Statssystem

7 Statssystem

Når man ser analytisk på verden fra en aktørs perspektiv, for eksempel innenfra en stat og ut, anlegger man en utenrikspolitisk synsvinkel. Om man derimot ser analytisk på verden utenfra og inn, anlegger man et systemisk perspektiv. Et system består av enheter, i vårt tilfelle stater, imperier, NGOer etc., pluss forbindelsene mellom disse enhetene. Om disse forbindelsene er svake, snakker vi om et primitivt system. Jo sterkere nettverk, jo mer differensiert og modent er systemet.

Raymond Aron (1966: 94) gir en svært vid definisjon av et internasjonalt system som bestående av stater som «maintain regular relations with each other [and] are all capable of being implicated in a generalised war». System og nettverk er ganske abstrakte greier som det kan være vanskelig å gripe analytisk i sin helhet. For å stille tanken klarere og gjøre det lettere å analysere ting som system og nettverk, er det ofte lurt å bruke mer spesifikke begreper (men uten å tape av syne at det finnes noe større), for eksempel å tenke seg at systemer består av institusjoner. En institusjon er et sett av regulære (institusjonaliserte) normer og praksiser. Praksiser er sosialt gjenkjennelige handlinger som kan gjøres godt eller dårlig. For en samfunnsviter er institusjon altså ikke det samme som en organisasjon. En organisasjon, for eksempel et transnasjonalt selskap, har en permanent fysisk eksistens og huser en levende strøm av aktivitet. Det gjør ikke nødvendigvis en institusjon. Gamle industrianlegg på Rjukan er en institusjon fordi de i tillegg til å ligge der også eksisterer som objekt for normer og handlinger. De er endog oppført på UNESCOs liste som en av åtte verdensarver lokalisert i Norge. De er imidlertid ikke en organisasjon, for de er omgitt av og eksisterer sosialt i kraft av menneskelig aktivitet,

men rommer den ikke selv permanent – de er jo nedlagt. Organisasjoner er en type institusjoner, men ikke alle institusjoner er organisasjoner. Helt sentrale institusjoner (men ikke organisasjoner) i et internasjonalt system er slike som behandles i noen av de påfølgende kapitlene: krig, diplomati, maktbalanse etc.

Poenget med et abstrakt begrep som system er altså å kunne fange en helhet. Helheter har egenskaper. Systemers grunnleggende egenskaper kaller vi deres struktur. Poenget med strukturbegrepet er å fange et systems grunnleggende logikk og å få frem at et system er mer enn summen av dets deler (enheter; Albert, Cederman og Wendt 2010). Om vi for eksempel tenker oss at enkelte systemer gir mennesker bedre livssjanser enn andre, og ser dette som skadelig for enkelte individer, kan vi snakke om strukturell vold. Det dreier seg da ikke om fysisk vold, men om at verden er satt opp på en slik måte at den forvolder skade mot enkelte grupper, men ikke mot andre. Man kan tenke på strukturelle egenskaper som vinder eller undersjøiske strømmer som ikke selv er synlige, men som har klare effekter. Er man ute og svømmer, vil det være enklest å la seg drive med strømmen. Folkeeventyrets kjerringa mot strømmen fremstår som patetisk nettopp fordi hun gjør livet vanskeligere for seg selv og andre ved konsekvent å bryte med dette prinsippet. Det kan rent normativt sett være på sin plass – uttrykket «kjerringa mot strømmen» kan også brukes som en hedersbetegnelse – poenget her er simpelthen å fremheve at det koster å sette seg opp mot systemiske krefter. Dersom et system som et lokalsamfunn er satt opp slik at det er vanskelig å dra derfra – «Du skal vera på Bufast all di tid», som det heter i Tarjei Vesaas’ roman Det store spelet – vil det koste å bryte med denne grunnleggende egenskapen, dette strukturelle trekket, ved lokalsamfunnet.

For å vende tilbake til begrepet system, kommer det fra gammelgresk, men er forholdsvis nytt i vitenskapelig bruk. Det kom i bruk på første halvdel av 1900-tallet og tok av efter den andre verdenskrig. Analytisk sett ble det først brukt i mellomkrigstiden og ble gjengs med sosiologen Talcott Parsons’ bruk av det på 1950-tallet. I IR kom det først i bruk på 1960-tallet. Vi har alt nevnt at det er nyttig for å gripe helheter. Merk imidlertid at det da alltid må spørres akkurat hvilke helheter. De fleste

IR-forskere vil umiddelbart si statssystemet, men det finnes et viktig unntak, nemlig marxistiske IR-forskere.

For marxister er det grunnleggende systemet i all menneskelig samhandling det økonomiske systemet. Marxister tenker seg dette som bestående av enketer – grupper av mennesker som de kaller klasser – og produksjonsmidler (kapital, arbeid) som disse gruppene har forskjellige relasjoner til. Siden de har et forskjellig forhold til produksjonsmidlene, vil de alltid være i kamp med hverandre. I asiatisk og europeisk middelalder vil for eksempel den sentrale kapitalen være land, de sentrale klassene landeiere og bønder, og den sentrale klassekampen vil stå mellom dem som eier jord og dem som ikke gjør det. I et industrisamfunn vil de sentrale produksjonsmidlene være fabrikker, de sentrale klassene eiendomsbesittere som kjøper arbeid, og eiendomsløse (proletarer) som selger det, og den sentrale klassekampen vil stå mellom kapitalister og proletarer. Det er disse økonomiske relasjonene og disse økonomisk bestemte enhetene som vil utgjøre det marxister kaller basisen i ethvert samfunn. Alt annet vil være såkalt overbygning og vil dermed ikke ha noen fundamental forklarende egenverdi for å forstå samfunnet. Hovedpoenget i vår sammenheng er at om man tenker slik, blir statssystemet en del av overbygningen, mens det er det økonomiske systemet som er basisen. Dermed er man fra et marxistisk synspunkt på villstrå om man tillegger statssystemet fundamental forklarende kraft, slik de fleste IRforskere altså gjør.

Den viktigste bruken av statssystembegrepet er historisk. Begrepet gir oss en måte å snakke om hvordan store bilder har utviklet seg. I boken som sparket i gang diskusjonen om komparative statssystemer, Martin Wights Systems of States fra 1977, tar Wight utgangspunkt i at systemer kan ha to logikker. Den ene er imperiets logikk, den andre statens. Systemer som kretser omkring ett eller flere imperier, vil ha over- og underordning (hierarki) som grunnleggende strukturell logikk, mens de som kretser omkring stater, vil ha suverenitet som grunnleggende strukturell logikk. Verdenshistorisk sett finnes det store mengder av de førstnevnte, men ganske få av de sistnevnte. Enkelte vil endog hevde at suverenitet er et eksklusivt moderne fenomen, slik at det europeiske statssystemet

som utviklet seg til dagens verdensomspennende system, er det eneste enkelte suverene statssystem som har eksistert. La oss ta en titt på de andre kandidatene.

Den eldste kandidaten i foreliggende litteratur er det såkalte Amarnasystemet. Tell-al-Amarna er en egyptisk landsby. Den står på restene av den egyptiske faraoen Akhenatens (regjeringsår 1353–1336 fvt.) nybyggede hovedstad. På 1890-tallet begynte arkeologer å grave ut denne byen og fant en mengde stentavler. De inneholdt blant annet en rekke brev fra og til faraoen og andre kronede hoder i det østlige Middelhavet, så som kongen av Hatti (hetittenes rike), Mittani, Babylon, Mykene, Alasija (dagens Kypros) etc. Brevene var på akkadisk, et sprog som ingen av partene lenger snakket. De var standardisert i form. De omhandlet typiske IR-temaer som handel, krig, fred, allianser mot tredjeparter og oppviglere. Vi har å gjøre med politiske enheter som har relasjoner med hverandre, og disse relasjonene er modne nok til at vi kan snakke om at det eksisterte institusjoner. Det er altså snakk om et system. Om vi legger en bred definisjon av stat til grunn (se kapittel 2), er det et statssystem. Fra andre kilder vet vi at det hadde en lang utviklingshistorie, at det ser ut til å ha vært på sitt modneste omkring Akhenatens tid, og at det forsvant med det østlige Middelhavets bronsealders sammenbrudd omkring år 1200 før vår tid.

En annen kandidat til rollen som tidlig statssystem er det antikke Hellas. Det er snakk om et system av bystater som Athen, Sparta, Melos og Korinth som sannsynligvis kan føre sine røtter tilbake til den såkalte mørketiden som fulgte bronsealdersammenbruddet omkring år 1200 fvt., som tar form i den arkaiske perioden som den homeriske diktningen skildrer, som når sitt modneste omkring Athens storhetstid på 440-tallet før vår tid, og som blir en del av Romerriket i år 146 fvt. Grekerne oppfattet seg som å ha et kulturfellesskap tuftet på felles sprog og en mytisk felles stamfar. Det fantes felles institusjoner så som diplomati, men også de olympiske leker og de såkalte amfyktrioniske ligaene, sammenslutninger av bystater som tok seg av felles kultsteder (det best kjente er orakelet i Delphi).

Så har vi de allerede nevnte italienske bystatene som nådde sin storhetstid på 1400-tallet. I antall enheter og deres størrelse var ikke dette

systemet vesensforskjellig fra det systemet av bystater som eksisterte i det antikke Hellas, og som det selv opplevet seg som en gjenfødelse (renessanse) av, men disse bystatene var teknologisk adskillig mer differensierte enn sine greske forgjengere. Enkelte av deres institusjoner, som permanent diplomati, spredte seg til resten av Europa og derfra til resten av verden (se kapittel 13). I så måte er dette systemet et av opphavene til dagens statssystem.

Det er konsensus i litteraturen om at det dannet seg et moderne statssystem i Europa i forlengelsen av systemet av italienske bystater, og det er tilnærmet konsensus om at dette systemets logikk er tuftet på enhetenes suverenitet, men det er ingen konsensus om når dette skjedde. Martin Wight pekte på 1494, da Frankrike invaderte de italienske bystatene og bystatene svarte med i noen grad å danne en felles front mot invasjonen, som en knagg å henge systemets opphav på. Andre peker på Kongressen i Augsburg i 1955, der partene samlet seg om prinsippet cuius regio, eius religio, altså at den kongen som styrte et land, også skulle bestemme hva slags religion landet hadde, som en mer egnet knagg. Tanken er da at det å bestemme religion i en situasjon der de fleste av Europas gryende stater så kamphandlinger mellom katolikker og protestanter, vitner om suverenitet. Her til lands gikk reformasjonen til sammenligning svært rolig for seg. Kongen, Frederik II, hadde som ung mann vært svært opptatt av Luther, og endog besøkt ham, og dannet da han ble konge i 1534, simpelthen en nasjonal protestantisk kirke uten å møte folkelig motstand. Den knaggen som var i mest vanlig bruk inntil en tre tiårs tid siden, var freden i Westfalen i 1648 der katolikker og protestanter sluttet fred efter tredveårskrigen. Det finnes dem som mener at det ikke fantes noe fullt dannet suverent system før Wiener-kongressen i 1815 gjorde skrevne regler og internasjonal rett av ting som før bare hadde vært normer, men det er et klart mindretallssyn.

Diskusjonene om når det moderne statssystemet kan sies å være et fullverdig system, henger på når prinsippet om staters suverenitet ble dominerende, men også på hvor modne systemets institusjoner var på forskjellige tidspunkter. Historiske tenkere snakker gjerne om tre forskjellige stadier av modenhet (Bull 1977, Wendt 1999). Alexander

Wendt snakker om en tidligere og lite differensiert fase der enhetene tar notis av hverandre, men ikke anerkjenner hverandres rett til å eksistere. I og med at en slik tilstand minner om den den engelske politiske teoretikeren Thomas Hobbes beskrev, kaller han den hobbesiansk. Idet enhetene anerkjenner hverandres rett til å eksistere, når systemet en terskel og går over i en mer moden fase. Den ser mer ut som verdenen slik den beskrives av tidlige folkerettsjurister som Hugo Grotius (se kapittel 14) eller en politisk teoretiker som John Locke. Wendt kaller den lockeansk. Et systems mest modne fase er der enhetene ikke bare konsentrerer seg om sitt eget ve og vel, men også om andres. Systemet har nådd en kantiansk fase (efter den verden den tyske filosofen Immanuel Kant teoretiserer om i sine skrifter). Mest moden, fordi et tettere samkvem ville bety at enhetene begynte å smelte sammen, og da utgjør de ikke lenger et suverent system av politiske enheter, men en politisk enhet i kraft av seg selv (en regional stat, eller endog en verdensstat).

Ikke alle systemteoretikere er historiske, i den forstand at de tenker at systemer kan utvikle seg. Det finnes også strukturelle systemteoretikere. I IR skulle amerikaneren Kenneth Waltz vise seg å danne skole med sin bok fra 1979, Theory of International Politics. Waltz tenker seg at statssystemer består av tre lag. Det mest grunnleggende første laget avgjør hva som skjer (skaper, genererer) på det mindre grunnleggende andre laget, og dynamikken på det andre laget skaper eller genererer det tredje. Det nederste laget dreier seg om allerede nevnt og grunnleggende systemlogikk, nemlig om systemet er suverent eller suzerent. Waltz formulerer det som om systemets grunnleggende genererende lag handler om anarki eller hierarki. Hersker det anarki, er det ingen leder i systemet. Da blir den grunnleggende logikken en alles kamp mot alle, der alle enhetene (statene) må ta seg av alt som skal gjøres selv. Det er snakk om et selvhjelpsystem. Logikken i et selvhjelpsystem og en alles kamp mot alle er at enheter som ikke kan hevde seg på like linje med andre enheter, rett og slett vil forsvinne. Om en stat ikke har nok vi-følelse til å handle sammen slik at den kan bestå, eller ikke har nok ressurser eller effektivt nok lederskap til å klare det, vil den bukke under. Konsekvensen av en slik situasjon er, skriver Waltz, at et anarkisk system vil bestå av like

enheter, altså utelukkende av stater, ikke av andre typer enheter. Rettere sagt vil andre enheter finnes, men de vil ikke ha noen betydning. De er såkalte epifenomener, ting som ikke har noen egen forklarende kraft. Anarki genererer like enheter. Hierarki genererer derimot ulike enheter. Her har vi andre lag i Waltz’ modell: like versus ulike enheter.

I et anarkisk system av like enheter vil det for Waltz bare være én eneste ting som varierer, og det er hvor mye ressurser de forskjellige enhetene kan generere, hvor sterke de er. Waltz snakker om staters capabilities; på norsk har det noe klumsete begrepet «kapabiliteter» ligget så fristende nært at det er blitt standard oversettelse. Logisk sett har man da tre, og bare tre, måter å distribuere makt på og dermed spesifikke logikker i et anarkisk statssystem (spesifikke, for den generelle logikken er jo anarkisk og deles av alle disse tre). Et anarkisk system kan være multipolært, med flere stormakter, bipolært, med to, eller unipolært, med bare én.

Det kan synes litt tynt å koke et så komplisert fenomen som internasjonale relasjoner ned til et spørsmål om hvorvidt de utspiller seg i et multipolært, bipolært eller unipolært system, men her vil jeg forsvare Waltz. For det første er Waltz klinkende klar: utenrikspolitikk er også viktig. Han skrev endog en annen bok der han sammenlignet britisk og amerikansk stormaktspolitikk. Teoriens gyldighetsområde er systemer, ikke utenrikspolitikk. For det andre er det hele poenget med et teoretisk perspektiv å få frem én type innsikt. Spørsmålet Waltz må ha stilt seg, var hvordan den kalde krigens system kunne være stabilt over flere tiår. Teorien hans svarer på det. For det tredje viste teorien seg å være fruktbar da Sovjetunionen klappet sammen og den kalde krigen tok slutt, og IR-forskere kunne bruke den til å diskutere om et nytt system ville bli unipolært eller multipolært. Mitt og andre historiske tenkeres problem med Waltz er ikke først og fremst at han gir en veldig sparsommelig teori om den kalde krigens system. Sparsommelighet med forutsetninger er tvert imot et adelsmerke for teorier. Hovedproblemet er at Waltz gir sin teori, som kalles strukturell realisme eller neorealisme (til forskjell fra klassisk realisme), universell gyldighet. Teorien synes ikke like fruktbar for å forstå andre systemer. En neorealist kan så innvende at teorien kun er ment å gjelde anarkiske systemer – det er jo hele poenget med

det grunnleggende laget – og ikke andre systemer. Ja vel, men da er modellen en idealtype, altså ikke en modell av et system som faktisk eksisterer i verden, men en modell av hvordan et system som fullt ut følger en viss logikk, skal se ut. En idealtype er mer eller mindre fruktbar til bruk på forskjellige historiske fenomener; de har ikke universell gyldighet i den forstand at de alltid er like fruktbare i bruk. Slik kan man fortsette, men dette er en bok om begreper, ikke om teorier, så vi stanser der og går videre til tre andre begreper: nasjonalisme, postkolonialisme og eurosentrisme.

Videre lesning

Albert, Mathias, Lars-Erik Cederman og Alexander Wendt (red.) (2010) New

Systems Theories of World Politics. Basingstoke: Palgrave Macmillan. Aron, Raymond (1966) Peace and War: A Theory of International Politics.

London: Weidenfeld & Nicolson. Deudney, Daniel H. (2008) Bounding Power: Republican Security Theory from the Polis to the Global Village. Princeton, NJ: Princeton University Press. Waltz, Kenneth (1979) Theory of International Politics. Toronto: Addison-

Wesley. Watson, Adam (1992) The Evolution of International Society: A Comparative

Historical Analysis. London: Routledge. Wendt, Alexander (1999) Social Theory of International Politics. Cambridge:

Cambridge University Press. Wight, Martin (1977) System of States. Leicester: Leicester University Press.