Imperium

4 Imperium

Dagens dominerende form for politiske enheter er definitivt stater. Verdenshistorisk er det imidlertid imperier. På latin betød imperare i utgangspunktet å befale – som når det kjente uttrykket «splitt og hersk» ofte blir gjengitt på latin som divide et impera (selv om det ikke finnes noe faktisk forelegg for at det ble brukt).3 Det gikk så fra å betegne prosessen «å herske» til å betegne det territoriet som det ble hersket over. ØstRomerriket, Bysants, kjenner et tilsvarende begrep, det greske oecumene, som i utgangspunktet var et geografisk begrep, og som i dag også brukes som betegnelse på et område bebodd av en definert gruppe. Oecumene ble så brukt om henholdsvis det området som til enhver tid lå under bysantinsk politisk kontroll, om den sanne, altså ortodokse, eller den ganske kristenhet og om verden, rett og slett. Parallelt med Bysants’ storhetstid forsøkte Karl den store å bygge opp et arvtagerimperium og lot seg i denne hensikt krone som imperator augustus første juledag i år 800. Denne politiske enheten ble gjennomgående omtalt som et imperium helt frem til nedleggelsen i 1806, fra 1254 som Det hellige romerske imperium og fra 1512 som Det hellige romerske imperium av tysk nasjon (sacrum romanum imperium nationis germanicae). «Imperium» er i denne sammenheng å forstå som et territorium ledet av en keiser med mandat fra Gud som i økende grad styrer ved hjelp av underliggende mellommenn.

3 De fire påfølgende paragrafene bygger på Helge Jordheims og mitt forord til Jordheim 2006 (s. 7–38): «Innledning. Imperium, imperialisme og en introduksjon til begrepshistorisk teori og praksis».

De utfordringene mot Det hellige romerske imperiet som kom innenfra fokuserte i større grad på territoriet. Som eksempel kan vi ta Henrik VIIIs Act in Restraint of Appeals fra 1533 som først og fremst var rettet mot paven i Roma, men som også var av direkte betydning i vår sammenheng. Her heter det:

Where, by divers sundry old authentic histories and chronicles, it is manifestly declared and expressed that this realm of England is an empire, and so hath been accepted in the world, governed by one supreme head and king having the dignity and royal estate of the imperial crown of the same […] to keep [this realm] from the annoyance as well of the see of Rome as from the authority of other foreign potentates attempting the diminution or violation thereof […] (sitert i Armitage 2000: 11).

Dette eksempelet illustrerer en helt sentral dragkamp i europeisk politisk historie, nemlig fremveksten av et system av suverene stater. Begrepshistorisk er poenget her at begrepet «imperium» i kjerneperioden av denne striden (1500-tallet og første halvdel av 1600-tallet) blir brukt i betydningen «suveren stat». Da statssystemet var etablert, var det likevel altså begrepet «stat» som ble den vanlige betegnelsen på dette fenomenet, mens imperium forble betegnelsen på Det hellige romerske imperium, som fortsatte å eksistere i skyggene av statssystemet. Denne betydningen av «imperium» er bevart i juristenes beskrivelse av statlig suverenitet, der kongen sies å være imperator (rex in regno suo est imperator). Parallelt med dette fikk imperium imidlertid en ny referent, nemlig som betegnelse på politiske, asymmetriske enheter der den ledende del var Europa (Spania, Portugal) og de avhengige deler var oversjøiske. Opplysningstenkerne var kritiske til imperium, for de mente politiske enheter skulle styre seg selv (Muthu 1993). Både imperium (sentral by, sentralt område pluss kolonier) og koloni (et ofte brukt begrep om spesielt oversjøiske periferier av imperier som går tilbake til indo-europeisk kwel*, å gå omkring, og lat. colonus, bonde; Neumann 2016) fikk en negativ klang som i polemikken om Norges status efter Napoleonskrigene:

Nordmændene, som have udstaaet alle Mangelens og Elendighedens Trængsler, skulle upholdelig vorde underrettede om: at deres Forening med Sverrige skal til förste Grundvold have de samme Fordele, som nu ere tilbagegivne Indvaanerne af den Cimbriske Halvöe. Saaledes skal Norge frit og lykkeligt ikke mere regjeres som Colonie, men skal nyde alle sine politiske Rettigheder (Carl, Kronprins av Sverige, sitert i Hemstad 2014: 88).

Fra midten av 1800-tallet til avkoloniseringen omkring midten av 1900-tallet dekket europeiske imperier store deler av verden. Der stater er ganske klart definerte territorier som herskes over på omtrent samme måte, er imperier mindre klart definerte territorielt sett og rommer forskjellige typer styresett. Stater er idealtypisk sett suverene (altså når vi tenker analytisk og stiliserer; som vist i forrige kapittel, er de i praksis mer eller mindre suverene). Imperier kjenner ikke suverenitet som annet enn et navn på herskeren, som ofte kalles suverenen.4 Vi begynner med en transhistorisk og transkulturell generell definisjon. Charles Tilly (1992) definerte imperier ved først å peke på at de består av et senter og noen periferier. Dette gjelder jo alle politiske enheter, så dernest pekte han på at senteret har forskjellige relasjoner til de forskjellige periferiene. Det ottomanske senteret i Istanbuls relasjon til mamelukkmellommennene i Egypt var i, skal vi si, 1750 forskjellig fra dets relasjon til khanene på Krym, som igjen var forskjellig fra dets relasjon til de arabiske herskerne i Syria. Hver av disse mellommennene hadde altså en unik relasjon til sultanen og vesiren i Istanbul. Romerriket byr på det som på våre kanter kanskje er det best kjente eksempelet på dynamikken mellom lokale mellommenn og imperiets representant. Omkring år 30 ville den femte prefekten eller lokale lederen i den romerske provinsen Judea med utgangspunkt i lokal lov dømme en oppviglersk sektleder til

4 Et fagbegrep for periferiene i et imperium, som er styrt av mellommenn, er at de er suzerene. Begrepet har en viss verdi som motsats til suveren, men blir lett forvirrende. Dets historie går tilbake til europeisk feudalisme, der en bonde sverget en troskapsed til en herre. Herren sverget i sin tur en troskapsed til en mektigere herre. Den mektigste herren ble da bondens suveren, mens hans umiddelbare herre ble hans suzeren («mellommann»).

døden. Imperiets representant vurderte det slik at en slik henrettelse ville skape, heller enn å få has på, politisk uro, og ville derfor spare den dømtes liv. I dette tilfellet vant prefekten Pontius Pilatus, mens imperiets mann Herodes tapte, og Jesus ble korsfestet.

Periferiene i en stat, for eksempel fylkene i Norge, har som imperieperiferier også en distinkt ledelse og administrasjon (fylkesordfører, fylkesadministrasjon). Staten har også en direkte representant i hvert av fylkene (tidligere fylkesmann, fra 2021 statsforvalter). Én periferi, Svalbard, har endog ikke egne politiske organer, og statens representant har et annet navn (sysselmester, tidligere sysselmann). I en føderalstat som Tyskland, Sveits eller USA, som analytisk sett kan tenkes å være en mellomting mellom stat og imperium, har periferiene (land, kantoner, delstater) endog visse egne lover. Ikke desto mindre tenker vi analytisk sett på dem som homogene, og med en viss grunn: Rhode Island har, som alle andre delstater, to senatorer på føderalt nivå, selv om befolkningen på en drøy million i amerikansk sammenheng er svært beskjeden.

Grensene mellom stater og imperier er altså i praksis tvetydige. En sentral spenning i nyere europeisk historie kan fanges med dette begrepsparet. Det vi kjenner som dagens europeiske stater begynte alle sammen som enten imperiesentre eller periferier. Dagens Danmark er et tidligere imperiesenter, fra hvilket periferien Sverige løsrev seg i 1520 og periferien Norge ble løsrevet av stormaktene i 1814. Periferien Trankebar på Indias østkyst ble solgt til Storbritannia i 1845, mens periferien Dansk Vestindien (dagens US Virgin Islands) ble solgt til USA i 1917. Island løsrev seg i 1944, og Grønland og Færøyene diskuterer i skrivende stund heftig om de skal løsrive seg utover det de allerede har gjort. Omvendt er dagens Frankrike resultatet av at et senter omkring dagens Paris la under seg en samling av forskjellige periferier og homogeniserte dem til en stat, slik det engelske imperiesenteret London la under seg Wales, Irland og Skottland. Imperiestrukturer blir til stater. Merk imidlertid at det som i europeisk sammenheng fremstår som stater, samtidig var imperier i global sammenheng – Paris og London er fortsatt imperiesentre med periferier (for eksempel franske Martinique i Karibien, Tahiti i Polynesia) eller besittelser (for eksempel Gibraltar ved Middelhavet, Falklandsøyene utenfor Sør-Amerika). Dette

gjaldt også mindre stater. Sverige hadde en oversjøisk besittelse i Karibien fra 1784 til 1878 (Saint-Barthélemy). Selv Kurland, som lå i dagens Latvia og på 1600-tallet var et hertugdømme i Det polsk-litauiske riket, hadde kolonier både i Karibien og i Afrika (Tobago, en del av dagens Gambia).

Imperier er kjent gjennom hele historien. Egypt vokste frem omkring år 3100 før vår tid, som et resultat av at enkelte bystater la andre under seg. Statens sentrum ble tidlig også et imperiesenter da det la under seg kolonier i Sinai. I bystatssystemet Mesopotamia klarte Sargon omkring 2300 fvt. å legge andre bystater under sin nye hovedstad Akkad, som dermed ble et imperiesenter. De tidligere bystatskongene ble mellommenn under Sargon. Romerriket og det tidlige Kina hadde begge imperiestruktur. De bygget begge volder som løselig skulle markere imperiets grenser, holde bøndene som produserte maten inne og raidende nomader og semi-nomader ute. Romerne satte også opp palisader (lat. limes). Når grensesettingen ikke virket og nomadene brøt gjennom, var én mulighet å gå inn for kolonisering. Roma forsøkte seg på Gallia med vekslende hell. Arabere ble som nevnt kolonisert av tyrkere og persere, mens de selv koloniserte Afrika. Denne koloniseringsprosessen er fortsatt aktiv, som vi ser i Sør-Sudan og i Mauritania, der niloter og berbere motsetter seg araberes koloniseringsforsøk. Nicola di Cosmo (2002) har i en feiret bok vist hvordan Kina, stikk i strid med kinesernes egne fremstillinger, ofte var den aggressive, koloniserende part overfor steppenomadene i nord.

Det er imidlertid ofte vanskelig å avgjøre når imperiers politikk overfor periferier er defensive, og når de er offensive. Den sentrale analysen her er skrevet av de britiske kolonihistorikerne John Gallagher og Ronald Robinson (1953). De viser hvordan Det britiske imperiet ofte ekspanderte som en følge av at lokal uro ble møtt med ytterligere kolonisering fra lokale britiske myndigheter, uten av imperiesenteret nødvendigvis visste hva som skjedde. Slik var det også annetsteds. På 1860-tallet hevdet general Tsjernjaev på egen hånd det russiske imperiets rett til Tasjkent i det nåværende Usbekistan, uten at det forelå noen ordre eller noe spesifikt motiv for å gjøre det. Da dette kom imperiesenteret St. Petersburg for øre, var logikken at der det russiske flagg først var heist, skulle det ikke fires. Tasjkent forble en del av russisk-dominerte imperier helt frem til 1991.

Parallelt med moderne imperiers storhetstid forsterket kampen om imperiebegrepet seg. Der det fantes store imperier, brukte makthaverne det i positivt ladet form, mens deres motstandere (spesielt marxister, men også sterke liberale) og land uten nevneverdige imperier (spesielt Tyskland) brukte det i negativt ladet form. Liberale analyser tok til med Manchester-liberaleren Richard Cobden, ble videreutviklet av John Hobson mot slutten av 1800-tallet og kulminerte med Joseph Schumpeter. Det grunnleggende argumentet har med klasse å gjøre (eller er klasset, for å bruke en anglisisme som har vunnet innpass i norsk samfunnsvitenskap). Aristokratiet bygget sin maktstilling på bruk av væpnet makt. Efter som væpnet makt ble utfordret av og delvis overskygget av borgerskapets økonomiske og politiske makt, ble aristokratiet delvis marginalisert på hjemmebane. De svarte med å flytte bruken av tvangsmakt til andre jaktmarker, i form av kolonisering. Imperialismen må altså forstås som et utilsiktet biprodukt av et skifte i klassehegemoni innen Europa selv. Den er ikke et progressivt, men et kompensatorisk prosjekt. Marxistiske analyser av imperier kulminerte med Lenins pamflett Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium (Lenin 1969; Neumann 2005). Lenin tar utgangspunkt i at kapitalistiske stater handler ut fra borgerlige klasseinteresser som er å akkumulere kapital. I det dette ikke lenger kan gjøres nasjonalt, jakter kapitalistiske stater på kapital der den kan finnes, og tas over med forholdsvis enkle midler. Empirisk betyr dette landområder, gjerne oversjøiske, som europeiske stater kunne slå til seg. Dette er den moderne imperialismen. Gitt at det er et endelig antall steder som kan koloniseres, vil imidlertid kapitalistiske stater med nødvendighet før eller senere ha besatt dem alle. Gitt at kapitalismen trenger flere ressurser for å fortsette sin eksistens, vil det som deretter skjer, være at kapitalistiske stater begynner å krige om ressurser seg imellom. Lenin utgav pamfletten i 1917 som en forklaring på utbruddet av det som i eftertid ble kjent som den første verdenskrig. Han forsto utbruddet som en siste konfrontasjon kapitalistiske stater imellom – den siste, fordi de ville utmatte hverandre og dermed legge veien åpen for revolusjon og verdenshistoriens neste stadium, det kommunistiske. Imperialisme

var dermed for Lenin en spesifikk periode i verdenshistorien, nemlig kapitalismens siste stadium, som tittelen på pamfletten jo slår fast.

Både liberale og marxistiske forståelser av imperialismen har vært fruktbare for vår forståelse av moderne imperialisme. Imperialismen eksisterte imidlertid før både europeisk aristokrati og kapitalisme. Om man forstår Russlands krigføring mot Georgia og Ukraina som et forsøk på å gjeninnlemme disse tidligere periferiene i et nytt russisk imperium, eksisterer den fortsatt. I tillegg kommer eventuelle uformelle, imperiale strukturer som fortsatt er iblant oss. Disse vil vi komme tilbake til i kapittel åtte.

Videre lesning

Armitage, David (2000) The Ideological Origins of the British Empire.

Cambridge: Cambridge University Press. Gallagher, John og Ronald Robinson (1953) «The Imperialism of Free

Trade». Economic History Review, 6 (1): 1–15. Hemstad, Ruth (red.) (2014) «Like a herd of cattle». Parliamentary and Public

Debates Regarding the Cession of Norway, s. 1813–1814. Oslo: Dreyer. Jordheim, Helge (red. og oversetter) (2008) Imperium. Imperialisme (oversettelse fra Geschichtliche Grundbegriffe). Oslo: Unipub. Lenin, Vladimir Il’itsj ([1917] 2001) Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium: En allmennfattelig framstilling, andre utgave. Oslo: Ny dag. Momrak, Kristoffer (2021) Midtøstens metropoler. Oslo: Scandinavian

Academic Press. Muthu, Sankar (2003) Enlightenment against Empire. Princeton: Princeton

University Press. Neumann, Iver B. (2005) «Det 20. århundres klassikere – Vladimir Il’itsj

Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium». Internasjonal politikk, 63 (5): 583–600. Neumann, Iver B. (2016) «Colonie/Koloni», I Å leve sammen, redigert av

Knut Stene-Johansen, s. 180–188. Oslo: Scandinavian Academic Press. Tilly, Charles (1992) Coercion, Capital and European States. Oxford: Basil

Blackwell.