovgivningen over norsk lov. Russland gjør det eksplisitt ikke, men viser derimot til suverenitetsprinsippet og gir i stedet russisk rett forrang. For Russland og Kina, som har undertegnet menneskerettighetserklæringer, er det staten selv som garanterer menneskerettighetene. For europeiske land er dette en logisk glipp, for om menneskerettighetene er det universelle, kan ikke overholdelsen og implementeringen av dem være i hendene på noe partikulært som staten. Her har vi en sentral politisk spenning i dagens statssystem.

IR-studier av menneskerettigheter domineres av konstruktivister. Som nevnt i kapittel ni, fokuserer konstruktivister på hvordan normer vokser frem fra menneskelig samhandling, for dem spesielt mellom stater. En norm er en standard for hvordan en gitt aktør skal forholde seg til en gitt hendelse i en gitt situasjon. Konstruktivister tenker seg at normer har livssykler, at de vokser frem, sprer seg («i en kaskade», som konstruktivister gjerne dramatisk legger til) for så å bli internalisert av aktørene. Å bli internalisert betyr simpelthen at de blir en del av aktørers standardiserte og mer eller mindre automatiserte handlingsrepertoir. Prosessen dreier seg om sosialisering, om at et individs, eller for konstruktivister, en stats, normer og handlingsrepertoir blir noenlunde like det som holdes for å være normalt i samfunnet som sådan. Merk at denne måten å tenke om normer på forutsetter en spesifikk måte å tenke om handling på. For konstruktivister handler ikke aktører først og fremst utfra en strategisk konsekvenslogikk der man ser for seg et mål og prøver å nå det, men ut fra hva som regnes for å være normalt og på sin plass (March og Olsen 1989). Det er faktisk denne måten å tenke handling og samfunn på som gjør konstruktivister til konstruktivister.11

11 Til sammenligning legger realister til grunn en «logic of consequence», mens poststrukturalister er enig med konstruktivister i at sosialisering av normer er viktig og skjer i henhold til en «logic of appropriateness», men fokuserer på at det som skjer, også er et resultat av en maktlogikk, ikke bare en overtalelseslogikk.

Om forskere er opptatt av normer, vil de sannsynligvis også være opptatt av menneskerettigheter, for disse rettighetene var normer før de fikk lovs status, og de opprettholdes fortsatt av normer. Retten til liv kan tjene som eksempel. Den opprettholdes av en norm om at liv ikke skal tas. Denne normens livssyklus begynte i religiøs tenkning før vår tid, før den for de fleste menneskers vedkommende, men langt fra alle, ble internalisert. Merk at normen på ingen måte spredte seg med noen jevn hastighet, men tvert imot var, og som diskusjonen av dødsstraff viser, fortsatt er, gjenstand for stadige forhandlinger og tilbakeslag. Normspredning og lovgivning følger hverandre ad. Menneskerettigheter som sådan er godt over hundre år gamle, og jurister utviklet dem efter den andre verdenskrig. Det kom en oppblomstring efter den kalde krigen. FN utnevnte en høykommisjonær for menneskerettigheter først i 1993. Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kom i arbeid i 2002. Det måtte altså store skifter i verdensordenen til for at de skulle skje (Hoffmann 2010). Det reiser spørsmålet om konstruktivister gjør rett i å fokusere på individer, eller stater forstått som individer, når de skal forklare normforandring, eller om vi ikke også bør se på andre handlingsbetingelser for sosial endring som maktforholdene i det internasjonale systemet når endringene kommer.

Ser vi på debatten om akkurat hva som skal løftes frem slik at det ikke lenger bare vil være en rettighet, men også en menneskerettighet, får vi nok en pekepinn om maktens betydning for menneskerettighetene. Retten til liv er nevnt, men selv ikke denne helt grunnleggende rettigheten er altså ubestridt. Å slippe det som til enhver tid regnes som grusom og uvanlig avstraffelse, altså tortur, er en annen. Å ikke bli holdt som slave en tredje. Den britiske idéhistorikeren Isaiah Berlin (2002: 48) fokuserer på slike rettigheter fra overlast, som ofte kalles negative rettigheter, når han skriver at «[the] fundamental sense of freedom is freedom from chains, from imprisonment, from enslavement by others». Men hva med positive rettigheter, friheter til, ikke fra? Fra opplysningstiden av fokuserer europeisk tenkning om menneskerettigheter også på ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc. Men hva med sosiale rettigheter? Den amerikanske uavhengighetserklæringen nevner for eksempel rettigheter som «the

founding fathers» holdt for å være selvsagt, og ender med «the pursuit of happiness». Hva betyr dette? Om det betyr at rettsordenen skal legges til rette for et verdig liv, har det svært vidtrekkende konsekvenser. Under den kalde krigen møtte Sovjetunionen Vestens kritikk av manglende ytringsfrihet, forsamlingsfrihet etc. ved å peke på at menneskerettigheter også skulle inkludere sosiale rettigheter. Og hva med det dagens juridiske aktivister kaller tredjegenerasjonsrettigheter, som for eksempel retten til et sunt klima?

Som nevnt i kapittel elleve, har småstater en spesiell interesse av internasjonal rett. En stat som Nederland har altså en lang historie med å legge til rette for utvikling av internasjonal rett. Norge gjør noe lignende, spesielt hva sjørett angår. Det skyldes ikke bare godhet for menneskeheten, altruisme, men også at internasjonal rett, i likhet med internasjonale organisasjoner, fremstår som alternative konfliktløsningsmekanismer til den historisk grunnleggende, nemlig militær maktbruk. Dersom en konflikt kan bilegges i ordnede former, innen rammene av et lovverk eller en organisasjon, kommer ikke militære virkemidler, som stormakten per definisjon har mer av, i spill. Poenget her er ikke at internasjonal rett gir noe fullgodt vern. Tyrkia invaderte og annekterte en bit av Kypros i 1975, og Russland gjorde det samme i Georgia i 2008, selv om internasjonal rett forbyr angrepskriger og anneksjoner. Poenget er snarere at internasjonal rett gir noe vern mot den sterkestes rett, og at noe vern er bedre enn intet vern.

Det er stort overlapp mellom diskusjonene innen internasjonal rett og diskusjonene innen internasjonale relasjoner. Folkerettsjuristene på 1600- og 1700-tallet var blant de første til å tenke systematisk gjennom hvordan forholdene mellom stater er og bør være, hvilket vil si at også IR tråkker i deres fotefar. Dette må IR forholde seg til. I tillegg har altså folkerettsjurister det helt spesielle privilegiet at det de skriver, umiddelbart får konsekvenser for hva internasjonale relasjoner går ut på. I tillegg til de historiske grunnene til å interessere seg for folkerettstenkning, kommer altså at den er med på å produsere den virkeligheten IR-forskere skal analysere.

Videre lesning

Berlin, Isaiah (2002). Liberty: Incorporating «Four Essays on Liberty». Oxford:

Oxford University Press. Hoffmann, Stefan-Ludwig (red.) (2010) Human Rights in the Twentieth

Century. Cambridge: Cambridge University Press. Hunt, Lynn (2007) Inventing Human Rights. New York: Norton. Keck, Margaret E. og Kathryn Sikkink (1998) Activists beyond Borders: Advocacy Networks in International Politics. Ithaca, NY: Cornell University Press. Koskenniemi, Martti (1989) From Apology to Utopia. Cambridge: Cambridge

University Press. Koskenniemi, Martti (2001) The Gentle Civilizer of Nations: The Rise and Fall of

International Law, 1870–1960. Cambridge: Cambridge University Press. March, James G. og Johan P. Olsen (1989) Rediscovering Institutions: The

Organizational Basis of Politics. New York: Free Press. Simpson, Gerry (2004) Great Powers and Outlaw States: Unequal Sovereigns in the International Legal Order. Cambridge: Cambridge University Press.