A R E N DA L
F Ø R
K J Ø P S TA D E N
D
av og til slo det gjennom også i skrift. Gjennom ekteskap ble den rike kjøpmannsfamilien Ellefsen og de framgangsrike kjøpmennene far og sønn Anders Sørensen og Søren Andersen tett knyttet sammen med familien Brinch. De tre familiene – Brinch, Ellefsen, og far og sønn Anders og Søren – vokste sammen og utgjorde til sammen byens herskap. Dette var familier som både bygde på etablert og nyervervet rikdom, makt og status. Disse familiene kom til å bryte en trend. De representerte de rene kjøpmenn, som ikke lenger var embetsmenn. De skilte seg ut fra embetskjøpmenn, som både hadde embete og drev næring, slik både toller Niels Thrane og sorenskriver og senere tiendeskriver Mathias Hvid hadde vært. Kjernen i herredømmet over en by var å eie bygrunnen, og Lauritz sikret seg nettopp eiendomsrett til mye av bygrunnen. Grunneierne hadde ikke bare store grunnleieinntekter fra innbyggerne. De kunne kreve arbeidsplikt av alle som festet grunn. Grunneierne kunne forvente respekt, lydighet og lojalitet fra de mange grunnsitterne, som man kalte alle som leide grunn. Grunneierne satt gjerne som de mest betydningsfulle kjøpmenn, redere, fabrikanter, arbeidsgivere og kreditorer i småbyen, og de var bysamfunnets beskyttere og velgjørere. Historikerne har ofte undervurdert den betydningen som byens herrer hadde for byutviklingen. De har betraktet byene som enten selvgrodde eller som anlagt ved vedtak av staten, og de har vært lite opptatt av de bevisste strategiene som byherrene hadde i styringen av sine byer. Vi skal forsøke å betrakte Arendal ut fra to idealtyper, det vi si generaliserte og forenklede beskrivelser av virkeligheten. Våre idealtyper er monopolbyen og konkurransebyen. Dette er nye begreper som vi her skal gi et be-
e små byene i Norge fikk på 1600- og 1700-tallet sine herskap og dynastier. I en seddel i fogderegnskapene fra 1700 omtales borgeren og grunneieren Lauritz Pedersen Brinch som «herre til Arendal».565 Flere ganger møter vi uttrykket «stedets herskaper» i fogderegnskapene på slutten av 1600-tallet og på begynnelsen av 1700-tallet. Grunneierne var byens herskaper eller herrer. I Mandal og Farsund kalte man dem «kongene».566 I andre småbyer gikk de under betegnelsene «jorddrotter» og «proprietærer». Lauritz definerte sin rolle slik: «å kunne våke over Arendal og være ladestedet til gavn og bestyrkelse».567 Det er tydelig at Arendal i løpet av 1680- og 1690-årene hadde fått en mann som betraktet byen som sin. Det å være grunneier sikret ham eller henne og familien makt og rikdom i småbyen. Finn-Einar Eliassen har dokumentert at de aller fleste ladestedene som grodde opp i Norge på 1600og 1700-tallet, var styrt og dominert av én, to eller tre og sjelden flere grunneiere.568 Han sammenligner grunneierne i småbyene med middelalderens godseiere i deler av det kontinentale Europa, som hadde nærmest uinnskrenket makt over alle innbyggerne i landsbyen eller landsbyene som tilhørte godset. Derfor bruker han begrepet «småbyføydalisme». Som vi skal se, kan det diskuteres hvor stor makt grunneierne egentlig hadde i praksis. Det var noen få familier som dominerte småbyene. Det var også tilfellet for Arendal. I denne byen kom familien Brinch, med Lauritz Pedersen Brinch som grunnlegger og stamfar, til å bli dominerende som grunneier, og det fra 1681. Vi ser av oversikten over huseiere i Arendal fra 1685 at de som hadde bodd der lenge, hadde begynt å betale grunnleie til Lauritz i 1681. Dette finner vi konkret opplyst om når det gjelder huseierne Lauritz Mørch på Steinbrygga (senere kalt Langbrygga), Fredrik Børgesen, Lauritz Hansen, Anne Rasmusdatter (enke etter Christopher Keyssøn), kirurg Peder Lauritzen, Tarald Torvilsen og Tore i Nesset. De hadde betalt «Lars Pedersen i 4 år». På folkemunne ble Lauritz ofte kalt Lars, og
side 237: Lars Andersen Dahll (1692–1753) bodde på Nes og på Merdø, var en av Arendals utenbys boende borgere og seilte som kaperkaptein under den store nordiske krig. Reproduksjon i AAma av nå forsvunnet oljemaleri av Signe Scheel på Merdøgård. FOTO: AUST-AGDER MUSEUM OG ARKIV – KUBEN.
240
