Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord – en historie om erobring og dialog by Efrem forlag

Forord

I en bok med mange arabiske navn er det utfordrende å finne beste skrivemåte på norsk. For eksempel så kan navnet Muhammed også skrives som Mohammad, Mohammed, Muhammad, Mouhammad og Mohamed. Her har jeg brukt den navneformen som er mest kjent og brukt, altså Muhammed. På samme måte har jeg så langt som mulig holdt meg til de mest allment kjente skrivemåtene av andre navn.

Også når det gjelder såkalte diakritiske tegn (ekstrategn over og under bokstavene) som kan brukes når arabiske navn og andre ord skal skrives med latinske bokstaver, har jeg forsøkt å gjøre dette på en enkel måte. Arabiskkyndige vil andre steder kunne finne en formelt mer korrekt måte å skrive de arabiske navnene på. Men siden målgruppen for denne boken først og fremst er den alminnelige leser, har jeg altså valgt å skrive enklest mulig, uten apostrofer og ekstra tegn. Men ved sitater har jeg beholdt skrivemåten hos vedkommende skribent.

Koran-sitatene er hentet fra den norske oversettelsen til Einar Berg . Der brukes konsekvent ordet Gud, ikke Allah. Språklig er Allah et gammelt arabisk navn for gud/Gud og er satt sammen av bestemt artikkel, al, og ilah, en gud, altså ordrett guden. 1 Det er ulike meninger i dag om bruken av Gud istedenfor Allah. I denne boken bruker jeg stort sett den vanlige betegnelsen Allah, unntatt der det i direkte sitater brukes Gud.

1 Store norske leksikon, nett.

Bibelsitatene er hentet fra Bibelselskapets oversettelse fra 2024. Oversettelsene fra engelsk er gjort ved undertegnede.

En spesiell takk til Hilde Margrethe Sæbø som lot meg få låne flere verdifulle bøker om emnet etter sin avdøde mann Arne H. Fjelstad. Disse har vært viktige ressurser for meg i mine studier.

Til slutt en takk til Torleif Elgvin, professor emeritus i teologi, religion og filosofi ved NLA Høgskolen, for gjennomlesning og verdifulle kommentarer underveis.

Men sluttresultatet, med muligheter for både feil og misforståelser, står jeg selv helt og fullt ansvarlig for.

Halden, september 2024

Dagfinn Stærk

Innhold

Forord s. 5

KAP. 1 s. 9 Vestens møter med islam

KAP. 2 s. 21 Muslimene kommer!

KAP. 3 s. 35 En ny verdensmakt

KAP. 4 s. 47 Kirkelig lappeteppe

KAP. 5 s. 57 Ulike syn på islam

KAP. 6 s. 75 Muslimenes komme: Guds straff?

KAP. 7 s. 85 Muslimenes komme: Endetidstegn?

KAP. 8 s. 93 Diakonen som ble muslim

KAP. 9 s. 101 Respektert, men diskriminert

KAP. 10 s. 121 Arabisering og islamisering

KAP. 11 s. 135 Nye makthavere, nye muligheter

KAP. 12 s. 147 Martyrer

KAP. 13 s. 159 Kritikk eller dialog?

KAP. 14 s. 169 Patriarken og kalifen

KAP. 15 s. 181 Hvilken tro er den rette?

KAP. 16 s. 187 Hvor går grensen?

KAP. 17 s. 199 Samme by, men ikke naboer

KAP. 18 s. 207 Mektige kristne i kalifens tjeneste

KAP. 19 s. 217 Linjer til vår tid

Appendiks A s. 233 360 år med kalifer

Appendiks B s. 235 Kristne skrifter fra de første muslimske århundrene

kilder s. 242

Då vi ein gong gjekk forbi Bragernes kyrkje i Drammen, såg eg at han teikna seg med korsets teikn.

– Eg sa: «Kvifor gjer du det, bestefar? Er ikkje vi muslimar?»

– Han svara: «Men dette er også mitt gudshus.»

Stortingspresident Masud Gharahkhani

Så har vi ismaelittenes sekt som villeder mennesker.

Johannes av Damaskus (675–749)

Vestens møter med islam

Hvordan skal de vestlige samfunn forholde seg til muslimene og religionen islam som i økende grad gjør seg gjeldende i områder som tradisjonelt har vært under kristen påvirkning? Og hvordan skal kirkene og enkeltmennesker med kristen tro forholde seg til det?

Dette er spørsmål som opptar meg mer og mer. Det aktualiseres av en rekke problemstillinger vi stadig støter på:

Er de kristnes Gud og muslimenes Allah egentlig samme gud?

Er det noen grunn for kristne, kirker og vestlige samfunn å frykte en økende muslimsk vekst? Vil kristne og muslimer kunne leve fredelig ved siden av hverandre i et pluralistisk samfunn, eller vil et stadig sterkere islam fortrenge kristent trosuttrykk i samfunnet og etter hvert undertrykke de kristne slik historien ofte har vist?

Kan vi finne fram til det ‘ekte’ islam? Noen mener at den er voldelig og ekstremistisk, mens andre sier at islam dypest sett er en fredens religion. Hvem av dem har rett? Eller kanskje hele spørsmålsstillingen er forfeilet, at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon om hvordan islam ‘egentlig’ er?

Kirken er i sitt kall misjonerende. Hvordan kan den vitne om sin tro overfor muslimene i ønsket om at disse skal få del i evangeliet?

Går det an å være en som følger Jesus som herre og frelser, men

Kapittel 1

uten å forlate det muslimske fellesskapet i moskeen?2

Spørsmålsrekken kan forlenges. Men samtidig med at slike problemstillinger lenge arbeidet i bakhodet mitt, dukket et annet spørsmål opp: Har vi her noe å lære av de kristne som møtte de aller første muslimene?

Dermed begynte jeg en studiereise bakover i tid og sted, et dypdykk i mennesker og hendelser jeg tidligere ikke kunne så mye om. Reisen har vært lang, tidkrevende og svært interessant. Resultatet av det hele har til slutt ført til denne boken.

Med det første spørsmålet i bakhodet – hvordan vi i dag skal forholde oss til islam og muslimene – vil jeg bruke mesteparten av boken til å studere historien, nærmere bestemt de kristnes opplevelser av sitt møte med islam og muslimer fra Muhammeds død i 632 til år 1000, med glimt også fra senere hendelser. Dette kan gi oss hjelp til refleksjoner over våre egne møter med muslimer, noe jeg særlig vil komme mer inn på i bokens avsluttende kapittel, foruten at dagsaktuelle bilder holdes frem også underveis når det kan illustrere og aktualisere.

Jeg har altså spørsmål jeg ønsker å få svar på og problemstillinger jeg ønsker å finne mer ut av. Samtidig registrerer jeg at mange allerede har svaret klart. Grovt sett kan vi dele disse inn i to grupper.

Kulturkamp?

For de som peker på kristendom og islam som to uforenlige motsetninger, er Samuel P. Huntington en slags fanebærer. I 1996 utga han boken The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order3 . Etter Huntingtons mening vil ikke fremtidens kriger bli utkjempet mellom land, men mellom kulturer. Rent historisk erobret

2 I internasjonalt misjonsmiljø er spørsmålet om Jesus-troende (tidligere) muslimer viet stor oppmerksomhet. En grei oversikt over denne debatten kan leses her: https://lausanne.org/content/muslim-followers-of-jesus.

3 På norsk: Sammenstøt mellom sivilisasjoner (2019).

muslimene store landområder der mange, eller flertallet, var kristne. Men dette var, og er fortsatt, samtidig en kulturkamp mellom islam og kristendom. Dagens religiøse oppvåkning innen islam, med ulike islamistiske grupper i fronten, gjør at mange ser en sammenheng mellom denne form for islam og de muslimske erobringene i de første århundrene.

Også den somalisk-nederlandske aktivisten Ayya Hirsi Ali (som nå bor i USA) er av dem som peker på kulturforskjellen mellom islam og kristendom. For hennes del var det Det muslimske brorskap som gjorde at hun tok avstand fra vestlig innflytelse og ble en muslimsk aktivist. Senere har hun steg for steg endret sin oppfatning. Først ble hun ateist, deretter vendte hun seg til kristendommen, og i dag kaller hun seg en kristen og går jevnlig i kirken. Hun ser på kristendommen som en nødvendig kraft for å motstå en voksende muslimsk selvbevissthet.

Og vi kan ikke motstå islamisme med bare sekulære redskaper. … Med mindre vi kan tilby noe som er meningsfullt, frykter jeg at eroderingen av vår sivilisasjon vil fortsette. Og heldigvis er det ingen grunn til å se etter en slags new-age sammenblanding av medisinsk behandling og mindfulness. Kristendommen har det allerede.4

I en kronikk i Aftenposten5 gir danske Naser Khader uttrykk for noe av det samme. Som barn kom han til Danmark sammen med sine palestinsk-syriske foreldre. I sitt voksne liv har han blant annet vært medlem av Folketinget. Som barn gikk han på koranskole, men han forteller at «Som voksen leste jeg Koranen og hadithene med nye øyne, og jeg fikk sjokk». Han har derfor sagt farvel til islam og blitt kristen. Khader skriver at mens Muhammed drepte og korsfestet sine motstandere, ba Jesus oss å elske våre fiender og døde selv

4 Ali (2023).

5 Khader (2024).

på et kors for vår skyld. Khader kaller islam for «en billigversjon av kristendommen og jødedommen». Nå studerer han teologi med tanke på å bli prest. Han avslutter sin kronikk med følgende setning: «Hvis muslimer i Vesten ikke som minimum blir kulturkristne, er Vesten fortapt.»

Også i Norge merkes diskusjonen rundt islam. Nylig kom Abid Raja , norsk-pakistaner og venstrepolitiker, ut med bokan Vår ære og vår frykt – en personlig reise i det muslimske Europa. Han ser tradisjonell islam som en trussel mot vestlige verdier. I en oppfølgende artikkel i Aftenposten (26.08.2024) hevder han:

For hvert tiår er Norge blitt et litt mer liberalt samfunn. Det er bare å spole bakover for å se hvordan kvinner, homofile og barn har kjempet og fått flere selvstendige rettigheter og mer frihet. Med fremveksten av islam i Europa vil disse verdiene være truet.»6

Dette har ført til en debatt der blant annet flere andre muslimer sier seg helt uenige i Rajas vurderinger.

En annen som er opptatt av hvordan islam fremstår i vårt samfunn, er Olav Elgvin, Fafo-forsker og postdoktor ved Universitet i Bergen. Han arbeider med temaer knyttet til innvandring, integrering og islam. I et intervju i avisen Dagen hevder han at islam i det stille har tilpasset seg vestlige normer og kulturer; «[som] kommer til uttrykk ved hvordan oversettelser av religiøse tekster bevisst endres for å være mer i tråd med verdier som likestilling og avstand fra fysisk avstraffelse.» Ofte velges bort mer kontroversielle islamske tekster ved oversettelser til norsk. Men hvis sentrale, kontroversielle tekster må oversettes, legges det gjerne inn presiseringer og forklaringer for å tilpasse budskapet til norsk kontekst.7

Så blir spørsmålet hvilke tolkninger muslimene selv velger, de

6 Raja (2024).

7 Dagen (29.8.2024).

mer strenge originalt arabiske eller de mer moderate oversettelsene. Flere steder har motsetningene mellom muslimer og kristne økt.

Terroraksjoner i den vestlige delen av verden har forsterket denne konfliktfylte måten å se på islam og muslimer. Dette har igjen ført til at muslimske grupper har styrket sin egen identitet. Slik opplevde iallfall den 19 år gamle iranske flyktningen Ayidin det i København etter angrepet 11. september 2001:

Etter 11. september kalte ikke barna hverandre innvandrere lenger. De så ikke lenger på sin etniske avstamming, de kalte seg selv og hverandre bare for muslimer. På en måte skapte det enhet: Vi delte den samme troen. Men førte også med seg en strengere sosial kontroll: Hva spiser du, hva drikker du, hvem går du ut med …? Gutter gikk ikke lenger ut i sitt eget nabolag, tenk om de ble sett, tenk om du ikke er en god muslim.8

Fred og harmoni?

Istedenfor å være opptatt av det konfliktfylte, vil den andre gruppen heller understreke hvordan islam og kristendom tross alt har levd side om side i mange land i snart 1400 år. Særlig pekes det på Spania som et godt eksempel på fredelig sameksistens mellom muslimer og kristne (og jøder). Hadde ikke religionene her et harmonisk forhold i flere hundre år, før den kristne gjenerobringen førte til konflikt og muslimene (og jødene) ble drevet bort fra Spania? Noen kaller denne perioden for en spansk gullalder.9 Andre vil imidlertid innvende at denne forestillingen om fred og harmoni i det muslimske Spania bare er en myte.10

En annen som er opptatt av et positivt samspill mellom religionene, er Henry Thompson . I mange år har han vært anglikansk prest i Midtøsten. Han mener vi kan få en bedre forståelse av Jesus

8 Mak (2020/2021), s. 67–68.

9 Aukrust & Skulstad (2011).

10 Fernández-Morera (2016).

ved å lære av den arabiske kulturen han selv har møtt i Midtøsten. Samtidig trekker han fram eksempler på hvordan Jesus kan forene alle troende, både muslimer og kristne. Han har blitt forbauset over å møte mange muslimer som uttrykker at de har en dyp respekt for Jesus og som sier at de elsker ham. Noe av det samme har han også opplevd i USA, blant annet ved den nasjonale bønnefrokosten i Washington. Thompson forteller at han ble overrasket over å se at mennesker med ulik religiøs bakgrunn åpent snakket om at de samlet seg rundt personen Jesus Kristus. Gjennom sin bok Jesus of Arabia ønsker han å skape en enhet på tvers av mange skillelinjer.

I en tid da islamofobi vokser i USA og Europa, er det et større behov enn noen gang for kristne og muslimer til å møtes i Jesu ånd. Å bli samlet rundt personen Jesus som modellerte tilgivelse, som lærte oss viktigheten av å elske Gud og vår neste. […]

Så hvordan begynner vi en dialog med hverandre, uten at beskyldninger, misforståelser og beskyldninger kommer i veien? Jeg foreslår at et godt sted å begynne er å se på personen Jesus med friske øyne. Å se ham i konteksten av kulturen i Midtøsten, den del av verden som virker så fremmed og skremmende for mange amerikanere. […]

Jeg ønsker å samle venner til et festmåltid, og invitere muslimer og kristne til enda en gang å bli opptatt av hva Jesus faktisk sa og søke felles forståelse og aksept.11

Nært opp til en slik oppfatning ligger de som vektlegger at kristendom, islam og jødedom alle er forgreninger av det man kaller for ‘abrahamittiske religioner’. På sine mange reiser ønsket pave Johannes Paul II (1978–2005) å møte muslimer når han besøkte katolske kristne med muslimske naboer. En av hans hilsener til muslimene var: «Deres Gud og vår er en og samme, og vi er

11 Thompson, (2018).

brødre og søstre i Abrahams tro.»12

Siden 2011 har skuespilleren Svein Tindberg fremført teaterforestillingen Abrahams barn, og han har også laget en bok ut av dette.13 Tross alt er de fleste av verdens muslimer fredelige mennesker, og mange i vår tid ønsker dialog og samarbeid fremfor hatefulle ytringer og negativ fordømmelse. Samtidig går det an å finne eksempler på gode relasjoner over religionsgrensene også i de første muslimske århundrene. At tanken om en enhet mellom de abrahamittiske religionene ikke bare er noe man snakker om i kristne land, ser vi av hvordan De forente arabiske emirater nå bygger et ‘Abrahams familiehus’ som inneholder både moské, synagoge og kirke, sentralt i Abu Dhabi.14

Obamas berømte tale «Jeg er kommet til Kairo for å søke en ny begynnelse mellom USA og verdens muslimer» sa USAs president Barack Obama da han 4. juni 2009 holdt sin berømte tale ved Kairo Universitet.15 Denne talen bidro til at han samme år ble tildelt Nobels Fredspris. Istedenfor å peke på islam og muslimer som en trussel mot vestlige verdier, var Obama opptatt av forsoning og samarbeid, og han fremhevet positive ting vi i Vesten kan takke islam og muslimene for:

Som en som har studert historien, vet jeg også hva sivilisasjonen har å takke islam for.

Dog, i podkastepisoden «Mørk middelalder»16 hevder Gjert Vestrheim, professor i gresk ved Universitetet i Bergen, at de fleste av eksemplene Obama deretter kommer med, er feil. Vestrheim

12 Opsal (1994), s. 12.

13 Abrahams barn – ei forteljing om tre religionar og ein skodespelar. (2011.)

14 Magasinet Stefanus (7-2022).

15 https://search.app/Hjx2Zo83MXZ2XTLdA (16.9.2024.)

16 Liberal Halvtime – En podcast fra Tankesmien Civita. Ep.529: Mørk middelalder

mener at Obama bare viderefører vanlige (mis)oppfatninger, uten å sjekke dem nærmere.

Som eksempler på nyvinninger som kom fra muslimske områder, nevner Obama bl.a. kompasset og trykkekunsten. Men i følge Vestrheim ble ikke kompasset utviklet i «muslimske samfunn», men i Kina før det fikk sin moderne form i Italia. Boktrykkerkunsten kom først i bruk i Kina før tyske Gutenberg laget en effektiv trykkpresse for masseproduksjon.

Men viktigere for oss i denne boken er det Obama sier om islams videreføring av kunnskap og dets toleranse overfor andre. Derfor må vi ta med noen flere sitater fra Obamas tale.

Det var islam – på steder som Al-Azhar Universitet – som gjennom så mange århundrer var bærere av lærdommens lys. […]

Det var innovasjon i muslimske samfunn som utviklet […] vår forståelse av hvordan sykdommer sprer seg og hvordan de kan bli leget. […]

Og gjennom historien har islam demonstrert gjennom ord og handling mulighetene for religiøs toleranse og rasemessig likeverdighet.

[…]

Islam har en stolt tradisjon av toleranse.

Som min respons til dette lar jeg boken tydlig vise at her tar Obama feil – eller i beste fall kan vi kalle det en skjønnmaling av historien til muslimers fordel, på bekostning av kristne (og jøder). I islams første århundrer besto det meste av befolkningen de hersket over, av kristne, og muslimene var i mange tilfeller avhengig av disse for å drive og videreutvikle samfunnet.

I kapittel 18 vil vi høre nærmere om hvem som i første rekke videreførte oldtidens kunnskap til nye generasjoner – og til muslimene. Særlig i kapittel 9 vil vi komme inn på hvordan muslimenes forhold til andre religioner egentlig var.

Så hva forteller historien?

Som sagt, mange har allerede bestemt seg for hvordan de skal se på forholdet mellom islam og kristendom, muslimer og kristne. Men for min del ønsker jeg ikke å være for rask til å velge side i disse to ulike beskrivelsene av forholdet mellom muslimer og kristne. Jeg ønsker først å trenge dypere ned i spørsmålet. Gå bakover i tid. Finne ut mer om historien. Og kanskje er svaret like mye et både-og enn et enten-eller?

Hvordan opplevde så datidens kristne forholdet til de første muslimene? Hva slags tanker og reaksjoner hadde disse kristne som levde i Persia, Midtøsten, Nord-Afrika og Spania? Hvordan så de egentlig på islam og muslimenes tro og levemåte? Og hva kan vi lære av dem?

Utgangspunktet for dette skrivearbeidet var først å fortelle historien om det som skjedde i siste del av det første årtusen, da islam var under fremvekst. Men etter hvert dukket det også opp et behov for å trekke noen linjer til vår tid, og da særlig til vår del av verden.

Jo mer jeg har lest om de første århundrers forhold mellom islam og kristendom, desto mer har jeg oppdaget hvor sammensatt denne historien er. Har du allerede en klar oppfatning og på forhånd trukket konklusjonene, vil du helt sikkert finne støtte for akkurat det i denne boken. For her møter vi både muslimske overgrep mot kristne (og jøder og mennesker fra andre religioner) og fredelig dialog og sameksistens. Noen steder og tider skildres innbitt konflikt, mens andre steder og tider hører vi om samarbeid til beste for alle parter. Virkeligheten er gjerne mer sammensatt enn det vi liker.

Det er derfor ikke alltid lett å finne den røde tråden, eller den ‘fulle sannheten’ om kristendom og islam, i hvert kapittel. Men jo enger tiden går, mer ser vi også et mønster som går igjen i den kristen-muslimske relasjonen. Derfor vil jeg i siste kapittel forsøkte å nøste opp noen av disse løse trådene og peke på ting jeg selv har

lært i forholdet til islam og muslimene. Samtidig vil jeg komme med noen tanker og innspill jeg håper kan være til hjelp i hvordan vi i dag – i Norge – skal forholde oss til muslimer og islam. Dette kan være aktuelt både i forholdet mellom mennesker med en personlig religiøs overbevisning og de som mest er knyttet til sin religion i kulturell forstand.

Tilgjengelige kilder

De fleste bøker om muslimsk-kristne relasjoner begynner med en kortere oppramsing av muslimenes første erobringer for deretter å skildre de såkalte korstogene for så å avslutte med hva som skjer i vår egen tid.

Det er imidlertid lite beskrevet hvordan de kristne selv opplevde å bli erobret av islam. Ei heller hvordan det i tiden mellom muslimenes erobringer og de kristne landenes korstog var å leve under muslimsk styre. Iallfall hva gjelder på norsk. Men det har etter hvert kommet flere engelskspråklige bøker som baserer seg på både arabiske, syriske og spanske kilder fra denne perioden. Disse gir oss et ganske godt innblikk i datidens kristnes opplevelser av muslimenes erobringer og styre.

Når jeg selv leser bøker som denne, studerer jeg alltid litteraturlista nøye. Det vil glede meg hvis flere av mine lesere vil gjøre det samme. Her finnes det henvisninger til mye interessant historisk stoff som kan være et springbrett til å skaffe seg nye bøker en kan fordype seg i. Lykke til med det.

I tillegg til selve litteraturlisten har jeg også tatt med en oversikt over en del viktige primærkilder fra denne tiden. Om vi ikke har tilgang til disse kildene selv, kan de gi oss et nyttig innblikk i hvilke kilder som faktisk finnes fra denne tiden.

Samtidig må jeg tilføye at selv om det er fint med gamle kilder, er det ikke alltid enkelt å bedømme hvor historisk korrekte de er.

Senere tilføyinger kan ha kommet inn ved avskrift av gamle dokumenter. Og historiefortellerne skrev naturlig nok ned historien sett fra sitt eget ståsted. Moderne kritisk tilnærming til stoffet var fremmed for mange. Men også de fortellingene og enkeltepisodene som ikke er like enkle å verifisere som historisk korrekte, kan allikevel si noe vesentlig om tiden som skildres. Jeg ser det derfor ikke som min oppgave verken å godkjenne eller kritisere deres fremstillinger og tolkninger av begivenhetene, men heller få fram hvordan de selv tenkte og forsto situasjonen.

Tidsmessig er boken avgrenset oppover med god avstand til korstogstiden. Den førte til en helt annen type møte mellom kristendom og islam, og denne perioden er dessuten nøye omtalt i mange andre publikasjoner. Jeg har derfor gitt fokus til de ca. 350 første årene etter Muhammeds død i 632 for å se hva vi særlig kan lære av relasjonen mellom islam og kristendom fra denne intense perioden.

Søkelys på islam

Interesse for islam er økende. Noen har fått muslimer som sine naboer. Andre leser om og ser på TV-bilder av hva muslimer i ulike deler av verden gjør i Allahs navn, og da er det helst det negative som fanger medias oppmerksomhet. Gradvis har islam blitt mer synlig offentlig, også her i Norge. I Oslo følger man etter eksemplet fra London med å pynte opp med lysdekorasjoner til den muslimske fastemåneden ramadan, til begeistring fra noen og skepsis fra andre. Samtidig er det andre som støtter kristne utsendinger til muslimske områder for å omvende dem til den kristne tro. Men felles for oss alle er at vi har behov for å lære mer om islam.

Hva tror egentlig muslimene? Hvordan praktiserer de sin tro?

Hva sier Koranen? Hva i den muslimske tradisjonen er det muslimene følger? Hva står de ulike retningene i Islam for, og hvordan praktiseres islam i ulike land? Slike og mange andre lignende

spørsmål kan det være nyttig å lære mer om, men berøres mindre og mer indirekte i denne boken. For i tillegg til å få svar på spørsmålene over, mener jeg det altså er nødvendig å få vite mer om forholdet mellom muslimer og kristne i de første århundrene da samfunnene var i endring og islamsk dominans var blitt etabelert – før korstogene.

Jesus og Muhammed møttes aldri. Selv om de ikke levde så veldig langt fra hverandre geografisk, ble Muhammed ibn Abdullah født 570 år etter Kristi fødsel og døde i år 632. Men deres etterfølgere møtte hverandre. Ansikt til ansikt. Det samme gjør vi. De første beretningene vi har fra møter mellom kristne og muslimer, er fra bare noen få år etter Muhammeds død. Så nå er det på tide å lytte til hvordan de kristne selv skildrer det som hendte.

Muslimene kommer!

Araberne tok kontroll over alt land i Syria og Palestina. (Khuzistan-krøniken, ca. 660.)

Da Muhammed kom, flyktet romerne. I Emesa fikk folket garantier for sine liv. Men mange andre landsbyer ble ødelagt og mange mennesker drept av Muhammeds arabere. I Galilea ble det tatt fanger. Araberne slo leir ved Damaskus. Den tiende august flyktet romerne fra Damaskus, omtrent ti tusen av dem. Men neste år kom romerne tilbake. 20. august i året 947 [636 e.Kr.] samlet de seg i Gabitha. Der ble mange mennesker drept, av romerne omkring femti tusen.17

Dette den første beretningen vi har fra muslimenes erobringer av Syria. Begivenheten skjedde i 635/636, men ble nedskrevet i 637, altså kort tid etter at dette skjedde.

En rå maktovertakelse. Muhammeds arabere vinner seier, mens ‘romerne’ (dvs. østromerne, styrkene til den bysantinske keiseren i Konstantinopel) taper og får mange av sine soldater drept.

Dette var imidlertid ikke første gang muslimer og kristne møtte hverandre. Allerede på sine handelsreiser, før han begynte som profet og hærfører, måtte Muhammed ha møtt kristne på den arabiske halvøya. Videre vet vi at da Muhammed i 622 møtte motstand i Mekka og dro derfra med sine tilhengere for å slå seg ned i Medina, utvandret andre av hans tilhengere til det kristne Etiopia. Motstandere fra Muhammeds egen Quraysh-stamme ble sendt over

17 Penn (2015b), s. 23.

Kapittel 2

Hvordan skal kirken og kristne forholde seg til muslimene – og til islam som religion? Dette debatteres stadig oftere. Dagfinn Stærk viser i Ansikt til ansikt at vår tid har mye å lære av kristnes erfaringer den gang muslimene la under seg kristne landområder øst, sør og vest for Middelhavet. Han tar oss med tilbake til sverdets erobringer og undertrykking, til kristnes martyrium og tidvise mot til kritikk.

«Så har vi ismaelittenes sekt som villeder mennesker.»

Johannes av Damaskus (675–749)

Mange kristne valgte å konvertere. Hvorfor? Samtidig hører vi også om respekt og meningsfulle dialoger. Og nyansene kan overraske, også i dag: «Da vi en gang gikk forbi Bragernes kirke i Drammen, så jeg at han tegnet seg med korsets tegn.

Jeg sa: Hvorfor gjør du det, bestefar? Er ikke vi muslimer?

Han svarte: Men dette er også mitt gudshus.»

Stortingspresident Masud Gharahkhani

Stærk berører dagsaktuelle utfordringer. Vi har lett for å videreformidle både fordommer og feil; ex-president Barack Obama, av alle, gis som eksempel på det. Et relevant spørsmål til ettertanke er: Ville våre kristne fellesskap hatt kraft nok til å overleve under 1400 år med muslimsk styre? Vi leser om utfordringene kristne ungdommer i Irak står ovenfor i dag. Og selv om vårt globale perspektiv er vant med land der islam er dominerende religion, er det et tankekors at de første kristne misjonærene til Kina kom fra Persia, dagens Iran …

Del av kirkehistorien samlet for første gang på norsk – som nå virkelig angår oss!

efremforlag.no

Dagfinn Stærk (f. 1950), tidligere frikirkepastor fra Halden, kan i sitt forfatterskap vise til flere dypdykk i kirkens tidlige historie der han også trekker linjer til vår egen tid: Steinene roper – om vekst og fall i Nord-Afrika; i Kvinnelige forbilder deres betydning for den unge kirken; som redaktør for en serie med kirkefedrenes skrifter, og ikke minst: bokperlen Kirkens røtter.

ISBN 978-82-8475-000-2