ROMA | AMOR
AAGE HAUKEN
ROMA | AMOR
En kjærlighetshistorie
efrem 2024
© Efrem forlag 2024
Forside: Trajans forum og klaff: Immaculata-søylen, Adobe Stock
Omslag og sats: Efrem forlag
Satt med Sabon Pro 11,5/15
Trykk: Scandbook, Falun
Papir: 80 gram Munken Print Cream 1,8
ISBN 978-82-8475-002-6
Efrem forlag, Follese post@efremforlag.no www.efremforlag.no
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Efrem forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.
Olgese Mowinckel Ringler in piam memoriam
O Roma nobilis, orbis et domina, Cunctarum urbium excellentissima, Roseo martyrum sanguine rubea, Albis et virginum liliis candida; Salutem dicimus tibi per omnia, Te benedicimus --- salve per secula!
Petre, tu praepotens caelorum claviger, Vota precantium exaudi iugiter, Cum bis sex tribuum sederis arbiter, Factus placabilis iudica leniter, Teque praecantibus nunc temporaliter Ferto suffragia misericorditer.
O Paule, suscipe nostra praecamina, Cuius philosophos vicit industria; Factus oeconomus in domo regia, Divini muneris appone fercula; Ut qae repleverit te sapientia Ipsa nos repleat tua per dogmata.
(Anonym, ca. 900)
Forord
Roma – Amor!
Aldri har uttrykket passet noe sted som her. Ethvert livsløp kjenner såkalte røde tråder, linjer som løper gjennom ens historie, som er tegn på at vi har fulgt et spor, eller at noe har fulgt oss. Roma er en slik rød tråd i mitt livsløp. I over 50 år har byen ligget der som en magnet og tiltrukket seg oppmerksomhet, tid og penger. Hver gang har utbyttet vært så rikt at ved neste dragning mot dette målet er et nytt opphold blitt planlagt og siden realisert. �
det begynte med to studentopphold i regi av klassisk institutt i Bergen og med stor hjelp fra Det norske instituttet i Roma. Det fortsatte med et par opphold helt i egen regi. Dernest fulgte årene som lærer ved Angelicum, dominikanerordenens universitet i byen. Da jeg ble kalt tilbake til Oslo igjen, fulgte en periode da jeg hvert år dro ned for å feire 17. mai-messen ved St. Olavsalteret i San Carlo al Corso. Endelig guidet jeg grupper i en
tiårsperiode og brukte denne anledningen til å utforske byen tematisk.
Og nå er vi tilbake der vi startet, ja før. En årlig ekskursjon bidrar til å vedlikeholde kjærlighet og minner, utdype gammel kunnskap, oppdage nytt, ikke minst.
I håp om at denne reisen sydover også kan interessere andre, gir jeg derfor videre disse kapitlene av mitt liv.
Vade, felix libellum!
Voss 2024
Innhold
FORORD [7]
INNLEDNING [11]
Historien om tre byer
I
DET HEDENSKE LANDSKAPET [17]
– ilden tennes
II
DET KRISTNE LANDSKAPET [63] – flammen vokser
III
MIN FERIEBY [103]
IV
DRAMA I TIBERSTADEN [117]
V
ANGELICUM [137]
VI
CICERONE [173]
EPILOG [195]
APPENDIKS [201]
Kronologi | Paverekken
Historien om tre byer
”En, to, tre - men hvor er den fjerde?” (Sokrates)
enne bokens bakgrunn er den katolske kirke, som er en uavbrutt fortsettelse av oldkirkens tro og praksis. Den fører samtidig med seg en lesemåte av Europas intellektuelle og åndelige historie som bør gjentas og presiseres i våre dager. For det har lenge vært en understrømning i vår tid – en slags subkultur – at våre røtter er uvesentlige, at vi beveger oss mot noe nytt og spennende som ikke har gitte forutsetninger eller utgangspunkt.
Og hva er det som i dagens situasjon bør gjentas og presiseres?
At europeisk kristendomsforståelse og allment verdigrunnlag har tre røtter som alle er viktige. Disse kan lett symboliseres ved historiske navn, navn på tre historiske byer: Athen – Jerusalem – Roma.
Nå skjønner leseren straks hvor jeg vil hen. Dette har vært understreket før, ikke minst av pavene Johannes Paul II og hans etterfølger, Benedikt XVI.
Det er en slags lignelse vi står overfor, og den ser slik ut:
Athen – Europas eldste by – er utgangspunktet, vi kan kalle den tesen. Den er humanistisk, den er horisontal, den er opphav til filosofi og historisk tenkning, til logikk og kunstartene.
Jerusalem er utfordringen, vi kan kalle den antitesen. For den står på mange vis for det motsatte av Athen; dens virkelighetsforståelse er vertikal tvers igjennom, som Athens er horisontal. Her råder troen på den ene Gud, skaperen, i dialog med et avmytologisert verdensog menneskebilde.
Roma står for syntese i mer enn én forstand. For det er byens historiske rolle å sende videre til verden en sameksistens mellom tro og tanke, filosofisk tanke og bibelsk tro. Fra Roma skulle utgå den syntesen som vi i dag forstår som europeisk kristendomsforståelse og samfunnets verdigrunnlag.
I by etter by, ved universitet etter universitet Europa over – Skandinavia medregnet – studeres Skriften og filosofene. Tro og tanke – ikke tro eller tanke. En moderne videreføring av dette er: tro og viten – ikke tro eller viten. Og er det katolske ord per excellence (ikke alene), det bør understrekes fra starten av.
Men Roma gjør mer enn å kombinere og misjonere, sende videre alt det mottatte. Roma har et eget bidrag som er like vesentlig for europeisk kristendomsforståelse. Og det er jus: menneskenes likeverd og felles rettigheter. Ikledd romersk jurisprudens blir syntesen av tro og tanke til den form for enhetstenkning som vi møter i tradisjonell europeisk kristendom. For her diskuterer
teologer med filosofer, i slekt etter slekt, i forening med internasjonale fellesbestrebelser om likhet og broderskap. Tese – antitese – syntese: dette er vårt paradigme, et som både er historisk og intellektuelt.
Den som vil studere troen, vil i vår del av verden finne at filosofenes og de politiske teoretikernes verker fyller opp bokhyllene ved siden av bøker om Bibelens mange bøker. Slik lever vi med en treenighet av historisk arvegods samtidig som den symboliserer selve fundamentet for all teologiforståelse. De tre byene er med oss allerede fra starten av.
Roma bør besøkes med dette i sinne. – Men her er mer.
Følelsene spiller også en rolle i denne syllogismen, for denne boken handler om en kjærlighetsaffære som har pågått i over 50 år.
Men kan man forelske seg i en by?
Ja visst, og det er noe som skjer hele tiden. Folk innrømmer villig at de har et emosjonelt forhold til en av verdens større byer, særlig de med lang historie – historiske byer kan vi kalle dem. De er uutømmelige hva mening angår, du kan studere dem og oppsøke dem i det uendelige uten å bli mett, for her strekker ikke ett liv til, her er alltid mer å se, mer å skjønne, mer å oppdage. Historiske byer peker derfor ut over seg selv, de transcenderer det historiske og glir over i det metafysiske, det tidløse og eviggyldige. Du blir aldri ferdig med våre tre historiske byer – de blir aldri ferdig med deg. Du drikker deg aldri utørst på steder som disse, du blir aldri mett hvor mye du enn forsyner deg, du kommer stadig tilbake etter mer. Kjærlighetsaffæren tar aldri slutt. For Roma er
byen der fortid blir samtid.
Syntesen – Roma – er symbolet som kjennetegner sammensmeltingen av de to foregående: en horisontal og en vertikal akse møtes og avstedkommer en ny klassisk kultur med kristne fortegn og klassisk innhold; jødisk og gresk på samme tid. Et slikt amalgam har en bredde som er høyden lik og som i prinsippet favner alt og alle: et holistisk symbol. For fra Roma utgikk denne syntesen, vestover og nordover. For Romas bidrag er ikke bare det misjonerende og organisatoriske, men også det juridiske vi nettopp nevnte: et stadig forsøk på fellesmenneskelige bestrebelser.
Men Roma er som dobbeltørnen – den vender to veier samtidig. Og nettopp dobbeltørnen ble byens symbol i dens nye og kristne drakt, den som ble født ved Bosporos, den store syntesens østlige ansikt: Konstantinopel. Byen ble senere hjerte og hovedstad i Østromerriket, og herfra utgikk den samme syntesen som vi fant i vest, enheten av det greske og det jødiske, det horisontale og det vertikale.
Roma har derfor to ansikter, et i vest og et i øst. Og slik ble Øst-Europa kristnet og sivilisert. Bysants, som byen også kalles, er derfor den fjerde by i vår lignelse, den det pekes mot i vårt innledende sitat. Vi skal konsentrere oss om Roma i kapitlene som følger og se nærmere på Bysants i et eget bidrag.
Ilden ble tent da jeg var 19 år gammel. Den brenner like sterkt den dag i dag. Gammel kjærlighet ruster jo ikke.
Historien om Roma i mitt liv fortsetter, selv om jeg ikke bor der lenger. Den er blitt en del av meg selv og
lever sitt eget liv, for å si det slik. At andre kjærlighetshistorier er kommet til underveis, forandrer ikke på dette. Den ene utelukker ikke den andre, nettopp fordi de oppgår i en høyere enhet. Men Roma var først ute.
Historien som skal fortelles i kapitlene som følger, er personlig, men ikke privat. Alle er invitert til å ta del i den og bli del av den. Roma angår alle, ikke minst i det perspektivet som er skissert ovenfor – historiske byer. Kristentroen nådde oss fra Roma, via Irland og England. Den kunne like gjerne ha gjort det fra Russland, og Norge ville blitt et ortodoks kristent land. Men slik ble det ikke.
Tilknytningen til Roma har dessuten preget vårt land lenger enn den reformerte arven har gjort det, og i dag er katolikkenes tall stigende i Norge. Reformasjonen ble ikke nødvendigvis en religiøs katastrofe for vårt land, men på det kulturelle området ble den nettopp det. Vi ble avskåret fra Syd-Europa og de trakter der kristendommen først slo rot. Vi mistet Athen og Roma og ble sittende tilbake med Jerusalem. Vi ble utarmet på vesentlige punkter og har i nyere tid måttet bøte på dette ved forskjellige måter å gjenopprette denne kontakten på.
Roma kan sammenlignes med en historisk, særlig åndshistorisk, pipette som Gud brukte til å suge all den viktigste saft og kraft ut av middelhavsverdenen og sende den nordover, til land som ikke lå langs antikkens hovedveier. Slik kom Norge på det kristne verdenskartet og ble del av europeisk åndshistorie på en måte som ikke hadde vært tilfellet om vi var blitt misjonert østfra.
Et slående eksempel på dette er det faktum at mine ordensbrødre i middelalderen ble sendt til Oxford eller
Paris for å studere, som vi gjør det i dag. Bevegelsen frem og tilbake kjennetegner dynamikken i det hele. Men bare de færreste av dem hadde sett Roma med egne øyne. Dette gjelder selvsagt også andre former for geistlighet enn dominikanernes.
I dag er vi heldige som kan bevege oss fritt omkring på verdenskartet. Mange steder lokker og frister nordboere. Men vi skal foreta en reise som er motivert av åndshistorisk kontinuitet, ikke av klimatiske forhold. Vi skal øve oss i å gjenkjenne ting vi har mottatt hjemme, ting som har sitt opphav syd for alpene, i et klima som fostrer tanker og ideer vi ellers ikke hadde fått del i.
Vi skal i denne boken øve oss i gjenkjennelsens kunst, i selskap med romerske politikere og hærførere, keisere i fleng, helgener og martyrer, paver og klaustrerte personer av begge kjønn. Vi søker kort sagt til kristendommens røtter, den tro som skapte det Europa vi har kjent gjennom vår tidsregning. Dette skjer samtidig som vi søker til røttene av Romerrikets historie, til Romas egen historie.
Og vår dragning blir belønnet på mange vis. Ikke minst får livet et midtpunkt nummer to, i en akse som hele tiden løper fra nord til syd og tilbake igjen. Vi kommer hjem igjen med følelsen av å tilhøre et større verdenskart enn det vi vokste opp med, mye større. Vi kan istemme: Rome – sweet home!
1966
Det hedenske landskapet – ilden tennes
eg sto med brevet fra universitetet i hånden, en invitasjon til å delta på en utflukt til Roma, og vendte blikket mot bokhyllen i studieværelset. Der sto de alle sammen, denne rekken av personer fra antikken jeg var blitt kjent med gjennom årene på Bergen Katedralskole: Julius Caesar, Titus Livius, Horats, Catull, Sueton, Sallust, Properts, Tacitus, og mange andre. Vi hadde kalt dem «de gamle», enten dette var korrekt eller ikke – kanskje var vi de gamle i sammenligning?
Skulle vi bli bedre kjent omsider?
Skulle jeg oppsøke deres «gamle» verden?
Skulle jeg av selvsyn – det de gamle kalte autopsi –få se deres verden? Våre lærere hadde slett ikke oppfordret oss til å reise for å lære, de var studiemennesker og arbeidet helst hjemme. Var vi på vei inn i en ny tid hva klassiske studier angikk? Var det ikke nok med kart og tidstabeller, keiserrekker og statistikker? Skulle vi i tillegg lære landskapet å kjenne, se den samme himmel
som de gamle hadde levd under, føle den samme varmen, den samme tørsten, smake vin fra samme jordsmonn, gå på gamle veier, lære å kjenne det som står tilbake av deres berømte bygninger, bli kjent med nye og flere navn og samtidig bli bedre kjent med de gamle?
Hva var i ferd med å skje?
Skulle vi i støpeskjeen etter tre år med latin og gresk, ni timer latin i uken, seks timer gresk? Skulle vi få prøve oss på innskrifter? Hva ventet på oss i de store museene? Hvor mye kunne vi egentlig, når alt kom til alt?
Julius, Livius, Horats, Catull – tre ned fra bokhyllene, få kjøtt og blod på dere! Kom nærmere, jeg kan ikke høre hva dere sier! Se oss moderne mennesker i øynene – er vi eldre eller yngre enn dere? Dere levde uten helsesøster og skoletannpleie, dere kjente ikke røntgen og penicillin – likevel ser dere fullt levende og ganske sunne ut: hva er hemmeligheten? Dere turte leve det livet vi leser om – hvor fikk dere motet fra?
Julius, kom nærmere – ville du virkelig bli konge?
Livius, hør – er det sant alt du skriver i din historie?
Horats – er du ikke litt av en skrytepave når du skildrer dine amorøse bragder?
Tacitus – var alt så dystert som du vil ha det til?
Hvorfor svarer dere ikke?
Nei, jeg får visst henge meg på og reise ned og se selv.
Det er langt fra Bergen til Roma, geografisk, kulturelt og religiøst. Som reiselektyre hadde jeg tatt med meg både Livius’ historie (Ab Urbe Condita Libri) og Vergils epos
Aeneiden. Begge forteller de om Romas tilblivelse, slik de to kjente denne gjennom lag på lag av myter, legender og sagn, nedarvete historier om Romas fortid. Da nattoget rullet ut fra stasjonen, var jeg allerede i full gang med å tilegne meg denne gamle byens hemmeligheter på ny. Begynnelsen ser slik ut:
De to tvillingene, Romulus og Remus, ble født i Alba Longa, en latinsk by i Albanerfjellene (der Castelgandolfo ligger i dag). Deres mor var Rhea Silvia, en vestalinne som krigsguden Mars hadde gjort fruktbar. Hun var datter av byens forrige konge, Numitor, som var blitt avsatt av broren Amulius. Men Amulius så dem som en mulig trussel og bød at tvillingene skulle drepes. Slik ble de satt ut på elven Tiber for å dø der. Men en ulvinne tok dem til seg da de ble skylt i land ved Tiberøyen, og hun diet dem i en hule de kalte Lupercal (noen hevder at det var elveguden Tiberinus som reddet dem). En gjeter ved navn Faustulus tok seg deretter av dem og lærte dem å gjete, uten at han visste hvem de egentlig var. Slik ble brødrene naturlige ledere for en flokk hyrder i egnen. De to klarte senere å hevne sin bestefar i Alba Longa og gjeninnsette ham som konge der. Deretter tok de fatt på å grunnlegge deres egen by nede ved Tiberen, men kunne ikke enes om hvilken høyde de skulle bygge på. Romulus foretrakk Palatinen – over hulen Lupercal – mens Remus foretrakk Aventinen. De forsøkte å enes over å ta auspisier (tegn i offerdyrenes innvoller), men det resulterte bare i at Remus ble drept (av Romulus
eller en av hans tilhengere) og byen ble grunnlagt på
Palatinen hvor Romulus regjerte som konge i mange år. Datoen for grunnleggelsen var 21. april. Året var 721 f.Kr.
Men dette var ikke nok for et romersk publikum i keiser Augustus’ regjeringstid. De ville helst at byens grunnleggelse ble knyttet til internasjonale begivenheter. Dikteren Vergil gir en ny fremstilling, han går tilbake til Homer og Iliaden:
Aeneas var en trojansk helt, sønn av prins Anchises og gudinnen Venus (grekernes Afrodite), nær slektning av trojanerne Hektor og Paris. Ifølge Vergil klarte han å rømme da Troja falt, sammen med noen venner og sin gamle far, Ankises. De farer rundt til havs en tid, men lander så i Italia, på Sicilia, og drar opp til Latium, et grenseland mellom etruskerne i nord og grekerne i syd. Der grunnla de Lavinium, som ble moderby for Roma. Der ble Aeneas stamfar for Romulus og Remus.
Dette skulle holde så lenge. Jeg la bøkene under hodeputen og sovnet øyeblikkelig. Morgenen etter var vi i Oslo. Det ble mer Livius og Vergil på vei til Hamburg og videre til München. Deretter ventet Italia – for første gang.
Det fortsatte med forsinkelser. Ett døgn etter skjema kom vi til Stazione Termini i Roma, litt etter daggry. Den stolte alpeekspressen snek seg stille og ubemerket inn på Stazione Termini, ydmyket er ordet som ville
passe bedre. For etter en rask og effektiv reise gjennom Tyskland – fra Kiel til München – går alt galt straks vi har krysset grensen til Italia. Det er uro i Tyrol. Vi ble stående på perrongen i Bolzano langt lenger enn planlagt, og deretter gikk alt fra galt til verre. Den første natten vi skulle ha tilbragt i Roma, satt vi på toget og så på nattehimmelen og lysene fra mange småbyer og tettsteder. Vi stanset igjen i Bologna, provianterte bagetter og vin, og fortærte disse i påvente av at toget skulle rulle videre. Når så omsider skjedde, hadde de fleste av oss sovnet på ny.
Vi var altså en gruppe artianere fra Bergen Katedralskole som hadde hengt oss på en ekskursjon som Klassisk Institutt ved Universitetet hadde arrangert i september 1966, og vi var blitt lovet de beste foreleserne det skandinaviske nærværet i Roma kunne oppvise. Professor H.P. L’Orange fra vårt institutt, professor Skydsgaard fra det danske, Bjarne Malmanger, Hjalmar Torp, Per Jonas Nordhagen og andre størrelser sto på listen over forelesere, dessuten bodde professor Knut Kleve her nede på et sabbatsår. Fire uker skulle vi tilbringe sammen, i og rundt Roma, i jakten på de gamle, på deres verdier og deres laster, fremfor alt deres bykultur.
På perrongen var det et menneskemylder og et leven som var helt nytt for øyne og ører. Vi var kjedelig kledd, det oppdaget vi straks. Men det kunne vi saktens gjøre noe med. Kanskje lærsko ikke var det rette, likevel, kanskje var tweedjakker og kordfløyel i varmeste laget? Vi ville trenge skuldervesker, det slo meg med en gang, for her var varmt, og selv om vi var kommet ut i september ville stadig drikke bli en nødvendighet vi
ikke var vant til hjemmefra.
Første formiddagen gikk med til å installere oss på et hotell som ble drevet av den italienske frelsesarmeen. Vi skulle vært på Forum Romanum, men det fikk vente til neste dag. Første dag ble derved fridag, og vi kunne se oss rundt alt vi orket. Sent kom vi i seng den kvelden etter å ha sust rundt i bykjernen. De gamle monumentene fungerte som en bakgrunnskulisse i denne omgangen – vi skulle stifte nærmere bekjentskap med dem i ukene som kom. Lukten av overopphetet travertin fulgte oss overalt. Vi befant oss i en stenørken, men den kunne oppvise stor prakt. Trafikken var skrekkelig og eksoslukten rev i neseborene.
Men: maten var billig, vinen og. Var spagetti virkelig obligatorisk? Brødet var et eventyr, det var også osten som fulgte. Frukten var av det frodigste slaget. Vår italiensk kom selvsagt til kort, men romerne snakket gjerne med fingrene, og munnen talte så langsomt at selv tilreisende måtte da forstå infinitivsformene de brukte, og her hjalp latin aldri så lite. Vino dei castelli romani – kjølig, lett og lunefull.
Et første møte med drosjesjåfører avrundet dagens erfaringer, for de fleste ble det en lærepenge vi sårt trengte til ukene som fulgte, en lekse i godtroenhet og lureri. De kunne nemlig ikke regne, lot de som. Vi betalte så altfor mye de første gangene. Deretter ble vi varsommere og skeptiske. Du trengte bare å kaste et blikk på taksameteret. Du ga følgelig det som sto der, ingen spørsmål eller krangel. Du kom deg raskt ut av bilen og bort til de andre.
Så ble det natt i Roma – og alt ble borte, like brått
som det hadde kommet på oss. Neste dag begynner fortid langsomt å bli samtid, vårt eksamenspensum lønner seg, får vi erfare. Det skjer ved at fortiden tar overhånd.
Vi møttes foran inngangen til Forum Romanum etter å ha hastet ned Via Cavour. Der ventet Kleve og L’Orange på oss – eventyret var i gang.
Alle var kommet frem, bagasjen også. Ingen var blitt frastjålet pass eller penger, heller ikke kamera. Helskinnet hadde vi beveget oss fra periferi til sentrum. Provinsielle og uerfarne sto vi der og blunket i den skarpe morgensolen – Hva var dette egentlig for et landskap?
Men L’Orange visste beskjed.
– Det De her ser, mine damer og herrer, er et historisk skue!
Slik begynte L’Orange sin første forelesing for oss, og med disse ordene hadde han begynt utallige forelesinger på Forum Romanum, Romas gamle torg og senere festplass, hjertet i byen. Ved siden av gymnasiastene fra Katedralskolen og studentene fra Universitetet i Bergen (deriblant Gunnar Danbolt og Sverre Bagge) var her flere fra Universitetet i Oslo og fra instituttet vårt på Gianicolo. Vi må ha vært 30-40 i tallet, en svært uensartet forsamling med svært vekslende bakgrunn og forutsetninger for det som skulle komme.
Så fulgte første lekse.
Forum ble utgravd av italienske arkeologer etter at Napoleon hadde okkupert byen i noen år og hans fagfolk hadde begynt å utforske Romas fortid. Til da hadde
Forum vært fylt av jord og avfall, den ble sågar kalt Campo Vaccino, ‘koengen’, en beiteplass for kveg slik Turner hadde malt den. Da de franske omsider reiste hjem igjen, ble italienerne på ny herrer i eget hus, men de var blitt atskillig klokere etter franskmennenes besøk. Den som leser Rodolfo Lanciani’s dagbøker fra utgravningene får inntrykk av hvor spennende foretaket var. Monumenter som var kjent fra litteraturen dukket frem, vanligvis sterkt redusert. Jevnt og langsomt ble hjertet i det gamle Roma avdekket og kartlagt. Etter noen tiår fikk verden på ny se Forum slik det hadde sett ut ved utgangen av antikken, men i redusert forfatning. Takket være L’Orange’s indre øye fikk vi oppleve hele herligheten på ny, i sin gamle drakt og prakt.
For nå fikk ruinene kjøtt og blod på seg. Det som så ut som en nedslitt tanngard ble forvandlet til en praktfull festplass. Her gikk vi fra det ene berømte monumentet til det andre: Lapis Niger, Rostra, Basilica Emilia, Basilica Julia, Fokassøylen, Septimius Severus’ triumfbue, Lacus Curtius, Curia, templet til Divus Julius, vestalinnenes hus, Vesta templet, Via Sacra, Titusbuen, Basilica Nova, Venustemplet, og mye, mye annet. L’Orange kjente dette landskapet som var det hans egen bukselomme, og han ble aldri svar skyldig til dem som spurte og grov. Vi opplevde det etter hvert slik at det var et under hvor mye som sto tilbake av alt sammen. Republikk og keisertid gikk om hverandre, vi lærte fort å skille deres landemerker fra hverandre.
Sett fra Titusbuen øverst på Via Sacra virket landskapet med ett kjent og kjært. Fra latinpensum på skolen hadde vi lest om det alt sammen, men på en teoretisk og
fjern måte. Forum var under Augustus blitt forvandlet til en praktplass i marmor og travertin, tidligere hadde det meste vært gjort i mursten. Nye stenarter dekket nå den gamle plassen i sentrum, slik Augustus sier det i sitt berømte testamente, kalt Monumentum Ancyranum (kalt etter funnstedet Ankara i Tyrkia): «Jeg fant en by av mursten og etterlot meg en av marmor.»
Men det hele startet nokså beskjedent.
Da Roma langsomt ble til en bygrunnleggelse, var det her – på det primitive Forum – at folk møttes for å handle. Senere ble det skueplass for politiske aktiviteter. Da Augustus avviklet republikken i år 27 f.Kr. og keiserdømmet var et faktum, ble plassen en festplass, en paradeplass; det politiske liv lå ikke lenger i folkets hender. Før dette hadde de mest kjente jurister, hærførere og politikere holdt flammende taler der nede. Den gamle Curia hadde vært sete for politisk drakamp og atskillig drama. Kjente navn fra den tiden for gjennom hodene våre: Cato, Pompeius, Marius, Sulla, Cicero, Caesar, Antonius, og alle de andre. Her har folket jublet eller protestert. Her ble deres skjebne avgjort mang en gang. Her har oppløp og demonstrasjoner funnet sted. Her har blodet flytt, romersk blod.
Vi står øverst på Via Sacra, den «sakrale» veien, en slags paradevei, som går fra Kapitol til høyden Oppium, der Titusbuen ligger. Vi speider etter de andre høydene, «de legendariske syv». L’Orange peker og beskriver. Nå får vi en forklaring på et forhold som angår terrenget vi
«Roma – dronning blant byene!»
Alle som har vært der ønsker seg tilbake, og langt de fleste virkeliggjør drømmen. Slik blir det vanskelig – ja, kanskje umulig å ikke få et forhold til denne historiske byen; pater Aage Hauken gir oss sitt hvorfor i denne sin selvbiografiske kjærlighetserklæring til Roma.
ROMA | AMOR
Eventyret handler ikke bare om vårt samfunns verdigrunnlag og alle minnesmerker fra antikken og opp til i dag, som jo er utallige. De som tar oss med gjennom viktige etapper av vår historie. Den besøkende får del i noe mer enn sin samtids fundament, og det kan erfares på en helt personlig måte: Roma står for syntese; vi blir vår identitet bevisst mellom det kristne Jerusalem og det førkristne Athen. Samtidig står byen frem som uttrykk for en både kreativ og mørk del av vår menneskelige natur; en umettelig lengsel, et begjær, for imperiebygging og herskerkunst, så vel som vold og herskerkult. Dog – herfra nådde kristendommen også Norge; en reise på nær tusen år. Kristningen av vårt land gir oss Roma i gave, både i form av vårt samfunns røtter – òg som en evigvarende kilde til kunnskap og tro. Vi må bare vite å øse av denne i en tid som begynner å bli historieløs.
Til Roma – og motvillig tilbake igjen. Men da er vi ikke lenger de vi var, vi er blitt fornyet i vårt indre – skal vi si forynget? reflekterer forfatteren. Er det mulig å ikke forelske seg i denne byen? Er ikke ordet malplassert?
Aage Hauken gir oss en beretning om en slik forelskelse, én som tiden ikke har klart å slukke. Dronningen blant byer sviktet ikke, men viste seg å være en evige kilde til inspirasjon, fornyelse og tro. I denne boken tar han oss med inn i sitt ROMA – AMOR .
ISBN 978-82-8475-002-6
ISBN 978-82-8475-002-6
efremforlag.no
9 788284 750026
