Stat

2 Stat

I videst mulig betydning kan begrepet «stat» forstås som en territoriell definert, hierarkisk type politisk enhet som homogeniserer sosialt liv ved hjelp av skattlegging, regulering av voldsbruk og monopolisering av kontakter med andre politiske enheter. Om man legger en slik definisjon til grunn, dukket staten opp omkring det østlige Middelhavet i det fjerde årtusen fvt. Slik bruk er vanlig innen disipliner som antropologi og arkeologi. Innen statsvitenskap plasseres statens oppkomst gjerne i den italienske renessansen på 1400-tallet. Derfra sprer den seg nordover i Europa. Jeg innleder kort med et riss av de såkalte arkaiske statene (fra gr. arche, gammel) før jeg går løs på de analytiske statsbegrepene som har vært brukt på moderne stater.

Frem til slutten av 1700-tallet bygget våre forestillinger om den arkaiske staten på Bibelen, på historier om jødenes babylonske fangenskap, de despotiske egypterne, de grusomme assyrerne etc. Med de såkalte gravevitenskapenes oppkomst forandret dette bildet seg. De som ble kjent som paleontologer, gravde opp fossiler og ben av dyr som så ut som skrekkelige øgler (lat. dinosaurus). Folk vi nå kaller arkeologer, gravde opp gamle gjenstander som tydeligvis var menneskeskapte. Under Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet gikk det dårlig for Danmark. For å bøte på den synkende moralen kalte kongen til seg mannen som hadde ansvaret for å ta vare på slike gjenstander, Thomsen, og ba ham stille ut noe av dette for alt folket, for å vise at Danmark hadde en stor og mektig forhistorie. Thomsen måtte finne et prinsipp for å ordne det som nå ble kjent som oldsakene. Prinsippet fant han i materialenes beskaffenhet, i at stengjenstander måtte være eldre enn dem av bronse,

og bronsegjenstander eldre enn dem av jern. Historien om en oldtid med tre faser – stenalder, bronsealder og jernalder – var født.

Fra slutten av 1800-tallet avdekket arkeologer store byer fra bronsealderen rundt det østlige Middelhavet. Dette var de første bystatene, og vi finner stadig flere av dem. Vi har så langt funnet møteplasser der nomader kom sammen for å gjøre rituelle ting som går 11 000 år tilbake i tid (Göbekli Tepe), til jordbrukets spede begynnelse. De som møttes på møteplasser, ser imidlertid ikke ut til å ha disponert faste ressurser og ha hatt særlig til hierarkisk organisasjon. De var altså sannsynligvis ikke politiske enheter i den forstand vi diskuterer dem her. Det er først omkring 3 500 år før vår tid, i Mesopotamia og Egypt, at det vokser frem bofaste enheter der folk bor tett sammen, har sosiale møteplasser og betaler skatt til en leder. I Mesopotamia får vi et system av bystater som kiver med hverandre om å være den fremste. Dette er et av de to første «internasjonale» systemene vi kjenner. Det andre vokste frem i Egypt, men ble efter bare fire hundre år sentralisert under en felles leder, faraoen Narmer. Egypt er verdenshistoriens første stat. Merk at de to veiene henholdsvis Mesopotamia og Egypt tar – selvstendige bystater som kiver med hverandre og sentralisering av bystater i én stat – ligger der som muligheter for alle andre systemer av bystater vi kjenner til. Igjen og igjen i de 5 500 årene siden de mesopotamiske og egyptiske bystatenes spede begynnelse ser vi at kiving mellom enheter, når den ikke fører til kollaps, enten fører til konsolidering av systemets institusjoner, som i Mesopotamia, eller til sentralisering, som i Egypt.

En av de begrepsmessige utfordringene Egypt stiller oss overfor, er å stille skarpt akkurat hvor sentralisert denne politiske enheten var (det varierte selvfølgelig gjennom årtusenene, men det er ikke analytisk sett poenget). På den ene siden er det åpenbart at faraoens kontroll var sterk. På den annen side finner vi også spor av variasjon i administrasjon innen Egypts forskjellige byer. Dersom vi vektlegger likhetene eller homogeniteten i politisk liv, har vi å gjøre med en stat. Dersom vi vektlegger forskjellene eller heterogeniteten, har vi å gjøre med et imperium. Her er det snakk om såkalte idealtyper, altså analytiske konstrukter som vi bruker for å forstå logikken i fenomenene vi observerer. Om vi følger

den amerikanske samfunnsviteren Charles Tilly (1992), består en stat idealtypisk sett av et senter som har like relasjoner til en rekke periferier. Et imperium består derimot av et sentrum som har ulike relasjoner eller heterogene kontrakter til sine periferier. Merk at idealtyper aldri kan finnes i virkeligheten. Norge er historisk sett en svært sentralisert stat, men det er like fullt enkelte forskjeller i relasjonene mellom sentraladministrasjonen og fylkene, for eksempel ved at skattetrykket varierer (lavere skatt for enkelte som jobber i nordlige fylker), eller ved at de er forskjellig representert i nasjonalforsamlingen (en stortingsrepresentant fra Oslo representerer omkring dobbelt så mange mennesker som en fra Finnmark). Forskjellene mellom senterets forhold til de respektive periferiene i Egypt var selvsagt mye større. Like fullt er det altså gjengs å kategorisere Egypt som en stat.

Vi snakker som kjent om en europeisk renessanse fordi man tenkte seg at det i Europa på slutten av middelalderen foregikk en gjenfødelse av gammel gresk og romersk tradisjon. Alle opphav skulle føres tilbake til de gamle grekerne. Så også statens. Friedrich Engels, Karl Marx’s våpendrager, skrev i 1884 en bok om statens oppkomst som begynner med hvordan land ble privatisert under grekeren Drakon (han med de drakoniske lovene, aktiv omkring 600 år før vår tid). Grekerne var, sammen med kineserne, de første til å skrive historiebøker, og dermed var de greske bystatenes historie kjent av dem med klassisk dannelse. Det de på denne tiden ikke visste, var at de greske bystatene ikke var vesensforskjellige fra Mesopotamias hverken hva antall eller størrelse angikk. Det vet vi nå, og dermed må den tradisjonelle bystatslinjen fra det antikke Hellas til renessansen revideres til også å inkludere Mesopotamia.

Engels bygget sin bok på to hovedkilder, som også er de første store i moderne statsteori, nemlig den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel og den amerikanske antropologen Lewis Henry Morgan. Før samfunnsvitenskapenes oppkomst var det den såkalte historiosofien – spekulasjon om historiens mening – som tok seg av perspektiveringer, sammenligninger og generaliseringer om menneskehetens utvikling eller mangel på den samme (historiosofien lever fortsatt i beste velgående blant annet i Russland). Det ypperste i historiosofi er Hegels bok Rettsfilosofien

fra 1820 (2006). Hovedrollen i det menneskehetens historiske drama er for Hegel nettopp staten. Hegel har dette å si om staten som idé i § 259:

Statens idé a) Har umiddelbar virkelighet og er til som individuell stat, som en organisme som forholder seg til seg selv, forfatning eller indre statsrett; b) går over i et forhold mellom den enkelte stat og andre stater, ytre statsrett; c) er den allmenne ideen som slekt og som absolutt makt i forhold til de individuelle statene. Den er ånden som gir seg selv sin virkelighet i en verdenshistorisk prosess.

Det siste punktet er det avgjørende. Staten er langt viktigere enn noe individ eller noen annen sammenslutning av individer. Det er staten som gir menneskeheten bevissthet om sin egen fortid og fremtid. Staten peker vei inn i fremtiden. Hegels begrep om staten er grunnleggende for all senere debatt, det være seg som negativ (skyteskive) eller positiv (videreutvikle) inspirasjon. La oss dvele ved et par negative sider. Ideen om statens sentrale rolle kan og har blitt brukt igjen og igjen som generell begrunnelse for å «slå hue ned i magan» på annerledes tenkende. En hvilken som helst despot som sitter på toppen av en stat, kan bruke Hegels tenkning som begrunnelse for alskens former for tortur og drap. Kommunisme og nazisme er de to mest velkjente eksemplene på ideologier som har brukt Hegel på denne måten, men de er ikke alene, som neste eksempel vil vise.

Hegels eksempel på den vellykkede stat er selvfølgelig hans samtids europeiske stater (men sannsynligvis også en samtidig stat som Haiti, se Buck-Morss 2009). Dersom utviklingen av staten bestemmer utviklingen av mennesket, og dersom den europeiske staten er den mest vellykkede stat som noen gang har funnes, følger det at andre former for politisk organisering er underlegne. Hegel var helt klar på at Kinas og Indias respektive stater var den europeiske underlegen, og at mennesker uten noen statsdannelse overhode var enn mer tilbakestående.

Det går en direkte linje fra Hegels tenkning til utviklingen av internasjonal rett på annen halvdel av attenhundretallet. Der tenkte man seg at det fantes tre stadier av rettigheter. Fulle rettigheter tilfalt europeiske stater. Andre former for statsorganisering gav enkelte rettigheter. Der det ikke fantes stat, fantes det heller ikke rettigheter under internasjonal lov (se kapittel 14). Stadiene var kjent som det siviliserte, det barbariske og det ville og skjemaet som sivilisasjonsstandarden.

Denne type lovgivning hadde svært uheldige effekter for ikke-europeere. Japanere ble for eksempel stemplet som barbarer. Områder uten politisk organisasjon i statsomfang ble erklært terra nullius (lat. for land uten eier), hvilket ville si at europeiske stater uten videre kunne kolonisere dem og de «ville» menneskene som bodde der. Loven nektet «de ville» en stemme og avskar dem dermed fra all legitim motstand. Her har vi et svært direkte eksempel på hvordan begrepsdannelse har storskalaeffekter over lang tid. Begrepsdannelse og kategorisering går til kjernen av politikken.

Hegel påvirket ikke bare lovgivningen, men hele det vestlige tankesettet om utvikling. I 1877 gav Lewis Henry Morgan ut boken Ancient Society. Bokens sentrale tese var at menneskeheten utvikler seg fra et nomadisk til et bofast stadium. I og med at bofasthet og stat går sammen, var det snakk om en ny vri på Hegels skjema. Denne gangen var det imidlertid ikke en filosof, men en samfunnsviter som skrev, så bokens forfatter var empirisk forpliktet. Morgan presenterte solid etnografi (fra gr. etnos, folkegruppe og grafein, å skrive) fra sitt hjemland USA og annetsteds fra for å underbygge tesen. Nitide diskusjoner av hvordan materiell kultur, altså ting, for eksempel keramikk, ble mer og mer avansert, var også inkludert. Bokens forord (Leacock i Morgan 1963: 6) oppsummerer verket slik:

Morgan highlighted how all forms of government are reducible to two general plans, using the word plan in its scientific sense. In their bases the two are fundamentally distinct. The first, in the order of time, is founded upon persons, and upon relations purely personal, and may be distinguished as a society (societas). The gens is the unit of this organization; giving us the successive

stages of integration, in the archaic period, the gens, the phratry, the tribe, and the confederacy of tribes, which constituted a people or nation (populus). At a later period a coalescence of tribes in the same area into a nation took the place of a confederacy of tribes occupying independent areas. […] The second is founded upon territory and upon property, and may be distinguished as a state (civitas).

Morgans skjema har en direkte implikasjon i vår sammenheng, nemlig at staten dukker opp som et garantert attributt eller kjennetegn ved et universelt gitt stadium i menneskehetens historie. Det har vist seg å være en rekke problemer med denne tesen. De to mest grunnleggende er at man neppe kan ta for gitt at alle menneskelige politiske enheter går gjennom de samme stadiene uavhengig av hvor de befinner seg i tid og rom, og at stadiene følger hverandre i samme orden, uten at en politisk enhet kan gå tilbake til et tidligere stadium. Allerede mot slutten av attenhundretallet viste en russisk etnograf at en gruppe (tsjuktsji) hadde gått fra å være bofaste til å være nomadiske. Det finnes grupper som veksler mellom å være nomadiske og bofaste ut fra årstidene. Og hvordan startet egentlig menneskets nomadiske tilværelse? Nomader gjeter tamdyr som sau, geit og svin. Er det mulig å temme slike dyr uten å først være bofaste? Kanskje ikke. Tross disse forbeholdene har Morgan hatt enorm innflytelse. Et hverdagseksempel. Da jeg vokste opp, lekte vi cowboy og indianer i dette landet. Det var ingen tvil om hvem som var den mest avanserte.

Analytisk sett var to av de første som ble inspirert av Morgan, som allerede nevnt, Marx og Engels. I unge år teoretiserte Marx staten som en institusjon over klassene som skapte kompromisser mellom dem. Staten var altså et gode, en meglingsinstans i stort. Senere kom de to på andre tanker. I Det kommunistiske manifest fra 1848 het det at staten ikke var noe annet enn en eksekusjonskomité for borgerskapet, altså på dette tidspunktet (og, om man følger disse to teoretikerne, i Norge fortsatt) et utøvende organ for borgerskapet. Den borgerlige staten var altså nå blitt et onde for alle andre klasser og for menneskehetens utvikling.

Marx regnes gjerne som en av samfunnsvitenskapens tre grunnleggere. De to andre, Durkheim og Weber, hadde også sitt å si om staten. Émile Durkheim var, i likhet med Marx, avgjørende påvirket av Hegels tenkning, men til forskjell fra Marx benekter han det selv (Neumann 2020). Durkheim tenker seg at staten begynner som en instans som selv er adskilt fra samfunnet, og som dominerer samfunnet gjennom skattlegging etc. For Durkheim er dette en nødvendighet, for uten denne typen dominans, kan ikke et samfunn eksistere (merk overlappet til tanken om at en politisk enhet i tillegg til vi-følelse og ressurser er kjennetegnet ved en viss grad av hierarki). Efter som staten samhandler mer og mer med samfunnet, utvikles det flere og flere grenseflater mellom de to. De vokser sammen. For Durkheim er det snakk om en demokratiseringsprosess der statens stadig sterkere inngrep i samfunnet frigjør individuell energi. Det er her Durkheims gjeld til Hegel viser seg; samfunnet frigjør menneskers potensial. Om man tenker på nord-europeiske staters utvikling, inkludert den norske, der flere og flere grupper (bønder, arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, innvandrere) har oppnådd stemmerett og kommet i inngrep med staten, kan man bli fristet til å se Durkheim som den sosialdemokratiske statens teoretiker. Durkheim var da også selv ganske riktig det vi nå ville kalle sosialdemokrat.

Det er noe innbitt optimistisk over Durkheims statsteori. Mennesket skal settes fri, og verdensstaten skal komme. Senere franske teoretikere som Michel Foucault og Pierre Bourdieu har da også kritisert Durkheim for å være en teleologisk tenker, altså for å tenke seg at menneskeheten som sådan i god hegeliansk stil er på vei mot et mål, og vist til alle omkostningene som påløper når den despotiske stat skal tvinge uvillige mennesker inn i sin fold. De har også bygget videre på ham, som da Louis Althusser skulle forklare hvorfor staten ikke falt i 1968 da statsadministrasjonen nå måtte lede ved å peke på at skoler, statssubsidierte medier og kulturinstitusjoner etc. må tenkes som det han kalte ideologiske statsapparater, som opprettholder statens makt over sinnene også når statens ledelse og sentraladministrasjon er satt ut av spill.

Max Weber ville vært uenig. Weber er med rette berømt blant annet for sin analyse i essayet Politik als Beruf, vitenskapen som kall, fra 1919 (2000),

der han definerte staten som den instans som hevdet å ha et voldsmonopol i et samfunn. Vold betyr her bruk av fysisk makt. Dersom en annen instans enn staten, for eksempel en kriminell gjeng, krever penger for å beskytte en butikk og utøver vold for å presse butikkeieren til å gå med på det, eller dersom et individ slår et annet helseløs, må staten straffe dem for å beholde sitt voldsmonopol. Om så ikke skjer, er statens eksistens i fare. Merk at det alltid vil finnes andre voldsutøvere enn staten, og at noen av dem vil slippe unna med det. Derfor snakker Weber om at staten hevder å ha voldsmonopol, ikke at den faktisk har det fullt ut.

Den østerrikske økonomen og samfunnsviteren Joseph Schumpeter hevdet, inspirert av Weber, at staten kunne defineres ved sitt skattemonopol, ikke sitt voldsmonopol. Her er det snakk om to gjensidig forsterkende mekanismer. Innkrevet skatt betaler blant annet for politi og militærmakt og dermed for opprettholdelse av et voldsmonopol. Skatt drives inn med makt, ja, om makt er å få noen til å gjøre hva de ellers ikke ville ha gjort, kan man i alle fall historisk sett si at skatteinnkreving per definisjon er maktbruk. De to forutsetter hverandre.

Videre lesning

Buck-Morss, Susan F. (2009) Hegel, Haiti, and Universal History. Pittsburg,

PA: University of Pittsburg Press. Engels, Friedrich ([1884] 1972) The Origin of the Family, Private Property and the State. London: Penguin. Hegel, Georg Wilhelm Friedrich ([1820] 2006) Rettsfilosofien. Oslo: Vidarforlaget. Morgan, Lewis H. ([1877] 1963) Ancient Society: Researches in the Lines of

Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization. With a Preface by Eleanor Burke Leacock. New York: Meridian. Neumann, Iver B. (2020) «Durkheim og staten». Norsk sosiologisk tidsskrift, 4 (4): 241–252. Service, Elman R. (1962) Primitive Social Organization: An Evolutionary Perspective. New York: Random House. Weber, Max ([1919] 2000) «Politikk som kall». I Makt og byråkrati, tredje utgave. Oslo: Gyldendal.