Nasjonalstat

3 Nasjonalstat

Da bystaten i sin tid oppsto i Mesopotamia, gikk det noen århundrer, og så kom det en gud fra himmelen og slo seg ned i hver by. Kongen i byen passet på at guden fikk en fysisk form – en treramme med metall over og stener til øyne – og at den fikk et tempel å bo i, mat og stell. Det var i egenskap av gudens tjener at kongen drev skatteinnkreving og styrte. Guden legitimerte styret, fikk det til å fremstå som naturlig, rett og riktig. Også i Egypt styrte faraoen efter guddommelig mandat.

Med den europeiske opplysningstiden som begynte midt på 1700-tallet, ser vi et brudd med denne tenkningen. For opplysningsfilosofene skulle makthavere styre i folkets navn, ikke i Guds. Denne tanken ble historisk produktiv gjennom den franske politiske revolusjonen, og også gjennom den engelske industrielle revolusjonen. Et sentralt drama i den europeiske internasjonale relasjonen på hele det lange 1800-tallet (1789–1914) dreide seg nettopp om dette. Frankrike og Storbritannia ville ha en form for folkestyre, et liberalt styresett tuftet på en grunnlov, såkalt konstitusjonalisme, der lover trumfet kongens vilje (eller «suverenens», om det var noe annet enn en konge). De andre stormaktene – Preussen, Habsburgerriket og Russland – holdt på den gamle eneveldemodellen; kongens vilje skulle stå over kongens lover. Den første verdenskrig (1914–1918) kan leses som en historisk seier for tanken om folkestyre og nasjonalstat, altså at en stat skulle springe ut av og være ansvarlig overfor ikke et mangslungent folk, men et folk forstått som en enhetlig nasjon. Det er dette som er nasjonalstaten.

Denne seieren betød ikke at gud forsvant ut av politikken. Den franske filosofen Michel Foucault har for eksempel tolket fremveksten av velferdsstaten som en forlengelse av kristen tenkning. I kristen tenkning

er presten en pastor eller gjeter med ansvar for alle Guds lam i sin flokk. Han følger hver og en av dem livet gjennom. Foucault peker på at velferdsstaten, i likhet med gjeteren, også skal følge sine borgere fra vugge til grav. Dette er selve kongstanken i velferdsstatstenkningen, fra den konservative tyske statsmannen Otto von Bismarck via tyske og europeiske sosialdemokrater til dagens allmenne europeiske statsform. Det er bare et par tiår siden Den norske kirke var en statskirke. Da Russland gikk til angrepskrig mot Ukraina i 2022, velsignet den russisk-ortodokse kirkes patriark Kirill bombene som falt over nabolandet Ukraina. Båndet mellom statsmakt og religion er fortsatt sterkt. Ikke desto mindre var tanken om at staten skal styre i folkets snarere enn i Guds navn, et svært viktig brudd.

Staten styrer i folkets navn, folket styres; men hva betyr «folket»? På 1700-tallet betød «folket» først og fremst den ledende klasse i folket, nemlig aristokratiet. Den franske revolusjon var først og fremst borgerskapets, altså de handlendes og tenkendes, kjøpmannens og de intellektuelles revolusjon. Borgerskapet ble «folkets» ledende klasse. På 1900-tallet skiftet begrepet «folket» igjen mening, idet arbeiderklassen med et slag (Russland 1917) eller gradvis (resten av Europa; Neumann 2001) ble den ledende klasse.

«Folket» som begrep skifter imidlertid ikke bare mening som følge av disse forskyvningene i hvem som tenkes som dets mest representative klasse, men også som følge av hvordan det tenkes som helhet. Den greske termen for folk er ethnos, det latinske natio. De gamle grekerne var veldig opptatt av hvem som snakket hva slags sprog, når de snakket om ethnos. Grekerne forsto seg selv som et ethnos blant annet fordi de snakket samme sprog, og ikke-grekere var barbarer fordi de ikke snakket gresk, men bare sa «bar-bar-bar-bar». For romerne var latin sproget fra området omkring Roma, Latium, først og fremst en borgermarkør. I den europeiske middelalder ble «nasjon» brukt om grupper av handelsfolk og studenter i utlendighet, og Wergeland minner oss om at «vi ere en Nation vi med, vi små en Alen lange» (en alen er 62,77 centimeter).

Mot slutten av 1700-tallet og inn på 1800-tallet begynte tyske romantiske tenkere som Hamann, Herder, Schlegel og Fichte å tenke nytt om begrepet «nasjon». For dem var den tyske nasjon, som på dette tidspunkt

var spredt utover to stormakter (Preussen og Habsburgriket), en rekke småstater, en kulturell størrelse og en kulturbærer, holdt sammen av et organisk blodsbånd og av et bånd til jorden som snakket til dem i form av myter, sagn, eventyr og folkeviser. Som teoretikere fra Hans Kuhn og fremover har nasjonsbegrepet to utviklingsveier: det kan dreie seg om et borgerfellesskap, slik det først og fremst gjorde i Frankrike, eller det kan dreie seg om et kulturelt fellesskap, slik det først og fremst gjorde i det som gjennom Preussens kriger mot Danmark (1864), Habsburgerriket (1867) og Frankrike (1870) ble staten Tyskland. Dermed ble den politiske doktrinen nasjonalisme realisert: det tysktalende kulturelle fellesskapet fikk «sin egen» stat. Det europeiske 1800- og 1900-tallet var generelt sett sterkt preget av såkalte nasjonsbygging, der nasjonsbyggere forsøkte å vekke det de så som sovende nasjoner til live, og der allerede eksisterende stater i stadig sterkere grad la vekt på å identifisere staten med majoritetsbefolkningens etnisitet (Østerud 1984; Neumann 2001).

På 1980- og 90-tallet ble selvsagtheten ved nasjonalstaten – staten som ideelt sett har én nasjon som bærende folk, og som fullt ut styrer det territoriet der dette folket bor – utfordret av globalisering. Samfunnsvitere svarte med å teoretisere nasjonen og nasjonalismen. Ernest Gellner (1983) forsto nasjonen som et svar på urbaniseringen. Fattige bønder som forlot sine landsbyfellesskap og dro til byen, ble rotløse og motløse av det kalde, rasjonelle bylivet. Det historiske svaret var å erstatte et mikrofellesskap, landsbyen, med et makrofellesskap, nasjonen. Nasjonen, med sine ideer om blodsbånd og bånd til jordsmonn, skulle varme der landsbyen ikke lenger kunne. Benedict Anderson (1996) la derimot vekt på trykkpressen for å forstå nasjonalismen. Trykkpressen brakte det skrevne ord også til dem som ikke hadde det klasseprivilegiet det var å kunne gresk og latin. Der skrevne tekster på latin var integrerende for hele Europa (kfr. katolisismen), ble skrevne tekster på tysk, fransk, italiensk, svensk etc. integrerende for fremvoksende nasjoner. Det tredje store navnet i nasjonalismeforskningen, Anthony Smith, mente å se den såkalte proto-nasjonen, altså en forløper for nasjonen som ennå ikke har alle nasjonens egenskaper, allerede i middelalderen, men var like fullt påpasselig med å understreke nasjonalismens moderne karakter.

Jo sterkere fellesskapet mellom et folk er, jo lettere er det å styre. Nasjonalismen er et potent redskap i statens hender. Sterkere styring har sine fordeler og sine ulemper. Den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline er kanskje den som har satt dette best på spissen, når han i romanen Reise til nattens ende noterer at staten alltid har insistert på at menn må dø i krig, men at nasjonalstaten også krever at man skal dø med et smil på leppene. Den amerikanske statsviteren Charles Tilly (1992) teoretiserte staten, ikke nasjonen, og løftet frem det weberianske temaet om statens voldsmonopol. Hans mantra var at stater skaper krig, og krig skaper stater. Statssystemet favoriserer stater med best krigførende evne. Nasjonalismen øker den krigførende evnen. Her har vi et sterkt incentiv for stater til å drive nasjonsbygging. Vi har også enda en grunn til at nasjonalstaten spredte seg over hele Europa og derfra til resten av verden.

Når et begrep sprer seg fra en kontekst til en annen, skifter det karakter, for den finner sin plass i forhold til andre begreper i den nye konteksten, begreper som ikke var der i den opprinnelige konteksten, og relasjonene til disse nye begrepene forandrer begrepet selv. Så også med stat og nasjon. Disse begrepene forandret seg som følge av sin reise fra Europa til andre regioner. Man kan godt si at begreper som statsbegrepet blir eksportert, men så blir de inkorporert i noe nytt og hybridisert. To eksempler, den afrikanske stat og staten i Midtøsten, skulle få dette frem.

I boken The State in Africa: The Politics of the Belly (1993: 25–26, xvii) forklarer den franske afrikanisten François Bayart den afrikanske statens egenart som følger:

The dominant groups who hold power in black Africa continue to live chiefly off the income they derive from their position as intermediaries vis-à-vis the international system. Revenue from agricultural surpluses seems – with some exceptions of which the Ivory Coast ironically (given its history) is one – to be less great than those derived from levies on mining exports, miscellaneous imports, foreign investment or even development aid. […] Far from being the victims of their very real vulnerability, African governments exploit, occasionally skilfully, the resources

of a dependence which is, it cannot ever be sufficiently stressed, astutely fabricated as much as predetermined […] The authors of Nigeria’s draft constitution in 1976, for example, defined political power as «the opportunity to acquire riches and prestige, to be in a position to hand out benefits in the forms of jobs, contracts, gifts of money etc. to relations and political allies».

Merk sammenfallet mellom Bayarts lesning av den afrikanske 1900-tallsstat på den ene siden og Marx’ og Engels’ lesning av den europeiske 1800-tallsstat på den annen.2 Andre regioner som importerte den europeiske staten, hadde andre forutsetninger for sosialt liv (for eksempel rikere jordsmonn) og forskjellige tradisjoner for ledelse (for eksempel ikke samme vekt på gerontokrati, gammelmannsstyre) enn Afrika. Hybridiseringen gav dermed andre resultater. USA fikk sin statstradisjon utformet av hvite settlere som hadde emigrert fra Europa blant annet fordi de var i opposisjon til aristokratiske tradisjoner. I kolonienes og unionens tidlige år var dette en drivende faktor, men det var også en brennende opptatthet av romerske tradisjoner (bruken av navnet Capitol på statssentre er en åpenbar påminnelse om dette) og en viss innflytelse fra før-europeiske tradisjoner, spesielt fra den irokesiske union (hvor mye er sterkt omdiskutert). I Kina kom mye vestlig innflytelse via via: først via Japan, dernest via Sovjetunionen.

Det er enda en viktig grunn til at vi skal være forsiktig med å forutsette likhet mellom begreper på tvers av regioner, og det er tidligere innflytelser. Som jeg kommer tilbake til i neste kapittel, er europeisk imperialisme en spesielt viktig begrepshistorisk faktor fordi den er nær i tid, men den er på ingen måte unik. Imperialismen har en minst fire

2 Marx og Engels trodde de skrev om staten i sin alminnelighet som et gitt fenomen som før eller senere ville dukke opp i samme form, overalt, men i et begrepshistorisk perspektiv er noe slikt umulig. Man skriver fra et spesifikt sted i tid og rom, og det farger teksten. Som jeg understreket i innledningen til denne boken, betyr dette selvsagt ikke at det ikke kan være overlapp mellom fenomener på tvers av epoker og kulturer – det er jo en slik overlapp jeg nettopp henledet oppmerksomheten på – poenget er snarere at man ikke forutsetter slik likhet, for eksempel i form av stadier alle kulturer skal igjennom, men sorterer forskjeller og likheter på empirisk basis.

tusen år lang historie. Den europeiske imperialismen var ikke engang spesielt seiglivet. Midtøsten kan tjene som et godt eksempel. Her er den lange imperiale tradisjonen ottomansk, ikke europeisk. Vi finner mange av de samme stereotypene om imperiets arabiske subjekter hos de to koloniherrene og for den saks skyld blant persiske imperialister: de mener alle sammen at araberne er ville, halvnakne og tilbakestående og peker på deres angivelige nomadiske levesett som bevis.

Ottomanene benyttet seg av en standardteknikk for å drive et imperium, nemlig å overlate mye av styret til lokale mellommenn. Når de hadde besatt et område militært, spesielt når det lå langt unna hovedstaden Istanbul, slik for eksempel Egypt gjorde, ville de stort sett beholde styresettet intakt. Mamelukkene, eller hvilken elite det nå var som hersket lokalt, fortsatte å herske mer eller mindre som før, men nå som klienter for ottomanene. Klienter vil gjerne ha maksimalt spillerom i forholdet til sin patron (mens patronen gjerne vil ha mest mulig kontroll på billigst mulig måte). Én måte var å balansere ottomanenes kontroll ved å samarbeide med andre patroner. Da europeiske kolonister begynte å vise interesse for Egypt, var det derfor ikke et udelt onde sett fra mamelukkenes side, for de kunne bruke nye bånd til potensielle europeiske patroner til å balansere kontrollen fra sine ottomanske herrer.

En slik strategi er risikabel, for om man havner i skvis mellom to patroner, for eksempel ved at de begynner å samarbeide, kan det bli riktig ubehagelig. Om man lykkes, får man imidlertid masse nytt spillerom. Krim-khanatet kan tjene som eksempel. Det var under ottomansk kontroll – khanene var til og med langt fremme i den ottomanske arverekkefølgen – men valgte å alliere seg med russerne for å unnslippe ottomansk kontroll. Det nye spillerommet ble kortvarig. Russerne koloniserte Krym i 1774, og noe slikt som halve befolkningen rømte – til Det ottomanske riket.

Tidligere tradisjoner, inkludert tidligere imperiekontroll, har satt sine spor på Midtøstens statsskikk. Einar Wigen (2017) viser hvordan de lokale elitenes århundrelange tradisjon for å forsøke å spille forskjellige patroner ut mot hverandre er virksom den dag i dag, og setter sitt tydelige særpreg på regionens stater. Den europeiske staten har som mål

å opprettholde sin suverenitet (se kapittel 15). Wigen argumenterer overbevisende for at dette ikke i samme grad gjelder for Midtøstens stater, og peker på relasjonene mellom Libanon og Frankrike, Syria og Russland, Egypt og Storbritannia og Egypt og USA som eksempler. Her dreier det seg om at regimene forsøker å klore seg fast på toppen av staten ved hjelp av støtte fra en patron utenfra regionen selv. En slik strategi bryter med suverenitetstanken, men er fullt ut forståelig om man har in mente at lokale herskere har holdt på på samme måte over lengre tid. Her har vi et eksempel på det samfunnsvitere kaller stiavhengighet (path dependence), altså at man tråkker i oppgåtte spor og gjør i dag som man gjorde i går. Slik afrikanske stater kan av historiske grunner sies å spesialisere seg på å trekke ut ressurser fra utenlandske aktører, spesialiserer Midtøstens stater seg på å skaffe seg eksterne patroner. Det er snakk om forskjellige typer hybridiserte stater, og forskjellen skyldes ulikheter i regionale tradisjoner. Analytisk sett betyr dette at hver region har sine begrepshistorier for «stat» (som for andre nøkkelbegreper) som ligger og venter på sin begrepshistoriker.

Videre lesning

Anderson, Benedict ([1983] 1996) Forestilte fellesskap: Refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Oslo: Spartacus. Bayart, François (1993) The State in Africa: The Politics of the Belly. London:

Longman. Gellner, Ernest (1983) Nations and Nationalism. Ithaca, NY: Cornell

University Press. Neumann, Iver B. (2001) Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten.

Oslo: Pax. Tilly, Charles (1992) Coercion, Capital and European States. Oxford: Basil

Blackwell. Wigen, Einar (2017) Empire is What Middlemen Make of It. A Post-Ottoman

Sub-System of States, upublisert manuskript. Østerud, Øyvind (1984) Nasjonenes selvbestemmelsesrett: Søkelys på en politisk doktrine. Oslo: Universitetsforlaget.