DEBUT 2023

Debut

ÅRETS NYE, NORSKE SKJØNNLITTERÆRE FORFATTERE FRA CAPPELEN DAMM 2023

NADINE

D for Drømmen om å utgi bok.

E for Enda en runde med redigering.

B for Brannslukking når skrivesperra kommer.

U for Utrolig gøy når det løsner!

T for Tiden det tar å lese korrektur.

A for Alvoret når utgivelsesdatoen nærmer seg.

N for Nå er du nesten i mål.

T for Ta-ta-ra-ta! Gratulerer!

Årets debutanter fra Cappelen Damm forteller i dette magasinet om hva skriving betyr for dem, om hvor det hele startet, og om bøkene de har skrevet.

God lesning!

Hilsen alle oss i redaksjonen

CORNELIUS C. STEINKJER

Sorl

Hilde Charlotte Blomberg

Min prikkete søster

HELENE ALICE NORTVEDT

Rød fare

DIDRIK DYRDAL

Atomdrømmer

EIVIND AALEN ØI

Sy oss inn i duken

MAGNUS AASDALEN

Anløp til noe virkelig

MATS MICHAEL SANDSTAD

Det er hardt psykisk å

gå inn i personene og scenene. Det trigger mye vondt.

Nadine Mackell MED BEGJÆRET SOM DRIVKRAFT

I Eva/Ida lengter hedonistiske Eva og usikre Ida begge etter noe de prøver å finne i hverandre.

Jeg blir ofte inspirert til å skrive når jeg er på date, sier Nadine Mackell. Hun sitter på Baker Brun i Ullevålsveien og har demontert den grønne pistasjbolla på tallerkenen framfor seg.

– Nabokrangler kan også gi meg inspirasjon, fortsetter hun.

Mackell fremstår ikke som om hun er redd for verken konflikt eller lidenskap. Denne våren debuterer hun med romanen Eva/Ida, en bok der begjæret er drivkraften som trumfer de store forskjellene mellom Eva og Ida. Boka handler om å leve ut sin skeive legning for første gang i et forhold.

– Men Eva og Ida er også meg, sier debutanten.

Fra Eva til Ida

– Eva er meg da jeg var yngre, og en jeg kunne blitt om jeg hadde begynt å jobbe innen reklame etter at jeg studerte grafisk design, og ikke ble feminist i stedet. Jeg har møtt alle mennene jeg skriver om, og faen så mye dritt de guttene sier. Det er fortsatt Mad Men, du må tåle å bli overkjørt. Alt handler om ytre suksess, personlighet er bare et skall. Folk snakker bare om hva slags gulv de har i

leiligheten, sånne ting.

Hun spiser langsomt biter av bolla.

– Og så ble jeg som Ida da jeg begynte på Blindern. Der bygde jeg meg selv opp på ny. Ble fokusert, ble feminist. Ble pedagog. Men det er i litteraturen jeg føler meg mest hjemme, sier hun.

Hva andre tenker

– Jeg var crazy og krevende, hun var jordnær og enkel, sier Mackell. Hun forteller om året på forfatterstudiet i Bø og flørten hun hadde der.

– Vi gikk tur i skogen sammen, og da kom ideen om denne boka til meg. Og så ble den liggende og dure, ga seg ikke før den var ferdigskrevet, forteller hun.

– Da jeg gikk forfatterstudiet, var jeg eldre enn de andre i klassen. Det ble en måte å bearbeide tjueårene på, siden alle rundt meg var så unge. Jeg ble gående og tenke: Hvordan var det å være på den alderen? Jo, man er poserende og opptatt av hva andre tenker. En i klassen fortalte om da hun var på butikken og var mest opptatt av hva mannen i kassa tenkte om henne. Og jeg tenker: Oi, sånn var det!

To som trenger noe

Men romanen handler ikke bare om posering. Kanskje handler den også om to mennesker som trenger noe og ønsker de fant det i hverandre.

Mackell peker på hvordan hennes to karakterer trekkes mot hverandre, tross alle sine forskjeller og motsetninger.

Ida i boka studerer biologi og synes bare A er godt nok på eksamen. Eva er mer en livsnyter, en som viser kjærlighet med estetikk og nytelse, med marsipanis.

– Alt skal være det diggeste og fineste. Eva vil ha en smart dame, men det er for langt unna det hun selv er, så hun greier ikke å verdsette det. Ida synes det er spennende at Eva er regissøren i forholdet, det gjør at hun slipper seg fri. Men når hun gjør det, slakker hun også på innsatsen og får C på eksamen. Da vekkes forakten i Eva.

– Hardt psykisk å gå inn i personene

– Da jeg begynte å skrive på prosjektet, skrev jeg fire–fem timer om dagen. Etter et halvt år gikk jeg tom, og det kom mindre og mindre. Det er hardt psykisk å gå inn i personene og scenene. Det trigger mye vondt, sier debutanten.

– Jeg føler jeg har vært med på alle stadiene i forelskelsen. Og ofte kan jeg se den for meg, som i en film. Men jeg har vært ekstremt tvilende. Det har føltes som et utrolig seigt maratonløp, sier Mackell.

Testet ut ulike stemmer

Forfatteren forteller at hun har vært veldig språkbevisst, noe som f.eks. kan merkes i denne sommerskildringen:

«Sola som var på vei ned. Salte kyss. Hadde på hver vår pastellfargede bikini som Eva hadde valgt ut til oss, som hun mente vi så myke og snille ut i.»

– Jeg har måttet smake meg gjennom ulike stemmer for å komme i modus. Det er noe med autoriteten til Vigdis Hjorth og det ærlige i stemmen til Tove Ditlevsen. Jeg har spurt meg selv: «Hva er stemmen til boka?» Jeg har lest, leita og analysert. Sett skarpt på ting.

– Og så har jeg måttet føle meg fram til karakterene. Det har handla om å finne linsa jeg kan se hele boka gjennom, sier hun.

Nadine Mackell har spist opp pistasjbolla, bare smuler ligger igjen.

– Det er interessant å tenke på hvordan jeg blir i den andres blikk, hvordan det former meg, påvirker meg. Jeg tenker på noe Vivian Gornick har sagt. At når man blir eldre, så går man fra å bli den som blir begjært til å bli den som begjærer.

TEKST: CAMILLA BOGETUN JOHANSEN

NADINE MACKELL: EVA/IDA

ISBN: 9788202784041 // KR 399,-

«Kjærleikshistorie som er representativ og i tida, som mange kan kjenna seg igjen i.»

STAVANGER AFTENBLAD

«Jeg storkoste meg med denne til dels alvorlige og innimellom humoristiske [romanen] […] du vil garantert slite med å legge den fra deg.»

RANDABERG 24

Sigmund Sørensen , Redaktør

En debutant er en som har funnet en form på stoffet sitt. Som Nadine Mackell har greid med Eva/Ida. Dette er en gripende liten historie, skrevet med full kontroll på virkemidlene.

NAVN OG ALDER: Nadine Mackell, 32 år

HVOR KOMMER DU FRA? Dønski i Bærum

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? På barneskolen, jeg skrev alltid historier som valglekse og vant lesehest-konkurransen hver gang.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Samtalegrupper med mennesker med demens – som er jobben min, dates, snowboard, badstue, venner, digg mat og vin.

HVA INSPIRERER DEG? Mennesker, musikk, litteratur, film og nabotvister.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Når som helst etter klokka tolv på dagen. De mest sårbare scenene skriver jeg i senga, men jeg har lært å skrive overalt, på biblioteket, banen eller bussen.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Det hemmelige rommet av Marianne Viermyr

LESER NÅ: Tor Ulven: Fortæring og De polyglotte elskerne av Lina Wolff

HØRER PÅ: Podcasten til Alex & Sigge, elsker den tilbakelente og observerende humoren, ellers mye elektronisk musikk og rasende rap eller rock.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN?

Alle psykopat-sakene på Dagbladet Pluss.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Gun-Britt Sundström: Maken, Carmen Maria Machado: Fra drømmehuset, Inger

Hagerup: Det kommer en pike gående

ERLING SIMON GENERASJON «POST-KNAUS»

– Jeg hadde en opplevelse av norsk virkelighetslitteratur på 2010-tallet som veldig betydningsfull, og oppfatter det fremdeles som en fin tradisjon for neste generasjon å få jobbe videre i, sier debutant Erling Simon.

Forfatteren beskriver boka Narsissisten som «virkelighetslitteratur light». Ikke fordi den nødvendigvis handler om noe som har skjedd, men fordi han vil at det han skildrer skal føles som om det er skrevet rett fra virkeligheten.

– Det kunne vært meg. Målet er at leseren skal oppleve hovedpersonens liv som ekte. Det ser jeg på som en grunnverdi i virkelighetslitteraturen, hvis man kan kalle den det, sier han.

– Generelt synes jeg det er det litterært sett mest interessante, så for meg har det vært naturlig å forholde seg til den generasjonen norske forfattere.

To brødre og en kunstutstilling

I Erling Simons roman møter vi den unge talentfulle bratsjisten Jim gjennom flere avgjørende perioder i livet. Jim vokser opp med et nært forhold til broren sin, og en far som

kan være svært dominerende. Faren får et gjennombrudd som kunstner med en utstilling av barndomsfotografier av de to brødrene. Bildene og farens suksess skal komme til å påvirke familien på en måte som Jim bare kan fatte ringvirkningene av flere år senere.

– Her er det noen svært tekniske og følelsesladede scener rundt det å spille bratsj. Har du selv bakgrunn som musiker?

– Musikk er en stor del av livet mitt, enda større da jeg var yngre. Som ung utøver er det et stort press for å levere, og det kan være vanskelig å navigere i voksne personers engasjement. Fordi hovedpersonen Jim er et stort talent, er nok hans behov for å ha pålitelige voksne rundt seg enda større. Selvbildet hans er også i stor grad forbundet med hvordan han presterer. Det skaper en ambivalens. Frykten for å feile blir på et vis større enn gleden ved å

Den måten sykdommen beskrives på i psykiatrien er ikke ulik den måten man beskriver arketypen genial kunstner på.

lykkes. Jeg tror mange av dagens unge voksne har det litt sånn fremdeles. Selv de som kanskje objektivt sett har lykkes – særlig dem som lykkes, kanskje. Og det begrenser seg ikke til bare dem som driver med musikk.

Filosofen i litteraturen

Karakterene og situasjonene som blir skildret i boka, røper en tydelig interesse for forholdene mellom mennesker og hva som driver dem. Erling Simon er utdannet filosof, noe han forteller at antakelig har fått ham til å vurdere mer og skrive saktere.

– Innenfor filosofien tas det mange forbehold. Det smittet nok over. Før jeg studerte filosofi, skrev jeg hurtig, nå skriver jeg nok i hvert fall litt mindre hurtig. Jeg kunne for min del skrevet enda mindre hurtig. Ideen min om hva det vil si å skrive er helt klart påvirket av filosofien, sier han.

Forbudt forbindelse

Jim i boken knytter et sterkt bånd til Natasja, en annen bratsjist. Som svært musikalsk begavede barn må de forsøke å finne fotfeste blant foreldre og musikklærere som investerer mye følelser og prestisje i de to unge menneskene.

– Siden de bruker så mye tid sammen fra de er ganske små, og i fravær av voksenpersoner

Frykten for å feile blir på et vis større enn gleden ved å lykkes.

som genuint involverer seg, tror jeg Natasja og Jim knytter et veldig tett bånd. De støtter hverandre utover det som begrenser seg til vennskap og forsøker å fylle rollen som hverandres involverte voksenpersoner. De gjør seg sårbare overfor hverandre. Etter hvert som deres talent legges merke til, blir det vanskelig å holde på denne forbindelsen. At de to har kunstnerisk talent legger press på relasjonen mellom dem, og den tiden de har vært bare de to, under nesen på de voksne, begynner å krympe. Da blir det også vanskeligere å holde på den omsorgen de hadde for hverandre. Forholdet deres får da en «forbudt» karakter, som jeg synes er interessant å utvikle, sier forfatteren.

– I boken finnes det flere kunstnere som når langt, og noe de har til felles er at de er villige til å såre folk de står nær på veien. Hva tror du, må man være narsissistisk for å bli en god kunstner?

– Ja, det var i alle fall det første jeg lærte på Kunstakademiet, selv om det naturligvis bare er en stereotypi. Narsissistisk personlighetsforstyrrelse er definitivt en sinnslidelse, en sykdom, men den måten sykdommen beskrives på i psykiatrien er ikke ulik den måten man beskriver arketypen genial kunstner på, en innsmigrende, egosentrert person med dårlig adferdskontroll.

– Men ærlig talt føler jeg meg helt sikker på at det ikke er nødvendig å være narsissist for å være en god kunstner, og det er egentlig en grunnidé i denne romanen, sier Erling Simon.

TEKST: KRISTINE KLEPPO

ERLING SIMON: NARSISSISTEN

ISBN: 9788202762636 // KR 429,-

«Erling Simon (33) skriver som en heldig krysning av den unge Trude Marstein og den unge Karl Ove Knausgård»

AFTENPOSTEN

«Spør du meg, er dette årets beste debut, den er morsk, alvorlig og troverdig»

RANDABERG 24

Sigmund Sørensen , Redaktør

Ambisiøs, organisk og interessant er tre ord som jeg tror beskriver denne debuten på en ryddig måte. Erling

Simon har en episk muskel vi kommer til å få glede av i mange år.

NAVN OG ALDER: Erling Simon, 32 år

HVOR KOMMER DU FRA? Trondheim

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER?

Da jeg smugskrev på ungdomsskolen.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN?

Mine tre barn.

HVA INSPIRERER DEG?

At det er stille og rolig. Bra romankarakterer. Væromslag.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU?

Jeg skrev debutboka på et kontor som egentlig er et gjesterom i min fars gamle hus. Det var ypperlig.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN?

Mesterdetektiven Blomkvist

LESER NÅ: Jeg leser det samme om igjen: Tove

Ditlevsen, Per Petterson, Cormac McCarthy

HØRER PÅ: Venter på debutskiva til Slowshift (og å se dem på Pstereo i sommer).

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN?

Telles Elena Ferrante?

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Barndom, Ungdom, Gift av Ditlevsen, Jeg forbanner tidens elv av Petterson og «Grensetrilogien» av McCarthy kan leses igjen. Karoline Brændjords debut og Ocean Voungs Natthimmel med kulehól som oversetter Mathias Samuelsen gjorde en god jobb med, for å nevne noen på min egen alder.

Cornelius C. Steinkjer

IBSENS BASTARDER

– Henrik Ibsen er den forfatteren som står meg nærmest, sier debutant

Cornelius C. Steinkjer. I Sorl har han hentet navn til karakterene sine fra den gamle mesteren.

– Det eneste navnet som ikke stammer fra et Ibsen-stykke er hovedpersonens fornavn. Lyder var navnet foreldrene mine egentlig planla at jeg skulle hete, sier Cornelius C. Steinkjer.

Valgene av navn er et snedig grep fordi leseren kan få assosiasjoner til Ibsens karakterer og farene og tragediene de møter. Når man hører Lyders etternavn Alving, kan det minne om fru Alvings sønn i Gjengangere, som levde bohemlivet i Paris, før han kom syfilisbefengt hjem til moren og sa «Mor, gi meg solen», før han døde.

Bortskjemt vestkantgutt

Lyder Alving har ikke syfilis, men han lider av en psykisk tilstand som gjør at han allerede i romanens åpning må gjennomgå noen heftige elektrosjokk-behandlinger. Samtidig innleder han et forhold til Rebecca, en annen psykiatrisk pasient. Det er først når Lyder kommer ut fra sykehuset at vi oppdager at han kommer fra en privilegert bakgrunn. Han har en jobb som kulturskribent, men gjør det mer for å posisjonere seg enn fordi han trenger pengene. «Jo flere som la merke til meg, desto mer vir-

kelig ble jeg», sier Lyder ærlig og usentimentalt.

Med ekkoet av Ibsen i bakgrunnen forsterkes følelsen av gammel kulturell overklasse og penger. Lyder beskriver seg selv som «en bortskjemt vestkantgutt fra en god familie». Han kjøper en leilighet og lar Rebecca flytte inn, men har ingen interesse av å fortsette forholdet, og flytter derfor selv ut av leiligheten. Hele Lyders tilværelse virker flytende på en måte som både er svært privilegert og belastende.

Det sies at alle bøker handler om penger og klasse, enten man ønsker det eller ikke. Har du hatt et bevisst ønske om å skrive om det?

– Jeg håper ikke det er sant, men at Sorl bekrefter myten skal jeg ikke nekte for.

Lyders lidelse

Disse menneskene har på et vis blitt født for å gli rett inn i det mest bekvemme laget av befolkningen. Hvor kommer all angsten og lidelsen deres fra?

– Å ha en stabil økonomi forebygger nok

Jeg tenkte ikke på temaet som et tabu mens jeg skrev, og reflekterte vel heller ikke så mye over hvilken forskjell det utgjør at det er en mann som har opplevd dette, og ikke en kvinne.

mye stress, og det er bekymringer som utgår. Likevel er det mer i et liv enn å betale regninger. Lyder kan sikkert leses som en livsnyter som allerede i ung alder har spist seg mett på livet. Han kommer fra et trygt hjem med kunst på veggene og bøker i hyllene. Lyder vil aldri kunne bli klassifisert som en Working Class Hero, for alt har ligget til rette for ham fra dag én. Det er mange bekymringer man kan kjøpe seg fri fra, men lidelsen forblir universell. Lyders lidelse er vel så ektefølt og reell som enhver annens, enda den er av en mer eksistensiell natur, og enklere kan avfeies som selvmedlidenhet, påpeker Steinkjer.

Fortrengning av voldtekt

I Sorl kompliseres Lyders psyke av en voldtekt, som skal ha skjedd før romanens begynnelse, mellom ham og to eldre menn. Lyder har et ambivalent forhold til voldtekten og tviler selv på om den var reell. Hans usikkerhet blir på et vis overført til leseren, selv om fortrengning, fornektelse og tvil også er vanlige psykiske symptomer i forbindelse med en voldtekt. – Etter at manuset var ferdig skrevet, ble jeg usikker på om det var riktig av meg å la tvilen stå så utilslørt. Litterært sett mener jeg at boken tjener på det, men så er jeg også bevisst på at det kan misforstås i retning av et forsvar. Sorl fortelles fra en subjektiv synsvinkel, og det ville vært uærlig å skrive Lyders holdning til hendelsen på en annen måte, men hans refleksjoner er ikke en mal for hva leseren skal mene, presiserer forfatteren.

Det er ikke så vanlig at voldtekt av menn er et tema i samtidslitteratur. Kunsten er jo ofte opptatt av å bryte tabuer, men den har kanskje vært litt lite opptatt av voldtekt av menn?

– Jeg tenkte ikke på temaet som et tabu mens jeg skrev, og reflekterte vel heller ikke så mye over hvilken forskjell det utgjør at det er en mann som har opplevd dette, og ikke en kvinne. Jeg vil tro det er et krevende tema å skrive utdypende om, uavhengig av kjønn. Det er sikkert mange grunner til at det skrives sjeldnere om menn i en slik kontekst, men hvis det er slik at det oppleves som et tabu, synes jeg det er synd. Jeg tror ikke Lyders opplevelse er helt uvanlig.

Mye av boken din handler om at hovedpersonen forsøker å skrive en roman, men mislykkes. Å skrive en debutroman er lett for noen, men vanskelig for de fleste. Hvordan har det vært å skrive Sorl?

– Å skrive en bok tar ikke nødvendigvis så lang tid. For meg er det planleggingsfasen som er tidkrevende. Sorl var seig og tidkrevende å planlegge, men desto kjappere gikk det å skrive da jeg først satte i gang.

Var det ikke tungt å skrive om en mislykket forfatter mens du selv har jobbet mot å bli en vellykket en?

– Det motsatte ville vært langt verre, ville det ikke?

TEKST: KRISTINE KLEPPO

CORNELIUS C. STEINKJER: SORL

ISBN: 9788202783303 // KR 399,-

«Steinkjers debut er interessant, leken og mangslungen …»

AFTENPOSTEN

«… en velskrevet, ofte morsom, alltid bedrøvelig fortelling om en bipolar karakter med store drømmer.»

ADRESSEAVISEN

«Berikende lesing»

DAGBLADET

NAVN OG ALDER: Cornelius Condrup Steinkjer, født i 1998

HVOR KOMMER DU FRA? Født og oppvokst på Marienlyst i Oslo.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER?

Første høsten på videregående, etter jeg ble utfordret av en venn til å skrive bok.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Teater, musikk og film, og selvfølgelig familie og venner.

HVA INSPIRERER DEG? Sangtekster. Rammeverket kommer av seg selv, men detaljene stammer som oftest fra musikk.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver på Peloton. Som journalist skriver jeg når det er forventet av meg, det skjønnlitterære er mer sporadisk. Teksten må være nøye planlagt før den utformes. Når tiden er inne, skriver jeg rundt 5000 ord daglig til jeg har et ferdig utkast.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Mamma leste Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray for meg, det er et av mine sterkeste barndomsminner. Jeppe Jansens giraff av Odd Eidem var en av de viktigste barnebøkene.

LESER NÅ: Paradise Lost av John Milton og The Beatles låt for låt av Bård Ose.

HØRER PÅ: Alt fra Iron Maiden til Sigrid. Listen er for lang til å ramse opp i sin helhet, men det er David Bowie som troner øverst.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Ketil Bjørnstads trilogi om Aksel Vinding var en stor leseopplevelse for meg, men det har jeg fått mye tyn for.

Sigmund Sørensen , Redaktør

He had me at Sorl. Hva skal man si? 24 år og skrive så modent, frekt, verdensvant og herlig tilbakelent. Cornelius S. Steinkjer er ingen debutant. Cornelius S. Steinkjer er forfatter.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Ingen Hellig av Roskva Koritzinsky, William Blakes Ekteskapet mellom himmel og helvete gjendiktet av Henning Hagerup og Bygmester Solness av Henrik Ibsen.

Jeg bobler med ideer hele tida, bobler veldig.

Hilde Charlotte Blomberg

DIKT OM UTENFORSKAP OG PRIKKETE SJELEVENNER PÅ

ANDRE SIDEN AV JORDA

– Det Sanna har fra meg, er at det rare tyter ut, sier Hilde Charlotte Blomberg om den Yayoi Kusama-elskende hovedkarakteren sin.

– Hjertet banker ekstra når jeg holder på med rare ting, sier Hilde Charlotte Blomberg.

Hun sitter på The Fragrance of the Heart og drikker varm mandelmelk med gurkemeie. Det er kanskje Oslos rareste kafé, nettopp fordi den ikke prøver å være rar. Kanskje litt som forfatteren selv?

– Jeg skriver gjerne om alvorlige tema, som ensomhet, utenforskap og annerledeshet. Men det må være rart. Jeg skreiv flinke dikt før, men det er ikke helt meg, sier hun.

Debutanten er ute med Min prikkete søster, en bok med underlige prosadikt om savn, glede, ensomhet og det å søke et fellesskap. Det har blitt en nydelig, prikkete og nettopp ganske rar bok.

Annerledes folk finner trygghet i annerledeshet

I boka blir kunstneren Yayoi Kusama en ledestjerne for hovedkarakteren Sanna. Sanna har et eget og annerledes blikk på virkeligheten. Som når hun sitter og ser inn i peisen:

«Noen flammer forsøker å snike seg ut av peisen, men jeg fanger dem med blikket.»

– Når du finner noen som likner deg, så søker du dit, selv om den personen er på andre sida av jorda. Annerledes folk finner trygghet i annerledeshet. Hvor langt er du villig til å dra, hvor sykelig kan det bli? spør Blomberg.

Sanna er i tett kontakt med hjelpeapparatet. Hun går på malekurs sammen med andre, men ellers er hun mest sammen med katten sin. Den doper hun ned så hun slipper å forholde seg til den. Og så er det Grete, da. Den masete representanten fra det offentlige som er der for å be henne tenke positivt.

– Det Sanna har fra meg, er at det rare tyter ut. Det er så mange ting jeg gjerne skulle gjort, i hvert fall i fantasien, sier forfatteren.

Levde uten hemninger

– Kusama levde uten hemninger, gjorde akkurat som hun ville. Men så blei hun jo også innlagt. Det er noe man vil unngå, men jeg synes det er fascinerende med folk som er sånn. Som er så trygge at de ikke synes det er rart å gå med ski i skogen selv om det er sommer. Astrid Lindgren klatra i trær til hun var over åtti. «Det står vel ikke i Bibelen at gamle

damer ikke kan klatre i trær», pleide hun å si. Blomberg smiler og drikker mer gyllen mandelmelk.

– Jeg elska Pippi Langstrømpe da jeg var liten. Pippi gjorde som hun ville! Og det interessante med Pippi er at hun heller ikke bare var snill.

Barndommens soundtrack

– Jeg var ikke så sosial som barn. Jeg satt mest på rommet mitt og leste og skreiv. Faktisk kan jeg ikke huske at det var en tid jeg ikke skreiv, så jeg må ha begynt veldig tidlig. Og dessuten var skrivemaskinen soundtracket til barndommen min. Jeg vokste opp med forfattermor, forteller hun.

Hun blir alvorlig

– Men jeg har nok alltid følt meg annerledes, litt utafor, liksom. Da det blei tid for russefeiring, tok en jente i klassen min en blyantstump og knyttet den fast i russelua mi. «Det er deg», sa hun. Og det var det! Jeg ville jo bare skrive. Men så fikk jeg barn som 21-åring og slutta å skrive. De flytta ut til sist, og siden da har jeg skrevet masse! Jeg er glad i å fotografere og har hatt flere utstillinger. Men nå er det skrivinga som står i fokus.

– Bobler veldig

Blomberg er oppvokst i Tante Ulrikkes vei på Stovner i Oslo, men bor i et oppussingshus på Ørje.

– Jeg våkner sju og lager kaffe. Så sitter jeg en time eller tre foran peisen og skriver. Jeg

bobler med ideer hele tida, bobler veldig. Kan være vanskelig å få sove når det bobler sånn, sier hun.

Det å få være den man er er viktig for henne.

– Jeg skreiv Min prikkete søster for meg selv, men plutselig bare suste den av gårde. Jeg håper den kan være en fin bok for dem som trenger den lille trøsten de kan finne i den. Jeg er utdanna sosionom, så jeg har det perspektivet, er opptatt av dem som faller utenfor. Vi lever i et samfunn der vi ikke snakker så mye om skam, men samtidig er det lett å bli ensom. Alle skal jo klare seg selv og bo aleine. Men i stedet kunne folk bare bodd på et tun og hatt et fellesskap.

Vi er aldri så tolerante som vi vil være.

Mer toleranse nå enn før

– Vi er aldri så tolerante som vi vil være. Men nå har vi folk som Christine Koht, og det er bra. Før blei jo sånne folk bura inne hvis de tok for mye plass, sier hun ettertenksomt.

Det gjør de heldigvis stort sett ikke lenger.

– Det er lettere for rare folk å finne sin stamme. Skrivinga gir meg et fellesskap, sier Hilde Charlotte Blomberg.

TEKST: CAMILLA BOGETUN JOHANSEN

HILDE CHARLOTTE BLOMBERG: MIN PRIKKETE SØSTER

ISBN: 9788202765699 // KR 379,-

NAVN OG ALDER: Hilde Charlotte Blomberg, 52.

HVOR KOMMER DU FRA? Oslo, men bor nå i Ørje.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? I slutten av tenårene, om ikke før.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Kunst, musikk, dans på stuegulvet, dyr.

HVA INSPIRERER DEG? Alt jeg opplever.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Hver dag. Som oftest hjemme, men også på reise. Jeg liker å starte å skrive fra morgenen av.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Foruten bøkene til Astrid Lindgren, ble jeg veldig glad i Vesle

Virgil av Ole Lund Kirkegaard (han som skrev Gummi-Tarzan). Samt en bok som het Gutten og fuglen. Den gjorde sterkt inntrykk, husker jeg.

LESER NÅ: Linnea-pasjonen av Gro Dahle.

HØRER PÅ: Lyder. Og jeg er altetende av musikk. Er glad i mye.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Nei, hva skulle det være?

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Sorg er den greia med fjær av Max Porter. ÆÆÅ av Morten Langeland. En dåre fri av Beate Grimsrud.

Sigmund Sørensen , Redaktør

Setningen «Nå blir jeg prikkete» var det første som møtte meg da jeg åpnet Hilde Charlotte

Blombergs manus. Rare greier, tenkte jeg og leste videre. Og nå er vi her. Morsomt, mørkt og modig fra en stilbevisst poet.

Helene Alice Nortvedt

JAKTEN PÅ EN

EKS-STEFAR

I Røde fare er en knallrød BMW sentral i Evys minner etter stefaren som forsvant ut av livet hennes. Hva skjedde egentlig?

Når bekjente har spurt hva Helene Alice Nortvedt skriver bok om, har hun svart «en bil».

– Iblant, når jeg ikke orker å forklare eller snakke om boka, har det vært en enkel måte å slippe unna et vanskelig spørsmål på. Selv om folk ser litt rart på meg, ler Nortvedt.

For debutromanen Røde fare handler så klart om mer enn en bil. Den handler om Evy, som er 27 år og bor i en leilighet i en by, og har jobb og spiser mat og går ut og drikker – men venter og savner mye.

Det har hun alltid gjort. Og noe trekker henne tilbake til årene da hun var et barn på vei til å bli ungdom, da morens forhold til stefaren Rune gikk i stykker.

Evy har ikke sett Rune på 15 år, men hun vet hvor han bor, og noen ganger går hun dit og ser at det er lys i vinduene. En dag tar hun kontakt med Rune. Det blir ikke slik hun har sett for seg. Eller, hva har hun egentlig sett for seg?

Litt lost

– Jeg har hatt en slags idé om boka i mange år og jobbet med den like lenge. Så det har tatt tid. Men det er riktigere å si at jeg har tatt meg

tid – for jeg har latt meg selv skrive sakte og prøve ut ulike retninger. Det har vært en veldig organisk og intuitiv prosess. Jeg har fulgt Evy rundt i gatene, gjennom ulike scener og situasjoner, forteller debutanten.

Evy lever et nokså voksent liv, men hun er likevel ikke helt voksen. Hun sitter fast i et savn etter noe, noe som holder henne tilbake.

– Den følelsen av å være litt lost, og å balansere på kanten av et eller annet, av livet eller dagene, tror jeg mange kjenner til, sier Nortvedt.

Steforeldrenes rolle

Selv om boka altså ikke handler om en bil, var utgangspunktet for idéen bilen, den røde BMW-en som kalles «Røde fare».

For Evy har minner og bilder fra en barndom hun lengter tilbake til. Den røde bilen tilhørte stefaren Rune. Rune med håret i en bølge bakover som hun kunne se som en lysende flekk på sjøen når han var ute og vindsurfet. Slik ser minnene ut når Evy henter dem fram. Rune var der og fungerte som forelder i hennes kanskje viktigste barndomsår.

Men hva forsto hun egentlig den gangen?

Barn ser og opplever de voksnes relasjoner utspille seg, men de kan ikke helt forstå dem.

Hva var det som skjedde?

– Barn ser og opplever de voksnes relasjoner utspille seg, men de kan ikke helt forstå dem. Når det blir slutt mellom foreldre, eller mellom en forelder og en steforelder – som har kommet inn og gjort et inntrykk og så blir borte – forstår man kanskje ikke som barn eller veldig ung hva som skjedde. Jeg ville blant annet skrive om et slikt forhold, om forholdet mellom barn og steforeldre, forteller forfatteren.

Forfatterstudier

Høsten 2020 begynte Helene på forfatterstudiet Konstnärligt masterprogram i litterär gestaltning, et toårig masterprogram ved Göteborgs Universitet.

– Jeg brukte de to årene med pandemi og lockdown på å jobbe med først og fremst denne boka, men også andre prosjekter. Jeg satt jo og skrev alene, men fikk også muligheten til å inngå i et skrive- og lesefellesskap. På studiet leste vi hverandre kritisk og godt, og det var veldig viktig og lærerikt, sier Nortvedt.

Det siste året har hun også jobbet med

Hun sitter fast i et savn etter noe, noe som holder henne tilbake.

redaktøren sin på Cappelen Damm, noe som satte fart på prosessen mot et ferdig manus.

Ut i verden

– Nå er altså Røde fare klar for leserne der ute. Hva føler du egentlig nå?

– Haha, mye! Det er spennende. Og på en måte litt trist. Denne boka har vært med meg i mange år. Jeg har skrevet i leilighetene der jeg har bodd, tidlige morgener og sene kvelder, den har vært en del av hverdagen min. Den har vært med meg på reise. Og nå er den ferdig. Det er rart.

– Samtidig er det jo dette jeg vil. Jeg kommer alltid tilbake til skrivingen, og jeg vil jo aller helst at prosjektene jeg begynner på skal få en slutt, fastslår debutanten.

TEKST: MONA SÆTHER EVENSEN

ISBN: 9788202763596 // KR 399,-

«Nortvedt beskriver et liv i den moderne familiens etterdønninger på følsomt, sanselig og livsnært vis. Det gjør Røde fare til en interessant og original debut.»

KLASSEKAMPEN

«Røde fare av Helene Alice Nortvedt er en bunnsolid debut, som glupt tar for seg bånd og grenser som trekkes mellom mennesker (...) Det finnes svært få romaner som tar for seg forholdet mellom en stefar og en stedatter.»

RANDABERG 24

KARI JOYNT, redaktør

«Det ligger en stor kraft i Nortvedts språk. Én setning kan vise en hel livssituasjon, kan romme den store lengselen, det sviende savnet, det usagte ønsket. Og så får hun meg til å smile når hun skriver om Mia som har bakt brød, og Evy som ikke veit om hun kan forsyne seg fordi hun selv ikke bidrar med så mye.

NAVN OG ALDER: Helene Alice Nortvedt, født i 1990

HVOR KOMMER DU FRA? Oslo

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Jeg tror jeg var rundt 17 da jeg sa det høyt første gang.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Naturen, musikk, datteren og samboeren min.

HVA INSPIRERER DEG? Musikk og merkelige tilfeldigheter.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Kan egentlig skrive overalt, men stort sett blir det hjemme, ved kjøkken- eller stuebordet. Om morgenen funker best.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Den første jeg tenker på er Bittesmåene av Roald Dahl.

LESER NÅ: Antiken, debutromanen til min tidligere klassekamerat, svenske Hanna Johansson.

HØRER PÅ: Fleetwood Mac, alltid.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Kanskje litt sånne selvhjelpsaktige bøker? Om å bekjempe sin indre kritiker, for eksempel.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Jenny av Sigrid Undset, Antiken av Hanna Johansson, Brorskapet av Anne Bitsch.

HELENE ALICE NORTVEDT: RØDE FARE

De er ofte forvirret og har dårlig selvinnsikt.

Didrik Dyrdal

MENN SOM FØLER MYE

Debutant Didrik Dyrdal lar de store følelsene svinge i gang handlingen i novellesamlingen Atomdrømmer. Det har blitt en bok som både er komisk og hjerteskjærende.

I Atomdrømmer går skjebner i knas. Her er det ikke lett å være mann. Men det er veldig lett for en mann å bli skuffa over verden. Mennene i Didrik Dyrdals novellesamling både føler og mener mye. Ofte bærer de sine politiske fanesaker så høyt at de fullstendig snubler i terrenget.

– De sliter med å åpne seg for andre mennesker og be om hjelp. De er ofte forvirret og har dårlig selvinnsikt, sier Dyrdal.

Han legger ikke skjul på at han har kost seg med å skrive frem disse folka.

– For meg er det morsomt å skrive om karakterer med betydelige feil. Det blir rett og slett mer action, sier forfatteren.

Misforstått og forsvarsløs

I novellene hans møter vi læreren som i god tro leser en tekst med N-ordet høyt i klassen og blir stående forsvarsløs i klasserommet. Vi møter mannen som kverker ei and i parken for å lage middag til daten sin. Og Magnus, som forsøker å fungere som familiefar mens han bærer på en enorm skyldfølelse for noe som skjedde da han var liten.

– Nå er definitivt ikke alle hovedpersonene

mine så sympatiske, men jeg mener likevel at feilene til personer, både i litteratur og virkelighet, ofte er det som gjør at man blir glad i dem. Det er vanskelig å like noen som er for perfekte, sier Dyrdal.

– Betyr det noe at alle er menn, tenker du? Er menn som strever noe annet enn kvinner som strever?

– Jeg tror det har noe å si. Menn blir nok ofte mer utagerende når de føler seg marginalisert og ydmyket enn det kvinner gjør, og mange av hovedpersonene mine ender med å handle ganske dumt. Flere av dem sliter jo også med sex og kjærlighet, og her tenker jeg at menn og kvinner er litt ulike. Jeg tror også at mange menn er usikre på hvordan de skal oppføre seg i en tid med skiftende normer, sier Dyrdal.

– Kan du nevne en karakter du fikk spesielt mye sympati for, og fortelle litt om hvorfor?

– Jeg har mye sympati for Magne i «En bjørnetjeneste». Han føler seg ekstremt presset og frykter å bli gal, samtidig som det meste av problemet ligger i hans eget hode.

Men det gjør det ikke lettere, særlig når han opplever at han ikke får så mye ut av psykiatrien. Selv om det ødelegger livet hans, synes jeg også det er sympatisk at han har så ekstrem skyldfølelse for noe mange nok for lengst hadde klart å legge bak seg. Det at han har et lite barn gjør fallhøyden enda større om han mislykkes, sier forfatteren.

Politikk og følelser

– I flere noveller bruker du politikk som en slags måte å lade historien og karakterene dine på. Hvordan blir du påvirket av politikk og nyhetsbildet når du skriver skjønnlitterært?

Jeg synes ikke litteraturen bør være noe politisk kampskrift, men vil heller utforske ulike synspunkter og menneskene som har dem. Jeg tror at de fleste personer har noen ganske stabile karaktertrekk, og at de sterkt påvirker deres politiske holdninger.

For meg er det morsomt å skrive om karakterer med betydelige feil. Det blir rett og slett mer action.

Atomkrig: Ikke science fiction

– Kan du si litt om tittelen Atomdrømmer?

Hvorfor blei boka hetende det?

Jeg syntes den klang godt og formidler en uhygge som finnes i mange av novellene.

Jeg vet ikke om jeg hadde skrevet tittelnovellen om ikke russerne hadde begynt å true så

utilslørt med atomkrig. Tidligere hadde det ikke slått meg som et tema man kunne skrive om, bortsett fra som thriller eller science fiction. Men når jeg stadig fikk servert nye analyser av faren i nyhetene og tenkte på det daglig, ble jeg mer og mer interessert i ideen og ville prøve, sier Dyrdal, og viser til Cuba-krisen på 1960-tallet som et eksempel på at verden har vært nær atomkrig flere ganger.

Historieforteller og historiker

– Jeg ser at du har studert historie på prestisjetunge Colombia i New York. Historie er jo også i høy grad en slags historiefortelling, og man blir vel også bevisst på hvor viktig et narrativ kan være. Hva tror du bakgrunnen din gjør med fortellingene dine?

– Jeg har ingen bakgrunn fra skrivestudier, så for meg er historiestudiene det som har lært meg å arbeide med tekst: hvordan man organiserer tankene sine, språkføring og redigering. Det dannet et fundament da jeg senere begynte å skrive skjønnlitterært, som jeg både synes er veldig ulikt akademisk skriving og også har en god del til felles med det, sier Didrik Dyrdal.

– Når du skulle skrive bok – hvorfor ble det en novellesamling?

– Fordi jeg digger noveller. Jeg liker at man kan sette seg ned og få en hel historie på en time eller mindre. Et kort, men tilfredsstillende dykk i en annen verden.

TEKST: KRISTINE KLEPPO

DIDRIK DYRDAL: ATOMDRØMMER

ISBN: 9788202798338 // KR 399,-

NAVN OG ALDER: Didrik Dyrdal, 34 år

HVOR KOMMER DU FRA? Oslo

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Jeg har villet bli forfatter de siste seks årene.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Datteren min, trening og bøker generelt.

HVA INSPIRERER DEG? Mennesker, samfunnet, det underlige eller makabre.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Helst et rolig sted om morgenen og formiddagen.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

LESER NÅ: Den nye årstiden av Eivind Hofstad Evjemo

HØRER PÅ: Rock, metall, hiphop og country

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Jeg leser en god del sjangerlitteratur, som fantasy, science fiction og grøssere, men har ikke dårlig samvittighet for det.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? All the King’s Men av Robert Penn Warren, Elling-bøkene av Ingvar Ambjørnsen og En maskes bekjennelser av Yukio Mishima

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

En mann som lusker i buskene i Frognerparken om natten, på jakt etter ender og gjess. Det var mitt første møte med tekst fra Didriks hånd. Jeg ble så nysgjerrig på hvem denne mannen var, og leste glupsk videre. Dette er noveller fulle av sår komikk og bitende uhygge, skrevet av en forfatter med mer i ermet.

Eivind Aalen Øi

SÅ KOM FUGLENE

Eivind Aalen Øi skriver dikt om skammen over å være menneske.

Å være en del av en natur vi er i ferd med å ødelegge. Imens har fuglene flokket seg til diktene, men poeten aner ikke hvorfor.

– De dukker opp når jeg skriver uten at jeg har noen god forklaring på det, men jeg liker at de er der, sier debutant Eivind Aalen Øi om fuglenes tilstedeværelse i Sy oss inn i duken.

Diktene i samlingen er både sorgfulle og surrealistiske. I møtet med naturen vil dikter-jeget returnere det naturen har mistet. Gi brødet tilbake til åkeren som lagde kornet. Gi boken tilbake til greinene på treet. Her finnes en skam over hva som skjer og et behov for å være en del av noe større:

«tilgi oss / skammen er notene vi synger etter / varm som en hånd i hendene mine», skriver Aalen Øi.

Hvis fugler kunne snakke

– Diktene dine har ofte en drømmeaktig kvalitet. De søker seg inn i fellesskap eller en helhet med dyr og planter på en heller surrealistisk måte. Kan du fortelle litt om det?

– På en måte synes jeg det er vanskelig å si noe om diktene, men det er nok riktig det du sier. Det er nok en måte å slippe til andre stemmer på, plutselig kan fuglene få snakke litt, en hjort kan være en venn osv. Jeg tror det også er viktig å skrive om ting som ikke er realistiske i tradisjonell forstand, sier forfatteren.

– Fugler har vært viktige i økolitteratur siden Rachel Carsons Den tause våren på begynnelsen av 60-tallet. Hvorfor er du interessert i dem?

– Jeg vet ikke hvor de kommer fra, det føles litt som om de bare selv har funnet veien inn i diktene, mer enn at det er noe jeg har interessert meg spesielt for. De dukker opp når jeg skriver uten at jeg har noen god forklaring på det, men jeg liker at de er der.

– På hvilken måte ser du boka di som et uttrykk for tiden vi er i, og den økologiske krisa som henger over oss?

– Diktene er skrevet over de siste par årene, og forandringene er jo i gang. Det kommer nok bare til å fortsette slik, og det kan være det aldri blir noen «storm», bare gradvis forandring til det verre, påpeker Aalen Øi.

Begynner med livet

– Her finnes det også en del som framstår biografisk. Kan du fortelle litt om hvordan du har bygget opp jeget i diktene dine og hvordan du formet biografien i forhold til hva du ville si?

– Diktene er helt klart inspirert av mitt eget liv, men de er ikke selvbiografiske. De starter ofte med en erfaring eller en opplevelse

Plutselig kan fuglene få snakke litt, en hjort kan være en venn.

jeg har hatt, men så lar jeg skrivingen ta over og føre meg forskjellige steder hen. Jeg lar levd liv være en inspirasjon, men ikke en bevisst begrensning, forteller debutanten.

– Kan du si litt om tittelen på diktsamlingen din, Sy oss inn i duken? Hva handler den om og hvor kommer den fra?

– Det var en linje fra et av diktene som føltes riktig. Jeg ville at det skulle være en oppfordring i tittelen, og et oss, sier Aalen Øi.

– Men hvorfor skriver du om å sy, det er vel noe mennesker gjør, og slik en unaturlig måte å inkludere seg i naturen på?

– Jeg tenker at en duk er like «naturlig» som en fugl eller et tre. At det er en feil at vi tenker at det mennesker skaper er adskilt eller fundamentalt annerledes fra resten av naturen.

Om vold

– Det finnes mye brutalitet i boken din. Mennesker som behandler natur som noe de kan kontrollere, utnytte og utsette for hva som helst uten å føle ansvar. På hvilken måte er det en bok om vold?

– Det finnes nok to typer vold i boken –den usynlige, som å kjøpe klær og å fly, og den som er mer voldsom og umiddelbar i handlingene. Begge deler føltes nødvendig å ha med. Jeg har gjort mye som ikke føles godt. Å fly, eller å kjøpe nye klær, føles aldri bra, forteller forfatteren.

– Hvorfor er jeget både så brutal og så selvutslettende i møtet med naturen?

– Det er et godt spørsmål, jeg tror ikke jeg har noe godt svar. Det er vel et ønske om å være en del av noe større, selv om man allerede er det, men ikke klarer å merke det.

Inspirert av dansk økolitteratur

– Du bor i København. Har litteraturen i Danmark hatt noen innflytelse på måten du skriver på, eller er du mer inspirert av norske forfattere? Hvem, i så fall?

– Jeg leser mer dansk enn norsk litteratur, og synes at det skrives veldig mye bra her. Det danske har nok hatt mye å si for hvordan jeg skriver. Det er i hvert fall mange som har inspirert meg på forskjellige måter – Luka Holmegaard, Jonas Eika, Rene Jean Jensen, Inger Christensen, for å nevne noen.

– Og hva slags natur har du selv et forhold til? Kan du fortelle om et sted som er spesielt viktig for deg og hvorfor?

– Det lå en liten skog der jeg vokste opp. Når det ikke regnet, tilbrakte jeg mye tid der med venner. Det var et sted hvor det ikke var noen andre, og jeg tror vi likte det.

TEKST: KRISTINE KLEPPO

EIVIND AALEN ØI: SY OSS INN I DUKEN

ISBN: 9788202799489// KR 379,-

Å fly, eller å kjøpe nye klær, føles aldri bra.

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

I Eivinds debut tar en bestemt opplevelse av naturtap bolig i diktjegets kropp, samtidig som jeget ikke greier å ta dette tapets betydning helt innover seg. Jeg kjenner meg igjen i dette, og i skammen som kan følge en slik resignert posisjon. Samtidig liker jeg at hen som poet ikke kvier seg for å gå rett til eksistensielle spørsmål: Hvordan formes et jeg, gjennom språk, familie, barndom og oppvekst?

NAVN OG ALDER: Eivind Aalen Øi, 25

HVOR KOMMER DU FRA? Bergen

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det vet jeg ikke, men jeg har likt å skrive så lenge jeg kan huske, i hvert fall.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Fotografi, film, spill, musikk, turer, og masse mer.

HVA INSPIRERER DEG? Å lese.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Helst om morgenen, helst et annet sted enn hjemme.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Det var nok Ringenes herre eller Den lille prinsen.

LESER NÅ: Det röda är det gränslösa av Judith Kiros

HØRER PÅ: Jessie Ware

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Kanskje halvgode sci-fi-romaner, uten at jeg trenger å nevne navn!

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Denton Welch – In Youth is pleasure, Etel Ednan – Arabisk apokalypse, Luka Holmegaard - Look

Jeg er opptatt av å ikke være for flink.

Magnus Aasdalen

FORUNDERLIG ETTERSMAK

– Utfordringa er å bevare en råhet og umiddelbarhet, men samtidig ikke finstille. Jeg er opptatt av å ikke være for flink, sier Magnus Aasdalen. I novellene hans oppleves det velkjente som fremmed og løgnaktig, mens det uutsigelige oppleves nært.

– Kan vi sitte ved vannet med utsyn til Color Line-ferga? spør Magnus Aasdalen da jeg lurer på hvor han vil møtes for et intervju.

– Jeg har tenkt mye på den i det siste.

Dessverre har ferga gått da vi møtes.

– Den har trolig passert Drøbaksundet allerede, sier han.

Han virker ikke skuffa. «Salt» har et deilig uteområde med sjøluft, vimpelbannere og iskald brus. Men hvorfor ville han se Color Line-ferga?

– Jeg er ikke en person som er fritatt for ironi, men det er noe reelt vakkert på gang med den ferga. Glad jeg ikke kan forklare hva det er, svarer forfatteren.

Bildene som selve fortellingen

Aasdalen drikker kaffe, brus og ser nesten vanlig ut. Men han tenker ikke helt som alle andre, og ikke skriver han helt som alle andre. Denne høsten debuterer han med novellesamlinga Anløp til noe virkelig.

– Språket mitt … sier han prøvende og pauser før han fortsetter.

– Det skjer noe i skriveøyeblikket, med noen av de bildene jeg skaper. Hva betyr de, hva prøver jeg å si? Bilder har potensial til å overgå eller ta leseren ut av fortellingen. Og i noen tilfeller, for min del, er det som om det er bildene, eller bildet, som er selve fortellingen.

Hjemløse i verden

– Hva kjennetegner folka du skriver om?

– Kanskje er det en grunnleggende følelse av å ikke høre hjemme i noe verdslig, sier Aasdalen.

– At menneskene de omgås har en form de ikke forstår eller har motstand mot. Jeg tror de trekkes mot noe annet.

Selv jobber Aasdalen skift i rusomsorgen.

– Det er et tilbud for folk som vil holde seg rusfrie. På godt og vondt er det som å være en del av en stor familie og samtidig få betalt for det. Det er mange historier der. Men ingen av dem har sneket seg inn i samlinga.

– Da jeg var liten, hadde jeg lyst til å jobbe på kontor. Jeg kunne gå forbi næringsbygg, se sånne små avlukker og drømme meg dit, forteller han.

«I lang tid hadde jeg båret på en misforståelse», skriver Aasdalen i novella «Beautiful Soldiers I». Det ble ikke kontor på ham, selv om han studerte sosiologi.

– Jeg trodde jeg hadde anlegg for akademia, siden jeg er glad i å tenke. Men så viste det seg at det var andre, mer kunstneriske impulser som heller ville ut, reflekterer debutanten.

Bollepakking versus rusomsorg

Han har også jobba som hjelpemann på byggeplass, som vaktmester og som bollepakker.

– Jeg sto ved et samlebånd og fylte poser med boller hele dagen. Rusomsorg er noe annet. Du kan ikke bare være i ditt eget hode, du må koble deg på. Det er en veldig god øvelse, sier Aasdalen.

Flere av karakterene hans har ruserfaring.

– En av dem bruker det til å dempe stengsler og oppleve det som er helt fritt. Det er en grunnleggende lengsel i alle personene jeg skriver om. Rusmidlene er en måte å manipulere virkeligheta på, å komme seg fri, lirke seg løs. Litt av appellen med det, er at du har noe i skjul, som gir noe andre ikke har tilgang på.

Litterære slektninger

– Har du noen skriveritualer?

– Nei. Jo. Kaffe og snus. Andre ganger kan søvnmangel være bra. Hvis jeg står opp i tre–firetida på natta, da er det vanlige forsvarsverket mer flytende. Jeg prøver ikke å gjøre ting for å styre skrivinga, vil helst bare dukke opp og se hva som skjer, forteller han.

Å lese Aasdalen, er som å lese kjærlighets-

barnet til en stram novellist og en leken surrealist. Men selv føler han ikke at han har så mange litterære slektninger.

– Jeg har lest Ellen Einan mest. Hun er så bra. Hun avgir en følelse som kan treffe ganske nært. Aase Berg er en annen stemme som befinner seg i Einans landskap, jeg fikk tilfeldigvis en av hennes bøker. Jeg ble sjokkert da jeg leste den. Det var følelsen av noe som er så fremmed at det blir nært, noe som trenger gjennom filtrene.

– Må slippe kontrollen

Og hans egen skriveprosess?

– Noen ganger vet jeg hvor det kommer fra, andre ganger ikke. Det er sjelden jeg kan bestemme meg for å skrive noe. Jeg må slippe kontrollen, gi meg hen, få noen ideer til hvordan jeg kan føre det videre. Men det er ikke sikkert jeg skal vite hvordan, videre kan være hvor som helst. Kan være sportssendinga, sier forfatteren.

Aasdalen har tømt glasset. I bunnen smelter isbitene.

– Noen ganger kommer ordene som et ras. Utfordringa er å bevare en råhet og umiddelbarhet, men samtidig ikke finstille. Jeg er opptatt av å ikke være for flink.

TEKST: CAMILLA BOGETUN JOHANSEN

MAGNUS AASDALEN:ANLØP TIL NOE VIRKELIG

ISBN: 9788202795115 // KR 399,-

Jeg sto ved et samlebånd og fylte poser med boller hele dagen.

Marte Finess Tretvoll, Redaktør

Novellene til Magnus er som en slags portaler til andre verdener, der noe fremmed og forunderlig tar form foran øynene mine mens jeg leser. Som om de gir innblikk og innsikt i erfaringer som er helt på grensen av … det som er virkelig. Jeg etterlates merkelig oppstemt etter å ha lest novellene til Magnus.

NAVN OG ALDER: Magnus Aleksander Marker Aasdalen, 36 år.

HVOR KOMMER DU FRA? Et tettsted i Midt-Telemark med det besynderlige stedsnavnet Gvarv.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det er vanskelig å plassere nøyaktig, men la oss si jeg var et sted mellom 23 og 26 år.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Jeg har et behov for å holde meg så nær livet som mulig, og prøver derfor minst mulig å la meg trekkes inn i personlige geskjefter, hobbyer og den slags. Men så klart forekommer det ting, dessverre. Landeveissykling, for eksempel. Og musikk.

HVA INSPIRERER DEG? Mennesker, fugler, et skatteskjema. Visse øyeblikk kan ligge i dvale i flere år, før det endelig slår ut i blomst.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? I hovedsak hjemme. En og annen gang valfarter jeg ut, mest for å bryte opp i rutinen. Jeg har to økter daglig, én tidlig om morgenen før jeg går på jobb og én den siste timen før jeg legger meg. I helgene skriver jeg om formiddagene.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Jeg leste mye leksikon da jeg var liten. Tror ikke jeg egentlig fikk sansen for skjønnlitteratur før jeg var i midten av tenårene.

LESER NÅ: The Sportswriter av Richard Ford, fra 1986.

HØRER PÅ: Soul-mesterverket «Taxi» av J. Blackfoot; Sam Gendels dissosiative tolkning av Duke Ellingtons «Isfahan»; Double med Herb Alpert (!) - «Devils Ball»; Aliasg - «Hope this Lasts Forever»; Op. 28 «Nokturn», av den polske komponisten Karol Szymanowski.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Jeg tror ikke jeg har noen guilty pleasures på lesefronten.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Lyden av fjellet av japanske Yasunari Kawabata. I marsvingrottan av den svenske lyrikeren Aase Berg. Og Samlede dikt av Ellen Einan.

mats Michael sandstad

MANER FREM BEISTET

I sin debutroman Galleristen skildrer Mats Michael Sandstad en kaotisk og eksperimentell kunstverden hvor hovedpersonen blir besatt av et fremmed ansikt i en kunstinstallasjon.

– Han er nok tilbøyelig til å drive selvbedrag hvis løgnen passer ham bedre enn sannheten, sier Sandstad om sin karakter i Galleristen.

Mats Michael Sandstad har akkurat kommet hjem etter en uke i Roma, kanskje verdens vakreste «utendørsmuseum», idet han stiller til intervju om sin nye debutroman.

I romanen skildres både reell og fiktiv billedkunst gjennom øynene til en gallerist. Forfatteren har latt seg inspirere av virkelighetens kunstverden, og gir små vink som er synlige for dem som er villige til å lete litt.

– Mye av tankegodset jeg leker med i boka er rappet fra annen kunst jeg liker.

Besatt identitetsjakt

Og det er en kaotisk og eksperimentell kunstverden vi blir introdusert for. På hjørnet av en bygård ligger Galleri K.N.I.V. Her møter vi en gallerist som jobber med sesongens siste utstilling da han i et av kunstverkene (som viser stjålne ID-kort) oppdager en urovekkende figur. Han begynner å lure på om mannen på bildet er faren som forlot ham da han var ung.

– Han bestemmer seg for å oppsøke mannens hjem og utgi seg for å være hans nye

nabo, et påskudd for å bli kjent og komme tettere inn i mannens liv – og leilighet.

Litt etter litt graver han seg dypere ned i sin nye sannhet om at den fremmede med briller er hans far, og vikler seg inn i nett av løgner – men kanskje mest av alt overfor seg selv. I en lett spydig tone skildres kunstens irrganger gjennom en mann med vaklende selvbilde.

– Han er reaksjonær, konfliktsky og nedlatende. Disse skjønnhetsplettene farger mye av tonen og språkføringen i Galleristen, sier Sandstad om karakteren som vet alt om tittelkort og god smak, men tilsvarende lite om seg selv.

Skriver som en pliktoppfyllende kontorist Arbeidet med Galleristen tok tre år. Sandstad forteller at skriveprosessen har vært ganske lineær hele veien, og at han ikke har hatt noen plan for teksten mens han skrev.

– Jeg skriver helst som en pliktoppfyllende kontorist – åtte til fire. Romanen har blitt til setning for setning, avsnitt for avsnitt. Sånn sett har alle vendingene vært uventede, og det har gjort skriveprosessen givende.

Da han omsider fikk et slags overblikk, ble

Han er reaksjonær, konfliktsky og nedlatende.

det tydeligere hva boka egentlig handlet om.

– Da var det lettere å forsterke visse deler og fjerne andre.

Sandstad er utdannet filmregissør og har studert litteraturvitenskap. Bokas spede begynnelse ble til da han skrev om en fyr som utpresser sidemannen til å gi fra seg armlenet sitt på flyet.

– Det er ikke noe igjen av den teksten i Galleristen. Men det språket og den karakteren som oppstod der ble starten på prosjektet – måten han betraktet medpassasjerene med besk avsky og gjorde skrudde greier for å få ting slik han ville. Jeg begynte å lure på hva han skulle gjøre etter at flyet landet, og dermed var romanen i gang.

Beistriss er for øvrig et ord jeg synes smaker godt.

Beistriss – å lete innover

I sin romandebut skildrer Sandstad et imponerende galleri av kunstuttrykk, og viser samtidig frem de mange ansiktene bak kunstindustrien. Vi møter alt fra opprørske kunstnere, kapitalsterke kunstsamlere og eiendomsbaronen Perry som bestiller malerier etter hva slags farger som passer best til det dyre interiøret.

Tidlig i romanen blir vi også kjent med hovedpersonens kompliserte forhold til sin far. I et tilbakeblikk får vi høre om farens signaturkunst – beistriss. Her heller faren maling

over lerretet og «leter frem» skumle skapninger.

– Det er faren til hovedkarakteren som lærer ham hvordan man kan hive maling utover lerretet og jobbe videre for å finne beistet i kaoset. Mane det ut av klineriet, på en måte.

I tilbakeblikket spør gutten sin far: «Er det noen ganger du ikke finner beistet?», hvorpå faren svarer: «Nei, det finnes alltid der.»

– Jeg stjal ideen om beistrissene fra en annen tekst jeg jobbet med. Jeg tok dem med videre og lot dem få plass i Galleristen. Beistriss er for øvrig et ord jeg synes smaker godt.

– Det er noe forfengelig ved skrivingen

Til tross for at skrivingen kan være nokså altoppslukende, leter forfatteren stadig etter den neste store leseropplevelsen.

– God litteratur har håndfaste kvaliteter, men også kvaliteter som ikke like lett kan veies og måles. Jeg drives av å utvikle min egen kvalitetsforståelse, diskutere den med andre, og i forlengelsen av det skrive ting som nærmer seg noe det er verdt å lese, sier han.

– Det er dessuten noe iboende forfengelig ved skrivingen. Det trives jeg også godt med.

På spørsmål om han har noen favorittforfattere, svarer han på mystisk vis:

– Det har jeg selvfølgelig, og det er sikkert mulig å oppdage dem ved å lese Galleristen. Et knippe flinke folk har fått lov å lese teksten før utgivelse, og det har vært gøy å høre hvem de mener jeg er inspirert av.

TEKST: NINA BJORDAL

Jeg har ikke hatt noen plan for teksten. Romanen har blitt til setning for setning.

Sigmund Sørensen , Redaktør

Mats Michael Sandstad har blikket. Denne debuten har en umiddelbar friskhet over seg. Manuset traff meg midt i BCG-en med sitt overskudd, humor, frekkhet og eleganse. Greie på kunst har Sandstad, også.

NAVN OG ALDER: Mats Michael Sandstad, 33 år.

HVOR KOMMER DU FRA? Ski.

NÅR SKJØNTE DU AT DU HADDE LYST TIL Å BLI FORFATTER? Det har jeg hatt lyst til lenge, men kanskje for alvor mot slutten av tyveårene.

HVA OPPTAR DEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN? Stadig vekk får jeg nye diller. Listen med snodige hobbyer er lang. Heldigvis begynner jeg å bli for gammel til å innlede nye.

HVA INSPIRERER DEG? Ganske hverdagslige ting, men jeg må være i rett modus. I gode perioder er jeg veldig oppmerksom. Da kan nær sagt hva som helst være kimen til noe å skrive om.

HVOR OG NÅR SKRIVER DU? Jeg skriver aller helst som en pliktoppfyllende kontorist – åtte til fire. Fire kopper kaffe og lunsj klokken elleve. Det finnes fruktesløse avvik med sene kvelder og skrivemaskin, men det er sjelden verdt å lese dagen etter.

HVILKEN BOK VAR DIN FAVORITT I BARNDOMMEN? Ludde og den rampete bamsen var nok min første favoritt. Den er fremdeles fornøyelig, og jeg har eksemplaret fra barndommen i bokhyllen.

LESER NÅ: Eva/Ida av Nadine Mackell.

HØRER PÅ: Den siste uken har det blitt mye spilletid for Alexander Waaktaar, Vulfmon og Thumpasaurus.

HVA ER DIN GUILTY PLEASURE PÅ LESEFRONTEN? Tarzanbøkene av E.R. Burroughs. Tarzan havner ofte i trøbbel, men han er aldri redd.

KAN DU GI OSS TRE BOKTIPS? Sofus Greni – Langs det utslåtte håret, Sverre Bjertnæs – Mine bilder og Jun’ichirō Tanizaki – Hyllest til halvmørket

MATS MICHAEL SANDSTAD: GALLERISTEN ISBN: 9788202803148 // KR 399,-

Debutboka som ble tv-serie

Debuten hennes Ida tar ansvar ble en suksessrik serie, og «den vanskelige» andreboka Det er jeg som kan hjelpe deg gikk rett hjem hos kritikerne. Hvordan begynte egentlig Kjersti Halvorsen-snøballen å rulle?

Sjelden går vel ting så sakte som når man har utgitt sin første bok. OK, så får man sikkert en smått (eller sterkt?) berusende følelse akkurat idet boka kommer, kanskje har man en lanseringsfest og kjenner at det stormer der og da. Men så – stillhet. Som iallfall ikke står i forhold til alt investert (tid!, følelser!). Når kommer responsen? Tilbakemeldingene fra leserne? Anmelderne? Er boka i det hele tatt i bokhandelen? Iallfall ikke der du sjekket?

Men heldigvis – selv om det kan føles som etter en evighet, kommer det oftest en anmeldelse eller flere. Og boka er som regel på hylla i bokhandel, selv om man noen ganger må lete litt.

En sjelden gang skjer i tillegg det forunderlige som verken forfatter eller forlag kan trylle fram helt på egen hånd – buzzen. Folk begynner å snakke om boka. Den får sitt eget liv, snøballrullinga er i gang.

Akkurat dette siste, fantastiske, var det

som skjedde med Ida tar ansvar. Kjersti Halvorsens debutroman om den engstelige psykologistudenten Ida som er bekymret for at det skal skje en skoleskyting på Blindern ble lansert i august 2019. I boka møter Ida en hun ser på som en «ensom ulv» og bestemmer seg for å gjøre det hun kan for å avverge en farlig situasjon, på sin måte.

Tross kutt i antall anmeldelser de fleste steder, ble Ida tar ansvar faktisk uvanlig raskt anmeldt – av Dag og Tid, allerede dagen etter den utkom. Avisa var begeistret for boka, men lignende ting har skjedd før uten større ståhei, og det gikk en hel måned før neste omtale. Senere utover høsten kom det noen flere anmeldelser, men først seint i november fikk boka sitt første høye terningkast, i Adresseavisen.

Med andre ord – Ida tar ansvar var ikke en bok som slo igjennom med et brak, snarere krøp den innpå leserne der ute. Og noen av disse leserne må ha sett at den hadde noe

filmatisk ved seg. Et lite stykke ut i det nye året, omtrent samtidig som boka ble nominert til Tarje Vesaas’ debutantpris, kastet nemlig produksjonsselskapet Anagram seg over filmrettighetene.

Snøballen hadde fått fart, i kram snø. Helt i starten av 2022, bare et par uker før Kjersti Halvorsen fikk anmelderne til å juble over sin rykende ferske andrebok Det er jeg som kan hjelpe deg, nådde Viaplay-serien Ida tar ansvar skjermen, og det til uvanlig gode kritikker.

– Antakelig har det aldri skjedd før – at en norsk debutroman er blitt serie?

– Vel, i det siste har det jo skjedd fine ting med flere av våre debutanter – først Ida tar ansvar, og nå skal filmatiseringen av Gulraiz Sharifs suksessroman Hør her'a være åpningsfilm på filmfestivalen i Haugesund i august! Men sannsynligheten for at noen får opp øynene for en mulig adapsjon er antakelig større for allerede etablerte navn – Lars Saabye Christensen og Ingvar Ambjørnsen er jo for eksempel begge adaptert for film/tv en rekke ganger, forteller rettighetsredaktør Anette Garpestad i Cappelen Damm Agency.

– Hvordan gikk det til at produksjonsselskapet Anagram fikk øynene opp for akkurat Ida tar ansvar?

– Akkurat det var nok en heldig kombinasjon av en oppvakt produsent og det at jeg hadde begynt å pitche boka som et mulig film-/tv-prosjekt litt rundt omkring. Jeg hadde snakket med noen produsenter, men ikke

Anagram – det var de som tok kontakt med meg. Men det er litt sånn, word gets around, sier Garpestad, og legger til at det viktigste jo til syvende og sist er boka, at den egner seg for filmatisering.

– Men hva med Kjersti Halvorsen selv – så hun levende for seg Ida og Aksel på skjermen mens hun skrev?

– Om noen tok en tidsmaskin og reiste tilbake til 2017, da jeg begynte å skrive Ida tar ansvar, og fortalte meg at «den kommer til å bli tv-serie en dag» … det tror jeg nesten ikke jeg hadde trodd på, har hun sagt i et Boktips LIVE-intervju.

Debutantene du blir kjent med i dette magasinet hadde kanskje heller ikke trodd på en slik beskjed fra framtida, men suksess er jo heller ikke synonymt med filmatisering. Så det gjelder å beholde trua, selv når det føles stille. Begeistra lesere kan flytte fjell, eller iallfall bokstabler.

TEKST: TURID OLINE HEPSØ

SIGNALER

– NYE LITTERÆRE STEMMER

SIGNALER er Cappelen Damms årlige debutantantologi.

Siden 1986 har Signaler fanget opp litterære impulser, og mange toneangivende forfattere har fått sine første tekster på trykk her.

Dikt, essays, kortprosa, noveller, romanutdrag – alle typer skjønnlitterære uttrykk mottas til vurdering. Lengden på teksten bør være 2–20 sider.

Les mer på cappelendamm.no/signaler

INNLEVERINGSFRIST:

1. DESEMBER

Debut

er et magasin utgitt av Cappelen Damm.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Bidragsytere: Camilla Bogetun Johansen, Kristine Kleppo, Sigmund Sørensen, Kari Joynt, Marte Finess Tretvoll, Turid Oline Hepsø, Mona Sæther Evensen og Nina Bjordal

Design: Kamilla I. Berg

Foto:Anna-Julia Granberg / BLUNDERBUSS, Håkon Borg, Geir Anders Rybakken Ørslien

Kontaktinfo: post@cappelendamm.no

MA: 8160254916686

Forlegges av

Cornelius c. Steinkjer

Didrik Dyrdal

Eivind Aalen Øi

Erling Simon

Helene Alice NORTVEDT

Hilde Charlotte Blomberg

Magnus Aasdalen

Mats Michael Sandstad

Nadine Mackell