Hvem er du – egentlig? Allerede før du er tenåring, har mye av grunnlaget for identiteten din blitt dannet. Du kan ta ansvar, du vet at du kan planlegge og gjennomføre ganske mange ting på egen hånd. Du har et indre liv med tanker og drømmer, og du begynner å få en klar oppfatning av hva du tror på – og ikke tror på. Du kan fortelle historien om ditt eget liv, og på mange måter vet du hvem du selv er. Da du var 8–9 år, var mye av identiteten din allerede formet. Men i dag vil du kunne sette ord på de tingene som har vært med på å prege deg. Det er for eksempel lettere for deg å vite hvorfor du blir redd for noe.
Ikke helt voksen, men heller ikke barn Vi mennesker begynner altså å formes for alvor i puberteten. Og for mange er dette en sammensatt livsfase: Det er så mye nytt og spennende, men også en god del press og forventninger fra de voksne. Følelsen av å ikke være helt voksen, men heller ikke barn, kan i en del sammenhenger være frustrerende. Nå som du er i midten av tenårene, har du kanskje blitt enda mer opptatt av spørsmål som Hvem er jeg egentlig? Hvem er det mennesket jeg ønsker å være? ER jeg det mennesket jeg ønsker å være? Liker jeg å være sammen med meg selv? Liker jeg den jeg er når jeg er sammen med andre? Slike spørsmål kan være vanskelige å svare på. Men uansett er det viktig at du tenker over dem.
Å bli eldre handler om å velge Etter hvert som du blir eldre, kan du lettere velge hvem du vil omgås, og hvem du ser på som familie. Det sies gjerne at «venner er den familien du velger selv». Særlig i ungdomstiden føles det ofte slik.
Ganske voksen, men fortsatt litt barn. Noen dager mest det ene – eller det andre.
Du velger kanskje også andre forbilder enn dem du hadde før. Spør man småbarn, har de gjerne omsorgspersonene sine som de største forbildene. Men det vil endre seg: I ungdomstiden opplever du kanskje at de hjemme bare er dumme, eller i hvert fall altfor strenge, og at de ikke skjønner noen verdens ting!
KAPITTEL 1 IDENTITET
11
