8 minute read
Roma-Amor. En kjærlighetshistorie
Historien om tre byer
”En, to, tre - men hvor er den fjerde?” (Sokrates)
Denne bokens bakgrunn er den katolske kirke, som er en uavbrutt fortsettelse av oldkirkens tro og praksis. Den fører samtidig med seg en lesemåte av Europas intellektuelle og åndelige historie som bør gjentas og presiseres i våre dager. For det har lenge vært en understrømning i vår tid – en slags subkultur – at våre røtter er uvesentlige, at vi beveger oss mot noe nytt og spennende som ikke har gitte forutsetninger eller utgangspunkt.
Og hva er det som i dagens situasjon bør gjentas og presiseres?
At europeisk kristendomsforståelse og allment verdigrunnlag har tre røtter som alle er viktige. Disse kan lett symboliseres ved historiske navn, navn på tre historiske byer: Athen – Jerusalem – Roma.
Nå skjønner leseren straks hvor jeg vil hen. Dette har vært understreket før, ikke minst av pavene Johannes Paul II og hans etterfølger, Benedikt XVI.
Det er en slags lignelse vi står overfor, og den ser slik ut:
Athen – Europas eldste by – er utgangspunktet, vi kan kalle den tesen. Den er humanistisk, den er horisontal, den er opphav til filosofi og historisk tenkning, til logikk og kunstartene.
Jerusalem er utfordringen, vi kan kalle den antitesen. For den står på mange vis for det motsatte av Athen; dens virkelighetsforståelse er vertikal tvers igjennom, som Athens er horisontal. Her råder troen på den ene Gud, skaperen, i dialog med et avmytologisert verdensog menneskebilde.
Roma står for syntese i mer enn én forstand. For det er byens historiske rolle å sende videre til verden en sameksistens mellom tro og tanke, filosofisk tanke og bibelsk tro. Fra Roma skulle utgå den syntesen som vi i dag forstår som europeisk kristendomsforståelse og samfunnets verdigrunnlag.
I by etter by, ved universitet etter universitet Europa over – Skandinavia medregnet – studeres Skriften og filosofene. Tro og tanke – ikke tro eller tanke. En moderne videreføring av dette er: tro og viten – ikke tro eller viten. Og er det katolske ord per excellence (ikke alene), det bør understrekes fra starten av.
Men Roma gjør mer enn å kombinere og misjonere, sende videre alt det mottatte. Roma har et eget bidrag som er like vesentlig for europeisk kristendomsforståelse. Og det er jus: menneskenes likeverd og felles rettigheter. Ikledd romersk jurisprudens blir syntesen av tro og tanke til den form for enhetstenkning som vi møter i tradisjonell europeisk kristendom. For her diskuterer
teologer med filosofer, i slekt etter slekt, i forening med internasjonale fellesbestrebelser om likhet og broderskap. Tese – antitese – syntese: dette er vårt paradigme, et som både er historisk og intellektuelt.
Den som vil studere troen, vil i vår del av verden finne at filosofenes og de politiske teoretikernes verker fyller opp bokhyllene ved siden av bøker om Bibelens mange bøker. Slik lever vi med en treenighet av historisk arvegods samtidig som den symboliserer selve fundamentet for all teologiforståelse. De tre byene er med oss allerede fra starten av.
Roma bør besøkes med dette i sinne. – Men her er mer.
Følelsene spiller også en rolle i denne syllogismen, for denne boken handler om en kjærlighetsaffære som har pågått i over 50 år.
Men kan man forelske seg i en by?
Ja visst, og det er noe som skjer hele tiden. Folk innrømmer villig at de har et emosjonelt forhold til en av verdens større byer, særlig de med lang historie – historiske byer kan vi kalle dem. De er uutømmelige hva mening angår, du kan studere dem og oppsøke dem i det uendelige uten å bli mett, for her strekker ikke ett liv til, her er alltid mer å se, mer å skjønne, mer å oppdage. Historiske byer peker derfor ut over seg selv, de transcenderer det historiske og glir over i det metafysiske, det tidløse og eviggyldige. Du blir aldri ferdig med våre tre historiske byer – de blir aldri ferdig med deg. Du drikker deg aldri utørst på steder som disse, du blir aldri mett hvor mye du enn forsyner deg, du kommer stadig tilbake etter mer. Kjærlighetsaffæren tar aldri slutt. For Roma er
byen der fortid blir samtid.
Syntesen – Roma – er symbolet som kjennetegner sammensmeltingen av de to foregående: en horisontal og en vertikal akse møtes og avstedkommer en ny klassisk kultur med kristne fortegn og klassisk innhold; jødisk og gresk på samme tid. Et slikt amalgam har en bredde som er høyden lik og som i prinsippet favner alt og alle: et holistisk symbol. For fra Roma utgikk denne syntesen, vestover og nordover. For Romas bidrag er ikke bare det misjonerende og organisatoriske, men også det juridiske vi nettopp nevnte: et stadig forsøk på fellesmenneskelige bestrebelser.
Men Roma er som dobbeltørnen – den vender to veier samtidig. Og nettopp dobbeltørnen ble byens symbol i dens nye og kristne drakt, den som ble født ved Bosporos, den store syntesens østlige ansikt: Konstantinopel. Byen ble senere hjerte og hovedstad i Østromerriket, og herfra utgikk den samme syntesen som vi fant i vest, enheten av det greske og det jødiske, det horisontale og det vertikale.
Roma har derfor to ansikter, et i vest og et i øst. Og slik ble Øst-Europa kristnet og sivilisert. Bysants, som byen også kalles, er derfor den fjerde by i vår lignelse, den det pekes mot i vårt innledende sitat. Vi skal konsentrere oss om Roma i kapitlene som følger og se nærmere på Bysants i et eget bidrag.
Ilden ble tent da jeg var 19 år gammel. Den brenner like sterkt den dag i dag. Gammel kjærlighet ruster jo ikke.
Historien om Roma i mitt liv fortsetter, selv om jeg ikke bor der lenger. Den er blitt en del av meg selv og
lever sitt eget liv, for å si det slik. At andre kjærlighetshistorier er kommet til underveis, forandrer ikke på dette. Den ene utelukker ikke den andre, nettopp fordi de oppgår i en høyere enhet. Men Roma var først ute.
Historien som skal fortelles i kapitlene som følger, er personlig, men ikke privat. Alle er invitert til å ta del i den og bli del av den. Roma angår alle, ikke minst i det perspektivet som er skissert ovenfor – historiske byer. Kristentroen nådde oss fra Roma, via Irland og England. Den kunne like gjerne ha gjort det fra Russland, og Norge ville blitt et ortodoks kristent land. Men slik ble det ikke.
Tilknytningen til Roma har dessuten preget vårt land lenger enn den reformerte arven har gjort det, og i dag er katolikkenes tall stigende i Norge. Reformasjonen ble ikke nødvendigvis en religiøs katastrofe for vårt land, men på det kulturelle området ble den nettopp det. Vi ble avskåret fra Syd-Europa og de trakter der kristendommen først slo rot. Vi mistet Athen og Roma og ble sittende tilbake med Jerusalem. Vi ble utarmet på vesentlige punkter og har i nyere tid måttet bøte på dette ved forskjellige måter å gjenopprette denne kontakten på.
Roma kan sammenlignes med en historisk, særlig åndshistorisk, pipette som Gud brukte til å suge all den viktigste saft og kraft ut av middelhavsverdenen og sende den nordover, til land som ikke lå langs antikkens hovedveier. Slik kom Norge på det kristne verdenskartet og ble del av europeisk åndshistorie på en måte som ikke hadde vært tilfellet om vi var blitt misjonert østfra.
Et slående eksempel på dette er det faktum at mine ordensbrødre i middelalderen ble sendt til Oxford eller
Paris for å studere, som vi gjør det i dag. Bevegelsen frem og tilbake kjennetegner dynamikken i det hele. Men bare de færreste av dem hadde sett Roma med egne øyne. Dette gjelder selvsagt også andre former for geistlighet enn dominikanernes.
I dag er vi heldige som kan bevege oss fritt omkring på verdenskartet. Mange steder lokker og frister nordboere. Men vi skal foreta en reise som er motivert av åndshistorisk kontinuitet, ikke av klimatiske forhold. Vi skal øve oss i å gjenkjenne ting vi har mottatt hjemme, ting som har sitt opphav syd for alpene, i et klima som fostrer tanker og ideer vi ellers ikke hadde fått del i.
Vi skal i denne boken øve oss i gjenkjennelsens kunst, i selskap med romerske politikere og hærførere, keisere i fleng, helgener og martyrer, paver og klaustrerte personer av begge kjønn. Vi søker kort sagt til kristendommens røtter, den tro som skapte det Europa vi har kjent gjennom vår tidsregning. Dette skjer samtidig som vi søker til røttene av Romerrikets historie, til Romas egen historie.
Og vår dragning blir belønnet på mange vis. Ikke minst får livet et midtpunkt nummer to, i en akse som hele tiden løper fra nord til syd og tilbake igjen. Vi kommer hjem igjen med følelsen av å tilhøre et større verdenskart enn det vi vokste opp med, mye større. Vi kan istemme: Rome – sweet home!
